LB-2000-2287
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-10-25 |
| Publisert: | LB-2000-02287 |
| Stikkord: | Straffeprosess, Advokatrett, Salærfastsettelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Moss byrett Nr 99-00130 M - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02287 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Advokat Jon Swensen. |
| Forfatter: | Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Lars Jorkjend. Lagdommer Peter L. Bernhardt |
| Lovhenvisninger: | Rettshjelpsloven (1980) §28a, Forvaltningsloven (1967) §36 |
Saken gjelder kjæremål over salærfastsettelse.
Advokat Jon Swensen var oppnevt som forsvarer for en av de tiltalte i en straffesak for Moss byrett, der tiltalen gjaldt fartsoverskridelse. Hovedforhandling ble holdt 12. og 13. oktober 1999. Ved byrettens dom 18. oktober 1999 ble advokat Swensens klient dømt i samsvar med tiltalen, og politiets lasermåling ble lagt til grunn i dommen. Dommen ble anket, men nektet fremmet av lagmannsretten. Kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse førte ikke fram. Advokat Swensen sendte deretter begjæring til lagmannsretten om omgjøring, men heller ikke da ble anken fremmet. Det ble igjen inngitt kjæremål som ikke førte fram.
Salæroppgave fra advokat Swensen er datert 6. januar 2000. Det er krevd salær med kr 80.320 tilsvarende 125,5 timer og dekning av reiseutgifter med kr 1.920 samt utgifter til privatengasjert sakkyndig med kr 23.450, til sammen kr 105.690. Advokat Swensen purret flere ganger på oppgjør. I brev fra byretten 21. juni 2000 ble det opplyst at salæroppgaven ikke var mottatt, men at man hadde fått kopi per telefaks 25. april 2000. I brevet het det videre:
Det er til overveielse å nedsette Deres salær til det beløp som tilkjennes i henhold til stykkprissatsen. Det antas ikke å ha vært nødvendig med så omfattende forarbeid som De krever salær for. Materien i slike saker er vel kjent fra rettspraksis. Det overveies dessuten å nekte å godkjenne salæret til den privatengasjerte sakkyndige Malmo, siden det allerede var oppnevnt to andre sakkyndige som dekket samme kompetanse.
Deres eventuelle uttalelse imøteses. Salærfastsettelse vil bli foretatt så snart dommeren er tilbake på kontoret.
Advokat Swensen avga uttalelse 10. juli 2000. Samme dag fastsatte byretten salæret til kr 21.875 med tillegg av reiseutgifter kr 1.920. I begrunnelsen het det:
Under henvisning til rettens brev av 21. juni 2000 fastsettes salæret overensstemmende med stykkprissatsen, idet det oppgitte forarbeid er mer omfattende enn det som kan anses rimelig og nødvendig, jf stykkprisforskriften §7 tredje ledd og salærforskriften §7.
I brev 11. juli 2000 konstaterte advokat Swensen at rettens salærfastsettelse i brev av 10. juli hadde krysset hans brev av samme dato. Han ba om at salærfastsettelsen ble revurdert i lys av brevet og framkom med ytterligere merknader.
Advokat Swensen innga 24. juli 2000 kjæremål til lagmannsretten over byrettens salærfasettelse av 10. juli 2000. Saken ble oversendt Borgarting lagmannsrett ved brev 1. august 2000 fra Moss byrett.
På anmodning fra lagmannsretten har byretten gitt kommentarer til kjæremålet i brev 17. august 2000. Byrettens redegjørelse er meddelt den kjærende part. I redegjørelsen heter det blant annet:
Etter byrettens syn ble saken unødvendig vidløftiggjort av advokat Swensen. Han la saken svært bredt opp og angrep nær sagt alle sider ved politiets laserfartsmålinger, så vel i den konkrete sak som på generell basis. Byretten fant ikke at det var grunnlag for noen av advokat Swensens mange og omfattende anførsler, og politets lasermåling ble lagt til grunn i dommen. ....
Byrettens oppfatning er at advokat Swensen har benyttet vesentlig mer tid enn hva som kan anses rimelig og nødvendig, både hva angår forarbeid og under hovedforhandlingen. Etterarbeid skal vel i tilfelle honoreres av anke-/kjæremålsinstansen.
Hva angår den privatengasjerete sakkyndige, Jan Tore Malmo, vises til at det allerede var oppnevnt to rettsoppnevnte sakkyndige som dekket samme kompetanse, og retten avslo derfor å dekke utgiftene til en tredje sakkyndig.
Den kjærende part, advokat Jon Swensen, anfører i hovedtrekk:
Det bestrides at byretten har anledning til å reise innvendinger mot salæroppgaven etter så lang tid. Salæroppgave ble her sendt inn 6. januar 2000, men dette må gjelde selv om retten hevder ikke å ha mottatt oppgaven før per telefaks 25. april 2000. Det er i salærforskriften §6 angitt at utbetaling skal skje så vidt mulig innen 30 dager. Eventuelle innvendinger bør framsettes innen samme frist og da kombinert med utbetaling av det beløp retten finner akseptabelt. Når det ikke er framsatt innvendinger innen fristen, må retten være forpliktet til å gi dekning fullt ut.
Byrettens avgjørelse må oppheves på grunn av mangelfull begrunnelse. Det er ikke angitt noe konkret om hva som synes unødvendig eller urimelig. Det er påpekt i korrespondansen at det var mangelfull forberedelse fra påtalemyndigheten og at det derfor var mye opp til forsvarer å sørge for opplysning av saken. Det betviles at retten har innhentet dokumentene for gjennomgang, herunder mine henvendelser til politiet og retten under saksforberedelsen, før beslutning ble tatt om nedsettelse av salær og nektelse av utgiftsdekning. Avgjørelsen om å nekte dekning av utgiftene til sakkyndig vitne blir særlig urimelig når samme byrett utsatte avklaring av oppnevning så lenge at vedkommende måtte møte til hovedforhandlingen. Anmodning ble framsatt 7 måneder før hovedforhandlingen, og det ble purret på rettens avgjørelse skriftlig og muntlig i god tid uten at det førte til noen reaksjon. Først under hovedforhandlingen ble det meddelt at vedkommende, som da hadde forberedt seg og møtt, ikke ble oppnevnt. Retten var på forhånd varslet om at vedkommende kom til å møte siden spørsmålet om oppnevning ikke ble avgjort.
Det foreligger ikke grunnlag for nedsettelse. Forberedelsene til hovedforhandlingen hadde ikke unødvendige eller urimelige elementer. Byretten fulgte ikke det høyesterettsprejudikat som er relevant i slike saker. Dette tilsier muligens at ytterligere grundig forarbeid burde vært gjort. Det er ikke meningen at forsvarere skal begrense bevisførselen slik at dette reduserer klientens mulighet til å vinne fram. En nedsettelse av salærkravet som her vil føre til at forsvarere ikke tar sjansen på å påberope vitner, framskaffe bevis eller på annen måte løpe risiko for kostnad. Den mulighet forsvarer har til å avklare spørsmålet om kostnad på forhånd ble her hindret av byretten ved manglende tilbakemeldinger.
Retten hadde berammet tre dagers rettsmøte. Dette tilsa at stykkprissats ikke ville være anvendelig idet hovedforhandlingen kunne overstige 18 timer. Også dette tilsier at forsvarerne ikke hadde oppfordring til å rapportere om tidsbruk som oversteg stykkprissystemet.
Det ble gjort mye forarbeid blant annet fordi påtalemyndigheten ikke fulgte opp med relevant etterforskning. I saken var det uttalelser fra tre sakkyndige. Uttalelsen fra Justervesenet/Jarle Gran viste seg å være basert på et uriktig grunnlag. Dette ble avklart grunnet grundig forberedelse fra forsvarer og gjorde at Gran korrigerte sin konklusjon.
Det ble gitt meget detaljerte tekniske framstillinger fra de sakkyndige. Det må forutsettes at forsvarer skaffer seg innsikt i problemstillingene som de sakkyndige behandler.
Det påpekes at saken var under etterforskning/forberedelse i to år, og den var også berammet for hovedforhandling våren 1999. Dette tilsier at saksforholdert ble tatt fram flere ganger - ved befaringer/tekniske undersøkelser og nye rapporter fra sakkyndige mv.
Etter innsendelse av salæroppgave er det utført arbeid med kjæremål på nektelse av ankesak samt muntlig og skriftlig kontakt med byretten og Justisdepartementet grunnet manglende respons på salærkravet. Disse timene bør dekkes i tillegg til de som ble krevd i salæroppgaven.
Det er nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
1. Moss byretts beslutning om nedsettelse av salærkravet, oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes med kr 5.000.
Subsidiært:
1. Salæroppgaven med tillegg av 21 timer etterarbeide, blir dekket.
2. Saksomkostninger tilkjennes med kr 5.000.
Lagmannsretten har kommet til at byrettens salærfastsettelse må oppheves og bemerker:
Det er anført i kjæremålet at byretten ikke hadde adgang til å sette ned salæret når det gikk så lang tid fra salæroppgaven ble innsendt til det ble reist innvendinger mot kravet. Lagmannsretten er ikke enig i det. Det er usikkert når byretten mottok salæroppgaven fra advokat Swensen. Advokaten hevder at salæroppgaven ble sendt inn 6. januar 2000, mens byretten har oppgitt at denne først ble mottatt per telefaks 25. april 2000. Det framgår av korrespondansen at advokat Swensen 25. april henvendte seg til retten over telefon og fikk opplyst at oppgaven ikke var registrert og at han samme dag sendte kopi per telefaks. Selv om det legges til grunn at originaloppgaven ved en feil ikke ble registrert innkommet i byretten i januar, kan lagmannsretten ikke se at retten er avskåret fra å sette ned salæret i forhold til det som er krevd, slik det ble varslet om i rettens brev 21. juni 2000. Det vises til Rt-1998-1451 der det er uttalt at «Kjæremålsutvalget finner dog grunn til å bemerke at det at det går lang tid fra mottakelsen av salærkravet til salærfastsettelsen, neppe kan ha den virkning at adgangen og plikten for retten til å vurdere rimeligheten av salærkravet faller bort». Det legges for øvrig til grunn at forsinkelsen i byretten her hadde sammenheng med vedkommende dommers sykefravær.
Den kjærende part anfører videre at salærfastsettelsen må oppheves på grunn av mangelfull begrunnelse. Lagmannsretten legger til grunn at salærfastsettelse beror på et helhetlig skjønn og at det ikke kan kreves at retten foretar en helt konkret vurdering av hvilke arbeidsoppgaver som anses unødvendige, jf. Rt-2000-513. Etter lagmannsrettens syn må likevel kravet til begrunnelse ses i forhold til omstendighetene i den enkelte sak, og det må kreves at det som advokaten anfører til støtte for salærkravet blir vurdert av retten. Når det er tale om en så vidt kraftig nedsettelse av salæret som her, fra kr 80 320 til kr 21 875, samt nektelse av utgiftsdekning til privatengasjert sakkyndig med kr 23 450, må dette i noen grad skjerpe kravet til begrunnelse. Resultatet har her blitt at det salæret som er tilkjent, ikke dekker forsvarerens utgifter. Det er videre på det rene at da byretten foretok salærfastsettelsen 10. juli, hadde man ennå ikke mottatt advokat Swensens uttalelse. Det var etter omstendighetene nærliggende å anta at advokat Swensen ønsket å kommentere saken, og byretten hadde ikke gitt noen uttrykkelig frist for uttalelse. Når saken ligger slik an, kan man etter lagmannsrettens oppfatning ikke ha sikkerhet for at salærfastsettelsen er basert på en tilstrekkelig grundig vurdering. Etter lagmannsrettens syn må dette også gjelde selv om byretten hadde mulighet for å omgjøre beslutningen etter at advokat Swensens uttalelse forelå.
Det framgår at byretten har fastsatt salæret i overensstemmelse med stykkprissatsen.
Lagmannsretten antar at det ved ny salærfastsettelse er hjemmel for å fravike stykkprisforskriften med det antall timer til forberedende arbeid og etterarbeid som det her er krevd oppgjør for, jf stykkprisforskriften §7 tredje ledd.
Det bemerkes for øvrig at lagmannsretten er enig med byretten i at etterarbeid i forbindelse med anke og kjæremål, som ikke er dekket av salærforskriften §10, eventuelt skal honoreres av anke-/kjæremålsinstansen, jf rundskriv G-0243 B (ny utgave) side 33.
Byrettens salærfastsettelse blir etter dette å oppheve.
Kjæremålet har ført fram. I medhold av rettshjelploven §28a, jf forvaltningsloven §36 tilkjennes saksomkostninger med kr 5 000, herunder gebyret for kjæremål.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens salærfastsettelse oppheves.
2. Advokat Jon Swensen tilkjennes saksomkostninger fra det offentlige med 5.000 -femtusen- kroner.