LB-2000-2915

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-06-28
Publisert:	LB-2000-02915
Stikkord:	Barnevernsak
Sammendrag:
Saksgang:	Indre Follo herredsrett Nr 99-01057 A/01 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02915 A/02. Anket til Høyesterett; fylkesnemndas vedtak, punktene 1 og 2, stadfestet, se dom HR-2001-01120.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Lisbeth Bøhler). Motpart: Y kommune (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Høverstad).
Forfatter:	Lagmann Erik Melander, formann. Lagdommer Anne Ellen Fossum. Byrettsdommer Janne Tennøe. Fagkyndige meddommere: Psykolog Sverre Asmervik. Psykolog Fritz Johannessen. 2 legdommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-21, §4-6, Tvistemålsloven (1915) §213, §483, Barneloven (1981), §4-1, §4-4

Saken gjelder spørsmål om overprøving av fylkesnemndas vedtak vedrørende omsorgsovertakelse og samværsrett.

B er født **1997. Foreldrene, A, og C, har aldri bodd sammen. C er opprinnelig av chilensk avstamming. Han kom til Norge i 1988 og er norsk statsborger. A har vokst opp i X og flyttet til Y i 1986. Hun har siden arbeidet som hjelpepleier ved Z alders- og sykehjem. Noen måneder før nedkomsten reiste hun til X og bodde hos sin mor. Hun returnerte til Y fra X med B da B var ca seks måneder og flyttet da inn i nytt rekkehus i Y. A hadde foreldreansvaret og den daglige omsorgen for B alene inntil omsorgen ble overtatt av barnevernet ved administrativt vedtak om akuttplassering av 26. juli 1999. Akuttvedtaket ble godkjent av fylkesnemnda i Oslo og Akershus 28. juli 1999. Vedtaket var begrunnet i mors uttalelser om å ta livet av seg og barnet om far fikk samværsrett. B ble plassert i beredskapshjem.

C tok ut stevning 18. januar 1999 overfor A med påstand om samværsrett med datteren. Det ble også begjært midlertidig avgjørelse av samværsspørsmålet. Ved kjennelse datert 19. februar 1999 fikk C rett til samvær med datteren i henhold til nærmere bestemmelser. Indre Follo herredsrett avsa dom i saken 7. mai 1999. C ble gitt vanlig samværsrett. Han tok ut stevning 30. september 1999 med krav om overføring av den daglige omsorgen fra mor til ham. Han krevde også foreldreansvaret for B alene.

Fylkesnemnda i Oslo og Akershus traff vedtak om omsorgsovertakelse 15. november 1999. A fikk samværsrett med B en helg hver fjerde uke samt en ettermiddag hver fjerde uke. Vedtaket var avsagt med dissens. Det ble deretter inngått rettsforlik i saken mellom foreldrene 17. desember 1999. Rettsforliket gikk ut på at partene skulle ha felles foreldreansvar, og at A skulle ha daglig omsorg etter en tilbakeføring av datteren fra det offentliges omsorg. Rettsforliket inneholdt også en henvisning til Indre Follo herredsretts dom vedrørende samværsrett for C.

Mor tok ut stevning med krav om opphevelse av vedtaket i fylkesnemnda 1. desember 1999. Far erklærte hjelpeintervensjon 14. januar 2000. Psykolog Fredrikke Lynum ble oppnevnt som sakkyndig for herredsretten og avga rapport 4. mai 2000. Indre Follo herredsrett avsa dom 20. juni 2000 med slik slutning:

Fylkesnemndas vedtak punkt 1 og 2 stadfestes.

Fylkesnemndas vedtak punkt 3 endres slik: A skal ha samvær med B 3 timer hver tredje uke. Gjennomføringen av samværene skjer på den måte barneverntjenesten bestemmer.

Dommen var i samsvar med den rettsoppnevnte sakkyndiges konklusjon. A har inngitt rettidig anke. 28. desember 2000 innga advokat Bøhler på vegne av A en anmodning om etterforskning av mulige seksuelle overgrep mot B av far. Anmodningen var foranlediget av opplysninger fostermor hadde gitt barnevernstjenesten. Etterforskningen er ikke avsluttet. Fylkesnemnda behandlet spørsmålet om samværsrett for far 4. mai 2001. Vedtaket gikk ut på at B skulle ha samvær med sin far hver sjette uke inntil 4 timer pr gang, og at kommunen kunne bestemme at det skulle være under tilsyn. Dette vedtaket er brakt inn for Indre Follo herredsrett av far ved stevning av 23. mai 2001.

Psykolog Fredrikke Lynum ble også oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten. Hun avga tilleggsuttalelse 15. mai 2001.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus i tidsrommet 5. - 8. juni 2001. Den ankende part møtte med sin prosessfullmektig. For ankemotparten møtte prosessfullmektigen og seksjonsleder Kari Langsrud som fikk være tilstede under ankeforhandlingen i medhold av tvistemålslovens §213 annet ledd. Den rettsoppnevnte sakkyndige møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 19 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

B bodde i beredskapshjemmet fra omsorgsovertakelsen 26. juli 1999 til 12. januar 2000 da hun ble flyttet til det fosterhjemmet hvor hun har bodd siden.

For en mer detaljert redegjørelse for sakens faktum vises til de sakkyndige utredninger som foreligger, samt herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger under.

Den ankende part har i det vesentligste anført det samme som for herredsretten:

Retten skal vurdere saken etter barnevernloven §4-12 bokstav a jf. §4-1. Det anføres at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke foreligger. Det er ikke riktig at A har sviktende omsorgsevne. Akuttplasseringen og dermed hele barnevernsaken bygger på at barneverntjenesten i Y mente at A var suicidal og således kunne komme til å ta livet av seg og barnet. Dette var en feilvurdering. Det er ingen som kjenner A som er enig i denne vurderingen. Det vises her særlig til vitner som kjenner A godt fra barndommen av. På tidspunktet for omsorgsovertakelsen var mor i en fortvilet situasjon fordi det var vanskelig å kombinere rollen som enslig mor med skiftarbeid. Hun hadde store problemer med å få tilfredsstillende barnepass. Eventuelle utsagn som måtte ha kommet om å skade seg selv og barnet dersom barnefaren fikk samværsrett, må forstås på bakgrunn av den situasjonen hun var i,og var i realiteten et rop om hjelp. Det er for øvrig ingen indikasjoner på at B ble utsatt for alvorlig omsorgssvikt forut for omsorgsovertakelsen. Det er flere vitner som har vært sammen med B før og etter plasseringen i beredskapshjem og som reagerte sterkt på den forandringen som hadde skjedd med B etter omsorgsovertakelsen. Før omsorgsovertakelsen var det ingen som reagerte på noe påfallende med B eller i forholdet mellom B og hennes mor. Dagmammaens vitneprov har i denne sammenheng mindre betydning da hun har en nabokonflikt med A. Den rettsoppnevnte sakkyndige har ikke sett B før omsorgsovertakelsen. Hennes observasjoner av B er alle etter at omsorgsovertakelsen var et faktum. B ble satt tilbake både verbalt og motorisk da barnevernet plasserte henne i beredskapshjem.

Retten skal vurdere situasjonen slik den er i dag. Etter den ankende parts oppfatning har B ikke spesielle omsorgsbehov. Det vises til at B i retten er beskrevet som en glad og livlig unge i god utvikling i dag. Hun har hatt såpass hyppige samvær med sin mor at hun fremdeles kjenner henne godt. Når det gjelder trekk ved mors omsorgsevne må mors passivitet og den mulige svakhet i samspill mor og barn som er beskrevet, forstås på bakgrunn av at dette ikke er en normal situasjon. Besøkene foregår under tilsyn og mor er klar over at alt hun gjør blir notert og vurdert i ettertid. Retten må også legge til grunn at det har foregått en personlighetsmessig forandring hos mor utløst av omsorgsovertakelsen. Hun har selvfølgelig ikke gått upåvirket gjennom dette. Dersom mor får trygge rammer rundt seg, vil hun være fullt ut i stand til å ta vare på B. Mor er også villig til å ta imot den hjelp barnevernet mener er nødvendig. En overføring må skje gradvis og så vidt langsomt at barnet skånes så langt som mulig. Dersom barnet skal forbli i fosterhjem, vil barnets opplevelse av midlertidighet vare og konflikten som barnet opplever forbli permanent. Selv om mor tidligere har hatt motvilje mot fars krav på samvær, har hun i dag lært så vidt mye av denne saken at hun er åpen for et samarbeid med far. Mor vil kunne forholde seg til fars krav i dag fordi hun har et helt annet støtteapparat nå enn det hun hadde da omsorgsovertakelsen fant sted.

Subsidiært anføres at samværsretten skal utvides. Samværsretten må fastsettes med sikte på tilbakeføring. Det er ikke grunnlag for å ha tilsyn ved samværene, snarere blir moren hemmet i sitt forhold til B ved at det skal være tilsyn. Under alle omstendigheter er tilsyn et tvangsinngrep som skulle vært behandlet av fylkesnemnda. Dersom herredsretten mente at det skulle vært tilsyn, skulle det vært gitt direkte uttrykk for det i domsslutningen. Herredsrettens dom er således ikke riktig utformet på dette punkt.

Den ankende part har nedlagt slik endelig påstand:

1. Fylkesnemndas vedtak oppheves.

2. Subsidiært:

A tilkjennes samvær uten tilsyn etter rettens skjønn.

Ankemotparten har i det vesentlige anført:

Ankemotparten er enig i at saken skal behandles etter barnevernloven §4-12. Fordi B nå har bodd en stund i fosterhjemmet, vil også momenter i barnevernloven §4-21 være en del av vurderingen etter §4-12.

Når det gjelder spørsmål om tilbakeføring, vil kommunen anføre at det forelå grunnlag for omsorgsovertakelse da omsorgen ble fratatt A i 1999. De forhold som lå til grunn for omsorgsovertakelsen foreligger også i dag og vilkårene for fortsatt omsorgsovertakelse foreligger således. Spørsmålet er om A har forsvarlig omsorgsevne i forhold til Bs behov. A har personlighetsmessige problemer som fører til at hennes handlingsmønstre er særdeles fastlåste. Det vises her til hennes holdning til arbeid og barnepass på tidspunktet for omsorgsovertakelsen. Disse synes ikke i særlig grad å være forandret i dag. Det vises også til at hennes holdning til barnefaren ikke har forandret seg. Hennes samhandling med barnet er preget av en påfallende mangel på respons og kontakt med barnet. Disse trekk ved hennes personlighet fører til at hun er svært isolert. Hun har bodd i Y i en årrekke uten å ha nært nettverk knyttet til seg. Det er også flere eksempler på at hun opptrer ukontrollert når hun kommer opp i en vanskelig situasjon. Trusselen om å ta livet av seg og barnet er et eksempel på en slik situasjon. Det vises også til at hun har slått både saksbehandler i barneverntjenesten og naboer i pressede situasjoner.

B er svært sårbar på grunn av det hun har opplevd i sine første barneår. B har således omsorgsbehov utover det som er vanlig og det stilles særlige krav til den som skal ha hovedomsorgen for henne. Mor har ikke tilstrekkelig omsorgsevne til å ivareta disse behovene.

Forutsatt at retten likevel skulle mene at A har tilstrekkelig omsorgsevne, må retten ta stilling til hvorvidt B skal flyttes, eller om tilknytningen til fosterhjemmet nå er så vidt sterk at en flytting av den grunn alene er uheldig. Her må retten skille mellom kortvarige problemer og langsiktige skadevirkninger. B er nå i en fase hvor hun er i ferd med å knytte seg til fosterfamilien. Det er et sterkt signal at B «forsvant» psykisk da den sakkyndige Lynum kom og B ble redd for at hun skulle flyttes. Det er grunn til å frykte for Bs psykiske helse dersom hun nå flyttes. B er et risikobarn og den som skal håndtere problemene ved flytting er moren som ikke har tilstrekkelige forutsetninger. Det vil være dramatisk for B å bli flyttet fra et meget godt fosterhjem og hjem til mor. B vil ikke forstå hvorfor hun ikke lenger får være hos fosterfamilien, og det vil derfor ikke være noen god løsning om fosterfamilien bistår i en slik prosess. Det avvises at hjelpetiltak vil kunne ha betydning. Selv om det er positivt at mor vil ha barnet i barnehage og har fått plass til henne, vil hjelpetiltak ikke kunne avhjelpe mors grunnleggende problemer.

I tillegg kommer at mor har et uløst forhold til far. Både mor og far har varslet at de vil gå videre med samværsspørsmålet. Her blir det således nye konflikter. Det vil føre til at A kommer opp i en presset situasjon med de følger det kan få for hennes reaksjonsmønster jf. det som er nevnt over. Ingen av foreldrene er dessuten i stand til å skjerme B for denne konflikten.

Mor har samvær hver 3. uke i dag. Det er veldig ofte dersom det legges til grunn at det skal være langsiktig plassering. På dette punkt vises til den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering. Hun anser det for å være forsvarlig i forhold til hva B kan tåle, men ikke optimalt dersom det er Bs behov man skal ivareta. Kommunen velger imidlertid å forholde seg til dagens ordning for å komme mor i møte i håp om at konfliktnivået dempes.

Det er ikke tvil om at det er nødvendig med tilsyn. For B representerer tilsynsfører Elin Kristiansen en trygghet. Det vil være utrygt for B om A skal være alene for henne. A kan si ting til B som gjør at B oppfatter at det er en konflikt mellom de voksne og som gjør henne utrygg.

Kommunen er enig i at tilsyn krever hjemmel i loven. Spørsmålet er imidlertid hvorvidt kompetansen er tillagt barneverntjenesten eller fylkesnemnda. Loven sier ikke noe om kompetansenivå. I herredsrettens domsslutning ligger implisitt at barnevernet kan gjennomføre tilsyn når slutningen leses i sammenheng med premissene. Uansett har lagmannsretten kompetanse til å beslutte tilsyn.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

Herredsrettens dom stadfestes.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten skal vurdere omsorgsovertakelsen ut fra forholdene slik de er i dag og skal således ta stilling til hvorvidt inngrepskriteriene i barnevernloven §4-12 første ledd litra a er til stede i dag. Hvorvidt eventuelle mangler ved foreldrenes omsorgsevne kan avhjelpes ved hjelpetiltak, jf. barnevernloven §4-4, inngår som en del av vurderingen jf. §4-12 annet ledd. Spørsmålet er hvorvidt det er alvorlig grunn til å frykte at Bs omsorgssituasjon, dersom hun tilbakeføres til mor, vil bli slik at hennes psykiske helse eller utvikling vil bli utsatt for skade eller fare. Det vises til kriteriene i barnevernloven §4-12 første ledd. Dersom lagmannsretten skulle komme frem til at disse kriteriene ikke er til stede, eller er i tvil om de er til stede, skal lagmannsretten også vurdere hvorvidt B likevel fortsatt skal bo i fosterhjemmet fordi det foreligger slike forhold som nevnt i barnevernloven §4-21 annet ledd.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall ved behandlingen av saken.

Flertallet, lagdommer Anne Ellen Fossum, byrettsdommer Janne Tennøe, meddommer - - og fagkyndig meddommer Fritz Johannessen har kommet til at omsorgsovertakelsen skal opprettholdes.

Flertallet behandler spørsmålet om As generelle omsorgsevne først.

B ble akuttplassert på bakgrunn av uttalelser mor skal ha kommet med overfor far og som hun senere har gjentatt overfor en arbeidskollega og ansatte ved barneverntjenesten om å ta livet av seg og barnet dersom far fikk samværsrett uten tilsyn. Barneverntjenesten valgte å ta utsagnene alvorlig og det ble foretatt inngrep etter barnevernloven §4-6. Fordi omsorgsovertakelsen skjedde ved akuttvedtak, ble utredning av As omsorgsevne først foretatt etterpå. Det ble av samme grunn heller ikke vurdert å sette inn hjelpetiltak i hjemmet.

A og C har begge forklart at de kun var venner og arbeidskolleger og således ikke hadde noe fast forhold. Etter vitneførselen legger flertallet til grunn at C hadde en viss kontakt med A og B før han fremmet krav om formell samværsrett for retten. A overlot således ansvaret for barnet til ham mens hun var på jobb. Dette skal ha skjedd flere ganger. Videre har C oppsøkt B mens hun var hos dagmamma. Dette har A kjent til. Hun har imidlertid forklart at hun aksepterte ordningen fordi dagmammaen var tilstede og hadde ansvaret. Når det gjelder truslene hun skal ha kommet med, forklarer A at hun aldri mente det. Hun var i en meget presset situasjon og svært engstelig for hva som ville skje dersom C fikk vanlig samværsrett med B uten tilsyn. Hun var også engstelig for at han skulle ta med barnet til Chile.

Flertallet legger til grunn at A var i en vanskelig situasjon på dette tidspunkt. Hun arbeidet skift og hadde ikke en fast barnepassordning for B for ettermiddags- og helgevakter. Hun kontaktet arbeidsgiver for å slippe å arbeide helge- og kveldsvakter. Dette lot seg praktisk ikke ordne. Hun fikk imidlertid tilbud om en stilling som hjemmehjelp som hun ikke aksepterte. Skiftarbeidet førte til at B til dels ble passet av hennes arbeidskolleger og tilfeldige barnevakter og dels var med henne på jobben, til tross for at dette ikke var tillatt. A opplevde situasjonen som svært utilfredsstillende. Hun har samtidig beskrevet at hun hadde vanskelig økonomi. Flertallet legger til grunn at A ikke hadde noe nevneverdig nettverk i Y hvor hun bor. I forhold til saken har dette faktum betydning i flere relasjoner. For det første får det den betydning at det foreligger få observasjoner fra utenforstående som kan fortelle om hvorledes samspillet var mellom A og hennes barn. Det foreligger kun observasjoner fra barnevakter i forbindelse med hente-/bringesituasjoner. For det andre kan det bidra til å forklare hvorfor situasjonen ble så vanskelig for A, hun opplevde at hun ikke hadde noen å spørre om hjelp. For det tredje kan mangelen av nettverk si noe om A som person og hennes omsorgsevne.

Akuttvedtaket ble fulgt av en utredning av As omsorgsevne. Psykologisk barnevernsteam v/psykolog Jørn Søvik ble gitt i mandat av barneverntjenesten å utrede mors omsorgsevne og hennes endringspotensiale. Fra hans foreløpige rapport av 13. oktober 1999 hitsettes:

I observasjonen av samspillet mellom B og mor var samspillet preget av passivitet, hovedsakelig grunnet at mor tok få initiativer overfor henne og i liten grad utvidet dialogen og heller ikke introduserte nye temaer. Dette kan gi en hypotese om ikke at de to har et samspill som i liten grad er utviklingsfremmende for B. Dette må imidlertid anses som en hypotese da mor her og nå er i en situasjon hvor hun sannsynligvis er redd for hva som videre vil skje med henne og B samt at akuttplasseringen og omstendighetene rundt denne sannsynligvis har påvirket det vanlige samspillet mellom dem.

Mors trusler om å ta livet av seg selv og datteren er vurdert av hennes behandler som å være et uttrykk for sinne og desperasjon. I samtale med undertegnede vektla også mor dette. Dette er meget sterke uttrykk som er uvanlig og som vekker bekymring hos undertegnede.

............

Årsaken til dette, og for så vidt hele barnevernsaken slik undertegnede har vurdert det, er hennes bekymring for hva som kan skje med B hvis hun har samvær uten tilsyn med faren. På bakgrunn av det hun har uttalt om barnefaren fremstår hennes reaksjoner som uforståelige. Hennes begrunnelse fremstår som uklar og refererer ikke til årsaker som kunne medføre noen fare eller risiko for barnet. På grunnlag av dette får undertegnede en hypotese om at det kan ligge personlighetsmessige årsaker bak hennes reaksjoner. Dette bør derfor utredes nærmere.

Psykolog Trine Stømner, som hadde A til behandling en time pr. uke høsten 1999, har avgitt skriftlig uttalelse i saken. Hun forklarte seg for fylkesnemnda og herredsretten men var ikke innkalt som vitne for lagmannsretten. Av uttalelsen fremgår at Stømner er av den oppfatning at A ikke var suicidal eller til potensiell skade/fare for seg selv eller andre. Det ble også lagt til grunn av mindretallet i fylkesnemnda at psykolog Søvik på direkte spørsmål ikke ville trekke konklusjoner om at mor var uegnet som omsorgsperson. Som det fremgår over, hadde han bare avgitt en foreløpig rapport.

I rapporten som den rettsoppnevnte sakkyndige utarbeidet før herredsrettens behandling, fremgår at den sakkyndige reagerte på at moren ikke ga respons når B forsøkte å få fysisk kontakt med moren. Om dette heter det:

B forsøker to ganger å holde mor rundt halsen og viser en gang at hun er glad i henne. Moren gir ikke gjensvar i form av en klem eller bekreftelse ovenfor jenta. Hele situasjonen fremstår som sår, med et barn som strekker seg ut for kontakt, og moren som ikke makter å gi gjensvar. I løpet av totalt 5,5 timer observasjon ser jeg en gang et smil mellom mor og barn.

Om morens omsorgsevne uttaler den sakkyndige:

Mor synes å mestre funksjoner knyttet til eget voksenliv. Hennes nettverk er imidlertid lite, og hennes sosiale fungering synes begrenset.

Ut fra den samlede dokumentasjon i saken fremstår A som passiv i mellommenneskelige forhold, med unntak av episoder hvor hun er følelsesmessig labil og aggressive impulser får gjennombrudd. Hennes tilbakeholdenhet i samspill og passivitet er så betydelig at det åpenbart har konsekvenser for barnet. Barnet preges av denne tilbaketrukkenhet.

Det forhold undertegnede anser som mest betydelig er A sin manglende følelsesmessige tilgjengelighet og evne til nærhet. Dette synes å prege henne både i samspill med barnet og med andre voksne. Dette forhold knytter jeg opp til en mer stabil personlighetsmessig fungering hos henne. Hennes følelsesmessige labilitet er sannsynligvis fremprovosert, i større grad enn tidligere, av påkjenninger etter at hun fikk barnet. Å ha barn krever en annen type kontakt og organisering av dagliglivet. Når f.eks hennes evne til fleksibilitet utfordres samt at hennes relasjon til barnet trues ved at andre vil ta del i barnet, antas at hennes følelsesmessige kontroll settes under et press hun i liten grad makter.

Et annet forhold som påvirker hennes omsorgsevne og som er fremtredende både atferdsmessig og tankemessig er en type rigiditet i både følelser og handling. Denne manglende fleksibilitet synes å ha gjort seg gjeldende f.eks når det gjelder barnepass, påkledning av barnet, og i samarbeid med jentas far. Den synes også å gjøre seg gjeldende i møte med overordnede. Ut fra min vurdering omhandler dette en personlighetsmessig fungering som har vedvart over år.

I samspill fremstår mor som passiv og mangler en type spontanitet i kontakt. Dette er et forhold som sannsynligvis har utviklet seg fra tidlig alder. Det preger samværet mellom henne og barnet og synes å være lite befordrende på både initiativ og aktivitet.

A er lite opptatt av forhold i barnets hverdag som hun ikke deltar i. Hun virker umoden i dette og understreker på ulike måter at det hun selv ikke opplever sammen med barnet er utenfor hennes interessefelt.

........

Mors tilgjengelighet følelsesmessig, og forståelse og evne til å se barnets behov, vurderes som begrenset. Barnet er preget av disse forhold av morens fungering. Disse begrensninger hos A er forhold som det eventuelt tar lang tid å endre. Hun synes ikke å ha innsikt i disse følelsesmessige og relasjonelle vanskene og er ikke motivert for endring. Enten man ser dette knyttet til en personlighetsmessig forstyrrelse og/eller knyttet til en tidlig utviklingsstans hos henne er forholdene stabile trekk eller egenskaper ved hennes fungering.

I tilleggsrapporten utarbeidet for lagmannsretten refererer den sakkyndige følgende fra sin samtale med mor i anledning ankesaken:

A tenker at hun vil bruke noe tid ved en eventuell tilbakeføring av jenta. Fosterhjemmet kan kanskje fungere som avlastningshjem ved en tilbakeføring slik at hun har stabil barnevakt de helgene hun jobber. Ellers trenger hun ingen støtte, og hun tenker at hun ikke er i behov for å endre egen fungering i samspill med barnet.

.........

A har en lik fungering overfor jenta som tidligere. Hun er relativt passiv, og samspillet preges av manglende direkte kontakt mellom mor og barn. Dette er mer fremtredende enn ved foregående undersøkelse og undertegnede ser ingen direkte blikkontakt mellom dem. Jenta endret noe strategi og ser ikke på mor lengre når det samtales. B benytter seg mer av andre tilstedeværende enn ved foregående undersøkelse.

I tilleggsrapporten konkluderer den sakkyndige med at situasjonen for A virker uforandret i forhold til foregående år, og at den manglende kontakt med barnet er mer utpreget enn ved forrige undersøkelse.

Som nevnt innledningsvis, foreligger det sparsomt med opplysninger om mors omsorgsevne fra tiden før omsorgsovertakelsen og denne delen av saken er således dårlig opplyst for lagmannsretten. Da barnets far tok kontakt med barnevernet på grunn av truslene, opplyste han også at han var bekymret for at mor var svært passiv i forhold til B. Bs dagmamma hadde reagert på at B og moren aldri smilte til hverandre. Også As overordnede på arbeidsplassen var bekymret for at B aldri kom ut og var sammen med andre barn. Helsestasjonen hadde på sin side ingen bemerkninger til Bs utvikling eller samspillet mellom mor og barn ved besøkene på helsestasjonen. As mor og Bs gudmor som begge avga forklaring for lagmannsretten, har forklart at de var sammen med A og B sommeren 1999 rett før omsorgsovertakelsen. De har forklart at de ikke reagerte på Bs utvikling eller forholdet mellom B og A.

Etter bevisførselen legger flertallet til grunn at A har personlighetsmessige trekk som gjør at det er mangler ved hennes omsorgsevne. Disse problemene ble forsterket ved at A ikke hadde noe nettverk eller støtteapparat rundt seg i Y. Opplysningene i saken, blant annet hennes egne opplysninger til den rettsoppnevnte sakkyndige, indikerer imidlertid at fravær av støttepersoner og venner er et permanent trekk ved hennes livssituasjon og at det således har sammenheng med hennes egen væremåte og personlighet.

Flertallet er også sterkt i tvil om A har evne til å skjerme B for sin egen konflikt med faren. Konflikten vedrørende samværsrett initierte hele barnevernsaken og er fremdeles en aktuell problemstilling. A har ikke vist forståelse for at B har behov for kontakt med faren sin. Denne kontakten er særlig viktig fordi far har utenlandsk opprinnelse, og B ligner på sin far. Riktignok har partene inngått et rettsforlik. Rettsforliket inneholder en henvisning til dommen hvor far ble innrømmet samværsrett. Henvisningen er imidlertid uklar, og partene synes å ha forskjellig oppfatning om betydningen av forliket. Det forhold at det nå foregår etterforskning vedrørende mulige overgrep fra far under samværene, har økt konfliktnivået. Situasjonen er således annerledes enn den var under byrettens behandling da C opptrådte som hjelpeintervenient for mor. A har uttalt at hun ikke kan akseptere at far har samvær uten tilsyn. Faren har på sin side varslet at han ønsker å ha samvær med sin datter uten tilsyn.

De beskrivelser som er gitt av forskjellige vitner vedrørende As påfallende og negative holdning til at B har på seg klær hun har fått av andre enn henne, og hennes manglende evne til å akseptere at fosterfamilien har en sentral plass i Bs liv, viser at hun vanskelig klarer å skjerme B for egne følelser og behov når det er nødvendig. Det vises også til hennes reaksjoner da far krevde samvær og som for såvidt er grunnlaget for barnevernsaken. Ved en tilbakeføring vil således B leve i en pågående konflikt mellom foreldrene. Denne situasjonen anser flertallet for å være svært uheldig.

Etter dette er flertallet i tvil om rekkevidden av As omsorgsevne. Omsorgsevnen skal vurderes opp mot Bs behov. Slik B er beskrevet av psykolog Jørn Søvik og den rettsoppnevnte sakkyndige Fredrikke Lynum, har B et omsorgsbehov utover det vanlige. Når det gjelder Bs fungering før omsorgsovertakelsen, foreligger det sparsomt med opplysninger. B er beskrevet som forsiktig, stille og føyelig av de vitner som har hatt kontakt med henne hennes første leveår. Helt klart er imidlertid at omsorgssituasjonen for B ikke var optimal på grunn av de tilfeldige passeordninger hun ble utsatt for. Både psykolog Jørn Søvik og beredskapsmor reagerte sterkt på Bs oppførsel etter at hun kom i beredskapshjemmet. De reagerte også på samspillet mellom mor og barn. Det er imidlertid vanskelig å si noe sikkert om dette bare skyldes omsorgssvikt eller i hvilken grad selve akuttplasseringen har hatt betydning for Bs etterfølgende reaksjonsmønster. Den rettsoppnevnte sakkyndige har lagt til grunn at B var et sterkt understimulert barn ved plassering i beredskapshjemmet. Det fremgår at B i dag er vurdert til å være i god utvikling og ferdighetsmessig på høyde med andre barn på sin alder. Den rettsoppnevnte sakkyndige anser det imidlertid bekymringsfullt at B har en engstelse som lett mobiliseres og at hun har tendens til forsiktighet og tilbaketrekning. Videre heter det i erklæringen:

Hun trenger også ro til å knytte nære relasjoner som i det videre kan hjelpe henne i den følelsesmessige utvikling. B er et barn som trenger spesiell tilrettelegging og utviklingsstøtte i fremtiden, og hun er spesielt sårbar når det gjelder den følelsesmessige utvikling. Barnet har symptomer i form av bl.a angst og er preget av å ha hatt svake grenser/innramming i sin omsorgssituasjon. Å hjelpe denne jenta innebærer en entydig forutsigbar væremåte og holdning, samt god støtte følelsesmessig i form av gjensvar på barnets uttrykk og følelser, samt god kroppslig kontakt.

Den sakkyndige har deretter konkludert med at As omsorgsevne er sterkt begrenset i forhold til den følelsesmessige kontakt hun kan gi barnet.

Disse opplysningene må vurderes i forhold til et barn som har særlig behov for å bli trygget følelsesmessig. Det fremgår videre at den sakkyndige mener at selv om B har hatt en positiv utvikling, vil hun være helt avhengig av god støtte for å opprettholde denne positive prosessen. Den sakkyndige konkluderer med at tilbakeføring til barnets mor vil gi en stagnasjon utviklingsmessig, og at tidligere skjevutvikling igjen vil øke.

I tilleggsrapporten fremgår at det har skjedd mye utviklingsmessig med B etter forrige rapport. Det legges imidlertid til grunn at B strever betraktelig med separasjonsproblematikk.

Etter bevisførselen legger flertallet til grunn at B har forandret seg i positiv retning etter at hun kom i fosterhjemmet. Dette er bekreftet av samtlige som har hatt kontakt med henne, også A.

Flertallet tror ikke A med de begrensede ressurser som er beskrevet over, er i stand til å dekke Bs behov for trygghet og stabilitet ved en tilbakeføring. Det legges til grunn at B i liten grad tåler ytterligere flytting. Det vises her til barnevernloven §4-21. Den rettsoppnevnte sakkyndige har i sin uttalelse lagt til grunn at det er reell fare for at B vil bli påført skadevirkninger av betydning på lengre sikt dersom hun tilbakeføres til A. Hun uttalte under ankeforhandlingen at tilbakeføring nå ville være utilrådelig.

B er i ferd med å knytte seg til fosterfamilien og oppfatter den som sin psykologiske familie. Selv om det ikke kan sees bort fra at det plutselige bruddet med moren som akuttvedtaket forårsaket har bidratt til Bs problemer, legges til grunn at et nytt brudd vil bidra til en betydelig merbelastning for B. Slik As reaksjoner i forhold til faren og fosterhjemmet er beskrevet, gir det alvorlig grunn til å tvile på hennes evne til å ivareta Bs sorgreaksjoner etter en atskillelse fra fosterfamilien. Flertallet er således enig i den sakkyndiges vurdering på dette punkt. Det vises her til at As livssituasjon ved tilbakeføring vil være vanskelig fordi hun fremdeles vil ha en konflikt med barnets far. Det er også grunn til å stille spørsmål ved hennes evne til å ta imot hjelp fra andre dersom hun selv ikke er enig i at det foreligger et behov.

Av samme grunn antar flertallet at hjelpetiltak vil ha en begrenset effekt. Hjelpetiltak kan dessuten vanskelig kompensere for en grunnleggende mangel i As måte å forholde seg til B på. Dersom A velger å fortsette med behandling, vil det uansett være en langvarig prosess med usikkert utfall. A har dessuten vist begrenset innsikt i behovet for videre behandling. B har møtt påkjenninger utover det som er vanlig i sine første leveår. Hun lever i dag under meget tilfredsstillende forhold hvor hun har gode muligheter for å gjenvinne noe av den trygghet som har gått tapt. Det bør da utvises atskillig tilbakeholdenhet med å gjøre endringer i hennes livssituasjon når alternativet fremstår som svært usikkert. De forhold som er nevnt over gjør at flertallet har kommet til at det er betydelig risiko for at B påføres følelsesmessige skader av varig karakter om hun flyttes nå. På den bakgrunn opprettholdes omsorgsovertakelsen.

Når omsorgsovertakelsen opprettholdes, må flertallet ta stilling til samværsrett mellom A og B. Omfang og hyppighet av samværet skal vurderes ut fra hva som er det beste for B. Samværet skal bidra til å opprettholde hennes kontakt med moren. Samtidig bør samværsretten ikke ha et omfang som kan virke forstyrrende inn på det tilknytningsforhold hun nå er i ferd med å utvikle til fosterfamilien. Varighet og formål med omsorgsovertakelsen vil være av betydning for fastsettelse av samværsretten. I denne saken er det uklart hvilken varighet omsorgsovertakelsen vil ha. Det vil avhenge av hvorvidt mor er i stand til å utvikle sin omsorgsevne, hvorledes forholdet mellom foreldrene utvikler seg og Bs egen utvikling i fosterhjemmet. Bs reaksjoner i forbindelse med samvær vil også ha sentral betydning.

B blir beskrevet som urolig i forbindelse med samvær med foreldrene av tilsynsfører, barnehagepersonalet og fostermor. Både tilsynsfører og den sakkyndige beskriver samværene som preget av mors passivitet. Den sakkyndige uttalte at B ville tåle samvær hver 3. uke, men at samværet måtte reduseres dersom det skulle fremme Bs utvikling. Når samvær er belastende for B, satte hun det i sammenheng med at ingen av foreldrene aksepterer plasseringen i fosterhjem, og at B ikke får aksept for sin nye familie. Fordi B har tydelige reaksjoner ved samværene, mener flertallet at samværene av den grunn bør finne sted med lengre mellomrom slik at B får nødvendig ro. Samvær fastsettes således til hver fjerde uke.

Slik samværene er beskrevet av tilsynsfører og den sakkyndige, legger flertallet til grunn at de er lite stimulerende for B. Tre timer er imidlertid kort tid dersom samværet skal gjøres meningsfylt. Forholdene bør legges til rette for at samværene skal bli mer meningsfylte for B. Flertallet tror ikke at mor vil greie å tilrettelegge samværene bedre uten hjelp fra barneverntjenesten. Det er også flertallets oppfatning at det bør være tilsyn under samværene. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at begge foreldrene signaliserer manglende aksept av fosterhjemmet og Bs hverdag. Lagmannsretten ser det slik at tilsynsførers rolle vil være å hindre uheldige utsagn og oppførsel. Samarbeidet mellom mor og tilsynsfører synes etter forholdene å fungere greit i dag. Tilsynsfører må også kunne bidra til å hjelpe mor med å gjøre samværene mer meningsfylte. Det forutsettes at barneverntjenesten, gjerne gjennom tilsynsfører, hjelper mor med planlegging og tilrettelegging av samværene slik at det blir mer stimulerende for B. Det forutsetter imidlertid at tilsynsfører har en mer aktiv rolle enn i dag. Det forutsetter også at samværet blir av noe lengre varighet slik at det er tid nok til å dra på turer eller lignende. På denne bakgrunn fastsettes samværet til fire timer hver fjerde uke med tilsyn. Det forutsettes at barneverntjenesten løpende vurderer behovet for tilsyn og utvider samværsfrekvensen dersom B viser at hun opplever samværet som positivt.

Mindretallet, lagmann Erik Melander, meddommer Lidja Miletic og fagkyndig meddommer Sverre Asmervik bemerker:

Spørsmålet er først og fremst om det kan sies å hefte alvorlige mangler ved As evne til daglig omsorg for datteren B, eller om det er alvorlige mangler ved hennes omsorgsevne i forhold til den personlige kontakt og trygghet som B trenger, se barnevernloven §4-12 litra a). Mindretallet har et annet syn enn flertallet når det gjelder disse spørsmålene.

Ved bedømmelsen av As ervervsevne kan det innledningsvis slås fast at det dreier seg om en nå 36 år gammel kvinne som vokste opp hos sin mor i X under hva som etter det opplyste må betegnes som trygge og stabile omgivelser. Hun utdannet seg til hjelpepleier og reiste fra Nord-Norge som 22-åring for å tiltre stilling ved Z sykehjem i Y kommune. Stillingen som hjelpepleier ved dette sykehjemmet har hun frem til nå skjøttet uten merknad fra overordnede. Hun har med andre ord stått i en stilling med utpregede omsorgsoppgaver, riktignok i forhold til eldre pleiepasienter, i en periode av ca 15 år.

I forbindelse med graviditeten bestemte hun seg for å gå til anskaffelse av en større og for barn mer velegnet bolig, nemlig rekkehusleiligheten i - - veien i Y kommune. Hun og B flyttet inn i den nye boligen da de vendte sørover fra X i slutten av oktober 1997. Hun begynte igjen i stillingen ved sykehjemmet etter endt permisjon den 2. mars 1998. Etter kort tid, i mai samme år, innså A at det var problematisk som enslig forsørger for B å opprettholde jobben som hjelpepleier i full stilling med kvelds- og helgevakter. Hun søkte arbeidsgiveren om å få flyttet noen av kveldsvaktene til dagvakter eller helgevakter, men dette ble avslått. Hennes økonomi etter anskaffelsen av ny bolig var meget stram. I juli 1998 vedtok Y kommune, barneverntjenesten, å yte henne økonomisk stønad i tre måneder med hjemmel i barnevernloven §4-4 annet ledd. Samme høst bragte hun på ny opp spørsmålet overfor arbeidsgiveren om å redusere antall kveldsvakter, idet hun slet med å få til ordninger med barnevakter og var bekymret for hva dette førte med seg i forhold til datteren B. Hun hadde i den forbindelse konsultert lege, som i en uttalelse av 29. oktober 1998 avga en erklæring der han bl a anbefalte at hun jobbet færrest mulig kveldsvakter. Som flertallet foran har gjort rede for, endte dette i arbeidsgiverens etter mindretallets vurdering uhensiktsmessige tilbud i november 1998 om en stilling som hjemmehjelp.

Redegjørelsen ovenfor viser at A hadde innsett at hennes livssituasjon som enslig forsørger for B var vanskelig, at dette virket inn på datterens situasjon og at hun etter evne søkte å gjøre noe med problemene. Protokollen fra personalsaken vedrørende kveldsvaktene viser at A først og fremst var opptatt av og bekymret for sin datter. Etter mindretallets syn gir saken så langt et bilde av en mor som ut fra sine forutsetninger opptrådte ansvarlig og med evne til å se sin datters behov og til generelt å kunne dra rimelig god omsorg for henne. Det foreligger i det hele tatt ikke noen konkret opplysning i negativ retning om A og hennes omsorgsevne før barnefarens bekymringsmelding til barnevernet i Y i mai 1999.

I forbindelse med saksbehandlingen som fant sted med grunnlag i barnefarens bekymringsmelding, ble det innhentet en uttalelse datert 25. juni 1999 fra Y helsestasjon. Mor og barn hadde møtt der fra B var 6 måneder gammel. I uttalelsen heter det bl.a. at «B har hatt en fin aldersadekvat utvikling og viser god trivsel. Hun er en tillitsfull og aktiv jente. Fin kontakt med mor, sitter trygt hos henne til å begynne med, tørr etterhvert å gå rundt og utforske lekene i rommet ...» Helsesøster hadde ingen bemerkninger når det gjelder stell og oppfølging av B fra mors side. Uttalelsen gir ytterligere støtte til konklusjonen foran om As omsorgsevne i tiden frem til barnefarens aksjon i mai 1999.

Som også flertallet er inne på i dets bemerkninger, kan det ikke være tvilsomt at A var i en vanskelig situasjon særlig i tiden fra høsten 1998. Hun hadde en fast barnevaktordning for tiden hun arbeidet på dagtid, men slet stadig med å finne barnevakt for kvelds- og helgevakter. Utgiftene til barnepass var ikke ubetydelige og hennes økonomiske situasjon generelt, herunder med ny bolig og gjeld i den forbindelse, må ha vært meget anstrengt. Økonomien hindret henne fra å gå over i annen stilling med redusert lønn. Hennes forsøk på av hensyn til B å få til endringer i denne situasjonen hadde bare i beskjeden grad ført frem, og da ved barnevernets vedtak om stønad i tre måneder etter barnevernloven §4-4 annet ledd.

Det er i en slik situasjon at barnefaren i januar 1999 tok ut stevning og begjæring om midlertidig avgjørelse med krav om vanlig samvær med B etter barneloven. A har opplyst at hun i den forbindelse undersøkte mulighetene for fri rettshjelp men fikk opplyst at hennes årlige inntekt lå over den øvre grense (etter dagjeldende regler). Hennes økonomi umuliggjorde på den annen side at hun kunne engasjere advokat for egen regning. Mindretallet legger dette til grunn. Begjæringen fra barnefaren om midlertidig avgjørelse ble tatt til følge ved herredsrettens kjennelse av 19. februar 1999. Det må legges til grunn at A ikke innrettet seg etter den. I et tilsvar til stevningen, som er gjengitt i herredsrettens dom av 7. mai 1999, skrev A bl.a at hun ikke hadde noe i mot at barnefaren hadde kontakt med B «... men jeg ønsker ikke at han skal være alene med datteren. Datteren er bare 2 år og jeg synes at det kan være nok i begynnelsen at han bare er sammen med henne noen timer om gangen ...» Herredsretten tilkjente barnefaren såkalt vanlig samvær etter barneloven. Barnefarens bekymringsmelding til barnevernet er datert samme dag som herredsrettens dom.

På dette tidspunkt er det altså at A fremsetter trusselen som nevnt foran i dommen. Først overfor barnefaren, noe som utløser hans bekymringsmelding. Hun bekrefter den deretter bl.a i samtale med barnevernet. Referatet fra samtalen med barnevernet, som er datert den 11. juni 1999, viser når det leses i sammenheng at A fant det umulig å forholde seg til en samværsrett for barnefaren uten tilsyn, ikke at far fikk samværsrett for så vidt. Således fastholdt hun posisjonen hun hadde inntatt i tilsvaret til herredsretten. Det er ellers ikke tvilsomt at As trusler, som hun gjentok overfor barnevernet, utløste akuttvedtaket av 26. juli 1999.

Når det gjelder realitetene i hennes trusler foretok psykolog Trine Stømner en vurdering i forbindelse med undersøkelsene hun foretok av A over i alt 9 konsultasjoner i tiden fra slutten av august 1999 og til oktober 1999. I hennes uttalelse datert 1. oktober 1999 heter det om dette:

Hennes angivelige uttalelse ved et visst tidspunkt; «drepe seg selv og datteren hvis ...» vurderes av undertegnede som et uttrykk for sinne og en viss desperasjon vis a vis barnefar og at det langt fra ligger ageringspotensialer i dette. En ting er å si det, tenke det, en helt annen å handle i forhold til det. Denne vurdering er i tråd med henviser dr. Åkerberg, vakthavende psykiatrisk sykepleier Svenning og undertegnede psykolog. Hun vurderes altså fra vår side ikke suicidal eller til potensiell skade/fare for seg selv eller andre. Hun kan sies å ha blitt grundig utredet av tre fagpersoner. Hennes plager faller diagnostisk inn under gruppen tilpasningsforstyrrelse (F.43.2). Hvilket betyr at hun er plaget med sorg, uro/angst, manglende konsentrasjon, søvnvansker og manglende apetitt som en direkte følge av den aktuelle belastningen i hennes livssituasjon.

Det går for øvrig frem av psykolog Stømners uttalelse at A nå var i kontakt med psykisk helsevern for første gang med bakgrunn i «en klart utløsende og belastende livshendelse - separasjon og omsorgsovertakelse i forhold til sin to år gamle datter, dertil usikkerheten om dette er midlertidig eller permanent. Hendelsen inntraff svært brått og ble opplevet sjokkartet.» Mindretallet legger det som her er gjengitt fra psykologens uttalelse til grunn. Vurdert i ettertid må det etter mindretallets syn være klart at det ikke var grunnlag for akuttvedtaket, som ble truffet i medhold av barnevernloven §4-4 annet ledd.

Den sakkyndige for lagmannsretten, psykolog Fredrikke Lynum, har vurdert As omsorgsevne som sterkt begrenset i forhold til spesielt den følelsesmessige kontakt hun kan gi barnet. Mindretallet kan ikke se at det er tilstrekkelig hold for en så vidt generelt angitt konklusjon. Det pekes først på at den sakkyndige sees å ha lagt til grunn at B var vurdert som et sterkt understimulert barn etter plasseringen i beredskapshjemmet. Den sakkyndige kan om dette vanskelig sikte til annet enn det som fremgår av psykolog Søviks undersøkelse vedrørende B slik dette er referert i hans rapport av 12. oktober 1999. I rapporten, som psykolog Søvik innledningsvis presiserte som ufullstendig på grunn av manglende observasjonsgrunnlag og innhenting av opplysninger, går det frem at han hadde foretatt en utviklingspsykologisk undersøkelse. Psykologen fant at Bs adferd i testsituasjonen var preget av meget lite utforskning av omgivelsene, liten interesse for testmaterialet og leker, samt stor forsiktighet med å gå inn i samspill med ham. Psykologen konkluderte imidlertid (side 3, siste avsnitt) at B «... sannsynligvis (har) en utvikling som ligger innenfor det en kan forvente ved hennes alder.» Senere i rapporten (side 4, siste avsnitt) heter det om mulig årsak til Bs adferd under testen at det kan skyldes at hun har et forsiktig temperament og i hvor stor grad hun er avhengig av at andre tar initiativ til interaksjon.

Det er ikke ut fra denne foreløpige rapporten fra psykolog Søvik grunnlag for konklusjonen at B var et sterkt understimulert barn høsten 1999. Det føyes til at psykolog Søvik foretok en retest av B den 15. januar 2000. Ifølge Søvik samarbeidet B ved denne anledning optimalt og hadde god fungering i testsituasjonen. Testresultatet nå viste, som ved den forrige test, at B var et barn som både kognitivt og motorisk var innenfor normalområdet.

Psykolog Lynum har pekt på mangler ved As samspill med barnet og at hun ikke evner å vise følelser og å se barnets behov. Mindretallet stiller seg kritisk til det faktiske grunnlaget for den sakkyndiges vurderinger om dette.

Mindretallet fremhever først at gjennomføringen av barnevernets akuttvedtak, med assistanse fra politiet, måtte fremstå som sterkt sjokkartet for A. Det må legges til grunn at hun i tiden deretter var preget av sorg og angst for barnet. Uttalelsen fra psykolog Stømner av 1. oktober 1999 gir også klar støtte for det, når psykologen bl.a. uttaler:

Klienten har møtt til ukentlige samtaler hos undertegnede fra slutten av august, i alt ni timer. Tema i timene er i hovedsak hennes møter med datteren en gang i uken og hvordan hun tyder og forstår B. Har hun det bra, hvordan tar de seg av henne osv. Hun har et høyt lidelsestrykk og den aktuelle livssituasjon overskygger alt annet i hennes tilværelse.

Psykolog Søviks vurderinger i den foreløpige rapporten av 13. oktober 1999, altså ca 2 uker etter uttalelsen fra psykolog Stømner, hviler når det gjelder As omsorgsevne på to samtaler henholdsvis den 22. september og 6. oktober samt på observasjoner fra samspill mellom mor og barn i beredskapshjemmet den 11. oktober 1999. Det går ikke frem av Søviks rapport om han var kjent med uttalelsen som forelå fra Stømners side. Fra samtalene med A går det frem at Søvik bl.a festet seg ved at hun viste lite blikkontakt og var tydelig anspent, noe som Stømner også hadde observert de første timene av samtalene med henne. Hos Stømner heter det imidlertid videre om dette at mor etter noen timer «... møter blikket på en helt annen måte ...». Mindretallet kan ikke se at Søviks observasjoner på dette punkt gir grunn til å slutte noe negativt om As personlighet av betydning for hennes omsorgsevne.

Når det gjelder samspillet mellom mor og barn oppsummerte Søvik i sin foreløpige rapport bl.a.:

Innholdet i samværet var først at alle satt sammen og spiste, etter det lekte mor og B sammen. Etter en times tid gikk mor, B gudmor og undertegnede ut og gikk tur til en lekeplass. Bs adferd var den første timen preget av at hun var meget stille og ikke sa stort. Etter hvert som hun og mor lekte sammen med å bygge med legoklosser livnet hun til og de snakket en del sammen. Da mor og B var ute kviknet B mer til og tok flere initiativer til aktiviteter. Når B tok initiativ til aktiviteter fulgte mor opp dette, imidlertid så undertegnede lite til at mor utvidet handlingsrepertoaret. I de aktivitetene de hadde tok mor i liten grad initiativ til handlinger og var etter min vurdering passiv i samspillet.

Den sakkyndige for lagmannsretten har gitt uttrykk for funn i samspillet mellom mor og barn som langt på vei er sammenfallende med Søviks. Psykolog Lynum har om dette konkludert at A fremstår i samspillet som passiv og mangler en type spontanitet i kontakt. Mindretallet bemerker om dette at psykolog Søviks observasjoner bygger på inntrykk fra As samspill med barnet i beredskapshjemmet ved en anledning. Psykolog Lynums vurderingsgrunnlag er noe bedre, for så vidt som hun har bygget på observasjoner ved to anledninger hjemme hos A. Det må ses hen til at mors samvær med B i fosterhjemsperioden, frem til herredsrettens dom, har vært begrenset til et par timer hver fjerde uke under barnevernets tilsyn, og for øvrig under omstendigheter som særlig for mor, men også for B må ha vært spesielle og vanskelige, noe som etter mindretallets vurdering tilsier at det bør utvises varsomhet med å trekke bestemte slutninger om hennes omsorgsevne ut fra observasjoner i slike møter.

A fremstår, slik mindretallet vurderer det, som relativt sky og forsiktig av natur med mer beskjedne evner til utadvendt adferd. Etter bevisførselen legger mindretallet til grunn at hun er tilbakeholden med å vise følelser i nærvær av mennesker hun føler at hun ikke kjenner tilstrekkelig godt. Disse trekkene ved hennes natur og adferd forklarer, slik mindretallet ser det, langt på vei hennes vansker med å skaffe seg venner og nettverk i et nytt og fremmed miljø. Trekkene må også antas å hemme A i situasjoner der hun vet at hun observeres av barnevernet og psykologer, og må forstå at hennes adferd tillegges vekt ved bedømmelsen av om barnet skal føres tilbake til henne eller ikke. Den sakkyndige har vært inne på disse sidene ved henne i sin supplerende redegjørelse i ankeforhandlingen, uten at mindretallet kan se at de i nevneverdig grad er hensyntatt som korrigerende faktorer ved den sakkyndiges konklusjoner. Dette er en svakhet ved den sakkyndiges vurderinger som etter mindretallets syn må få betydning ved bedømmelsen av As omsorgsevne. Svakheten kommer i tillegg til den sakkyndiges etter mindretallets vurdering uholdbare premiss, som det foran er gjort rede for, om at B var et alvorlig understimulert barn høsten 1999.

Mindretallet kommer etter dette til at det ikke kan anses godtgjort at det foreligger slike innvendinger til As omsorgsevne som psykolog Lynum har lagt til grunn. Mindretallet kan videre bare i helt begrenset utstrekning dele flertallets innvendinger når det gjelder dette spørsmålet. Etter mindretallets vurdering var vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 litra a) ikke til stede da fylkesnemnda traff vedtaket den 15. november 1999 om å overføre B til fosterhjem.

Bedømmelsen av fylkesnemndas vedtak skal foretas ut fra situasjonen på domstidspunktet. Hensynet til barnets beste skal legges til grunn, jf barnevernloven §4-1. Det innebærer at det ved den helhetlige bedømmelsen som skal foretas også skal ses hen til skadevirkninger på B ved en tilbakeføring, jf barnevernloven §4-21 annet ledd.

Mindretallet er kommet til at vilkårene for å oppheve fylkesnemndas vedtak er til stede.

Mindretallet peker først på at det i tiden fra vedtaket om plassering i fosterhjem ikke har inntrådt forhold på As side i retning av at hennes evne til å gi B omsorg kan anses redusert. I ankeforhandlingen ga hun klart uttrykk for at hun ser at B har det godt og etter hånden er i ferd med å bli knyttet til fosterfamilien, at datteren vil være i en sårbar og utsatt situasjon ved en tilbakeføring og i tiden deretter, og at dette vil stille særlige omsorgskrav til henne. Hennes erkjennelse på disse punkter harmonerer ikke godt med den sakkyndiges uttalelse om hvorledes A vurderer fosterhjemmet, og viser dessuten en grunnleggende innsikt i Bs problemer og hvilke krav hun stilles overfor ved en tilbakeføring av datteren til henne.

For mindretallet blir spørsmålet derfor om As omsorgsevne, selv om den må bedømmes som klart tilstrekkelig i forhold til barnevernloven §4-12 litra a), likevel ikke vil strekke til i forhold til oppgavene hun møter ved en tilbakeføring. Det sentrale er her B og de sorgreaksjoner som må påregnes hos hennes ved atskillelsen fra fosterfamilien.

Flertallet har lagt til grunn at B har møtt påkjenninger utover det vanlige for hennes aldersgruppe, men at hun nå lever under meget tilfredsstillende forhold i fosterfamilien. Dette er mindretallet enig i. Det dreier seg om en nå fire år gammel jente som ved to års alder ble atskilt fra sin mor og plassert i beredskapshjem under omstendigheter som selv for et så lite barn må ha fortont seg som dramatiske. Personer som hadde opplevd B ved en rekke anledninger i Y, og som var med A ved besøk i beredskapshjemmet, har for lagmannsretten forklart at de opplevde B som sterkt forandret etter akuttvedtaket. B beskrives både av disse, av barnevernet og av beredskapsmor som en påfallende stille, passiv og veldig alvorlig unge, særlig den første tiden i beredskapshjemmet. Psykolog Søvik har beskrevet tilsvarende funn i sin foreløpige rapport av 13. oktober 1999. Ved hans retesting om lag tre måneder senere, var imidlertid dette bildet endret slik han så det. Også andre fagpersoners observasjoner av B støtter oppfatningen at hun etter hvert i beredskapshjemmet ble mer aktiv både språklig og ellers, og viste et bredere spekter av følelser.

Ved plasseringen i fosterhjemmet og i tiden deretter gir bevisførselen, slik mindretallet ser det, et bilde utviklingsmessig som langt på vei følger mønsteret fra beredskapshjemmet slik det er beskrevet foran. Psykolog Lynums rapport og tilleggsrapport om Bs utvikling det siste året viser en utvikling der hun, fra knapt å kunne løpe og med et ytterst begrenset språk den første tiden, er blitt stadig mer motorisk aktiv og friere. Nå har B et godt utviklet språk.

Mindretallet er ikke i tvil om at en tilbakeføring vil innebære betydelige belastninger for B. Etter bevisførselen kan imidlertid ikke mindretallet se at en tilbakeføring vil innebære stor risiko for at barnet påføres alvorlig og mer varig skade. A vil imidlertid ha behov for hjelp og støtte, særlig i den for B spesielt vanskelige første tiden etter en tilbakeføring. For lagmannsretten har A gitt uttrykk for at hun innser det, og mindretallet finner grunn til å fremheve at hennes nære familie har vist evne og vilje til å stille opp for henne.

Forholdet til barnefaren vil, som flertallet bl.a har fremhevet, kunne innebære særlige problemer. As syn når det gjelder barnefarens samværsrett er i realiteten på linje med barnevernets oppfatning. Hun vil klart få behov for juridisk bistand ved en fortsatt pågang fra barnefaren, som må forventes. Mindretallet går ut fra at hun i den forbindelse vil kunne få nødvendig støtte, eventuelt også økonomisk, fra barnevernets side.

Etter dette avsier lagmannsretten dom overenstemmende med flertallets syn.

Dommen er avsagt med den dissens som fremgår.

Etter hovedregelen i tvistemålsloven §483 bærer staten omkostningene ved saken.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom, domsslutningens første avsnitt, stadfestes.

2. A skal ha rett til samvær med B fire timer hver fjerde uke under tilsyn.