LB-2000-1131

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom og Kjennelse
Dato:	2001-03-28
Publisert:	LB-2000-01131
Stikkord:	Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 99-3380 A/48 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01131 A/01. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00708. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse stadfestet, HR-2001-00709.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn E. Nødtvedt). Motpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Pål Dalene). Hjelpeintervenient: B (Prosessfullmektig: Advokat Signe Moland).
Forfatter:	Lagdommer Lars-Jonas Nygard. Lagmann Jan Martin Flod. Ekstraordinær lagdommer Nils Bølset. Psykolog Morten Andersen. Psykolog Wenche Jørgensen. Overingeniør Egil Otto Dragseth. Daglig leder Randi Kjøllevik Harung
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-19, Tvistemålsloven (1915) §378, Barneloven (1981) §44a, §4-1, §4-21, §4-4, §4-8, EMK (1999), EMK (1999), EMK (1999)

Saken gjelder omsorgsovertagelse, samværsrett m.v.

A, senere kalt far, og B tidligere Bb - senere kalt mor, inngikk ekteskap i februar 1990. De ble separert i 1993 og skilt i 1995. I ekteskapet er det to barn, C, født **1990, og D, født **1993.

Etter skilsmissen i 1995 fikk mor foreldreansvaret og den daglige omsorgen for begge barna ved en avgjørelse i Københavns byrett av 4 juni 1996. Far fikk samværsrett, men har ikke hatt kontakt med barna i årene 1995 til 1997.

Kort tid etter skilsmissen reiste mor med barna til Spania, der de bodde i en teltleir i om lag ett år. Deretter reiste de til Nepal, senere til India, videre til Bangladesh, og så tilbake til India. Senhøstes 1997 ble de hjemsendt til Norge fordi mor var psykotisk. Hun ble straks tvangsinnlagt på Lovisenberg sykehus, mens barna etter at morens familie hadde tatt hånd om dem et par uker - 27 november 1997 ble plassert på Frydenberg barnevernsenter som er en akutt- og utredningsinstitusjon.

Mor ble utskrevet fra Lovisenberg sykehus i desember 1997. Hun mente seg ute av stand til å ta seg av barna, og med hennes samtykke ble det fattet vedtak om fortsatt plassering på barnevernsinstitusjonen som hjelpetiltak etter barnevernloven §4-4, femte ledd. Samtidig igangsatte Barne- og familieetaten utredning med henblikk på en mulig omsorgsovertagelsessak i forhold til mor. Utredningsrapporten forelå i april 1998. Den konkluderer med å anbefale varig overtagelse av omsorgen for begge barna. Mor motsatte seg først dette, men endret senere standpunkt.

Ved stevning av 29 april 1998 anla far søksmål ved Oslo byrett mot mor med krav om foreldreansvaret og den daglige omsorgen for barna. Saken ble avsluttet med et rettsforlik hvor det ble avtalt felles foreldreansvar, daglig omsorg for far og vanlig samværsrett for mor. Forut for rettsforliket samtykket far i at barna fortsatt skulle være plassert på Frydenberg barnevernsenter som et frivillig hjelpetiltak.

Etter at far slik hadde fått overført den daglige omsorgen, og etter bekymringsmelding av 5 juni 1998, igangsatte barneverntjenesten undersøkelsessak med henblikk på en eventuell omsorgsovertagelsessak mot faren. Det ble imidlertid ikke foretatt noen utredning av faren som omsorgsperson. Dette fordi han og hans advokat fremmet begjæring om selv å velge en dansk psykolog til å forestå utredningen, men unnlot å følge opp. Barneverntjenesten Bygdøy Frogner fremmet likevel i rapport av 22 oktober 1998 forslag om å reise sak mot faren idet saksforholdet ble ansett tilstrekkelig opplyst uavhengig av en slik utredning. Oslo kommune, bydel Bygdøy Frogner fremmet 9 november 1998 omsorgsovertagelsessak for Fylkesnemnda for sosiale saker i Oslo og Akershus.

Fylkesnemnda vedtok 5 februar 1999:

1. Oslo kommune, Bydel Bygdøy Frogner, overtar omsorgen for C, født **90 og D, født **93.

2. C og D plasseres i fosterhjem. I påvente av fosterhjemsplassering skal barna bli værende på Frydenberg Barnevernsenter.

3. Adressen til fosterhjemmet skal holdes hemmelig for barnas far, A.

4. Barnas mor, B, skal ha samvær med C og D:

Mens barna fortsatt bor på Frydenberg:

En ettermiddag pr. uke, samt hver fjerde helg med en overnatting.

Etter plassering i fosterhjem:

En dag hver fjerde helg.

5. Barnas far, A, skal ha samvær med C og D:

Mens barna fortsatt bor på Frydenberg:

En gang hver fjerde uke i 4-6 timer hver gang.

Etter plassering i fosterhjem:

En gang hver sjette måned i 4-6 timer hver gang.

I henhold til dette vedtaket ble barna plassert i fosterhjem sommeren 1999.

Ved stevning av 6 april 1999 anla A sak ved Oslo byrett med krav om opphevelse av fylkesnemndas vedtak, avvisning av saken fra fylkesnemnda, og subsidiært ulike realitetsavgjørelser. Oslo byrett avsa 22 desember 1999 dom og kjennelse i saken, med slik slutning:

1. Oslo kommune frifinnes for kravet om opphevelse av vedtaket om å overta omsorgen for C, født **1990 og D, født **1993.

2. Adressen til fosterhjemmet skal fortsatt holdes hemmelig for A.

3. Barnas far, A, skal ha samvær med C og D en gang hver 6. måned i 4 -fire- timer hver gang. Samværene skal gjennomføres med tilsyn av to personer oppnevnt av barnevernstjenesten. A skal ikke gis adgang til å telefonere til barna.

4. Saken avvises for så vidt gjelder As påstand 1.2, 2.6, 2.7. Pkt. 2.8 avvises når det gjelder krav om dekning av telefonutgifter og regulering av barnas telefonkontakt med far.

A har anket dommen. Anken er rettidig.

Ankeerklæringen innholder imidlertid også påstander knyttet til krav som byretten hadde avvist. Hva gjelder disse krav ble ankeerklæringen behandlet som et kjæremål, rett nok for sent inngitt. Kjæremålssaken ble avsluttet ved lagmannsrettens kjennelse av 21 desember 2000 der den kjærende parts begjæring om oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen ikke ble tatt til følge. Prosessfullmektigen hadde også oversittet oppreisningsfristen. Som følge av dette ble kjæremålet mot punkt 4 i byrettens slutning avvist. Det foreligger således rettskraftig avgjørelse om avvisning av flere av de krav som ble fremmet for byretten. Til tross for dette og flere anmodninger fra retten, har prosessfullmektigen nektet å frafalle flere avviste krav i ankesaken.

I ankeerklæringen fremmet A også krav om at saken skulle avvises fordi det ble gjort gjeldende at saken var hjemmehørende i Danmark. Lagmannsretten besluttet 10 juli 2000 å fremme saken, og etter kjæremål ble beslutningen stadfestet av Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse av 22 september 2000. Utvalget fant det klart at kjæremålet ikke kunne føre frem.

I ankesaken har A nedlagt slik endelig påstand:

Prinsipalt:

1. Fylkesnemndas vedtak om å overta omsorgen for C, f. **90 og D, f. **93, oppheves.

Subsidiært:

2. Plasseringen av C og D skal opprettholdes i nåværende fosterhjem.

3.1 C og D skal ha samvær med sin far A:

Prinsipalt:

a) vekselsvis to påfølgende helger ikke hos far og to påfølgende helger hos far fra fredag ved skoleslutt til mandag ved skolestart, samt hos far i uken mellom helgene barna er hos ham fra tirsdag ved skoleslutt til torsdag ved skolestart.

Subsidiært:

a) hver 3. helg 6 timer lørdag og søndag.

b) vekselsvis første og siste del av jule-/nyttårsskoleferien.

c) vekselsvis vinterskoleferie og påskeskoleferie, en av disse hvert år.

d) vekselsvis første og siste halvdel av barnas sommerskoleferie.

Atter subsidiært:

a) En dag hver fjerde helg, som utvides til samvær lørdag og søndag etter ett år.

b) Halvparten av feriesamvær ifølge barnelovens §44a, annet ledd.

3.2 Samværene skal finne sted på eller nær barnas bopel.

3.3 Samværene skal være overnattingssamvær og ikke timessamvær.

3.4 Det skal ikke være tilsyn i forbindelse med barnas samvær med far, subsidiært dersom det skal være tilsyn, skal det være to tilsynspersoner ved samvær i ett år framover.

3.5 Far skal kunne ringe til barna. Barna skal kunne ringe til far.

3.6 Fosterhjemmets adresse eller telefonnummer skal ikke være hemmelig for far.

Oslo kommune har nedlagt slik påstand:

1. Den ankende parts påstand punkt 2, 3.2 og 3.5 avvises.

2. Byrettens dom punkt 1 stadfestes.

3. Byrettens dom punkt 2 stadfestes med tillegg om at også fosterhjemmets telefonnummer holdes hemmelig.

4. Byrettens dom punkt 3 stadfestes, men siste punktum utgår.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 6 til 9 mars 2001. A møtte med prosessfullmektig og avga forklaring. Oslo kommune møtte med prosessfullmektig og med saksbehandler i barneverntjenesten Ranveig Vinterli. Hjelpeintervenienten, B tidligere Bb - møtte ikke, men var representert ved prosessfullmektig under ankeforhandlingens første dag. Det ble avhørt 12 vitner, hvorav ett sakkyndig, og det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Under ankeforhandlingen besluttet retten forhandlingsavskjæring i medhold av tvistemålsloven §378, annet ledd for så vidt gjelder den ankende parts krav om opphevelse av fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertagelse. Før avskjæring ble besluttet, ble prosessfullmektigen anmodet om å ta opp til overveielse med sin part å trekke kravet. Dette fordi parten bestemt og gjentatte ganger - har anført at han ikke ønsker å ha omsorgen, men at han vil at barna skal være plassert i fosterhjemmet så lenge de ønsker. Prosessfullmektigen avslo oppfordringen.

Under ankeforhandlingen ble prosessfullmektigen også - gjentatte ganger - forgjeves anmodet om å ta opp med sin part å trekke andre uerholdelige krav, samt å omformulere og klargjøre påstanden som var nedlagt. Han motsatte seg å trekke krav, men omformulerte påstanden, rett nok i begrenset grad i forhold til den rettledning retten hadde gitt ham.

Med henvisning til dette, til trufne rettsavgjørelser forut for ankeforhandlingen, samt til saksforberedelsen for øvrig, finner lagmannsretten grunn til å påpeke at den ankende parts prosessfullmektig har opptrådt uheldig i saken så vel i faglig henseende som på andre måter. Prosessfullmektigen har ved sin opptreden vidløftiggjort og komplisert saken. Det har igjen ledet til unødig forbruk av tid og ressurser. - Etter omstendighetene ble det likevel ikke funnet grunn til å ta opp spørsmålet om rettergangsbot mot advokaten ved avslutningen av ankeforhandlingen.

A har i det vesentlige anført:

Ved anvendelsen av bestemmelsene i barnevernloven gjelder bestemmelsene i EMK art. 6 nr. 1 og art. 8 som lex superior. Av dette følger at alle sider ved avgjørelsene om omsorg og samværsrett skal prøves av retten.

Omsorgen for barna kreves ikke nå tilbakeført til faren idet han ikke har noen innvendinger mot at de fortsatt er varig plassert i fosterhjemmet slik de har vært siden sommeren 1999. Han respekterer deres ønske om å bli værende der. Kravet om opphevelse av fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertagelse er bare fremsatt for å kunne ta opp spørsmålet for det tilfelle at barna skulle endre mening. Det er imidlertid ingen signaler om at så vil skje.

Når det gjelder samvær mellom far og barna må hensynet til hva som vil være til det beste for barna veie tungt. De må sikres trygge oppvekstvilkår, og god kontakt med biologisk far er viktig i så måte, jf Ot.prp.nr.44 (1991-1992) side 51 og Innst.O.nr.80 side 27. At far sikres god kontakt følger også av den såkalte relasjonsretningen og prinsippet om det minst mulige inngrep, jf Trude Haugli: Samværsrett i barnevernsaker (1998) side 4 og 147. Det må kreves en særskilt begrunnelse for å fastsette samvær med biologiske foreldrene til under halv tid.

Ved fastsettelse av samvær må hensynet til barna avveies mot fars ønske om samvær. I følge barnevernloven §4-19 har en biologisk far en selvstendig rett til samvær. Det vises i denne sammenheng til forholdsmessighetsprinsippet, EMK art 8 og EMDs dom i Adele Johansen-saken.

Oppfatningen i norsk rettspraksis om at varig plassering i fosterhjem bør lede til redusert samvær for de biologiske foreldrene er uholdbar. Fosterhjemplassering kan tvert om være grunn til å gi foreldrene et utvidet samvær, særlig i en overgangsfase, jf Haugli side 253-254. Uten videre bør det ikke legges vekt på hva barna selv og fosterforeldrene mener om omfanget av samvær, jf Trude Haugli side 255 og Kari Ofstad og Randi Skar: Barnevernloven med kommentar (1999) side 124 flg. Viktigheten av at barn som er plassert i fosterhjem sikres god kontakt med biologiske foreldre er bl a påvist av Boman Sigvardsson i Negativ social heritage (1980). Det vises også til Fanshel & Shinn: Children i fostercare (1978). God tidlig kontakt med foreldrene er vesentlig for å sikre et godt fremtidig forhold mellom foreldre og barn. Det kan ikke ses bort fra at tilbakeføring av omsorgen kan bli aktuelt i saken.

Det er usaklig av barnevernmyndighetene å legge vekt på fars aggressive trekk ved vurderingen av samvær med barna. Han har rett nok reagert med sinne mot barneverntjenesten når han har vært utsatt for urettferdighet, men han har aldri latt det gå ut over barna. Dersom barnevernet legger forholdene til rette for tilfredsstillende gjennomføring av samværene, vil det ikke oppstå noen problemer. At episoder som skyldes manglende tilrettelegging og hensyntagen til far brukes som begrunnelse for å begrense samværet er urimelig i forhold til barna.

Usaklig er det også å begrunne begrensningen i samværet med at det ikke lar seg gjøre å skaffe tilsyn. Barna kan være alene med far. Har imidlertid barnevernet en annen oppfatning må det ordnes med tilstrekkelig tilsyn slik at samværene lar seg gjennomføre.

Det er heller ingen tvil om at et mer omfattende samvær for far enn fastsatt i fylkesnemndas vedtak har vært vurdert som riktig av barneverntjenesten. Således har det ved flere anledninger vært gitt tilsagn om, samt konkret planlagt, mer-samvær for far. Alene dette viser at omfanget av samvær i fylkesnemndas vedtak ligger på et for lavt nivå.

Det er en urimelig forskjell mellom mor og far hva gjelder samvær. Når nå mor ikke benytter seg av sin rett til samvær med barna bør i alle fall fars samværsrett utvides.

Opplysningene om barnas dårlige psykiske helse er ikke riktige. Det vises i denne sammenheng til psykolog Therese Varvin Fredriksens forklaring og den epikrise vedrørende C, som hun har utarbeidet for BUP, Elverum.

Retten plikter å behandle spørsmålet om hvor samværene skal finne sted.

Det er ikke grunnlag for hemmelighold av fosterhjemmets adresse og telefonnummer.

Retten plikter å behandle spørsmålet om rett til kontakt over telefon mellom far og barna. Byrettens avvisning gjelder «regulering» av telefonkontakt. Det er noe annet enn at barna skal ha adgang til å ringe til faren.

Oslo kommune har i det vesentlige anført:

Fars krav om opphevelse av fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertagelse kan ikke føre frem. Anførselen om at den ankende part opprettholder kravet for å kunne fange opp en mulig fremtidig endret situasjon er uegnet som begrunnelse.

Når det gjelder de øvrige krav i saken, er det bare de som fylkesnemnda har tatt stilling til i sitt vedtak som retten kan behandle. Følgelig må den ankende parts subsidiære krav om et konkret fosterhjem avvises. jf også Rt-1999-843. Likeledes må kravet om et konkret sted for samvær avvises. Det er det overlatt til barneverntjenesten å treffe bestemmelse om, jf Ot.prp.nr.44 (1991-1992) side 52. I denne saken er det heller ingen særlige omstendigheter som kan gi grunn til domstolsprøvelse slik det i rettspraksis finnes enkelte eksempler på. Også den ankende parts krav om telefonkontakt må avvises. For så vidt gjelder telefoner fra barna ble kravet avvist av byretten, og hva gjelder telefoner fra far til barna, vises til fremlagt dom av 2 juli 1999 i Borgarting lagmannsrett side 19.

Det som er sakens tema er omfanget av fars samvær med barna. Så vel av barnevernloven som av FN's Barnekonvensjon følger at hva som vil være til det beste for barnet skal være utslagsgivende. Det vises til lovens §4-1 og til NOU 2000:12 side 211.

Når det gjelder samvær for biologiske foreldre som er fratatt omsorgen, jf barneloven §4-19, sier det seg selv at avgjørelsen må bli konkret. Det kan ikke oppstilles noe normalsamvær for biologiske foreldre svarende til halv tid slik som anført av den ankende part. Heller ikke kan barnelovens normalsamvær benyttes, jf Rt-1996-1684.

På den annen side gir rettspraksis og teori veiledende momenter for fastsettelse av samværets omfang. Således er det klart at det forhold at barna nå er plassert i fosterhjem kan gi grunn til å begrense samværet, særlig når det som her er tale om en langvarig plassering og hvor det ikke foreligger noen mulighet for tilbakeføring av omsorgen, jf Rt-1997-534 og Trude Haugli: Samværsrett i barnevernsaker side 244 flg. Videre kan det være grunn til å ta hensyn til at far ikke hatt samvær med barna i de årene mor reiste rundt om i utlandet med dem, jf Rt-1998-787 der det ble gitt et meget begrenset samvær til en far som ikke tidligere hadde hatt nevneverdig samvær. Det er også grunn til å legge vekt på hva fosterforeldrene mener, jf samme dom side 793. I nærværende sak har fosterforeldrene tatt til orde for å begrense fars kontakt med barna. Det har også fremkommet at barna helst vil slippe å treffe faren og at de viser symptomer på stress og uro forut for samvær med ham. De reagerte med frykt og angst da de skjønte at far hadde fått kjennskap til fosterhjemmets adresse og telefonnummer.

I den aktuelle saken er det også andre vektige momenter som tilsier et meget begrenset samvær for far. Barnas første leveår har vært særdeles turbulente og vanskelige, og de er begge, særlig C, sterkt preget av hva de har vært utsatt for. Det er tale om til dels alvorlige ettervirkninger. Det barna nå trenger er ro, stabilitet, og fremfor alt en forutsigbar tilværelse der de har anledning til å bearbeide sine problemer, samt å få være barn i trygge omgivelser omgitt av voksne som tar ansvar og ser på barna som selvstendige individer.

Far har flere uheldige karaktertrekk som tilsier et meget begrenset samvær. Han er lite moden, har en lav frustrasjonsterskel, og han opptrer aggressivt, skremmende og truende når noe går ham i mot. Han er selvsentrert og krevende, også overfor barna. Således forlanger han at barna skal snakke engelsk til ham. Særlig for D har fars krav vært vanskelig å forholde seg til.

Det forhold at far selv har bidratt til uheldige opplevelser for barna både under samvær og da han bodde sammen med dem i København, tilsier også varsomhet, spesielt i forhold til C som har erindring om mye trist.

Det er ikke behov for samvær utover hva som er nødvendig for å sikre at barna har kjennskap til far som opphavsperson.

For å sikre forsvarlig gjennomføring av samværene må det være to tilsynspersoner til stede. Det er også behov for en fast tidsramme for samværene.

Lagmannsretten bemerker:

Fars krav om opphevelse av fylkesnemndas vedtak for så vidt gjelder omsorgen for barna, er ikke grunngitt med at han ønsker å ha den daglige omsorgen. Han er tvert om fornøyd med at barna varig er plassert i fosterhjem, og han har også lovet barna at de skal få bli i dette hjemmet slik de sterkt ønsker. Den anførte begrunnelsen for kravet om opphevelse av omsorgsvedtaket, som er utviklet av den ankende parts prosessfullmektig, er formulert slik i prosesskrift av 22 august 2000:

Som kommunen riktig påpeker, uttalte A i byretten at hans ønske om å få omsorgen var avhengig av at barna selv ønsket å bo hos ham, og at han primært vil anke for å forsøke å få mer samvær med sine barn.

Ettersom det neppe er mulig å legge ned en slik betinget påstand i saken, må rimeligvis konsekvensen bli at A krever omsorgen tilbakeført til seg uten betingelse.

Dersom han hadde frafalt kravet om å få omsorgen tilbakeført til seg, kunne han jo ikke gjenoppta kravet senere i samme sak, dersom barna skulle uttrykke ønske om å bo hos ham.

Slik kravet er fremmet finner lagmannsretten at det må realitetsbehandles. Begrunnelsen for kravet - at spørsmålet om omsorgen skal holdes prosessuelt åpent for det tilfelle at det, etter lagmannsrettens dom, skulle inntre en endring i faktumgrunnlaget - representerer imidlertid et misbruk av rettsapparatet. Det forutsettes rett og slett grunnløs rettsmiddelbruk, og det legges dessuten opp til en omgåelse av den spesielle rettskraftbestemmelsen i barnevernloven §4-21, annet ledd.

Annen begrunnelse for dette kravet er ikke anført, og det kan da åpenbart ikke føre frem. Når far ikke ønsker omsorgen, taler det med avgjørende vekt mot opphevelse av omsorgsvedtaket. En hypotetisk mulighet for at far vil kunne endre sitt standpunkt kan det ikke bygges på. Det er situasjonen slik den nå foreligger som lagmannsrettens avgjørelse må forankres i. For øvrig vises til byrettens begrunnelse og til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor i tilknytning til samværsspørsmålet.

Etter dette blir byrettens dom punkt 1 å stadfeste idet vilkårene i barnevernloven §4-12, jf §4-8 for omsorgsovertagelse utvilsomt er til stede.

Subsidiært har den ankende part nedlagt påstand om at barna skal være plassert i det nåværende fosterhjemmet. Dette kravet ble også fremmet for byretten, jf påstanden punkt 2.1 der. I byrettens dom heter det på side 15:

I herværende sak har fylkesnemnda ikke truffet avgjørelse om plassering i et bestemt fosterhjem og påstand pkt. 2.1 må derfor avvises.

I byrettens slutning om avvisning er imidlertid dette påstandpunktet uteglemt, jf punkt 4. Det kan likevel ikke være avgjørende når det i dommen klart fremkommer at kravet er avvist. Punkt 2 i Stratfords påstand for lagmannsretten er således en ny fremsettelse av et allerede avvist krav.

Den ankende part unnlot å påkjære byrettens avvisning. I stedet ble kravet fremmet på nytt i ankeerklæringen, jf punkt 3.1 i den der inntatte påstand. Tilsvarende forholdt den ankende part seg hva gjaldt de øvrige krav som byretten avviste, og som er listet opp i punkt 4 i slutningen. Til tross for at det slik var anket i realiteten fant lagmannsretten å burde betrakte disse deler av anken som et kjæremål, rett nok for sent fremsatt, jf lagmannsrettens brev av 28 april og 11 juli 2000.

Byrettens avvisning av krav, som er omfattet av byrettens slutning punkt 4, ble opprettholdt ved lagmannsrettens kjennelse av 21 desember 2000. Denne kjennelsen er rettskraftig.

Kjennelsen omhandler imidlertid ikke kravet om opphold i et bestemt fosterhjem. Dette til tross for at også dette kravet er nevnt i lagmannsrettens brev av 11 juli 2000. Kravet må uansett nå avvises på nytt. Det vises til at begrunnelsen i lagmannsrettens kjennelse også vil ha gyldighet for dette kravet. Lagmannsretten er dessuten helt ut enig i byrettens begrunnelse for avvisningen.

Av barnevernloven §4-19, første ledd følger at barn og foreldre har rett til samvær med mindre annet er bestemt. Retten til samvær gjelder også når det er fattet vedtak om omsorgsovertagelse, men omfanget fastsettes da av fylkesnemnda, og det kan av hensyn til barnet også bestemmes at det ikke skal være samvær, jf annet ledd.

I nærværende sak har fylkesnemnda fastsatt at far - etter at barna er plassert i fosterhjem - skal ha samvær med dem 4-6 timer en gang hver sjette måned. Før plasseringen i fosterhjem var samværet satt til 4-6 timer en gang hver fjerde uke. Byretten fant grunn til å sette en eksakt tid på 4 timer pr. samvær, men opprettholdt for øvrig fylkesnemndas vedtak.

Hva som vil være til det beste for barn deres behov på kort og lang sikt - vil stå sentralt ved fastsettelsen av omfanget av samvær med biologiske foreldre, jf også lovens §4-1.

I den aktuelle saken er det all grunn til å regne med at barna vil være varig plassert i fosterhjem. I realiteten kan det ses helt bort fra en tilbakeføring. Det er således ikke behov for å etablere et samvær tilpasset en slik eventualitet.

Barna - C, nå 10 år gammel og D, 7 år gammel - har i sine første leveår vært utsatt for svære påkjenninger pga av alvorlig omsorgssvikt. I særlig grad har det gått ut over C. Det vises til beskrivelsen i fylkesnemndas vedtak side 2 - 5 og til byrettens domsgrunner side 2 - 4.

Den turbulente og belastende oppveksten barna har hatt, har satt sine spor. Således har C en posttraumatisk stresslidelse som bl a gir seg utslag i angst og uro, og en ikke organisk enkoprese med ukontrollert avføring. Hun er dessuten et svært «forstrukket» barn som følge av voksenposisjonering og påtagelse av ansvar for moren og broren. D er også skadet, men i mindre grad. Han har vært plaget av sengevæting, har tilpasningsproblemer og viser tegn på utrygghet og angst. Også han er noe «forstrukket».

Det er helt nødvendig at begge barna nå sikres ro og stabilitet. De har begge et sterkt behov for en tilværelse preget av forutsigbarhet og trenger å være omgitt av voksne omsorgspersoner som «ser» dem som barn. De trenger også resosialisering til mer alment aksepterte normer enn hva de bærer med seg fra fortiden.

Lagmannsretten er ikke i tvil om at fosterhjemsplasseringen er det beste tilbud barna kan få i den situasjonen de er i. De har utvilsomt her en sjanse til å få et fotfeste for en positiv utvikling. Det er også på det rene at de har funnet seg godt til rette og at det går fremover med dem begge. De har fosterforeldre som evner å gi kjærlighet, ro, stabilitet og på alle måter slik omsorg som de trenger. Barna er allerede sterkt knyttet til sitt hjem, sine fosterforeldre, sin «storebror», samt til nærmiljøet for øvrig. De går begge på stedets skole. Ds skolegang er uten problemer, mens C sliter med lese- og skrivevansker.

Selv om det er tegn på en positiv utvikling, er det ingen tvil om at det skal lite til før en uheldig reaktivering av plagene inntrer. Det har bl a vist seg da faren fikk kjennskap til adresse og telefonnummer til fosterhjemmet og tok kontakt, først ved å sende gaver og dernest ved å ringe i julen. Barna, særlig C, reagerte med angst. Også rettssaken har vært belastende idet barna føler farens krav om opphevelse av omsorgsvedtaket som en trussel mot den trygge verden de nå har. C har igjen reagert med ukontrollert avføring.

Barna er så vidt sårbare at de meget raskt kan påføres alvorlige skadevirkninger om det etableres et samvær med faren som innebærer en svekkelse av den trygghet de opplever i sin nåværende tilværelse. Hensynet til å forebygge enhver mulig risiko i så måte, vil derfor måtte veie meget tungt ved avgjørelsen av samværsomfanget.

Far har flere karaktertrekk som utvilsomt vil kunne slå uheldig ut i en samværssituasjon. Han har en svært lav frustrasjonsterskel og blir fort verbalt aggressiv på en måte som nærmer seg grensen mot truende adferd. Han er også sterkt selvsentrert, krevende og viser meget liten vilje til korrektiv og tilpasning i forhold til andre. Han har store vansker med å se andres behov, også barnas, og har liten vilje til å strekke seg. Således har han f eks skapt helt unødvendige vanskelige situasjoner for D ved å forlange at han skal snakke engelsk under samvær. Far er også svært uforutsigbar idet hans sinnsstemning kan skifte fort, også til en for barn svært skremmende opptreden.

Lagmannsretten ser det dernest slik at far har lite å tilføre barna. Foruten de forhold som alt er påpekt, er han så vidt avvikende hva gjelder levesett, oppfatninger og alminnelig livsanskuelse at det i seg selv vil kunne være konfliktskapende og vanskelig for barna å forholde seg til. Ikke minst gjelder dette i forhold til den tilværelse de nå har i sitt hjem og i nærmiljøet.

Barna har flere negative erfaringer fra samvær med faren, og C sliter dessuten med traumatiske opplevelser fra den tiden da barna bodde sammen med mor og far. Således har hun vært vitne til outrert seksuell aktivitet mellom foreldrene.

Lagmannsretten har vært i tvil om det i dette tilfellet er riktig å etablere samvær med faren overhodet. Det kan reises spørsmål om disse barna har noe behov for samvær med ham.

Lagmannsretten er likevel blitt stående ved et samvær med far av samme omfang som fastsatt av fylkesnemnda - og rett nok med en mindre presisering - stadfestet av byretten, dvs ett samvær på 4 timer hver sjette måned. Lagmannsretten har da særlig lagt vekt på behovet for å ha kunnskap om egne foreldre som element i identitetsfølelsen. Det er imidlertid først når barna blir større at dette behovet gjerne melder seg, men for å sikre den nødvendige kjennskap, vil det være riktig å ha et begrenset samvær allerede nå.

Som lagmannsretten har påpekt ovenfor er det imidlertid svært viktig å unngå uheldige episoder, og det er derfor nødvendig med forebyggende tiltak, samt å ha beredskap for håndtering av problemer som eventuelt måtte oppstå. Ved de to siste samværene som far har hatt med barna, har det av denne grunn vært to tilsynspersoner til stede, og disse samværene har vært tilfredsstillende avviklet. Idet det vises til dette, samt til fars uberegnelige karakter, er lagmannsretten enig med byretten i at to tilsynspersoner her er påkrevet.

Den begrensede samværsordningen som lagmannsretten fastsetter, anses tilstrekkelig til å dekke barnas behov for kjennskap til far. Men samværet representerer også et maksimum for hva barna vil kunne tåle av farskontakt i sin nåværende situasjon. Det er derfor vesentlig at annen kontakt mellom far og barn kan unngås. Særlig negativt vil henvendelser fra fars side, som barna oppfatter som forsøk på inntrengning i deres nye verden, kunne være. Lagmannsretten er derfor enig med fylkesnemnda og byretten i at det er grunnlag for å bestemme at fosterhjemmets adresse og telefonnummer skal holdes hemmelig, jf barnevernloven §4-19.

For ordens skyld tilføyer lagmannsretten at selv om den ankende part har skaffet seg kjennskap til barnas nåværende adresse og telefonnummer, anses likevel kommunen fortsatt å ha rettslig interesse i å få en avgjørelse av dette spørsmålet. Det vises til at fylkesnemndsvedtaket, som er gjenstand for rettslig prøving, ikke inneholder noen bestemmelse om et nærmere angitt fosterhjem, og at telefonnumre kan endres.

Den ankende parts krav om rett til å ringe til barna er berørt av fylkesnemnda, jf vedtaket side 21, men nemnda har ikke inntatt noen avgjørelse om dette i slutningen. Slik lagmannsretten forstår fylkesnemndas uttalelse har nemnda for det første påpekt den rent logiske konsekvens mellom hemmelighold av adressen og at far ikke kan ringe barna, og dernest at spørsmålet om telefonkontakt mellom far og barn generelt sett er opp til barneverntjenesten å avgjøre. Nemnda presiserer rett nok ikke at det som sies om regulering av telefonkontakt gjelder begge veier, men en slik forståelse synes å ha de beste grunner for seg. Det dreier seg om den praktiske gjennomføringen av samvær og kontakt mellom barn og foreldre som i samsvar med barnevernlovens system normalt overlates til barneverntjenesten. Som følge av dette er spørsmålet ikke gjenstand for rettslig prøvelse.

Etter dette blir den ankende parts krav hva gjelder telefonkontakt å avvise i sin helhet. Lagmannsretten tilføyer likevel at kravet heller ikke ville kunne føre frem i realiteten slik nærværende sak ligger an.

For så vidt gjelder barnas telefonering til far ble for øvrig kravet allerede avvist av byretten, jf slutningen punkt 4, og byrettens avgjørelse ble rettskraftig ved lagmannsrettens kjennelse av 21 desember 2000. Hva gjelder dette spørsmålet foreligger det således dobbelt avvisningsgrunnlag ettersom det ikke er mulig å anføre nye pretensjoner på grunn av sakens gjenstand som er et fylkesnemndsvedtak av 5 februar 1999.

Det tilføyes at lagmannsretten har forsøkt å nå frem med veiledning overfor den ankende parts prosessfullmektig hva gjelder rettskraftspørsmål. Prosessfullmektigen har imidlertid ikke vært villig til å trekke kravene, heller ikke sistnevnte, idet han har anført at byrettens formulering i slutningens punkt 4 åpner for ny realitetsprøvelse. Dvs. at «regulering» av telefonkontakt er noe annet enn adgang til å ringe. Lagmannsretten nøyer seg med å vise til at denne anførselen ikke har noe for seg.

Også den ankende parts krav om at fars samvær med barna skal skje på eller nær barnas bopel, jf punkt 3.2 i påstanden for lagmannsretten, må bli å avvise. Fylkesnemndsvedtaket, som er gjenstand for rettslig prøving i nærværende sak, gjelder bare omfanget av fars samvær med barna. Som nevnt ovenfor faller barneverntjenestens praktiske gjennomføring av samværsretten utenfor. Det gjelder selvsagt også beslutninger om hvor samværene skal finne sted.

Når det gjelder tidligere avviste krav avvises Stratfords anke, og hva gjelder det krav under påstanden punkt 3.5 som byretten realitetsbehandlet, men som nå avvises, blir det avvisning av sak.

Kjennelsen og dommen er enstemmige.

Lagmannsretten har funnet grunn til å utforme ny kjennelses- og domsslutning.

Kjennelsesslutning:

1. Anken avvises for så vidt gjelder As krav i påstanden punkt 2, 3.2 og kravet om at barna skal kunne ringe til faren i påstanden punkt 3.5.

2. Saken avvises hva gjelder kravet i påstanden punkt 3.5 om at far skal kunne ringe til barna.

Domsslutning:

3. A har rett til samvær med datteren C f. **1990 og sønnen D f. **1993, én gang hver sjette måned i 4 -fire- timer. Samvær gjennomføres med tilsyn av to personer oppnevnt av barneverntjenesten.

4. A skal ikke få opplyst adresse og telefonnummer til fosterhjemmet der hans barn er plassert.

5. For øvrig frifinnes Oslo kommune.