LB-2000-2055
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-02-15 |
| Publisert: | LB-2000-02055 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr 99-00735 A/02 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02055 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Merethe og Olav Weider (Prosessfullmektig: Advokat Erik Gundersen). Kjæremotpart 1: Otto Riese (Prosessfullmektig: Advokat Øivind Stabenfeldt). Kjæremotpart 2: Gerling Norge AS (Prosessfullmektig: Advokat Rune Njøs Jacobsen). |
| Forfatter: | Lagmann Wilhelm Omsted. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen. Lagdommer Sidsel B. Lindseth |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §154, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Avtaleloven (1918) §36 |
Saken gjelder begjæring om oppreisning for ankefrist over inngått rettsforlik.
Merethe og Olav Weider (heretter benevnt Weider) kjøpte i juli 1998 eiendommen Kleivveien 21 i Bærum av Otto Riese (heretter benevnt Riese).
Ved stevning til Asker og Bærum herredsrett av 6 april 1999 anla Weider søksmål mot Riese med påstand om at kjøpet av eiendommen ble hevet og kjøpesummen tilbakebetalt, subsidiært med krav om prisavslag. Det ble fremsatt erstatningskrav under begge påstander. Søksmålet var også rettet mot Gerling Norge AS (heretter benevnt Gerling) hvor Riese hadde tegnet eiendomssalgsforsikring.
Etter begjæring fra samtlige parter besluttet herredsretten å foreta rettsmekling i saken, og partene inngikk i rettsmøte den 2. juni 1999 slikt rettsforlik:
1. Otto Riese og Gerling-Konzern Allgemeine Versicherungs AG betaler in solidum kr 1.175.000,- til Merethe og Olav Weider innen 14 dager.
2. Oppgjøret inkluderer også alle utgifter til juridisk bistand i forbindelse med saken.
3. Partene har etter dette ikke mer å kreve av hverandre i forbindelse med kjøpet av eiendommen.
4. Partene begjærer saken hevet som forlikt. Hver av partene bærer sine egne omkostninger.
Saken ble hevet ved rettens kjennelse av 3. juni 1999.
Ved anke av 23. desember 1999 fra advokat Erik Gundersen på vegne av Weider ble rettsforliket påanket samtidig som det ble fremsatt begjæring om oppreisning for oversittelse av ankefristen. Grunnlaget for anken er at rettsforliket bygger på feilaktige faktiske omstendigheter som må medføre at forliket må settes til side etter avtaleloven §36. Huset er revet da det ikke kunne utbedres innen forsvarlige kostnadsrammer.
Asker og Bærum herredsrett avsa 4 mai 2000 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen om oppreisning avvises.
2. I saksomkostninger betaler Merethe og Olav Weider kr 3.000 - tretusenkroner - til Otto Riese og kr 3.000 -tretusenkroner- til Gerling Norge AS innen 2 -to- uker fra kjennelsens forkynnelse med tillegg av 12 -tolv- % rente fra forfall og til betaling skjer.
Weider har i rett tid påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Motpartene har tatt til motmæle.
Merethe og Olav Weider har i hovedsak anført:
Det gjøres gjeldende at herredsretten har foretatt feil bevisvurdering og rettsanvendelse. Det er lagt til grunn en for streng vurdering i forhold til når de kjærende parter hadde «oppfordring til og mulighet for å sitte inne med de nødvendige opplysninger», jf Rt-1992-1063. Det er feil når retten kommer til at Weider hadde de nødvendige opplysninger eller mulighet for å skaffe seg de nødvendige opplysninger når rapporten fra Snortheim Byggtjeneste AS forelå. Snortheim/MjøsConsult var kun en av en rekke eksperter som hadde uttalt seg i saken, og Weider hadde et åpenbart behov for å dobbeltsjekke rapporten mot andre eksperter. Tidligere i saken hadde det vært betydelig motstrid mellom de faglige rapportene og vurderingene som var innhentet. Weider foreholdt den innhentede rapport for de eksperter som tidligere hadde avgitt uttalelser i saken.
Det pekes på at lovens uttrykk «anledning» ikke skal fortolkes for strengt, jf Rt-1958-634. Retten må foreta en konkret vurdering av om det - slik situasjonen fremsto for de kjærende parter - var rimelige og forståelige grunner som medførte at oppreisningsbegjæringen ikke ble innsendt tidligere. Ingeniør Fayes rapport av 3. desember 1999 må være utgangspunkt for fristens løp.
Subsidiært hevdes at lagmannsretten må se hen til den helt ekstraordinære vanskelige situasjon som forelå for Weider; usikkerhet mht huset, datterens helseproblemer og bruddet med tidligere advokat i en viktig fase i saken. Retten må foreta en individuell og konkret prøving av om unnlatelsen av å begjære oppreisning har hatt rimelig grunn, jf Rt-1992-1335 og den rettspraksis lagmannsretten viser til i den saken.
Forventet utfall av realitetsprøvingen i anken vil være et moment av betydning for oppreisningsspørsmålet. Det er gode utsikter til opphevelse av rettsforliket da det ble inngått på sviktende faktisk grunnlag. Det pekes videre på at det den 22 november 1999 - da nåværende prosessfullmektig påtok seg oppdraget - ikke forelå tilstrekkelig nødvendig informasjon til å begjære oppreisning. Ny rapport fra ing. Faye ble umiddelbart rekvirert. Det må også ses hen til at det er ankemotpartens rådgivere som må sies å ha forårsaket den uheldige situasjon som Weider er kommet i, og at disse rådgivere også har unnlatt å samarbeide.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Merethe og Olav Weider gis oppreisning for oversittelse av ankefrist.
2. Merethe og Olav Weider tilkjennes saksomkostninger.
Gerling Norge AS har i hovedsak anført:
Nødvendige opplysninger forelå allerede i september 1999 etter at Weider hadde mottatt rapport av 8. september 1999 fra Snortheim Byggtjeneste AS og rapport av 7. september 1999 fra MjøsConsult AS. Under enhver omstendighet forelå nødvendig kunnskap da Weider hadde mottatt utfyllende rapporter fra Snortheim Byggtjeneste AS, datert henholdsvis den 3. og 15. oktober. Fristen for begjæring om oppreisning begynner således senest å løpe den 15. oktober 1999. Weider hadde deretter en måned til å fremskaffe eventuelle supplerende opplysninger dersom man mente det var behov for dette. Henvendelse til ing. Faye ble først gjort den 23. november 1999.
Det kan ikke legges vekt på at Weider var uten advokat i perioden 2. - 22. november 1999. Weider var representert ved advokat den 15. oktober 1999 som må være det seneste tidspunkt for når fristen for å begjære oppreisning begynner å løpe. Årsaken til at begjæringen ikke ble sendt innen fristen var således ikke at Weider var ukjent med oppreisningsintituttet eller var uten advokatbistand. Henvisningen til Rt-1992-1335 synes således å være lite treffende.
Verken uttalelsen fra ingeniør Faye den 3. desember 1999 eller det avholdte møtet samme dag mellom Gerling og advokat Gundersen kan danne utgangspunkt for fristen. Likeledes kan heller ikke engasjering av advokat Gundersen den 22. november 1999 danne utgangspunkt for når fristen begynner å løpe.
Det pekes videre på at Weider hadde sine egne rådgivere både med hensyn til bygningssakkyndighet og sakens juridiske sider. Det bestrides at det inngåtte rettsforlik representerer et urimelig resultat for Weider. Det må også ses hen til at anken neppe ville ha ledet til en opphevelse av forliket.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Anken avvises.
3. Gerling Norge AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.
Otto Riese har i hovedsak anført:
Herredsretten har foretatt en korrekt bevisvurdering og rettsanvendelse. Dersom en rivesituasjon oppfattes som en ankegrunn, ville det eneste fornuftige vært å begjære oppreisning straks, dvs innen en måned etter at en antydning om riving lå på bordet Opplysningene om riving i rapport av 8. september 1999 fra Snortland Byggtjeneste AS (og rapporten fra MjøsConsult av 7. september) foranlediger i tilstrekkelig grad en begjæring om oppreisning, da den i hvert fall oppfyller vilkåret om å gi «anledning til», jf domstolloven §154. De opplysninger som fremkom i rapportene - med tillegg av riveforespørsel til kommunen i begynnelsen av november, forespørsel om pantefrafall ved riving m m. - utgjør så markante begivenheter at den kjærende part ikke kan høres med at han ikke hadde tilstrekkelig oversikt pga flere rådgivere.
Subsidiært anføres at fristen i alle fall må begynne å løpe fra mottakelsen av Snortlands rapport av 3. oktober 1999, hvor det under pkt 1. fokuseres på hvorvidt huset må rives, og hvor det under pkt. 4 henvises til bruk av rapporten i en eventuell tvist. Rapporten fra ingeniør Faye den. 3 desember 1999 med en «second opinion» kan således ikke i noe tilfelle være utgangspunkt for fristberegningen.
Det kan ikke få avgjørende betydning at Weider var uten advokathjelp i perioden 2. - 22. november 1999. Weider var representert ved advokat både den 8. september og 15. oktober 1999, dersom disse tidspunktene anses som start for fristberegningen. Det bemerkes at Weider fra reklamasjonen ble fremsatt har benyttet fire forskjellige advokater og en rekke tekniske rådgivere inkl. arkitekter. Rapporten som ble utarbeidet forut for rettsforliket ble laget i fellesskap av begge parters rådgivere.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Anken forkastes.
3. Otto Riese tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem. Retten kan i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse.
For at oppreisning skal kunne gis må vilkårene i domstolloven §153 være til stede, og oppreisningsbegjæringen må være satt frem innen de frister som er angitt i domstolloven §154. Den alminnelige frist etter §154 første ledd er en måned etter det tidspunkt da det «ble anledning til» å fremsette begjæring om oppreisning. Kjæremålsutvalget har i kjennelse inntatt i Rt-1992-1063 antatt at «man må kunne se det slik at en part har hatt anledning til» å fremsette begjæringen på det tidspunkt da han hadde oppfordring til og mulighet for å sitte inne med de nødvendige opplysninger.»
I nærværende sak er det sentrale vurderingstema i relasjon til fristutgangspunktet i domstolloven §154 første ledd på hvilket tidspunkt Weider hadde tilstrekkelig informasjon til å påanke rettsforliket med henvisning til at dette kunne bygge på bristende forutsetninger, slik som anført i ankeerklæringen.
Lagmannsretten legger til grunn at det økonomiske oppgjøret mellom partene i rettsforliket var basert på at eiendommen kunne rehabiliteres. Allerede ved saksanlegget var det klart at det forelå betydelige mangler ved eiendommen, bl.a. som beskrevet i en rapport av 9. november 1998 fra byggmester Gunnar Brenna. Noen måneder etter rettsforliket rekvirerte Weider fra Snortheim Byggtjeneste AS oppfølgningsrapport 1 og 2 datert 30. august 1999, tilstandsvurdering av 8. september 1999 med vedlagt rapport fra MjøsConsult AS, kostnadsvurdering av 3. oktober 1999 og vurdering av tekniske løsninger datert 15. oktober 1999. I tilstandsvurderingen av 8. september heter det i den avsluttende konklusjon bl.a.:
- Bygningen har dårlig teknisk tilstand og er lite egnet for istandsetting til bolig når det tas utgangspunkt i de foreliggende planer, dagens normer og krav til utførelse - samt eiers ansvarsforhold knyttet til et eventuelt salg etter istandsetting
- Kostnadene ved istandsetting av eksisterende bygning vil etter undertegnede oppfatning overstige kostnadene ved bygging av ny tilsvarende, og jeg vil hevde at dette forhold har gyldighet også for situasjonen før de pågående utbedringsarbeider ble påbegynt.
Lagmannsretten ser det slik at fristutgangspunktet må sies å løpe senest fra det tidspunkt samtlige av de ovenfornevnte rapporten var mottatt av Weider. Fra dette tidspunkt må det etter lagmannsrettens vurdering fremstå som klart for Weider at rettsforliket kunne være inngått på bristende forutsetninger.
Lovens system er slik at ankende part har en måned på seg etter at han fikk «anledning til å fremsette en begjæring» til å klargjøre og endelig ta stilling til hvorvidt det skal begjæres oppreisning. Lagmannsretten er enig med herredsretten når denne bemerker at det ikke er avgjørende for fristens utgangspunkt når det ble tatt endelig stilling til hvorvidt huset skulle rives. Slik lagmannsretten vurderer de innhentede rapporter, gir disse et tilstrekkelig solid grunnlag for å påanke rettsforliket, og Weiders kunnskap om innholdet i rapportene må således være utgangspunktet for fristberegningen i domstolloven §154 første ledd. Det kan ikke kreves noen sikkerhet for at ankende part vil vinne frem i ankesaken.
Den kjærende part har hevdet at fristen tidligst kan begynne å løpe fra 3. desember 1999 da Weider først på dette tidspunkt hadde innhentet en nødvendig «second opinion». Lagmannsretten kan ikke være enig i dette. Fra midten av oktober forelå grundige rapporter med tekniske beregninger, og Weiders behov for å innhente en ytterligere vurdering fra en annen sakkyndig kan etter lagmannsrettens syn ikke medføre at fristens utgangspunkt forskyves i nærværende sak. Retten peker her på at Weider hadde frist på en måned til innhentelse av en «second opinion» før en anke eventuelt måtte sendes inn til retten.
Lagmannsretten finner ikke at Weiders manglende advokatbistand i perioden 2. - 22. november 1999 kan få betydning for fristens utgangspunkt. Det legges her vekt på at Weider fortsatt var representert ved advokat i to uker etter at rapportene var fremlagt, og det må forutsettes at advokaten hadde kjennskap til reglene for oppreisning. Weiders vanskelige livssituasjon kan heller ikke få avgjørende betydning i nærværende sak da fristens utgangspunkt relateres til den faktiske kunnskap om mulige bristende forutsetninger som Weider fikk ved de innhentede rapporter. Dersom problemstillingen hadde vært hvilke kunnskaper Weider kunne ha skaffet seg, ville slike rimelighetsmomenter av personlig karakter kunne bli tillagt større vekt. Retten har ikke funnet det nødvendig å gå inn på hvorvidt realitetsanken ville ført frem.
Herredsrettens avgjørelse blir etter dette å stadfeste. Anken fremmes ikke.
Kjæremålet har ikke ført frem, og den kjærende part skal etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartenes saksomkostninger. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger slike særlige omstendigheter at det er grunn til å fravike hovedregelen.
Advokat Stabenfeldt har fremsatt et salærkrav på kr 11.750 for kjæremålet. Advokat Njøs Jacobsen har fremsatt et salærkrav på kr 18.500. Retten er kommet til at begge salærkravene er for høye ut fra hva som må anses nødvendig for å få saken betryggende behandlet, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Det er under kjæremålsbehandlingen kun utarbeidet ett prosesskrift, tilsvaret, fra begge ankemotparter. Salærene settes ned til kr 6.000 for hver av partene.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Anken avvises.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Merethe og Olav Weider, en for begge og begge for en, 6.000 -sekstusen- kroner til Otto Riese og 6.000 -sekstusen- kroner til Gerling Norge AS. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra lagmannsrettens kjennelse.