LB-2000-2411
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-24 |
| Publisert: | LB-2000-02411 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ytre Follo herredsrett 99-00724 A - Borgarting lagmannsrett LB- - 2000-02411 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Geir Halvor Olsen (Prosessfullmektig: Advokat Marit Winnem). Kjæremotpart: BNP Paribas Oslo Branch. (Prosessfullmektig: Advokat Hans Chr. Steenstrup). |
| Forfatter: | Lagdommer Egil F. Jensen. Lagdommer Jan Hein Eriksen. Lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §181, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Saken gjelder kjæremål over omkostningavgjørelse.
Etter begjæring fra BNP Paribas Oslo Branch (heretter BNP) som pantekreditor, ble boligeiendommen gnr 132 bnr 709 i Vestby tvangssolgt i 1999 til Geir Halvor Olsen for kroner 790.000. Salget ga BNP dekning med ca kroner 730.000 av et samlet krav på ca kroner 750.000. Etter overtakelsen oppdaget kjøperen det han oppfattet som mangler, herunder fuktskader på kjøkkenet. Han kontaktet en takstmann som vurderte reparasjonskostnadene til kroner 100.000 med tillegg av merverdiavgift. Etter å ha bedt Ytre Follo namsrett vurdere hans rett til prisavslag, skrev Olsen den 15. juli 1999 til BNP og fremsatte et forslag om prisavslag basert på takst. Dersom banken ikke var interessert i en slik løsning, varslet han søksmål. Banken svarte at den som kreditor ikke hadde vært innblandet i salget, og heller ikke kjente eiendommens tilstand utover opplysninger i en lånesøknad. Den kunne derfor ikke imøtekomme ønske om minnelig ordning.
Ved stevning av 4. november 1999 reiste Geir Halvor Olsen søksmål mot BNP med krav om at banken skulle dekke nødvendige kostnader til utbedring av påvist skade, samt avdekking og utbedring av mulig tilleggsskade. BNP bestred at eiendommen var beheftet med mangler og nedla påstand om frifinnelse. Hovedforhandling ble avholdt 29. og 30. juni 2000. I rettsboken er det ikke anmerket noe om forliksforhandlinger. Under hovedforhandlingen nedla Geir Halvor Olsen påstand om at BNP skulle dømmes til å betale erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kroner 100.000.
Ytre Follo herredsrett avsa 7. juli 2000 dom med slik domsslutning:
1. BNP Paribas Oslo Branch dømmes til å betale Geir Halvor Olsen kr 50.000,- -kronerfemtitusen - med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
3. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse.
Retten begrunnet omkostningsavgjørelsen slik:
Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet legger retten til grunn at saken anses dels vunnet, dels tapt jf tvistemålsloven §174 første ledd. Retten har her tatt utgangspunkt i påstanden slik den fremkommer i stevningen som bygget på at saksøker skulle få dekket fullt ut sine utbedringskostnader ved mangelen. Retten finner at det ikke foreligger omstendigheter som bringer tvistemålsloven §174 annet ledd til anvendelse. Retten er etter dette kommet til at hver av partene må bære sine omkostninger.
Om sakens nærmere enkeltheter vises til herredsrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.
Geir Halvor Olsen har rettidig påkjært saksomkostningsavgjørelsen til lagmannsretten. BNP har inngitt tilsvar.
Den kjærende part - Geir Halvor Olsen - har i det vesentlige anført:
Det bestrides ikke at saken må anses som dels vunnet og dels tapt. Retten skulle imidlertid nyttet unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd. At dette ikke ble gjort, er en feil.
Kort tid etter at han ble kjent med mangelen, tilskrev Geir Halvor Olsen banken og tilbød en minnelig løsning basert på takst. Banken viste ingen forliksvilje og ønsket ingen dialog om prisavslag.
Under hovedforhandlingen ga Geir Halvor Olsen klart uttrykk for forliksvilje. Han ønsket en utenrettslig løsning. Det er ikke mulig å si noe om hvor stort prisavslag det ville vært mulig å komme til enighet om. Av denne grunn kan ikke hevdes at Olsen ikke har vunnet mer enn han ville ha fått ved å akseptere et forlikstilbud. Unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd kan derfor nyttes, jf Rt-1974-1265. Manglende vilje til reelle forliksforhandlinger er en omstendighet som kan tas med i vurderingen i denne sammenheng.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Pkt 2 i Ytre Follo herredsretts dom endres slik:
BNP Paribas Oslo Branch dømmes til å betale Geir Halvor Olsens saksomkostninger for herredsretten med tillegg av 12 % rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.
2. BNP Paribas Oslo Branch dekker kostnadene ved kjæremålet, kr 3 000 med tillegg av rettens gebyr.
Kjæremotparten - BNP Paribas Oslo Branch - har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Såvel faktisk som rettslig har herredsretten avsagt en korrekt omkostningsavgjørelse. Ikke på noe tidspunkt er det fremkommet et forlikstilbud som retten konkret kunne henholde seg til. Geir Halvor Olsen fremsatte riktignok et tilbud om ordning, men det var under forutsetning av eksakt skadetakst. Dette må forstås som et krav om at utbedringskostnadene skulle dekkes i sin helhet, med andre ord som et krav som lå vesentlig høyere enn det Geir Halvor Olsen ble tilkjent.
Spørsmålet er for øvrig om forlikstilbud fremsettes så tidlig at det kan ha hatt vesentlig innvirkning på de samlede omkostninger. Eventuell forliksvilje under hovedforhandlingen er ikke av betydning.
Avgjørelsen i Rt-1974-1265 er ikke relevant idet retten her nyttet tvistemålsloven §174 annet ledd.
BNP har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet tas ikke til følge.
2. BNP Paribas Oslo Branch tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 3.000,- med tillegg av 12 % rente p. a. fra forfallstidspunkt til betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker:
Ved kjæremål over saksomkostningsavgjørelse er kjæremålsinstansens prøvningsadgang begrenset av tvistemålsloven §181 annet ledd. I utgangspunktet kan lagmannsretten bare prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, og lagmannsretten er i den forbindelse bundet av herredsrettens bedømmelse av sakens bevisligheter. I tillegg kan lagmannsretten prøve byrettens saksbehandling, herunder om avgjørelsen er mangelfullt begrunnet.
Herredsretten kom til at saken var dels vunnet og dels tapt, og avgjorde saken utfra tvistemålsloven §174. Ingen av partene har reist innvending på dette punkt, og lagmannsretten er enig i herredsrettens lovbruk.
Hovedregelen etter tvistemålsloven §174 første ledd er at hver av partene skal bære sine egne omkostninger. Etter annet ledd kan det gjøres unntak i en del nærmere angitte tilfelle. Oppregningen er ikke uttømmende. Retten må foreta en konkret vurdering av hvorvidt det er på sin plass å gjøre unntak fra hovedregelen. Er dette gjort, trenger retten på den annen side ikke å grunngi hvorfor den er kommet til at det ikke bør gjøres unntak. En nærmere begrunnelse vil det bare være aktuelt å kreve dersom det foreligger en spesiell foranledning til å drøfte om den ene eller annen part bør erstatte den annens saksomkostninger, jf for eksempel Rt-2000-127.
Herredsretten har fulgt hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd som innebærer at hver part betaler sine egne omkostninger. Retten har også vurdert unntaksbestemmelsen i annet ledd, men har ikke funnet at det foreligger omstendigheter som kan bringe bestemmelsen til anvendelse. Begrunnelsen er kanskje noe knapp, men det kan ikke uten videre konstateres at retten hadde en spesiell foranledning til å gå nærmere inn på dette spørsmålet.
For lagmannsretten er spesielt fokusert på §174 annet ledd, annet punktum, annet alternativ. Det står ikke klart for lagmannsretten om dette forholdet var viet like stor oppmerksomhet under hovedforhandlingen, jf blant annet at rettsboken ikke inneholder noe om fremsatt forlikstilbud. Uansett finner lagmannsretten at herredsretten etter omstendighetene ikke kunne ha noen plikt til å gi nærmere begrunnelse idet det ikke er dekning for å hevde at BNP ikke har vunnet mer enn banken ville ha fått ved å ta imot et forlikstilbud. Dette kunne ha vært en treffende beskrivelse dersom banken hadde avslått et bestemt forlikstilbud med kroner 50.000. Geir Halvor Olsen tilbød imidlertid en ordning med erstatning etter takst, og han vedla i den forbindelse en foretatt takst som konkluderte med reparasjonskostnader i størrelsesorden kroner 100.000 med tillegg av merverdiavgift. Etter det lagmannsretten kan se, har det ikke på noe tidspunkt fra Olsens side vært framsatt en løsning på et nærmere angitt beløpsmessig nivå. Dersom den ordning Olsen foreslo var blitt valgt, er det helt usikkert hvor høy en eventuell erstatning ville blitt. At banken, som bare kjente eiendommen fra sin tid som lånegiver basert på en lånesøknad fra 1997, ikke ønsket å gå videre med et slikt opplegg, kan det vanskelig innvendes noe imot.
Lagmannsretten finner etter dette at det verken hefter feil ved herredsrettens lovanvendelse eller rammene for skjønnsutøvelsen. Den nærmere skjønnsmessige prøving av om det eventuelt bør gjøres unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, kan lagmannsretten ikke prøve. Kjæremålet blir således å forkaste.
Kjæremålet har vært forgjeves. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd vil den kjærende part bli pålagt å dekke motpartens nødvendige omkostninger for lagmannsretten. Kjæremotpartens prosessfullmektig har krevd kroner 3.000. Det er ikke fremkommet merknader til beløpet som legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Geir Halvor Olsen til BNP Paribas Oslo Branch 3.000 - tretusen - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, første punktum fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.