LB-2000-3061
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-05 |
| Publisert: | LB-2000-03061 |
| Stikkord: | Gjenopptakelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tidligere Eidsivating lagmannsrett Nr 45 for 1985 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03061 M/03. Kjæremålet til Høyesterett forkastes; HR-2001-00999. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Trond Dyvik) mot A (Forsvarer: Advokat Svein Olav Duesund). |
| Forfatter: | Lagdommer Steingrim Bull. Lagdommer Trygve Schiøll. Lagdommer Karin Stang |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §391, §392, Straffeloven (1902) §192, §54, §62, §397, §398 |
Eidsivating lagmannsrett avsa 20. september 1985 dom med denne domsslutning for så vidt gjelder A:
3. Aa, født *.*. 1952, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §192 første ledd, 2. str. alt., jf. Straffeloven §62, til en straff av fengsel i 3 - tre - år med fradrag av 68 - sekstiåtte dager for utholdt varetektsarrest. I dommen er tatt med Stjør- og Verdal herredsretts betingede dom av 20. september 1983, jf. straffeloven §54 nr. 3.
A het den gang Aa, og den øvrige del av domsslutningen gjelder to andre, B og C, som var omfattet av samme tiltale. Den gikk ut på at D var truet til å suge penis til alle tre og til å ha hatt samleie med to eller tre av dem, hvorav Aa var den ene av de to. Handlingene ble begått i Aas leilighet søndag 9. desember 1984. Spørsmålene vedrørende B og Aa ble besvart med ja, og spørsmålet om C ble besvart med nei. Ved straffutmålingen la lagmannsretten til grunn at B hadde vært hovedmannen, og at det var han som hadde vært voldelig og truet med kniv. Aa ble ikke trodd på at han selv oppfattet seg i en farlig og truende situasjon, og det ble lagt til grunn at også han hadde opptrådt truende overfor D, idet hans andre samleie fant sted uten at B var til stede. B ble også dømt for å ha gjort seg skyldig i legemsbeskadigelse av E, og ble ilagt en straff av fengsel i fem år.
Den 3. november 2000 fremmet A (Aa) begjæring til Borgarting lagmannsrett om at saken skulle gjenopptas. Begjæringen var allerede 18. oktober 2000 blitt fremmet på vegne av ham av advokat Svein Duesund. I sistnevnte begjæring (dok. 2) og i prosesskrift av 24. oktober 2000 (dok. 3) er begjæringen grunngitt. Med bakgrunn i nye opplysninger som er kommet fra fornærmede i saken, er det vist til straffeprosessloven §391 nr. 3 som grunnlag for gjenopptakelse. I begjæringen er det også bedt om at fornærmede innkalles til rettslig avhør, men denne begjæringen er trukket tilbake i prosesskriftet av 24. oktober 2000 under henvisning til det hun i mellomtiden hadde uttalt til Drammens Tidende. Det er gitt ytterligere redegjørelse for begjæringen i prosesskrifter av 10. januar og 30. januar 2001 fra advokat Duesund (dok. 12 og 13). I sistnevnte prosesskrift er det på ny bedt om rettslige avhør dersom lagmannsretten ikke treffer beslutning om gjenopptakelse. Det gjelder rettslig avhør av fornærmede, hennes samboer og As kusine.
As begjæring ble 17. november 2000 forelagt Oslo statsadvokatembeter, jf. straffeprosessloven §397 første ledd. Ved påtegning mottatt 20. desember 2000 (dok. 6) har påtalemyndigheten tatt til motmæle og lagt ned prinsipal påstand om at begjæringen ikke tas til følge, subsidiært at det innhentes forklaringer fra fornærmedes samboer og As kusine. Ytterligere merknader fra påtalemyndigheten er gitt ved påtegning av 2. januar 2001 (dok. 11). Påtalemyndigheten har etter å ha blitt forelagt gjenopptakelsesbegjæringen fått gjennomført politiavhør av blant annet fornærmede, som nå heter Dd. Ved avhøret var hennes bistandsadvokat, Elisabeth Hagen, tilstede. Hun ble oppnevnt av lagmannsretten 5. desember 2000.
A (Aa) har i det vesentlige anført:
Han har gjentatte ganger gjennom flere år tatt kontakt med advokat Duesund for å undersøke mulighetene for å få gjenopptatt saken og hevdet at han er uskyldig dømt. Den 8. september 2000 ringte han advokat Duesund og fortalte at han hadde oppsøkt fornærmede, og at hun straks hadde gitt uttrykk for at han var uskyldig dømt, og at hun ville gjøre det som stod i hennes makt for å få saken gjenopptatt. Samtidig fikk han Duesund til å snakke med fornærmede, som ble bedt om å møte på advokatens kontor neste dag. Neste formiddag møtte hun der sammen med sin samboer, F, og samtalte der med Duesund om saken. Han skrev ned et notat om møtet. Der framgår det at Dd, i telefonen kvelden før hadde uttalt at Aa er uriktig dømt, at samleiet med ham var frivillig, at hun forklarte seg uriktig overfor politi og domstol fordi hun var opprørt, hadde psykiske problemer og var blitt påvirket av lensmannsbetjenten som avhørte henne. Videre sa hun at hun hadde fortalt dette både til en venninne og til sin samboer. Hun gjentok dette i møtet med Duesund. Det som virkelig skjedde var at B voldtok henne m.v. først etter at hun og Aa hadde hatt et frivillig samleie og Aa deretter var sovnet på sofaen. Hun forklarte også at hun uttrykte umiddelbar glede over å treffe Aa da han plutselig kom og banket på hennes dør.
Siden har Dd forklart omtrent tilsvarende overfor en journalist i Drammens Tidende, jf. reportasjer der i utgaver av 21. og 23. oktober 2000. Det er ikke riktig at A har truet henne til å forklare seg som hun nå har gjort. Det er uheldig at han har tatt telefonisk kontakt med lensmannsbetjent - - . Han har unnskyldt dette, og det er ikke riktig at lensmannsbetjentens familie er blitt truet av ham.
Kort tid etter politiavhøret av 12. desember 2000 oppsøkte Dd advokat Duesund og sa at hun hos politiet ikke hadde fått fortalt riktig hva som skjedde, idet stemningen der hadde vært så skeptisk, at hun var blitt lagt ord i munnen, var blitt nervøs og hadde villet komme seg derfra så fort som mulig. Hennes samboer kan bekrefte dette.
Fornærmedes vingling må ses som en bekreftelse på at hun under den opprinnelige etterforskingen ikke har vært i stand til å stå imot press fra etterforsker. Advokat Duesund har ikke påvirket fornærmede på noe vis. Derimot kan det hende at Dd har vært under et visst press fra sin datter.
Det besøksforbud som ble besluttet av Tønsberg forhørsrett 23. januar 2001, har høyst sannsynlig Dd ikke bedt om.
Påtalemyndigheten har i det vesentlige anført:
Dds forklaringer til advokat Duesund kan ikke gi grunnlag for gjenopptakelse av saken. Den står i åpenbar motstrid til de øvrige bevis i saken, herunder Aas forklaringer, og hun hadde drukket en del alkohol forut for møtet med advokaten. Ifølge hennes politiforklaring hadde hun drukket mye.
Dds utsagn til Duesund om at hun bare hadde ett samleie med Aa, stemmer ikke med det han forklarte til politiet under etterforskingen. I to politiavhør forklarte han at det hadde skjedd to samleier med Dd, og som begge var frivillige fra hennes side. B bekreftet hovedtrekkene i disse forklaringene. Under enhver omstendighet kan det godt være at det er riktig at fornærmede har opplevd at samleiene med Aa ikke var frivillige, og at hun overfor Duesund har lagt til grunn en annen forståelse av frivillighet, for eksempel at hun selv har valgt å medvirke til samleiet når hun først var blitt truet.
De uttalelser hun har gitt til advokat Duesund og media, har hun ikke vært villige til å fastholde under politiavhør. Uttalelsene er avgitt av frykt for A. Det er ikke grunn til å tro at Dd for retten vil fravike sine tidligere forklaringer for politi og domstol. Hennes forklaringer til Duesund og til journalisten kan da ikke ses å være noen nye bevis i henhold til straffeprosessloven §391 nr. 3. De er heller ikke omstendigheter som er egnet til å føre til frifinnelse. Det er åpenbart at den forklaringen hun hele tiden har gitt til politi og domstol er den mest troverdige versjon av hva som skjedde. Hennes troverdighet ble for øvrig nøye vurdert av den dømmende rett.
Ved vurderingen av hvilken versjon som må anses som sannsynlig, må det legges vekt på at tidligere lensmannsbetjent - - har forklart at han fra A er blitt utsatt for meget alvorlige trusler mot seg og sin familie - både rett etter at dommen var sonet, og etter at det i oktober 2000 hadde stått om saken i Drammens Tidende. Videre har Dd til politiet forklart at As kusine, G, hadde fortalt at A var ute etter henne en tid forut for at A oppsøkte Dd. Ifølge henne gikk han da bare rett inn og satte seg. På bakgrunn av tidligere erfaringer med A hadde hun da en særlig grunn til å føye ham.
Flere av de detaljerte omstendighetene som i forklaringer fra fornærmede, siktede og vitner kom fram under rettssaken, er ikke blitt bestridt av A i anledning begjæringen om gjenopptakelse. Således framkom det da at fornærmede ble holdt i håret under påsyn av Aa da hun innledningsvis forsøkte å komme seg unna situasjonen, at Aa ble truet av B til å legge seg med fornærmede, at hun ble beordret av B til å suge Aas penis, at B deretter beordret Aa til å ha samleie med henne, og at hun hadde store smerter og kastet opp flere ganger mens hun hadde samleie med og sugde Aas penis. Det er ikke nytt at fornærmede nå forklarer at Aa sovnet på sofaen, og hennes tidligere forklaringer om tidspunktene for den seksuelle omgang med Aa, er i hovedtrekk sammenfallende med de forklaringene som de siktede gav i saken. Det er endelig vist til at det sentrale punkt som det ble forhandlet om under hovedforhandlingen, i forhold til Aa, ikke var om han hadde deltatt i voldtekt, men om voldtekten skjedde under trusler fra B.
Lagmannsretten er kommet til at begjæringen ikke kan tas til følge.
De nye omstendigheter som er påberopt, er hva fornærmede i saken har uttalt til tiltalte og andre mer enn ti år etter at saken ble pådømt. Hun ble ført som vitne i straffesaken og avgav forklaring under hovedforhandlingen. At hun etterpå har forklart seg annerledes, kan da ikke anses som noen ny omstendighet eller bevis, jf. Rt-2000-2142 flg. (s. 2149). Det samme må gjelde påberopte bevis som ikke anføres å inneholde noe nytt i saken på annen måte enn forklaringer fra andre om det fornærmede har forklart til dem etter hovedforhandlingen. Derved kan heller ikke de påberopte forklaringer fra F og G anses som noen nye omstendigheter eller bevis.
Verken straffeprosessloven §391 nr. 1 eller §392 annet ledd er uttrykkelig påberopt som grunnlag for gjenopptakelse. Lagmannsretten finner likevel grunn til å tilføye at fornærmedes uttalelser høsten 2000 til sin samboer, A, advokat Duesund og hans advokatfullmektig og til Drammens Tidende ikke gjør det sannsynlig at hun gav falsk forklaring i 1985, jf. straffeprosessloven §391 nr. 1. Det vises for så vidt til den forklaring hun har gitt til politiet 12. desember 2000, der hun har trukket hovedinnholdet i disse utsagn tilbake, og der hun gir en forklaring på hvorfor hun i september og oktober 2000 erklærte A for uskyldig. Tatt i betraktning det traumatiske ved det hun opplevde overfallsnatten i desember 1984, og tatt i betraktning As truende atferd overfor tidligere lensmannsbetjent - - så seint som seinhøstes 2000, framstår den versjon som hun har gitt i sin politiforklaring av 12. desember 2000, som mest sannsynlig. På denne bakgrunn kan det heller ikke ses at vilkårene for gjenopptakelse i straffeprosessloven §392 annet ledd er oppfylt.
Med bakgrunn i de ovennevnte momenter har lagmannsretten heller ikke funnet tilstrekkelig grunn til å ta til følge begjæringen om rettslige avhør, verken i henhold til bestemmelsen i straffeprosessloven §397 annet ledd eller bestemmelsen i straffeprosessloven §398 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Begjæringen om gjenopptakelse forkastes.