LB-2000-1785

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-04-17
Publisert:	LB-2000-01785
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett Nr 99-01020 A/01 Oslo byrett Nr 00-5707 A/47 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01785 A/01 og LB-2001-02055 A/01.
Parter:	Sak nr. 00-01785 A/01: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Nils P. Jacobsen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Arne Gunnar Aas). Sak nr. 01-02055 A/01: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Nils P. Jacobsen). Ankemotpart: Staten ved Helsedepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Fanny Platou Amble).
Forfatter:	Lagdommer Anders Bøhn, formann. Lagdommer Sidsel B. Lindseth. Tilkalt dommer, sorenskriver Einar Thomesen
Lovhenvisninger:	Legeloven (1980) §2, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Forvaltningsloven (1967) §17

Sakene gjelder gyldigheten av vedtak om å nekte å godkjenne en leges turnustjeneste samt krav om erstatning i forbindelse med vedtaket.

A, som tidligere er utdannet cand real, tok medisinsk embetseksamen i 1995. Etter eksamen skulle hun fra 15. juli 1995 gjennomføre obligatorisk turnustjeneste i seks måneder ved medisinsk avdeling, Buskerud sentralsykehus, deretter seks måneder ved kirurgisk avdeling samme sted og til slutt seks måneder ved kommunehelsetjenesten i Kåfjord i Finnmark.

Etter dagjeldende lov nr 42/1980 om leger var det etter §2 et vilkår for å få rett til autorisasjon som lege at man hadde «utført en praktisk tjeneste som Kongen gir nærmere regler om». Etter § l i forskrift om praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som lege, fastsatt av Helsedirektoratet 12.juni 1989 med hjemmel i legeloven §2, måtte medisinske kandidater for å få autorisasjon som lege «... godtgjøre at de i Norge, etter eksamen og etter Helsedirektoratets nærmere bestemmelse, tilfredsstillende har utført [...] turnustjeneste.» Avgjørelsen av spørsmålet om turnustjenesten var tilfredsstillende utført, og om kandidaten også ellers fylte kravene til å bli autorisert som lege, var delegert til Fylkeslegen i Oslo. Autorisasjon ble blant annet gitt på grunnlag av bevitnelse fra vedkommende avdelingsoverleger og kommunelege om at turnustjenesten var tilfredsstillende utført.

Etter at A hadde gjennomført turnustjenesten ved Buskerud Sentralsykehus' medisinske avdeling, utferdiget avdelingsoverlegen der slik bevitnelse som nevnt. Etter gjennomført turnustjeneste ved kirurgisk avdeling, som fant sted i tiden 15. januar til 15. juli 1996, mente avdelingsoverlegen, B, at det ikke var grunnlag for å godkjenne tjenesten. B hadde et møte med A 18. april 1996, hvor han i følge et notat han skrev etterpå gjorde henne kjent med at det var reist kritikk mot hennes korte måte å kommunisere med pasientene på og at hennes tilsvarende knappe, nesten bryske, form var oppfattet som negativ også av kollegaene. Han anførte videre at de andre turnuskandidatene hadde antydet at de syntes samarbeidet med henne var problematisk, og at hun forlot arbeidsstedet før arbeidstiden var slutt så snart hun var ferdig med de oppgavene hun var direkte tildelt. Videre mente han at hennes journalnotater ikke alltid var komplette. Han ga henne senere kopi av de notatene han hadde skrevet i sakens anledning. A ga en skriftlig uttalelse til B. Den 8. juni 1996 hadde B et møte med A, der han informerte henne om at han ikke fant å kunne godkjenne hennes tjeneste som tilfredsstillende utført. Doktor B skrev så følgende brev til A 21. juni 1996:

«IKKE TILFREDSSTILLENDE UTFØRT TURNUSTJENESTE.

Jeg beklager at jeg ikke finner å kunne godkjenne at turnustjenesten ved kir. avd. er tilfredsstillende utført.

Grunnen til dette er din opptreden overfor flere pasienter, og samarbeidsvansker med de andre legene i turnussjiktet og tildels også med sykepleierne.

Jeg tror både du og dine fremtidige pasienter ville være tjent med at du forlenger/gjentar turnustjenesten ved kirurgisk avdeling, slik at du kan få mere øvelse i å behandle pasienter og i å samarbeide med andre.»

Fylkeslegen i Oslo ble så via Fylkeslegen i Buskerud meddelt fra sentralsykehuset at avdelingsoverlegen ikke kunne godkjenne turnustjenesten ved kirurgisk avdeling.

I brev til A 5. juli 1996 opplyste Fylkeslegen i Oslo at behandlingen av saken der kunne ta noen tid, og at det var ønskelig at A fortsatte turnustjenesten i kommunehelsetjenesten i Kåfjord slik som tidligere bestemt i påvente av at saken ble behandlet ferdig. Elter dette gjennomførte A turnustjeneste hos Kommunelegen i Kåfjord i seks måneder. Den 6. januar 1997 ga Kommunelegen bevitnelse på at turnustjenesten var tilfredsstillende utført.

I forbindelse med spørsmålet om godkjennelse av turnustjenesten ved kirurgisk avdeling innhentet Fylkeslegen i Oslo uttalelse fra overlegen ved medisinsk avdeling, Ståle Ritland, og fra kommunelegen i Kåfjord, Arthur Kjelstrup Olsen. Avdelingsoverlege Ritland ga 31. oktober 1996 slik uttalelse om A:

«Ovennevntes turnustjeneste ved medisinsk avdeling er godkjent og attestert av meg som avdelingsoverlege, samt hennes veileder.

T løpet av turnustjenesten ved medisinsk avdeling var det ved et par anledninger samarbeidsproblemer med personalet i mottagelsen. Hennes veileder forsøkte å rydde opp i dette.

Avdelingen har som rutine at overleger og assistentleger på fellesmøte diskuterer turnuskandidater og deres tjeneste. Når det gjelder A mente legestaben at det ikke forelå avvik som skulle innvirke på godkjenning av tjenesten på medisinske avdeling.»

Kommunelege Olsen i Kåfjord skrev 20. desember 1996 slik:

«A har utført og fått godkjent sin turnustjeneste i distrikt her.

A har vist godt klinisk skjønn, har god kontakt med pasientene og har stor arbeidskapasitet.

Jeg ønsker henne all lykke i fremtiden.»

Også A uttalte seg til Fylkeslegen i Oslo. Videre innhentet Fylkeslegen uttalelser fra As veileder ved kirurgisk avdeling, dr Tore Jervidalo.

Fylkeslegen ba senere om ny uttalelse fra kommunelege Olsen, som 10. april 1997 skrev slik om A:

«Hun hadde problemer i tjenesten, spesielt de 3 første månedene. Etter en ferie/avspaseringsperiode på 2 uker i oktober fungerte hun bedre på slutten.

Hovedproblemet var hennes oppførsel. Hun ble ofte irritert og sint og oppfarende i stressede situasjoner og mange pasienter fikk en verbal overhøvling. Mange pasienter klaget på oppførselen hennes, enten direkte til undertegnede eller undertegnede fikk høre det ad omveier. Mange pasienter ville derfor ikke gå til henne. Det var imidlertid pasienter som var fornøyd med henne og som ikke hadde noe å klage på.

Rent faglig var hun vel mer usikker enn gjennomsnittet, men jeg kan ikke påpeke faglige feil som har gjort skader på pasientene. Det var altså oppførselen hennes som var problemet.

Til hennes unnskyldning må det sies at vi hadde en stressende arbeidssituasjon på legekontoret i fjor høst da det var en vakant legestilling. Dette medførte lange og harde kontordager med to-delt vakt»

Den 30. juni 1997 gjorde Fylkeslegen i Oslo slikt vedtak i saken:

«MEDISINSK TURNUSTJENESTE - A

Det vises til brev av 21. juni 1996 fra adv. overlege B ved Buskerud sentralsykehus hvor han ikke finner å kunne godkjenne Deres turnustjeneste ved kirurgisk avdeling. Det vises videre til Deres klage på denne avgjørelsen og til sakens øvrige dokumenter.

Begrunnelsen for at Deres medisinske turnustjeneste ved kirurgisk avdeling ikke ble godkjent er hovedsakelig Deres opptreden overfor pasienter og samarbeidsproblemer med de andre legene i turnussjiktet og tildels også med sykepleierene.

Det følger av forskrift om praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som lege §1, 1. ledd at turnustjenesten må være utført «tilfredsstillende». I dette ligger det at det stilles krav til både kandidatens skikkethet og egeninnsats. Skikkethet viser her både til kandidatens faglige og personlige egnethet.

Fylkeslegen i Oslo har på bakgrunn av den dokumentasjonen som foreligger i saken, besluttet å pålegge Dem ytterligere medisinsk turnustjeneste på kirurgisk avdeling. De vil imidlertid ikke bli pålagt å gjennomføre full turnustjeneste ved kirurgisk avdeling. De skal etter dette utføre 4 måneders turnustjeneste ved et sykehus på kirurgisk avdeling. Fylkeslegen i Oslo vil etter 2 måneder be sykehuset om at Deres tjeneste vil bli evaluert. Fylkeslegen i Oslo har i sin vurdering spesielt lagt vekt på at avd. overlege B, Deres veileder ved kirurgisk avdeling, Tore Jervidalo, og Kommunelege I i Kåfjord, Arthur Kjelstrup Olsen, har alle uttalt seg negativt med hensyn til Deres oppførsel ovenfor pasienter. Det er videre spesielt lagt vekt på uttalelser om at De har samarbeidsproblemer med sykehusets øvrige helsepersonell.

De bes ta kontakt med Fylkeslegen i Oslo så snart som mulig for å få tildelt en turnusplass som nevnt ovenfor.

Vedtaket kan påklages. Vedlagt følger informasjon om klageadgang.»

Først 20. mai 1998 begjærte A gjennom sin advokat vedtaket omgjort. Selv om klagefristen var oversittet, tok Fylkeslegen saken under behandling som en klage over det forrige vedtaket i saken. Videre gjorde Fylkeslegen oppmerksom på at man under henvisning til legeloven §2 anså den relevante problemstilling for å være hvorvidt vilkårene for autorisasjon var til stede. Saken ville derfor bli behandlet som en klage over avslag på søknad på autorisasjon. Fylkeslegen beklaget at dette ikke var kommet tydeligere fram i vedtaket 30. juni 1997.

I brev 30. november 1998 konkluderte Fylkeslegen med at det ikke var grunnlag for å omgjøre vedtaket 30. juni 1997, og at saken ble sendt Statens helsetilsyn til endelig avgjørelse. Fylkeslegen ga uttalelse i saken til Helsetilsynet i forbindelse med oversendelsen. Helsetilsynet gjorde vedtak 10. februar 1999. Her heter det blant annet:

KLAGE PÅ VEDTAK OM AVSLAG PÅ SØKNAD OM GODKJENNING AV TURNUSTJENESTE - A

Det vises til ekspedisjon fra Fylkeslegen i Oslo av 30. november 1998, der Deres klage over vedtak om avslag på søknad om godkjenning av turnustjeneste oversendes Statens helsetilsyn til endelig avgjørelse.

Det vises til rundskriv IK-27/89 som inneholder de bestemmelsene som var aktuelle da De gjennomførte turnustjeneste. I Forskrift om praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som lege, av 12. juni 1989, fremgår det av § l at kandidater som har bestått medisinsk embetseksamen i Norge må godtgjøre at de tilfredsstillende har utført praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som lege.

På bakgrunn av dokumentasjonen i den foreliggende sak, ansees det ikke mulig for Dem å godtgjøre at turnustjenesten ved kirurgisk avdeling, Buskerud sentralsykehus, var tilfredsstillende utført.

Helsetilsynet viste til at forskriften ga adgang til å gjøre unntak fra §1, men fant ikke at det forelå særlige forhold som ga grunnlag for å gjøre unntak i dette tilfellet. Videre sto det i vedtaket:

Statens helsetilsyn slutter seg derfor til uttalelsen fra Fylkeslegen i Oslo som påpeker at det må innhentes ny vurdering fra annet turnussted i kirurgi for å kunne avgjøre om vilkårene for å utstede autorisasjon er tilstede.

Avgjørelsen er endelig og kan ikke påklages.

.....

I perioden juli til november 1999 utførte A så fire måneders turnustjeneste ved kirurgisk avdeling ved Haukeland sykehus. Avdelingsoverlegen attesterte at tjenesten var tilfredsstillende utført, og A fikk autorisasjon som lege etter dette.

Ved stevning 7. mai 1999 til Asker og Bærum herredsrett reiste A søksmål mot B og Buskerud fylkeskommune med påstand om at Bs nektelse av å godkjenne hennes turnustjeneste var ugyldig, og at Buskerud fylkeskommune og B skulle dømmes solidarisk ansvarlig til å betale erstatning til henne begrenset opp til 3,5 millioner kroner. B påstod kravet om ugyldighet avvist. Asker og Bærum herredsrett avsa 29. februar 2000 dom med slik domsslutning:

«1. As krav om å kjenne Bs turnusvurdering ugyldig, avvises.

2. For øvrig frifinnes B og Buskerud fylkeskommune.

3. A betaler innen 2 - to - uker i saksomkostninger til B kr 81.106 -kroneråttientusenetthundreogseks 00/100 med tillegg av 12% renter fra forfall til betaling skjer.

4. A betaler innen 2 -to- uker i saksomkostninger til Buskerud fylkeskommune kr 73.350 -kronersyttitretusentrehundreogfemti 00/100 med tillegg av 12% renter fra forfall til betaling skjer.»

Lagmannsretten bemerker at det skulle gått fram av herredsrettens dom at avgjørelsens punkt 1 er slutning i kjennelse.

A anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Avvisningsavgjørelsen ble ikke påkjært. Hun tok så ut søksmål mot staten ved Sosial- og helsedepartementet for Oslo byrett med krav om at Helsetilsynets vedtak i klagesaken skulle kjennes ugyldig, og at hun skulle tilkjennes erstatning etter rettens skjønn.

Oslo byrett avsa 17. april 2001 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Sosial- og helsedepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. De to ankesakene er forenet til felles behandling. Saken mellom A og Buskerud fylkeskommune ble hevet under saksforberedelsen for lagmannsretten.

Ankeparten, A, gjør i forhold til staten ved Helsedepartementet i hovedsak gjeldende:

Det forekommer meget sjelden at turnustjeneste nektes godkjent, og dette er en alvorlig sak for vedkommende lege. Særlig alvorlig blir det når nektelsen skjer på et grunnlag som i dette tilfellet, et grunnlag som etter det opplyste aldri før har forekommet. Det må stilles strenge krav både til Fylkeslegens og Helsetilsynets saksbehandling, lovbruk og begrunnelse. Det vises til Sosial- og helsedepartementets publikasjon «Turnustjenesten for leger» (2000) side 95, der det heter: «Dokumentasjon er ikke minst viktig dersom det er tvil om en turnuslege har utført tjenesten tilfredsstillende. Det er alvorlig for en turnuslege å få en attest fra turnusstedet hvor det fremgår at tjenesten ikke er tilfredsstillende utført. Dette må kunne begrunnes, og bør kunne dokumenteres.»

Det må stilles strenge krav som sikrer turnuskandidatens rettssikkerhet. Selv om en nektet godkjennelse isolert sett bare betyr at man må ut i en ny turnusperiode, hvor man får betaling på vanlig måte, må nektelsen likevel anses som et alvorlig forhold for vedkommende. Det vil lett bli kjent i miljøet at man er en av de få som ikke har fått godkjent turnustjeneste, og særlig når nektelse skjer på et grunnlag som i dette tilfellet, vil en nektelse lett kunne virke hemmende på karrieren som lege og på en eventuell spesialistutdannelse.

Lagmannsretten har full prøvelsesrett i saken. Retten kan prøve alle sider av Helsetilsynets vedtak og saksbehandlingen, og herunder fullt ut prøve det skjønnsmessige spørsmålet om tjenesten i dette tilfellet ikke var tilfredsstillende utført.

Vedtaket bygger for det første på til dels feil, til dels unøyaktig, faktum. Det er på det rene at det ikke var noe faglig grunnlag for å underkjenne turnustjenesten ved kirurgisk avdeling. En rekke forhold som har vært framme under ankebehandlingen, gjelder uenighet om faglige spørsmål, som er irrelevant for saken. At det skulle være grunnlag for nektelse på grunn av samarbeidsproblemer med andre tilsatte ved sykehuset, er smuldret helt bort og synes uten grunnlag. Det er ikke påvist noe konkret knyttet til As forhold til sykepleiere og kontorpersonale. Det er ikke uvanlig med motsetninger mellom sykepleiere og leger, og ikke minst mellom sykepleiere og turnuskandidater. Det eneste konkrete som er kommet fram med hensyn til samarbeidsproblemer, er en viss uenighet mellom A og de øvrige turnuskandidatene om fordelingen av frivillig arbeid. Misnøye og dårlig stemning av denne typen kan imidlertid ikke gi noe grunnlag for å nekte godkjennelse. Det minnes om at A hadde yrkesutdannelse fra før, og var en del eldre enn de andre kandidatene. Det foreligger ikke noe ulovlig fravær fra As side, og det er ikke noe grunnlag for å legge vekt på hvor mye hun var til stede på sykehuset ved avgjørelsen av godkjennelsesspørsmålet. Når det gjelder spørsmålet om samarbeidsvansker, slutter ankeparten seg ellers til herredsrettens begrunnelse for ikke å tillegge dette vekt.

Videre er det uholdbart når Helsetilsynet har bygget på negative uttalelser som ikke gjelder tjenesten ved kirurgisk avdeling. Grunnlaget for å benytte uttalelsen fra Kommunelegen i Kåfjord svikter også ettersom Kommunelegen bare noen måneder før den negative uttalelsen om A etter oppfordring fra Fylkeslegen skrev en erklæring om hennes gode forhold til pasientene. Også dette må innebære at grunnlaget for Helsetilsynets vedtak svikter. Vedtaket er også i strid med likhetsprinsippet. Som nevnt er ingen andre turnuskandidater nektet godkjennelse på et slikt grunnlag.

Helsetilsynets vedtak innebærer manglende forutberegnelighet for A. I realiteten har doktor B ved å nekte godkjennelse på dette grunnlaget, endret vurderingsnormen for godkjennelse. At dette har vært hans hensikt, går fram av de brevene han skrev til andre overleger omtrent på samme tid for å få gjennomført en skjerpet praksis overfor dem han mente ikke egnet seg som leger. Helsetilsynet har lagt for stor vekt på Bs uttalelse i saken, og for liten vekt på de korreksjonene og den framstillingen A har gitt. Det ble også lagt for liten vekt på den positive uttalelsen fra overlegen ved kirurgisk avdeling på Haukeland sykehus, hvor A gjennomførte ny turnustjeneste. Det er i saken vist til tre tilfeller på kirurgisk avdeling hvor pasienter oppfattet As uttalelser og opptreden som uheldig. Under vitneførselen er det nevnt ytterligere to tilfeller, men disse kan ikke tillegges noen betydning. De var ukjente for B, og A har ingen anelse om hvem det gjelder, og hun har derfor vært avskåret fra å uttale seg om disse tilfellene. Det innrømmes at A kan ha blitt oppfattet som ubehagelig av pasientene, og at hun kan ha gjort feil i denne forbindelse, men ved vurderingen av As opptreden må man huske at pasienter med dødelige sykdommer og deres pårørende ofte er misfornøyd med leger fordi legene bringer dårlige nyheter. Doktor A kan ha en kort form, men verken personlighetsmessig eller atferdsmessig avviker hun på noen måte fra normalen på en slik måte at hun ikke skulle kunne gjøre tjeneste som lege.

Ved vurderingen må man også se hen til reglene om tilbakekall av autorisasjon. Det skal svært mye til for å tilbakekalle en legeautorisasjon, og reglene om nektelse av turnustjeneste må ses i lys av dette. Det er også lagt alt for liten vekt på tidligere praksis. Videre bør det legges vekt på at spørsmålet om å nekte godkjennelse ble tatt opp med A på et sent tidspunkt av hennes tjeneste, at det ikke er rapportert om uheldige pasientepisoder etter at B tok klagene opp med henne og at hun ikke har hatt noen tillitsvalgt som støtte i samtalene med B. Sykehuset har heller ikke gjennomført veiledningen av A tilfredsstillende. Samlet sett må det være klart at det er slike feil ved Helsetilsynets vedtak at det må kjennes ugyldig.

I realiteten har staten objektivt ansvar for det tapet A har lidt som følge av det ugyldige vedtaket. Ansvar for staten må også følge av arbeidsgiveransvaret: Overlege Bs opptreden i saken kan bebreides han som uaktsom, jf nedenfor.

As tap må fastsettes skjønnsmessig. Nektelsen har vært en meget stor påkjenning for henne, og den har ført til at hun har vært uten arbeid i lengre perioder, først fram til hun gjennomførte ekstra turnustjeneste ved Haukeland sykehus, men også etter dette tidspunktet. Dr B omtalte saken i Tidsskrift for legevitenskap på en slik måte at mange forsto hvem han siktet til. Til sammen har A vært uten arbeid i nærmere to år som følge av de psykiske påkjenningene etter nektelsen. Dersom tjenesten opprinnelig var blitt godkjent, ville hun også hatt høyere lønn i de periodene hun har arbeidet. Hun har videre lidt et framtidig tap, ettersom nektelsen har gjort det vanskelig for henne å gjennomføre den spesialistutdannelsen innen kirurgi hun hadde til hensikt. Hun fikk et vikariat ved kirurgisk avdeling på Aker sykehus, men dette ble ikke forlenget, og rettssaken ble oppgitt som grunn. I den tiden hun har vært uten arbeid, ville hun kunne tjent opptil en million kroner i året på legevakttjeneste.

I forhold til staten ved Helsedepartementet har A lagt ned slik påstand:

1. Statens Helsetilsyns vedtak i klagesak vedrørende A av 10.02.99 kjennes ugyldig.

2. A tilkjennes erstatning etter rettens skjønn.

3. A tilkjennes saksomkostninger for begge retter.

I saken mot B gjør A i hovedsak gjeldende:

Som anført i forhold til staten er Helsetilsynets vedtak ugyldig. Det bygger i det alt vesentlige på overlege Bs saksbehandling og uttalelse. Bs opptreden må samlet sett ses på som uaktsom. Han har etter ankepartens mening vært klar over at han i forhold til henne la til grunn en strengere norm enn overfor andre turnuskandidater han hadde vurdert. Det vises til det som er sagt i anførslene overfor staten om dette. I hvert fall burde B ha forstått at den normen han la til grunn for sin vurdering, var uriktig og innebar en skjerpelse av reglene. A har lagt ned slik påstand:

«1. B dømmes til - solidarisk med staten - å betale erstatning etter rettens skjønn til A.

2. A tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Den ene ankemotparten, B, gjør i hovedsak gjeldende:

Det er intet grunnlag for erstatningskravet mot B. Det er på det rene, og ikke omstridt i saken, at en turnuskandidats atferd overfor pasienter og andre ansatte kan være av en slik art at turnustjenesten ikke kan anses tilfredsstillende utført. Godt samarbeid mellom helsepersonell er svært viktig, også fordi samarbeidsproblemer i siste omgang kan føre til farlige situasjoner for pasientene. Bs uttalelse var bare rådgivende overfor helsemyndighetene. Han har i dette tilfelle etter beste skjønn anbefalt at turnustjenesten ved kirurgisk avdeling ikke skulle godkjennes. Det foreligger ingen vikarierende begrunnelse, og B har ikke gjort noe forsøk på å endre reglene i strengere retning. Det er ikke noe grunnlag for kritikk av måten han behandlet saken på eller selve vurderingen. Det var åpenbart nødvendig for B å forhøre seg hos annet helsepersonell om A når han skulle foreta sin vurdering. Han varslet også A om at han ville gjøre dette. Hans vurderinger og syn er tiltrådt av både Fylkeslegen i Oslo, Helsetilsynet og domstolene.

Riktigheten av Bs vurderinger er solid dokumentert under rettssaken. I tillegg til de tre tilfellene av helt uakseptabel pasientbehandling som er rapportert tidligere, er det kommet til ytterligere to alvorlige tilfeller. Også samarbeidsproblemene, særlig med de andre turnuskandidatene, er vel dokumentert: A unndro seg fellesoppgavene som besto i fordeling av arbeid på samtlige kandidater.

Et gjennomgående trekk ved As holdning var at kritikken mot henne ikke syntes å ha effekt. Tjenesten ved kirurgisk avdeling viste at A ikke var i stand til å korrigere sin atferd, og B fant det derfor nødvendig å anbefale at hun gjennomførte ytterligere turnustjeneste ved en annen kirurgisk avdeling. At hun der oppnådde godkjent turnustjeneste, viser at pålegget om ny tjeneste har gitt resultater.

Søksmålet mot B er under enhver omstendighet helt ugrunnet. B har ikke gjort noe vedtak i saken, men gitt en veiledende vurdering til helsemyndighetene, som han ikke kan klandres for. Helsemyndighetene hadde det rettslige ansvaret for at vedtaket i saken ble korrekt.

Subsidiært anføres det at det ikke foreligger noe dokumentert tap. Årsakene til As sykmeldingsperioder er ikke klarlagt. Det er ikke anledning til å fastsette erstatning etter skjønn når saksøkeren ikke tilbyr bevis som har tilstrekkelig substans til at det kan foretas noe skjønn.

B har lagt ned slik påstand:

«1. Asker og Bærum herredsretts dom av 29. februar 2000 stadfestes for så vidt gjelder domsslutningens pkt. 2 og 3 for så vidt gjelder B.

2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Den andre ankemotparten, staten ved Helsedepartementet, gjør i hovedsak gjeldende:

Staten slutter seg til anførslene fra overlege B. Det knytter seg ingen feil til behandlingen av godkjenningsspørsmålet ved sykehuset eller Bs vurderinger og tilrådinger. B har ikke benyttet noen strengere norm for godkjennelse enn det som gjaldt tidligere. As atferd var et særtilfelle, som gjorde del nødvendig ikke å godkjenne tjenesten.

Staten vil ikke anføre at domstolen er avskåret fra å prøve subsumsjonsskjønnet knyttet til vilkåret «tilfredsstillende utført», men det anføres at lagmannsretten bør vise varsomhet med å overprøve forvaltningsmyndighetens vurderinger her.

Det har vært noe uklarhet i saken om hva helsemyndighetenes vedtak egentlig går ut på. Etter statens mening er det her spørsmål om å overprøve Helsetilsynets vedtak om ikke å godkjenne turnustjenesten ved kirurgisk avdeling ved Buskerud Sentralsykehus. Det er derfor det som skjedde i denne perioden, som er avgjørende for godkjenningsspørsmålet. Uttalelser fra andre perioder av turnustjenesten er imidlertid av bevismessig betydning ved bedømmelsen av holdbarheten av de klagene som er satt fram mot A i forbindelse med hennes tjeneste ved kirurgisk avdeling. Det er også slik man må forstå Helsetilsynets henvisning til uttalelsen fra Kommunelegen i Kåfjord.

Bevisførselen viser at A i flere tilfeller opptrådte uakseptabelt overfor pasientene, at hun unndro seg fellesoppgaver og hadde mye fravær og at det generelt oppsto mye «støy» rundt henne. Forholdene er også godt dokumentert gjennom de notatene overlege B skrev mens han vurderte A. Grunnlaget for Helsetilsynets vedtak må anses tilstrekkelig dokumentert, og As forhold må anses alvorlig nok til at det var riktig å nekte godkjennelse. Det må legges stor vekt på Bs vurderinger her. Helsetilsynet har i tillegg sørget for å innhente nødvendige uttalelser for å ha et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, og A har fått anledning til å uttale seg om den dokumentasjonen som foreligger. Hun ble også tilbudt et møte med Helsetilsynet, noe hun ikke ønsket å gjennomføre. Senere episoder ved legevakten i Bergen og klager som har kommet på A i forbindelse med hennes legevakttjeneste i Bærum, bekrefter at vurderingen B gjorde var riktig.

Det foreligger ingen usaklig forskjellsbehandling. Det er ikke forsøkt å føre noe bevis for at andre turnuskandidater med uakseptabel atferd har fått godkjent sin turnustjeneste. Det er videre ingen uforholdsmessighet mellom As atferd, vedtakets innhold og de følgene det får for henne. Vedtaket må likestilles med at man stryker til en eksamen. Man har anledning til å gå opp på nytt, og i dette tilfelle taper turnuskandidaten ikke økonomisk på å måtte utføre ytterligere tjeneste.

Selv om vedtaket skulle bli kjent ugyldig, foreligger ikke noe grunnlag for erstatning. Det kan ikke påvises skyld hos doktor B eller noen Fylkeslegen i Oslo eller Helsetilsynet hefter for. Videre er det ikke dokumentert noe økonomisk tap. Årsakene til at A ikke har vært i arbeid i perioder er ikke dokumentert, og det foreligger heller ingen dokumentasjon av at det er søkt på ledige stillinger. Dersom det skulle foreligge noe framtidig tap knyttet til forsinket eller vanskeliggjort karriere som spesialist i kirurgi, er årsaken til dette ikke et eventuelt ugyldig vedtak i Helsetilsynet, men med overveiende sannsynlighet det faktum at A helt grunnløst har saksøkt en kollega.

Staten ved Helsedepartementet har lagt ned slik påstand:

«1. Byrettens dom pkt. l stadfestes.

2. Staten v/Helsedepartementet tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten behandler først søksmålet mot staten ved Helsedepartementet.

Etter at A reiste saken, har hun fått godkjent turnustjeneste ved kirurgisk avdeling, Haukeland sykehus, og hun har fått autorisasjon som lege. Det er likevel ikke fra noen side reist tvil om at hun fortsatt har rettslig interesse i å få særskilt dom for at Helsetilsynets vedtak 10. februar 1999 er ugyldig. Lagmannsretten legger til grunn at vedtaket er så belastende for A at de faktiske virkningene av en opphevelse ville være slik at hun har en rettslig interesse i søksmålet, selv om en opphevelse ikke vil få direkte rettsvirkninger, jf også Rt-2001-1625.

Lagmannsretten tar ved vurderingen av saken som utgangspunkt at domstolene kan prøve Helsetilsynets lovbruksskjønn, det vil si spørsmålet om As turnustjeneste ved kirurgisk avdeling ble tilfredsstillende utført, fullt ut på vanlig måte.

Den som fylte vilkårene i legeloven av 1980 §2 hadde krav på autorisasjon som lege. Det fulgte av forskriften om turnustjeneste fra 1989 at tjenesten måtte være «tilfredsstillende utført» for at autorisasjon skulle kunne gis. Prosessen knyttet til autorisasjon var dermed todelt, idet helsemyndighetene først måtte ta standpunkt til om turnustjenesten var tilfredsstillende utført, og deretter om de samlede vilkårene i §2 forelå for å gi autorisasjon. Det er enighet i saken om at avgjørelsen av om turnustjenesten var tilfredsstillende utført, er et særskilt forvaltningsvedtak, og slik har helsemyndighetene også behandlet denne saken.

Turnustjenesten er knyttet til tre forskjellige typer tjenestegjøring: på medisinsk avdeling ved sykehus, på kirurgisk avdeling ved sykehus og i kommunehelsetjenesten. Det synes klart at disse tre tjenesteområdene er valgt for å gi kandidatene en mest mulig variert praksis. Det sentrale grunnlaget for vurderingen av om turnustjenesten var tilfredsstillende utført, var uttalelsen fra vedkommende overlege (eller kommunelege) etter endt tjeneste. Den formelle godkjennelsen gjorde Fylkeslegen i Oslo, slik at overlegens uttalelse bare var rådgivende. Dersom overlegen fant tjenesten tilfredsstillende utført, ga han en summarisk bevitnelse for dette på et skjema. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke har forekommet at fylkeslegen har underkjent en turnustjeneste som har vært anbefalt godkjent av avdelingsoverlegen på denne måten.

Det har vært noe uklarhet om hva de forskjellige vedtakene i saken formelt og reelt gjelder. I det opprinnelige vedtaket fra Fylkeslegen 30. juni 1997 synes det som om Fylkeslegen oppfatter overlege Bs brev 21. juni 1996 til A, hvor han beklager at han ikke finner å kunne godkjenne turnustjenesten ved kirurgisk avdeling, som en «avgjørelse» i saken, og at As henvendelse til Fylkeslegen er en «klage på denne avgjørelsen».

Videre heter det i Fylkeslegens vedtak at «begrunnelsen for at Deres medisinske turnustjeneste ved kirurgisk avdeling ikke ble godkjent er hovedsakelig Deres opptreden overfor pasienter og samarbeidsproblemer med de andre legene i turnussjiktet og tildels også med sykepleierne.» Slik dette er formulert, synes det som en henvisning til hva som er overlege Bs begrunnelse for ikke å godkjenne turnustjenesten. Fylkeslegens beslutning, slik det går fram lengre ned i vedtaket, går formelt ut på å pålegge A ytterligere medisinsk turnustjeneste ved kirurgisk avdeling med fire måneder. Som begrunnelse viser Fylkeslegen til den dokumentasjonen som foreligger i saken, og til at Fylkeslegen spesielt har lagt vekt på uttalelse fra B, veileder Jervidalo og Kommunelegen i Kåfjord, som alle har uttalt seg negativt med hensyn til As oppførsel overfor pasienter. Det er videre spesielt lagt vekt på uttalelser om at hun har samarbeidsproblemer med sykehusets øvrige helsepersonell.

Lagmannsretten forstår vedtaket samlet sett slik at Fylkeslegen her gjør vedtak om at turnustjenesten ved kirurgisk avdeling ikke skal godkjennes, selv om det kunne kommet klarere fram at Fylkeslegen har foretatt en selvstendig prøving av dette spørsmålet. Videre går vedtaket ut på å pålegge A ny, men forkortet, slik tjeneste.

Etter at A gjennom sin advokat hadde bedt om omgjøring av vedtaket, skrev Fylkeslegen 11. september 1998 at man nå anså den relevante problemstillingen for å være om vilkårene for autorisasjon var til stede etter legeloven §2. Det het videre: «Saken vil således bli behandlet som en klage over avslag på søknad om autorisasjon. Vi beklager at dette ikke har kommet tydeligere frem i vårt vedtak av 30. juni 1997.»

I sin oversendelse til Helsetilsynet 30. november 1998 skrev Fylkeslegen blant annet:

«Fylkeslegen i Oslo finner at A har gjennomført turnustjeneste i det nødvendige antall måneder. Imidlertid er det et vilkår at turnustjenesten er tilfredsstillende utført. I begrepet «tilfredsstillende utført» turnustjeneste, stilles det krav til det rent faglige nivå hos turnuskandidaten, og til skikkethet og til egeninnsats. De anførsler avdelingsoverlege og turnuskandidatens veileder ved det aktuelle sykehus har i denne sammenheng, anses for å være av rådgivende karakter i forhold til Fylkeslegen i Oslo, og Fylkeslegen kan som utgangspunkt overprøve det skjønn som overlege og veileder utøver ved medisinsk faglige vurderingen i forbindelse med evalueringen av en turnuskandidats tjeneste ved en konkret sykehusavdeling.

Imidlertid kan Fylkeslegen i Oslo vanskelig vurdere hvorvidt en turnuskandidat kan gjennomføre et tilfredsstillende turnustjeneste uten å innhente en ny vurdering. Dette innebærer normalt at kandidaten må gjennomføre en ny turnustjeneste. Om turnustjenesten da kan forkortes, vil bli vurdert fra sak til sak, og avhenge av hvorfor tjenesten i utgangspunktet ikke ble vurdert som tilfredsstillende utført.

Den vurdering som er foretatt av As kirurgiske turnustjeneste er av en slik art at vi finner å måtte innhente ny rådgivende vurdering fra annet turnussted for å kunne vurdere hvorvidt vilkårene for å utstede autorisasjon er tilstede. Vurderingen vedrørende kirurgisk turnustjeneste underbygges av kommunelegen[s] uttalelse om As gjennomføring av kommunehelsetjenesten.»

Fylkeslegen konkluderte med at man på denne bakgrunn ikke ville omgjøre sitt vedtak.

Etter lagmannsrettens mening er disse uttalelsene uklare. Når det heter at «Den vurdering som er foretatt av As kirurgiske turnustjeneste er av en slik art at vi finner å måtte innhente ny rådgivende vurdering fra annet turnussted for å kunne vurdere hvorvidt vilkårene for å utstede autorisasjon er tilstede,» synes dette å peke i retning av at det på bakgrunn av de uttalelsene som forelå fra avdelingsoverlege B og veileder Jervidalo ikke var mulig å konstatere om A hadde utført tilfredsstillende turnustjeneste til å få legeautorisasjon. Det synes som om det på bakgrunn av uttalelsene fra sykehuset etter Fylkeslegens mening forelå en slik bevistvil om dette spørsmålet at det måtte innhentes ytterligere opplysninger om hennes evne til å gjennomføre tilfredsstillende tjeneste ved kirurgisk avdeling ved at hun utførte ny slik tjeneste. Uttalelsen gir etter lagmannsrettens syn grunn til å tvile på om Fylkeslegen her har foretatt den nødvendige selvstendige vurdering og konkludering med hensyn til om det var grunnlag for å underkjenne tjenesten ved kirurgisk avdeling eller ikke.

Ettersom det er Helsetilsynets vedtak i saken som er endelig og sakens gjenstand, er eventuelle uklarheter i Fylkeslegens vedtak og uttalelser ikke avgjørende. Uklarhetene knytter seg imidlertid også til Helsetilsynets vedtak. Vedtaket er meget knapt med hensyn til vurderingen av tjenesten ved kirurgisk avdeling. Helsetilsynet viser til forskriften av 1989 § l om at kandidaten må «godtgjøre at de tilfredsstillende» har utført turnustjenesten. At ordet «godtgjøre» er uthevet av Helsetilsynet, kan tyde på at tilsynet har vært av den oppfatning at kandidaten har en slags bevisbyrde for at tjenesten er tilfredsstillende utført. Dette følges opp i neste avsnitt hvor det heter: «På bakgrunn av dokumentasjonen i den foreliggende sak, ansees det ikke mulig for Dem å godtgjøre at turnustjenesten ved kirurgisk avdeling, Buskerud sentralsykehus, var tilfredsstillende utført.» Det er nærliggende å forstå uttalelsen slik at de forskjellige negative uttalelsene om A som foreligger i saken, har gjort at hun ikke er i stand til å oppfylle sin bevisbyrde.

Dette er etter lagmannsrettens syn i så fall uriktig rettsanvendelse. Når forskriften bruker uttrykket «godtgjøre», er det nærliggende å forstå dette slik at det siktes til det forhold at det er kandidaten som skal sørge for å få det skriftlige godkjennelsesformularet undertegnet og oversendt til autorisasjonsmyndigheten. I de tilfellene avdelingsoverlegen ikke finner å kunne utstede slik attest, må helsemyndighetene foreta en selvstendig vurdering av om tjenesten er tilfredsstillende utført, hvor regler om tvilsrisiko har liten plass.

I tillegg slutter Helsetilsynet seg til «uttalelsen fra Fylkeslegen i Oslo som påpeker at det må innhentes ny vurdering fra annet turnussted i kirurgi for å kunne avgjøre om vilkårene for å utstede autorisasjon er tilstede». Denne delen av vedtaket peker etter lagmannsrettens mening klart i retning av at Helsetilsynet slutter seg til oversendelsesuttalelsen fra Fylkeslegen av 30. november 1998, som lagmannsretten som nevnt har funnet uklar.

Det følger av forvaltningsloven §17 første ledd at forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Kravene som må stilles til innhenting av opplysninger, til saksbehandlingen for øvrig og til klarhet i premissene for vedtaket må til en viss grad avpasses i forhold til viktigheten av det vedtaket det gjelder. Etter lagmannsrettens mening er et vedtak som det foreliggende, som i realiteten går ut på å nekte å godkjenne turnustjeneste på grunn av dårlig oppførsel, av stor viktighet for vedkommende kandidat, og det må stilles forholdsvis strenge krav til vedtakets kvalitet. Riktignok innebærer en nektet godkjenning økonomisk og tidsmessig isolert sett ingen betydelig påkjenning for kandidaten. Han eller hun må gjennomføre en ny turnustjeneste på inntil seks måneder med vanlig betaling som turnuslege. Det forholdet at det er meget sjelden at turnustjenesten ikke godkjennes, sammenholdt med begrunnelsen for nektelsen i dette tilfellet, innebærer likevel at vedtaket må anses som meget belastende for den det gjelder. Dette er for så vidt også lagt til grunn av Fylkeslegen som begrunnelse for å ta As klage til behandling til tross for at det påklagede vedtaket var gjort nesten et år tidligere.

Det er etter lagmannsrettens mening flere forhold som gjør at vedtaket ikke bør bli stående. I den grad det kan legges til grunn at Fylkeslegen og Helsetilsynet har foretatt en selvstendig vurdering av om det var grunnlag for nektelse, er denne avgjørelsen bygget på As opptreden overfor pasienter og hennes samarbeidsproblemer med de andre legene i turnussjiktet og til dels også med sykepleierne. Når det gjelder forholdet til sykepleierne, kan lagmannsretten ikke se at helsemyndigheten hadde noe grunnlag for å tillegge dette forholdet vekt. Det forelå ved forvaltningsbehandlingen, og også nå for lagmannsretten, meget sparsomme opplysninger om konflikter mellom A og sykepleiere, som etter lagmannsrettens syn ikke var egnet til å bidra til avgjørelsesgrunnlaget. Lagmannsretten slutter seg ellers til det som er sagt om samarbeidsproblemer i herredsrettens dom.

Når det gjelder samarbeidsproblemer i forhold til de øvrige turnuskandidatene, var dette etter lagmannsrettens mening ikke tilstrekkelig klargjort til at Helsetilsynet kunne bygge på dette til skade for A. Det må her ligge i Fylkeslegens og Helsetilsynets vurdering at det var A som var vesentlig å bebreide for disse samarbeidsproblemene. Etter det lagmannsretten forstår, var misnøyen med A hos andre turnuskandidater i det vesentlige begrunnet i at hun var lite tilgjengelig og villig til å dele andres arbeidsoppgaver i de tilfellene hvor hun ble tidligere ferdig med de arbeidsoppgavene som var pålagt henne. Lagmannsretten forstår dette slik at vakter og plasseringer i forskjellige tjenester, som poliklinikk, journalføring av ventelistepasienter m v var tildelt på forhånd. A utførte de oppgavene hun ble tildelt. Når det senere viste seg at den enkelte noen ganger fikk mer å gjøre, andre ganger mindre å gjøre enn andre, forstår lagmannsretten det slik at de fleste turnuskandidatene ønsket at man skulle assistere hverandre slik at oppgavene samlet sett ble jevnere fordelt, og slik at man kunne få frigjort tid til være med på andre av sykehusets gjøremål. Det synes ikke i saken påstått at A har hatt ulovlig fravær eller at hun har skoftet. Uenigheten om frivillig fordeling av pålagt tjeneste var etter lagmannsrettens mening ikke av en slik art eller et slikt omfang at det kunne få betydning for spørsmålet om å godkjenne turnustjenesten, i hvert fall ikke uten at Helsetilsynet hadde undersøkt og vurdert spørsmålet nærmere.

Helsemyndighetene har også lagt vekt på at A skal ha opptrådt uheldig overfor pasientene. Lagmannsretten er enig med staten i at godkjennelse kan nektes også på ikke-medisinsk grunnlag, jf uttalelse i «Målbeskrivelse i turnustjeneste for medisinske kandidater», revidert 12. juni 1989, punkt l, om at kandidaten ved avslutningen av tjenesten skal kunne gi pasienten og eventuelt pårørende adekvat informasjon, og opptre korrekt og kommunisere med pasient, pårørende og samarbeidspartnere blant helsepersonellet. Ukorrekt behandling av pasienter kan derfor gi grunnlag for å nekte godkjenning, selv om dette som nevnt så vidt vites ikke har vært benyttet som eneste nektelsesgrunnlag tidligere.

Også her får uklarheten knyttet til hva helsemyndighetene har ansett som vurderingstema i saken en viss betydning. Lagmannsretten antar at den myndigheten som etter endt halvannet års turnustjeneste skulle avgjøre en søknad om autorisasjon, måtte kunne underkjenne turnustjenesten selv om det forelå godkjennelsesattest fra samtlige turnussteder. Dette må imidlertid anses som en nærmest teoretisk mulighet, med mindre det kom nye opplysninger om forhold som innebar at en autorisasjon ville kunne blitt tilbakekalt, jf legeloven §2 nr 4. I saken her var etter lagmannsrettens mening det spørsmålet Fylkeslegen og deretter Helsetilsynet hadde til avgjørelse, om tjenesten ved kirurgisk avdeling skulle godkjennes. Statens prosessfullmektig har på direkte spørsmål om dette under ankeforhandlingen bekreftet at vedtaket må ses som et spørsmål om å godkjenne denne delen av turnusperioden. Etter lagmannsrettens mening må det da anses tvilsomt om Fylkeslegen og Helsetilsynet hadde adgang til å legge vekt på negative uttalelser om A som gjaldt de periodene hvor tjenesten var godkjent. Kommunelegen i Kåfjord uttalte seg på forespørsel fra autorisasjonsmyndigheten, flere måneder etter at turnustjenesten i Kåfjord var avsluttet, negativt om enkelte episoder mellom A og pasientene. Disse episodene hadde imidlertid ikke ført til noen nektet godkjennelse av denne turnusperioden, eller til at Kommunelegen ikke anbefalte godkjennelse. Uttalelsen fra Kommunelegen kunne riktignok ha en viss bevisverdi i forhold til å vurdere faktagrunnlaget knyttet til turnustjenesten ved kirurgisk avdeling, og staten gjør gjeldende at henvisningene i vedtakene til Kommunelegens uttalelse må forstås på denne måten. Etter lagmannsrettens syn peker vedtakene og Fylkeslegens uttalelse 30. november 1998 klart i retning av at episodene fra den godkjente perioden i Kåfjord har fått direkte betydning for vedtaket ut over bare å ha bevisverdi i forhold til tjenesten ved kirurgisk avdeling. Det er nærliggende å se dette som et utenforliggende hensyn som det ikke var adgang til å legge vekt på slik det synes gjort her. Under enhver omstendighet mener lagmannsretten at grunnlaget for uttalelsen fra Kommunelegen, og dermed spørsmålet om hvilken vekt det skulle legges på den, var utilstrekkelig opplyst. For det første framstår det som vanskelig å forstå hvorfor Kommunelegen først, ved avslutningen av As tjeneste, skrev 20. desember 1996 at A «har vist godt klinisk skjønn, har god kontakt med pasientene og har stor arbeidskapasitet», mens han fire måneder senere uttalte seg sterkt negativt om hennes forhold til en del av pasientene. Forvaltningsorganet måtte her ha plikt til å undersøke nærmere hva som var bakgrunnen for så forskjellige uttalelser. Videre måtte det på bakgrunn av de motstridende uttalelsene fra Kommunelegen vært bedt om en nærmere redegjørelse for hva disse pasientklagene gjaldt. A har selv forklart at de spesielle forholdene i kommunen med høy arbeidsledighet og mange personer på sykepenger, attføringspenger og uførepensjon skapte en del særlige problemer i forhold til pasientene.

Samlet sett er det etter lagmannsrettens mening så stor usikkerhet og uklarhet knyttet til spørsmålet om Helsetilsynet har brukt rettsreglene riktig og foretatt en korrekt avveining av relevante faktiske forhold, at vedtaket må oppheves som ugyldig.

Ugyldigheten er av en slik art at lagmannsretten finner det klart at staten ved Helsedepartementet må være erstatningsansvarlig for det tapet A måtte ha lidt som følge av vedtaket.

Spørsmålet om det foreligger noe tap som kan kreves erstattet, framstår som tvilsomt. Lagmannsretten ser ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om det er sannsynlig at turnustjenesten ville vært nektet godkjent også om helsemyndighetene hadde gått riktig fram ved vurderingen av spørsmålet. Usikkerhet her må gå ut over staten, jf synspunkter i avgjørelse i Rt-1997-343. Lagmannsretten tilføyer at A formodentlig har krav på at helsemyndighetene, dersom vedtaket anses ugyldig, gjør nytt vedtak i saken, men at det antakelig ikke er noe behov for nytt vedtak dersom A ikke selv ønsker det.

Noe grunnlag for å tilkjenne erstatning for tapte inntekter i de periodene A har vært sykmeldt eller av annen grunn ute av arbeid, foreligger ikke. Ut over As partsforklaring og en henvisning til alminnelige antakelser om påkjenningen ved å bli utsatt for et vedtak som det foreliggende, er årsakssammenheng her ikke forsøkt dokumentert ved sykmelding, legeerklæring eller annet. Det er ikke lagt fram kopier av noen søknader til legestillinger. Spørsmålet er likevel om det er sannsynliggjort at vedtaket kan ha virket negativt inn på hennes karrieremuligheter og dermed har påført eller vil påføre henne et tap. Lagmannsretten finner vurderingen av dette spørsmålet vanskelig. Det legges til grunn at A var interessert i en spesialistkarriere som kirurg, og at hun ikke fikk forlenget et vikariat ved kirurgisk avdeling ved Aker sykehus i 1999. Etter rettens syn er hovedårsaken til dette mest sannsynlig det søksmålet A har reist mot B personlig. Søksmålet var uberettiget, jf nedenfor, og må etter lagmannsrettens syn anses som et feilgrep. Det er påregnelig at legemiljøct reagerer på et slikt søksmål mot en kollega, og at det kan skape vansker for karrieren.

Flertallet, lagdommer Bøhn og sorenskriver Thomesen, er likevel under atskillig tvil kommet til at det må kunne legges til grunn at det ugyldige vedtaket representerer en forsinkelse og vanskeliggjøring av As legekarriere som har hatt og kan få en viss økonomisk effekt. Erstatningen settes skjønnsmessig til 200.000 kroner. Mindretallet, lagdommer Lindseth, er kommet til at A ikke er berettiget til erstatning. Mindretallet finner ikke at A har sannsynliggjort at hun har hatt eller vil få noe økonomisk tap som følge av det ugyldige vedtaket.

Lagmannsretten ser slik på saksomkostningsspørsmålet:

Selv om Helsetilsynets vedtak oppheves, har A ikke vunnet saken mot staten fullstendig. Hun krevde riktignok erstatning utmålt etter skjønn, men har på flere punkter ikke fått medhold i sine anførsler om erstatningsutmålingen. Opphevelse av vedtaket er likevel en så viktig side av saken at lagmannsretten mener staten bør dekke en del av As saksomkostninger for by- og lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §174 annet ledd. Flertallet legger også vekt på at hun er tilkjent en viss erstatning. Omkostningene settes til 150.000 kroner, som inkluderer delvis dekning av gebyrer.

I saken A har anlagt mot B, finner lagmannsretten det klart at B må frifinnes selv om Helsetilsynets vedtak kjennes ugyldig. B hadde ikke avgjørelsesmyndighet, men var etter reglene pålagt å gi sin vurdering av om turnustjenesten var tilfredsstillende gjennomført. Retten har ovenfor funnet at godkjennelse kan nektes også på ikke-medisinsk grunnlag. Det er ikke grunn til kritikk av måten B har skaffet seg faktisk grunnlag for sin vurdering, og heller ikke ellers noen grunn til kritikk av måten han har behandlet saken.. Det er heller ikke noe grunnlag for å karakterisere hans vurderinger som uaktsomme. En anførsel om at Bs uttalelse til et legetidsskrift, der saken ble omtalt uten navn, er et selvstendig erstatningsbetingende forhold, oppfatter lagmannsretten som frafalt.

Etter dette stadfestes herredsrettens dom i saken mot B, ettersom lagmannsretten også er enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. B tilkjennes i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd saksomkostninger for lagmannsretten. Beløpet settes i samsvar med oppgave til 126.920 kroner. Av dette er 125.000 kroner salær.

Domsslutning:

I sak 01-02055:

1. Helsetilsynets vedtak 10. februar 1999 er ugyldig.

2. Staten ved Helsedepartementet betaler 200.000 -tohundretusen- kroner til A senest to uker etter forkynnelsen av denne dommen.

3. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler staten ved Helsedepartementet 150.000 -hundreogfemtitusen- kroner til A senest to uker etter forkynnelsen av denne dommen.

I sak 00-01785:

1. Asker og Bærum herredsretts dom punkt 2, så langt det gjelder B, og punkt 3 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 126.920 -etthundreogtjuesekstusennihundreogtjue- kroner til B senest to uker etter forkynnelsen av denne dommen.