LB-2000-1251
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-05-10 |
| Publisert: | LB-2000-01251 |
| Stikkord: | Samvær |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Indre Follo herredsrett Nr 99-00946 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01251 K04 jf LB-2000-01252 K04. |
| Parter: | Sak nr. 00-01251 K/04: Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Trude Mohn King). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Harald Jahren v/advokatfullmektig Frode Lillebakken). Sak nr 00-01252 K/04 Kjærende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Harald Jahren v/advokatfullmektig Frode Lillebakken). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Trude Mohn King). |
| Forfatter: | Lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen. Lagdommer Steingrim Bull. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §46, Tvistemålsloven (1915) §179 |
Partene er begge 43 år gamle. De har bodd sammen siden 1981, vært gift siden 1988 og har to barn sammen, C, født **.**.1995, og D, **.**.1998. Den 29. juli 1999 anmeldte A B for seksuelle overgrep mot datteren C. Tre dager før hadde hun flyttet til krisesenteret i X sammen med de to barna. Den 22. september 1999 ble B sendt underretning fra Follo politidistrikt om at forholdet for hans vedkommende var henlagt, «idet intet straffbart forhold anses bevist». Henleggelsen er påklaget.
Den 28. oktober 1999 tok B ut stevning ved Indre Follo herredsrett, samt begjæring om midlertidig avgjørelse. Både i stevningen og i begjæringen la han ned påstand om å bli tilkjent daglig omsorg for barna, subsidiært vanlig samværsrett. A tok til motmæle. Hun la ned påstand om å få tilkjent daglig omsorg, og at B nektes samvær, subsidiært at han gis samvær en gang per uke to timer per gang under tilsyn av faglig kompetent person. I motsøksmål la hun ned påstand om å bli tilkjent foreldreansvaret alene.
Den 9. desember 1999 ble det inngått rettsforlik om at B for hvert av barna skulle ha samvær i to timer fire ettermiddager fram til neste saksforberedende møte 25. februar 2000. Samværene skulle være hos B og med en navngitt tilsynsperson til stede. Samtidig forpliktet partene seg til samtale hos psykolog Jørgensen ved psykologisk barnevernsteam i Oslo og følge psykologens eventuelle anbefaling om utvidelse av samværsordningen. A skulle ikke legge hindringer i veien for at barna telefonerte til B dersom de skulle ønske det.
Etter at det neste saksforberedende møte var avholdt, der partene og prosessfullmektigene uttalte seg og ovennevnte psykolog og As bror, E, forklarte seg som vitner, avsa herredsretten 3. mars 2000 kjennelse med denne slutning:
1. A skal fortsatt ha den daglige omsorg for C og D.
2.
a) B skal ha samvær med C uten tilsyn 6 sammenhengende timer annenhver lørdag og 3 sammenhengende timer annenhver onsdag ettermiddag.
b) B skal ha samvær med D uten tilsyn 6 sammenhengende timer annenhver lørdag og 3 sammenhengende timer annenhver onsdag ettermiddag.
3. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter sakens behandling i herredsretten.
I det saksforberedende møtet forut for kjennelsen ble det protokollert enighet mellom partene om at nåværende samværsordning med F som tilsynsperson fortsetter inntil det foreligger rettskraftig midlertidig avgjørelse i saken.
A har i rett tid påkjært herredsrettens kjennelse. B har tatt til motmæle og i rett tid inngitt motkjæremål. Om saksforholdet for øvrig vises til herredsrettens kjennelse.
A har i det vesentlige anført:
Det er best for barna at den nåværende begrensede samværsordning med tilsyn opprettholdes.
Sakens beviser viser at overgrep kan ha skjedd, og at det derfor er risiko for nye overgrep. Det er særlig vist til anmeldelsen side 4 og 6, samt de episoder som er beskrevet på side 3 og 4 i avhøret av barnas mormor. Det er påfallende at barnet har vist ønske om å bli berørt, jf. det skriv som er utarbeidet av bistandsteamet, Barne- og familieetaten i samarbeid med seksjon for spesialpediatri, Ullevål sykehus. Videre er C undersøkt av spesialist i klinisk psykologi, Marit Ihle, som har merket seg at det er påfallende at det synes å være skremmende å ligge i senga med pappa. Sakens dokumenter viser at C er redd for menn. Det må legges vekt på episoder observert av F og mors bror, og at A selv er overbevist om at barnet snakker sant. Hun er utdannet barnevernspedagog og har selv vært utsatt for overgrep som barn. Det er bare mistanken om overgrep som ligger bak anmeldelsen. A har søkt råd og veiledning ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, Folloklinikken. Psykolog Jørgensen har funnet As forklaring troverdig.
Det kan ikke tillegges vekt at straffesaken er henlagt. Det er sjelden med tekniske bevis mot så små barn, og det er heller ikke vanlig at skadevirkningene viser seg før barna er langt eldre. Klagen over henleggelsen er ikke avgjort, og politiet var ved henleggelsen ikke kjent med det F, E og psykolog Jørgensen har forklart.
Herredsrettens kjennelse bygger på feil lovanvendelse, idet den ikke har fulgt de synspunkter som er framhevet i Rt-1989-320, nemlig at det ikke må tas noen risiko i et forhold som dette.
Det må for øvrig også legges avgjørende vekt på mors frykt for samvær uten tilsyn. Hun synes overbevist om at overgrep har funnet sted, og at det foreligger risiko for gjentakelse. Hun opplever nå sin situasjon som ekstremt presset, noe som har gitt henne spenningshodepine og søvnløshet, samtidig som hun har sett seg nødt til å søke permisjon uten lønn for 40% av sin stilling. Endelig må det legges vekt på at partene har gitt uttrykk for at nåværende samværsordning fungerer tilfredsstillende, at ingen av barna gir uttrykk for hyppigere kontakt med faren, og at det er forholdsvis kort tid til hovedforhandlingen. Dessuten vil samvær uten tilsyn på nåværende stadium av saken ødelegge mulighetene for at et forlik kan inngås etter at den sakkyndige har gitt uttalelse innen 31. august 2000.
Det kan ikke legges vekt på fars mulige flytting til Stavanger. Det er ikke framlagt dokumentasjon for at slik flytting vil skje før hovedforhandlingen.
A har lagt ned denne påstand:
1. B skal ha samvær med C en gang hver tredje uke, 2 timer, under tilsyn av F, og etter nærmere avtale med henne med hensyn til plassering av samvær. Denne ordningen skal gjelde frem til det foreligger endelig avgjørelse i hovedsaken.
2. B skal ha samvær med D en gang hver tredje uke (andre uker enn de ukene han har samvær med C) 2 timer, under tilsyn av F, og etter nærmere avtale med henne med hensyn til plassering av samvær. Denne ordningen skal gjelde frem til det foreligger endelig avgjørelse i hovedsaken.
B har i det vesentlige anført:
Det er svært lite sannsynlig at B har begått seksuelle overgrep. Flere ganger har C nevnt at en av de kvinnelige ansatte i barnehagen og to av barna der har tatt henne på kjønnsorganet. Det er derved ikke grunn til bare å feste lit til det hun har sagt om at B har gjort dette. Overfor Bs bror har hun ikke forklart seg slik. Overfor F har C forklart at Bs handlinger er utført på steder i hans leilighet hvor F positivt visste at de ikke kunne ha vært gjort fordi hun hadde vært i leiligheten samtidig.
E forklaring om en hendelse sommeren 1999 kan ikke tillegges vekt. Dersom hendelsen omtalt i herredsrettens kjennelse virkelig hadde skjedd, ville E ha fortalt om det under politiets etterforsking.
A må ha overreagert, dels fordi hun selv ble utsatt for overgrep fra sin stefar, dels fordi hun i barnevernetaten jobber i et miljø hvor det fokuseres på seksuelle overgrep.
Barna blir ødelagt av sin mor når de hos henne uriktig blir fortalt at det har skjedd seksuelle overgrep. Barnet blir nemlig påtvunget en falsk identitet ved å bli holdt fast i en offerrolle som ikke har rot i virkeligheten.
B bor nå på hybel i Y og vil mest sannsynlig flytte til Stavanger før hovedforhandlingen. Det vil gjøre samværet fastsatt av herredsretten helt upraktisk å gjennomføre.
Det er ikke sannsynliggjort at A vil få angst og uro ved overnattingssamvær. For at det skal kunne legges til grunn, må det eventuelt gjennomføres en grundig psykologisk undersøkelse. Det må også tas hensyn til at B er blitt utsatt for uriktige påstander i ni måneder, noe som vil kunne ødelegge B psykisk dersom han ikke får se barna sine under normale omstendigheter. Det vil i så fall ikke være til barnas beste.
B har lagt ned denne påstand:
Prinsipalt:
B skal ha samvær med C og D uten tilsyn annenhver helg fra fredag kl. 1700 til mandag kl. 0800. Denne ordningen skal gjelde frem til rettskraftig avgjørelse i hovedsaken foreligger.
Subsidiært:
Punkt 2 i Indre Follo Herredsretts kjennelse i sak nr. 99-00946 A/01 stadfestes.
I begge tilfeller:
B og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsbehandlingen ved Borgarting Lagmannsrett med kr 6 000,- med tillegg av 12 % årlig rente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten og bemerker:
Det skal treffes en midlertidig avgjørelse om samvær, jf. barneloven §46. Avgjørelsen skal først og fremst rette seg etter det som er best for barna. Det må herunder tas i betraktning at det overhodet ikke kan tas noen risiko med hensyn til at barna vil bli misbrukt seksuelt, jf. blant annet Rt-1994-940.
Lagmannsretten kan i det vesentlige slutte seg til den vurdering herredsretten har gjort av de påberopte bevis i tilknytning til spørsmålet om B har gjort seg skyldig i seksuelt misbruk. Det er imidlertid grunner til å reservere seg noe mot herredsrettens konklusjon om at det er svært lite sannsynlig at misbruk har funnet sted. Det vises særlig til psykolog Ihles rapport. Det er hun som til nå synes å ha gjort de grundigste undersøkelser til bruk for vurderingen av dette spørsmålet, og i hennes rapport synes det ikke å være holdepunkter for å anta at hun betrakter mistanken som mer eller mindre grunnløs. For lagmannsretten er det tilstrekkelig å fastslå at Cs ulike forklaringer ikke synes å gi grunnlag for noe mer enn en overflatisk betraktning med hensyn til om misbruk har funnet sted, at det i dag er lite som tyder på at dette spørsmålet i vesentlig grad vil bli ytterligere avklart, og at det i dag samlet sett ikke kan sies å framstå som sannsynlig at misbruk har funnet sted.
Lagmannsretten finner videre grunn til å legge vekt på at risikoen for framtidig misbruk generelt må sies å bli redusert ved at det fastsettes samvær som ikke omfatter overnatting, og som ikke varer så lenge av gangen. Lagmannsretten slutter seg også til kjærende parts subsidiære anførsel om at risikoen vil bli redusert som følge av at begge barna har samvær med far samtidig. Det er dette som er den normale samværsordning for søsken, og selv om visse kvaliteter ved det å ha bare ett barn på besøk av gangen da vil gå tapt, kan lagmannsretten ikke se at det vil innebære noen vesentlig betenkelighet ved å la begge barn ha samvær samtidig.
Det synes i dag ikke å være knyttet noen reell uvilje hos barna mot samvær med far, og det kan ikke ses å være holdepunkter for å anta at denne mangel på uvilje er knyttet til den omstendighet at samværene skjer mens tilsynspersonen er til stede. Uavhengig av hvordan bevisene i saken vurderes, må det antas at både den inngitte anmeldelse og den pågående rettssaken i seg selv innebærer en oppfordring for far til å avstå fra handlinger som innebærer seksuell mishandling av barna.
På ovennevnte bakgrunn er lagmannsretten kommet til at det ikke vil innebære noen nevneverdig risiko for seksuelt misbruk å la barna uten tilsyn ha samvær med far i et slikt omfang som fastsatt av herredsretten. Selv om dette på kort sikt vil føre til økte fryktreaksjoner hos mor, antas det likevel å innebære den beste løsning for barna. Mors påstand vil innebære dårlige forutsetninger for gode samvær. Dels er samværene av henne foreslått sjelden og kortvarige, dels må det tillegges vekt at tilsyn vil måtte innebære en psykisk belastning for far.
Det synes lite heldig om far i løpet av denne innledende fasen av sakens gang skulle flytte til Stavanger, og det er ikke framkommet konkrete holdepunkter for at det vil skje med det første. Lagmannsretten finner derfor grunn til å fastsette samværet ut fra den forutsetning at far blir boende ikke så langt fra barna.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å fastsette midlertidig samværsordning for lenger tid framover enn til herredsrettens avgjørelse av hovedsaken. Det må antas at saken vil være atskillig bedre opplyst etter at den oppnevnt sakkyndige har avgitt sin rapport, og etter at de øvrige bevis for herredsretten er blitt ført.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at samvær bør finne sted med samme hyppighet som etter normal samværsordning etter barneloven, men med helgesamværene begrenset til seks timer av gangen. Samværene blir etter dette fastsatt til tre timer hver onsdag ettermiddag og seks timer hver annen lørdag.
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at avgjørelsen av saksomkostningene i anledning den midlertidige avgjørelsen bør utstå til den avgjørelse som avslutter hele saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Fram til herredsrettens avgjørelse av hele saken skal B ha samvær med C og D tre timer hver onsdag ettermiddag og seks timer annenhver lørdag.
2. Avgjørelsen av saksomkostninger utstår til den avgjørelse som avslutter hele saken.