LB-2000-1394
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-05-15 |
| Publisert: | LB-2000-01394 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sarpsborg byrett Nr 99-00736 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01394 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Agnes Vogt). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Thormod Bjerkholt). |
| Forfatter: | Lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen. Lagdommer Hans Kristian Bjerke. Lagdommer Steingrim Bull |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §46, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder foreløpig avgjørelse om samvær mellom far og datter inntil det foreligger rettskraftig dom i sak om daglig omsorg og samvær.
B og A fikk datteren C *.*. 1995. Partene har ikke vært gift og bor ikke sammen. C har hittil bodd hos moren.
B tok ut stevning mot A ved Sarpsborg byrett 22. september 1999 og nedla påstand om å få den daglige omsorg for C mens A skulle ha vanlig samvær eller samvær fastsatt etter rettens skjønn.
Sarpsborg byrett avsa 21. mars 2000 dom med slik domsslutning:
1. C, f. *.*..95 skal bo fast hos sin mor A.
2. B skal ha samværsrett med C, f. *.*..95 tre ganger hos E annen hver lørdag første gang lørdag 8. april 2000. Hver gang fra kl. 10.00 til kl. 15.00. Fra og med lørdag 20. mai skal det være tre samvær annen hver lørdag hos D, fra lørdag kl. 10.00 til lørdag kl. 15.00 og under tilsyn av D. Fra fredag 30. juni skal B ha vanlig samvær uten tilsyn annen hver helg fra fredag kl. 17.00 til søndag kl. 19.00. Fra den 28. juni skal B ha samvær hver onsdag fra kl. 17.00 til kl. 19.00. B skal ha samvær i sommerferien 2000 sammenhengende i to uker.
Samvær annen hver jul fra julaften kl. 12.00 til 2. juledag kl. 17.00 første gang julen 2000.
Samvær annen hver nyttårsaften fra nyttårsaften kl. 12.00 til 1. nyttårsdag kl. 19.00 første gang nyttårsaften 2001.
Samvær påske fra fredag før palmesøndag kl. 17.00 til 2. påskedag kl. 19.00 første gang 2001.
Fra 2001 skal B ha samvær tre uker sammenhengende i ferien.
Far henter og bringer C ved besøk.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Samtidig ble det i henhold til begjæring fra B avsagt kjennelse med slik slutning:
B skal ha midlertidig samvær med C i overensstemmelse med domsslutningen foran pkt. 2.
A har i rett tid påkjært byrettens kjennelse. B har tatt til motmæle.
Den kjærende part, A, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Mens saken pågår skal C ha samvær med sin far B hver 4. lørdag under tilsyn av E.
2. A/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.
Kjæremotparten, B, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Byrettens avgjørelse stadfestes.
2. A dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale B/det offentlige kr 1.920,-.
Den kjærende part har for lagmannsretten i det vesentlige fremhevet:
Uenigheten mellom partene gjelder spørsmålet om hvorvidt C har vært utsatt for ett eller flere seksuelle overgrep når hun har vært på besøk hos faren, slik hun selv har fortalt til flere vitner. Byretten har i dommen lagt til grunn at det ikke har skjedd overgrep. Saken fikk ikke en forsvarlig opplysning i byretten. Byretten har i stor grad støttet seg til den oppnevnte sakkyndige, psykolog John G. Sandstrøm. Byretten oppnevnte Sandstrøm uten at A fikk anledning til å uttale seg. A hadde ikke tillit til Sandstrøm på grunn av tidligere erfaringer fra sak mellom de samme parter om C tre år tidligere. Under hovedforhandlingen kom den sakkyndige med helt andre konklusjoner enn dem som fremgikk av hans skriftlige rapporter.
C gir selv uttrykk for at hun ikke ønsker å treffe sin far. Det vil imidlertid bli forsøkt gjennomført samvær under tilsyn av mors søster E. Disse samværene må være tilstrekkelige til å ivareta kontakten mellom barnet og faren inntil saken er endelig avgjort.
Samvær med tilsyn av farens søster har ingen hensikt, da søsteren benekter at overgrep har skjedd overhodet. Ut fra det barnet har fortalt, har overgrepene skjedd i tantens hus.
Kjæremotparten har for lagmannsretten i det vesentlige fremhevet:
Byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er korrekt. Det må legges vesentlig vekt på at avgjørelsen ble truffet etter umiddelbar bevisførsel.
Anførslene om den sakkyndige er grepet ut av luften og må kun skyldes at han ikke støttet A fullt ut.
B har ved to anledninger forsøkt å få til samvær sammen med mors søster og sistnevntes samboer. B har imidlertid blitt nektet samvær, idet han er blitt møtt med at «C ikke vil ha samvær». I tillegg er det samboeren som styrer utviklingen. Han opptrer meget truende og har gitt uttrykk for at han ikke har til hensikt å følge verken kjennelsen eller dommen. Det er i den forbindelse svært betenkelig at mors søster er lensmannsbetjent og at man derfor burde ha ekstra tillit til henne. Hun foretar seg imidlertid intet når det gjelder samboerens utagerende og aggressive adferd, noe som tilsier at samværet snarest bør flyttes vekk fra mors søster og hennes samboer.
B ønsker imidlertid å fastholde den løsning som er fastsatt i kjennelsen.
Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som byretten og skal bemerke:
Etter barneloven §46 kan retten i forbindelse med sak om hvem som skal ha den daglige omsorg eller sak om samværsrett etter krav fra en part, ta avgjørelse om foreløpig samværsrett. Dette kan enten gjelde for en bestemt tid eller inntil rettskraftig dom er avsagt.
Avgjørelsen skal først og fremst rette seg etter hva som er best for barnet. Ved vurderingen må det legges betydelig vekt på barnets behov for kontakt med begge foreldre, jf Rt-1994-940.
I dom i Rt-1989-320 er det blant annet uttalt:
«Ingen av de tidligere retter har tatt stilling til om seksuelle overgrep faktisk har funnet sted. At påtalemyndigheten bygget på at det ikke forelå tilstrekkelige bevis i en straffesak, er ikke avgjørende i denne sak. Spesielt i en sak om omsorg for mindreårige barn, kan det hevdes at det overhodet ikke kan tas noen risiko i et slikt forhold. Dette synspunkt er etter min mening relevant selv om bevisvurderingen er meget vanskelig. ...»
Dette synspunkt må legges til grunn også ved spørsmålet om samværsrett, jf Rt-1994-940, men lagmannsretten tilføyer at ikke enhver mistanke kan føre til at samvær bare må finne sted under tilsyn, jf Rt-1995-1152, hvor det blant annet heter:
«... anmeldelsen mot Y for seksuelle overgrep mot datteren D ble henlagt av politiet fordi intet straffbart forhold ble funnet bevist. Det var på forhånd holdt dommeravhør, der det ikke fremkom noe som tydet på at det forelå et straffbart forhold. På den annen side viser den medisinske rapport og den psykologiske vurdering at D kan ha vært utsatt for overgrep, selv om de fysiske skader også kan skyldes andre årsaker. Som lagmannsretten legger kjæremålsutvalget en viss vekt på at Y i to perioder har hatt samvær med sin datter uten tilsyn, og at dette ikke vites å ha hatt noen uheldige konsekvenser.»
I byrettens dom i vår sak heter det blant annet:
«Når retten vurderer samtlige beviser opp mot hverandre, finner retten ikke at det er holdepunkter for saksøkers påstand om at det skal ha skjedd overgrep. Cs vedvarende utsagn om farens overgrep så lang tid etter at det angivelig skal ha skjedd, tyder bare på en ting, nemlig at moren vedvarende påvirker datter i forholdet til faren. Det kan tyde på at saksøkte har kjørt seg opp i et mønster og en forestilling som hun ikke er istand til å komme ut av. Dette smitter også over på datteren C.
Retten finner følgelig at det ikke er grunnlag for å legge til grunn at overgrep har funnet sted.
...»
Vedrørende omsorgs- og samværsspørsmålene bemerket byretten blant annet:
«... Ut i fra det som er sagt foran burde den daglige omsorgen overføres fra saksøkte til saksøker. Den oppnevnte sakkyndige har imidlertid anbefalt at den daglige omsorgen fortsatt skal være hos mor, men med utstrakt samvær for far. Retten legger vesentlig vekt på den sakkyndiges erklæring i tillit til at den saksøkte nå forstår at hun nå må medvirke positivt til at C får samvær med sin far. Hun må ikke bare akseptere at C får kontakt med sin far, men må stimulere henne til slikt samvær. Dersom saksøkte fortsatt motarbeider samvær, vil det i neste omgang få vesentlig betydning i spørsmålet om hvem som skal ha den daglige omsorgen.
Retten tar etter dette ikke til følge saksøkers prinsipale påstand om overtakelse av den daglige omsorgen.
På bakgrunn av det som er sagt foran må B få samvær med sin datter. De første seks gangene bør dette skje slik som anført av den sakkyndige, nemlig at de tre første gangene skjer hos saksøktes søster og de tre neste gangene hos saksøkers søster. Begge disse har akseptert at det kan skje samvær i deres respektive hjem. ...»
Byretten bemerket i sin dom i tilknytning til begjæringen om foreløpig avgjørelse at det er behov for å komme i gang med samværet snarest mulig. Det ble ikke ansett tilstrekkelig at A tidligere hadde akseptert samvær under tilsyn hos Bs søster.
I kjæremålet har A gått med på samvær, men kun under tilsyn av As søster. A avviser samvær under tilsyn av Bs søster eller samvær uten tilsyn, idet hun mener det utsetter C for en uakseptabel risiko.
B har bemerket at forsøk på å starte opp samvær under tilsyn av As søster som bestemt av byretten ikke har fungert, særlig på grunn av søsterens samboers holdning og adferd.
Som det fremgår av byrettens dom, var negativ holdning fra As side årsak til at den oppnevnte sakkyndige ikke fikk gjennomført noen samspillobservasjon mellom B og C. Byretten tolker dette slik at de personer som står C nærmest, påvirker henne meget sterkt.
Byretten fant etter umiddelbar bevisførsel med avhør av partene, vitner og den oppnevnte sakkyndige at det ikke var grunnlag for å legge til grunn at overgrep har funnet sted og at B iallfall skulle ha samvær med C - først under tilsyn, men så fra slutten av juni 2000 vanlig samvær uten tilsyn.
Etter en samlet vurdering av de opplysninger som foreligger i saken, er lagmannsretten kommet til det samme resultat som byretten når det gjelder begjæringen om foreløbig avgjørelse. Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves. I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør A erstatte Bs saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke kan ses å foreligge særlige omstendigheter som bør føre til fritagelse for erstatningsplikten. Bs prosessfullmektig har ikke inngitt omkostningsoppgave. B har søkt om bevilling til fri sakførsel for kjæremålssaken for lagmannsretten. Søknaden er ikke avgjort. Omkostningsbeløpet finnes passende å kunne settes til kr 1.300,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B eller til det offentlige 1.300,- -ettusentrehundre- kroner.