LB-2000-1304

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-12-10
Publisert:	LB-2000-01304
Stikkord:	Erstatning nakkesleng
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 98-05899 A/10 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01304 A/01. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00252.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Flatabø). Motpart: Gjensidige NOR Forsikring (Prosessfullmektig: Advokat Solveig Brorson Olsen).
Forfatter:	Lagdommer Iver Huitfeldt, formann. Lagdommer Egil F. Jensen. Ekstraordinær lagdommer Kjell Gundelsby
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Bilansvarslova (1961), Forsinkelsesrenteloven (1976)

Saken gjelder krav om erstatning fra bilpassasjer etter påkjørsel bakfra.

A er født *.*.1969. Om kvelden 21. mai 1987 var hun passasjer i en Nissan Sunny, ført av hennes venn B, som hadde stoppet i en bygate i Fredrikstad foran vegkryss. Ifølge A satt hun vridd fremoverbøyd for å ordne en skolisse da de uten forvarsel ble påkjørt bakfra av en Toyota Cressida. Det er på rene at føreren av Toyotaen var uoppmerksom og hans forsikringsselskap - Gjensidige, nå Gjensidige NOR Forsikring, heretter også omtalt som Gjensidige eller selskapet - har erkjent ansvar for oppståtte skader. Den bilen A satt i ble påført skader som ble reparert for tilsammen kr 8.535. I skademeldingen har føreren av Toyotaen oppgitt hastigheten i kollisjonsøyeblikket til 13 km/t. For lagmannsretten har Gjensidige engasjert teknisk sakkyndig som etter beregninger har kommet til at Nissan-bilen ble påført en hastighetsendring i størrelsesorden 7,4 - 13,2 km/t. Partene er enige om å legge denne hastighetsendring til grunn for vurderingen av hendelsen.

Øyeblikkelig etter påkjørselen følte A seg uvel med svimmelhet og nakke-/hodesmerter. Samme kveld oppsøkte hun legevakten/Sentralsykehuset i Østfold (SØF) der det ble tatt røntgenbilder. Hun forlot sykehuset om natten etter å ha fått nakkekrave. I sykehusets journal er notert:

Pas. henvises i dag 21.05 fra legevakten med et nakketraume.

Pas. var passasjer i bil som ble påkjørt bakfra. Bilen sto stille og bilen som kjørte i henne hadde ca 10-20 km fart. Hun fikk et whiplashtraume mot nakken og det var nakkestøtter i bilen. Rtg. cervicalcolumna viser ingen sikker fractur. Hun henvises hit for å få en nakkekrave. Ved u.s. her er hun trykkøm på de forskjellige spinosi, men det er ingen tegn til parestesier eller pareser i ekstremiteter. Hun har betydelig stiv nakke. Hun gis en nakkekrave som hun skal ha i 4-5 uker. Hun bør ved St. Hans tider oppsøke egen lege så får han ta avgjørelsen om hun skal bære denne videre.

A gikk den gang i 2. kl. ved videregående skole og hun fikk den 25. mai en attest fra sin behandlende lege Thomas Skarpaas om at hun hadde fått redusert nakkefunksjon i en slik grad at hun ikke var istand til å gjennomgå noen form for eksamen på flere uker. Det foreligger ingen opplysninger om ny kontakt med Skarpaas i juni eller juli. Den 31. august 1987 tok A nye røntgenbilder ved et privat institutt og hadde samme dag time hos Skarpaas. Bildene var negative.

A fikk behandling av fysioterapeut høsten 1987 og av kiropraktor våren 1988 da hun avsluttet videregående skole. Fra sommeren 1988 bodde og arbeidet hun ett år i X. Sommeren 1989 flyttet hun til Oslo-området og startet opp med forberedende studier. Examen philosophicum ble avlagt våren 1990. Samme høst begynte hun en treårig utdannelse som radiograf, som hun fullførte i 1993. Frem til 1998 arbeidet hun som radiograf ved flere sykehus. Hun var deretter sykmeldt inntil hun i 1999 gikk over på attføring i form av høyere utdanning innen EDB. Denne utdanningen ble avbrutt våren 2001, og hun har nå søkt om uføretrygd. Søknaden er ennå ikke avgjort.

A mener hun ble påført varig skade etter påkjørselen i 1987. Det sentrale har vært sterke og hyppige nakkesmerter som stadig kommer tilbake, og som hindrer hennes utfoldelse i utdanning, arbeid og fritid. Hun har over årene en rekke ganger oppsøkt helsevesenet for plager relatert til nakken og hun har forsøkt en rekke behandlingsformer. Det som i ifølge A har hatt best lindrende effekt er kiropraktikk. Den siste tiden er hun blitt pasient ved Smerteklinikken ved Aker sykehus der hun regelmessig får injeksjoner med lokalbedøvende medisin i nakken.

Ved stevning av 2. juli 1998 til Oslo byrett reiste A sak mot Gjensidige med krav om erstatning begrenset oppad til kr 2.000.000, senere forhøyet til kr 3.500.000 for menerstatning, påførte og fremtidige utgifter, samt lidt tap og fremtidig inntektstap. Gjensidige bestred at det forelå årsakssammenheng mellom ulykken i 1987 og As nåværende plager. Selskapet anførte også at det ikke forelå noe tap utover de utgifter som selskapet allerede hadde dekket, men nedla påstand om at A skulle tilkjennes erstatning fastsatt etter retten skjønn, begrenset oppad til kr 100.000. Byretten oppnevnte Erik Dahl og Helge J. Nordal begge professorer, dr. med. og spesialister i nevrologi, som sakkyndige.

Oslo byrett avsa dom den 25. januar 2000 med slik domsslutning:

1. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale erstatning til A med kr 28.705, hvorav kr 20.826 allerede er utbetalt, rest til utbetaling blir således kr 7.879 - kronersyvtusenåttehundreogsyttini -.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynning.

2. Partene bærer sine egne omkostninger.

Byretten fant at det ikke forelå årsakssammenheng mellom As aktuelle plager og påkjørselen i 1987, og at hun ikke hadde krav på erstatning utover allerede dekkede og dokumenterte utgifter.

A har anket dommen til lagmannsretten. Gjensidige har tatt til motmæle uten å fremme motanke.

Ankeforhandling ble avholdt i dagene 6.-9. november 2001. A møtte og avga forklaring. Gjensidige var representert ved prosessfullmektigen. 13 vitner ble hørt, blant dem flere sakkyndige vitner, herunder Nordal, den ene av de sakkyndige for byretten, og overlege dr. med. Magnus Robberstad. Som sakkyndig for lagmannsretten var oppnevnt overlege, spesialist i nevrologi Remo Martin Gerdts, som møtte og avga forklaring. Robberstad, Nordal og Gerdts fulgte forhandlingen den 7. og 8. november, og de fikk anledning til å stille spørsmål og kommentere det som fremkom fra de øvrige sakkyndige. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Den ankende part - A - har for lagmannsretten i hovedtrekk anført:

Det foreligger årsakssammenheng mellom den skade A ble påført i mai 1987 og hennes nåværende plager. Brosymptomer har foreligget hele tiden. Skadelidte har videre sannsynliggjort at påkjørselen hadde skadeevne og at det ikke foreligger en annen, mer sannsynlig årsak. Ettersom en her har å gjøre med et objektivt lovfestet ansvar som bygger på et sterkt vern av skadelidte, vil det ikke være på sin plass å stille for strenge beviskrav. Det vil være å slå bena under ansvarsgrunnlaget slik Nygaard har fremholdt i «Skade og ansvar» (5. utg.) s. 337.

Det er ingen grunn til å anta at As situasjon i dag ville vært den samme om hun ikke hadde vært utsatt for trafikkulykken. Påkjørselen er en nødvendig årsak til skaden og de senere plagene. Og Gjensidige må være ansvarlig selv om andre årsaksfaktorer også kan ha gjort seg gjeldende, idet bidraget fra påkjørselen ikke kan bedømmes som lite vesentlig. Det vil være naturlig å knytte ansvar til trafikkulykken.

Vurderingen av spørsmålet om årsakssammenheng må skje ut fra det totale bevistilbud, herunder de avgitte vitneforklaringer. Bilulykken er godt dokumentert, og det kan ikke være riktig å ta utgangspunkt i den generelle sannsynlighet for varige skader etter en påkjørsel med relativt beskjedne krefter. Tvert imot må det fokuseres på de konkrete omstendigheter som viser at A ble påført en skade som straks ga seg ytre utslag i form av smerte og sterke plager som hadde vært helt ukjent tidligere. Det er tale om en klar og påfallende sammenheng Plagene vedvarte inntil de ble kroniske, slik de er i dag.

Det er ikke grunnlag for å anta at A ble frisk i 1987-88. Ett fall i august 1987 har neppe hatt skadeevne slik Nordal antok for byretten, da han postulerte at fallet hadde vært kraftig. En slik antakelse beror på rene spekulasjoner.

Ordbruk og presisjonsnivå i en legejournal kan være av varierende kvalitet. Det må utvises forsiktighet ved fortolkning av det som fremkommer i slike dokumenter. Løsrevne ord og uttrykk i dr. Skarpaas sin journal fra 1987 og erklæringen til Gjensidige i 1988 om symptomfrihet en periode, kan derfor bare tillegges begrenset betydning. Det sentrale er at As tilstand endret seg brått og gjennomgripende etter ulykken i mai 1987. Før denne hendelsen var hun en frisk og aktiv ungdom som ikke hadde noen helsemessige plager.

Tilgjengelige opplysninger viser at A senere ikke på noe tidspunkt har vært helt fri for symptomer. Selv har hun gitt en klar og bestemt beskrivelse av hvordan tilstanden har utviklet seg gjennom årene, og hovedinntrykket er bekreftet av en rekke vitner. Hennes forklaring som er basert på konkrete og klare opplysninger, er fastholdt over lang tid. Nordal og Gerdts, som ikke er spesielt kvalifiserte for å bedømme et faktisk bevismateriale, bygger sin oppfatning om at A ble frisk, eventuelt at det foreligger alternative årsaksfaktorer, på løse antakelser og spekulasjoner. Faktisk, holdbart grunnlag for en teori om andre årsaksfaktorer er ikke påvist.

Stokke-dommen ( Rt-1999-1473) viser at skadevolder har bevisbyrden for så vidt angår mulige alternative årsaker. Det må gjelde også i vår sak.

Den ankende part har vist til og gjennomgått flere lagmannsrettsavgjørelser som konstaterer ansvar ved nakkeslengskader, også der det har vært tale om lavenergi-påkjørsel, f.eks. Borgarting lagmannsretts dom av 8. februar 1999 (sak LB-1996-02506) hvor den påkjørte bil ble utsatt for en hastighetsendring på maksimalt 6 km/t. Retten kom likevel til at det forelå årsakssammenheng og viste til en rekke skadeforsterkende faktorer, f.eks. at kvinner er mer utsatt for nakkeslengskade enn menn, at skaderisikoen øker ved mindre heldige sittestillinger og vridd nakke, og tilhengerfeste på den påkjørte bil. Disse faktorer er også tilstede i As tilfelle.

Hva angår erstatningsutmålingen er vist til et oppsett utarbeidet og gjennomgått av sakkyndig vitne aktuar Hans Haugland.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Gjensidige NOR Forsikring dømmes til å betale erstatning til A, fastsatt etter retten skjønn, begrenset oppad slik:

1. Menerstatning med kr 91.941,-

2. Påførte utgifter med kr 108.783,-

3. Påført inntektstap med kr 184.763,-

4. Fremtidige utgifter med kr 1.077.643,-

5. Fremtidig inntektstap med kr 1.157.501,-

6. Skatteulempe med kr 583.440,-

innen 14 dager etter dommens forkynnelse og deretter rente etter morarenteloven.

2. Gjensidige NOR Forsikring dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten - Gjensidige NOR Forsikring - har særlig gjort gjeldende:

Det må legges vekt på uttalelsen fra de rettsoppnevnte sakkyndige. De har bl.a. basert seg på sitt kliniske skjønn, men det er ikke riktig at de bare har trukket konklusjoner ut fra generell kunnskap om lette nakkeskader.

Gjensidige erkjenner ansvar etter bilansvarsloven. De vanlige krav til faktisk og juridisk årsakssammenheng gjelder imidlertid med full tynge. I motsatt fall ville en risikere utbetalinger i en slik størrelsesorden at hele ordningen settes i fare.

Prinsipalt anføres at det ikke foreligger faktisk årsakssammenheng. Dette baseres på en totalvurdering av situasjonen de første årene etter påkjørselen. I disse årene var A i stand til å gjennomføre skole/studier og å stå i arbeid. Dette gjelder også for tiden i X. De problemer som har kommet senere, kan ikke føres tilbake til trafikkuhellet i 1987.

Subsidiært gjøres gjeldende at det ikke var påregnelig at den aktuelle påkjørselen skulle kunne føre til slike plager som A i dag fremviser.

Atter subsidiært fremholdes at påkjørselen bare kan ha bidratt i beskjeden grad til de omfattende problemer som nå beskrives. I medisinsk forstand kan det maksimalt være tale om et bidrag i størrelsesorden 5 %, noe som ikke gir rett til menerstatning. Et slikt skaderelatert bidrag kan videre ikke gi rett til erstatning for inntektsbortfall ettersom det vil være fullstendig upåregnelig at en slik hendelse skulle føre til fullstendig tap av ervervsevne.

Selv om A er fremstilt som en plussvariant da hun var yngre, innebærer det ikke uten videre at hun ville klare å opprettholde et høyt karakternivå frem til avsluttende eksamen på videregående skole, og gjennomføre studier på universitetsnivå.

Ankemotparten har pekt på flere rettsavgjørelser som kaster lys over nærværende tvist, særlig Thelle-saken ( Rt-2000-418) som gjelder hastighetsendring på den påkjørte bil under 10 km/t, og Borgarting lagmannsretts dom av 27. mars 2000 (sak nr. LB-1999-02581 A/03) som gjelder hastighetsendring på 8-10 km/t.

Mht. juridisk teori er bl.a. vist til Nygaard «Skade og ansvar» (5. utg.) s. 325-339. Ankemotparten har også pekt på SMM-rapport nr. 5/2000. Videre er trukket frem den såkalte Oslo-undersøkelsen som viser at kvinner i stor utstrekning er plaget med kroniske muskelsmerter, samt Ullensaker-undersøkelsen som viser utbredelse av muskel- og skjelettplager. Diffuse plager og smertetilstander knyttet til nakke og rygg er ingen sjeldenhet.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 25.01.2000 stadfestes.

2. Gjensidige NOR Forsikring tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

A var passasjer i et stillestående motorkjøretøy som ble påkjørt bakfra av et annet motorkjøretøy. Det er ingen tvil om at føreren av den bakenforliggende bil alene var skyld i påkjørselen, og Gjensidige, som hadde forsikret denne bilen, har erkjent ansvar. Selskapet er således pliktig til å svare erstatning for det samlede økonomiske tap som A er blitt påført som følge av trafikkuhellet. Spørsmålet blir om det foreligger årsakssammenheng mellom påkjørselen og As aktuelle situasjon.

I kravet om årsakssammenheng ligger et vilkår om at påkjørselen i mai 1987 må ha vært en nødvendig betingelse for utviklingen av As sykdomshistorie og plager i dag. Vilkåret vil ikke være oppfylt dersom det legges til grunn til at hennes helse i det alt vesentlige ville utviklet seg på samme måte uavhengig av trafikkulykken, dvs om påkjørselen tenkes borte. Dersom det er tale om et sammensatt årsaksbilde - at påkjørselen har virket sammen med andre faktorer, kjente eller ukjente - vil det som hovedregel være grunnlag for å knytte ansvar til hver enkelt faktor. Unntak må imidlertid gjøres dersom påkjørselen fremstår som et lite vesentlig element i skadebildet i forhold til en annen årsak som anses som dominerende. I tillegg kommer et krav om påregnelighet som bl.a. er nedfelt i Thelle-dommen i Rt-2000-418. I følge denne dommen svarer skadevolder ikke for en senere helt uvanlig sykdomsutvikling i forhold til et beskjedent sammenstøt med begrensede skader i første omgang. I utgangspunktet må skadelidte sannsynliggjøre at den aktuelle hendelsen, i dette tilfelle påkjørselen, har tilstrekkelig skadeevne. Skadevolder vil ha tvilsrisikoen for at varige plager ville ha oppstått uansett.

Påkjørselen skjedde for mer enn 14 år siden, og saken er, som mange andre nakkesleng-saker, preget av et uklart og usikkert årsaks- og symptombilde. I rettspraksis, særlig Lie-dommen ( Rt-1998-1565), er fremhevet viktigheten av at bevisbedømmelsen i slike saker baseres på «nedtegnelser foretatt i nær tid opp til den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk nettopp for å få klarlagt en tilstand». I denne dommen påpekes også viktigheten for domstolene av å påse at aksepterte retningslinjer for vurdering av uførhet ved skader etter nakkesleng følges, og behovet for rettsoppnevnte sakkyndige som forutsettes å være uten bindinger til sakens parter.

Til tross for tidsforløpet er hovedtrekkene ved påkjørselen den 21. mai 1987 forholdsvis sikre. A satt i passasjersetet i en stillestående bil der det var ytterligere to passasjerer i baksetet. Bilen ble påkjørt bakfra av en noe tyngre bil som hadde moderat hastighet. Den påkjørte bil ble påført en hastighetsendring beregnet til maksimalt om lag 13 km/t. Den bilen som A satt i, ble påført skader som ble reparert for noe over kr 8.000. A følte seg straks uvel preget av svimmelhet og smerter fra nakke og hode. Samme kveld oppsøkte hun sykehus der hun fikk nakkekrave. Det ble ikke gjort funn i form av brudd, brist, pareser eller parestesier. Noen dager senere fikk hun erklæring fra sin behandlende lege - dr. Skarpaas - om at hun var blitt skadet i en bilulykke med redusert nakkefunksjon i en slik grad at hun ikke var i stand til å gjennomgå noen form for eksamen på flere uker. Det er videre på rene at hun i de påfølgende fem uker holdt seg borte fra en deltidsjobb ved en bensinstasjon. A har fortalt at hun følte seg svært dårlig i de tre første dagene etter påkjørselen da hun holdt sengen med sterke smerter og oppkast. Nakkekraven tok hun av etter noen uker. Senere ble den brukt fra tid til annen.

Innen medisinen har det blitt oppstilt visse betingelser som må være oppfylt for at en bestemt skade skal kunne føres tilbake til et traume forårsaket av nakkesleng. Disse vilkår som synes allment akseptert av den medisinske sakkyndighet - eventuelt med et forbehold for vilkår tre om brosymptomer - kan tjene som hjelpemiddel ved vurderingen av det rettslige krav til årsakssammenheng. Vilkårene som bl.a. er gjengitt i Lie-dommen, kan oppsummeres slik:

1. Det må ha foreligget et adekvat traume med krefter tilstrekkelig til å skade biologisk vev.

2. Det må ha foreligget akutte symptomer fra nakke/hode innenfor maksimalt et par døgn.

3. Det må ha foreligget symptomer - betegnet som brosymptomer - fra akuttfasen til en kronisk senfase, ett år eller mer etter uhellet.

4. Sykdomsbildet må være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng, og det må ikke ha en mer sannsynlig forklaring i annen tilstand skadelidte lider av.

Den beregnede hastighetsendring som kan ha vært opp til drøyt 13 km/t, indikerer at det har vært tale om moderate mekaniske krefter. Det er imidlertid ikke tvilsomt at krefter i denne størrelsesorden kan føre til nakkeslengskade. Videre foreligger sikre opplysninger om akuttsymptomer de aller første dagene. Lagmannsretten legger derfor til grunn at vilkårene om tilstrekkelig krefter og akuttsymptomer er oppfylt. I mangel av opplysninger om objektive funn fremstår det som mest sannsynlig at A akutt ble påført en bløtdelskade etter WAD (Whiplash-Associated Disorders) grad 2 slik dette er utviklet av den tverrfaglige internasjonale gruppe som er omtalt som Quebec Task Force. Ved skade av denne art er det antatt å foreligge distorsjon (forstrekning eller forstuvning) og blødninger i bløtdeler (kapsler, ligamenter, sener og muskler).

Det videre hendelsesforløp og det nærmere årsaksforhold er langt mer usikkert. A har selv forklart at hun helt siden 1987 har hatt nakkeplager i form av smerter og nedsatt bevegelighet med påfølgende hodesmerter og tretthet. Flere vitner i hennes familie- og bekjentskapskrets har bekreftet hennes forklaring. Det sentrale i disse forklaringene er at A, som tidligere hadde vært en aktiv og frisk ungdom, brått fikk helsemessige problemer knyttet til nakke og hode.

Primærmateriale av medisinsk art fra de første årene etter ulykken er begrenset. I dr. Skarpaas journal er notert følgende fra 1987-88:

21.5.87. påkjørsel bakfra, WHIP-LASH. Var på SØF, rtg. neg. Halskrage om dagen i 6 uker. Ny ktr./SØF 6 uker. 2. kl. videregående.

87. Brukte halskrage ut juni, følte seg bra. For en uke siden fall mot bakhode, vondt infrascapulært v. side. Henv. fys.terapi x 12. Litt stiv i nakken, øm ved vridning.

88. Rtg. neg. T=88>

88. Henv. fys.terapi x 12 (MEDI-TRIM)

88. Fortsatt plager, Henv. kiropraktor

88. Trionetta (21 x 6) x 2

88. Nakke, hatt to serier fys.terapi + kiropraktor. Ingen effekt av fys.terapi. Ble ganske bra etter kiropraktorbeh. Halskrage i 6 uker. Smerter i skuldre og stiv nakke, vondt i hodet, tensjonshodepine. Artium våren-88. En del skolefravær, men ingen konsekvenser for eksamensresultatet. God bevegelighet. Gikk ut over deltidsjobb (arbeidssted). Jobbet ikke 5 uker etter skaden.

11.6.88 L 83 P.F. no 20.

I samsvar med det som fremkommer i denne journalen legger lagmannsretten til grunn at A ble henvist til fysioterapeut høsten 1987 og at hun samme høst gjennomførte tolv behandlinger. Det er videre sannsynliggjort at hun fikk ytterligere tolv fysioterapibehandlinger i begynnelsen av 1988 og seks behandlinger hos kiropraktor i april-mai 1988.

Den 9. august 1988 skrev dr. Skarpaas en erklæring til Gjensidige. Her heter det bl.a. at A var fullstendig arbeidsufør fra 21. mai til 4. juli 1987. På spørsmål om skaden vil kunne medføre livsvarig invaliditet er det verken krysset av i rubrikken for «ja» eller «nei», men satt tre spørsmålstegn i rubrikken «mulig». I rubrikken med spørsmål om det er inntruffet komplikasjoner og i rubrikken for merknader uttales:

Hun har hatt langvarige plager med stivhet og smerter i nakken. Hadde lite nytte av fys.terapi, men kiropraktorbeh. sist vår hadde bedre effekt og hun var sympt.fri en periode. Nå litt plager igjen med smerte og hodepine, men det synes ikke av vesentlig grad.

Om hun for fremtiden vil være plaget etter skaden er vanskelig å uttale seg om. Hun synes for tiden rel. kjekk.

Som nevnt avsluttet A videregående skole våren 1988. Også i dette siste skoleåret hadde hun deltidsjobb. Den første tiden om høsten fortsatte hun ved bensinstasjon som innebar 55-60 timer pr. måned, men hun har forklart at hun fant dette for krevende og frem mot jul begynte hun i en forretning i en stilling på 12- 18 timer pr. måned.

I ett år fra sommeren 1988 oppholdt A seg hos sin mormor i X. I denne tiden arbeidet hun ved et hotell, og hun har forklart at hun først arbeidet i restauranten, men at dette ble for tungt og at hun derfor ble overflyttet til baren. Hun har også opplyst at hun i løpet av året i X jevnlig reiste til hjemstedet og da benyttet anledning til å søke behandling hos kiropraktor pga samme plager som tidligere. Hun har videre forklart at hun fikk smertestillende tabletter som hun hentet på apoteket i X etter anvisning pr. telefon fra dr. Skarpaas.

Den kiropraktor hun benyttet våren 1988 og som hun fra tid til annen har oppsøkt helt frem til denne dag, har som vitne for lagmannsretten bekreftet at A fikk behandling mer enn en gang mens hun var i X, men han har ikke kunne angi antallet nærmere. Dette lar seg heller ikke avklare i dag ettersom kiropraktorens behandlingskort før november 1989 er destruert. Opplysningene om kontakten med dr. Skarpaas er heller ikke bekreftet. Som vitne har Skarpaas opplyst at det ville fremgått av hans journal om han gjentatte ganger skulle ha foreskrevet smertestillende medikamenter pr. telefon. Lagmannsretten må etter dette konstatere at opplysningene om mulige helseproblemer i det året A var i X er meget usikre.

Det kan spørres om disse opplysninger om A og hennes helsetilstand fra mai 1987 til høsten 1989 fyller vilkåret om brosymptomer. Det er mulig at den bløtdelsskade A ble påført i mai var leget i begynnelsen av august s.å., også fordi slike skader ifølge Quebec Task Force vanligvis heles i løpet av seks uker. En annen mulighet er at skaden i hvert fall ble reparert i perioden frem til høsten 1989. Lagmannsretten finner likevel ikke å kunne løse saken på dette grunnlag.

Høsten 1989 flyttet A til Østlandsområdet og leste forberedende ved Universitet i Oslo frem til og med våren 1990. Ettersom hun opplevde konsentrasjonsproblemer og forlenget studietid, ga hun opp tankene om å utdanne seg som siviløkonom eller jurist. I stedet ble det radiografutdanning som hun avsluttet på normert tid våren 1993, men med svake karakter. Deretter arbeidet hun som radiograf inntil hun ble langtidssykmeldt i 1998. Senere har hun som nevnt forsøkt attføring i form av videreutdanning innen EDB, men ga opp dette våren 2001. Høsten 2001 har hun søkt uføretrygd.

Det er dokumentert at A fikk behandling hos kiropraktor i november 1989. Fra denne tiden og fremover til i dag foreligger et omfattende materiale som viser hyppige kontakter med helsevesen. Det er tale om allmennleger, legespesialister, kiropraktorer, fysioterapeuter, akupunktør, smerteklinikk og psykolog. Det har vært gjennomført en rekke kliniske undersøkelser som også omfatter nevropsykologiske tester, og det har vært foretatt røntgenundersøkelse og magnettomografi. Det har aldri vært påvist sikre funn knyttet til nakke/hode. De sentrale symptomer er også uspesifikke i den forstand at det ikke er mulig å skille dem fra andre mer diffuse muskel- og skjelettlidelser. Behandlingstiltakene har ikke kunnet gi noe annet enn midlertidig bedring. Det samme er tilfelle for et lengre opphold denne høst ved - - -Senteret i Y. I et lengre tidsperspektiv virker det som om plagene heller har tiltatt enn avtatt fra 1990 frem til i dag.

A har også hatt et stort antall kontakter med helsevesenet som ikke synes å ha noen sammenheng med påkjørselen i mai 1987. I august 1987 rapporterte dr. Skarpaas om et fall mot bakhodet, og i februar 1991 falt hun i en slalåmbakke på Lillehammer, noe som førte til innleggelse på sykehuset i ett døgn. I 1993 ble det påvist pollenallergi. Senere har hun hatt underlivsplager med sprukket cyste på eggstokken, polypp på tykktarmen, mavesmerter og fordøyelsesproblemer som kan ha vært forårsaket av intoleranse for melkesukker (laktoseintoleranse). I 1997-98 ble det konstatert at hun lider av hemokromatose, en arvelig blodsykdom som fører til økt jernavleiring i kroppen. Ifølge sakkyndig lege kan denne lidelsen enkelt holdes under kontroll ved jevnlig blodgivning slik at den ikke burde skape noen problemer for As helse. Retten tilføyer at A hadde mange sykmeldingsperioder mens hun var i arbeid. I den sakkyndige erklæring fra dr. Gerdts opplyses at hun var sykmeldt til sammen 256 dager fra 1994 til 1998. Av disse var ni dager grunngitt med nakkesyndrom.

A har vært undersøkt og utredet av legene M. Tengesdal, Erik Dahl, Helge J. Nordal, Remo Martin Gerdts og Magnus Robberstad, som alle er spesialister i nevrologi eller har særlig kyndighet på dette fagområdet. Dahl og Nordal var oppnevnt som sakkyndige for byretten, mens Gerdts har vært oppnevnt for lagmannsretten. Nordal og Gerdts fulgte bevisførselen for lagmannsretten og avga forklaring. Det samme gjorde Robberstad som har vært engasjert av A som sakkyndig vitne og som har avgitt en skriftlig erklæring datert 7. februar 2001.

I sin skriftlige erklæring til byretten uttaler Nordal at utviklingen av As plager fra 1992 avviker fra det man forventer ut fra en biologisk forståelse av traumatisk skade av vev. Regelen er ifølge Nordal, at man over en periode - dager, uker eventuelt måneder - med plager, gradvis blir bedre for enten å bli helt frisk eller får kroniske, men relativt stabile plager. Ved naturlig sykdom derimot, er regelen at plagene over tid kan veksle mellom gode og dårlige perioder. Den utvikling man kan iaktta hos A noen år etter ulykken minner etter Nordals vurdering mest om naturlig sykdom. Han mener derfor at den dominerende årsak til hennes nakkeplager i dag trolig ikke var uhellet i 1987, men andre forhold. Som årsak til nakkeplager i 1989-90 antyder Nordal en stressende livssituasjon med misforhold mellom ambisjoner om akademisk utdanning, og/eller naturlig nakkesykdom som er meget vanlig også i en ellers frisk normalbefolkning som ikke har vært utsatt for noe traume. Ved avveining av mulig årsak til nakkeplagene, kom han til at bidraget fra påkjørselen trolig var lite, og at samlet medisinsk invaliditet knyttet til nakkeplager forårsaket av uhellet maksimalt kunne tenkes å være 5 %.

Robberstad uttaler i sin erklæring at med As nakkeplager er det mest rimelig å plassere henne mellom 15 og 20 % i medisinsk invaliditet etter Sosialdepartementets invaliditetstabell av 1997. Ifølge Robberstad synes denne invaliditeten helt ut relatert til følgene av skaden i mai 1987.

Gerdts konkluderer slik:

A var i 1987 utsatt for en bilulykke med påkjørsel bakfra. Hun fikk akutte symptomer i form av nakkesmerter og hodepine. Disse plager avtok i løpet av de kommende uker og måneder, for så flere år senere å tilta over tid. Det er ikke påvist nevrologisk skade hos henne, verken ved klinisk undersøkelse eller ved magnettomografiske undersøkelser av hode og nakke. Det er heller ikke nevropsykologiske holdepunkter for hjerneorganisk skade. Dagens symptomer tilsier etter mitt skjønn at hun har en medisinsk invaliditet på opp mot 15 %, basert på Sosialdepartementets forskrifter av 21. april 1997.

A var utsatt for et traume som var stort nok til å kunne forårsake skade hos henne, og hun hadde akutte symptomer forenlig med slik skade. Det er imidlertid ikke holdepunkter for brosymptomer fra skadedato til den nåværende situasjon. Andre forhold som kan forklare hennes symptomer er dokumentert over flere år og er mer sannsynlige årsaksfaktorer. Derfor foreligger det etter mitt skjønn ingen skadebetinget medisinsk invaliditet. Det foreligger heller ikke skadebetinget ervervsmessig uførhet. De handlingsutgifter hun hadde den første tiden etter ulykken anses som forårsaket av skaden, men de utgifter hun senere har hatt og evt. i fremtiden vil få kan etter mitt skjønn ikke settes i sammenheng med ulykken.

I hovedtrekk har så vel Nordal som Robberstad og Gerdts fastholdt disse synspunktene i sine forklaringer for lagmannsretten. Robberstad mener det er årsakssammenheng mellom påkjørselen og As aktuelle medisinske invaliditet, og at det ikke foreligger andre sannsynlige årsaksfaktorer. Gerdts svarer derimot klart benektende på spørsmålet om årsakssammenheng mellom hennes nakke-/hodeplager og bilulykken. Nordal er noe mer usikker, og åpner for at en mindre del av As nåværende plager kan skyldes ulykken.

Lagmannsretten vil ikke utelukke at det kan foreligge en viss sammenheng mellom påkjørselen og As medisinske uførhet i dag. Etter rettens vurdering kan det imidlertid ikke i noe tilfelle være tale om å føre mer en liten del av hennes plager og problemer tilbake til hendelsen i mai 1987, av dr. Nordal angitt til maksimalt 5 %. Det er ved konklusjonen tatt hensyn til at kvinner kan være noe mer sårbare for nakkesleng, at den bilen A satt i hadde tilhengerfeste, og at hun befant seg i en vridd og foroverbøyd stilling da bilen ble rammet.

De sakkyndige nevrologer har anslått As medisinske invaliditet i dag til 15-20 %. Ettersom i høyden bare en liten av del av invaliditeten kan føres tilbake til påkjørselen, er det ikke grunnlag for menerstatning.

Lagmannsretten finner etter det foregående ikke å kunne legge til grunn at det er årsakssammenheng mellom påkjørselen og As nåværende arbeidsmessige situasjon. Det er derfor ikke grunnlag for tilkjennelse av erstatning for mulig lidt eller fremtidig inntektstap. Hun har heller ikke krav på dekning av utgiftsposter utover de som er påkjent av byretten. Byrettsdommen blir følgelig å stadfeste i samsvar med Gjensidiges påstand.

Anken har vært forgjeves, og lagmannsretten finner ikke å kunne nytte unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd. A vil derfor bli pålagt å dekke Gjensidiges nødvendige omkostninger for lagmannsretten. Gjensidiges prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave som i alt viser kr 104.600, hvorav kr 57.600 til salær og kr 47.000 til utgifter, herunder kr 45.000 til sakkyndige vitner. Det er ikke kommet merknader til omkostningsoppgaven som legges til grunn. I tillegg kommer utgifter til den rettsoppnevnte sakkyndige - dr. Gerdts - med kr 27.170. Partene er hver ansvarlige for en halvpart av disse utgiftene part ettersom Gerdts er oppnevnt i begges interesse. Den ankende part vil bli pålagt å erstatte den halvpart som faller på ankemotparten. Samlete omkostninger utgjør etter dette kr.118.185.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Gjensidige NOR Forsikring 118.185 - etthundreogattentusenetthundreogåttifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.