LB-2000-1213
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-05-08 |
| Publisert: | LB-2000-01213 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 99-11580 A/69 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01213 K/04 og LB-2000-01327 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Atle Sønsteli Johansen v/advokatfullmektig Thomas Angell). Kjæremotpart: A Christensen Engros AS (Prosessfullmektig: Advokat Dag Drevatne). |
| Forfatter: | Lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen. Lagdommer Steingrim Bull. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §197, Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §179 |
A tiltrådte 1. august 1998 stilling som butikksjef hos ACE Shops AS. Den 24. april 1998 var det inngått arbeidsavtale mellom henne og A. Christensen Engros AS, som opptrådte på vegne av bedriften. Denne driver The Body Shop. Det var avtalt prøvetid på seks måneder, og fra utløpet av denne en gjensidig oppsigelsestid på tre måneder. A begynte som butikksjef i bedriftens butikk i Y gate. Hun ble 26. mars og 6. mai 1999 gitt skriftlige advarsler av A. Christensen Engros AS vedrørende hennes utførelse av sine oppgaver. Den siste ble gitt i et møte der hun og arbeidsgiveren diskuterte hennes arbeidsutførelse. I referat fra møtet ble det blant annet protokollert at ACE ønskte at hun skulle bruke tid til å tenke over om hun ville fortsette i The Body Shop, at ACE ikke lenger hadde tillit til A som leder for butikken i Y gate, at hun ble fritatt fra stillingen som butikksjef fra 1. juni 1999, og at ACE ønskte å gi henne midlertidig butikksjefstilling på X. Det sistnevnte ble bekreftet i brev fra A. Christensen Engros AS av 18. juni 1999, der det heter at hun fra 1. august 1999 til 30. juni 1999 er ansatt som midlertidig butikksjef for The Body Shop X, at hun skulle få ordinær lønn fram til tiltredelse på X, og at ansettelseskontrakten av 24. april 1998 for øvrig gjaldt.
Den 25. oktober 1999 ble A av A. Christensen Engros AS sagt opp fra sin stilling i ACE Shops AS. Oppsigelsen var hovedsakelig grunngitt med de ansattes kritikk av henne. A krevde å få stå i stillingen og at det ble avholdt forhandlingsmøte etter arbeidsmiljøloven §61 annet ledd. Forhandlingene førte ikke fram. Den 9. desember 1999 tok A ut stevning ved Oslo byrett og la ned påstand om at oppsigelsen kjennes ugyldig, og at hun tilkjennes erstatning etter rettens skjønn. A. Christensen Engros AS tok til motmæle og la i tilsvar av 19. januar 2000 ned påstand om at oppsigelsen opprettholdes, og at A fratrer med umiddelbar virkning, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Ytterligere prosesskrifter er avgitt til byretten.
Den 3. april 2000 besluttet byretten under henvisning til tvistemålsloven §197 å ta ut av sakens dokumenter sju bilag til partenes prosesskrifter. Det ene, bilag 3 til Dok.nr.5, var et referat fra personalmøte 14. februar 2000. Dette var ført av A.
Den 3. april 2000 avsa byretten kjennelse med denne slutning:
1. A fratrer stillingen som butikkleder i The Body Shop, X, fra 10. april 2000 og inntil saken er rettskraftig avgjort.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til hovedsaken.
A har i rett tid inngitt kjæremål som retter seg både mot kjennelsen og byrettens beslutning av samme dag for så vidt som denne går ut på å ta forannevnte referat ut av sakens dokumenter. Ved oversendelsen av kjæremålet til byretten er det bedt om at det gis oppsettende virkning. A. Christensen Engros AS har tatt til motmæle.
A har i det vesentlige anført:
Det er begått saksbehandlingsfeil ved at det ikke er ført muntlige forhandlinger. Det er tilbudt muntlige bevis som ville ha gått imot de advarsler fra arbeidsgiver som byretten har lagt vekt på.
Det er gjort saksbehandlingsfeil ved at bilag 3 til Dok.nr.5 er tatt ut av sakens dokumenter. Det dreier seg ikke om noen erklæring avgitt i anledning saken.
Byretten har vurdert sakens beviser feil. Det er særlig vist til at forholdet mellom A og de ansatte anføres å være meget bra.
A har lagt ned denne påstand:
1. Prinsipalt: Begjæring om fratredelse tas ikke til følge.
1. Subsidiært: Oslo byretts kjennelse av 3. april 2000 oppheves.
2. Oslo byretts beslutning av 3. april oppheves.
3. Saksomkostninger utstår til hovedsaken.
A. Christensen Engros AS har i det vesentlige anført:
Det vil ikke være riktig å gi kjæremålet oppsettende virkning.
Det var riktig å ta bilag 3 til Dok.nr.5 ut av sakens dokumenter. To av punktene omtalt i referatet dreier seg direkte om bevistemaet for selve oppsigelsessaken, nemlig spørsmålet om mangelfullt samarbeidsforhold mellom kjærende part og underordnede i butikken på X.
A har helt siden forhandlingsmøtet før oppsigelsen hatt kjennskap til A. Christensen Engros ASs ønske om at hun skulle slutte i sin stilling.
A. Christensen Engros AS har lagt ned denne påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 3. april 2000 stadfestes.
2. A. Christensen Engros AS tilkjennes saksomkostninger i anledning utarbeidelsen av tilsvaret til kjæremålet med kr 5.000,-.
Lagmannsretten bemerker:
Byretten har tatt bilag 5 til Dok.nr.3 ut av sakens dokumenter, jf. tvistemålsloven §197. Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet over denne beslutningen ikke kan føre fram. Erklæringer som avgis etter at stevning er tatt ut, vil normalt rammes av §197. Dette gjelder selv om erklæringen har et klart formål ut over å tjene som bevis i rettssaken, jf. Schei: Tvistemålsloven, side 664 med henvisning til Rt-1989-196. Her dreier det seg om et møtereferat som blant annet omhandler spørsmål av stor betydning for saken. Ikke minst dreier det seg om spørsmål av stor betydning for begjæringen om fratreden, nemlig spørsmålet om hvordan samarbeidet mellom A og de andre ansatte på X fungerer. Selv om slike møter er blitt avholdt jevnlig, og det har vært vanlig å nedtegne et referat fra dem, kan ikke dette stille spørsmålet om framleggelse i et annet lys. Det helt dominerende formålet med nedtegnelsen av referatet fra møtet 14. februar 2000 kan likevel ikke sies å ha vært et annet enn å tjene som bevis i saken. Det er ved denne vurderingen lagt vekt på at referatet er nedtegnet av A selv, og at nesten halve referatet er utformet som en direkte imøtegåelse av motpartens anførsler i saken.
Lagmannsretten har ikke med dette tatt stilling til om det var riktig å ta ut av sakens dokumenter alle de erklæringer som byretten tok ut ved sin beslutning av 3. april 2000. Det framstår blant annet som uklart om det var riktig å ta ut bilag 7 til tilsvaret. Det er imidlertid ikke framkommet innvendinger mot at tilsvaret i sin nåværende utforming blir værende i sakens dokumenter. Øverst på side 5 er det der gitt et referat av de ansattes erklæring av januar 2000. På denne bakgrunn har lagmannsretten ikke funnet det nødvendig å vurdere om denne erklæringen bør innhentes.
Ved vurderingen av om det er urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd 3. punktum, må det tas i betraktning at det er lovens hovedregel at den ansatte kan bli stående i stillingen under behandling av oppsigelsessaken. I lovens forarbeider er det imidlertid påpekt at retten i alminnelighet bør ta en begjæring om fratreden til følge dersom oppsigelsen skyldes en «forgåelse» fra arbeidstaker, og denne kan gi grunnlag for saklig oppsigelse, jf. blant annet Rt-1999-1998 og Rt-1992-1547 med henvisninger til tidligere rettspraksis og lovforarbeidene.
Det dreier seg her ikke om enkeltforgåelser som er særlig grove. Samlet sett er det imidlertid trukket fram mange mindre episoder som tyder på at A relativt ofte ikke oppfyller de strenge krav til positiv kundebehandling som arbeidsgiveren i dette tilfellet bør kunne kreve. Det samme gjelder hennes evner til å kommunisere med overordnede og underordnede på en slik måte at klimaet for et positivt samarbeid ikke blir vesentlig skadelidende. På grunnlag av det skriftlige materialet er det imidlertid vanskelig å bedømme i hvilken utstrekning dette kan skyldes disse andre medarbeiderne.
Det er kort tid igjen til den berammede hovedforhandlingen, og lagmannsretten er enig med byretten i at det ikke var grunn til å avholde muntlige forhandlinger til bruk for avgjørelsen om fratreden under sakens gang. Ut fra sakens samlede dokumenter framstår det som sannsynlig at det foreligger saklig grunn til oppsigelse. Slik de øvrige ansatte har reagert på hennes opptreden, er det en nærliggende mulighet for at driften av butikken vil bli vesentlig skadelidende om hun fortsetter i tjeneste der. Selv om muligheten for å plassere A i andre butikker bare er blitt beskjedent belyst under saksforberedelsen, er lagmannsretten på ovennevnte bakgrunn kommet til at det vil virke urimelig om arbeidsforholdet består under sakens behandling.
Det er flere faktiske forhold av vesentlig betydning som i en viss grad fortsatt framstår som uavklarte, og lagmannsretten er derfor kommet til at spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den avgjørelse som avslutter hele saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens beslutning stadfestes så langt den er påkjært.
2. Byrettens kjennelse stadfestes.
3. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten utsettes til den avgjørelse som avslutter hele saken.