LB-2000-3217
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-13 |
| Publisert: | LB-2000-03217 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 99-1621 C - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03217 K/04. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2001-00073. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Arne Aarsæther). Kjæremotpart: Staten v/Kemneren i Oslo (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten i Oslo v/advokatfullmektig Espen Hansen). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard. Lagdommer Øystein Hermansen. Kst. lagdommer Hedda Remen |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991) §31, Tvistemålsloven (1915) §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-3 |
Oslo namsrett avsa 25. august 2000 kjennelse med slik slutning:
1. Namsrettens beslutning 7. desember 1999 om tvangssalg av Bs festerett til eiendommen gnr. .. bnr. .. snr. 8 (- - -gata 21, 0565 Oslo) opprettholdes.
2. A dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse å betale kr 1.000,- -kronerettusen00/100- i saksomkostninger til staten ved kemneren i Oslo.
A har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett og anfører i hovedtrekk:
Namsretten har med urette kommet til at eiendommen ikke er eiet med en ideell halvpart av A. Ekteparet B og A har 7 barn. I motsetning til «norske ektepar» har hustruen ingen karrieremessige ambisjoner utenfor ekteskapet. I ekteskapet har hun bidratt med 7 barn. Under ekteskapet har ektemannen båret inn to eiendommer. Det synes utenkelig for begge ektefellene at det skulle være mulig å sørge for en slik økonomisk fremgang for den samlede familie uten medvirkning fra den andre. I nærværende forhold er det unaturlig å skille mellom arbeide i og utenfor ekteskapet. Namsretten har i sin vurdering ikke tatt hensyn til denne type familiemønster.
Ordlyden i ekteskapsloven §31 annet ledd har ingen begrensning i at prinsippet om opparbeidelse av rettigheter bare skal gjelde nåværende bolig. Dette i motsetning til tredje ledd i samme paragraf. I nærværende tilfelle ble eiendommen ervervet som bolig for familien. Det vil være en tilfeldig gevinst for mannens kreditorer at familien senere skaffet seg en annen eiendom, som ble familiens bolig.
A har lagt ned slik påstand:
Krav om tvangssalg av ideell andel av eiendommen gnr. 227, bnr. 431, snr. 8, tilhørende A, tas ikke til følge.
A tilkjennes sakens omkostninger for namsrett og lagmannsrett med til sammen kr 8.500,-, samt rettenes gebyr.
Staten v/Kemneren i Oslo har i hovedtrekk anført:
Familien har ikke bebodd angjeldende eiendom siden 1989. Ektefellene hadde da hatt eiendommen som sin felles bolig i kun to år. Dette er altfor kort tid til at A kan ha opparbeidet medeiendomsrett. Dette må særlig gjelde når eiendommen var ervervet med midler som B allerede hadde opptjent i sin næringsvirksomhet. A er dessuten tilgodesett med medeiendomsrett for en halvpart i gnr. 176 bnr. 424 i Oslo kommune, som de har hatt som felles bolig siden de fraflyttet - - -gata 21 i 1989. Den medeiendomsrett hun eventuelt har opparbeidet seg i felles boliger pga innsats i hjemmet før 1989, må derfor anses for å ha blitt overført til denne siste bolig.
Regelen i ekteskapsloven §31 tredje ledd gir hjemmel for eiendomsrett i «eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk». Bs næringsvirksomhet har åpenbart ikke vært til ektefellenes felles personlige bruk, og medeiendomsrett kan derfor ikke baseres direkte på denne bestemmelsen. Bestemmelsen var ment som en lovfesting av tidligere rettspraksis, og det vises til Rt-1977-330 hvor det legges til grunn at eiendomsrett i næringsvirksomhet ikke kan erverves pga innsats i hjemmet. Bortsett fra at ekteparet har 7 barn, er det ikke godtgjort at A har stått for en ekstraordinær innsats som tilsier at hun likevel skal ha krav på medeiendomsrett i næringsvirksomheten.
Staten v/Kemneren i Oslo har lagt ned slik påstand:
1. Begjæringen tas ikke til følge.
2. Staten v/Oslo kemnerkontor tilkjennes saksomkostninger med kr 3.500,- med tillegg av lovfastsatt forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og skal bemerke:
Den eiendom saken dreier seg om, en seksjonert leilighet i - - -gt 21, ble etter det opplyste overtatt av B i forbindelse med at han overdro sin andel av restaurantkjeden «X» til sin bror. Hjemmelsoverføringen fant sted 30. september 1988. Lagmannsretten legger til grunn at eiendommen ble ervervet ved hjelp av midler som skrev seg fra Bs næringsvirksomhet. Det er ikke anført at A har deltatt direkte i mannens næringsvirksomhet. Selv om hennes innsats i hjemmet og som mor til ektefellenes mange barn må antas å ha vært av stor betydning for familien, kan slik innsats ikke gi grunnlag for at hun blir sameier i næringsvirksomheten.
Spørsmålet er om den omstendighet at leiligheten i - - -gt 21 tjente som ektefellenes felles bolig inntil 1989, kan medføre at A ved sin innsats i hjemmet må anses å ha bidratt så vesentlig til erverv av boligen at hun blir å anse som ideell sameier med en halvpart.
Det er i saken opplyst at familien i 1989 flyttet til en ny og større bolig i - - -lia 19 i Oslo. I forbindelse med namsrettssak om tvangssalg av denne eiendommen er A ansett som medeier for en ideell halvpart. Det foreligger ikke opplysninger som indikerer at hennes medeiendomsrett i denne felles boligen er begrunnet i annet enn hennes innsats i hjemmet. Ut fra de ytterst sparsomme opplysninger som ellers foreligger om ektefellenes økonomi, er lagmannsretten enig med kjæremotparten i at den medeiendomsrett hun eventuelt måtte ha opparbeidet i den tidligere fellesboligen i - - -gt 21, må anses å ha blitt overført til den nye fellesboligen.
Kjæremålet kan etter dette ikke føre frem.
I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 pålegges A å erstatte statens nødvendige saksomkostninger ved kjæremålet. Beløpet settes til kr 3.500, som påstått. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til namsrettens omkostningsavgjørelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse til staten v/Oslo kemnerkontor 3.500 -tretusenfemhundre- kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall og til betaling skjer.