LB-2000-1510

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-07-03
Publisert:	LB-2000-01510
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 95-06055 A/54 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01510 A/03 - Ankesaken i Høyesterett heves; HR-2001-01180.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Thomas Meinich). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Ole H. Bendiksen).
Forfatter:	Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen, formann. Lagdommer Peter L. Bernhardt. Kst. byrettsdommer Nils Vegard
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §7, Tvistemålsloven (1915) §171, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Saken gjelder krav om erstatning ved forsikringsmessig dekning av tap som følge av bilulykker.

A, som er født **1969, kjørte 8. januar 1989 om kvelden sin personbil i krysset Ole Vigs gate/Jacob Aallsgate i Oslo. I krysset kolliderte hans bil og en bil med vikeplikt for A. Venstre del av fronten på As bil traff den andre bilen på dennes høyre side i forkant av den fremre døren. Skadene på kjøretøyene var ikke større enn at begge bilførere kunne forlate stedet i sine biler etter å ha blitt enige om å møtes dagen etter for å utfylle skademelding til forsikringsselskapene. Den andre bilen var forsikret i UNI Forsikring. Ifølge det opplyste erkjente UNI Forsikring ansvar for uhellet i brev til A 9. februar 1989. UNI Forsikring ble senere innfusjonert i Storebrand-konsernet. I skademeldingen til UNI Forsikring - i rubrikken «29. Andre opplysninger om kjøreuhellet» - ble det blant annet opplyst at A «fikk smerter i nakken». I rubrikken «32. Skadede personer» er det i originalmeldingen til forsikringsselskapet, fremlagt under ankeforhandlingen for lagmannsretten, ikke anført noe, mens det i den samme rubrikk i kopien fremlagt tidligere i saken er anført As navn, alder og yrke.

A kjørte hjem etter uhellet og oppsøkte ikke lege umiddelbart. Den 24. januar 1989 var han hos lege Finn Eliassen ved Asker legesenter. I journalnotatet denne dato heter det blant annet «Frontkollisjon m. bil 2 uker siden. Smerter i nakken.» Legen rekvirerte røntgen av cervicalcolumna og henviste A til nevrolog. I legens undersøkelsesrekvisisjon samme dag heter det: «frontkollisjon 09.01.89. Kast på hodet, uten traume. Smerter/brennende følelse i nakken og opp mot hodet ved brå bevegelser/rotasjon av hodet.»

Den 12. april 1989 var A hos spesialist i nevrologi Arne Ola Lunde. I Lundes erklæring samme dag heter det blant annet

Han var sjåfør i egen bil da han uforskyldt frontkolliderte med en annen bil. Han brukte belte. Han følte nok at han fikk et kast på hodet, men bortsett fra traumet fra selen, intet direkte traume og umiddelbart følte han at han ikke var skadet. Ca. 5 timer senere ble han kvalm, fikk hodepine, han sov om natten, men var i dårlig form om morgenen, gikk dog på skolen, men måtte gå hjem etter 4 timer og i den påfølgende uke var han svært plaget av hodepine og kvalme. Etter hvert gikk dette tilbake, men ble erstattet av en etterhvert meget utpreget stivhet i nakken, smerter i nakken og ved forsøk på bevegelse av nakken en jagende sprengende, brennende følelse fra nakken og fremover i hodet på begge sider. Slik har det senere holdt seg uten noen særlig tegn til bedring. Han sliter altså da stadig med et visst konsentrasjonsproblem, mens han for øvrig ikke kan berette om andre tegn på postcommosjonelt syndrom.

I erklæringen beskrives A som «(p)sykisk adekvat uten åpenbare rentenevrotiske trekk». Det heter i erklæringen også:

Ved den klinisk/nevrologisk us. er i grunnen det eneste funnet meget spendte og palp.ømme muskler i nakken og den derav følgende reduserte bevegelighet. Jeg kan ikke påvise nevrologiske utfall. Ved us. av bevegeligheten i cervicalcolumna utløses ikke iradierende smerter.

Lunde konkluderte slik:

Innledningsvis hadde han nok symptomer og tegn på et commotio cerebrai, mens situasjonen senere har vært dominert av en bløtdelsskade.

A gikk en tid etter ulykken også til behandling på Lovisenberg sykehus. Det er opplyst at dette var fysikalsk behandling som ikke hadde noen utpreget effekt i retning av å redusere pasientens plager.

Den 22. juni 1989 var A hos dr. Eliassen for andre forhold og i journalnotat den dagen er intet nevnt om følger av biluhellet. Den 19. oktober samme år konsulterte han igjen dr. Eliassen som i journalnotatet samme dag har anmerket tonsillitt (halsbetennelse) og deretter «henv. nevrolog (whiplash).»

A var etter denne henvisningen hos dr. Helle på Ring-senteret (senere Volvat Medisinske Senter) 30. oktober 1989. I journalnotat samme dag heter det blant annet:

Skal ha slått venstre side av hodet i sideruten. Han var ikke kvalm el. uvel etterpå. Han er elev ved Handelsakademiet i Oslo og har ikke hatt konsentrasjonsvansker el. dårligere skoleresultater etter ulykken.

Han beskriver følgende plager:

Brennende smerter fra begge skuldre utstrålende til nakken, av og til hele hodet med en slags varmefølelse inni hodet som opptrer ved brå hodedreininger.

Journalnotatet inneholder følgende vurdering:

Sykehist. og sympt. er ikke helt typiske for vanlig såkalt whiplash. Pas. er lite meddelsom og det er litt vanskelig å få tak i hva som egentlig plager ham mest. Han er muligens blitt litt bedre siden i sommer, men han beveger seg fortsatt påfallende stivt. Spørsmålet er om det kan foreligge et cervicalt prolaps, muligens med affeksjon av C7 på venstre side.

Før man går i gang med invasive u.s., synes jeg imidlertid det er rimelig å se tilstanden an noen mnd. til. Skulle han derimot ikke vise tegn til klar bedring etter ca 1 års sykehist., ville jeg foreslå at han av sin lege henvises til nevr. avd. Rikshosp., som han sogner til sektormessig med probl.stillingen cervical radiculopati.

Sommeren 1989 fullførte A ettårig fagkurs for studenter ved Wang Handelsskole og Gymnas, og han begynte høsten samme år studier ved Handelsakademiet. Etter at dette var fullført, begynte han på Oslo Markedsføringshøyskole. Dette studiet videreførte han frem til januar 1991 da han på grunn av sine plager ikke fant å kunne fortsette der. Etter dette fulgte han undervisning i jus første avdeling i regi av Friundervisningen frem til vårsemesteret 1992, men gikk ikke opp til eksamen. Etter dette har A ikke tatt videre utdannelse.

Den 23. august 1990 var A innblandet i et nytt trafikkuhell. Han kjørte da sin mors bil og kolliderte med en bil som han hadde vikeplikt for. Dette sammenstøtet var kraftigere enn det første og A ble bragt med ambulanse til Oslo legevakt. I journalnotat fra Akuttetaten samme dag er anført:

Bilulykke, kjørt på en annen, slo ve. side, særlig hodet i sidevinduet. Ikke bevisstløs, kommer på båre. Nakkekrage lagt på. US: Stiv nakkemusk., denne palp. Øm over procc. spinosi. Øm ved trykk mot Th 12- L1/2, også ve. nyrelager. Skrubbsår og lette smerter ve. kne. Ingen tegn på intracerebral trykkstigning, Otoskopi normal, ingen neurologi fra armer eller ben. Puls 100.

- - -

Rtg. viser ingen skjelettskade, utrettet i Cervicalcolumna. Oppfattes som nakkedistorsjon. Urinsticks neg. Mht microhaematurie. Nakkekrage og Rp Naproxen, får med seg paralgin fortex6. Tar kontakt med Bærum SH om en uke ved problemer.

A oppsøkte ikke Bærum sykehus eller annen lege slik som anført i journalnotatet. Bilen A kjørte var forsikret i UNI Storebrand som tok ansvaret for uhellet. Det ble for øvrig av Oslo politikammer utferdiget forelegg mot A som han har vedtatt.

I oktober 1990 henvendte As advokat seg til forsikringsselskapet med varsel om det krav A ville fremme som følge av de skader han var blitt påført ved ulykken i 1989. Senere fremmet advokaten også krav overfor forsikringsselskapet basert på ulykken i august 1990.

I en erklæring 9. juli 1990 fra overlege Bjørn Fagerlund ved Lovisenberg heter det blant annet at A har utviklet et høyresidig «hyperfleksjonssyndrom». Erklæringen er avgitt i forbindelse med As militære verneplikt og søknad om utsettelse med innkalling til avtjening av den. Fagerlund avga også en legeerklæring 26. mars 1991 og ytterligere en erklæring 23. desember 1991 knyttet til ulykken i januar 1989 hvor As medisinske uførhetsgrad settes til ca 25% og den ervervsmessige uførhetsgrad til ca 35%. Ingen av legeerklæringene fra 1991 nevner ulykken i august 1990.

Etter oppdrag fra As advokat ble det i 1992 utstedt to spesialisterklæringer: den ene 3. mars 1992 av professor Erik Dahl, den andre 10. juni 1992 av spesialist i nevrologi Ole-Jørgen Julsrud og professor, spesialist i klinisk nevropsykologi Arnstein Finset, begge knyttet til Volvat Medisinske Senter. A ble av professor Dahl ansett «som 100% arbeidsufør så vel yrkesmessig som ervervsmessig». Den medisinske invaliditeten ble anslått til mellom 45 og 50%. I den nevnte erklæringen fra Volvat ble As samlede medisinske uførhetsgrad angitt til 35%. Den ervervsmessige uførhetsgrad ble anslått til ca 75%. Ingen av erklæringene nevner ulykken i august 1990 og det fremgår ikke av journalnotater fra Volvat at A har gitt opplysninger om den ulykken dit.

På dette grunnlag gjorde forsikringsselskapet opp forsikringsbeløpet under ulykkes- og ménforsikringen i juli 1992.

I august 1992 fremmet As advokat krav om attføringspenger/uførepensjon til Asker trygdekontor etter ulykken i januar 1989. A ble innvilget attføringspenger fra desember 1992. Under behandlingen av søknaden om uførepensjon mente trygdekontorets rådgivende lege at man burde få en ytterligere vurdering av As funksjonsevne. Dette førte til at A ble innlagt på Rikshospitalets nevrologiske avdeling i tiden 1. til 9. desember 1993. Der ble han utredet ved nevrologisk og ved psykosomatisk avdeling. I epikrisen 24. januar 1994 fra nevrologisk avdeling ved Rikshospitalet, som også redegjør for vurderingen fra psykosomatisk avdeling, heter det blant annet:

Han vurderes av psykiaterne Ekblad og Blomhoff ved psykosomatisk avdeling, disse konkluderer med at mange av hans plager er forenlige med en dysthym lidelse og de anbefaler oppstart av antidepressiv medikasjon, fortrinnsvis Seroxat. I tillegg til en depresjon har han også innslag av anfallsvis angst (panikk-angst) i form av hjertebank, ustøhet, svettetokter og kvalme. Pasienten selv tillegger alle sine symptomer selve smerten og han har ingen opplevelse av angst men har en følelse av å være mer trist enn før. Pasientens livsførsel tyder på en regresejon. En vesentlig del av hans dårlige funksjon kan forklares ut fra et somatoformt reaksjonsmønster.

VURDERING:

Pasienten har betydelige nakke-hodesmerter med liten funksjonell bevegelighet i nakken og palpasjonsøm muskulatur.

- - -

Det er derfor lite sannsynlig at det foreligger en strukturell skade i nakken som fullt ut kan forklare hans innskrenkede bevegelighet.

Hos denne pasienten virker det overveiende sannsynlig at psykiske forhold spiller en vesentlig rolle for hans samlede sykdomsbilde selv om vi ikke dermed kan se bort fra at det i utgangspunktet foreligger en organisk kjerne knyttet til skaden i januar 1989.

Som en del av Rikshospitalets vurdering ble det også konkludert med at A burde motiveres for hjelp ved Psykiatrisk poliklinikk og det ble skissert et behandlingsopplegg i den forbindelse. Dette ville ikke A medvirke til da det ville sette et «stempel» på ham som psykiatrisk lidende. I stedet ønsket A at trygdekontoret behandlet søknaden om uførepensjon videre. Trygdekontoret innstilte på tilståelse av 100% uførepensjon, men 20. april 1995 avslo Fylkestrygdekontoret i Akershus søknaden. Etter As anke over vedtaket, stadfestet Trygderetten avslaget i kjennelse 18. desember 1997. Kjennelsen er ikke bragt inn for domstolene.

A flyttet i 2000 til X i Lillesand kommune, og ble etter det opplyste tilstått 100% uførepensjon der i mai samme år.

Parallelt med behandlingen av søknaden om uføretrygd var det videre kontakt mellom As advokat og forsikringsselskapet om fremsatt krav under forsikringen. Det ble ikke oppnådd enighet om at As krav på lidt og fremtidig tap av inntekt var forsikringsmessig. Advokat Arne Elvestuen tok på vegne av A ut stevning mot Uni Storebrand Skadeforsikring AS 17. august 1995 med påstand om betaling av krav knyttet til lidt og fremtidig inntektstap som følge av ulykken i 1989. Under saksforberedelsen for byretten, i prosesskrift 20. november 1997 fra As nye prosessfullmektig, advokat Alf-Erik Vollen, bringes også ulykken i 1990 inn i saken.

Oslo byrett avsa 27. januar 2000 dom med slik domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger til Storebrand Skadeforsikring AS med kr 178.116,50 - kroneretthundreogsyttiåttetusenetthundreogseksten 50/100 - .

3. A dømmes til å betale kr 32.565,- -kronertrettitotusenfemhundreogsekstifem - til dekning av utgifter til rettsoppnevnt sakkyndig og kr 2.910,- - kronertotusennihundreogti - for rettsgebyr. Da A er innvilget fri sakførsel, vil beløpene under punkt 3 vil bli dekket av det offentlige, med unntak av egenandel.

A har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Professor Rolf Nyberg-Hansen ble, som for Oslo byrett, oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten. I tillegg, og etter anmodning fra partene, ble det for lagmannsretten oppnevnt ytterligere to sakkyndige, overlege spesialist i psykiatri dr. med. Per Oscar Feet og professor Gudbrand Fossan. De tre sakkyndige har avgitt skriftlige erklæringer til lagmannsretten som ble supplert med forklaringer under ankeforhandlingen, som ble avholdt i dagene 28. til 31. mai 2001. A møtte med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Storebrand Skadeforsikring AS var representert ved sin prosessfullmektig. Det ble ellers gitt forklaring av to sakkyndige vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Om sakens bakgrunn og omstendigheter for øvrig vises til partenes anførsler og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

Den ankende part A har sammenfatningsvis anført:

Saken gjelder spørsmålet om As plager i dag har sin årsak i den ene og/eller den andre bilulykken. Det er på det rene at man ikke kjenner til noen sykehistorie hos A forut for den første ulykken i januar 1989. A var frisk fysisk og psykisk før den ulykken. Det er også på det rene at A i dag har omfattende plager og smerter. Av denne grunn er han 100% ervervsufør og er tilstått 100% uførepensjon. Det er endelig på det rene at A har vært utsatt for to ulykker. Det spørsmål lagmannsretten må vurdere og ta stilling til er om det er årsakssammenheng mellom én eller begge ulykker og As plager. A har bevisbyrden for en slik årsakssammenheng og må sannsynliggjøre den. Bevisbyrden er oppfylt.

I medisinsk og rettslig praksis er det satt opp fire veiledende kriterier for bedømmelse av årsaksspørsmålet. Kriteriene kan sammenfattes i følgende fire vilkår: det må konstateres akuttsymptomer etter ulykken, det må foreligge et adekvat traume, det må foreligge brosymptomer og plagene må være forenlige med det man kjenner ved denne type skadehendelser. As skader og plager tilfredsstiller disse vilkår.

A hadde vondt i hodet, kvalme og forsterket hodepine samt nakkesmerter i de første timer etter uhellet i 1989. Det foreligger således akuttsymptomer. Disse er også beskrevet som alvorlige smerter, noe som indikerer relativt kraftig skade. Det styrkes også ved at A ble henvist til nevrolog senere i januar.

Vilkåret om adekvat traume eller skade er også oppfylt. Dette kan også beskrives som vilkåret om at ulykken hadde tilstrekkelig skadeevne. Det hadde ulykken i 1989 og i enn større grad ulykken i 1990. Det må hensyntas at det teknisk sakkyndige vitne Torstein Haugs uttalelse om dette i stor grad er basert på skjønn og at det derfor ikke uten videre kan bygges på hans vurdering. Denne vurdering hensyntar heller ikke, iallfall ikke i tilstrekkelig grad, hvordan A satt i kollisjonsøyeblikket og heller ikke at han kan ha vært utsatt for rotasjon i skadeøyeblikket. Det er vist til at rettspraksis bevismessig har lagt til grunn at også lavenergikollisjoner kan ha skadeevne.

Videre er vilkåret om brosymptomer oppfylt. Det har ikke vært opphold i symptomene siden ulykken i 1989. Ingen av de sakkyndige har nevnt dette som noen begrunnelse for at det ikke skulle foreligge årsakssammenheng. Det er dokumentert at As plager har vært varige. Det er heller ingen holdbar innvending at A i perioder ikke har oppsøkt lege eller tatt behandling: det er ikke noe krav at skadelidte skal «fly» til lege hele tiden. For øvrig har A utvist egen aktivitet for behandling.

Endelig er As sykdoms- og symptombilde forenlig med de tilstander man kjenner ved den type personskader som påføres ved kollisjon. Her må det erindres at A før ulykken i 1989 var helt frisk på alle måter og at det derfor i utgangspunktet er helt usannsynlig at ikke ulykken er årsak til skadene og plagene. A har ikke - og har heller aldri hatt - noen psykiatrisk lidelse. En annen sak er at det foreligger psykiske faktorer som sårbarhet eller krenkbarhet i As personlighet. Det fratar ikke hans plager karakter av forenlighet med kjente følger av kollisjonsskader. Det samme gjelder for så vidt disse psykiske faktorer er forårsaket av ulykken. Det bestrides at A har en selvstendig psykiatrisk lidelse eller tilstand som årsak til sine plager. Dersom hans sårbarhet eller krenkbarhet medvirker til hans plager, er denne medvirkning av uvesentlig betydning. I denne sammenheng må det også legges til grunn at ulykken i 1990 øket As plager. Det kan heller ikke holdes mot A at han holdt ut ved å fortsette sin utdanning helt til januar 1991.Det betyr bare at han ved anstrengelser klarte å konsentrere seg til tross for smertene og plagene, ikke at han ikke hadde disse. Den rettsoppnevnte sakkyndige professor Fossans vurdering er derfor uriktig når det uttales at det skjedde noe med smerte- og symptombildet i 1991 som ikke hadde vært der tidligere.

Samlet sett er det derfor sannsynliggjort at ulykken i 1989 har forårsaket de smerter og plager som belaster A i dag. Disse ble forsterket av ulykken i 1990.

As smerter og plager, samt den derav følgende tapte ervervsførhet, faller innenfor det som er påregnelige følger av de skader han ble påført ved bilulykkene. Det finnes eksempler i rettspraksis som ligner de faktiske omstendigheter i saken, og som støtter at det ikke er noe upåregnelig i As skadeutvikling.

Konklusjonen er at Storebrand må erstatte A det fulle tap han har lidt og som han i fremtiden vil lide på grunn av tapt ervervsevne på grunn av skader påført ham ved en eller begge ulykker.

Spesielt til et par punkter i ankemotpartens anførsler bemerkes:

As manglende oppsøking og gjennomføring av behandling er ikke korrekt fremstilt. Det gjøres gjeldende at om A hadde akseptert og gjennomført de behandlingsforslag som han ikke har villet, så ville likevel hans lidelser og plager i det vesentlige vært de samme. Ingen av de sakkyndiges uttalelser eller erklæringer taler for en annen bedømmelse. Ankemotpartens bebreidelse på dette punkt er således ikke av betydning for spørsmålet om årsakssammenheng idet ankemotparten ikke har sannsynliggjort en slik betydning. Bevisbyrden ligger her på forsikringsselskapet.

Det ansvar A hadde for ulykken i 1990 medfører ikke uten videre at man kan konstatere et grunnlag for deling av ansvaret for de skader han pådro seg. Også her har forsikringsselskapet bevisbyrden og det er ikke ført bevis for en slik uaktsomhet at det er grunnlag for noen reduksjon av selskapets ansvar.

Omfanget av den erstatning A er berettiget til er det ikke stor uenighet om. Det hevdes at det ikke kan gjøres fradrag på grunn av at A angivelig selv skal være skyld i at han i flere år ble stående uten utbetaling fra trygden. Han forfulgte sine krav på trygdeytelser på en slik måte at han har oppfylt sin erstatningsrettslige forpliktelse til begrensning av tapet. Videre fastholdes at skatteulempeprosenten ved beregning av fremtidig tap må settes som anført i den fremlagte tapsberegning.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann dømmes til å betale erstatning til A for lidt inntektstap beregnet etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 1.214.499,- med tillegg av renter kr 358.110,- totalt kr 1.572.609,-, med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.

2. Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann dømmes til å betale erstatning til A til dekning av fremtidige utgifter beregnet etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 91.000,- med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.

3. Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann dømmes til å betale erstatning til A til dekning av fremtidstapet inkludert skatteulempe beregnet etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 2.550.000,-, med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.

4. Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann dømmes til å betale saksomkostninger til A og Staten v/fylkesmannen for byretten og lagmannsretten med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.

Ankemotparten Storebrand Skadeforsikring AS har sammenfatningsvis anført:

Det krav som er fremsatt er regulert av Bilansvarsloven og dermed av alminnelig erstatningsrett. Det avgjørende spørsmål i saken er om det foreligger årsakssammenheng mellom bilulykkene og de plager, smerter og symptomer A har i dag. Storebrand hevder at slik erstatningsrettslig årsakssammenheng ikke er sannsynliggjort av A.

Ulykken i januar 1989 hadde ikke tilstrekkelig skadeevne og ingen varig skade har heller realisert seg etter ulykken. Ulykken i 1990 hadde i og for seg skadeevne, men har likevel ikke gitt A varig skade.

Selv om deler av plagebildet er en følge av en eller begge ulykkene, ville de tap som kreves erstattet likevel ha oppstått fordi plagene ville ha materialisert seg om man tenker seg de to ulykkene borte. Dette har forankring i den rettsoppnevnte sakkyndige professor Fossans forklaring for retten: etter hans vurdering ville A ikke ha kommet i arbeid likevel.

En eventuell faktisk årsakssammenheng mellom ulykkene og plagene betinger ikke erstatningsansvar fordi ulykkene som årsaksfaktor er for uvesentlige, kun av mindre betydning som årsak.

Under enhver omstendighet viser utviklingen av symptombildet hos A at det er tale om følger av ulykkene som er for fjerne og upåregnelige til å betinge erstatningsansvar for selskapet.

Utmåling av erstatningen må under enhver omstendighet stå i forhold til årsaksforholdene i saken. Manglende utbetaling av trygd i perioder kunne A ha unngått hvis han hadde inntatt rimelige standpunkter til trygdemyndighetenes vilkår om behandling og hjelp. Dernest kan det ikke beregningsmessig legges til grunn en skatteulempeprosent på mer enn 25. Endelig må retten ved en eventuell erstatningsutmåling avkorte selskapets ansvar på grunn av As medvirkning til ulykken i 1990.

De sakkyndiges erklæringer og forklaringer for retten, sammenholdt med alminnelig akseptert kunnskap om skader ved påkjørsel, gir god støtte til det standpunkt at ulykken i 1989 ikke hadde skadeevne.

Det er ingen nedtegnelser om akuttsymptomene før over to uker etter ulykken i 1989 og det fremgår da ikke når symptomene oppstod. Det er derfor ikke sannsynliggjort at det forekom akuttsymptomer.

Det er heller ikke sannsynliggjort brosymptomer. Ingen dokumentasjon foreligger som beskriver slike symptomer i tiden april til oktober 1989. Det kan i denne periode ha vært uker med besværsfrihet. Dette støttes også av As videreføring av utdanning med mindre fravær enn det som er dokumentert fra perioder før den første ulykken. Derimot er det dokumentert andre besvær som ikke kan stamme fra ulykken, som kan være årsak til at A i begynnelsen av 1991 avbrøt studiet ved Markedsføringshøyskolen.

Vinteren og våren 1992 inntrer det en dramatisk forverring av As tilstand som vanskelig kan forklares eller forenes med en normal utvikling av symptomene som hevdes forårsaket av ulykken i 1989. As symptombilde og dets utvikling har andre årsaker enn bilulykkene.

Senere i 1992 søker A uførepensjon, men motsetter seg den behandling som foreslås av trygdemyndighetene. Dette må årsaksmessig belastes ham. Han får, blant annet av denne grunn, avslag på kravet om uføretrygd.

Den viktigste utredning av A er den som ble foretatt ved Rikshospitalet desember 1993. Dens konklusjoner deles av de rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, professorene Nyberg-Hansen og Fossan. Den tredje rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, overlege Feet, har ikke drøftet eller vurdert det som fremkom i vurderingene og konklusjonene fra Rikshospitalet. Det er en avgjørende svakhet ved hans erklæring som gjør at retten ikke kan bygge på den når årsaksspørsmålet skal avgjøres. For øvrig er ikke Nyberg-Hansen og Fossan så uenige som konklusjonene kan tyde på: særlig må det påpekes at selv om Fossan kommer til at det delvis er årsakssammenheng, er også han av den oppfatning at bilulykkene ikke har forårsaket tap av ervervsevnen. Nyberg-Hansen, som har mer omfattende erfaring i vurdering av denne type skader, finner at ingen av hendelsene har forårsaket varige skader overhodet.

Den rettslige avgrensning av årsakssammenhengen fører til at det i saken må konkluderes med at slik sammenheng ikke foreligger. Dels er det den teknisk sakkyndiges vurdering i saken at ulykken i 1989 ikke medførte en belastning større enn de belastninger som følger med dagliglivets hendelser. Uhellet blir derfor et for uvesentlig bidrag til skadefølgene. Dels er de oppståtte plager for fjerne og avledede i forhold til uhellet.

Konklusjonen er at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at As plager og smerter erstatningsrettslig sett er forårsaket av ulykken i 1989 eller ulykken i 1990.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 27.01.00 stadfestes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra fjorten dager etter dommens forkynnelse til betaling finner sted.

Lagmannsretten skal bemerke:

Saken gjelder krav om forsikringsmessig dekket erstatning for lidt og fremtidig inntektstap som følge av trafikkuhell. A har som nevnt innledningsvis allerede fått oppgjør under ulykkesforsikringen og han har også fått utbetalt forsikringsmessig ménerstatning.

Det spørsmål retten først må avgjøre er om det er erstatningsrettslig årsakssammenheng mellom det A ble utsatt for i biluhellene i 1989 og i 1990, og de smerter og plagene han har fått etter 1989, slik disse har utviklet seg frem til i dag. Partene er enige om, og lagmannsretten legger til grunn, at de vilkår for å konstatere medisinsk begrunnet årsakssammenheng som er kommet til uttrykk i arbeidet med nakkeskader i den såkalte Quebec Task Force (QTF), danner det beste kjente grunnlag og utgangspunkt for vurderingen. Dette er også lagt til grunn i flere høyesterettsavgjørelser i de senere år, jf særlig Rt-1998-1565 (Lie-saken) og Rt-2000-418 (Thelle-saken). Vurderingen skal for øvrig være konkret knyttet til omstendighetene i saken, og det må i medisinske og tekniske spørsmål legges betydelig vekt på de sakkyndige vurderinger som foreligger i form av erklæringer til og forklaringer for lagmannsretten, jf også her uttalelser fra førstvoterende i Lie-saken, som førstvoterende i Thelle-saken også viste til.

Det er A som har bevisbyrden for at det er årsakssammenheng: Han må gjøre det mer sannsynlig at det er enn at det ikke er årsakssammenheng.

Det er naturlig først å behandle spørsmålet om ulykken i 1989 hadde tilstrekkelig skadeevne - evne til å forårsake de kroniske smerter og plager A har i dag. Lagmannsretten har festet seg ved at A ikke ble påkjørt bakfra i uhellet, men førte den påkjørende bil. I dette skiller uhellet i 1989 seg fra det typiske forløp ved nakkeslengskader hvor skademekanismen betegnet whiplash virker. Hans bil traff den andre i det begge biler ble manøvrert for å unngå kollisjon; den påkjørte bil svingte til venstre og As bil svingte til høyre. I kollisjonsøyeblikket antas bilene å ha dannet en vinkel anslått av det teknisk sakkyndige vitnet, ingeniør Haug til «ca 60 %». I hans analyse av uhellet, innhentet av forsikringsselskapets advokat og datert 28. oktober 1998, slås det fast at opplysningene om bilenes skadeomfang er utilstrekkelige. Haug har derfor foretatt hva han kaller «en oppskrivning av skadeomfanget på bilene, slik at man definitivt kan si at hastighetene og belastningene må ha vært mindre enn hva som fremkommer i beregningen» av kollisjonshastighet og hastighetsendring for påkjørende bil. Etter dette er Haug kommet til at kollisjonshastigheten var ca 18 km/t, noe som «vil gi en hastighetsendring for påkjørende bil på ca 15 km/t, hvilket igjen vil gi en belastning på personer i denne bilen på ca 4 g.» Det heter deretter i Haugs rapport:

Tar man dette som sikkert utgangspunkt, d.v.s. at alle verdier må ha vært lavere, idet man har

Treffvinkel på ca 60 %

Treff i karosseridetaljer som er bløtdeler som sidedører

Lang støttid, minst 50 % lengre enn direkte bakfra/forfra,

kan jeg ikke se at det finnes noen forutsetning for at belastningene på personen i bil nr. 2 kan ha vært mer enn 0.6 av maksimalen på ca 4 g, sannsynligvis noe rund(e)t halvparten, ca 2,4 g.

KONKLUSJON

Sett i forhold til at man praktiserer en veiledende belastningsgrense for støt bakfra, QTF, på ca 2 g, 6-8 km/t, i europeisk sammenheng, 3 g, ca 11 km/t, samt at støt forfra vil ha 3 ganger disse grenseverdier, før det foreligger «mulig men ikke normalt» noen risiko for belastningsskader, kan jeg ikke se at det foreligger noen mulig belastningssituasjon i denne saken som overstiger dagliglivets normale belastninger under ulike forhold, ...

I sin forklaring for lagmannsretten uttalte Haug at en belastning på 2,4 g tilsvarer en hastighetsforandring på ca 9 km/t.

I erklæringen har Haug anslått EES-hastigheten i kollisjonsøyeblikket til ca 10 km/t. EES står for «Equivalent Energy Speed» og er en betegnelse for den kollisjonsbetingede hastighetsforandring. Denne hastighetsforandring inngår i beregninger av skadeeffekten ved kollisjonen. Selv om den - slik det fremkom under eksaminasjon av Haug i retten - er skjønnsmessig anslått, presiserte Haug i sin forklaring for retten at også denne ansettelsen er «oppskrevet» for å være på den sikre siden i beregningen av skadeeffekten ved kollisjonen.

Lagmannsretten har ellers lagt til grunn at A før selve kollisjonen inntraff var oppmerksom på at det ville skje et sammenstøt. Han har derfor hatt spent nakkemuskulatur i kollisjonsøyeblikket, noe som bidrar til å redusere muligheten for skader.

Den ene av de tre rettsoppnevnte sakkyndige, professor Nyberg-Hansen, drøfter også spørsmålet om 1989-ulykken har hatt en skadeevne som sannsynliggjør at As plager er forårsaket av den. Denne sakkyndige skriver i sin erklæring til lagmannsretten blant annet:

Etter en samlet vurdering av de ovenfornevnte forhold, er den sakkyndige i tvil om den aktuelle bilpåkjørselen 9. januar 1989 hadde tilstrekkelig energi til å påføre A en lett nakkedistorsjon med overstrekning av bløtdelene. Det er lite sannsynlig at det ble utløst tilstrekkelige mekaniske krefter til å påføre ham varige nakkeplager, spesielt ikke med så omfattende plager som han har i dag.

Den andre rettoppnevnte nevrologisk sakkyndige, professor Fossan har i sin erklæring ikke drøftet 1989-uhellets skadeevne, men uttaler innledningsvis i avsnittet kalt «Årsakssammenhengen mellom skadehendelsene og nåværende plager» blant annet:

Begge trafikkuhellene var relativt lette, men det er mer enn 50 % sannsynlighet for at begge uhellene hver for seg hadde evne til å forårsake utvikling av langvarige plager.

Den rettsoppnevnte psykiatrisk sakkyndige, overlege Feet, drøfter ikke 1989-ulykkens skadeevne, men har ellers - som lagmannsretten kommer tilbake til og drøfter i annen sammenheng - konkludert med at det er sannsynlighetsovervekt for at det foreligger en årsakssammenheng mellom trafikkulykkene i 1989 og i 1990 og skadelidtes ervervsuførhet.

I den samlede vurdering av foreliggende opplysninger om 1989-ulykkens skadeevne, legger lagmannsretten betydelig vekt på det teknisk sakkyndige vitnet, ingeniør Torstein Haugs erklæring som nevnt og hans forklaring under ankeforhandlingen. Det samme gjelder den rettsoppnevnte sakkyndige professor Rolf Nyberg-Hansens erklæring og forklaring. De andre rettsoppnevnte sakkyndige har ikke drøftet spørsmålet om ulykkens skadeevne særskilt fra spørsmålet om årsakssammenheng. Lagmannsretten har videre bygget på fremlagte sakkyndigerklæringer fra andre saker med utsagn av generell rekkevidde når det gjelder kjennetegn ved kollisjoner som medfører skadeevne, jf særlig professor Helge J. Nordals erklæring som sitert i Thelle-dommen. Lagmannsretten er etter dette og ut fra en helhetsvurdering av de foreliggende opplysninger og sakkyndige vurderinger kommet til at ulykken i 1989 ikke hadde tilstrekkelig skadeevne til å forårsake de plager A har i dag. Lagmannsretten har da også tatt hensyn til at eksisterende teknisk og medisinsk kunnskap - og for den saks skyld rettspraksis - ikke utelukker at skader kan oppstå ved kollisjoner i hastigheter under de grenseverdier som litteraturen legger til grunn for skadeevnen, jf avgjørelsen i Thelle-saken.

Når det gjelder ulykken A var utsatt for i august 1990, må denne etter lagmannsrettens oppfatning anses å ha skadeevne, noe som heller ikke synes bestridt fra Storebrands side. Spørsmålet om ulykkens nærmere betydning i årsaksbildet kommer lagmannsretten tilbake til.

Foregripes lagmannsrettens konklusjon i det følgende, at 1990-ulykken ikke er årsak til As skader, kunne konklusjonen etter drøftelsen så langt ha vært at det ikke er sannsynliggjort årsakssammenheng mellom noen av, eller begge, ulykkene og hans plager og ervervsessige uførhet i dag. Lagmannsretten vil likevel også komme inn på de andre vilkårene - kriteriene - for årsakssammenheng, fordi det etter rettens oppfatning bør utvises en viss varsomhet med å løse spørsmålet om årsakssammenheng alene på grunnlag av kriteriet manglende skadeevne.

Når det gjelder akuttsymptomer er saken ikke godt opplyst. Lagmannsretten konstaterer at dette i betydelig grad må tilskrives at man ikke har journalnotater eller medisinsk sakkyndige erklæringer fra tiden umiddelbart etter 1989-ulykken og etter 1990-ulykken. Dette skyldes igjen at A først oppsøkte lege over to uker etter ulykken i 1989 og ikke - slik legevakten hadde bedt ham gjøre «ved problemer» - oppsøkte Bærum sykehus etter ulykken i 1990. I realiteten er lagmannsretten her henvist til å vurdere As egne opplysninger om akuttsymptomer, symptomer i de første 72 timer etter ulykken. Selv under hensyntagen til førstvoterendes uttalelser om bevisvurderingen i Rt-1998-1565 finner lagmannsretten det vanskelig å se bort fra As opplysninger om hodepine som gikk over i hodesmerter i løpet av de første dagene etter ulykken.

Når det gjelder kriteriet brosymptomer er saken også dårlig opplyst. Kriteriet er av førstvoterende i Thelle-saken beskrevet som «at det foreligger kontinuerlige plager i nakken fra akuttfasen til den kroniske senfasen». Lagmannsretten har særlig merket seg at det ikke foreligger dokumenterte opplysninger om As symptombilde i perioden fra april til oktober 1989. Han har i dette tidsrom ikke vært hos dr. Eliassen, som da antas å ha vært hans primærlege, for smerter etter ulykken. A videreførte sin utdanning i denne perioden. Som påpekt av ankemotparten kan det i perioden ha vært lengre opphold i de plager og smerter han hadde i den første tiden etter ulykken. Av dr. Eliassens journalnotater går det også frem at A ikke har vært hos ham i perioden fra oktober 1989 til mai 1990. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det ikke er sannsynliggjort brosymptomer.

Spørsmålet blir så om de smerter og plager A har i dag tilfredsstiller det fjerde kriteriet om forenlighet med «det man ser i en kronisk senfase etter nakkeslengtraume» og som krever at sykdomsbildet ikke må ha «en annen, åpenbart mer sannsynlig årsak», slik dette er referert fra professor Nordals erklæring i Thelle-saken. Om dette spørsmål har lagmannsretten fått opplysninger i de rettsoppnevnte sakkyndiges erklæringer og forklaringer. Professor Nyberg-Hansen skriver i sin erklæring blant annet:

Etter den sakkyndiges vurdering må det være spesielle forhold til stede for å utvikle et sykdomsbilde som det skadelidte presenterer i dag. Forløpet og omfanget av hans plager er uvanlige sett i forhold til det trafikkuhell han har vært utsatt for. Sykdomsbildet kan neppe karakteriseres som en sannsynlig eller påregnelig følgetilstand etter den trafikkulykken han var utsatt for 9. januar 1989. Symptomene og plagene står ikke i noe rimelig forhold til denne som ikke (sic!) kan forklare hans tilstand slik den er i dag. Sykdomsforløpet følger ikke en biologisk forklaringsmodell med adekvate symptomer og funn. Tvert om synes det å ha vært en gradvis forverring spesielt fra 1992. Hodepine og nakkeplager er dessuten svært vanlig forekommende i den norske befolkning uten at det foreligger skadeforvoldende traume, og er meget vanlige årsaker til at pasienter søker lege. Det er tvilsomt om bilulykken hadde evne til å påføre ham varig fysisk mén. Årsaken til skadelidtes helse- og funksjonssvikt må etter den sakkyndiges vurdering søkes i andre forhold og mekanismer. Andre sykelighets- og livsfaktorer synes å være av en helt annen og reell betydning.

Den andre rettsoppnevnte nevrologisk sakkyndige, professor Fossan skriver i sin erklæring under avsnittet kalt «Diagnostisk vurdering av nærværende plager»:

Tilstanden i dag domineres av konstante moderate ubehag fra nakken og i tillegg anfall med sterke smerter av sekunders varighet ved visse bevegelser med hodet. Han har en betydelig angst for å få disse smerteanfallene og beveger derfor nesten ikke på nakken. Han legger for dagen påfallende lite følelser, noe som gir mistanke om depresjon eller annen psykisk sykdom. I det hele er sykdomsbildet ikke slik man oftest ser det hos personer med nakkedistorsjon. Det er ikke holdepunkter for lesjon i nervesystemet.

Begge de nevnte sakkyndige har i ankeforhandlingen understreket at de finner en påfallende utvikling i As tilstand fra januar 1991 (Fossan) eller fra vinteren/våren 1992 (Nyberg-Hansen). Forskjellen i tidspunktet for utviklingen synes å være knyttet til at disse to sakkyndige etter sine forklaringer til lagmannsretten tidfestet opphøret av As utdanning forskjellig. Denne utvikling er kort sagt at A ga opp videre studier og «gikk helt i stå» ifølge professor Fossan, som peker på at også undersøkelser av A i 1992 bekreftet en påtagelig negativ utvikling i As smertebilde og funksjonsevne. Professor Fossan oppsummerer dette i sin erklæring slik:

Summarisk kan man si om sykdomsforløpet at det til å begynne med var hodesmerter som ga seg gradvis og ble erstattet med nakkeplager. Plagene må deretter ha vært moderate inntil 2 år etter det første uhellet, og deretter var de massive og helt invalidiserende.

Den rettsoppnevnte psykiatrisk sakkyndige, overlege Feet, har i sin erklæring ingen særskilt drøftelse av spørsmålet om As nåværende plager og sykdomsbilde er forenlig med det man vanligvis finner etter nakkeslengskader eller om det kan foreligge annen årsak til sykdomsbildet i dag. I erklæringen gis det uttrykk for at det er «sannsynlig at det foreligger en predisponerende sårbarhet hos skadelidte som har vært medvirkende til uviklingen av varig uførhet.» I sin forklaring for lagmannsretten uttrykte ellers denne sakkyndige at A etter hans oppfatning ikke hadde eller hadde hatt noen psykiatrisk lidelse som kunne forklare eller være årsak til hans uførhet i dag.

Lagmannsretten er etter en helhetsvurdering kommet til at As symptomer, smerter og plager i dag ikke er forenlige med det man vanligvis finner etter nakkeskader. Særlig på bakgrunn av de nevrologisk sakkyndiges erklæringer og uttalelser er lagmannsretten kommet til at utviklingen i As tilstand er så atypisk for hva som vanligvis følger av nakkeskader at det må være andre årsaker til hans sykdomsbilde og funksjonsevne i dag. Det er ikke mulig eller nødvendig for lagmannsretten her å ta bestemt stilling til hva disse andre årsaker måtte være. Mulige alternative årsaker vil indirekte bli berørt i forbindelse med lagmannsrettens samlede vurdering av årsakssammenhengspørsmålet i det følgende.

I den samlede vurdering av spørsmålet om årsakssammenheng, må også uhellet i august 1990 trekkes inn. Som nevnt hadde denne ulykken, ut fra de begrensede opplysninger som foreligger, sannsynligvis tilstrekkelig skadeevne. Det synes på den andre side nokså utvilsomt at den i liten eller ingen grad har bidratt til utviklingen av As symptomer og plager på en slik måte at det er naturlig å knytte ansvar til den. A selv har forklart at han etter 1990-ulykken ikke merket andre plager eller smerter enn det han hadde fra før av, men at de aktuelle symptomer ble noe forsterket. Som nevnt oppsøkte ikke A noen lege eller sykehus en uke etter uhellet, slik han ble anbefalt av legevakten. Heller ikke de rettsoppnevnte sakkyndige tillegger 1990-ulykken særlig betydning som selvstendig eller medvirkende årsak i forhold til utviklingen av As sykdoms- og symptombilde. Lagmannsretten ser det etter dette slik at selv om 1990-ulykken nok hadde skadeevne, har den ikke materialisert seg i en skade av betydning for As senere tilstand.

Hva ellers gjelder den samlede vurdering av om det er gjort overveiende sannsynlig at 1989-ulykken står i erstatningsrettslig årsakssammenheng med As plager i dag, legger lagmannsretten til grunn de konklusjoner den har trukket etter drøftelsen av de fire QTF-vilkårene ovenfor: Ulykken i 1989 har, selv om den i og for seg manglet skadeevne etter alment aksepterte kriterier, nok forårsaket akuttsymptomer hos A, men brosymptomer mangler. Utviklingen av As plager til det som i dag synes kronisk, er atypisk i forhold til det som er normalt ved nakkeskader.

De rettsoppnevnte sakkyndige har seg imellom ulike konklusjoner i spørsmålet om årsakssammenheng: Mens professor Nyberg-Hansen ikke finner årsakssammenheng overveiende sannsynlig, er professor Fossans konklusjon at det er overveiende sannsynlig at «25 % av hans samlete plager i dag kan tilbakeføres til trafikkuhellet 09.01.89, mens 75 % har annen (psykisk/konstitusjonell) årsak.» Professor Fossan finner det imidlertid også «sannsynlig at hans ervervsuførhet ville ha utviklet seg selv om skadehendelsene ikke hadde funnet sted», og viser i den forbindelse hovedsaklig til epikrisen etter utredningen av A ved Rikshospitalets psykosomatiske avdeling i 1993. Professor Fossan har på spørsmål fastholdt den siterte uttalelsen i sin forklaring for lagmannsretten. På den annen side har den rettsoppnevnte psykiatrisk sakkyndige, overlege Feet i sin erklæring konkludert med at «(d)et anses med minst 50 % sannsynlighetsovervekt at det foreligger en årsakssam(m)enheng mellom trafikkulykken den 09.01.89 og 24.08.89 (feilskrift for 90) og skadelidtes ervervsuførhet.» Dette har overlege Feet utdypet og fastholdt i sin forklaring for lagmannsretten.

Lagmannsretten står således overfor et spørsmål knyttet til et årsaksforhold hvor de tre rettsoppnevnte sakkyndiges konklusjoner dels er avvikende, og dels er motstridende. Den ankende part har for lagmannsretten sterkt fremholdt at årsakssammenhengen klart fremgår av det forhold at A ikke hadde noen fysisk eller psykisk sykdom før uhellet i 1989, mens han i tiden etter dette har hatt plager som har utviklet seg til det verre, til en kronisk medisinsk og ervervsmessig uførhet. Uansett er det etter lagmannsrettens oppfatning av vesentlig betydning at 1989-ulykken mangler skadeevne etter alminnelig anerkjente bedømmelseskriterier. Det er også av vesentlig betydning at forløpet og utviklingen av As lidelser må sies å ha vært atypisk. Når disse to forhold sammenholdes med at professor Nyberg-Hansens konklusjon og deler av professor Fossans uttalelser om årsakssammenhengen langt på vei trekker i samme retning, er det lagmannsrettens konklusjon at det ikke er overveiende sannsynlig at 1989-ulykken er erstatningsbetingende årsak til As sykdom og ervervsuførhet i dag. Den psykiatrisk sakkyndige overlege Feets vurdering trekker i motsatt retning. Når lagmannsretten etter omstendighetene ikke tillegger hans konklusjon avgjørende vekt, har det først og fremst sammenheng med den betydning lagmannsretten tillegger de nevrologisk sakkyndiges vurderinger. Ytterligere bemerkes at overlege Feet ikke særskilt har drøftet mulige forklaringer av den beskrevne forverring i As tilstand i 1991-92 og heller ikke har drøftet opplysningene og vurderingene i epikrisen fra Rikshospitalets psykosomatiske avdeling fra desember 1993.

På bakgrunn av partenes prosedyre vil lagmannsretten tilføye om bevisbedømmelsen i tilknytning til årsaksspørsmålet:

Det er i saksdokumentene flere historiske uttrykk fra medisinsk hold for mistanke om psykiske forhold ved As personlighet som ikke har blitt bekreftet eller avkreftet. Klarest blant disse uttrykk er epikrisen fra psykosomatisk avdeling ved Rikshospitalet desember 1993, men de finnes også i uttalelser fra rådgivende lege ved Asker trygdekontor og i journalnotat 30. oktober 1989 fra dr. Helle ved Ring-senteret. A har generelt ikke vært villig til å medvirke til videre undersøkelser omkring disse forhold, et standpunkt han inntok både i forhold til den oppfølging som ble skissert i epikrisen fra psykosomatisk avdeling, og i forhold til trygdekontorets ønske om psykologisk hjelp til og utredning av A.

Selv om det er mulig å ha forståelse for at pasienter har en naturlig vegring for medisinske tiltak som forutsetter - eller iallfall ikke utelukker - psykisk lidelse eller avvik, finner lagmannsretten dette påfallende når det som her er tale om tiltak for om mulig å avhjelpe eller redusere smerter og plager som invalidiserte A. Lagmannsretten peker i denne sammenheng også på at A heller ikke medvirket til ytterligere undersøkelser som den oppnevnt sakkyndige, professor Nyberg-Hansen ønsket foretatt i forbindelse med sakkyndigerklæringen til lagmannsretten. Dessuten nevnes at A i det hele tatt ikke er undersøkt medisinsk etter november 1994, forut for en spesialisterklæring fra professor, spesialist i nevrologi Erik Dahl ved Lovisenberg sykehus. Det er således utilstrekkelig opplyst om det er andre psykiske årsaker til As plager og deres utvikling. Dette må i vesentlig grad tilskrives As egne standpunkter under forløpet av hans sykehistorie. Han har riktignok selv én gang tatt initiativ til å få psykologisk bistand, ved å kontakte psykolog Paul Jan Brudal som han også konsulterte flere ganger over en viss tid. Kontakten tok A etter utspill fra trygdekontoret.

Lagmannsretten peker på at det i denne type saker, hvor spørsmålet om årsakssammenheng er helt sentralt, må gjelde at skadelidte bør medvirke til gjennomføring av de diagnostiske og terapeutiske tiltak som foreslås fra kompetent faglig medisinsk hold. Foruten skadelidtes egen interesse i bedring, tjener dette også grunnlaget for behandling av hans mulige krav på trygd og krav under de forsikringer som måtte foreligge. Unnlater skadelidte dette, kan det medføre en mangelfull opplysning av årsaksforhold, og det kan da være nærliggende å belaste skadelidte dette i bevisbedømmelsen knyttet til spørsmålet om årsakssammenheng. Lagmannsretten vil presisere at en slik bevisbyrdebetraktning i og for seg ikke har vært avgjørende i saken her.

Lagmannsrettens konklusjon er at A ikke har sannsynliggjort at det foreligger årsakssammenheng mellom ulykkene hver for seg eller samlet, og de plager som i dag gjør ham ervervsufør.

Storebrand Skadeforsikring AS må etter dette frifinnes for As krav, og byrettens dom blir å stadfeste idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.

Ankemotparten har krevet saksomkostninger tilkjent for lagmannsretten. Anken har vært forgjeves og lagmannsretten finner i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 at A må erstatte Storebrands saksomkostninger for lagmannsretten. Det kan i saken ikke ses å foreligge slike særlige grunner som bestemmelsen nevner for å fravike hovedregelen. Advokat Bendiksen har levert omkostningsoppgave på 140.139 kroner hvorav 112.500 kroner er salær, det øvrige er utgifter til sakkyndige vitner og diverse utlegg. Det er ikke kommet bemerkninger fra den andre siden til advokat Bendiksens omkostningsoppgave og den legges til grunn. Storebrand har også krevet erstattet av A sin andel av utgifter til de rettsoppnevnte sakkyndige. Utgiftene utgjør til sammen 63.106 kroner. A pålegges etter dette å betale halvparten av dette beløp, 31.553 kroner til Storebrand, den andre halvparten svarer A selv for, jf tvistemålsloven §171 i.f. Samlet tilkjennes Storebrand 171.692 kroner i saksomkostninger.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Storebrand Skadeforsikring AS innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom 171.692 - etthundreogsyttientusensekshundreognittito - kroner, med tillegg av rente ved forsinket betaling etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum.