LB-2000-3211
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-15 |
| Publisert: | LB-2000-03211 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr 99-407 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03211 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Vår Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Holst). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Flatabø). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard. Lagdommer Øystein Hermansen. Kst. lagdommer Hedda Remen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §177, §172, §174, §180, §181 |
Saken gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse.
Asker og Bærum herredsrett avsa dom 25. februar 2000 med slik domsslutning:
1. Vår Skadeforsikring AS dømmes til å betale A kr 35.000 -kronertrettifemtusen- med tillegg av lovens rente regnet 14 dager etter dommens forkynnelse.
2. Vår Skadeforsikring AS dømmes til å betale A sakens omkostninger med kr 67.350 - kronersekstisyvtusentrehundreogfemti.
Det fremgår av domspremissene at herredsretten forankret omkostningsavgjørelsen i hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, og at Vår Skadeforsikring ikke fikk medhold i sitt krav om å bli tilkjent saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §177.
Vår Skadeforsikring AS påkjærte saksomkostningsavgjørelsen til Borgarting lagmannsrett, som avsa kjennelse 6. juni 2000 med slik slutning:
1. Punkt 2 i herredsrettens domsslutning oppheves, og saksomkostningsavgjørelsen hjemvises til ny behandling i herredsretten.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Vår Skadeforsikring AS 6.400 - sekstusenfirehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Det fremgår av kjennelsen at lagmannsretten mente at saksomkostningsavgjørelsen måtte forankres i tvistemålsloven §174. Lagmannsretten uttalte dessuten at herredsretten i sin nye avgjørelse måtte begrunne klarere «hvordan den vurderer de anførsler forsikringsselskapet har gjort gjeldende vedrørende den reelle uenighet mellom partene, og spørsmålet om bruk av tvistemålsloven §177».
Asker og Bærum herredsrett avsa deretter tilleggsdom (av herredsretten betegnet kjennelse) 13. september 2000 med slik slutning:
Vår Skadeforsikring AS pålegges å betale A sakens omkostninger med kr 67.350,- -kronersekstisyvtusentrehundreogfemti.
Vår Skadeforsikring AS har i rett tid påkjært herredsrettens avgjørelse til Borgarting lagmannsrett. Selskapet har i hovedtrekk anført:
Herredsrettens avgjørelse vedrørende tvistemålsloven §177 er i strid med loven og under enhver omstendighet grovt urimelig. Herredsretten anfører nederst på side 2 og 3 i kjennelsen at det uttrykkelig er inngått en avtale under saksforberedende rettsmøte den 21. juni 1999 om at A skulle fremlegge samtlige legejournaler. I prosesskrift av 5. januar 2000 ba advokat Holst om at retten avsa kjennelse om plikt til å fremlegge journaler. Dette foranlediget ingen reaksjon, verken fra retten eller motparten. Begjæringen om kjennelse ble gjentatt i prosesskrift av 20. januar. Først under hovedforhandlingen 27. januar fant retten grunn til å avsi kjennelse, og Vår Skadeforsikring ble gitt medhold i kravet om fremleggelse. Det anføres at dersom jornalene var blitt fremlagt på et tidligere tidspunkt, hadde saken blitt løst før hovedforhandling på tilsvarende måte som det inngåtte rettsforlik.
Herredsretten har med hjemmel i tvistemålsloven §174 annet ledd pålagt Vår Skadeforsikring å erstatte As saksomkostninger med den begrunnelse at retten finner dette «riktig og rimelig utfra forholdene i saken». Dette er ingen reell begrunnelse. Etter den kjærende parts oppfatning må retten ved vurderingen av saken i forhold til §174 annet ledd vurdere de forhold som er nevnt i forbindelse med vurderingen av tvistemålsloven §177. Dette er ikke gjort.
Herredsrettens konklusjon er, i tillegg til å være i strid med loven, også basert på et skjønn som er grovt urimelig og vilkårlig. Det vises her særlig til at forsikringsselskapet i saken aldri har bestridt at det er en yrkesskade, men kun har bedt om at saksøkeren dokumenterer at langvarig opphold på psykiatrisk langtidsavdelinger skyldes armbruddet. Av vesentlig betydning er det også at saksøkeren utvetydig i avtale under saksforberedende rettsmøte har akseptert å fremlegge journaler, og at retten selv har funnet dette nødvendig, jf kjennelsen som ble avsagt under hovedforhandlingen.
Vår Skadeforsikring AS har lagt ned slik påstand:
Prinsipalt:
Asker og Bærum herredsretts kjennelse av 13.09.00 oppheves og Vår Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger i dommen av 25.02.00 samt saksomkostninger med kr 4.000 samt rettsgebyr i anledning nærværende kjæremål.
Subsidiært:
Asker og Bærum herredsretts kjennelse av 13.09.00 oppheves og saksomkostningsavgjørelsen hjemvises til ny behandling i herredsretten samt at Vår Skadeforsikring tilkjennes saksomkostninger i anledning nærværende kjæremål med kr 4.000 med tillegg av rettsgebyr.
A har i hovedsak anført:
Herredsrettens kjennelse av 13.09.00 er riktig. Kjæremålet retter seg i realiteten mot bevismessige og skjønnsmessige sider ved herredsrettens avgjørelse, som etter tvistemålsloven §181 ikke kan prøves gjennom kjæremål.
Kjæremålet synes å forutsette at omkostningsavgjørelsen skulle ha blitt annerledes fordi kjæremotparten ikke straks etterlevet en fremleggelsesplikt fullt ut. Denne anførsel kan uansett ikke føre frem; etterlevelse eller ikke kan vanskelig være noe kriterium for å avgjøre et saksomkostningsspørsmål. Nå ble resultatet i alle fall at den kjærende part godtok den dokumentasjon som ble tilbudt. Man kunne valgt å stå på herredsrettens kjennelse og opprettholdt kravet fullt ut, men avsto uttrykkelig fra dette. Da er denne side av saken uten interesse for den videre bedømmelse av saksomkostningsspørsmålet.
At saken skulle ha blitt løst på et tidligere tidspunkt dersom fremleggelse av journaler (som man etter hvert avsto fra) var skjedd tidligere, fremtrer som en ren spekulasjon, som bestrides fra denne side.
A har lagt ned slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. A tilkjennes saksomkostninger med kr 4.000.
Lagmannsretten bemerker:
I saken foreligger det i realiteten to saksomkostningsspørsmål til avgjørelse. Det ene gjelder hvorvidt Vår Skadeforsikring AS skal gis medhold i sitt krav om å få dekket utgifter i medhold av tvistemålsloven §177. Det annet gjelder den ordinære saksomkostningsavgjørelsen i saken, der herredsretten i samsvar med lagmannsrettens tidligere kjennelse har lagt til grunn at avgjørelsen skal forankres i tvistemålsloven §174.
Lagmannsretten kan etter tvistemålsloven §181 prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Når saken - som her - er avgjort ved dom, er lagmannsretten bundet av herredsrettens bevisbedømmelse. Dette gjelder imidlertid bare bevisbedømmelsen i tilknytning til avgjørelsen av det omtvistede krav. Bevisbedømmelse som ikke står i sammenheng med dette, og som utelukkende har betydning for omkostningsavgjørelsen, kan prøves, jf Schei: Tvistemålsloven 1998 bind I side 614.
Tvistemålsloven §177 første ledd sier at dersom den ene part ved rettsstridig adferd under saken eller ved forsømmelse har voldt den annen part utgifter, kan retten pålegge ham å erstatte disse, uten hensyn til sakens utfall. Herredsretten har i sin drøftelse av hvorvidt A har opptrådt rettsstridig, tatt som utgangspunkt at det i forberedende rettsmåte var inngått avtale om at hun skulle legge frem «samtlige legejournaler for seg f.o.m. 28.11.96 for Vår Skadeforsikring i saken». Dernest har herredsretten omtalt hva som passerte mellom partene under den videre skriftlige saksforberedelse og bedømt det slik at A etter avtaleinngåelsen «hadde rimelig grunn til å gå gjennom den prosess som deretter fulgte knyttet til hennes innsigelser mot å legge frem journaler fra Modum Bad og Buskerud Sentralsykehus avdeling Lier». På denne bakgrunn kom herredsretten til at A ikke opptrådte rettsstridig inntil hovedforhandlingen.
Det fremstår for lagmannsretten som uklart om herredsrettens konklusjon på dette punkt skyldes at retten har gitt A medhold i hennes anførsel i prosesskrift av 25. januar 2000 (dok 15) om at avtalen om fremleggelse av journaler ikke omfattet journalene fra Modum Bad og Buskerud Sentralsykehus avdeling Lier, eller om retten har funnet at hennes begrunnelse for ikke å ville fremlegge journalene er så tungtveiende at unnlatelsen av å følge avtalen ikke kan anses rettsstridig. Uansett hvilket av disse grunnlagene konklusjonen er basert på, kan lagmannsretten ikke dele herredsrettens vurdering og konklusjon. Avtalen kom i stand etter at forsikringsselskapet allerede i tilsvaret i saken hadde bedt retten pålegge A å fremlegge journaler og trygdedokumenter. Selskapet viste i denne forbindelse til Rt-1998-1565 og Rt-1998-1297 om betydningen av legejournaler i saker om erstatning for personskade og om plikten til å legge frem legejournaler i slike saker. Selv uten den avtale som kom i stand i rettsmøte 21. juni 1999, pliktet A etter lagmannsrettens oppfatning å fremlegge de aktuelle journaler. Herredsrettens senere kjennelse under hovedforhandlingen er uttrykk for samme syn. Det kan da ikke ha vært berettiget å nekte slik fremleggelse under henvisning til at de aktuelle journalene inneholder opplysninger «av svært personlig karakter, i det vesentlige saksøkers følelsesliv, - saksøker føler at hun har utlevert sitt indre sjeleliv til personalet». I denne forbindelse bemerkes at samme anførsel ble fremført også under hovedforhandlingen 27. januar 2000 før retten avsa sin kjennelse som påla A å legge frem de nevnte journaler.
Selv om også lagmannsretten kan ha forståelse for As følelsesmessige vegring mot å legge frem journaler med det innhold som disse er angitt å ha, var det etter lagmannsrettens vurdering rettsstridig ikke å legge frem journalene under den skriftlige saksforberedelsen for herredsretten. Det samme gjelder unnlatelsen av å legge frem journalene i hovedforhandlingen etter at retten hadde avsagt sin kjennelse. At saken endte med rettsforlik vedrørende hovedtvistepunktet vedrørende inntektstapet, kan ikke uten videre oppfattes slik at forsikringsselskapet godtok fremleggelsen av epikrisene sammen med vitneforklaringene fra terapeutene som en tilfredsstillende oppfyllelse av pålegget i kjennelsen. Hvorvidt hennes handlemåte på dette stadium i saken i seg selv var rettsstridig i forhold den avsagte kjennelse, har etter omstendighetene likevel ingen selvstendig betydning.
Når lagmannsretten bedømmer spørsmålet om det foreligger rettsstridig adferd under saken annerledes enn herredsretten, må resultatet bli at herredsrettens avgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt gjelder forholdet til tvistemålsloven §177.
Herredsretten må ved den nye behandling ta stilling til om den rettsstridige adferd har medført utgifter for forsikringsselskapet. Selskapet anfører at dersom journalene var blitt fremlagt som begjært under saksforberedelsen ville saken ha blitt løst i minnelighet, og selskapet ville ha blitt spart for de utgifter som den fortsatte saksberedelse og hovedforhandlingen medførte. Det dreier seg i så fall ikke bare om selskapets egne utgifter; i den utstrekning selskapet i samsvar med omkostningsavgjørelsen i «hovedsaken» må erstatte også As saksomkostninger fullt ut, vil også omkostninger på As hånd måtte hensyntas.
Videre må herredsretten - dersom den finner det sannsynliggjort at den rettsstridige adferden har medført utgifter - ta stilling til om A i så fall bør pålegges å erstatte disse, jf bestemmelsens ordlyd.
Kjæremålet gjelder også saksomkostningsavgjørelsen i «hovedsaken». Herredsretten har korrekt lagt til grunn at avgjørelsen må forankres i tvistemålsloven §174. Herredsretten har i medhold av §174 annet ledd funnet at A bør tilkjennes saksomkostninger fullt ut og har begrunnet dette med at hun i det rettsforlik som ble inngått under hovedforhandlingen ble innrømmet erstatning for inntektstap med kr 160.000 og at selskapet således «har vunnet saken bare i tvistepunkter av liten betydning». Dette er et kriterium lovbestemmelsen selv angir som grunnlag for at retten skal kunne fravike hovedregelen i §174 første ledd. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at herredsretten har begrunnet sitt resultat bare med en henvisning til at den har funnet dette riktig og rimelig utfra forholdene i saken, slik den kjærende part har anført. Herredsrettens avgjørelse på dette punkt er etter lagmannsrettens oppfatning tilstrekkelig begrunnet.
Når herredsrettens tilleggsdom (kalt kjennelse) likevel må oppheves i sin helhet, skyldes det at avgjørelsen etter §177, som nevnt ovenfor, vil kunne få innvirkning på størrelsen av det beløp som skal tilkjennes etter §174 annet ledd.
Kjæremålet har ført frem for så vidt gjelder avgjørelsen etter tvistemålsloven §177, men ikke med hensyn til avgjørelsen etter tvistemålsloven §174 annet ledd. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd jf §180 annet ledd finner lagmannsretten at hver av partene bør bære sine omkostninger for lagmannsretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens tilleggsdom (av herredsretten kalt kjennelse) av 13. september 2000 oppheves og hjemvises til ny behandling i herredsretten.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten.