LB-2000-2894

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-06-19
Publisert:	LB-2000-02894
Stikkord:	Familierett, Barnevern, Omsorgsovertakelse, Samvær
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 00-02088 A/18 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02894 A/01. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-01175.
Parter:	Ankende part nr. 1: A (Prosessfullmektig: Advokat Bård Vikanes). Ankende part nr. 2: B (Prosessfullmektig: Advokat Jan Kildahl). Motpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Elisabeth Wittemann).
Forfatter:	Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Eirik Akerlie. Ekstraordinær lagdommer Nils Bølset. Meddommere: Psykolog Morten Andersen. Psykolog Cecilia von Garaguly. Lege Ole-Jørgen Julsrud. Lærer Janne Myrmo
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-19, §4-1, §4-21, Tvistemålsloven (1915) §482, §4-12a, §4-14a

Saken gjelder overprøving av vedtak etter barnevernloven om omsorgsovertakelse og fastsettelse av samvær.

Ektefellene B og A er henholdsvis 46 og 53 år gamle. De fikk datteren C i 1988. I 1990 iverksatte barneverntjenesten undersøkelsessak. Familien bodde da i X. I 1994, etter at familien hadde flyttet til Y, ble B og C plassert på Frydenberg barnevernsenter, etter at moren hadde oppgitt at hun var blitt truet av mannen sin. B flyttet etter en tid tilbake til hjemmet, og senere ble også C tilbakeført. Høsten 1994 engasjerte barneverntjenesten psykolog Wenche Jørgensen for å utrede foreldrenes omsorgsevne i forhold til C. Psykolog Jørgensen konkluderte med at det var store mangler ved foreldrenes omsorgsevne, både hver for seg og samlet, og at hjelpetiltak ikke ville være tilstrekkelig. Det ble imidlertid ikke iverksatt omsorgsovertakelse. C, som hadde slitt med betydelige helseproblemer, døde av kreft i 1996, bare 8 år gammel.

Datteren D ble født **1998. I august 1999 innkom anonym melding til barneverntjenesten på Y, der melder ga uttrykk for bekymring for barnets situasjon. Få dager senere mottok barnevernet brev fra Ullevål sykehus der man ba om at behovet for hjelpetiltak i familien ble undersøkt. Bakgrunnen var at en lege var blitt tilkalt til hjemmet, og at legen hadde funnet grunn til å legge barnet inn på sykehus, selv om det ikke var medisinsk grunnlag for det. Under oppholdet hadde barnets mor fortalt at hun var redd mannen når han ble sint og at hun selv hadde psykiske problemer. Kort tid etter oppsøkte B lege Torun Sletten og ba om hjelp til å komme bort fra hjemmet. Det ble ordnet med plass på Aline spedbarnsenter for mor og datter, hvor de oppholdt seg vel en måned fra 10. september 1999. I forbindelse med et samvær med faren under oppholdet på Aline, ble D ikke levert tilbake. I brev 14. oktober 1999 beskrev Aline spedbarnsenter at D viste en utviklingsforsinkelse på det mentale/kognitive området, spesielt med hensyn til språkutvikling. Personalet opplevde mor som så psykisk dårlig at hun hadde meget begrenset kapasitet til å gi jenta den fysiske og psykiske nærhet og kontakt som hun trengte og at mor var for dårlig til å nyttegjøre seg det tilbudet avdelingen kunne gi. Det ble uttrykt alvorlig bekymring for barnetes helse og utvikling. Barneverntjensten tok kontakt med politiet, og D ble hentet 21. oktober 1999 fra familiens fritidsbolig i Z og plassert i beredskapshjem.

I denne perioden fattet barneverntjensten tre midlertidige vedtak vedrørende D, hvorav de to første ble underkjent av fylkesnemnda. Det er på det rene at det ikke forelå noe gyldig vedtak i forhold til A på det tidspunkt han unnlot å returnere D til Aline spedbarnsenter.

Etter at D var plassert i beredskapshjem, ga barneverntjenesten Aline spedbarnsenter i oppdrag å ivareta omsorgen for jenta inntil saken var behandlet i fylkesnemnda. Aline skulle også føre tilsyn med og observere samværene mellom barnet og foreldrene, og spesielt vurdere samspillet og tilknytningen mellom far og datter. I rapport 19. januar 2000 fra Aline spedbarnsenter ved barnevernskonsulent Anita Vorkinslien og spesialpsykolog Stig Torsteinson konkluderte man med at ingen av foreldrene, sammen eller alene, ville kunne gi D adekvat omsorg og utviklingsstøtte. Vedrørende fars samspill med jenta het det blant annet at dette ikke inneholdt de kvaliteter man forbinder med et utviklingsstøttende samspill. Hennes tilknytning til far var blant annet kjennetegnet av at hun var engstelig og reservert, og relasjonen hadde begrensede kvaliteter i form av avslappet glede eller gjensidighet.

De anbefalte at barnet ble plassert i fosterhjem.

Det er i saken framlagt uttalelser fra helsesøster og fra - - barnehage på Y, begge fra oktober 1999. Helsesøster skrev blant annet at D utviklet seg normalt fysisk og var blid og aktiv for alderen, og at B hadde god kontakt med barnet sitt. Helsesøster bemerket imidlertid at barnet ved de to siste besøkene krøp opp på helsesøster i stedet for på mor. Barnehagen beskrev D som ei aktiv jente som fysisk/motorisk var på linje med andre barn på hennes alder. Hun smiler og ler når hun blir snakket til, men kan også virke noe alvorlig i ansiktsuttrykket. Barnehagen bemerket også at B hadde fulgt godt opp når det gjaldt kosthold og klær, men ikke vist mye nærhet og fysisk kontakt med datteren.

Fylkesnemnda for Oslo og Akershus traff vedtak i saken 10. februar 2000 med slik slutning:

1. Oslo kommune, Y bydel, overtar omsorgen for D, f. **98, jf. barnevernloven §4-12.

2. D plasseres i fosterhjem, jf. barnevernloven §4-14a.

3. B og A skal ha samvær med D fire ganger i året med to timer hver gang, jf. barnevernloven §4-19. Barneverntjenesten kan iverksette tilsyn under samværene.

4. Ds adresse skal være sperret for foreldrene, jf. barnevernloven §4-19 annet ledd.

5. D blir i beredskapshjem eller på Aline spedbarnsenter til egnet fosterhjem er funnet.

Både A og B brakte fylkesnemndas vedtak inn for Oslo byrett til overprøving. Under behandlingen for byretten ble det opplyst at ektefellene hadde flyttet fra hverandre og tatt ut separasjon. Moren hadde ved avtale overført omsorgsretten for D til faren. De private parter var således enige om at A eventuelt skulle ha omsorgen for datteren alene og nedla påstander i samsvar med dette.

Psykolog Per Kaald, som høsten 1999 var engasjert av barneverntjensten til å utredre fars omsorgskompetanse, avga rapport 6. juni 2000. Han konkluderte blant annet med at det innenfor et overskuelig tidsperspektiv ville være umulig å gjennomføre en tilbakeføring av D til fars eneomsorg eller til foreldrene samlet. Det het videre at barnets far ville være i behov av konkret og langsiktig vegledning i sin kontakt med datteren hvis forholdet under en samværskontakt skulle utvikle seg i gunstig retning for barnet.

Oslo byrett, satt med fagkyndige meddommere, avsa dom 30. juni 2000 med slik domsslutning:

1. Fylkesnemndas vedtak pkt. 1, 2 og 5 stadfestes.

2. B og A skal ha samvær med D fire ganger i året med to timer hver gang.

Byretten fant ikke grunn til å holde fosterhjemmets adresse sperret for foreldrene. Retten fant det heller ikke nødvendig med noen formell tilsynsordning, men forutsatte at en av fosterforeldrene ville være til stede under samværene.

Sommeren 2000 ble det iverksatt en prosess med overføring av D fra beredskapshjemmet til et fosterhjem ved Æ. Fra slutten av august 2000 har jenta bodd fast i fosterhjemmet. Foreldrene har etter dette tidspunktet hatt noen samvær med datteren på Aline spedbarnsenter under tilsyn.

Både A og B anket byrettens dom inn for lagmannsretten. Det ble i den forbindelse opplyst at partene hadde påbegynt familieterapi med tanke på å gjenoppta samlivet. Etter begjæring fra de ankende parter oppnevnte lagmannsretten psykolog Gro Telle som sakkyndig. Psykolog Telle avga sakkyndig rapport til retten 21. mars 2001. Felles ankebehandling ble holdt i Oslo tinghus 29. mai - 1. juni 2001. A og B ga partsforklaringer. Det ble ført ialt åtte vitner, og den rettsoppnevnte sakkyndige ga forklaring. Sakens nærmere bakgrunn framgår for øvrig av fylkesnemndas vedtak, byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

A anfører i hovedtrekk:

A vil enten alene eller sammen med B være i stand til å gi datteren D forsvarlig og god omsorg. Det er følgelig ikke grunnlag for å fatte vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12a.

Det er ikke godtgjort at D led under omsorgssvikt før hun og moren kom på Aline spedbarnsenter høsten 1999. Aline bygde på bakgrunnsinformasjon om hjemmesituasjonen som ikke ble kontrollert nærmere, og det ble ensidig fokusert på negative forhold. Dette står i kontrast til de positive uttalelser som er avgitt av - - barnehage og helsesøster, samt forklaringer i retten fra vitner som kjenner familien. Også fotografier som er forevist retten, viser ei glad og fornøyd jente. Aline så bort fra at B hadde hatt en dårlig periode i tida forut for innleggelsen og den krisepregede situasjonen som oppsto for barnet og faren ved flyttingen til Aline. Når Aline kom til at D viste klare tegn på utviklingsforsinkelse, står dette i motstrid med psykolog Kaald som vurderte henne som normalt fungerende.

Også de vurderinger som er gjort av fars væremåte og omsorgsevne, bygger på et mangelfullt grunnlag. Man har ensidig sett hen til hans sterke reaksjoner i den klare unntakstilstand som oppsto da han ble fratatt barnet uten lovhjemmel. Det er også lagt for stor vekt på Bs beskrivelse av forholdene i hjemmet, som er preget av hennes psykiske ustabilitet. Selv om det til tider kan ha vært dårlig stemning i hjemmet, kan det ikke legges til grunn at A har utøvet vold av betydning, noe heller ikke fylkesnemnda fant bevis for. Retten må også legge vekt på vitnenes beskrivelse av fars mange gode egenskaper.

Situasjonen nå er dessuten endret. B har kommet seg i arbeid og fått nye relasjoner. Ektefellene har også søkt rådgivning med sikte på å bedre samlivsforholdet.

Ds situasjon er at hun nå har to brudd bak seg, først fra sine foreldre og dernest fra sin beredskapsfamilie.

Under enhver omstendighet vil det være mulig å tilrettelegge barnets omsorgssituasjon på en tilfredsstillende måte ved hjelpetiltak, jf. §4-12 annet ledd. Hjelpetiltak er ikke prøvd, og det er ikke godtgjort at slike tiltak vil være nyttesløse. Lovens utgangspunkt er at et barn ikke skal fratas foreldrene hvis hjelpetiltak kan avhjelpe situasjonen. Det kan heller ikke kreves optimale forhold, så lenge barnet har en omsorgssituasjon som alt i alt er tilfredsstillende. For D vil det beste være å få vokse opp sammen med sine foreldre, jf. §4-1. Dette er også barnevernlovens klare utgangspunkt og hovedregel.

For det tilfelle at lagmannsretten fastholder omsorgsovertakelsen, kreves en vesentlig utvidet samværsordning. Det bør ikke være sjeldnere samvær enn én gang per måned. Barnets og foreldrenes gjensidige rett til samvær er fastslått i §4-19 første ledd. Samvær mellom foreldre og barn er en grunnleggende menneskerett, beskyttet av EMK.

For barnet har det en egenverdi å vedlikeholde og opprettholde kontakten med sin biologiske familie. Dette kan ha mye å si for barnets identitetsfølelse, særlig på lengre sikt. Retten står derfor mindre fritt i sin vurdering enn de sakkyndige som vurderer spørsmålet ut fra rent psykologfaglige kriterier. Det må kreves meget sterke grunner hvis samvær helt skal avskjæres. Psykolog Telles antakelse om retraumatisering i forbindelse med samvær, har et for spinkelt grunnlag. De problemene som er beskrevet i forbindelse med de siste samværene, kan ha sammenheng med at voksenpersonene som er til stede, er redde for far, og at dette smitter over på D. Psykolog Kaald mente at samvær fire ganger i året var svært lite.

Det bør ikke fastsettes tilsyn ved samværene. Dette er et forstyrrende element som gjør det vanskeligere å oppnå en god og naturlig kontakt. Derimot kan gode forsamtaler med foreldrene tett opp til det enkelte samvær være nyttig.

A har nedlagt slik påstand:

Fylkesnemnda i Oslo og Akershus vedtak av 10. februar år 2000 oppheves.

Subsidiært:

A gis samvær med sin datter D etter rettens skjønn.

B anfører i hovedtrekk:

Også B mener at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke er til stede, og hun slutter seg til fars argumentasjon når det gjelder dette spørsmålet.

Det kan ikke legges til grunn at hjemmet var preget av vold og mishandling.

B var inne i en dårlig periode da hun kom til Aline. Dette kan ha påvirket hennes uttalelser den gang, og det kan også delvis forklare hvorfor forholdet mellom ektefellene var vanskelig. B er ikke medisinsk utredet, og vi vet lite om hennes sykdomsbilde. Det meste tyder på at hun fungerer ganske godt i hverdagen og i jobbsammenheng, og at det er ved store belastninger at vanskene inntrer. Hun er nå mindre isolert enn tidligere, og samlivsproblemene ektefellene imellom har bedret seg.

Ds tilstand etter at hun kom til Aline, kan forklares med den turbulente situasjonen som hadde vært forut for innleggelsen og oppbruddet fra vante omgivelser hos far og mor. Hennes reaksjoner i forbindelse med de seneste samværene, må forstås i lys av at hun nå sjelden ser foreldrene og at hun ikke blir godt nok forberedt på å møte dem.

Subsidiært kreves en omfattende samværsordning. Lovens utgangspunkt er rett til samvær, og begrensinger i samværsretten må begrunnes særskilt. Det foreligger ingen negative opplysninger om kontakten mellom mor og barn i samvær. B er positiv, blid og ukomplisert. Barnet tar ingen skade av denne kontakten. Det er følgelig ingen grunn til å begrense Ds samvær med mor. Månedlige samvær må være et minimum. Det må vurderes om samværsordningen bør differensieres, slik at mor får hyppigere samvær enn far. Det foreligger heller ikke forhold som gjør det nødvendig med tilsyn ved samvær mellom mor og barn.

B la ned slik påstand:

1. Vedtak fattet av fylkesnemnda i Oslo og Akershus 10. februar 2000, oppheves.

2. Subsidiært:

B gis samvær med D etter rettens skjønn.

Oslo kommune anfører i hovedtrekk:

Alle vilkårene etter barnevernloven §4-12 for å overta omsorgen forelå da fylkesnemnda traff sitt vedtak, og denne situasjonen er ikke senere endret.

Det må legges til grunn at D var forsinket i sin utvikling og at det forelå tilknytningsforstyrrelse i forhold til både mor og far. Dette må tilskrives forholdene i hjemmet, noe som bekreftes av at hun raskt utviklet seg i positiv retning etter at hun fikk en annen omsorgssituasjon. Både rapportene fra Aline og utredningene av psykolog Kaald og psykolog Telle bekrefter at D sto i fare for å utvikle psykiske problemer. De sakkyndige er også klare på at jentas tilstand ikke skyldtes en akutt situasjon i ukene før plasseringen på Aline, men må tilskrives omsorgssituasjonen generelt og forstyrrelse av normal tilknytning til foreldrene. Det kan ikke være tvil om at barnet hadde levd under turbulente forhold med stadige krangler og også enkelte voldsepisoder, og at situasjonen for jenta var sterkt preget av utrygghet og manglende respons fra mor og far. Det vises til at mor fra fødselen av gjentatte ganger førsøkte å få tatt sin og barnets hjemmesituasjon opp med ulike instanser. Psykolog Kaald observerte D våren 2000, etter at hun hadde vært noen måneder i beredskapshjemmet. Når han på det tidspunktet vurderte henne som normalt fungerende, men som følelsesmessig og tilknytningsmessig meget sårbar, står det ikke i strid med vurderingene fra Aline.

Det er ikke noe som tyder på at situasjonen i dag er vesentlig endret fra tidligere. Foreldrene påbegynte familieterapi, men denne ble avbrutt. Alle de sakkyndige som har vært inne i saken, har vært klare med hensyn til begge foreldrenes omsorgsevne. D er fortsatt sårbar og trenger stabilitet og forutsigbarhet.

Hjelpetiltak vil ikke kunne avhjelpe situasjonen i tilstrekkelig grad. Det dreier seg her ikke om mangler ved den materielle omsorgssituasjonen, men om personlige og psykologiske mangler hos foreldrene som bare i begrenset grad kan avhjelpes ved slike tiltak. Mor og barn hadde et fem ukers opphold på Aline, som er det mest omfattende hjelpetiltak barneverntjenesten rår over, men konklusjonen var at mor var ute av stand til å nyttegjøre seg vegledning. Det stilles også spørsmål ved om far vil akseptere de hjelpetiltak som kunne vært aktuelle.

Kommunen er enig i at det kreves sterke grunner for å begrense eller helt avskjære samvær. Det vises til Ot.prp.nr.44 (1991-1992) side 51, Rt-1997-534 og Rt-2001-14, og til Haugli: Samværsrett i Barnevernet, side 255. Omfanget av samværene må bero på en konkret vurdering, der plasseringens formål og varighet får sentral betydning.

I denne saken foreligger det sterke grunner for meget begrenset samvær, men det erkjennes at det vil være vanskelig å få gjennomslag for at samvær skal nektes helt.

Det dreier seg om en langvarig plassering, og foreldrene har lite endringspotensiale.

Rapportene fra samværene viser at foreldrene opptrer uforutsigbart og på en måte som forvirrer barnet. Det mangler innlevelse, empati og forståelse, og D har det ikke bra. Hun har også vist reaksjoner i etterkant, og disse har blitt sterkere i det siste. Det er heller ikke utsikter til at foreldrene vil evne å endre sin væremåte ved samvær, jf. psykolog Telles vurdering. Det er mulig at differensierte samvær kunne fungere, men det må uansett ikke medføre at totalbelastningen for D blir større. Etter kommunens syn er det helt nødvendig med tilsyn under samværene.

Oslo kommune har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom pkt 1 stadfestes.

2. B og A skal ha samvær med D to ganger i året med to timer hver gang, under tilsyn av barneverntjenesten.

Lagmannsretten bemerker:

Retten skal prøve alle sider av saken og er ubundet av partenes anførsler og påstander, jf. tvistemålsloven §482.

Vilkårene for å overta omsorgen for et barn framgår av barnevernloven §4-12. Etter første ledd bokstav a kan slikt vedtak treffes «dersom det er alvorlige manger ved den daglige omsorg barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling». Det framgår av bestemmelsens annet ledd at omsorgsovertakelse ikke kan besluttes hvis det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak. Videre må vedtaket være nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Retten må derfor prøve ikke bare om vilkårene er oppfylt, men også om et så vidtrekkende inngrep, alle forhold tatt i betraktning, er strengt påkrevd. Det framgår av §4-1 at det er barnets beste, herunder å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen, som skal tillegges avgjørende vekt ved anvendelsen av bestemmelsene.

Saken gjelder overprøving av fylkesnemndas vedtak av 10. februar 2000. Ved vurderingen av om lovens vilkår for inngrep er oppfylt, er det imidlertid situasjonen på domstidspunktet som skal legges til grunn for avgjørelsen. Det innebærer at retten må vurdere om det ut fra forholdene i dag er nødvendig å opprettholde omsorgsovertakelsen, eller om vedtaket nå skal oppheves og barnet tilbakeføres. Retten må derfor vurdere om forholdene er endret og i den forbindelse også se hen til kriteriene i barnevernloven §4-21 som angir når et vedtak om omsorgsovertakelse skal oppheves. Hovedkriteriet her er om foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Prinsippet om at det er nå-situasjonen som skal legges til grunn, medfører videre at det ikke er nødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på hvorvidt barneverntjenesten hadde hjemmel for de tiltak som ble iverksatt høsten 1999 og som endte med at D ble hentet og plassert i beredskapshjem.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i at D ved oppholdet på Aline spedbarnsenter, da hun var ca 1 år og 4 måneder gammel, viste klare tegn på å ha vært utsatt for omsorgssvikt. Retten legger til grunn testresultater og vurderinger fra Aline som viste at barnet var forsinket i sin utvikling, både mentalt og emosjonelt, og at hun var i risiko-sonen for å utvikle språkvansker, læreproblemer og psykiske lidelser i senere alder. Retten finner det klart at hennes tilstand må tilbakeføres til hennes omsorgssituasjon i foreldrehjemmet. Dette bekreftes av at jenta gjorde raske framskritt etter at hun kom i beredskapshjemmet, og at den positive utviklingen har fortsatt også etter at hun ble overført til fosterhjemmet. I sine partsforklaringer for lagmannsretten har så vel B som A medgitt at det forekom enkelte voldsepisoder, men av mindre alvorlig karakter. Lagmannsretten legger imidlertid liten vekt på enkeltepisoder, idet det sentrale etter rettens mening er det totale bildet av omsorgssituasjonen. Hjemmesituasjonen var turbulent med et generet høyt konfliktnivå mellom ektefellene, og situasjonen for D var preget av mor og fars manglende evne til å forstå og imøtekomme et lite barns behov på det psykologiske plan. Retten legger til grunn at begge foreldrene har trekk ved sin personlighet som gjør dem - hver på sin måte - lite egnet til å ivareta omsorgen for et barn på en forsvarlig måte. Dette er observert og beskrevet av alle fagpersoner som har vært inne i saken på ulike trinn, og retten har ikke funnet grunnlag for å betvile den samstemmige konklusjonen.

Det er videre lagmannsrettens vurdering at foreldrenes endringspotensiale er lite, noe som også er i samsvar med de faglige vurderinger som tidligere er gjort, helt tilbake til 1994. Siden vanskene her er knyttet til foreldrenes grunnleggende personlighet og væremåte, er det også rettens vurdering at tilgjengelige hjelpetiltak bare i begrenset grad vil kunne avhjelpe situasjonen. D er nå 3 år gammel. Hun betegnes som sårbar på det følelsesmessige området. Hun vil i mange år framover ha behov for stabile og forutsigbare voksenpersoner som kan stimulere og møte hennes initiativ og gi henne den trygghet og kontinuitet i omsorgen som hun trenger. Lagmannsretten mener på denne bakgrunn at det klart vil være til barnets beste at omsorgsovertakelsen opprettholdes.

Det understrekes for ordens skyld at det i rettens vurdering på dette punkt ikke ligger noen underkjennelse av foreldrenes gode vilje. Lagmannsretten er tvert imot helt trygg på at så vel B som A har stor kjærlighet til sin datter og et oppriktig ønske om å gjøre det aller beste for henne.

Når det gjelder samvær, framgår av barnevernloven §4-19 første ledd at barn og foreldre har rett til samvær med hverandre, hvis ikke annet er bestemt. I lovforarbeidene er viktigheten og verdien av at barn i fosterhjem opprettholder kontakten med sine biologiske foreldre framhevet. Høyesterett har i flere dommer uttalt at det skal særlige grunner til for sterkt å begrense eller helt avskjære samvær. I teorien er det også antatt at man må være villig til å akseptere visse negative reaksjoner hos barnet i forbindelse med samvær, men at det selvsagt går en grense, jf. Haugli: Samværsrett i Barnevernet, side 255. Fastsettelse av samvær beror på en konkret vurdering i den enkelte sak, og samværsspørsmålet henger sammen med spørsmålet om varigheten av og formålet med plasseringen.

Den sakkyndige for lagmannsretten, psykolog Gro Telle, har anbefalt at det i denne saken inntil videre ikke bør fastsettes samvær. I sin rapport av 21. mars 2001 skriver hun blant annet:

Hun hadde ofte samvær med sine biologiske foreldre i den perioden hun var ved Aline spedbarnsenter og plassert i beredskapshjem. Hun skal nå ha samvær med sine biologiske foreldre 4 ganger á 2 timer i året. Hun har fått vondt i magen før disse samværene og har tydelige reaksjoner etter samværene. Hun blir beskrevet som mer urolig og trist. Dette er beskrivelser som går igjen etter de fleste samvær og observasjoner med D og biologiske foreldre.

Observasjonen av samspillet mellom biologiske foreldre og D var bekymringsfull. Det var mye uro og forvirring. D har i dag et bilde av sine foreldre, og hun bor hos fosterforeldre som ser betydningen av at hun fortsetter å ha et mentalt bilde av de.

- - -

Det er som sagt viktig at D fortsetter å ha et mentalt bilde av sine foreldre, men det er også viktig å vurdere hvilken pris hun må betale for dette bildet. Fosterforeldrene vil hjelpe henne med å fortsette å ha det bildet av foreldrene som hun har i dag, og jeg mener det vil være til det beste for D at samværene med foreldrene opphører inntil den dagen hun selv tar initiativ til å treffe dem.

- - -

Hvis foreldrene skal fortsette å ha samvær med sin datter, mener jeg at biologiske foreldre bør få veiledning like før samvær, og at det bør være tilsyn ved ethvert samvær.

Lagmannsretten har kommet til at det tross de reaksjonene D har vist, likevel ikke er grunnlag for å avskjære samværskontakt mellom henne og foreldrene. Ved vurderingen av samværenes omfang har retten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, Koslung, Akerlie, Bølset, Andersen, Garaguly og Myrmo, går inn for at det skal fastsettes tre samvær i året, hver av to timer. Mindretallet, Julsrud, mener det bør være samvær hver måned med minst seks timer per gang.

Flertallet har funnet vurderingen vanskelig. Det legges til grunn at det er tale om en langvaring plassering. Formålet med samvær for barnet i denne fasen er å vedlikeholde kontakten og opprettholde barnets forestilling om sine biologiske foreldre. Etter flertallets syn bør det ikke fastsettes samvær dersom det er reell risiko for at samvær medfører så store belastninger for D at hun på lengre sikt påføres utviklingsmessig skade. I så fall må foreldrenes interesse vike for barnets beste. Flertallet finner imidlertid ikke en slik virkning sannsynlig. Det må legges til grunn at det har en egenverdi for D å opprettholde og vedlikeholde kontakten med sin biologiske familie, noe som vil få økende betydning for henne etter hvert som hun blir eldre. Flertallet mener at innholdet i kontakten med foreldrene ved samvær, selv om det nå oppleves som forvirrende for D, ikke nødvendigvis er til skade. Det kan også forventes at barnets usikkerhet i møte med foreldrene vil avta etter hvert som hennes tilhørighet i fosterhjemmet forsterkes ytterligere. Etter flertallets syn vil grundig vegledning av foreldrene før det enkelte samvær, stramme rammer under samværene, og best mulig forberedelse av barnet, kunne virke forebyggende. Flertallet vil også peke på at det kan overveies å flytte enkelte samvær ut av Aline spedbarnsenter for å søke å oppnå en mer naturlig og avslappet atmosfære for alle involverte. Flertallet mener at tre samvær i året á to timers varighet er et passende nivå, slik dette kan vurderes nå. Flertallet er skeptisk til å fastsette separate samvær for henholdsvis mor og far, da dette lett kan medføre en økt samlet belastning for barnet. Det anses klart nødvendig med tilsyn under samværene.

Mindretallet mener det bør være jevnlig og omfattende kontakt mellom D og hennes biologiske foreldre, men under tilsyn. Det er ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at slik kontakt vil ha noen skadevirkninger. Det er derimot av stor betydning både for barnet og for foreldrene at kontakten som nå har vært sterkt redusert, bygges opp igjen til et nivå som gir dem reell mulighet til å bli kjent med hverandre. På lengre sikt mener mindretallet at god samværskontakt utvilsomt er til barnets beste. Det er av betydning både at det enkelte samvær ikke har for kort varighet og at det ikke går for lang tid mellom samværene. Samværene bør tilrettelegges slik at det skapes gode betingelser for en fri og naturlig samhandling mellom barnet og foreldrene.

Byrettens dom blir å stadfeste når det gjelder vedtaket om omsorgsovertakelse. Når det gjeldere samvær, avsies dom i samsvar med oppfatningen til lagmannsrettens flertall.

Dommen er således avsagt under dissens for så vidt gjelder dette spørsmålet.

Domsslutning:

1. Byrettens dom punkt 1 i domsslutningen stadfestes.

2. B og A skal ha samvær med datteren D tre ganger i året med to timer per gang under tilsyn.