LB-2000-264
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-07-04 |
| Publisert: | LB-2000-00264 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 97-05475 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00264 A/03. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Edmund Asbøll). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Børre Lid). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Melheim, formann. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen. Lagdommer Svein Dahl. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961), Tvistemålsloven (1915) §146, §169, §171, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §3 |
Saken gjelder spørsmål om ansvar for personskade etter trafikkulykke.
Ankende part, A, f. 1963, var utsatt for en trafikkulykke 19. desember 1978. Hun var da forsetepassasjer i en bil som kolliderte med en trailer på glatt og isete vei. Bortsett fra forklaringen til A selv og hennes bror, som begge var 15 år gamle på ulykkestidspunktet, finnes det i dag ingen opplysninger i rapporter eller i andre dokumenter fra den gang som beskriver kollisjonen og hva som nærmere hendte. Papirene i tilknytning til forsikringsoppgjøret mellom bilene er makulert. I følge A kom verken politi eller lege til ulykkesstedet, slik at det heller ikke finnes politirapporter. Det er imidlertid på det rene at traileren i forsikringsoppgjøret ble holdt ansvarlig overfor personbilen. A har selv i 1994 og senere forklart at traileren og personbilen frontkolliderte med den følge at personbilen ble hektet fast i traileren. Da trailerens tilhenger skled utfor veien og ned en skråning, dro den med seg både traileren og personbilen som var hektet fast. Både trailer og personbil veltet, traileren delvis over personbilen. Hun har opplyst at hun selv slo hodet fremover sideveis slik at høyre side av hodet traff frontruten og venstre hånd støtte mot stereoanlegget.
Etter ulykken har A hatt forskjellig helseplager, spesielt hodepine og smerter i nakke/hals, som har medført utgifter til behandling hos kiropraktor og fysioterapeut.
Traileren som var innblandet i kollisjonen, var forsikret i forsikringsselskapet Norden, som senere er innlemmet i Storebrand Skadeforsikring AS (heretter Storebrand). A henvendte seg til Storebrand i 1994. Etter forslag fra As daværende advokat og med Storebrands samtykke ble det innhentet en spesialisterklæring fra overlege Petter R Skogen datert 3 august 1994. Storebrand har erkjent at kravet reguleres av bilansvarsloven, men bl a med henvisning til nevnte spesialisterklæring har selskapet bestridt at det er årsakssammenheng mellom kollisjonen og As helseplager. Storebrand bestrider derfor at A har blitt påført skader på grunn av kollisjonen.
Den 18. juni 1997 tok A ut stevning for Oslo byrett med påstand om fastsettelsesdom for Storebrands ansvar. Oslo byrett avsa 11. oktober 1999 dom med slik domsslutning:
1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Storebrand har tatt til motmæle. Dr. med. Aud Nome Dueland, spesialist i nevrologi, har vært rettsoppnevnt sakkyndig for lagmannsretten og har avgitt skriftlig erklæring datert 29. januar 2001.
Ankeforhandling ble avholdt i Oslo 26. og 27. juni 2001. Den rettsoppnevnte sakkyndige møtte og avga forklaring. For øvrig ble det avhørt tre vitner, hvorav ett sakkyndig vitne, nevnte overlege Petter R Skogen. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Etter begjæring fra den ankende part ble retten satt med fire meddommere fra det alminnelige utvalg.
Den ankende part, A, har i hovedsak anført:
Storebrand har erkjent at selskapet er ansvarlig hvis As helseplager er forårsaket av kollisjonen i 1978. At hun har helseplager og har hatt det i flere år, er ikke bestridt. Spørsmålet er derfor om det er årsakssammenheng mellom kollisjonen og hennes nåværende tilstand. Dette spørsmål står i en annen stilling enn da saken var oppe for byretten i og med at den rettsoppnevnte sakkyndige har konkludert med at det foreligger slik årsakssammenheng.
As kroniske hodepine og nakke/halssmerter er enten en nakkeslengskade eller ettervirkning etter en hjernerystelse. Diagnosen er for så vidt uten betydning fordi vilkårene for å fastslå årsakssammenheng, og dermed erstatningsplikt, uansett er til stede slik disse vilkår har blitt etablert gjennom Høyesteretts praksis, særlig i Rt-1998-1565, spesielt for nakkeslengskade. For det første foreligger det et «adekvat traume» - det vil si at det var tilstrekkelig kraft i kollisjonen til at skade kan oppstå. For det andre fikk A klare akuttsymptomer, både umiddelbart etter kollisjonen og senere i de første 72 timer. Dernest foreligger det klare brosymptomer over til den kroniske fase, og endelig harmonerer symptomene med den etablerte medisinske viten når det gjelder hvordan slik skade arter seg. Dersom As plager er en ettervirkning av hjernerystelsen, kreves det også bevissthetstap eller bevissthetsnedsettelse i umiddelbar tilknytning til hendelsen. Det er på det rene etter As egen forklaring at hun mistet bevisstheten en kort stund da det svartnet for henne.
Det foreligger heller ikke andre forhold som fremtrer som en mer sannsynlig årsak til As helseplager. Forut for ulykken var hun frisk, aktiv i flere idretter og spilte fiolin. Etter skaden fikk hun plager med hode og nakke, og det ble etter hvert påvist skjevhet i nakke/hals og muskelsmerter. Det er her vist til journalutskrifter og epikriser fra primærlege og sykehus, samt til erklæring datert 29. januar 2001 fra den rettsoppnevnte sakkyndige, Aud Nome Dueland. Denne erklæring, som er basert på to kliniske undersøkelser og intervjuer med A, samt gjennomgang av alle sykejournaler og epikriser, konkluderer med at det er mer enn 51% sannsynlig at A i ulykken ble påført skader som har gitt en skaderelatert medisinsk invaliditet på ca 15%.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Ankemotparten kjennes erstatningsansvarlig for den skade ankende part ble påført ved trafikkulykke 19.12.78.
2. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankemotparten, Storebrand Skadeforsikring AS, har i hovedsak anført:
Det er nå over 22 år siden kollisjonen skjedde. Da A henvendte seg til Storebrand i 1994, 16 år etter kollisjonen, var det første gang Storebrand fikk kjennskap til at det skulle ha vært en personskade. Alle papirer i forbindelse med kollisjonen og erstatningsoppgjøret mellom de involverte biler var da makulert. Alt man i dag vet om kollisjonen er bygget på As og hennes brors forklaring. De var begge 15 år gamle på ulykkestidspunktet. Den første dokumenterte forklaring om hva som skjedde, kom i As samtale med dr Skogen i august 1994 da hun var 31 år. Mye erindringsforskyvning kan skje i løpet av 16 år - hvilket også bekreftes av at de opplysninger A har gitt til dr Skogen og dr Nome Dueland er helt andre enn de som fremkommer gjennom legejournaler og epikriser. I denne sammenheng gjøres det gjeldende at selv om Storebrand ikke har påberopt seg foreldelse, gjelder de samme hensyn som ligger bak foreldelsesreglene. Uklarhet om hva som skjedde for 22 år siden må derfor gå ut over A når hun har ventet så lenge med å ta opp saken. Det bestrides imidlertid ikke at A i dag har helseplager med hodepine og nakkesmerter.
I dommen i Rt-1998-1565 har Høyesterett fastslått noen generelle prinsipper for bevisbedømmelsen i denne type saker. Et av disse prinsipper er at nedtegnelser gjort av fagfolk på et tidlig tidspunkt må tillegges større vekt enn skadelidtes egne forklaringer i ettertid eller slike forklaringer fra personer med tilknytning til skadelidte. I denne saken er det både i Skogens erklæring og i erklæringen fra den rettsoppnevnte sakkyndige blitt lagt for stor vekt på As egen forklaring når den strider mot de tidsnære nedtegnelser. Det fremgår ikke i noen sykejournaler at hun hadde hode- eller nakkeproblemer fra første stund etter ulykken. Det står ingen steder noe om at hun kastet opp eller besvimte. Hvis hun hadde fortalt om besvimelse og smerter i nakke og hals til den lege hun var hos umiddelbart etterpå, ville dette åpenbart blitt tatt inn i journalen. Det må derfor legges til grunn at hun ikke har nevnt noe om dette. Mellom 1979 og 1981 er det ikke nedtegnet noe om slike plager som hun senere har påberopt seg. I sin egenerklæring i forbindelse med søknad om ansettelse i NRK i 1985 opplyste A intet om slike plager - hun svarte tvert i mot at hun ikke var plaget av langvarig hodepine, svimmelhet eller besvimelser. Hun svarte også benektende på at hun hadde andre alvorlige eller langvarige sykdommer. Av en fysioterapeutundersøkelse i NRK i 1987 fremgår det at hun etter en periode med nakke- og skuldersmerter er «bra nå». Den første gang det i en legejournal overhode fremkommer noe som helst om nakkeskade, er i 1991, 13 år etter kollisjonen.
Storebrand gjør derfor gjeldende at det verken foreligger akuttsymptomer eller brosymptomer.
Storebrand har fremlagt statistisk materiale om sykemeldinger på grunn av muskelsmerter. Selskapet har henholdt seg til konklusjonen i erklæringen fra Skogen om at mange kan ha slike plager uten å ha vært utsatt for noen ulykke og at det er mindre enn 50% sjanse for at hennes plager stammer fra ulykken.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts dom av 11.10.1999 pkt. 1 stadfestes.
2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes omkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12 -tolv- prosent rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer, jf morarenteloven av 17.12.1976 nr 100 §2 og §3 og tvistemålsloven §146 annet og fjerde ledd.
Lagmannsretten bemerker:
I og med at Storebrand har erkjent ansvar etter bilansvarsloven for personskader som retten måtte komme til skyldes kollisjonen, er det bare spørsmålet om årsakssammenheng mellom kollisjonen og As helseplager retten skal ta standpunkt til. Ved denne vurdering er det naturlig å ta utgangspunkt i Rt-1998-1565. Høyesterett fastlegger her generelle prinsipper for domstolenes behandling av denne type saker og betingelsene for å tilkjenne erstatning for skader forårsaket av nakkesleng. Det vises til de fire veiledende kriterier som den sakkyndige der har oppstilt som vilkår for at en nakkesleng kan antas å resultere i varige personskader.
At As helsemessige plager ikke entydig kan diagnostiseres som nakkeslengskade, er i forhold til de nevnte betingelser ikke avgjørende. Enten hennes plager skyldes ettervirkninger etter en hjernerystelse, såkalt post commotio syndrom, eller tradisjonell nakkesleng, eller en kombinasjon av disse forhold, legger lagmannsretten til grunn at de fire grunnvilkårene uansett må være oppfylt. Det er enighet mellom partene at det foreligger et såkalt adekvat traume, altså at det var tilstrekkelig kraft i kollisjonen til at skader av biologisk vev kunne oppstå. Det er derimot uenighet om kravene til akuttsymptomer og brosymptomer er oppfylt. Storebrand er heller ikke enig i at As plager er forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. Selskapet gjør imidlertid ikke gjeldende at det foreligger andre påviste forhold som er en mer sannsynlig årsak til As plager.
Lagmannsretten har på dette punkt delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, lagmann Melheim, lagdommerne Sundt-Ohlsen og Dahl, samt 3 meddommerne, har kommet til at det er tvilsomt om det foreligger slike akuttsymptomer som må kreves, og at det i hvert fall ikke er ført bevis for såkalte brosymptomer fra akuttfasen frem til den senere kroniske fase.
Flertallet vil her peke på at det i legejournalene fra As legebesøk etter skaden ikke er nevnt noe om at hun skulle ha opplyst om hode- eller nakkeplager etter en trafikkulykke. Det første legebesøk var hos primærlegen samme kveld som ulykken den 19. desember 1978. Da er det kun skaden på venstre lillefinger som er notert i journalen og hun blir henvist til røntgenundersøkelse av denne. Det er ikke nevnt noe om besvimelse, oppkast, hodepine eller smerter i nakken. Dagen etter var hun til røntgenundersøkelse, som viste ingen synlige fracturer. Heller ikke nå er det skrevet noe i journalen om ulykken. Den 31. januar og 22. september 1979 er hun hos lege, men heller ikke da ble det notert noe om ulykken og plager som kan relateres til den.
Det neste legebesøk som er dokumentert, er i juli 1981, da hun skulle ha legeattest for førerkort. Av journalen fremgår at hun hadde torticollis (skjevhet i nakke/hals), men intet om plager etter kollisjonen i 1978. Det samme gjelder to andre legebesøk i juli 1981, hvor det konstateres muskelsmerter i rygg og nakke, men intet er nevnt om kollisjonen.
I desember 1981 ble hun undersøkt på Sentralsjukehuset i Sogn og Fjordane for mulig epilepsi. I epikrisen derfra står det bl a: «Pas. kan ikke huske å ha hatt spesielle lidelser tidligere». Og videre: «Hun har ingen hodepine, men klager over smerter i armer og ben».
Heller ikke i journalutskrift etter besøk hos primærlege i 1983 og 1984 fremkommer det at hun har nevnt noe om plager etter kollisjonen i 1978.
Flertallet finner det påfallende at det ikke i noen av disse mange journaler og epikriser etter lege- og sykehusbesøk er nevnt noe om kollisjonen og plager som hun selv mener kan relateres til denne, hvis hun har fortalt legene om det. Flertallet finner det derfor mest nærliggende at A i disse første årene etter ulykken ikke hadde plager av en slik art at de kan forbindes med kollisjonen. Det er med andre ord intet som tyder på at det har foreligget brosymptomer fra akuttfasen over til en mulig kronisk fase. Uten at flertallet vil tillegge det avgjørende vekt, vil en også nevne at A i sin egenerklæring til bedriftslegen i NRK i 1985 svarte at hun ikke var plaget av hodepine eller svimmelhet, og at en fysioterapeutrapport samme sted i 1987 sier: «Periode med nakke- skuldersmerter de siste par år. Bra nå. Meget aktiv i oppvekst, lite siste par årene». Dette understøtter likevel etter flertallets oppfatning det syn det er gitt uttrykk for ovenfor, nemlig at det er mest nærliggende å legge til grunn at A de første år etter ulykken ikke hadde plager av en slik art at hun eller andre fant det naturlig å sette disse i sammenheng med kollisjonen. Det kan derfor ha gjort seg gjeldende en erindringsforskyvning med årene slik at plager som har utviklet seg uten påviselig grunn, har blitt knyttet til ulykken som en tenkt årsak.
Flertallet vil for øvrig også peke på at den uklarhet som naturlig nok gjør seg gjeldende i dag, så mange år senere, når så lite er dokumentert fra det aktuelle tidsrom, er en uklarhet som må gå ut over A i og med at hun først etter 16 år tok opp saken. Dette er i tråd med den bevisbyrderegel som også ellers gjelder.
Begge de to sakkyndiges erklæringer baserer seg på As egen forklaring når det gjelder de faktiske forhold vedrørende selve kollisjonen, blant annet at hun vred hodet mot venstre slik at hun slo høyre del av hodet mot frontruten. Når det gjelder sykehistorien i tiden etterpå, baserer Nome Dueland seg også i stor grad på As udokumenterte opplysninger i tillegg til de foreliggende journalutdrag. Skogen bygger for sin del i større grad bare på journalutdragene når det gjelder sykehistorien. Forskjellen i tilnærmingsmåte på dette punkt må antas å være hovedårsaken til at Nome Dueland legger til grunn at A har hatt plager «nærmest kontinuerlig siden ulykken» og at det derfor foreligger brosymptomer, mens Skogen ikke har funnet belegg for dette. På spørsmål bekreftet Nome Dueland at hvis hun skulle legge Skogens faktiske forutsetninger med hensyn til sykehistorien til grunn, ville også hun ha konkludert med at det ikke forelå årsakssammenheng mellom kollisjonen og As nåværende plager. Når det gjelder flertallets oppfatning av hva som i bevisvurderingen bør legges til grunn på dette punkt, vises det til bemerkningene ovenfor i forbindelse med gjennomgang av journal- og epikriseutdragene.
Flertallet vurderer for øvrig de to spesialister i nevrologi som like uavhengige i forhold til partene - jf det som er sagt innledningsvis vedrørende oppnevningen av Skogen i 1994. Skogens erklæring er i likhet med Nome Duelands avgitt på basis av samtale med og undersøkelse av A, samt gjennomgang av sykejournaler.
Flertallets konklusjon er etter dette at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at det har foreligget slike akutt- og brosymptomer som må kreves for å fastslå årsakssammenheng mellom kollisjonen og As helseplager. Det følger av dette at Storebrand ikke kan pålegges ansvar.
Mindretallet, 1 meddommer, har kommet til at det foreligger både akuttsymptomer og brosymptomer, og dermed årsakssammenheng mellom kollisjonen og As helsemessige plager. Mindretallet støtter seg først og fremst til den rettsoppnevnte sakkyndige, som har trukket denne konklusjonen på basis av grundige kliniske undersøkelser, intervjuer og gjennomgang av legejournaler. Det legges også vekt på forklaringene fra A selv og hennes bror og søster. Det er disse familiemedlemmer som har kunnet observere hvordan A forandret seg etter kollisjonen og som dermed etter mindretallets oppfatning har kunnet bekrefte både akuttsymptomene rett etter kollisjonen og brosymptomene over til den kroniske fase.
I tilknytning til flertallets bemerkninger om at det ikke fremgår noe av legejournaler om kollisjonen og ettervirkningene etter denne, vil mindretallet bemerke at det ikke er unaturlig at As forskjellige plager ikke har vært referert i alle legejournaler og epikriser. A var en ung pike på det aktuelle tidspunkt, og det er naturlig at hun i møte med leger først og fremst konsentrerte seg om det som var hovedårsaken til de forskjellige legebesøk, for eksempel lillefingeren samme kveld, mavebesvær og muskelsmerter ved senere legebesøk. At hun da kanskje ikke har fremhevet dette med kollisjonen og plagene etter den så eksplisitt at det har kommet med i legenes journalføring, er ikke overraskende. Journalføringen var på den tiden heller ikke så uttømmende som i dag, spesielt ikke når det gjaldt plager av denne karakter. Dette ble også bekreftet av den rettsoppnevnte sakkyndige.
Saksomkostninger.
Anken har ikke ført frem, og overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges den ankende part å dekke sakens omkostninger for lagmannsretten, idet lagmannsrettens flertall ikke finner grunn til å benytte unntaksbestemmelsen. Advokat Lids omkostningsoppgave legges til grunn med kr 39.000,-, hvorav kr 30.000,- er salær.
Videre skal den ankende part dekke utgiftene til meddommere, samt den del av omkostningene til den rettsoppnevnte sakkyndige som Storebrand utreder, jf tvistemålsloven §171 jf §169.
Lagmannsretten er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse og stadfester denne.
Overensstemmende med sitt syn på hovedspørsmålet i saken mener lagmannsrettens mindretall at Storebrand bør tilpliktes å betale A sakens omkostninger.
Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår ovenfor.
Domsslutning:
1. Oslo byretts dom av 11. oktober 1999 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Storebrand Skadeforsikring AS 39.000 -trettinitusen- kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfrist er 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
3. A betaler til Storebrand Skadeforsikring AS dets utredede andel av den rettsoppnevnte sakkyndiges omkostninger. Hun betaler også omkostninger for meddommere slik disse blir endelig fastsatt.