LB-2000-2558
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjæremålssak |
|---|---|
| Dato: | 2000-09-19 |
| Publisert: | LB-2000-02558 |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Tjenestemannsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 99-2999 A/62 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02558 K/04. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2000-01246. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Nils Helmer Storeng). Kjæremotpart: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Jan Fougner). |
| Forfatter: | Lagdommer Egil F. Jensen. Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Peter L. Bernhardt |
| Lovhenvisninger: | Tjenestemannsloven (1983) §19, Tvistemålsloven (1915) §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Arbeidsmiljøloven (1977) §61 |
Saken gjelder spørsmålet om fratreden i forbindelse med rettslig behandling av oppsigelsessak, jf. tjenestemannsloven (tjml) §19 nr 3 bokstav c tredje ledd.
A ble oppsagt fra sin stilling som overingeniør i Jernbaneverket 28. oktober 1998. A påklaget oppsigelsen til Samferdselsesdepartementet uten at klagen ble tatt til følge. Ved stevning 23. mars 1999 til Oslo byrett reiste A søksmål om gyldig-heten av oppsigelsen og krevde erstatning. Ved byrettens dom 10. mai 2000 ble staten v/Samferdselsdepartementet frifunnet. Byretten avsa samtidig kjennelse med slik slutning:
A fratrer fra den 1. juni 2000 sin stilling som overingeniør i Jernbaneverket.
A har erklært anke og kjæremål til lagmannsretten 2. juni 2000. I kjæremålet har hun nedlagt slik påstand:
A har rett til å stå i stilling til saken er rettskraftig avgjort.
Staten har inngitt tilsvar og nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom og kjennelse stadfestes.
2. A dømmes til å erstatte Staten v/Samferdselsdepartementet saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av forsinkelsesrente for forbrukerskyldnere i medhold av lov av 17. desember 1976 nr. 100 §3 første ledd, fra forfall og til betaling skjer.
A har når det gjelder fratredelseseskjennelsen særlig anført:
Vilkårene for å fratre er ikke til stede. Dette gjelder i særlig grad når det er stor usikkerhet omkring arbeidsgivers saksbehandling.
De innsigelser som er framsatt vedrørende oppsigelsen, gjelder også kjennelsen om fratreden. Det bemerkes at byretten på dette punkt er usedvanlig snau i sin begrunnelse. Etter tjml. §19 tredje ledd litra c er lovens hovedregel at arbeidstaker skal stå i stillingen til saken er rettskraftig avgjort. Retten kan likevel gi kjennelse for fratredelse dersom den finner det urimelig å gi søksmålet oppsettende virkning.
Staten v/Samferdselsesdepartementet har i hovedtrekk anført:
Retten har korrekt vurdert spørsmålet om fratreden i forhold til tjml. §19 nr. 3 litra c.
Grunnlaget for Jernbaneverkets krav er den svært negative innvirkning A har på arbeidsmiljøet. As opptreden overfor andre ansatte og hennes fullstendig manglende vilje til å ta inn over seg saklig kritikk og å takle uenighet, skaper meget store problemer i organisasjonen. Dette gjør det klart urimelig om søksmålet gis oppsettende virkning.
Det vise til arbeidsmiljøundersøkelsen hvor det ble fastslått at As innvirkning på arbeidsmiljøet på sikt vil gi «... et arbeidsmiljø med risiko for at ansatte slutter eller eventuelt blir syke under en eller annen depressiv utbrenthetsdiagnose.»
Bedriftshelsetjenestens konklusjon ble bestyrket av vitneforklaringene under hovedforhandlingen, og den risiko som er forbundet med gjeninntreden i stillingen tilsier i seg selv at det vil være urimelig å gi søksmålet oppsettende virkning. Byretten har korrekt vurdert problemene som så omfattende at vilkåret for å avsi kjennelse om fratreden måtte og fortsatt må anses oppfylt.
Lagmannsretten bemerker:
Utgangspunktet og hovedregelen etter tjml. §19 nr 3 bokstav c er at når et vedtak om oppsigelse er rettidig angrepet, kan vedtaket ikke iverksettes før det foreligger rettskraftig dom eller kjennelse. Etter tredje ledd kan retten likevel bestemme at vedtaket skal iverksettes dersom retten finner det urimelig at søksmålet gis oppsettende virkning.
Bestemmelsen tilsvarer arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd. Skyldes oppsigelsen arbeidstakerens forhold, er det i forarbeidene til arbeidsmiljøloven forutsatt at et krav om fratredelse vanligvis skal tas til følge, jf. også Rt-1986-722 og Rt-1992-1547. Forutsetningen er at arbeidstakerens forhold er av en slik at art at det kan gi saklig grunn for oppsigelse.
Lagmannsretten legger til grunn at det må foretas en konkret vurdering av tjenestemannens interesse i å stå i stillingen under sakens gang målt opp mot arbeidsgiverens interesse i at tjenestemannen fratrer. Videre legges til grunn at det må foreligge en interesseovervekt for å bestemme fratredelse. Fratredelsesspørsmålet skal vurderes ut fra situasjonen på avgjørelsestidspunktet.
For den kjærende part vil det selvsagt være en økonomisk belastning at hun fra fratredelsestidspunktet ikke lenger har rett til å oppebære lønn. For de fleste arbeidstakere vil dette være en meget tyngende belastning. I tillegg kommer det forhold at en tvungen fratreden av mange vil oppleves som en forhåndsdom, og at det kan vanskeliggjøre en senere gjenopptakelse av arbeidet dersom saken ender med at oppsigelsen tilsidesettes. På den andre siden kan det også være en psykisk påkjenning for den oppsagte selv å møte på arbeidet når det foreligger sterke konflikter på arbeidsstedet.
For arbeidsgiver er det først og fremst de problemer den oppsagte arbeidstakerens tilstedeværelse kan skape for arbeidsmiljøet og de arbeidsoppgaver organisasjonen skal ivareta, som teller i denne sammenhengen.
Det er opplyst i saken at A var sykemeldt fra 7. september 1999 og en periode framover. Hvorvidt hun også var sammenhengende sykemeldt fram til hovedforhandlingen i byretten, framgår ikke. Det antas at As anke vil komme opp til behandling i lagmannsretten i løpet av et halvt års tid.
Byretten, satt med arbeidslivskyndige meddommere, kom på bakgrunn av fem dagers hovedforhandling med bredt anlagt bevisførsel, enstemmig til at oppsigelsen av A var saklig begrunnet. Retten fant at A måtte bære hovedansvaret for de alvorlige samarbeids- og mellommenneskelige problemer som forelå på arbeidsstedet. Etter det lagmannsretten kan se, bringer anken ikke inn vesentlige nye momenter i vurderingen.
Lagmannsretten har på dette stadiet i saken et vesentlig svakere grunnlag for å ta stilling til berettigelsen av oppsigelsen enn det byretten hadde. Det er derfor på det nåværende tidspunkt noe vanskelig å vurdere hvilke muligheter As anke har for å føre fram. Lagmannsretten mener imidlertid at de ankepunkter staten anfører mot A er av en slik karakter at de etter omstendighetene kan begrunne en saklig oppsigelse og at det ut fra de opplysninger som foreligger i alle fall må anses å være sannsynlighetsovervekt for at byrettens avgjørelse vil bli opprettholdt.
Det framgår av byrettens dom at A i en periode før oppsigelsen ble meddelt var fratatt en vesentlig del av de arbeidsoppgaver som tillå hennes stilling. Lagmannsretten finner grunn til å bemerke at berettigelsen av denne framgangsmåten framstår som problematisk i forhold til gjeldende rettspraksis og teori. En eventuell saksbehandlingsfeil her innebærer imidlertid ikke at den etterfølgende oppsigelsen som sådan uten videre blir å underkjenne.
I byrettens nærmere begrunnelse vedrørende fratredelse heter det blant annet:
Ut fra det som er beskrevet ovenfor finner retten problemet så omfattende at kravet om fratreden må tas til følge. Det er da lagt vekt på at avdelingen har relativt få ansatte og at konflikten har vært omfattende og vedvart over lengre tid. A har fått en rekke advarsler, men har aldri vært i stand til å komme med innrømmelser på at hun har utvist en uakseptabel atferd overfor sine medarbeidere. I stedet har hun gjentatt en rekke av beskyldningene under hovedforhandlingen. Beskyldningen finner retten må karakteriseres som sterke personangrep som har skapt et meget anstrengt og vanskelig forhold mellom A og ledelsen ved Hagland og enkelte andre ansatte. Det fremstår da som urimelig at arbeidsforholdet skal bestå under eventuell anke av saken.
Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fravike denne vurderingen. As interesse i å stå i stillingen må da vike for de tungtveiende hensyn som foreligger på arbeidsgiverens side i saken.
Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har ikke ført fram. A må erstatte statens saksomkostninger i kjæremålssaken etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, idet lagmannsretten ikke kan se at det foreligger særlige grunner for å gjøre unntak. Saksomkostningsbeløpet settes skjønnsmessig til kr 5.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. A dømmes til å betale staten v/Samferdselsesdepartementet saksomkostninger for lagmannsretten med 5.000 -femtusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen med tillegg av renter etter lov om renter ved forsinket betaling fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.