LB-2000-1395

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2001-04-05
Publisert:	LB-2000-01395
Stikkord:	Strafferett, Sedelighetsforbrytelse, Straffutmåling
Sammendrag:
Saksgang:	Moss byrett Nr 99-00527 M - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01395 M/03. Anke til Høyesterett fremmet til behandling, deretter forkastet; HR-2001-00972.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Bjørn K Soknes) mot 1. A (Forsvarer: Advokat Øystein Storrvik). 2. B (Forsvarer: Advokat Ellen Haugsrud).
Forfatter:	Lagmann Ola Melheim, formann. Lagdommer Steingrim Bull. Lagdommer Wenche Skjæggestad. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §192, §195, §62, Straffeprosessloven (1981) §344

Moss byrett avsa dom 20. januar 2000 med slik domsslutning:

1. A, f. *.*..48 dømmes for overtredelse av straffeloven §192, første ledd, 1. straffalternativ og straffeloven §195, første ledd, 1. straffalternativ, sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 4 -fire- år, med fradrag av 384 -trehundreogåttifire- dager for utholdt varetekt.

2. A, dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til C med 100.000 -etthundretusen- kroner.

3. B, f. *.*..80 dømmes for overtredelse av straffeloven §192, første ledd, 1. straffalterntiv og straffeloven §195 første ledd, 1. straffalternativ, sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 3 -tre- år hvorav 2 -to- år gjøres betinget med en prøvetid på 2 -to- år. Til fradrag i den ubetingede fengselsstraff kommer 45 -førtifem- dager for utholdt varetekt.

4. B dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til C med 75.000 -syttifemtusen- kroner.

B og A har anket over straffutmålingen. Lagmannsretten henviste ankene til ankeforhandling ved beslutning av 8. mai 2000.

Ankeforhandling ble holdt i Fredrikstad byrett 3. - 4. april 2001. De tiltalte møtte med sine forsvarere og avga forklaring. Det ble avhørt 4 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Tiltalte A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Straffen er for streng i forhold til rettspraksis. Dommen i Rt-1997-1994 omhandler et forhold som var mer alvorlig enn det foreliggende. Der ble straffen fengsel i fire år for mannen, men den inkluderte en reststraff på vel ett år.

I nærværende sak var det flere uheldige omstendigheter som toppet seg. A hadde drukket alkohol og var utsatt for et stadig mas om å skaffe penger fra Bs side. De var begge aktivt med i planlegging og utførelse. Det er da en uforståelig stor forskjell i den straff som er utmålt. Det erkjennes at B har hatt en vanskelig oppvekst med overgrep og omsorgssvikt. I så alvorlige saker som den foreliggende, kommer imidlertid personlige forhold i bakgrunnen. A har ikke truet B, og han kan ikke klandres for å ha trukket henne med på hendelsene. Det bør komme A til gode at han har tatt konsekvensen av sin handling og har bosatt seg på annet sted enn i Moss. Han hadde et vanskelig varetektsopphold med lang isolasjon og mobbing fra andre innsatte. Han vil få tøffe soningsforhold. Han har tatt innover seg det som har skjedd og beklager det sterkt. Det ble nedlagt slik påstand:

1. Straffen nedsettes/domfelte anses på mildeste måte.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.

Tiltalte B har i det vesentlige gjort gjeldende:

Den straff som er utmålt er for streng. Den er strengere enn aktors påstand. Fagdommeren stemte for en mildere straff. Det er vanskelig å finne veiledning i rettspraksis fordi overgrepet hadde profittmotiv og skjedde overfor et barn på ti år. B har ikke blitt godskrevet i tilstrekkelig grad at hun gikk til politiet og avga en fullstendig forklaring. A har påberopt hukommelsesproblemer fra første stund. Det må dessuten legges til grunn at initiativet til overgrepet kom fra A. Han hadde arbeidskolleger som hadde snakket om at man kunne tjene penger på å selge sexbilder av barn. Det er også helt usannsynlig at hun skal ha hatt kontakter å levere bildene til for fremkalling og salg. Drivkraften var ikke hennes pengebehov, men hans behov for penger for å holde på henne. A maste så lenge og intenst på henne at hun ga etter og ble med på foretakendet. Hun ble i tillegg skremt av uttalelser han kom med. Bs alder og bakgrunn tilsier at hun har vært lett å lede. Det ble nedlagt slik påstand:

1. B behandles på mildeste måte.

2. B ilegges ikke saksomkostninger.

Påtalemyndigheten har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det foreligger klare politiske signaler om at straffen skal skjerpes i denne typen saker. I den foreliggende sak har to likestilte personer ut fra et profittmotiv, begått overgrep mot en mindreårig. Overgrepet var svært skremmende for barnet, som i ettertid har fått massive psykiske problemer. Når det gjelder rollefordelingen mellom de to domfelte, må det legges til grunn at As opptreden har vært mer straffverdig enn Bs, selv om de har vært samvirkere. Når overgrepet sluttet uten samleie, skyldes det ikke viljen, men evnen. Det ble nedlagt slik påstand:

1. Ankene forkastes.

2. Vedrørende A fragår i straffen 510 dager for utholdt varetekt.

3. A dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til at de domfeltes anker må bli å forkaste.

Lagmannsretten legger til grunn som bevist at de tiltalte hadde planlagt å innlede seksualforbindelser med småjenter for å fotografere hendelsene med sikte på omsetning av bildene. B skulle etablere kontakten og ta bildene, mens A skulle utføre handlingen.

Den aktuelle dagen gikk B ut og luftet sin hund. Da hun traff C spurte hun om piken ville være med hjem for å se på kattunger. C ble med, etter først å ha fått tillatelse til dette av foreldrene, som trodde at hun var sammen med en jevnaldrende pike. C hentet sin venninne D.

Begge barna ble servert drikkevarer fra bokser som det ble blandet tabletter i, angivelig et kortisonpreparat uten rusvirkning. Det fremgår av begge barneavhørene at de domfelte samvirket om å blande tablettene i drikkevarene. Innholdet i boksene bruste over og smakte ifølge barna rart. Da C ble uvel av det hun fikk servert, fikk hun et glass vann som det også var «grums» i. Dette ville C ikke drikke av.

B sørget etter en tid for at D gikk ut og sa til henne at det i alle fall ville ta ca en halv time før C kom fordi de ikke måtte vekke kattungene. Da C kom ned i første etasje hvor soverommet var, ble hun av A bedt om å komme inn i soverommet for å lete etter kattungene. B var også til stede i rommet. Da C kom inn, tok A tak i henne og dyttet henne ned på sengen. Hun skrek, og B tapet henne over munnen og øynene. C gjorde den motstand hun maktet, men ble avkledd på underkroppen. A uttalte at hvis hun ikke lå stille, kom hun ikke hjem til moren sin mer. C kjempet fremdeles imot, og greide å rive av tapen over munnen. A la seg oppå henne mens B skulle ta bilder. Han kom med uttalelser om at han skulle «pule» henne, og da hun sa at han ikke måtte gjøre dette fordi hun var et barn, svarte han at «det driter jeg i». A gned sin blottede penis mot hennes underliv og forsøkte å trenge sin penis inn i Cs skjede. For å lette dette smurte han sin penis inn med krem. Han fikk ikke trengt inn pga av manglende ereksjon. Da det viste seg at foretakendet ikke ville lykkes, ba han B om å følge C hjem.

C var oppskaket og redd og ble bedt av B om ikke å si noe. Hvis hun fortalte hva som hadde skjedd, ville det komme en mann å drepe dem. Hun løp ut med klærne i uorden, og da hun møtte moren var hun i sokkelesten.

Når det gjelder straffutmålingen har lagmannsretten lagt til grunn at hendelsen har satt dype spor hos C. Hun ble ikke fysisk skadet, men ble utsatt for en handling som hun opplevde som en så sterk integritetskrenkelse at hun i perioder ikke er trygg i noen situasjon. Hennes behandlende psykolog har forklart at hun har hatt psykotiske gjennombrudd og perioder hvor hun har vært redd sine egne foreldre. C har vært så behandlingstrengende at hun ideelt sett i perioder burde ha vært innlagt i institusjon. Hun har hatt meget sterke angstanfall og har fått konsentrasjonsproblemer. Etter en periode hvor C tilsynelatende ble bedre, og etter at angstanfallene kom bare en til to ganger pr uke, hadde hun et tilbakefall i november 2000. Hun går nå igjen til behandling. Prognosene er uvisse, og ifølge psykologen må overgrepet antas å få vesentlig betydning for hennes fremtidige livsutfoldelse, idet hun alltid vil være spesielt sårbar overfor belastninger av psykisk art. Handlingen har påvirket og påvirker fremdeles hele hennes familie, idet hun fortsatt i en viss grad føler seg utrygg på sine foreldre.

Lagmannsretten legger i skjerpende retning til grunn at handlingen fremsto som planlagt. De domfeltes roller var avtalt på forhånd. Begge de to har spilt en aktiv og avgjørende rolle for at det hendelsesforløp som er beskrevet ovenfor skulle kunne utspille seg. Handlingen representerer en kynisk utnyttelse av et mindreårig, tillitsfullt barn ut fra et profittmotiv. Slike kyniske og hensynsløse handlinger krever en streng reaksjon.

Når det gjelder A, legges det også vekt på at han, som foran beskrevet, var den mest fysisk aktive under den del av hendelsen som må ha virket mest traumatiserende for C. Lagmannsretten legger til grunn at det som holdt ham fra å fullbyrde et samleie, var manglende ereksjon og ikke manglende vilje til å fullbyrde handlingen. En viss, begrenset vekt legges det også på at han er dømt for seksualovergrep tidligere. Disse ligger imidlertid mange år tilbake i tid. Det vektlegges også i skjerpende retning at han i kraft av sin alder og økonomiske stilling var den dominerende part i forholdet med B.

B har hatt en vanskelig oppvekst, angivelig med seksuelt misbruk og mye vold. Dette faktum er imidlertid ikke egnet til å unnskylde hennes handling overfor et mindreårig barn. Hun var fullt ut i stand til å vurdere hva som er riktig og hva som er galt. Hun har opptrådt aktivt og planmessig for å få kontakt med de to barna. Individuelle, personlige forhold ved gjerningspersonen må i stor grad vike som straffeformildende ved så grov kriminalitet som i denne saken.

I formildende retning legges imidlertid en viss vekt på at B har bidratt til å klarlegge sakens faktum. På grunn av sin alder og avhengighet til A kan hun ha vært lettere å overtale til begå handlingen enn det som ville ha vært tilfelle hvis hennes livssitasjon hadde vært mer gunstig. De individualpreventive hensyn anses for hennes del best ivaretatt ved at hoveddelen av straffen gjøres betinget med vanlig prøvetid.

Lagmannsretten vurderer den straff som er utmålt av Moss byrett, til å ligge i det øvre sjikt for denne type handlinger, men finner at det uansett ikke foreligger noe åpenbart misforhold mellom den straffbare handling og straffen, jf straffeprosessloven §344. Rettspraksis gir begrenset veiledning i en sak som den foreliggende. Avgjørelsen i Rt-1997-1994 anses imidlertid sammenlignbar. Straffenivået i denne typen saker har i de senere år undergått en skjerpelse. Den foreliggende sak har en rekke elementer som gjør at straffen bør ligge relativt høyt. Handlingen var planmessig utført, ble begått av flere i fellesskap og var økonomisk motivert. Det ble opptrådt skremmende overfor barnet som bare var ti år. Handlingen har forårsaket omfattende psykiske skader.

Det er nedlagt påstand om saksomkostninger. A har opplyst at han i arbeidsinntekt har kr 264.000 netto utbetalt pr år. Lagmannsrettens finner at han bør pålegges å betale en del av omkostningene ved saken. Flertallet, alle dommerne med unntak av en meddommer, finner at saksomkostningene passende kan fastsettes til kr 5.000. Meddommer .. finner at omkostningene bør settes til kr 10.000. Saksomkostningene for As del utmåles i samsvar med flertallets syn. B har ikke arbeidsinntekt, men mottar stønad fra sosialkontoret. Den samlede lagmannsrett finner at hun ikke bør idømmes saksomkostninger.

A har nå krav på varetektsfradrag med 510 dager.

Kjennelsen er avsagt med den dissens vedrørende saksomkostningene som fremgår ovenfor.

Slutning:

1. Ankene forkastes.

2. I straffen fragår for As del i alt 510 -femhundreogti- dager for utholdt varetektsfengsel.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til statskassen 5.000 -femtusen- kroner.