LB-2000-3355

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-02-06
Publisert:	LB-2000-03355
Stikkord:	Merverdiavgift
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 99-03444 A/52 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03355 A/02.
Parter:	Ankende part: ASKO Vestfold - Telemark AS (Prosessfullmektig: Advokat Rune Eriksen). Motpart: Staten v/Finansdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Espen Bjerkvoll).
Forfatter:	Lagmann Anne Lise Rønneberg, formann. Lagdommer Wenche Skjæggestad. Tilkalt dommer, sorenskriver Bjørn Vesterdal
Lovhenvisninger:	Merverdiavgiftsloven (1969) §21, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §213, §13, §2, §55, §5a, §73

Saken gjelder gyldigheten av vedtak 30. desember 1998 i Klagenemnda for merverdiavgift vedrørende fradrag for inngående merverdiavgift, jf. merverdiavgiftsloven (mval) §21, og ilagt tilleggsavgift etter mval §55.

ASKO Vestfold - Telemark AS (ASKO) er et selskap innen for Joh. Johansson-konsernet. Som registrert, avgiftspliktig næringsdrivende, driver selskapet først og fremst engros omsetning av dagligvarer. ASKO har en årlig omsetning på ca 1,3 milliarder kroner. Vareomsetningen skjer til såvel detaljistkjeder som til frittstående kjøpmenn, og innenfor detaljistkjedene inngår flere i Norgesgruppen AS, herunder bl.a. Meny, Spar og Kiwi. Det er ikke uvanlig at ASKO fremleier butikklokaler til detaljistene, og slik at ASKO i tilknytning til leieavtalen sikrer seg enerett til levering av varer innenfor eget vareutvalg. Vederlag for butikklokaler regnes hovedsakelig i prosent av detaljomsetningen etter spesifisert avtale.

I april 1987 inngikk ASKO avtale med Farmandstredet AS i Tønsberg om leie av butikklokaler i et kjøpesenter under oppførelse. I tillegg til fastsatt husleie, ble det også bl.a avtalt vederlag for andel av fellesutgifter vedrørende strøm, vann, drift og vedlikehold, vakthold, renovasjon, vaktmester m.v. ASKO inngikk avtalen med henblikk på å fremleie lokalene til detaljist innenfor vareomsetning, og i april 1989 ble det inngått avtale med F.K.Holding AS (Meny). Etter avtalen skulle lokalene inventarmessig være klargjort for drift. Videre skulle fremleietaker betale «5 % av sin årlige netto omsetning i leie for lokalene og nevnte bygningsmessige arbeider, samt inventar». Med hensyn til felleskostnadene ble disse delt mellom partene. I avtalen pkt. 8 heter det følgende:

«Under denne fremleiekontrakt tilligger også en avtale om at fremleietaker dekker sine kjøpsbehov for dagligvarer hos ASKO i den utstrekning ASKO markedsfører eller distribuerer disse. Unntak kan gjøres for enkelte partivarekjøp, hvor det kan dokumenteres at ASKO ikke er konkurransedyktige på pris og betingelser, sett i totalsammenheng. Hensyn tas også til kjedeavtaler i FK-kjeden og Norgeskjeden.»

Det fremgår videre at fremleieforholdet bare kan overdras til andre med ASKOs samtykke, og slik at ASKO kan betinge seg at kontraktens pkt. 8 også er bindende for ny fremleietaker.

ASKO driver avgiftspliktig engrosomsetning av dagligvarer, krever inn merverdiavgift hos sine kunder, og har i tilknytning til denne omsetningen rett til fradrag for inngående merverdiavgift, jf. mval §21. Den inngående avgiften ASKO betalte gjennom sin forholdsmessige dekning av fellesutgiftene til Farmandstredet, gjorde ASKO fradrag for i sine avgiftsoppgaver til avgiftsmyndighetene. Spørsmålet om berettigelsen av dette fradraget ble første gang tatt opp av fylkesskattesjefen i Vestfold i september 1996, etter avholdt bokettersyn.

Vestfold fylkesskattekontor fattet 25. februar 1997 vedtak om etterberegning av merverdiavgift for 1993, 1994 og 1995, idet man ikke godtok ASKOs fradrag. Vedtaket gjaldt også andre forhold, som ikke berøres av nærværende sak. ASKO påklaget vedtaket så langt det gjaldt etterberegningen for Farmandstredet med et beløp på 435.200 kroner. Klagen ble på vanlig måte sendt gjennom Skattedirektoratet. Direktoratet fant at det også var grunnlag for å ilegge tilleggsavgift etter mval §73, og varslet ASKO om dette. Vedtak om tilleggsavgift, som i tilknytning til Farmandstretet beløp seg til 87.400 kroner, ble fattet 7. mai 1998, hvoretter ASKO også påklaget dette vedtaket.

I sin innstilling til Klagenemnda for merverdiavgift anbefalte Skattedirektoratet at fylkesskattekontorets vedtak måtte stadfestet. For så vidt angår etterberegningen konkluderte direktoratet i sin innstilling med at

«Skattedirektoratet kan ikke se at utleien har tilstrekkelig tilknytning til avgiftspliktig varesalg. Utleien fremstår som en selvstendig aktivitet og fremleielokalene kan således ikke anses som et driftsmiddel i avgiftspliktig varesalg.»

Klagenemnda for merverdiavgift sluttet seg til direktoratets innstilling og stadfestet den 30. desember 1998 fylkesskattekontorets vedtak.

ASKO reiste i april 1999 søksmål for Oslo byrett mot staten v/Finansdepartementet med påstand om at vedtaket kjennes ugyldig. Oslo byrett avsa 17. august 2000 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes.

2. Hver part bærer sine omkostninger.

ASKO har rettidig påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsretten, og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Klagenemndas vedtak av 30. desember 1998 oppheves.

2. Subsidiært: Fastsatt tilleggsavgift oppheves.

3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett, med tillegg av 12 % renter fra forfall til betaling skjer.

Staten v/Finansdepartementet har tatt til motmæle og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom - domsslutningen pkt. 1 - stadfestes.

2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes omkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av høyeste lovlige forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 23. og 24. januar 2001. For ASKO møtte direktør og daglig leder Leif Bergh Nilsen sammen med prosessfullmektigen. For staten møtte i tillegg til prosessfullmektigen skattejurist Torunn Glenna, som overvar forhandlingene i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

ASKO Vestfold -Telemark AS har i hovedsak anført:

Lagmannsretten har full kompetanse, og kan prøve alle sider ved klagenemndas vedtak. Det er ikke anført nye momenter eller inngitt nye opplysninger i anledning domstolsbehandlingen, som det kan være grunnlag for å avskjære.

Det følger av mval §21 at virksomheten kan gjøre fradrag for inngående avgift på varer og tjenester til bruk i virksomheten. I tilknytning til engros salg av dagligvarer, omfatter virksomheten også transport og lagerleie, alt med tilknytning til varesalget. For selskapet er det viktig å knytte til seg detaljister med sentralt beliggende utsalgssteder. Konkurransen er hard, og spørsmålet om beliggenhet kan være avgjørende for lønnsomheten. Gjennom utleie eller fremleie som knyttes til rett til vareleveranser, sikrer selskapet seg en betydelig del av omsetningen.

Ved fremleie av lokaler i kjøpesentre oppstår spørsmålet om betaling for felleskostnader. Teoretisk kan disse fullt ut belastes detaljisten som fremleietaker, men dette innebærer mulighet for økonomisk merbelastning og til dels manglende forutberegnelighet, som ikke alle er villige til å ta. I forbindelse med Farmandstredet i Tønsberg anså ASKO det nødvendig å avtale en forholdsvis fordeling av felleskostnadene. ASKOs utgifter til felleskostnader er dermed utgifter til bruk i selskapets engrosvirksomhet.

Det er galt når det fremstilles som om ASKO driver egen virksomhet med utleie av fast eiendom. Hensikten er utelukkende å oppnå en bedriftsøkonomisk fornuftig tilrettelegging av engrossalget. Felleskostnadene er i høy grad relevante for dette formålet.

Merverdiavgiften er en nøytral forbruksavgift, hvor lovens formål er en kumulering i den avgiftspliktige kjeden som innebærer at avgiften til slutt belastes den endelige forbrukeren - butikkunden. Dersom ASKO ikke innrømmes rett til fradrag i dette tilfellet, er det i strid med nevnte formål. Hvis detaljisten betalte alle felleskostnader knyttet til lokalleien, ville denne ha rett til fradrag. Da blir det meningsløst at ikke ASKO innrømmes denne retten. Felleskostnadene relaterer seg uansett til butikkens vareomsetning.

ASKOs oppfatning har støtte i Høyesteretts avgjørelser inntatt i Rt-1985-93 (Sira Kvina) og Rt-2001-199 (Concrete Platform). Det sentrale spørsmålet er tilknytning og nærhet til virksomheten. I nærværende sak er det åpenbart at ASKOs utgifter til felleskostnader er vesentlig nærmere tilknyttet grossistvirksomheten enn den tilknytning man hadde i Concrete Platform-dommen.

Det vises videre til statens anførsler slik de ble presentert i tilknytning til sak mellom staten og Oslo sporveier, jf. Oslo byretts rettskraftige dom av 16. februar 1999, og hvor det dreide seg om utgifter forbundet med reklame på trikkene. Staten anførte den gang at det er primærvirksomheten som er avgjørende. Samme anførsel anvendt på nærværende sak, må lede til fradragsrett, idet det er grossistvirksomheten som er ASKOs primærvirksomhet.

Da Vestfold fylkesskattekontor den 13. november 1996 sendte varsel om etterberegning, ble det på side 4 i brevet vist til at «.... hensikten med fremleiekontrakten er å få solgt omsetningsvarer ....». Fylkesskattekontoret konkluderte med at sammenhengen mellom anskaffelsen og den avgiftspliktige virksomheten er «svært liten». Men nettopp erkjennelsen av hva som var «hensikten» taler for ASKOs oppfatning, ikke mot.

Avgiftsforvaltningen selv har avgitt uttalelser som bekrefter ASKOs forståelse. Det vises først og fremst til Finansdepartementets uttalelse av 19. juni 1985, da man etter Sira Kvina-dommen fant å måtte akseptere at oljeselskaper har rett til fradrag for inngående avgift i forbindelse med bl.a vedlikehold av utleide bensinstasjoner.

I denne sammenheng teller hensynet til forutberegnelighet tungt. Næringsdrivende må ha anledning til å innrette seg i samsvar med foreliggende uttalelser som f eks den i bensinstasjonsaken. Det er ukjent for ASKO at Finansdepartementet skal ha endret syn, slik staten har anført.

Avgiftsmyndighetene har for øvrig også akseptert fradrag på inngående avgift for byggekostnader i forbindelse med bygging av parkeringsanlegg for personkjøretøyer i tilknytning til butikkdrift. Her er nærheten funnet god nok, til tross for at man kunne valgt å se parkeringsanlegget som egen virksomhet. Videre har man akseptert tilsvarende fradrag i forbindelse med opparbeidelse av hageanlegg til bygg som skal leies ut. Det synes å være et gjennomgående syn i disse sakene at avgiftsmyndighetene har lagt avgjørende vekt på formålet med utgiftene.

Subsidiært anføres av den ilagte tilleggsavgiften, jf. mval §73, må oppheves. ASKO har ikke utvist uaktsomhet, det vises bl.a til at fradragene ble godkjent av selskapets revisor. Ikke på noe tidspunkt har man forsøkt å unndra avgift. Tvert i mot har man innrettet seg i samsvar med de foran siterte uttalelser fra avgiftsmyndighetene.

Staten v/Finansdepartementet har i hovedsak anført:

Domstolene kan prøve alle sider ved klagenemndas vedtak, men slik at det ikke er anledning til å ta hensyn til nye opplysninger eller bevis. Det er saken slik den ble opplyst på vedtakstidspunktet som skal prøves. Retten bør dessuten se hen til nemndas særlige kompetanse og vise en viss tilbakeholdenhet ved prøvingen, jf. Rt-1975-603.

Utleie av fast eiendom er ikke avgiftspliktig og faller utenfor lovens område. Det er ikke anledning til å se virksomhetene til en avgiftspliktig næringsdrivende med omsetning både innenfor og utenfor avgiftsområdet under ett. De enkelte aktiviteter må vurderes for seg, jf. bl.a Rt-1963-478, Oslo byretts dom av 24. november 1998 og Ytre Follo herredsretts dom av 2. mars 1999. Enten spørsmålet gjelder avgift eller skatt, må virksomhetene vurderes isolert med mindre det er tilstrekkelig nærhet mellom disse.

Fremleievirksomheten er omsetning utenfor avgiftsområdet. Utleie er ikke avgiftspliktig, og dette er i seg selv tilstrekkelig til å nekte fradrag. Subjektiv hensikt kan ikke tillegges vekt, saksforholdet må bedømmes slik det faktisk fremstår. Fradrag i et tilfelle som dette vil ha flere negative konsekvenser. I tillegg til unndragelsesfaren vises til at det svekker lovgivers forutsetning om at utleie ikke er avgiftspliktig, det medfører fare for forskjellsbehandling og man oppnår konkurransevridning ved at ASKO gis mulighet for å tilby gunstigere økonomiske vilkår.

Under ingen omstendighet er nærhetskravet i forhold til mval §21 oppfylt. Sira Kvina-dommen dreide seg om et tilfelle som ikke er parallelt med dette, idet det der gjaldt en rettslig forpliktelse det var nødvendig å oppfylle. For øvrig har avgiftsmyndighetene fulgt en streng praksis etter denne avgjørelsen.

I Concrete Platform-saken var forholdet det at oppdraget ikke kunne utføres med mindre dokkområdet ble utvidet. Det var en strengt forretningsmessig nødvendighetsvurdering som lå til grunn. I nærværende sak har vi med to helt forskjellige virksomheter å gjøre. Selv om nødvendighetskravet ikke er absolutt, må spørsmålet om nødvendighet likevel tillegges stor vekt dersom man skal unngå at systemet blir utnyttet. For ASKO fremsto fremleien ikke som noen forretningsmessig nødvendighet. Dette belyses også ved det faktum at ASKO i de aktuelle årene fremleiet lokaler til under halvparten av de detaljistene man leverte varer til, og bare i et par tilfelle betalte man fellesutgifter knyttet til kjøpesentre.

I forvaltningspraksis har man fulgt en tilbakeholden linje, uten utglidning. Bare rettslig nødvendighet har vært akseptert. Hva angår oljeselskapenes utleie til bensinstasjoner og den avgiftsmessige vurderingen som ble foretatt fremstår den saken som et særtilfelle som går lenger enn Sira Kvina-dommen. Bensinstasjoner har behov for spesialtilpassede tekniske installasjoner som er helt nødvendige. I utleieforholdet er det dermed en særlig nær tilknytning mellom utgifter til vedlikehold og de avgiftspliktige varer som omsettes. Dessuten dreier det seg delvis om rett til fradrag for avgift på vedlikehold av eget utstyr.

Når det gjelder de uttalelser fra myndighetene som ASKO har vist til, butikk med parkeringsplass og bygg med anlegg av hage, dreier dette seg om utgifter i egen virksomhet.

Når det gjelder tilleggsavgiften, er det tilstrekkelig for å ilegge denne at det er utvist uaktsomhet, jf. mval §73. Bare unnskyldelig rettsvillfarelse kan frita, noe som sjelden er aktuelt for profesjonelle yrkesutøvere som har plikt til å sette seg inn i regelverket.

I vår sak dreier det seg om et bevisst forsøk på å utnytte systemet, i alle fall må man ha forstått at fremgangsmåten var problematisk. Spørsmålet ble heller ikke forelagt myndighetene på forhånd. Det er ikke tilstrekkelig å vise til at regnskapet var godkjent av revisor. Revisors godkjennelse gjelder regnskapet i sin helhet, ikke nødvendigvis de enkelte poster. Dessuten er det ukjent om spørsmålet ble drøftet med revisor.

Den ilagte tilleggsavgift er for øvrig liten, bare 20 %, og ligger dermed i det nederste skiktet.

Lagmannsretten skal bemerke:

Retten har full kompetanse og kan prøve alle sider ved klagenemndas vedtak.

Den ankende part har for lagmannsretten frafalt anførselen for byretten om at det hefter saksbehandlingsfeil ved klagenemndas vedtak som må føre til opphevelse. For øvrig fremstår saken i samme form for lagmannsretten som for byretten. Da det er noe uklart for lagmannsretten om staten anfører at den ankende part har fremkommet med nye opplysninger som må avskjæres, skal bemerkes at lagmannsretten ikke kan se at det er anført noe nytt i sakens anledning.

Det følger av mval §21 at en registrert næringsdrivende har rett til fradrag for inngående avgift på varer og tjenester til bruk i virksomheten. Det forutsettes at det dreier seg om avgiftspliktig omsetning, slik som f eks ASKOs engrosvirksomhet. Merverdiavgiftsloven ble endret på flere områder i forbindelse med merverdiavgiftsreformen av 2001, men uten at det har medført noen endring i forhold til hovedregelen i §21. Før lovreformen fulgte det implisitt av lovens §13 jf. §2, at utleie av fast eiendom var unntatt fra avgiftsplikten. I dag er dette uttrykkelig uttalt i lovens §5a. For øvrig er det i dag anledning til frivillig registrering for utleie av fast eiendom til registrert næringsdrivende, og slik at det da skal beregnes utgående avgift av leievederlaget. Dette innebærer at den problemstillingen lagmannsretten har til behandling, ikke lenger har noen aktuell interesse ut over denne konkrete saken.

Forutsetningen for fradrag etter §21 første ledd er at anskaffelsene er til den næringsdrivendes egen virksomhet, noe som i teorien har vært omtalt som «tilordningskravet» (Gjems-Onstad/Kildal, MVA Kommentaren 2001 side 259 flg.). Videre stilles det krav til relevans, idet anskaffelsen må være til faktisk bruk i virksomheten. Endelig kreves det at anskaffelsen er til direkte bruk i virksomheten, «primærbrukskravet».

Spørsmålet om relevans, og i den sammenheng fortolkning av bruksbegrepet, var oppe i Sira Kvina-dommen, Rt-1985-93. Her uttalte førstvoterende at »... tiltaket skal være relevant for virksomheten». Med utgangspunkt i lovforarbeidene, uttalte førstvoterende videre:

«Departementet har ment at det avgjørende må være om de varer og tjenester det gjelder, er til direkte faktisk bruk i virksomheten. Etter min oppfatning medfører et slikt standpunkt at det trekkes en for snever grense om fradragsretten. Tolkingen følger ikke av lovens ordlyd og harmonerer dårlig med forarbeidene. Det vesentlige i lovbestemmelsen er, slik jeg ser det, uttrykket virksomhet, ikke ordene «til bruk i». Man må da se hen til hvilken tilknytning det er mellom anskaffelsene og den avgiftspliktige produksjonen.»

I Sira Kvina var forholdet det at anskaffelsen fulgte av en rettslig forpliktelse knyttet til konsesjonsvilkårene. Det ble tillagt vekt av Høyesterett at man måtte se det som «nødvendige vilkår» for den avgiftspliktige virksomhet.

I Rt-2001-199, «Concrete Platform Holding», uttaler imidlertid Høyesterett under henvisning til Sira Kvina-dommen, at nevnte dom ikke kan tas til inntekt for at «rett til fradrag, når det ikke er tale om utgifter til direkte faktisk bruk i egen virksomhet, er betinget av at det er tale om utgifter som den næringsdrivende var rettslig forpliktet til å betale, eller at det er tale om skadeserstatning for skadevoldende aktivitet.» Høyesterett understreket at vurderingstemaet må være «hvilken tilknytning oppofrelsen har til den næringsdrivendes avgiftspliktige virksomhet. Avgjørende må være om oppofrelsen har en naturlig og nær tilknytning til virksomheten.»

Etter Sira Kvina-dommen aksepterte Finansdepartementet ved uttalelse den 19. juni 1985 at oljeselskaper har rett til fradrag for inngående avgift som er knyttet til vedlikehold m.v. av bensinstasjoner som leies ut til den som driver bensinstasjonen, til tross for at utleie av fast eiendom i utgangspunktet er utenfor avgiftsområdet.

Det er ubestridt at ASKOs primærvirksomhet er engros salg av dagligvarer til detaljister. I en slik virksomhet - som hos andre næringsdrivende - nødvendiggjør dette visse bedriftsøkonomiske vurderinger, bl.a med henblikk på å tilrettelegge virksomheten på den forretningsmessig mest fornuftige og forsvarlige måte. I en slik vurdering vil lønnsomhetsbetraktninger være sentrale. Lagmannsretten antar at så lenge det handler om bedriftsøkonomiske vurderinger knyttet til en konkret virksomhet, bør avgiftsmyndighetene vise en viss tilbakeholdenhet med å overprøve disse. Dette stiller seg selvfølgelig annerledes dersom det dreier seg om mer eller mindre bevisste avgiftsunndragelser, eller forsøk på slike.

Lagmannsretten ser det slik at når ASKO har funnet det formålstjenlig å kombinere salg til detaljist i kjøpesenter med fremleie av lokaler til denne, er dette en forretningsmessig vurdering knyttet nettopp til engrosvirksomheten. Det står uimotsagt at ASKO har skreddersydd lokalene i Farmandstredet for varehandel ved å bekoste alle innredninger og foreta de investeringer som er nødvendige for omsetning av dagligvarer.

Etter lagmannsrettens oppfatning er tilfellet svært likt den konstellasjonen man har i «bensinstasjonsaken», jf. foran. I begge tilfelle dreier det seg om virksomheter som har behov for særlige installasjoner, og hvor det påløper nødvendige utgifter til vedlikehold m.v. Det fremstår som en udokumentert påstand fra statens side at avgiftsmyndighetene i praksis har tatt avstand fra sin avgjørelse vedrørende bensinstasjonene, eller at man har innskjerpet praksis.

Utgiftene til felleskostnader vedrørende lokalene i Farmandstredet har etter lagmannsrettens syn en naturlig og nær tilknytning til ASKOs primærvirksomhet. Selv om det ikke er avgjørende for lagmannsrettens oppfatning, skal tilføyes at ASKOs fremleie i Farmandstredet etter det opplyste går med betydelig underskudd, dersom man vurderer fremleievirksomheten isolert. Noen slik isolert vurdering synes det imidlertid ikke å være grunn til å foreta. Utleie av fast eiendom er ingen naturlig selvstendig virksomhet for ASKO, og utleie av forretningslokaler foretas kun i relasjon til engrossalget. Rettslig sett har selskapet ingen forpliktelse til å forestå fremleie, men på bakgrunn av de bedriftsøkonomiske vurderinger ASKO har redegjort for, jf. foran, fremstår det for lagmannsretten som om dette er den forretningsmessig beste og mest naturlige måte å innrette seg på innenfor et næringsområde hvor det dreier seg om særdeles hard konkurranse. Dermed må det også kunne sies at utgiftene er direkte relevante for virksomheten. Salget til detaljist sikres på en helt annen måte ved den avtale som her er inngått, enn om man selger til en frittstående kjøpmann som ikke inngår i noe gjensidig forpliktende avtaleforhold.

Etter dette legger lagmannsretten til grunn at ASKOs utgifter til felleskostnader i Farmandstredet i Tønsberg gjelder utgifter til egen virksomhet, at utgiftene faktisk er til bruk i virksomheten og at det dreier seg om ASKOs primærvirksomhet. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for noen isolert vurdering av utleievirksomheten, heller ikke som sekundærvirksomhet.

For lagmannsretten fremstår det som om det resultat retten her er kommet til, også harmonerer best med et viktig hensyn bak fradragsretten. Selv om staten krever inn avgift på hvert ledd i omsetningen, er det likevel bare sluttbrukeren som faktisk skal betale avgiften. Og dersom man i denne saken stiller spørsmål om hvem det er naturlig å se på som den endelige forbrukeren, er det etter lagmannsrettens syn kunden i dagligvarebutikken, også i relasjon til fremleiekostnadene.

Anken har ført frem, og vedtaket Klagenemnda for merverdiavgift fattet den 30. desember 1998 må oppheves så langt det angår virksomheten i Farmandstredet i Tønsberg. Dermed må også tilleggsavgiften for samme bli å oppheve.

Staten har tapt saken fullstendig. Det følger av tvistemålsloven §172 første ledd, jf. §180 annet ledd, at staten dermed må erstatte ASKO de saksomkostninger selskapet har hatt for både byrett og lagmannsrett, idet lagmannsretten ikke kan se at unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd kommer til anvendelse.

Omkostningsoppgaven for byretten var på 31.600 kroner, inklusive rettsgebyret. For lagmannsretten er salæret oppgitt til 91.000 kroner med tillegg av utgifter og ankegebyret. Samlede omkostninger for begge instanser utgjør 147.400 kroner, som lagmannsretten finner å kunne akseptere som nødvendige for å få saken forsvarlig utført, jf. tvistemålsloven §176 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Vedtak fattet av Klagenemnda for merverdiavgift den 30. desember 1998 oppheves så langt det gjelder tilbakeføring av merverdiavgift og ileggelse av tilleggsavgift vedrørende Farmandstredet AS i Tønsberg.

2. Staten v/Finansdepartementet betaler saksomkostninger for byrett og lagmannsrett til ASKO Vestfold - Telemark AS med til sammen 147.400 - etthundreogførtisjutusenfirehundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.