LB-2000-2931

Instans:	Borgarting lagmansrett - Dom
Dato:	2001-05-09
Publisert:	LB-2000-02931
Stikkord:	Kjøpsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 99-08001 A/38 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02931 A/03.
Parter:	Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Petter Jespersen). Motpart: MMC Norge AS (Prosessfullmektig: Advokat Yngve von Ahnen).
Forfatter:	Lagdommer Karin Stang, formann. Lagdommer Vincent Galtung. Lagdommer Eystein F. Husebye
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1988) §17, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §30, §32, §40, §84

En bil av merket Mitsubishi Lancer ble totalskadet ved brann. Bilen var kaskoforsikret i Storebrand Skadeforsikring AS, og eieren av bilen fikk utbetalt full forsikringsdekning fra Storebrand. Selskapet reiste først regresskrav mot bilforhandleren i Stavanger, senere mot bilimportøren MMC Norge AS i Oslo. Det anføres i saken at brannårsaken mest sannsynlig var teknisk feil ved bilen, og således en følge av en kjøpsrettslig mangel, jf kjøpsloven §17. Det kreves erstatning for det utbetalte forsikringsbeløp til bileieren i medhold av kjøpsloven §30 jf §40 jf §84.

Brannen i personbilen oppsto ved 11-tiden den 21 august 1997, da bileieren Svein Egil Knutsen og hans kone var på sin hytte ved Fiskåneset i Strand kommune utenfor Stavanger. I følge fremlagt foto ligger hytta noe isolert fra annen bebyggelse, og ned mot sjøen. Bilen, en ca 6 måneder gammel Mitsubishi Lancer 1,6, var parkert på den private grusveien ned mot hytta. Den hadde ikke vært i bruk de ca 20 siste timene før brannen oppsto. Det legges til grunn etter bevisførselen at bilen sto ulåst, at ett vindu i bilen sto åpent, at bilnøkkelen sto i tenningen, og at tenningen var helt avslått. Nøkkelen, med deler av tenningslåsen, ble funnet på gulvet foran i den utbrente bilen etter brannen. I følge lensmannen på stedet er det lite trolig at uvedkommende personer har påtent brannen, og bilens eier har ikke kunnet gi noen forklaring på hvorfor brannen oppsto. Det er fremlagt dokumentasjon som viser at det var klarvær og sol i området den aktuelle dagen, at det var varmt og at det var lite vind.

En teknisk gjennomgang av den utbrente bilen, foretatt ca en måned etter bilbrannen, og der representanter fra partene og fra leverandøren av alarmsystemet i bilen deltok, ga ikke svar på spørsmålet om brannårsak. Ankende part mente at brannårsaken mest sannsynlig var teknisk feil ved bilen, og viste til at den bare var kjørt ca 4000 km og at den var nesten ny. Ankemotparten anførte at Storebrand ikke hadde sannsynliggjort at brannen skyldtes teknisk feil som MMC Norge AS svarte for, og at det dessuten forelå for sen reklamasjon.

Partene kom ikke til enighet. Storebrand Skadeforsikring AS tok ut stevning i saken den 17 august 1999, med krav om 190.900 kroner i erstatning fra ankemotparten for den utbrendte bilen. Saksanlegget omfattet også erstatning for en annen bil av merket Mitsubishi som var totalskadet ved brann. Oslo byrett avsa dom i saken den 23 juni 2000 med denne domsslutning:

1. MMC Norge AS frifinnes.

2. MMC Norge AS tilkjennes sakens omkostninger med til sammen kr 64.135,50 - kroner sekstifiretusenetthundreogtrettifem og femti øre - med tillegg av 12 % rente p.a. fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Byretten tok ikke standpunkt til brannårsaken, idet retten frifant MMC Norge AS på grunnlag av for sen reklamasjon fra forsikringsselskapet.

If Skadeforsikring NUF påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett, for så vidt gjelder kravet vedrørende Lanceren tilhørende Svein Egil Knutsen. MMC Norge AS tok til motmæle, og krevde dessuten søksmålet avvist under henvisning til at ankende part hadde foretatt partsskifte fra Storebrand Skadeforsikring AS til If Skadeforsikring NUF. Lagmannsretten besluttet å tillate retting av anken, slik at partsbetegnelsen for ankende ble rettet til Storebrand Skadeforsikring AS. Denne beslutning ble av ankemotparten brakt inn for Høyesteretts kjæremålsutvalg, som den 27 mars 2001 stadfestet lagmannsrettens beslutning. Ankeforhandlingen ble holdt den 18 april 2001. Partene møtte med sine prosessfullmektiger. Det ble avhørt 4 vitner, hvorav ett som sakkyndig vitne og ett vitne ved telefonavhør, og det ble foretatt dokumentasjon som rettsboken viser. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten, for så vidt gjelder det opprettholdte krav.

Ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, har i hovedsak gjort gjeldende:

Det ankes over byrettens lovanvendelse og bevisvurderingen.

Det må legges til grunn som mest sannsynlig at det forelå teknisk feil ved bilen, og at denne feilen er brannårsaken. Feilen er en mangel som etter kjøpsloven §17 jf §30 jf §40 gir kjøperen, og her selskapet, rett til erstatning. Reklamasjon skal etter lovens §32 skje innen «rimelig tid». Byretten har uriktig lagt til grunn at reklamasjonen ble for sent fremsatt, og at den først ble fremsatt ved selskapets brev til Motor Forum Stavanger AS av 30 mars1998.

Reklamasjonen må anses foretatt lenge før dette tidspunkt. Reklamasjonsspørsmålet må ses i sammenheng med at teknisk inspektør i Storebrand kort tid etter bilbrannen tok kontakt med teknisk sjef hos ankemotparten, Per Wiborg Wold, og varslet denne om bilbrannen. Den tekniske undersøkelsen av bilen i Stavanger den 23 september 1997, der Wold og Jan Sandok fra DEFA deltok, ga som konklusjonen at det ikke var spor av kortslutning i bilens elelektriske anlegg, eller i ledninger tilknyttet alarmanlegget levert av DEFA. Det ble, på den annen side, konstatert at en lampe på dashbordet merket SRS (Airbag) hadde lyst uten påviselig grunn siden bilen var ny, og at merkeverkstedet i Stavanger ikke hadde klart å rette feilen. Siden bilen var ganske ny, og den eneste feilen som kunne påvises var feilen knyttet til SRS-systemet som var originalt montert fra fabrikken, måtte ankemotparten regne med at det ville komme et krav fra ankende part. Ankemotparten hadde også grunn til selv å underkaste bilen ytterligere tekniske undersøkelser. Prinsipalt anføres at innkallingen til den tekniske undersøkelsen i Stavanger i september 1997 må anses som en foreløpig reklamasjon fra ankende part. Subsidiært anføres det at Knutsen gjentatte ganger hadde påberopt seg feilen med varsellampen for SRS-systemet overfor merkeverkstedet, og at verkstedet hadde forsøkt å rette feilen. Dette forhold, sammenholdt med at ankemotparten i 1998 og 1999 ga seg inn på en realitetsdrøftelse om brannårsaken med ankende part, må lede til at retten til å påberope seg for sen reklamasjon er tapt som følge av et dispositivt frafall av fristinnsigelsen, jf Kruger, Norsk kjøpsrett 4 utgave side 581.

Når det gjelder mest sannsynlig brannårsak må legges til grunn at politiet har sett bort fra muligheten at brannen var påsatt av fremmede. Også selvantennelse i bilen på grunn av solstrålevirkning, for eksempel gjennom briller som kan ha ligget fremme i bilen, på klær eller tekstiler i bilens interiør, kan det ses bort fra. Det er ikke belegg for at slik selvantennelse, med påfølgende voldsom bilbrann som her, noen gang har funnet sted i Norge. Det ble ikke påvist feil ved alarmanlegget som var forskriftsmessig montert i bilen. Det gjenstår da som mest sannsynlige brannårsak at årsaken var feilen knyttet til SRS-systemet, eller til det bakenforliggende originale elektriske anlegg i bilen, som ankemotparten svarer for.

Når det gjelder saksomkostninger for byretten erkjenner ankende part ansvar for halvparten av motpartens omkostninger for byretten, som følge av at det bare er kravet knyttet til Lanceren som er påanket.

Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik endelig påstand:

1. MMC Norge AS tilpliktes å betale Storebrand Skadeforsikring AS kr 190.900,- for Mitsubishi Lancer med tillegg av 12 % rente fra 01.06.98.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes halvparten av sakens omkostninger for byrett og fulle omkostninger for lagmannsrett, med tillegg av 12 -tolv- prosent rente fra 14 -fjorten- dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Ankemotparten, MMC Norge AS, har i hovedsak gjort gjeldende:

Byrettens dom anses riktig både når det gjelder lovanvendelse og bevisbedømmelse.

Ankende part reklamerte for sent. Prinsipalt anføres at reklamasjon med rettsvirkninger for ankemotparten først skjedde i november 1998, da behandlingen av kravet ble overtatt at MMC Norge AS fra den lokale forhandleren i Stavanger. Subsidiært anføres at reklamasjon tidligst skjedde ved brevet av 30 mars 1998 til forhandleren. Det bestrides at innkallingen av teknisk sjef hos ankemotparten til den branntekniske undersøkelsen av bilen i september 1997 kan anses som en foreløpig reklamasjon. En slik eventuell foreløpig reklamasjon måtte i tilfelle ha blitt fulgt opp av ankende part forholdsvis omgående, hvilket ikke skjedde. Det vises til Kruger, Norsk kjøpsrett 4 utgave side 561 og Rt-1992-166. Det vises også til Rt-1994-1089 og Rt-1999-408, samt RG-1992-889. Etter teori og rettspraksis kan det legges til grunn at endelig og begrunnet reklamasjon må fremsettes innen ca 2 måneder, ellers er den for sent fremsatt. I dette tilfellet fremkom den skriftlige reklamasjonen først tidligst etter ca 7 måneder, og da må fristen for reklamasjon med rettsvirkninger være utløpt.

Det bestrides at ankemotparten har gitt seg inn på en realitetsdrøftelse med hensyn til ankende parts krav som følge av at en hadde skriftlig kontakt i 1998 og 1999, og et møte sommeren 1999 med advokatene. Kontakten mellom partene må ses som et tegn på at ankemotparten ønsket et ryddig forhold til et stort forsikringsselskap som Storebrand, og kan ikke tolkes som et frafall av reklamasjonsinnsigelsen. Saken er dessuten av prinsipiell interesse for ankemotparten og andre bilimportører, hvilket gjorde det uønsket med forliksdrøftelser om kravet.

Når det gjelder mest sannsynlig brannårsak vises til at ingen av de tekniske ekspertene fant feil ved bilen. En omfattende alarminstallasjon i bilen, utført etter at bilen var levert Knutsen, peker seg imidlertid statistisk ut som mulig kilde til kortslutninger. Selv om det ikke ble påvist feil ved denne installasjonen, må det legges til grunn at installatøren ikke helt ut hadde fulgt monteringsanvisningen fra DEFA for denne bilmodellen. Det må videre legges til grunn at spenning er påsatt alamsystemet og at ledninger og komponenter i systemet er strømførende selv om tenningen er helt slått av. Det er derfor mest sannsynlig at brannårsaken ligger i alarmsystemet. Det kan imidlertid heller ikke ses helt bort fra muligheten for at det forelå selvantenning i bilen som følge av den sterke solstrålingen inn i denne.

SRS-systemet kan utelukkes som brannårsak idet systemet verken er strømførende eller påsatt spenning kort tid etter at tenningen er avslått. I dette tilfellet hadde den vært avslått i lang tid.

Under enhver omstendighet har ankende part ikke ført sannsynlighetsbevis for at brannårsaken var teknisk feil ved bilen som ankemotparten svarer for.

MMC Norge AS har nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 23.06.00 stadfestes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale MMC Norge AS sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % rente p.a. fra 14 dager etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom til betaling skjer.

Lagmannsretten har kommet til at anken ikke kan føre frem, og bemerker:

Det fremgår av Strand og Forsand lensmannskontors tjenestejournal for 21 august 1997 at lensmannskontoret fikk melding om bilbrannen hos Knutsen samme dag, og at da «brannen ble oppdaget av vi(tnet) Olsen brant det inne i kupeen i bilen». Det fremgår videre av journalen at brannen bredte seg fort og at det var umulig å slukke denne med pulverapparat. Eieren, Svein Egil Knutsen, opplyste i sin vitneforklaring at han oppfattet det slik at det brant under dashbordet i bilen da hans svoger, Ove Harald Olsen, oppdaget brannen. I anmeldelsen er det oplyst at det ikke brant i motorrommet på dette tidspunkt. Lagmannsretten anser det på dette grunnlag som mest sannsynlig at brannen oppsto inne i kupeen, med arnested i området rundt dashbordet.

Hva som var årsaken til at det begynte å brenne inne i kupeen er langt vanskeligere å fastslå. Ankemotparten har anført at ytre omstendigheter som bråtebrann eller en sigarettglo kan være en kilde til brannen, og at man heller ikke kan se helt bort fra at fremmede har påsatt denne. På bakgrunn av bevisførselen finner lagmannsretten disse mulige brannårsaker som så usannsynlige at retten ser bort fra disse. Det vises her til at lensmann Ness ved Strand og Forsand lensmannskontor opplyste til Storebrand etter brannen at det var lite trolig at uvedkommende hadde satt fyr på bilen, og at man ikke hadde hatt branner som kunne tilskrives pyroman i området. Lagmannsretten finner det heller ikke sannsynliggjort at brannen i kupeen har oppstått ved selvantenning i brennbart materiale eller lignende i bilen, eller ved eksplosjon i lighter som måtte ha ligget i bilen. Selv om dette kan ha vært brannårsak ved andre bilbranner, kan ikke lagmannsretten se at bevisførselen i saken underbygger slike mulige brannårsaker.

Ankemotparten har her vist til at det var en varm dag med solinnstråling, og at brannen kan ha blitt antent ved at strålevarme fra solen, forsterket gjennom optiske glass i briller som kan ha ligget fremme, har antent klær, tekstiler eller annet brennbart materiale i bilen. Lagmannsretten viser her til at Knutsen, i sin vitneforklaring, avviste at hans briller lå fremme i bilen, og at de sannsynligvis lå i hanskerommet. På den annen side kunne han ikke helt utelukke at hans kones solbriller kan ha ligget fremme. Lagmannsretten finner likevel at brennglassvirkningen av briller er en lite sannsynlig brannårsak. For det første er det ikke klart at det lå briller fremme i bilen. For det annet viser lagmannsretten til at ingen av de teniske ekspertene i saken kjente til eksempler fra Norge på at antenning i bil, på grunn av slik solinnstråling, hadde forekommet.

Det fremgår av bevisførselen at det rent teknisk er tilnærmet utelukket at en bil kan begynne å brenne når den ikke er i bruk og står parkert. Lagmannsretten peker likevel på at den voldsomme brannen i bilen, som blant annet ledet til at bilvinduer eksploderte da Knutsens svoger kom til brannstedet, kan være en indikasjon på at brannen ble antent i elektriske ledninger eller komponenter i bilen. Dette er konklusjonen i lensmannsbetjent Ravndals åstedsrapport, satt opp etter befaring av bilen ca 14 dager etter bilbrannen. På den annen side fremgår det av DEFAs og av Storebrands undersøkelsesrapporter, at det ikke kunne påvises at det hadde vært kortslutninger i ledninger eller komponenter knyttet til alarmsystemet, SRS-systemet eller i bilens øvrige elektriske anlegg. Det ble heller ikke påvist koplingsfeil i disse systemer. Likevel er det et faktum at bilen hadde en teknisk uregelmessighet i SRS-systemet ved at varsellampen stadig lyste, og at denne feil i systemet var til stede i bilen da brannen startet. Knutsen forklarte at han to eller tre ganger hadde vært inne med bilen på merkeverkstedet i Stavanger for å få feilen rettet, men at uregelmessigheten med varsellampen kom tilbake etter kort tid, og at feilen senere kom og gikk. Verkstedet hadde gitt ham beskjed om at han likevel kunne kjøre bilen, og at feilen ikke betydde noen fare. Knutsen, som opplyste å være sterkstrømselektriker av fag, hadde antatt at uregelmessigheten med varsellampen var tegn på en kortslutning i SRS-systemet. Som grunnlag for antagelsen fremholdt han at feilen kom og gikk, og at dette er typisk for kortslutninger i elektriske anlegg. På den annen side fremholdt han at det ikke hadde vært problemer med alarmsystemet som var installert i bilen.

Lagmannsretten viser til at de tekniske ekspertene i saken ikke fant tegn på at brannen skyldtes elektrisk kortslutning i SRS-systemet, i alarmsystemet eller i bilens øvrige elektriske anlegg. Kortslutninger avsetter blant annet smeltespor i gods og ledninger, tilnærmet virkningen ved bruk av loddeutstyr, og slike smeltespor ble ikke påvist. Selv om det derfor er sannsynlig at kortslutning ikke er brannårsaken, legger lagmannsretten til grunn at det likevel kan forekomme varmgang i elektriske ledninger eller komponenter som er strømførende, for eksempel ved at to eller flere ledninger er pakket for tett sammen. Slik pakking kan gi sterk varmeutvikling i berøringspunktene over tid, noe som i sin tur kan ha tilstrekkelig skadeevne til å utløse en så intens brann som den som oppsto i Lanceren. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se slik varmgang som annet enn en teoretisk forklaring på en mulig brannårsak, og at heller ikke en slik generelt tenkelig brannårsak er konkret sannsynliggjort i saken.

Ankemotparten har med styrke fremhevet at det rent statistisk oftere forekommer feil i elektriske anlegg som blir ettermontert i nye biler, for eksempel i alarm- stereoanlegg, enn i bilenes originale el-anlegg. Det er videre anført at selv om det ikke ble påvist feil ved alarmanleggets elektriske føringer og koplinger, var anlegget ikke helt ut montert etter DEFAs anvisninger for denne bilmodellen. Endelig er det anført at feil ved SRS-systemet må utelukkes som brannårsak, fordi anlegget ikke var strømførende og at det var uten spenning, etter at tenningen i bilen hadde vært avslått i lang tid. Ankende part har her anført at feilen i SRS-systemet er den eneste beviselige feilen ved bilen, og at den godt kan ha vært tegn på en bakenforliggende feil i bilens el-anlegg. Ankemotparten har benektet denne mulighet, fordi da ville ikke bare SRS-lampen ha lyst under kjøring, men også øvrige varsellamper i bilen, noe som ikke forekom.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig, og heller ikke mulig ut fra sakens bevisligheter, helt ut å rangere den innbyrdes vekt av sannsynlighet i de momenter partene her har fremført for retten. Retten vil dog bemerke at en feil ved alarmanlegget kan synes noe mer nærliggende som tenkelig brannårsak enn feilen ved varsellampen for SRS-anlegget. Det legges her til grunn som bevist at SRS-anlegget sto uten spenning. Varmgang eller kortslutning i et anlegg uten spenning kan vanskelig tenkes. Videre legges til grunn at varsellampen for SRS-anlegget kan ha lyst under kjøring som følge av for dårlig kontakt i slepekontakten rundt rattstammen til airbagen på rattet, noe som skal være den vanligste årsaken til disse feil i følge vitneførselen. På den annen side er det da vanskelig å forstå hvorfor merkeverkstedet ikke klarte å avhjelpe feilen.

Slik saken ligger an må lagmannsretten konkludere med at ankende part ikke har maktet å føre bevis for at brannen mest sannsynlig skyldtes feil eller mangel ved bilens elektriske anlegg, jf kjøpslovens §17, og som kan kreves erstattet av ankemotparten, jf lovens §30 jf §40 jf §84. Ankemotparten må derfor frifinnes for kravet.

Det tilføyes at ankende part også må anses å ha reklamert for sent, idet retten legger til grunn at reklamasjon med rettsvirkninger først skjedde ved brevet til forhandleren i Stavanger av 30 mars 1998. Fristen for endelig reklamasjon må, etter rettspraksis, anses utløpt på dette tidspunkt. Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at reklamasjonsinnsigelsen kan anses frafalt av ankemotparten ved kontakten partene imellom.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har ikke ført ført frem, og ankende part må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd dekke motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Yngve von Ahnen har fremlagt omkostningsoppgave som beløper seg til i alt 106.340 kroner. Av beløpet utgjør 85.000 kroner salær, 20.580 kroner er utgifter til sakkyndig vitne og 760 kroner gjelder diverse utlegg. Som grunnlag for salærkravet er også medtatt arbeid forbundet med kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg som ikke førte frem. Ankende part har i prosesskrift av 20 april 2001, med kopi sendt direkte til motparten, hatt bemerkninger til salærkravet.

Lagmannsretten finner at salærkravet bør nedsettes, jf tvistemålsloven §176. Ankemotpartens avvisningskjæremål førte ikke frem. Etter rettspraksis skal saksomkostningsspørsmålet avgjøres ut fra utfallet av avvisningskravet, jf Schei, Tvistemålsloven side 549. Ankende part hadde ikke bemerkninger til kjæremålet og skal ikke ha dekket saksomkostninger. På den annen side kan ankemotparten ikke få dekket sine omkostninger knyttet til kjæremålet. Også for øvrig finnes salærkravet å påføre motparten omkostninger for arbeid som ikke bedømmes som nødvendig for å få saken betryggende utført for ankemotparten. Under hensyn til at advokat von Ahnen førte saken for ankemotparten i byretten og at ankeforhandlingen varte en dag, finnes salæret passende å kunne settes til 50 000 kroner. Utgiftene til sakkyndig vitne og øvrige utlegg som krevet, finnes nødvendige. Samlet skal ankende part dekke 71.340 kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Storebrand Skadeforsikring AS til MMC Norge AS 71.340 -syttientusentrehundreogførti- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.