LB-2000-1890 - RG-2001-761

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-12-08
Publisert:	LB-2000-01890 - RG-2001-761 (112-2001)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Indre Follo herredsrett Nr 99-949 A/01 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01890 A/03.
Parter:	Ankende part: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Eva Frivold). Motpart: Ski kommune. (Prosessfullmektig: Advokat Turid Berger).
Forfatter:	Lagdommer Anders Bøhn, formann. Lagdommer Svein Dahl. Tilkalt dommer, byrettsdommer Knut Skedsmo. Fagkyndig meddommer psykolog Fredrikke Lynum. Fagkyndig meddommer psykolog Sverre Asmervik. 2 meddommere fra alminnelig utvalg
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-1, Tvistemålsloven (1915) §477, Barneloven (1981) §35, §4-14, §4-15, EMK (1999), EMK (1999)

Saken gjelder omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav d.

A, født 1960, og B, født 1945, har sammen sønnen C, som er født *.*.1998. Foreldrene er ikke gift, men de har bodd sammen siden før sønnen ble født, og de bor fortsatt sammen.

Den 14. juli 1999 fremmet Ski kommune overfor Fylkesnemnda for sosiale saker i Oslo og Akershus forslag om at barneverntjenesten skulle overta omsorgen for C etter barnevernloven §4-12 første ledd d, og at det skulle fastsettes samvær for mor og far. Foreldrene satte seg imot forslaget om omsorgsovertakelse. Fylkesnemnda gjorde 12. oktober 1999 vedtak med slik slutning:

1. Ski kommune, barneverntjenesten, overtar omsorgen for barn født *.*.1998, jf. lov om barneverntjenester §4-12 bokstav d.

2. Barnet plasseres i fosterhjem, jf. lov om barneverntjenester §4-14a og §4-15.

3. Etter en overføringsperiode skal A og B ha samvær med barnet 8 ganger i året, inntil 4 timer hver gang med en av fosterforeldrene til stede.

Det var dissens 3-2 i fylkesnemnda: Nemndslederen og ett av de alminnelige medlemmene mente det ikke var grunnlag for å gjøre vedtak om omsorgsovertakelse.

A og B bragte nemndas vedtak inn for retten. Hovedforhandling ble holdt i Indre Follo herredsrett i desember 1999. Først 13. april 2000 avsa herredsretten dom, som har slik domsslutning:

Fylkesnemnda for sosiale saker i Oslo og Akershus' vedtak av 12.09.1999 stadfestes.

Det er en feil i slutningen: Fylkesnemndas vedtak er som tidligere nevnt av 12. oktober 1999.

Foreldrene hadde i mellomtiden begjært utsatt iverksettelse av fylkesnemndas vedtak, jf tvistemålsloven §477. Indre Follo herredsrett besluttet 29. november 1999 at vedtaket foreløpig ikke skulle iverksettes.

Etter at herredsrettens dom var forkynt, men før anke var tatt ut, begjærte foreldrene på nytt utsatt iverksettelse av vedtaket. Indre Follo herredsrett besluttet 12. mai 2000 at iverksettelsen av fylkesnemndas vedtak skulle utsettes inntil anke var oversendt lagmannsretten.

A og B har anket herredsrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Samtidig begjærte de utsatt iverksettelse av vedtaket. Ski kommune gikk imot at vedtaket skulle utsettes. Forberedende dommer i lagmannsretten besluttet 10. juli 2000 at iverksettelsen av vedtaket ikke skulle utsettes. Foreldrene nektet å samarbeide i forbindelse med iverksettelsen, og C ble hentet med politiets hjelp og plassert i fosterhjem den 27. juli 2000.

De ankende parter, A og B, har i hovedsak gjort gjeldende:

Omsorgsovertakelsen er i dette tilfellet begrunnet i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav d. Dette er en unntaksbestemmelse, som kan benyttes selv om det på overtakelsestidspunktet ikke foreligger noen omsorgssvikt. Bestemmelsen skal brukes i rene unntakstilfeller, som når foreldrene er sinnslidende eller tunge rusmisbrukere. Det følger av ordlyden og forarbeidene at det påligger kommunen en betydelig bevisbyrde i slike saker: Det kreves en betydelig overvekt av sannsynlighet for at det senere vil skje en omsorgssvikt som vil påføre barnet alvorlig skade. Bestemmelsen er forbeholdt de klare tilfellene.

Ski kommune har helt unnlatt å oppfylle sin bevisbyrde. Det er enighet i saken om at det ikke foreligger noen omsorgssvikt nå. Sønnen har det godt hos sine foreldre, han er blid og fornøyd, og det er ingenting å utsette på hans utvikling. Foreldrene har siden 1999 bodd stabilt og godt i Y, og ifølge både helsesøster i Y, tilsynsføreren og barnehagen er det ikke noe ved guttens utvikling som gir grunn til bekymring.

Forslaget om omsorgsovertakelse er i det vesentlige begrunnet med gamle forhold. Kommunen har erkjent at det ikke ville blitt fremmet noen omsorgsovertakelsessak i dag hvis det ikke var for disse tidligere forholdene. Barneverntjenesten overtok omsorgen for As to eldste døtre i 1990, da de var henholdsvis sju og fem år gamle. A erkjenner at det den gangen forelå en massiv omsorgssvikt overfor de to døtrene, og at omsorgsovertakelsen var berettiget. Omsorgsovertakelsen hadde sammenheng med at A levde under meget vanskelige forhold, og at både hun og barnas far i betydelig grad misbrukte alkohol. A har senere sluttet å drikke av eget tiltak, og hun er helt tørrlagt.

Kommunens initiativ er videre begrunnet i forholdene rundt en sønn og en datter som A fikk i henholdsvis 1991 og 1993. Det var i realiteten ikke bekymringsmeldinger til barneverntjenesten før det oppsto en krise i foreldrenes samliv i 1997. A flyttet da på krisesenteret, blant annet som følge av at barnas far hadde tatt inn en kvinnelig leieboer, som viste seg å være hans elskerinne. Krisesenteret ga uttrykk for bekymring for mors omsorg for de to barna. Saken endte senere med rettsforlik der faren fikk foreldreansvaret og den daglige omsorgen for barna. Kommunen fremmet ikke noe krav om omsorgsovertakelse. Heller ikke det som skjedde i 1997 kan derfor gi noe grunnlag for overtakelsen av omsorgen for C i dag. A var utsatt for meget sterke påkjenninger i en opprivende samlivskonflikt.

Omsorgsovertakelsen og gjennomføringen av den framstår som uhjemlet og sterkt urimelig. Den er i realiteten satt i gang av As tidligere samboer i forbindelse med tvisten i 1997. A er fast ansatt i ... (firma), en stilling hun har hatt i over 20 år. Hun lever stabilt sammen med barnets far, og det er som nevnt ikke noe å si på dagens omsorgssituasjon og guttens utvikling. Omsorgsovertakelsen er i det vesentlige bygget på sakkyndig uttalelse fra psykolog Ragnhild Galtung Hodnekvam. Hun observerte familien da sønnen var ca seks måneder gammel. Den senere utviklingen har vist at Hodnekvams pessimistiske forutsigelser ikke har holdt stikk. A og B kom for øvrig meget dårlig ut av det med den sakkyndige, som de fant svært nedlatende.

Forutsigelsen om at det er sannsynlig at A igjen vil komme i konflikt med sin nåværende samboer, og i en slik situasjon miste evnen til å dra omsorg for sønnen, er ugrunnet, og kommunen kan ikke på noen måte anses for å ha oppfylt sin bevisbyrde på dette punktet. I psykolog Hodnekvams rapport og under ankeforhandlingen for lagmannsretten har begrunnelsen for omsorgsovertakelsen vært dreiet mer i retning av at As intellektuelle og følelsesmessige ressurser i realiteten er til hinder for at hun er i stand til å gi sønnen forsvarlig omsorg. Anførselen står bevismessig og faglig meget svakt, og motbevises av den faktiske omsorgssituasjonen, som det som nevnt ikke er noe å utsette på. Grunnlaget for omsorgsovertakelsen er i det hele tatt meget diffust, og det er ikke gjort noe forsøk på å godtgjøre hvilken fare for alvorlig skade C utsettes for. A er i en stabil bolig-, arbeids- og familiesituasjon.

Barneverntjenesten har også anført at A ikke kan samarbeide med dem, og at hun ikke tar imot råd og veiledning. Dette er positivt uriktig: De som har hatt med A å gjøre i Y kommune, har ikke hatt noe å utsette på hennes evne til å ta imot råd og veiledning. Familien ønsker selv visse hjelpetiltak, for eksempel barnehageplass, som kommunen har vært behjelpelig med. De følger råd fra helsesøster, og kan godt tenke seg noe avlastning. Det er imidlertid viktig at råd, veiledning og tilsyn gis av noen de ankende parter har tillit til. Det vises særlig til vitneprov fra D, som har lang erfaring med problemstillingen, og som i praksis har vært fosterfar for den ene av As to eldste døtre. D uttrykte forundring over at man ikke hadde funnet fram til en egnet støtteperson for familien før man gikk til det skrittet å be om omsorgsovertakelse.

Naboer og bekjente har slått ring om familien. De har uttrykt forferdelse over det som har skjedd, og det er samlet inn over 7.000 kroner til dekning av utgifter til sakkyndig i saken. Dette er uvanlig i en sakstype som dette.

Det er vanskelig å forstå at det skal være til barnets beste å bli flyttet fra sitt vante miljø og en inspirerende barnehageplass til en fosterfamilie på Eidsvoll som ikke har egne barn, hvor C har få lekekamerater og der planen er at fostermor skal være hjemme med C i minst ett år.

Det har ikke vært praktiske vansker knyttet til familiens daglige liv. A var de siste månedene før omsorgsovertakelsen ble gjennomført i fullt arbeid på ... (firma), mens far, som er sykmeldt, har fraktet sønnen til og fra barnehagen. På grunn av omsorgen for sønnen har A krav på redusert arbeidstid, og dette vil hun søke om dersom hun får sønnen tilbake.

I alle tilfeller følger det av barnevernloven §4-12 annet ledd at inngrepet er uhjemlet. Omsorgsovertakelse skal bare skje etter at det er forsøkt med hjelpetiltak i hjemmet, eller slike tiltak må anses nytteløse. Som nevnt ovenfor er det ikke noe grunnlag for påstanden om at familien ikke har tatt imot råd og veiledning. Det er uforståelig at man ikke har kunnet avvente situasjonen og gitt foreldrene en mulighet til å vise at de maktet omsorgen for sønnen.

Subsidiært anfører de ankende parter at det samværet som er fastsatt, fire timer åtte ganger i året, er vesentlig for lite.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

Prinsipalt: Fylkesnemndas vedtak oppheves.

Subsidiært: A og B gis rett til samvær med C, født *.*.98, annenhver helg.

Ski kommune gjør i hovedsak gjeldende:

Det er kommunen som har bevisbyrden for at vilkårene etter §4-12 første ledd d er oppfylt. Formuleringen av bestemmelsen sammenholdt med forarbeidene tilsier at det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for at vilkårene er til stede. Etter kommunens mening er vilkårene klart oppfylt.

Begrunnelsen for omsorgsovertakelsen er sammensatt. Forhistorien er en viktig del av bildet. A har ved tidligere anledninger vist at hun ikke er i stand til å dra omsorg for barn når forholdene rundt henne blir vanskelige. Hennes to første døtre ble tatt fra henne etter massiv omsorgssvikt. Ikke så lenge etter omsorgsovertakelsen knyttet hun seg til en ny mann, og ble raskt gravid. Hun fikk tvillinger, som begge døde i forbindelse med fødselen. Hun fikk så en sønn og en datter i henholdsvis 1991 og 1993. Hun bodde på denne tiden i X, og det er kommet fram gjennom vitneførselen at barneverntjenesten i X var bekymret for barnas omsorgssituasjon i årene som fulgte. I forbindelse med samlivsbruddet i 1997 kom det alvorlige bekymringsmeldinger fra krisesenteret. Kommunen anfører at det er sjelden at det kommer bekymringsmeldinger til barneverntjenesten fra krisesentret. Det ville høyst sannsynlig blitt omsorgsovertakelse hvis ikke barnas far hadde fått den daglige omsorgen for barna.

Kort etter dette ble A igjen gravid, denne gangen med B. Omsorgen for C har foreløpig tilsynelatende gått bra. Det er imidlertid overveiende sannsynlig at A vil komme i konflikt med sin samboer, og at dette igjen vil føre til at hun mister evnen til å dra omsorg for sønnen. Det er klare tegn til gjentagelse: Når A kommer i konflikt med omgivelsene, mister hun evnen til å se barnas behov. Foreldrene bor fortsatt sammen, men det er etter kommunens mening all grunn til å tro at forholdet mellom de to er langt vanskeligere enn de har gitt uttrykk for i retten. Det går fram både av barneverntjenestens samtaler med A og psykolog Hodnekvams rapport at A flere ganger har gitt uttrykk for at hun ikke orker forholdet stort lenger.

Den dårlige prognosen henger sammen med As beskjedne intellektuelle ressurser. Det går fram av psykolog Hodnekvams rapport at A ikke har noen innsikt i eller forståelse av sine problemer knyttet til nære relasjoner og omverdenen ellers. Etter psykologens mening er det ikke skjedd vesentlige endringer i As personlige forutsetninger for å ha omsorgen for et barn. Mor makter omsorgen for C så lenge han er liten og krever lite. Etter hvert som han blir større og vil stille større krav til henne, er det usannsynlig at hun vil makte omsorgsoppgaven, særlig dersom forholdet til samboeren blir brutt. Det er derfor overveiende sannsynlig at C blir påført alvorlig skade. Allerede i dag ser man tendenser til en uheldig utvikling hos barnet. Han virker ukritisk overfor fremmede, og det er grunn til å sette spørsmålstegn ved hans utvikling.

As manglende realisme og forståelse av sin egen situasjon innebærer at hun ikke er villig til å ta imot hjelp og veiledning, og at hun særlig i krisesituasjoner avviser hjelpeapparatet. Dette er kommet klart fram i hennes samtaler både med barneverntjenesten og psykolog Hodnekvam. Hun kan følge praktiske råd, men mangler dypere forståelse for eget hjelpebehov. Bestemmelsene i §4-12 annet ledd er derfor ikke til hinder for omsorgsovertakelsen. Ski kommune slutter seg ellers til Indre Follo herredsretts vurdering, som går ut på at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli påført utviklingsskader som følge av mors manglende omsorgsevne kombinert med hennes manglende evne til å nyttiggjøre seg nødvendig bistand for å hindre slik utvikling hos barnet. Det har vært viktig å handle før utviklingsskade kan påvises. Erfaring viser at slik skade vil være påført i god tid før barnet viser tydelige symptomer.

Det er flere tegn som tyder på at A nærmer seg en krise i forhold til sin samboer og omverdenen. A har blant annet søkt om sosialhjelp for å greie husleien etter uenighet med samboeren om husleiebetalingen.

Dersom barnet blir værende i fosterhjemmet, anfører kommunen at den samværsordningen som er fastsatt, er tilstrekkelig. Hensikten med samværene skal primært være at gutten ikke glemmer sine foreldre. Det er et minimumssamvær retten fastsetter, og forholdene kan ligge til rette for mer samvær senere.

Ski kommune har lagt ned slik påstand:

Herredsrettens dom stadfestes.

Lagmannsretten er enstemmig kommet til at vedtaket om omsorgsovertakelse må oppheves og at C skal tilbakeføres til sine foreldre.

Omsorgen er i dette tilfellet overtatt i medhold av barnevernloven §4-12 første ledd bokstav d. Bestemmelsen skiller seg fra de andre alternativene i første ledd ved at omsorgen kan overtas selv om det for tiden ikke foreligger noen omsorgssvikt. Muligheten for framtidig omsorgssvikt gir ellers ikke grunnlag for omsorgsovertakelse, og kravene etter bokstav d er derfor forholdsvis strenge. Sett på bakgrunn også av §4-12 annet ledd om at omsorgsovertakelse bare skal skje der det er nødvendig og ikke hvis det er tilstrekkelig med andre tiltak etter barnevernloven, innebærer etter lagmannsrettens syn at bokstav d skal benyttes med forsiktighet. Paragrafens annet ledd må anses som et uttrykk for det som i alminnelighet er et formål med barnevernloven, nemlig at barneverntjenesten først og fremst skal søke å legge forholdene til rette for at barn kan ha en tilfredsstillende omsorgssituasjon hos sine foreldre. Kravet til at inngrepet skal være nødvendig, følger også av EMK artikkel 8 og rettspraksis rundt denne bestemmelsen. Lagmannsretten antar at saker om omsorgsovertakelse etter bokstav d, hvor det ikke samtidig er hjemmel for omsorgsovertakelse også etter ett av de andre alternativene i første ledd, er sjeldne.

Et avgjørende kriterium for inngrep etter bokstav d er at barnet utsettes for risiko for alvorlig skade. Kravet er forholdsvis strengt. Bestemmelsen var ny i barnevernloven av 1992. I NOU 1985:18 om lov om sosiale tjenester foreslo utvalget en bestemmelse der spørsmålet om omsorgsovertakelse skulle bygges på framtidsvurderinger, og mente dette kunne være aktuelt i to situasjoner: Den ene var hvor barnet ikke var hos foreldrene, men i en beskyttet situasjon hos fosterforeldre eller på sykehus, og hvor det var fare for at barnet ville bli vanskjøttet dersom foreldrene igjen overtok omsorgen for det. Også tidligere barnevernlov ble antatt å hjemle omsorgsovertakelse i et slikt tilfelle. Den andre situasjonen var der hvor foreldrene er tilbakestående eller har alvorlige sinnslidelser. (NOU side 157). Utvalget foreslo at slik omsorgsovertakelse kunne skje når foreldrene åpenbart manglet personlige forutsetninger for å ha ansvaret for barnet. Beviskravet «åpenbart» ble kritisert som for strengt av Regjeringsadvokaten (Ot.prp.nr.44 (1991-1992) side 43). Barne- og familiedepartementet foreslo på bakgrunn av denne kritikken at inngrepskriteriet skulle være at det er «overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene mangler personlige forutsetninger for å ha ansvaret for barnet.» Dette innebar ifølge departementet at «beviskravet er noe moderert.» Departementet kommenterte forslaget slik: «Når det gjelder departementets forslag til første ledd bokstav d som inngrepskriterium, mener departementet at det er behov for å kunne overta foreldreansvaret også på et slikt grunnlag. Departementet vil imidlertid understreke at det er foreldrenes evne til omsorg som også i disse tilfellene skal vurderes, og ikke foreldrenes tilstand eller personlighetstrekk i og for seg.» (Nevnte proposisjon samme side).

Lagmannsretten forstår departementets sistnevnte bemerkning slik at lovforslaget, som viste til alvorlig skade som følge av foreldrenes manglende personlige forutsetninger, skulle forstås slik at det avgjørende var om foreldrenes personlige egenskaper ville medføre omsorgssvikt. Lagmannsretten antar at dette er bakgrunnen for at justiskomiteen endret ordlyden i bokstav d uten nærmere begrunnelse til at inngrepsvilkårene skulle være at «det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.» Justiskomiteen understreket at dette ikke betydde at komiteen var uenig i odeltingsproposisjonens motiver til bestemmelsen.

Lagmannsretten forstår etter dette bestemmelsen slik at det må kreves en forholdsvis klar sannsynlighetsovervekt for at barnet vil bli påført alvorlig skade som følge av foreldrenes manglende evne til på sikt å ha omsorgen for det, og at det også må være overveiende sannsynlig at slik skade vil påføres uansett om barneverntjenesten forsøker å hindre dette gjennom andre tiltak etter barnevernloven. Lagmannsretten antar at bestemmelsen først og fremst tar sikte på omsorgsovertakelse fra foreldre med alvorlig sinnslidelse, psykisk uviklingshemming eller rusmisbruk, der det anses forholdsvis klart at foreldrene i lengden ikke vil kunne gi barnet nødvendig omsorg.

Begge parter har påberopt barnevernloven §4-1 om barnets beste. Lagmannsretten bemerker at denne bestemmelsen ikke får direkte betydning for forståelsen av inngrepskriteriene i §4-12, men at den er av betydning for om en eventuell inngrepshjemmel bør benyttes, og at bestemmelsen er et overordnet tolkingsmoment ved den helhetsvurderingen som skal skje.

Lagmannsretten finner grunn til å si noe om Bs stilling i saken. A har foreldreansvaret for C alene. Foreldrene har bodd sammen siden før han ble født, men det følger av hovedregelen i barneloven §35 første ledd at mor har foreldreansvaret alene, ettersom foreldrene ikke har sendt inn melding til folkeregisteret om at foreldreansvaret skal være felles, jf paragrafens annet ledd. Foreldrene har forklart at dette ikke er noe bevisst valg, og at de ikke var klar over reglene om melding til folkeregisteret. B har vært part i saken helt siden fylkesnemndsbehandlingen ut fra sin rett til samvær med sønnen. Foreldrenes prosessfullmektig gjorde etter det opplyste gjeldende for fylkesnemnda at et eventuelt vedtak om omsorgsovertakelse formelt også måtte rettes mot faren, men fylkesnemnda avviste dette.

Det er på det rene at en far som ikke har foreldreansvaret, ikke har selvstendig adgang til å reise sak om et omsorgsovertakelsesvedtak, jf Rt-2000-721. Lagmannsretten antar at dette betyr at et fylkesnemndsvedtak om omsorgsovertakelse bare skal rettes mot den av samboende foreldre som har foreldreansvaret. Men det er på det rene at B rent faktisk hadde den daglige omsorgen sammen med moren. Fars omsorgsevne er nevnt som ett av vurderingstemaene i mandatet til psykolog Hodnekvam, men hans manglende partsstilling i forhold til selve omsorgsovertakelsesspørsmålet synes å ha ført til at hans stilling i saken er kommet en god del i bakgrunnen. Psykolog Hodnekvam hadde bare en samtale med ham, før han forlot hjemmet første gang hun var på besøk. Etter dette var han ikke til stede under Hodnekvams senere besøk, etter eget utsagn fordi han mislikte psykologen sterkt og syntes hun behandlet ham og moren nedlatende. Psykolog Hodnekvam har ikke gjort anstrengelser for å få nye samtaler med B ut over at hun ba A si til ham at det var ønskelig at han var til stede ved senere besøk. Det synes å vært lagt liten vekt på at far rent faktisk hadde del i omsorgen for sønnen fram til gutten ble tatt fra foreldrene, og dette har ført til at fars personlige forutsetninger for fortsatt å ta del i omsorgen for sønnen, er nokså dårlig utredet. Etter det resultatet lagmannsretten har kommet til, har det imidlertid ikke vært nødvendig å innhente ytterligere opplysninger om dette, ut over fars egen forklaring i retten.

Når det gjelder spørsmålet om vilkårene for omsorgsovertakelse etter §4-12 første ledd d er til stede i dette tilfellet, bemerker lagmannsretten:

Kommunens syn er i det vesentlige begrunnet i tidligere omsorgssvikt fra As side. Lagmannsretten viser her til kommunens anførsler slik de er referert foran. Retten forstår dem sammenfatningsvis slik at kommunen mener A gjentatte ganger knytter seg til ustabile menn, og at hun utsetter sine barn for omsorgssvikt når det så oppstår krise i samlivet. Historien gjentar seg: Hun makter i slike situasjoner ikke å se barnas behov. Kommunen finner støtte i psykolog Hodnekvams utredning.

Det foreligger sakkyndig rapport også i forbindelse med omsorgsovertakelsen av de to eldste jentene og samlivsbruddet i 1997. Rapportene er omtalt og delvis gjengitt i herredsrettens dom, og lagmannsretten viser her til herredsrettens domsgrunner.

Lagmannsretten kan ikke se at prognosen for familien A/Bs omsorgsevne er så dårlig at vilkårene i §4-12 første ledd d er til stede. Bekymringsmeldingene omkring As forhold til de to mellomste barna hadde sammenheng med en akutt krise i forhold til tidligere samboer, slik det er gjort rede for i de ankende parters anførsler foran. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for kommunens anførsler om at det er stor sannsynlighet for at det vil oppstå en krise også i forholdet mellom A og B som vil gjøre A uegnet til å ha omsorgen og påføre barnet alvorlig skade.

Det er riktignok en del som tyder på at forholdet mellom A og B ikke er så godt som de har gitt uttrykk for i retten. Det er flere rapporter om at A har gitt uttrykk for at hun ikke holdt ut med mannen i lengden, og at hun syntes forholdene var vanskelige. Det kan etter rettens mening også stille spørsmål ved hvor uforbeholdent A erkjenner tidligere omsorgssvikt, selv om hun har gitt uttrykk for dette i retten. Disse forholdene får imidlertid ikke avgjørende betydning. Faren for et framtidig samlivsbrudd er åpenbart ikke i seg selv grunnlag for noe vedtak om omsorgsovertakelse, og lagmannsretten kan som nevnt ovenfor ikke se at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at A i en slik situasjon vil miste sin omsorgsevne slik at barnet blir alvorlig skadet. A er nå 40 år, og det er grunn til å tro at det har skjedd en viss modning hos henne. Lagmannsretten legger også en viss vekt på forklaringen fra vitnet D, som fram til for ca et år siden i en årrekke har arbeidet ved - - ungdomshjem, og i praksis har vært fosterfar for en av As eldste døtre og kjenner forholdene rundt A forholdsvis godt. Han har pekt på den store forskjellen som ligger i at A nå har et fast etablert boforhold. D er ikke i tvil om at A, med nødvendig hjelp fra kommunale myndigheter, vil være i stand til å klare et brudd hvor mannen forlater hjemmet. Han har uttrykt noe forundring over at man ikke gikk lenger med hjelpetiltak i hjemmet før man besluttet å føre sak om omsorgsovertakelse.

Lagmannsretten legger videre vekt på at A helt fra hun var 19 år gammel har vært fast ansatt på - - (firma), og at hun under tidvis vanskelige forhold hele tiden har beholdt arbeidet. Hun har etter det opplyste i en årrekke ikke rørt alkohol. Det er grunn til å legge vekt på at A og B nå har hatt et godt og stabilt boforhold i Y i ca to år. As tilværelse har tidligere bestått i en lang rekke flyttinger. Psykolog Hodnekvams sakkyndige uttalelse er utarbeidet for ca halvannet år siden. Hun uttrykte her bekymring for hvordan det ville gå når A eventuelt skulle tilbake i arbeid. Siden den gangen har A vært hjemme med barnet til hun begynte på - - (firma) igjen. Med helsesøsters hjelp fikk familien barnehageplass til sønnen. A gikk da tilbake i full jobb, mens far, som er sykmeldt fra sitt arbeid som sjåfør på grunn av blant annet fingeroperasjoner, har fraktet gutten til og fra barnehagen. A var i arbeid ca tre måneder før C ble fjernet fra hjemmet. Denne ordningen, hvor en av foreldrene er i fullt arbeid med til dels lang arbeidsreise mens den andre bringer og henter barnet i barnehagen, må sies å være nokså vanlig i dagens samfunn.

Uttalelsene fra tilsynsfører, helsestasjon og barnehage er positive. Representanten for barnehagen har understreket at C bare var der ca 14 dager før han ble flyttet til fosterhjemmet, og at de derfor har begrenset grunnlag for uttalelsen. Men deres observasjon var at C var en blid gutt som fant seg godt til rette i barnehagen og lekte godt både alene og med andre barn. Ifølge helsesøster er det ikke noe å utsette på omssorgssituasjonen, og Cs utvikling er normal. I en periode var guttens høyre arm lite bevegelig. Foreldrene ble henvist til fysioterapeut, og de har passet på at gutten har gjort øvelser, slik at hans motoriske utvikling nå synes helt normal. Både helsesøster og tilsynsfører har gitt uttrykk for at de finner overføringen av C til fosterhjem uforståelig.

Kommunen har anført at det må anses godtgjort at A vil avslå eller ikke være i stand til å benytte seg av eventuelle hjelpetiltak i en fremtidig vanskelig situasjon. Lagmannsretten kan ikke se at det er noe ved situasjonen etter at C ble født som tilsier at A er uvillig til å motta hjelp, råd og støtte. Både helsesøster og tilsynsfører har gitt uttrykk for at A har lyttet til deres råd og veiledning, og fulgt de rådene hun har fått. Hun har tatt imot økonomisk støtte til barnehageplass for C. Hun har etter råd også bestemt seg for å gå ned til 75 prosent stilling, som hun har krav på, dersom hun får sønnen tilbake.

Lagmannsretten bemerker her at det forhold at mor er og har vært i fast jobb i over 20 år, samtidig som hun på omsorgsovertakelsestidspunktet har fast bosted, er samboer med barnets far og ikke bruker rusmidler, at sentrale aktører som tilsynsfører, helsesøster og barnehage ikke ser noen grunn til bekymring for barnet og at nærmiljøet rundt familien støtter dem og har samlet inn flere tusen kroner til rettssaken, er forhold som ikke kan sies å være vanlige i en sak om omsorgsovertakelse.

Kommunen har uttrykt bekymring for hvordan det skal gå med C når han blir eldre. Foreløpig synes han å være et barn som krever lite, og kommunen stiller spørsmål ved om moren framover vil gi ham slik stimulans og slikt omsorgsmiljø som han trenger. Lagmannsretten peker på at gutten vil få impulser også fra sin far, fra barnehagen og fra miljøet ellers. Kommunens anførsler her kan etter lagmannsrettens mening ikke berettige en konklusjon om at grunnlaget for omsorgsovertakelse etter §4-12 første ledd d er tilstede. Lagmannsretten kan ikke se at slike forhold skulle gjøre det overveiende sannsynlig at barnet kan bli påført alvorlig skade.

Ut fra det resultatet lagmannsretten er kommet til, er det uheldig at barnet allerede er flyttet til fosterhjem. Eventuelle skadevirkninger knyttet til at barnet igjen må skifte miljø, må tas i betraktning ved avgjørelsen, jf barnevernloven §4-1 om at de tiltakene som gjennomføres, skal være til barnets beste og gi kontinuitet i omsorgen. Atskillelsen har vart i mindre enn fem måneder. Dette taler ikke avgjørende mot tilbakeføring. Lagmannsretten legger vekt på at foreldrene har vært jevnlig på besøk i fosterhjemmet.

Barnet bør tilbakeføres til sine foreldre så snart som mulig.

At omsorgsovertakelsesvedtaket oppheves, innebærer ikke at lagmannsretten mener det ikke kan være grunnlag for hjelp, støtte og eventuelle tiltak i forhold til familien framover. A har selv gitt uttrykk for at hun for eksempel ønsker noe avlastning. Det er etter lagmannsrettens mening viktig at man her finner fram til personer som kan samarbeide med familien med sikte på å legge omsorgssituasjonen til rette. A og B synes å ha et godt forhold til kommunale myndigheter i Y kommune.

Etter dette må fylkesnemndas vedtak oppheves.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Fylkesnemndas vedtak oppheves.