LB-2000-1610

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-11-22
Publisert:	LB-2000-01610
Stikkord:	Avskjed i arbeidsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett Nr 99-01254 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01610 A/03.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Håvard Rogdar, Oslo). Motpart: Y AS (Prosessfullmektig: Advokat Johan Hveding, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Ola Melheim. Lagdommer Petter A. Lossius. Sorenskriver Lars Mæhlumshagen
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §66, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §367, §375, §378, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §55, Aksjeloven (1997), Regnskapsloven (1998)

Saken gjelder avskjed i arbeidsforhold.

A ble den 1. oktober 1997 ansatt som daglig leder i avdelingen for kantinedrift i X AS. Selskapet drev på dette tidspunkt to kantiner. Bakgrunnen for ansettelsen var at A noen år tidligere hadde arbeidet ved samme bedrift, og han var da blitt kjent med selskapets daglige leder B. De hadde også hatt noe personlig omgang. Sammen var de kommet frem til et opplegg hvor det skulle etableres et eget selskap for drift og videre utvikling av kantiner, og hvor A skulle være daglig leder. Det nye selskapet ble hetende Y AS.

Fra august 1997 frem til årsskiftet var det etablert en ordning der A fikk opplæring i kantinedrift. Han fikk ikke lønn, men kun dekning av utgifter med et fast månedlig beløp på kr 9 800. Han mottok på dette tidspunkt også arbeidsledighetstrygd. A hadde ingen annen formell utdannelse enn videregående skole i Kroatia, men han hadde satt seg inn i bedriftsøkonomiske forhold og hadde laget en lønnsomhetsanalyse for virksomheten i X AS.

Som daglig leder i det nyetablerte selskap skulle A ha en lønn på kr 215.000 pr. år, og han skulle disponere en firmabil. Etter nærmere bestemmelser skulle han også ha rett til å overta en aksjepost i selskapet. I tillegg til å være daglig leder, var A også medlem av selskapets styre sammen med B, som var styreformann. Parallelt med lønnen til A ble det fra arbeidsmarkedsetaten utbetalt sysselsettingsmidler til bedriften.

Frem mot årsskiftet 1998/99 var forholdet mellom B og A bra. Det var nesten daglig kontakt mellom dem, og informasjon ble gitt på en nokså uformell måte. Styremøtene var også uformelle. I denne perioden utvidet forretningsområdet seg. Det ble etablert nye kantiner, og avholdt to arrangementer for en kunde. Arrangementene ga godt dekningsbidrag. Mot slutten av 1998 ble B mye engasjert på annet hold og hadde mindre tid til å følge opp virksomheten i Y AS.

Da regnskapet for 1998 skulle settes opp og selskapets bankkonto avstemmes, kom det frem at A hadde foretatt kontantuttak av kontoen med i alt ca kr 75.000. Midlene hadde han oppbevart i sin skrivebordsskuff sammen med et større antall bilag. Av bilagene fremgikk det blant annet at A hadde tatt ut forskudd på lønn til seg selv ved flere anledninger.

Etter et møte 10. mars 1999 mellom A og B fikk A skriftlig tilbud om å gå over i stilling som driftssjef i selskapet, mens B selv skulle overta som daglig leder. På bakgrunn av det B anså som sammenblanding av økonomi, gjorde B det også klart for A at alternativet til omplassering var oppsigelse. I notat to dager senere avviste A påstandene om økonomiske misligheter. I nytt møte den 17. mars 1999 mottok A følgende notat fra B:

I forbindelse med årsavslutning av regnskaper og bankavstemning er det avdekket at du har foretatt en rekke kontantuttak fra selskapets bankkonto for tilsammen ca Kr. 75.000 og har hatt en egen kontantbeholdning som du har holdt utenfor løpende bilagsføring. Bilagene var ved føring opptil 6 måneder gamle. Jeg har forstått at du heller ikke har holdt kontantene i egen kasse adskilt fra egne midler eller besørget ført noen kassabok. Etter føring av bilag er det oppstått en manko på ca Kr. 14.000. Du har sagt at kr 7.300 av dette skal belastes deg privat.

I forbindelse med avklaring av resterende manko har du vist til at du har levert returvarer til Vinmonopolet og fått kontanter. Det er avdekket at bilag for dette har du også unndratt fra løpende bokføring og heller ikke levert av eget tiltak i forbindelse med årsavstemning, men først levert til føring etter at manko ble avdekket.

Jeg har forstått deg dit hen at beløpet fra returvarene skal forklare ovennevnte manko. Ettersom polvarene er betalt over bank, kan jeg ikke se at så er tilfelle. Det er fremdeles en manko på ca Kr. 7.000 fra kontantbeholdning.

- - -

Selskapet ser meget alvorlig på din praksis med kontantbeholdning og manglende bokføring. I første omgang så jeg forholdene først og fremst som et utslag av uryddighet. Du ble bl.a på det grunnlag gitt et tilbud om en annen stilling mv. og meddelt at oppsigelse vil bli vurdert dersom slik stilling ikke ble akseptert.

Når det nå er avdekket at du i tillegg har tilbakeholdt bilag for returvarer og mankoen fremdeles ikke lar seg forklare, er alvoret mer fremtredende.

For å forsikre meg at beslutninger vedrørende ditt ansettelsesforhold treffes på korrekt faktisk grunnlag ber jeg deg om å gi meg en skriftlig redegjørelse for forholdene og for hvordan du vil gjøre opp manko og utgifter urettmessig belastet selskapet.

- - -

A fastholdt at det ikke var skjedd noe ulovlig i forhold til selskapet, og anførte at det var avtalt at han skulle disponere kontanter til daglig drift. Han påtok seg imidlertid å dekke feil ved den endelige avstemmingen. Som følge av As manglende redegjørelse for de påklagede forhold, ble han meddelt oppsigelse datert 23. mars 1999.

Kort tid før oppsigelsen hadde selskapets revisor i brev av 19. mars 1999 til selskapet tatt opp flere uklare forhold i regnskapet. Det ble blant annet vist til at salg fra en av kantinene i november og desember 1998 på henholdsvis kr 10 685 og kr 6 086,50 ikke var satt inn på bankkonto og at bilagene manglet i regnskapet, samt at det ved bankavstemmingen var oppført at midlene var satt inn i januar. A leverte da inn en del kvitteringer som skulle dekke opp mankoen i oppgjøret. To av bilagene var datert 15. mars 1999 og viste at A etter all sannsynlighet hadde tatt midler fra salgsoppgjøret fra en senere periode for å dekke opp det som manglet for november og desember 1998. Da det fortsatt var uoverensstemmelser mellom regnskapet, den kassabok som A hadde ført i etterhånd og det som faktisk var av kontanter i kassen, ble A meddelt avskjed.

A bestred grunnlaget for avskjeden. Forhandlingsmøte ble avholdt uten at partene kom til enighet. Ved sluttoppgjøret den 25. mai 1999 mellom bedriften og A foretok selskapet trekk i As lønn for fravær på 10 arbeidsdager, trekk for tre selvinnvilgede lønnsforskudd samt trekk for et forskudd/lån på kr 15 000 som ikke var gjort opp.

A stevnet selskapet for Asker og Bærum herredsrett med krav om at avskjeden skulle kjennes ugyldig og med krav om erstatning og oppreisning. Herredsretten avsa dom den 27. mars 2000 med slik domsslutning:

1. Y AS frifinnes.

2. A dømmes til å betale Y AS innen 2 - to - uker saksomkostninger med kr 125 000 - etthundreogtjuefemtusen - med tillegg av 12 - tolv - % p.a. rente fra forfall til betaling skjer.

A har i rett tid anket dommen til lagmannsretten. Y AS har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo i dagene 17. til 19. oktober 2000 der partene møtte og ga forklaring. For Y møtte styrets formann og daglig leder, B. Det ble avhørt fem vitner. Partene hadde frafalt arbeidslivskyndige meddommere. Rettsboken viser hva som ble dokumentert. Etter at innledningsforedragene var avholdt, ba ankemotpartens prosessfullmektig om at videre forhandlinger ble avskåret etter regelen i tvistemålsloven §378 annet ledd. Lagmannsretten fant ikke å ville avskjære forhandlingene blant annet under henvisning til arbeidsavtalens vage innhold samt at retten ønsket å høre As forklaring.

A har i hovedsak gjort gjeldende:

Han erkjenner i hovedsak de faktiske forhold i saken, men bestrider at han har blandet bedriftens og sin private økonomi, og at han selv har hatt noen personlig vinning. Når alle forhold kom for dagen og bilagene var summert, viste det seg at det bare manglet bagatellmessige beløp på noen hundre kroner i regnskapet og kassen, og overhodet ikke tilstrekkelig til at det kan begrunne noen avslutning av arbeidsforholdet.

Hele saken må ses på bakgrunn av at A og B kjente hverandre fra tidligere som venner, at det hersket uformelle forhold i bedriften som var nokså liten, og at begge gjorde seg skyldige i feil. Man kan under slike forhold ikke ha så strenge forventninger og krav til daglig leder som ellers er vanlig. Det gjelder også fordi A i realiteten bare var daglig leder ti prosent av arbeidstiden, mens han den øvrige tiden utførte underordnet arbeid, også vanlig produksjonsarbeid.

A kan ikke kritiseres for kjøp av PC høsten 1997. Kjøpet var i bedriftens interesse og skjedde i forståelse med B. Den er dessuten senere levert tilbake til bedriften. Han kan heller ikke kritiseres for å ha latt bedriften betale en parkeringsbot på kr 350, selv om han i etterhånd forstår at dette var feil. Boten ble gitt mens han utførte arbeid i firmaets tjeneste.

Det er korrekt at han var noe sen med å levere oppgjør for returvarer til Vinmonopolet. Ingen visste om beløpet på kr 7.'319,40 som han hadde mottatt, og at han leverte oppgjør, viser at han ikke var ute etter å lure noen.

A erkjenner at han etter loven ikke hadde anledning til å gi seg selv lønnsforskudd, og at han skulle ha konferert med B om dette. Han brøt for så vidt informasjonsplikten overfor styrets formann. Men en meget stor del av myndigheten i selskapet var delegert til ham, og han innvilget lønnsforskudd til andre ansatte. Lønnsforskuddene til ham selv var derfor ingen stor feil. Han regnet med at B ville godkjenne forskuddene i etterhånd. Det riktige ville i tilfelle ha vært å gi en advarsel for forholdet slik at det kunne bli rettet. Oppsigelse eller avskjed er det ikke grunnlag for.

Kontantkassen i skuffen på skrivebordet hadde A full adgang til å opprette, og B var orientert om denne allerede høsten 1998. Det erkjennes at opptelling våren 1999 viste en manko på kr 585, men den er A villig til å dekke. Etter innlevering av bilag viser mankoen i regnskapet for 1998 bare kr 167,50, noe som kan skyldes feilsummering. Også dette beløp er han villig til å dekke.

Det er riktig at han nektet å etterkomme Bs direktiv om at han skulle gå inn som vikar i produksjonen fordi det lå utenfor styringsretten etter arbeidskontrakten. Noe annet er at han på frivillig basis hadde påtatt seg slikt arbeid. Det var heller ikke noe regelbrudd at han økte timelønnen for noen av de ansatte fra kr 105 pr. time til kr 110 pr. time. Alternativet var å bruke vikarer til kr 180 pr. time.

Det erkjennes at utbetaling av nettolønn uten å trekke skatt ved en enkelt anledning var noe spesielt, men det dreide seg bare om kr 1 500. Det var ikke tanken at han skulle lure noen eller unndra skatt eller skjule noe. Poenget var at det i dette tilfellet var avtalt nettolønn, og at bedriften skulle betale skatten.

Også den forsinkede leveringen av bilag til bokføring var en beklagelig feil. Det var aldri hensikten å unndra noen bilag. Forsinket bilagsføring forekommer generelt ofte i næringslivet, og i denne sak var det en rekke unnskyldende momenter.

Påstander om rytteri og mistanke om underslag er rene spekulasjoner. Arbeidsgiveren har her viklet seg inn i en regnskapsmessig diskusjon som er feil, og som kun er en teoretisk modell. A handlet tvert om konsekvent til bedriftens beste. Det må under enhver omstendighet stilles særlig strenge krav til bevisene før man kan legge til grunn at det ble gjort underslag. Det vises for øvrig til at selskapets revisor avga ren revisjonserklæring både for 1998 og 1999, og at han ikke har protestert mot de økonomiske disposisjoner A foretok.

I denne sak foreligger det i realiteten mislighold hos arbeidsgiveren på flere punkter. A fikk ingen firmabil selv om det var avtalt. Det var også i strid med ansettelsesavtalen at han ble pålagt å arbeide i produksjonen. B håndterte samarbeidsproblemene i bedriften dårlig. Han skulle som styrets formann være den profesjonelle og på en helt annen måte ha sørget for å organisere arbeidet i bedriften. Det medførte at A fikk mangelfull opplæring i sine gjøremål til tross for at det var kjent at han ikke tidligere hadde ledet en bedrift med ansatte. Han fikk heller ingen arbeidsinstruks, og det kan i det hele reises spørsmål om det var forsvarlig av bedriften å ansatte A. Han utførte dessuten for det alt vesentlige underordnet arbeid og må derfor ha krav på overtidsbetaling. Det vises også til at han hadde en svært lav lønn.

Ifølge ansettelsesavtalen hadde A krav på å overta aksjer i selskapet. Heller ikke dette ble det noe av, selv om betingelsene som var knyttet til aksjeovertakelsen, var oppfylt. I den forbindelse bestrides det at det i resultatet for enkelte kantineregnskap skal medtas andel av fellesutgifter. Ved beregningen har bedriften dessuten for et av kantineregnskapene unnlatt å ta med enkelte salgsinntekter. Endelig er det meget påfallende at As arbeidsforhold ble avsluttet omtrent samtidig med at den offentlige støtten til bedriften opphørte.

Motregningen som ble foretatt i As lønn i forbindelse med sluttoppgjøret, er ulovlig. Trekket til dekning av forskuddet på kr 15.000 rammes av forbudet i arbeidsmiljøloven §55 punkt 3 d. Motregning for å dekke lønnsforskuddene på henholdsvis kr 5.000 og kr 6.000 er ulovlige etter §55 punkt 3 e.

Ved vurderingen av om A ble lovlig avskjediget må det også tas hensyn til at det var liten støtte å få hos B fordi han var så mye fraværende. Selskapets raske vekst var vanskelig å kontrollere, men A oppnådde likevel gode økonomiske resultater og gode personlig relasjoner til kundene.

A har lagt ned slik påstand:

1. Avskjeden kjennes ugyldig.

2. Subsidiært konverteres avskjeden til oppsigelse.

3. A tilkjennes erstatning etter rettens skjønn.

4. A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten og renter etter morarenteloven §3 fra forfall.

Y AS har blant annet gjort gjeldende:

Det fastholdes at grunnlaget for avskjed er tilstede. A har under saksforberedelsen for lagmannsretten erkjent en lang rekke av de påklagede forhold. Dette gjelder eksempelvis uttak av kontanter fra bedriftens bankkonto med kr 75.000 uten å føre regnskap for anvendelsen av pengene og uten å levere bilag, manglende levering av avdelingsoppgjør fra kantinen i - - -veien og private lønnsforskudd. Ingen ved bedriften kjente i utgangspunktet til dette. I sin partsforklaring for lagmannsretten har han dessuten erkjent at det oppsto rot i regnskap og bilag, og at han dekket mankoen i - - -veien ved å ta fra et senere avdelingsoppgjør for uke 9 og 10 for 1999. Det siste må betegnes som rytteri og viser også at han blandet avdelingsoppgjør med administrasjonskassen.

A har videre erkjent at han aldri fikk pålegg om overtidsarbeid eller pålegg om å gå inn i produksjonsarbeid, og at det ut fra bedriftens økonomiske stilling ikke var rom for å la ham disponere firmabil.

Det fastholdes også at A fikk nødvendig opplæring og god innføring i rutinene i bedriften. Han ga B grunn til å tro at han hadde de nødvendige kunnskaper for å lede bedriften, blant annet om økonomi. A gjorde seg skyldig i massive brudd på ansettelsesavtalen, aksjeloven og regnskapsloven. Han skaffet seg uhjemlet kreditt fra bedriften, og det foreligger begrunnet mistanke om at han har underslått penger, og at han forsøkte å tilegne seg midler blant annet ved å belaste regnskapet med private uttak.

Generelt stilles det strenge krav til personer i ledende stillinger. Det er i denne sammenheng intet krav om subjektivt klanderverdige forhold for at arbeidsforholdet skal kunne avsluttes fra arbeidsgivers side. Det er tilstrekkelig at det objektivt sett foreligger brudd på ansettelsesavtale, instruks m.v. I det foreliggende tilfellet har arbeidsgiveren oppfylt kravene til grundig saksbehandling for å bringe på det rene hva som er skjedd så langt som mulig, og A har fått anledning til å uttale seg og eventuelt oppklare det som ikke er riktig.

I forbindelse med sluttoppgjøret er det ikke grunnlag for å kreve overtidsbetaling. Slik betaling var ikke avtalt og er heller ikke naturlig, da A var i en stilling der han selv organisere sitt arbeid. Avregning av lønnsforskudd ved sluttoppgjøret er ikke et spørsmål om motregning fordi ytelsen allerede er utbetalt. Bedriften holdt seg her til As egne opplysninger om hva beløpene gjaldt, og han har nå erkjent at forskuddene var urettmessige. Når det gjelder forskudd på kr 15 000 var trekk avtalt. Under enhver omstendighet var arbeidsgiveren i god tro med hensyn til adgangen til å trekke. Beløpene er for øvrig heller ikke bestridt, de er forfalt, og det er da vanskelig å se hvilken konsekvens et eventuelt urettmessig trekk skulle ha. Trekk for fravær fra arbeidet ble for øvrig stilltiende akseptert og ble tatt opp først under prosedyren for byretten, men avskåret. Det forelå heller ikke, som påstått, noen avtale om fast kjøregodtgjørelse.

A har heller ikke dokumentert noe tap, og han har ikke gjort nok til å begrense et eventuelt tap ved å ta seg lønnet arbeid.

Krav om erstatning for aksjer og erstatning uavhengig av om avskjeden er rettmessig, kreves avskåret etter tvistemålsloven §367, jf. §375.

Y AS har lagt ned slik påstand:

Prinsipalt:

Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.

Subsidiært:

Avskjeden opprettholdes som oppsigelse.

I begge tilfelle:

Y AS tilkjennes saksomkostninger for både herredsrett og lagmannsrett med tillegg av renter i henhold til morarenteloven §3 første ledd regnet fra 14 dager etter dommenes forkynnelse til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 1 kan en arbeidstaker som gjør seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen avskjediges, det vil si gis påbud om øyeblikkelig fratredelse fra arbeidsforholdet. Ved vurderingen av om vilkårene for avskjed er til stede, må det tas i betraktning i hvilken grad arbeidstakeren har krenket sine plikter i forhold til de særlige krav som gjelder for den konkrete stilling. Så langt det er nødvendig, må også forhold på arbeidsgiversiden trekkes inn ved vurderingen. Etter loven er det ikke nødvendig at det foreligger et subjektivt klanderverdig forhold hos arbeidstakeren. Det objektive forhold er i prinsippet nok også ved avskjed, men er handlingen forsettlig, vil det lettere gi grunn til avskjed.

For personer i ledende stillinger stilles det etter rettspraksis særlig strenge krav. For denne gruppe ansatte er spørsmålet om tillit særlig viktig, dels i relasjon til vedkommendes overordnede, men også i forhold til andre ansatte på grunn av den signal-effekt en leders handlinger har. Et pliktbrudd vil for en leder derfor lettere bli bedømt som vesentlig mislighold av arbeidsavtalen enn for andre grupper. Det vises til Rt-1997-1128 der dette kommer til uttrykk. Det vises også til Rt-1982-1704 der det understrekes at det stilles andre og strengere krav til en leders lojalitet overfor bedriftsledelsen enn til arbeidstakere i mer underordnede stillinger.

Lagmannsretten legger til grunn at A var daglig leder av Y AS. Det vises for så vidt til ansettelseskontrakten som ga ham en slik posisjon formelt, og til at han også reelt utøvet denne posisjon i selskapets daglige drift i 1998 og en tid utover i 1999. Han hadde prokura og bankfullmakt og han utførte de oppgaver daglig leder skulle. At A i tillegg utførte mer underordnet arbeid når det var nødvendig for å holde driften av selskapet i gang, fratok ham ikke stillingen som daglig leder for virksomheten.

Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at A utover høsten 1998 foretok en rekke kontantuttak, til sammen ca kr 75 000, fra selskapets bankkonto og oppbevarte midlene i sin skrivebordsskuff. En del av kontantene brukte han til å betale regninger for bedriften. Imidlertid ble verken bankbilag eller betalingsbilag levert til regnskapsføreren, som i perioden august - november var mye fraværende og derfor ikke kunne følge opp regnskapsføringen og avstemmingen av bankkonti i vanlig utstrekning. Lagmannsretten legger etter bevisføringen også til grunn at verken regnskapsføreren eller B var kjent med As praksis om uttak av banken og oppbevaring av kontanter. Det var først i februar 1999 da bankkontiene skulle avstemmes mot årsregnskapet, at kontantkassen i skrivebordsskuffen og bilagene kom frem. Det viste seg da at A heller ikke hadde ført noe kasseregnskap.

Behandlingen av kontantene og bevisene i saken ellers viser at A ikke alltid benyttet kontantene til driften av selskapet. Det på det rene at det etter føring av bilag forelå en manko i kontantkassen på ca kr 14 000. Av dette mente A at ca kr 7 300 skulle belastes ham privat. Lagmannsretten legger til grunn at A hadde tatt ut tilsvarende i kontanter fra kassen til eget bruk uten å kvittere for beløpet. Det er videre på det rene at A bevilget seg selv lønnsforskudd på henholdsvis kr 5.000 datert 28. januar 1999, kr 6.000 datert 10. mars 1999 og kr 5.900 datert 18. mars 1999 av kontantkassen uten å konferere med B som sin overordnede. A kan ikke høres med at det siste forskuddet ikke var reelt, slik han nå har hevdet for lagmannsretten. Han kan heller ikke høres med at han ikke visste at Bs samtykke måtte innhentes. Uttaket av kontanter til private formål er etter lagmannsrettens oppfatning brudd på elementære regler for behandling av selskapets midler som A var betrodd ansvaret for. Som bedriftens leder tok A seg til rette på selskapets bekostning ved urettmessig å tilvende seg kreditt. Det var urettmessig fordi B ikke hadde samtykket. En slik handling kan objektivt sett betegnes som underslag.

I et forsøk på å forklare og dekke mankoen i kontantkassen leverte A i mars 1999 inn til selskapet et kontantbeløp med bilag han hadde mottatt fra Vinmonopolet for retur av varer. Dette beløpet hadde han holdt tilbake siden 16. desember 1998. A har ikke kunnet redegjøre for hva beløpet ble brukt til i den mellomliggende tid, og lagmannsretten legger til grunn at det var urettmessig av ham å forføye over beløpet slik han gjorde ved ikke umiddelbart å sørge for at beløpet ble innbetalt til bedriftens bankkonto.

Endelig legger lagmannsretten til grunn at salgsoppgjørene for kantinen i - - -veien for november og desember 1998 ikke ble satt inn på selskapets bankkonto av A. I stedet beholdt han kontantene. For å dekke over den oppståtte manko tok han salgsoppgjøret fra en senere periode og satte inn på konto med beskjed om at dette var de midler som manglet. Først for lagmannsretten har A erkjent at midlene stammet fra salgsoppgjør for uke 9 og uke 10 for 1999, og at han i første omgang fortiet den rette sammenhengen for selskapet.

For lagmannsretten er det også erkjent av A at han lot selskapet betale en parkeringsbot for seg og at han utbetalte en trekkpliktig ytelse vitende om at det ikke ble foretatt skattetrekk. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå inn på de øvrige forhold som er anført som grunnlag for avskjed.

Samlet sett er det etter lagmannsrettens mening ikke tvilsomt at det som her er nevnt, er tilstrekkelig til at det representerer et vesentlig mislighold av de plikter A hadde som daglig leder. Gjentatte tilfeller av alvorlig økonomisk uryddighet - handlinger som er erkjent - og manglende åpenhet om økonomiske disposisjoner hos daglig leder viser at det forelå en situasjon som var så uholdbar for selskapet og B, at den ikke kunne fortsette, men måtte avsluttes med øyeblikkelig virkning.

Lagmannsretten kan ikke se at A kan skylde på manglende opplæring for så vidt gjelder de forhold lagmannsretten har lagt vekt på. Det dreier seg om lovpålagte og om moralske og etiske krav som er grunnleggende i enhver mellommenneskelig relasjon, og som bedriften ikke har ansvar for å gi A opplæring i. Lagmannsretten kan heller ikke se at det høsten 1997 var ting som tilsa at det var feil av bedriften å ansette A som daglig leder. Endelig kan lagmannsretten heller ikke se at de forholdsvis beskjedne differanser som regnskap og kontantkassen i dag viser, kan få noen betydning i As favør. Poenget er ikke differansene, men at A underveis ved en rekke anledninger uberettiget tok seg til rette overfor selskapet slik som beskrevet foran. At revisor har avgitt såkalt ren revisjonsberetning for 1998 og 1999, kan ikke få betydning for A i denne sak.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det er begått noen formelle feil av betydning i forbindelse med at A ble avskjediget. A hadde over et langt tidsrom mange muligheter til å forklare sine økonomiske disposisjoner overfor B og eventuelt oppklare misforståelser. Intet av det som er kommet frem, tyder imidlertid på at det foreligger noen misforståelser. Det er heller intet som tyder på at bedriften ønsket å kvitte seg med A våren 1999 fordi den økonomiske støtten med utbetaling av sysselsettingsmidler opphørte.

Med hensyn til spørsmålet om avskjed er lagmannsretten etter dette enig med byretten i at arbeidsgiveren må frifinnes. Heller ikke kravet om erstatning for tapt lønn i oppsigelsestiden eller kravet om oppreisning kan etter dette føre frem.

A har for visse poster krevd erstatning også for det tilfelle at han ikke får medhold i kravet om at avskjeden skal kjennes ugyldig.

Når det først gjelder sluttoppgjøret, ble A trukket for det forskudd/lån på kr 15.000 som B hadde innvilget ham da han ble ansatt, og A ble også trukket for de tre lønnsforskudd han selv hadde innvilget seg. Avtalen om lånet på kr 15.000 må etter lagmannsrettens mening forstås slik at slik at trekk her var skriftlig avtalt, jf. arbeidsmiljøloven §55 nr. 3 c. For de øvrige tre lønnsforskudd er normalordningen at de skulle ha vært trukket fra ved utbetalingen av den påfølgende månedslønn, men det ble ikke gjennomført fordi A holdt lønnsforskuddene skjult. Det er da ikke noe å utsette på at bedriften trakk fra forskuddene ved den første lønnsutbetaling der det var praktisk å gjøre det, etter at forskuddene er blitt kjent for de ansvarlige i bedriften. I dette tilfellet skjedde det i mai 1999 da sluttoppgjøret mellom A og bedriften fant sted. Regelen om begrensning av hensyn til underhold i §55 nr. 3 annet ledd gjelder ikke i slike tilfelle.

Trekk for fravær 10 dager er så vidt retten oppfattet, akseptert av A. Det er ikke ført bevis for at han ikke har fått utbetalt kjøregodtgjørelse som han har krav på.

Med hensyn til overtidsgodtgjørelse fremgår det av arbeidsavtalen at A ikke hadde krav på slik betaling. At han hadde forholdsvis lav årslønn og for en del utførte underordnet arbeid er ikke avgjørende fordi det verken er ført bevis for at A ble pålagt overtidsarbeid eller arbeidet overtid.

Lagmannsretten tar ikke stilling til om A hadde krav på aksjer i selskapet, men nøyer seg med å peke på at det heller ikke her er ført bevis for noe tap hos A.

Herredsrettens dom punkt 1 blir etter dette å stadfeste.

Anken har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør A betale Y AS' saksomkostninger for lagmannsretten. Han bør også dekke selskapets omkostninger for herredsretten etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 første ledd. Advokat Johan Hveding har levert omkostningsoppgaver som for herredsretten viser kr 149.996, hvorav salær utgjør kr 148.000. Omkostningskravet ble av herredsretten nedsatt til kr 125.000 under henvisning til tvistemålsloven §176 første ledd. Selv om beløpet fortsatt synes høyt, finner lagmannsretten under noe tvil å kunne slutte seg til herredsrettens avgjørelse på dette punkt og viser til begrunnelsen som er gitt i herredsrettens dom. For lagmannsretten viser advokat Hvedings omkostningsoppgave kr 134.900, hvorav kr 127.000 er salær og kr 7.900 er utgifter. Advokat Håvard Rogdar har reist innvendinger mot salærkravets størrelse. Etter lagmannsrettens mening dreier det seg om en sak med forholdsvis oversiktlig faktum og enkle rettslige problemstillinger som ble gjennomført på tre forholdsvis korte dager i lagmannsretten. Saksforberedelsen før ankeforhandlingen har dessuten vært forholdsvis begrenset, blant annet på bakgrunn av det omfattende arbeidet samme prosessfullmektig nedla for herredsretten. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at advokat Hveding har beregnet et høyere salær enn det som er nødvendig for å få saken betryggende utført. Nødvendig salær fastsettes skjønnsmessig til kr 90.000. Med tillegg av utgiftene tilkjennes kr 97.900.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. I saksomkostninger for herredsretten betaler A til Y AS 125.000 - etthundreogtjuefemtusen - kroner med forfall 2 -to- uker etter forkynnelsen av herredsrettens dom. Etter forfall betales renter etter morarenteloven §3 første ledd, første punktum frem til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Y AS 97.900 -nittisjutusennihundre- kroner med forfall 2 -to- uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom. Etter forfall betales renter etter morarenteloven §3 første ledd, 1. punktum frem til betaling skjer.