LB-2000-2101
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-03 |
| Publisert: | LB-2000-02101 |
| Stikkord: | Gjenopptakelse av farskapssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Fredrikstad byrett Nr 00-0442 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02101 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: 1. A, 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Vibeke Olavesen). Kjæremotpart: 1. C 2. D (Prosessfullmektig: Advokat Jon Erik Holm). |
| Forfatter: | Lagmann Berit Fosheim. Lagdommer Dag Stousland. Lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §408, §412, §172, §179, §180 |
Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av farskapssak.
Onsøy herredsrett avsa 14 desember 1946 dom med slik domsslutning:
E kjennes bidragspliktig til A og hennes barn B, født *.*. 1945, han kjennes ikke å være far til barnet.
Saksomkostninger tilkjennes ingen av partene.
A og B begjærte 13 april 2000 farskapssaken gjenopptatt ved Fredrikstad byrett. Motparter i saken er Es arvinger C og D.
Fredrikstad byrett avsa 31 mai 2000 kjennelse med slik slutning:
Begjæringen om gjenopptakelse av sak nr 55/1945 A ved Onsøy herredsrett forkastes.
A og B har påkjært kjennelsen. De har ved sin prosessfullmektig i hovedsak anført:
Det foreligger et nytt bevis i saken ved at E i juni 1993 avga en erklæring om at han var Bs far. B lovet E å ikke legge frem erklæringen før etter Es død. Han hadde derfor ikke mulighet til å legge den frem tidligere. Utgangspunktet for fristberegningen etter tvistemålsloven §408 må være det tidspunkt da det ble klart at Es arvinger ikke ville akseptere erklæringen.
Erklæringen er ikke bare et nytt bevismiddel, men en ny uomtvistet kjensgjerning som ville medført at det overhodet ikke hadde vært grunn til å reise farskapssak i 1945.
Det tilbys videre et nytt bevis ved vitnet F. Hun vil forklare at A var presset av E til å hemmeligholde sannheten om farskapet og at det var rekvirert rom for tyske soldater i hennes hjem, slik at det var naturlig at hun ble observert utenfor hjemmet sammen med disse.
Det er videre ønskelig at det blir foretatt DNA-analyse i saken. Det vises til Rt-1997-413 der det fremgår at det ikke stenger for gjenopptagelse av saken at resultatet av analysen ikke foreligger.
Det er lagt ned påstand:
1. Sak nr 55/1945 A ved Onsøy herredsrett, gjenopptas ved Fredrikstad byrett.
2. A og B tilkjennes saksomkostninger.
C og D har tatt til motmæle. De har ved sin prosessfullmektig i hovedsak anført:
Byrettens kjennelse er korrekt.
Når det gjelder erklæringen fra E av juni 1993, ble den avgitt på et tidspunkt da hans kone var alvorlig syk. Han var derfor i sterk depresjon og ubalanse, og det var grunn til å tro at den kom til etter diktat fra B. Uansett må fristen i tvistemålsloven §408 første ledd løpe fra det tidspunkt B fikk kjennskap til erklæringen, nemlig i juni 1993. Gjenopptagelsesbegjæringen er derfor for sent fremsatt.
Vitnet F ble ført som vitne under Onsøy herredsretts behandling av saken, og kan derfor ikke tilføre saken noe nytt.
Det er også vist til at avdøde E ikke ville medvirke til å gi blodprøve til DNA-analyse.
Det er relativt åpenbart at B har reist denne saken for å komme i posisjon som arving.
Det er lagt ned påstand:
1. Fredrikstad byretts kjennelse av 31 mai 2000 i sak nr. 00-00442 stadfestes.
2. C og D tilkjennes saksomkostninger for begge retter.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.
Etter tvistemålsloven §408 første ledd skal begjæring om gjenopptagelse fremsettes innen tre måneder etter at parten har fått kjennskap til den omstendighet han bygger begjæringen på. Denne fristen gjelder også for farskapssaker. Erklæringen fra E om at han var Bs far ble avgitt i juni 1993, og B ble kjent med den kort tid etter. Lagmannsretten er enig med byretten i at fristen må løpe fra det tidspunkt B fikk kjennskap til innholdet av erklæringen, og at fristen derfor er langt overskredet. Det forhold at erklæringen skulle hemmeligholdes til etter Es død, kan ikke utsette fristen for å begjære gjenopptagelse.
Lagmannsretten er videre enig med byretten i at det tilbudte vitneprovet fra F ikke innebærer noe nytt bevis som åpenbart ville endret avgjørelsen, jf tvistemålsloven §407 nr 6. Onsøy herredsrett la til grunn at A og E hadde hatt samleie på den tid A ble gravid. En forklaring om at hun ble presset til ikke å oppgi ham som far, og at det ikke var unaturlig at hun snakket med tyskere, kan ikke ha betydning for saken.
Utgangspunktet er at en DNA-test som ikke er gjennomført, ikke kan regnes som bevis i forhold til tvistemålsloven §407 nr 6 og §412 jf Rt-1998-219 og Rt-1998-243. Det gjøres kun unntak for de særegne unntakstilfelle der man «på forhånd - før blodprøvene er tatt og analysert - kan gå ut fra at en DNA-analyse åpenbart vil føre til et annet domsresultat», se Rt-1998-219 særlig på side 230 - 231. Som påpekt av byretten, vil en gjenopptagelse av saken i dette tilfellet føre til et annet domsresultat i det det etter dagens lovgivning ikke er anledning til å idømme bidragsplikt, men ikke farskap. Det kan imidlertid ikke være slike tilfelle unntaket skal gjelde for. Det ville føre til at alle saker der en mann bare var idømt bidragsplikt, kunne gjenopptas.
For øvrig vises det til byrettens begrunnelse som lagmannsretten slutter seg til.
Lagmannsretten er etter dette enig med byretten i at det er åpenbart at de påberopte bevis er utilstrekkelige. Byrettens kjennelse blir stadfestet.
Advokat Holm påsto saksomkostninger for byretten, men byretten tok ikke stilling til spørsmålet. Det blir derfor avgjort av lagmannsretten, jf tvistemålsloven §179.
For byretten kommer tvistemålsloven §172 første ledd til anvendelse i det ingen av unntaks-bestemmelsene i annet ledd er relevante. For lagmannsretten kommer tvistemålsloven §180 første ledd til anvendelse.
Advokat Holm har fremlagt omkostningsoppgave for begge retter med kr 7.425,-. Oppgaven legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler A og B til C og D kr 7.425 - kronersyvtusenfirehundreogtjuefem - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.