LB-2000-3109

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-09-25
Publisert:	LB-2000-03109
Stikkord:	Ugyldighet, Legalitetsprinsippet, Tvangsmulkt
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 99-01155 A/33 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03109 A/01.
Parter:	Ankende part: Polarlaks II AS (Prosessfullmektig: Advokat Nicolai Norman). Motpart: Staten v/Fiskeridepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Johnny Johansen).
Forfatter:	Lagdommer Gunvald Gussgard, formann. Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Sidsel B. Lindseth
Lovhenvisninger:	Fiskeoppdrettsloven (1985) §13, §1, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, LOV-1973-06-08-48-§1, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Fiskeoppdrettsloven (1981), EMK (1999), EMK (1999)

Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av Fiskeridepartementets vedtak om tvangsmulkt.

Polarlaks II AS (heretter benevnt Polarlaks) fikk i mars 1992 konsesjon for drift av fiskeoppdrett. Oppdrettsanlegget ligger i Vistenfjorden i Vevelstad kommune i Nordland. Selskapet er en videreføring av Polarlaks AS som hadde drevet oppdrett siden 1977, men som høsten 1991 måtte foreta en styrt avvikling av virksomheten på grunn av økonomisk tap som følge av konkursen i Fiskeoppdretternes Salgslag.

På midten av 1990-tallet var det overproduksjon av oppdrettslaks og derav lave priser i markedet. Det oppsto et behov for markedstilpasning av produksjonen. Av denne grunn ga Fiskeridepartementet en forskrift om stans i fôring av matfisk av laks (fôrstoppforskriften av 4. desember 1995), gitt med hjemmel i §13 jf §1 i lov av 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. (oppdrettsloven). Etter forskriftens §3 var det i perioden 5. desember 1995 - 15. januar 1996 ikke tillatt å fôre matfisk av laks som pr. 5. desember 1995 hadde en levende vekt på 2 kilo eller mer. Ved overtredelse skulle den ansvarlige ilegges tvangsmulkt, jf §4. Tvangsmulktens størrelse ble fastsatt til 600.000 kroner for hver overtredelse i hver tillatelse som var gitt etter oppdrettsloven §3.

Polarlaks søkte 15. desember 1995 om dispensasjon fra forskriften, men dispensasjon ble ikke gitt. Selskapet fortsatte å fôre all laks da det mente at forskriften ikke kunne gis med hjemmel i oppdrettsloven, og selskapet ble ilagt tvangsmulkt for overtredelse av forskriftens §3 ved Fiskeridirektørens vedtak av 9. februar 1996. Polarlaks klaget 13. februar 1996 vedtaket inn til Fiskeridepartementet som først 30. juli 1998 fastholdt vedtaket om tvangsmulkt. Etter inndrivelsespågang betalte Polarlaks 18. oktober 1999 mulkten på 600.000 kroner med tillegg av renter og omkostninger, til sammen 684.000 kroner. Det er dette beløpet som nå kreves tilbakebetalt.

Om faktum for øvrig vises til byrettens saksfremstilling og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Partene er enige om det sentrale faktum i saken.

Advokat Nicolai Norman tok på vegne av Polarlaks ut stevning til Oslo byrett 29. januar 1999 med påstand om at vedtaket om tvangsmulkt var ugyldig og at mulkten inkl. omkostninger måtte tilbakebetales. Regjeringsadvokaten ved advokat Christian H. P. Reusch innga på vegne av Staten v/Fiskeridepartementet tilsvar hvor det ble påstått frifinnelse. Oslo byrett avsa dom 13. april 2000 med slik domsslutning:

1. Staten v/Fiskeridepartementet frifinnes.

2. Polarlaks II AS tilpliktes å betale saksomkostninger til Staten v/Fiskeridepartementet med kr 37.250,- - trettisjutusentohundreogfemti - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Polarlaks II AS har i rett tid påanket dommen direkte til Høyesterett, subsidiært til Borgarting lagmannsrett. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet anken fremmet direkte ved kjennelse av 7. september 2000 ( HR-2000-00784)e . Ankeforhandling for lagmannsretten ble avholdt i Oslo tinghus 3. september 2001. Styreformann og daglig leder i Polarlaks, Helge Zahl, møtte og avga partsforklaring. Fra Fiskeridepartementet møtte prosjektleder Ulf Magne Nilsen som avga vitneforklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, Polarlaks II AS, har i hovedsak anført:

Tvangsmulkten på 600.000 kroner er en streng sanksjon etter objektive kriterier, og en total fôringsstans i 6 uker er et vidtgripende inngrep i næring. Inngrepets omfang og den streng reaksjon krever at fôringsforbudet har en klar og uttrykkelig hjemmel i lov. Legalitetsprinsippet er ikke tilfredsstilt ved at fôrstoppforskriften er gitt med hjemmel i oppdrettsloven §13 jf §1.

Polarlaks driftsform er basert på årlig utsetting av høykvalitetssmolt - høy vekt og derav høy pris - i april/mai med slakting av all fisk den påfølgende vår/sommer. Driftsformen innebærer salg til høy pris tidlig i sesongen. Fisken krevde optimale vekstvilkår frem til slakting. Fôrstoppen kom som lyn fra klar himmel, og rammet Polarlaks urimelig hardt da all fisk i anlegget i midten av desember var like over eller under 2 kilo. Oppdretterne hadde ingen mulighet for å tilpasse seg fôrstoppen som medførte at slaktetidspunktet måtte utsettes ca 10 uker. Da Polarlaks mente at forskriften ikke hadde hjemmel i lov, fortsatte selskapet fôringen.

Etter den midlertidige oppdrettsloven av 1973 kunne konsesjon nektes ut fra helse- og miljømessige forhold samt ut fra hensynet til produksjon og omsetning. Også oppdrettsloven av 1981 ga det offentlige hjemmel til å regulere næringens størrelse ut fra markedsmessige hensyn. I forarbeidene til den någjeldende oppdrettsloven av 1985 ble markedsvurderingene nedtont. Den næringspolitiske konsesjonsbehandling skulle gå ut av loven, og myndighetene skulle ikke lenger «vurdere næringens produksjonskapasitet i forhold til markedsmulighetene.» (Ot.prp.nr.53 (1984-1985), side 5). Markedstilpasningen burde først og fremst foretas av næringen selv og dens organisasjoner. Stortingskomiteen uttalte imidlertid at markedshensynet fortsatt måtte tillegges vekt ved en totalvurdering av næringen, og at det ville være nødvendig å regulere tilgangen på ny kapasitet gjennom årlige tildelinger, jf uttalelser fra Innst.O.nr.94 (1984-1985) side 2. Polarlaks mener at disse uttalelser innebærer at markedsmessige hensyn kun kan få betydning ved tildeling av nye konsesjoner og utvidelser. Komitéuttalelsen kan ikke tas til inntekt for at myndighetene kan detaljregulere allerede gitte konsesjoner ut fra markedsmessige hensyn.

Oppdrettsloven ble endret i 1991. Lovens §13 ble gitt et tillegg slik at det kunne gis forskrifter om fôr for å endre anleggenes størrelse og avgrensningsform. Det er tvilsomt hvorvidt det var nødvendig med lovendring. I alle tilfelle ble tillegget i §13 kun tatt inn i loven for å sikre sykdomsbekjempelse og kvalitet i fiskebestanden. Lovendringen ga ikke myndighetene bedre muligheter for markedsregulering. Det vises til Innst.O.nr.83 (1990-1991) side 6 hvor det fremgår at hensikten med forslaget er å redusere fisketettheten og å fremme kvaliteten og helsetilstanden på oppdrettsfisk. Tetthetsforskriften av 1991 gir heller ikke myndighetene noen utvidet rett til å regulere produksjonen ut fra de markedsmessige forhold.

Fôrstoppforskriften tilfredsstiller ikke oppdrettslovens formål som i §1 angir hvilke kumulative krav som må stilles til næringen. Formålet er at næringen skal få en «balansert og bærekraftig utvikling» og bli en «lønnsom og livskraftig distriktsnæring». Forskriften fikk en negativ effekt ved at den forbød fôring over en lang periode, noe som medførte stress og økt dødelighet for fisken. Inngrepet med hjemmel i §1 tilfredsstiller ikke legalitetsprinsippet da §1 ikke er klar og tydelig nok i relasjon til et slikt vidtrekkende inngrep overfor næringen. Hjemmelskravet må vurderes ut fra overtredelsens karakter og de følger overtredelsen får. Legalitetsprinsippet innebærer at en lovs formål er angitt med en viss presisjon og klarhet for å begrunne inngrep. Det vises blant annet til EMK art. 7 som hjemmelskravet må vurderes på bakgrunn av.

Oppdrettsloven §13 gir heller ingen hjemmel for fôrstopp da bestemmelsen kun er en forskriftshjemmel for de områdene som for øvrig er regulert i loven. Fôrstoppforskriften har ikke forankring i noen spesialbestemmelse i oppdrettsloven. Lovens §4 gir hjemmel for å regulere den enkelte konsesjon, men denne hjemmel er ikke brukt her. Rene effektivitetshensyn kan ikke begrunne et slikt markedsregulerende inngrep som fôrstoppforskriften medfører. Forarbeidene viser at loven skal regulere andre behov enn de markedsmessige.

Fôrstoppforskriftens formål ligger utenfor lovens reguleringsfelt. Byretten har feilaktig forvekslet de kvalitetskrav som kan stilles overfor oppdrettsanleggene, med fôrstoppforskriftens krav om markedsmessig tilpasning av produksjonen. Brevet fra Norske Fiskeoppdretteres Forening 27. november 1995 var en oppfordring til å gripe inn med markedsregulerende tiltak. Dette gir imidlertid ikke staten noen hjemmel for markedsregulering. Staten har plikt til å påse at legalitetsprinsippet er tilfredsstilt ved inngrep overfor næringen. Foreningen er heller ikke representativ for alle oppdretterne. Markedstilpasningen av produksjonen kunne vært gjort på andre måter enn ved fôrstopp. Fiskeridepartementet forhastet seg. Legalitetsprinsippet kan ikke tilsidesettes på grunn av en næring i utvikling. Det bemerkes også at det er tvilsomt hvorvidt forskriften fikk noen markedsregulerende effekt.

At oppdrettsnæringen har akseptert og innrettet seg etter fôrkvoteforskriften av 29. februar 1996 - som også er gitt med hjemmel i oppdrettsloven §13 jf §1 - kan ikke tas til inntekt for at fôrstoppforskriften tilfredsstiller legalitetsprinsippet. Kvoteforskriften hadde et fornuftig innhold, og næringen fikk tid til å forberede seg på omstilling før ikrafttredelsen. Det forhold at ingen har gått til sak for å få kjent fôrkvoteforskriften ugyldig, vil ikke si at forskriften har en tilfredsstillende hjemmel.

Polarlaks har nedlagt slik påstand:

1. Fiskeridepartementets vedtak av 30.07.98 kjennes ugyldig.

2. Staten v/Fiskeridepartementet dømmes til å tilbakebetale Polarlaks II AS kr 684.000,- tillagt lovens rente fra 18.10.99 til betaling finner sted.

3. Staten v/Fiskeridepartementet dømmes til å erstatte Polarlaks II AS sakens omkostninger for byretten og Borgarting lagmannsrett med tillegg av lovens rente.

Ankemotparten, Staten v/Fiskeridepartementet, har i hovedsak anført:

Saken gjelder gyldigheten av Fiskeridepartementets vedtak om ileggelse av tvangsmulkt. Departementet mener at fôrstoppforskriften har tilstrekkelig hjemmel i oppdrettsloven §13 jf §1. Lovens §13 er en vid fullmaktsbestemmelse, og §1 kan utfylles ved forskrift. Fôrstoppforskriften skulle sikre lovens hovedformål som er utvikling av en bærekraftig næring. Forskriften var ment som et størrelsesavgrensende tiltak, og den kan ikke sees på kun som et markedsregulerende tiltak.

I perioder har oppdrettsproduksjonen av laks vært større enn markedets etterspørsel. I 1995 klarte ikke oppdrettsnæringen selv å hindre overproduksjon, noe som medførte lavere priser. Fra EU kom det beskyldninger om dumping, og det var fare for boikott av norsk fisk. Mulige restriksjoner fra EU ville ramme hardt da næringen var sterkt eksportrelatert. USA hadde allerede innført en straffetoll på 26%. Det var således klare behov for markedsmessige tiltak, da næringen selv ikke hadde klart å tilpasse produksjonen til markedet. Fôrstoppforskriften ble meget godt mottatt av Norske Fiskeoppdretteres Forening som hadde anmodet om tiltak som begrenset produksjonen. Fôringsstansen medførte en produksjonsreduksjon på ca 40.000 tonn. Sulting av fisken i en begrenset periode var ikke uforsvarlig.

Hjemmelskravet må avgjøres etter en konkret tolkning av loven, og ved tolkningen er lovens forarbeider og formål sentrale faktorer. Det kan ikke i nærværende sak stilles strenge krav til lovhjemmel. Det er ikke nødvendig at hjemmelen uttrykkelig fremgår av lovens ordlyd, noe som heller ikke er et krav på strafferettens område. EMK art. 7 får ingen betydning i nærværende sak da det her ikke er tale om noen utvidende tolkning. Art. 7 stiller ikke strengere krav til hjemmel for inngrep enn interne norske tolkningsregler.

Oppdrettsloven §13 setter ingen positive begrensninger for hva det kan gis forskrifter om. Lovens §1 står i samme stilling i relasjon til §13 som andre bestemmelser i loven, og det kan gis forskrifter som fremmer lovens formål. Fôrstoppforskriftens formål er å regulere produksjonen i samsvar med lovens formål i §1. Lovens formålsbestemmelse legger føringer for myndighetenes praksis. Tilpasning mellom produksjon og marked er et av de bærende hensyn i oppdrettsloven. Det skal tilstrebes balanse mellom produksjon og markedsmuligheter. Dette fulgte allerede av den midlertidige oppdrettsloven av 1973 og gjelder fortsatt.

Næringsmessige hensyn er ikke avgrenset til bare å gjelde ved selve konsesjonstildelingen. Det vises til ordlyden, sammenhengen i loven, gjennomføringen av formålet og til forarbeidene. Det vises til Ot.prp.nr.53 (1984-1985) side 3-4 hvor det fremgår at vurderingen av markedsutviklingen etter departementets syn først og fremst burde foretas av næringen selv, men at markedshensyn imidlertid fortsatt vil være «et element i totalvurderingen av en balansert utvikling av næringen». Staten oppfatter uttalelsene til komitéen som generelle og gjeldende både for tildelte og fremtidige konsesjoner. Markedstilpasning må gjelde som et overordnet formål for loven.

Det mangler holdepunkter i oppdrettsloven for at myndighetene etter §1 skulle være avskåret fra å regulere produksjonen når konsesjon er gitt. Det ville være en dårlig sammenheng mellom lovens bestemmelser dersom myndighetene skulle være forhindret fra å ta samfunnsmessige hensyn også etter at konsesjon er tildelt. At markedsmessige hensyn også kan tas etter tildeling, følger av lovens ordlyd, sammenhengen i loven, gjennomføringen av formålet og lovens forarbeider. Motpartens syn vil innebære at myndighetene står maktesløse ved overproduksjon.

Fôrstoppforskriften ble etterfulgt av fôrkvoteforskriften som ble gitt med samme formål og med samme hjemmel. Motparten har ikke påstått at denne forskriften strider mot legalitetsprinsippet.

Det finnes ulike måter å begrense anleggenes størrelse på; ved flatemål, antall settefisk, volum og tetthet. Fôrstoppforskriften angir en form for størrelsesbegrensning av produksjonen hvor formålet er å sikre balanse mellom produksjon og marked. §10 i tetthetsforskriften får heller ikke kun virkning for miljøet, men er i stor utstrekning bestemmende for hvor mye fisk som selges i markedet. På samme måte begrenses produksjonen ved forskrift om fiskefôr. Det var ikke meningen at avgrensninger via fôr skulle gis kun av hensyn til fiskekvaliteten. Det vises til komitéflertallets uttalelse på side 6 i Innst.O.nr.83 (1990-91) om at bestemmelsen ble gitt for at» fôr kan benyttes som avgrensning». Staten forstår denne uttalelsen slik at den ikke utelukker at det tas markedsmessige hensyn.

Fiskeridepartementet har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Fiskeridepartementet tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens rente fra forfall.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten, og bemerker:

Den sentrale problemstilling er hvorvidt fôrstoppforskriften av 1995 hadde hjemmel i oppdrettsloven §13 jf §1, og derved om det foreligger rettslig grunnlag for tvangsmulkten som Polarlaks ble ilagt. Et spørsmål i den forbindelse er hvilket hjemmelskrav som må stilles i relasjon til legalitetsprinsippet. Hjemmelskravet må nyanseres blant annet ut fra hvilket område en befinner seg på, arten av inngrepet, hvordan det rammer og hvor tyngende det er overfor den som rammes, jf uttalelser i dom i Rt-1995-530 på side 537. Nevnte dom angår riktignok hvorvidt et vedtak har hjemmel i lov, men momentene er de samme ved vurdering av hjemmelskravet for en forskrift.

Lagmannsretten legger til grunn at fôrstoppforskriften av 1995 ble gitt ut fra markedsøkonomiske hensyn på grunn av overproduksjon i norsk oppdrettsnæring, og ikke ut fra kvalitets-, helse- eller miljømessige hensyn.

Etter rettens syn var den 6 ukers lange fôrstoppen en forholdsvis inngripende næringsregulering overfor oppdrettsnæringen. Fôrstoppen medførte en betydelig utsettelse av salgstidspunktet for fisken, og en tilsvarende forskyvning av oppdretternes salgsinntekter. Forskriften ble gjort gjeldende uten forvarsel slik at næringen var uten mulighet for å tilrettelegge produksjonen. Dessuten legger retten vekt på at fôrstoppen virket slik at den kunne slå forskjellig ut overfor de enkelte oppdrettsanlegg avhengig av driftsform.

Lagmannsretten vil først se nærmere på formålet med oppdrettsloven, og i hvilken utstrekning myndighetene kan ta markedsmessige hensyn ved begrensninger av produksjonen.

Den midlertidige oppdrettsloven av 1973 (lov av 8. juni 1973 nr. 48) innførte konsesjonsplikt hvor konsesjon kunne nektes ut fra hensyn til helse og miljø. Det fremgikk videre av lovens §1 annet ledd at tillatelse for øvrig skulle gis «med mindre departementet finner at det på grunn av produksjonsforholdene og omsetningsforholdene, samlet eller hver for seg, ikke er behov for en produksjonsutvidelse i vedkommende distrikt, eller at utvidelsen ikke vil være i samsvar med samfunnsmessige interesser.»

Også etter oppdrettsloven av 1981 (lov av 15. mai 1981 nr. 19) kunne myndighetene ved tildeling av konsesjoner legge vekt på forholdet mellom produksjon og omsetningsmuligheter. Lovens formål i §1 siteres:

Loven har til formål å legge forholdene til rette for at det ved utbygging av oppdrettsnæringen legges vekt på følgende hovedmålsettinger:

at utbyggingen skjer slik at produksjonen står i rimelig forhold til omsetningsmulighetene,

at det blir mulig å gjennomføre forsvarlig økonomisk drift,

at anleggene blir plassert slik at best mulig distriktsmessig effekt oppnås,

at anleggene blir trygge og gode arbeidsplasser,

at det så vidt mulig blir etablert en eierstruktur basert på at eierne selv driver anleggene.

I oppdrettsloven av 1985 er formålet nå formulert slik i §1:

Formålet med loven er å bidra til at oppdrettsnæringen kan få en balansert og bærekraftig utvikling og bli en lønnsom og livskraftig distriktsnæring.

Av forarbeidene til 1985-loven fremgår at den næringspolitiske konsesjonsbehandling skulle utgå av loven, og at den markedsmessige tilpasning skulle nedtones. Etter departementets oppfatning burde vurderingen av markedsutviklingen først og fremst foretas av næringen selv. Det sies på side 5 i Ot.prp.nr.53 (1984-1985) at myndighetene ikke lenger skal «vurdere næringens produksjonskapasitet i forhold til markedsmulighetene.» Det siteres videre fra fiskerikomitéens uttalelse i Innst.O.nr.94 (1984-1985) på side 2:

Komitéen har merka seg at den næringspolitiske konsesjonshandsaminga er føreslege teke ut av lova. Komitéen vil likevel seie seg samd med departementet og sterkt understreke at markedsomsynet framleis må tilleggjast stor vekt ved ei totalvurdering av ei balansert utvikling innan næringa.

Komitéen seier seg og samd med departementet at det framleis vil vera nødvendig å regulere tilgangen av ny kapasitet for produksjon av matfisk av laks og aure gjennom årlege tildelingar av eit visst tal nye konsesjonar.

Lagmannsretten finner ikke at nåværende lovs §1 er en tilstrekkelig klar og tydelig hjemmel for et slikt næringsinngrep som fôrstoppen medførte. Ordlyden er ikke avgjørende. Lovens formål og formålets rekkevidde må tolkes ut fra lovforarbeidene. Retten legger vekt på uttalelsen til Fiskeridepartementet sitert ovenfor - og som stortingskomitéen sluttet seg til - om at formålsendringen «innebærer at det ikke lenger vil være en oppgave for myndighetene å vurdere næringens produksjonskapasitet i forhold til markedsmulighetene.» Dersom myndighetene til enhver tid skulle kunne tilpasse produksjonen for gitte konsesjoner i henhold til markedet, måtte dette ha kommet klart til uttrykk i lovens ordlyd eller i forarbeidene, noe retten ikke finner er tilfelle. Retten oppfatter komitéens uttalelse slik at den peker på de mer langsiktige markedsmessige hensyn som må tas ved tildeling av konsesjoner, og ikke på myndighetenes mulighet til i akutte situasjoner å markedstilpasse produksjonen.

I Ot.prp.nr.55 (1990-1991) la Fiskeridepartementet frem forslag til endringer i oppdrettsloven for å gi næringen rammebetingelser som var mer formålstjenlige for å møte den fremtidige utvikling. Ett av forslagene var å åpne adgang i §13 til å fastsette størrelsesavgrensning for det enkelte anlegg ved bruk av fôrmengde. Justisdepartementets lovavdeling mente at det ikke var nødvendig med lovendring for å oppnå dette formål. Loven ble likevel endret slik at «bruk av fôr» kom inn i §13 som et avgrensningskriterium som det kunne gis nærmere forskrifter om. Stortingskomitéens flertall uttalte i relasjon til endringen av §13 i Innst.O.nr.83 (1990-1991) på side 6:

«Hensikten med forslaget er å redusere fisketettheten og å fremme kvaliteten og helsetilstanden på oppdrettsfisk. ....... Flertallet viser til at Regjeringen har hjemmel til å avgrense størrelsen på det enkelte anlegg. Flertallet er oppmerksom på at det har vært vanskelig å finne frem til avgrensningsregler som virker tilfredsstillende. Flertallet slutter seg med bakgrunn i dette til at det gis hjemmel for at fôr kan benyttes som avgrensning. Flertallet forutsetter at denne adgangen praktiseres med varsomhet og i samarbeid med næringen».

Lagmannsretten finner at fôrstoppen ikke kan hjemles i lovens §13. Denne forskriftshjemmelen tar etter lagmannsrettens syn sikte på et annet forhold, nemlig å kunne avgrense størrelsen av det enkelte anlegg ved begrensninger i fôrbruken som alternativ til de avgrensningskriterier som tidligere hadde vært brukt. Det fremgår videre av forarbeidene at avgrensning via fôr var ment å fremme kvaliteten og helsetilstanden på oppdrettsfisken, og ikke som et markedsregulerende tiltak. Retten viser til uttalelsene sitert ovenfor hvor det fremgår at hensikten med forslaget er å redusere fisketettheten og å fremme kvaliteten og helsetilstanden på oppdrettsfisk. Retten viser også til at myndighetenes muligheter til å foreta markedsregulerende tiltak via oppdrettsloven av 1985 ble sterkt redusert. Etter rettens syn skal de markedsmessige forhold nedtones og kun være et bakteppe for regulering av næringen. Selv om markedsregulering ofte vil være en utilsiktet virkning ved enhver størrelsesavgrensning, kan ikke Fiskeridepartementet gi forskrift om fôrstopp når forskriftens eneste formål er å redusere produksjonen i forhold til markedet.

Det forhold at fôrkvotebegrensning senere er innført med samme hjemmelsgrunnlag og ut fra samme formål som fôrstoppen, og at gyldigheten av denne forskrift ikke er angrepet, har ingen betydning for gyldigheten av fôrstoppforskriften.

Det er noe uklart for lagmannsretten hvorfor Fiskeridepartementet i desember 1995 valgte å innføre midlertidig fôrstopp som et markedsregulerende tiltak. Dette skjedde etter at Norske Fiskeoppdretteres Forening i brev av 27. november 1995 hadde foreslått for myndighetene å innføre minste eksportpriser på norsk laks. Etter vitneforklaringen til Ulf Magne Nilsen legger lagmannsretten til grunn at departementet var tvilende til hvorvidt det i forhold til regelverket kunne innføres en minstepris. Retten viser til at det var oppstått en svært vanskelig situasjon med ubalanse mellom etterspørsel og produksjon, og at det var et sterkt behov for visse tiltak overfor oppdrettsnæringen. Retten finner imidlertid ikke at det sterke behovet for markedsregulering som forelå i desember 1995, kan være avgjørende for om loven gir hjemmel til å gi en forskrift om fôrstopp.

Det følger av dette at Fiskeridepartementets vedtak om tvangsmulkt av 30. juli 1998 blir ugyldig, og at Polarlaks har rett å få tilbakebetalt tvangsmulkten inkl. omkostninger.

Anken har således ført frem, og staten v/Fiskeridepartementet er pliktig til å erstatte Polarlaks omkostninger for byrett og lagmannsrett, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd da retten ikke finner at unntakene i annet ledd kan gis anvendelse.

Advokat Nicolai Norman har for byretten innlevert en omkostningsoppgave på 120.880 kroner, hvorav honorarkravet utgjør 108.000 kroner. Advokat Norman opplyste under ankeforhandlingen at kravet også innbefatter arbeide med tvangsinndrivelsessaken. For lagmannsretten er det innlevert en omkostningsoppgave på 94 891 kroner; honorarkravet utgjør 57.000 kroner. Advokat Johnny Johansen har meddelt at han mener honorarkravet for byretten er for høyt, jf tvistemålsloven §176 første ledd, da partene er enige om faktum, og tvisten kun reiser ett juridisk spørsmål.

Lagmannsretten finner at omkostningskravet må reduseres.

Retten finner for det første at honorar særskilt knyttet til inndrivelsessaken ikke kan kreves dekket som en saksomkostning i nærværende sak. Dernest finner retten at honorarkravet både for byrett og lagmannsrett må reduseres etter tvistemålsloven §176 første ledd. Etter rettens syn overstiger honorarkravet det som antas å ha vært nødvendig for å få saken betryggende utført. Retten peker på at partene i all hovedsak har vært enige om faktum og at saken kun har reist en juridisk problemstilling.

Retten er kommet til at de samlede omkostninger for byrett og lagmannsrett passende kan settes til 165.000 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Fiskeridepartementets vedtak av 30. juli 1998 kjennes ugyldig.

2. Staten v/Fiskeridepartementet dømmes til å betale til Polarlaks II AS 684.000 - sekshundreogåttifiretusen - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra 18. oktober 1999 til betaling skjer.

3. I samlede omkostninger for Oslo byrett og Borgarting lagmannsrett betaler Staten v/Fiskeridepartementet til Polarlaks II AS 165.000 -etthundreogsekstifemtusen - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.

Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.