LB-2000-3517

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-09-26
Publisert:	LB-2000-03517
Stikkord:	Samvær etter barneloven
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett Nr 98-1114 A og 99-0341 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03517 A/01 og LB-2000-03518 A/01.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tore Riddervold). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Liv Clemetsen).
Forfatter:	Konstituert lagmann Lars-Jonas Nygard. formann. Lagdommer Iver Huitfeldt. Sorenskriver Einar Thomesen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44, §44a, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

B, født *.*. 1964, og A, født *.*. 1951, giftet seg 29 juni 1990. Det er tre barn i ekteskapet, C, født *.*.1990, D, født *.*.1992, og E, født *.*.1995. Ekteparet flyttet fra hverandre sommeren 1996 og er nå skilt.

Den 19 juli 1996 tok B ut stevning for Asker og Bærum herredsrett. Saken endte med rettsforlik den 30 oktober 1996 hvor hun fikk foreldreansvar alene og den daglige omsorg for barna, mens A fikk samværsrett, og som lød slik:

1. B skal alene ha foreldreansvaret for C, f. *.*.90, D, f. *.*.92, og E, f. *.*.95 (barna).

2. B skal alene ha den daglige omsorg for barna.

3. A skal fra 1.11.96 til 1.5.97 ha samvær med C og D annenhver weekend fra fredag kl 15.00 til søndag kl 18.00, og med E annenhver søndag fra kl 12.00 til kl 18.00.

4. A henter C på skolens fritidsordning (heldagsskole)kl 15.00, og deretter D i barnehaven.

5. B har ansvaret for å bringe E til As bopel i Oslo eller Akershus, f.t. - -, de aktuelle samværssøndagene. Primært skal E leveres av Bs søster eller mor.

6. Ved annethvert weekendsamvær henter B barna på As bopel kl 17.00, og annethvert weekendsamvær bringer A barna til Bs bopel kl 18.00. Det forutsettes at B også har bopel i Oslo eller Akershus. Overlevering av barna skal skje ved utgangsdøren til de respektives boliger. Samværene i denne perioden skal primært skje med en tredjeperson til stede.

7. Etter 1. 5.97 skal A ha vanlig samværsrett med barna i samsvar med barneloven §44 under forutsetning av at betingelsene i pkt 8 og 9 ikke er brudt. Helgesamværet skal skje som beskrevet i pkt 3, 4 og 6, dog slik at E også skal omfattes av den ordinære ordningen. Hverdagssamværet skal skje på onsdager ved at A henter C på skolens fritidsordning kl 15.00, og deretter D og E i barnehaven. A leverer barna på Bs bopel kl 18.30.

8. Begge parter forplikter seg til ikke på noen måte å ta kontakt med hverandre eller hverandres familie utover det nødvendige møte partene må ha i forbindelse med samværene. Med kontakt menes også telefonkontakt, brevskrivning m.m.

9. Partene forplikter seg til ikke å snakke og/eller skrive negativt om hverandre eller hverandres familie overfor barna eller andre. Barna skal skjermes mot voksenkonflikten.

10. Med dette forlik er partene enige om å begjære saken hevet som forlikt idet hver av dem bærer sine egne saksomkostninger.

Den 30 mai 1997 reiste B på ny sak for herredsretten om As samværsrett. Saken endte med rettsforlik den 9 oktober 1997 som lød slik:

1. B skal alene ha foreldreansvaret for C, f. *.*.90, D, f. *.*.92, og E f. *.*.95 (barna).

2. B skal alene ha den daglige omsorgen for barna.

3. A skal fra 17.10. 97 til 01.05.98 ha samvær med C, D og E annenhver weekend fra fredag kl 15.00 til søndag kl 17.00/18.00, samt fra 1. juledag kl 12.00 til 4. juledag kl 12.00. I julen henter A barna 1. juledag, mens B henter barna 4. juledag.

4. A henter C på skolens fritidsordning (heldagsskole), og deretter D og E i barnehaven.

5. Ved annethvert weekendsamvær henter B barna på As bopel kl 17.00, og annethvert weekendsamvær bringer A barna til Bs bopel kl 18.00. B henter barna ved første weekendsamvær. Overlevering av barna skal skje ved utgangsdøren til de respektives boliger, og partene skal ikke være aggresive mot hverandre eller andre i disse situasjonene. Samværene i denne perioden skal primært skje med en tredjeperson til stede.

6. Etter 01.05.98 skal A ha vanlig samværsrett med barna i samsvar med barneloven §44 under forutsetning av at betingelsene i pkt 7 og 8 ikke er brudt. Helgesamværene skal skje som beskrevet i pkt 3, 4 og 5. Hverdagssamværet skal skje på onsdager ved at A henter C på skolens fritidsordning, og deretter D og E i barnehaven. A leverer barna på Bs bopel kl 18.30.

7. Begge parter forplikter seg til ikke på noen måte å ta kontakt med hverandre eller hverandres familie utover det nødvendige møte partene må ha i forbindelse med samværene. Med kontakt menes også telefonkontakt, brevskriving m.m.

8. Partene forplikter seg til ikke å snakke og/eller skrive negativt om hverandre eller hverandres familie overfor barna eller andre. Barna skal skjermes mot voksenkonflikten. A erkjenner at han har brudt pkt. 8 og 9 i rettsforliket av 30.10.96, og er klar over at nye brudd på pkt. 7 og 8 i dette rettsforlik vil kunne føre til endringer i hans samværsrett, og i verste fall tap av samværsrett, nettopp fordi nye brudd vil føre til en tilspisset situasjon mellom partene som gjør at samvær vil være til skade for barna.

9. Dette rettsforlik erstatter rettsforliket av 30.10.96.

10. Med dette forlik er partene enige om å begjære saken hevet som forlikt idet hver av dem bærer sine egne saksomkostninger.

Samvær ble utøvet i samsvar med forliket frem til helgen 17 til 18 april 1998 da A klippet Es hår kort. På grunn av hårklippingen og mistanke om han hadde begått seksuelle overgrep mot E begjærte B 7 mai 1998 midlertidig avgjørelse om at A ikke skulle ha samvær med E. Herredsretten tok begjæringen til følge i kjennelse av 14 mai 1998 med slik slutning:

A skal ikke ha samvær med E f. *.*.95 inntil rettskraftig avgjørelse foreligger i hovedsøksmål.

Den 26 mai 1998 reiste B søksmål mot A for Asker og Bærum herredsrett med påstand om at han ikke skulle ha samvær med E.

A tok til motmæle 25 juni 1998 og påsto seg frifunnet.

Under saksforberedelsen i saken om E begjærte B 16 desember 1998 midlertidig forføyning for Asker og Bærum herredsrett med påstand om at A ikke skulle ha samvær med de to guttene D og C inntil rettskraftig avgjørelse forelå i det søksmål som ble bebudet om samvær med guttene. A tok til motmæle 22 januar 1999. Den 15 februar 1999 tok B ut stevning med påstand om at det ikke skulle være samvær og fastholdt begjæringen om midlertidig forføyning. Saksforberedende møte ble holdt 18 februar 1999 hvor begjæringen om midlertidig forføyning ble forhandlet. Den 9 mars 1999 tok A til motmæle i hovedsøksmålet med påstand om frifinnelse.

Om spørsmålet om å begrense samværet med C og D før rettskraftig avgjørelse i hovedsøksmålet avsa Asker og Bærum herredsrett 19 mars 1999 kjennelse med slik slutning:

1. A skal ikke ha døgnsamvær med D f. *.*.92 og C f. *.*.90. Dog skal A ha dagsamvær med D og C lørdag annen hver uke i X inntil hovedforhandling er holdt i saken. Dagsamværet gjennomføres første gang første lørdag i den første weekend etter kjennelsen som ellers skulle vært weekendsamvær.

2. Omkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.

Kjennelsen ble ikke påkjært og har vært etterlevet under saken til nå.

Samværssaken for herredsretten om E og de to guttene ble forenet til felles behandling, og hovedforhandling ble innledet 20 desember 1999. Dagen etter ble den utsatt på grunn av sykdom hos en av prosessfullmektigene, og den fortsatte den 3 februar 2000. Partene ble da enige om at saken skulle stanses for å innhente uttalelse fra psykiater i samsvar med avtale mellom partene, som lød slik:

1. På bakgrunn av den foreliggende tvist mellom partene om samvær mellom far og barn har B behov for å bringe på den rene hvorvidt hun med trygghet kan overlate partenes fellesbarn til deres far A.

2. For å avklare dette er partene enige om at A skal la seg undersøke av den psykiater fra vedlagte liste som advokatene Riddervold og Clemetsen finner er tilgjengelig først.

3. Undersøkelsen skal om mulig nærmere avklare om det eventuelt foreligger slike sider ved As psykiske helse eller personlighet som kan innebære risiko for barna i samvær med ham. I tilfelle det foreligger noen risiko skal denne angis konkret og med styrkegrad.

Partene er enige om at psykiateren skal meddele denne vurdering til B når den foreligger ubundet av den ellers foreliggende taushetsplikt. Meddelelsen skal være både muntlig og skriftlig.

4. B skal kunne konsultere samme psykiater og legge frem sin redsel for barnas samvær med A. Hun vil gjennomgå den behandling som psykiateren eventuelt finner hensiktsmessig i denne forbindelse.

5. Partene er enige om å stanse saken i 6 - seks - måneder. Retten har forhåndsberammet hovedforhandlingens eventuelle fortsettelse til 4-6 september 2000 såfremt forlik ikke oppnås.

Avdelingsoverlege, spesialist i psykiatri, Johan Bernt Bratholm ble deretter bedt om å gi en slik vurdering av A. Han avga sin rapport 22 august 2000 og hovedforhandlingen ble deretter gjenopptatt med rettsmøter 4 og 5 september. Den 29 september 2000 avsa Asker og Bærum herredsrett dom med slik domsslutninger:

I sak nr. 98-1114 A:

A skal ikke ha samvær med E.

I sak nr. 99-0341 A:

A skal ha samvær med D og C annenhver lørdag fra kl 11-18.

I begge saker:

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Ved ankeerklæring 26 oktober 2000 brakte A herredsrettens dom i begge saker inn for lagmannsretten. B tok til motmæle 22 november 2000. Hun aksepterte rettens avgjørelse for så vidt gjaldt guttene og ba om at dommen ble stadfestet. Ankesaken vedrørende E har saksnummer 00-3517 A/01 og saken vedrørende C og D saksnummer 00-3518 A/01. Sakene ble forent til felles behandling også for lagmannsretten.

Hovedforhandling ble holdt i Oslo tinghus 14 og 15 august 2001. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Den ble foretatt avhør av fem vitner, hvorav tre sakkyndige. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saksforholdet for øvrig fremgår av herredsrettens dom og det som sies nedenfor.

A har i hovedsak gjort gjeldende:

Det B påberoper seg for å begrense hans samvær gjelder hovedsakelig ting som skjedde 1996 og 1997 og skyldtes den spesielle psykiske tilstand han var i den gang, sterkt nedbrutt etter samlivsbruddet. Mye av det han den gang skrev og sendte rundt til forskjellige personer og institusjoner som han var i kontakt med, må ses på denne bakgrunn. Han ser nå at det ikke var klokt av ham og at det falt tilbake på ham selv. De brev han har skrevet i den senere tid er i all hovedsak beskjeder og kommunikasjon i forbindelse med samvær og innenfor det forlik som ble inngått 9 oktober 1997 punkt 7 og 8. Han erkjenner at noe av det han har skrevet i det siste kan være et brudd, men det har ikke noe betydning for saken.

Det foreligger ikke noe som kan gi grunn til mistanke om at han har forgrepet seg seksuelt mot E. At B har funnet blåmerker på innsiden av Es lår og ment å kunne konstatere hoven og unormal skjedeåpning, er ikke søkt bevist på annen måte enn ved hennes og venninnens forklaring. Bevisene er ikke sikret, og det kan ikke legges til grunn at undersøkelse av fagpersoner ville utsatt E for noen risiko slik B hevder. Hvis E har hatt blåmerker kan det like godt skyldes andre ting, for eksempel bleieskift. Verken psykolog Koch eller psykiater Bratholm har funnet noe grunnlag for å fastslå misbruk. Undersøkelser i barnehagen foretatt av psykolog Koch må langt på vei sies å avkrefte mistanken.

At han klippet Es hår under samvær i april 1998 var godt ment fra hans side selv om han nå angrer på at han gjorde det. Men det kan ikke ha noen stor vekt ved vurderingen av samværet med noen av barna.

Lagmannsretten må i samsvar med uttalelse fra psykolog Koch og psykiater Bratholm legge til grunn at det ikke finnes noe ved As helse som tilsier at hans samvær med barna skal begrenses fordi samvær med ham er til skade for barna. Om barna har vært urolige og tisset på seg før besøk er slike reaksjoner fullt forklarlige ved at barna skjønner at B ikke ønsker at samvær skal finne sted og at det er en konflikt mellom mor og far som de nødig vil være en del av. Det er normalt at barna får psykiske reaksjoner i en slik lojalitetskonflikt.

A har overfor sin advokat benektet at han til barna har snakket om måter å drepe mennesker på og til å ta selvmord. Han kan ikke akseptere den fremstillingen som er gitt fra motpartenes side om munnbruk og sparking i nærvær av barna under overlevering etter besøk.

De to guttene har gitt klart uttrykk for at de ønsker at tidligere samvær med overnattinger skal gjenopptas.

Det kan ikke legges noen stor vekt på hvordan samvær vil virke inn på mors omsorgsevne. Mor må akseptere at en far har rett til samvær, og om hun av den grunn får problemer må hun søke hjelp for det av fagkyndige personer. Uttalelsene fra mors behandlende psykolog Johnny Broen må ses på bakgrunn av at han har bygget på opplysninger fra henne. Også han bygger på ting som stort sett ligger flere år tilbake og som ikke er en del av dagens situasjon.

Det er grenser for hvor lenge B kan slepe på sårede følelser når det er barn inne i bildet. Det som hendte fra 1996 i forbindelse med samlivsbruddet og Bs opplevelser fra den gang må vike for barnas rett til samvær med far. Det vises til Rt-1976-1497, særlig side 1501, og til Rt-1989-320.

Prinsipielt bør samvær besluttes i samsvar med lovens hovedregel, men det aksepteres at det skjer en opptrapping etter rettens skjønn slik at han etter hvert får vanlig samvær med alle barna. I dagens situasjon vil A prioritere overnattingssamvær fremfor ettermiddagssamvær midt i uka hvis lagmannsretten mener at dette kan gå inn som et ledd i en opptrappingsplan.

A har nedlagt slik påstand:

1. A tilkjennes samvær med barna C, f. *.*.90, D, f. *.*.92 og E, f. *.*.95 fastsatt etter rettens skjønn.

2. B dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten til A og det offentlige.

B har i hovedsak gjort gjeldende:

B er enig i herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Selv om hun ikke fikk medhold i at A ikke skulle ha samvær med guttene, kan hun akseptere det begrensede samvær han har fått med noen timer annenhver lørdag. Ytterligere samvær med guttene bør han ikke ha.

A har vært og er sexfiksert, noe hans meget omfattende skriverier til B, hennes familie og andre offentlige instanser, herunder Asker og Bærum herredsrett, med all tydelighet viser. Han skjønner nå at det å forklare seg i samsvar med sin oppfatning ikke er til fordel for ham. Det er rent taktisk begrunnet at han nå sier at det ikke har betydning om B har blitt misbrukt av sin far. I tillegg har han i melding til barnevernet beskyldt B for å ha forgrepet seg seksuelt mot alle tre fellesbarna. Han har videre påstått at Bs mor har misbrukt sin sønn, at hans mor og tante er incestofre og at han selv har vært utsatt for overgrep fra sin mor, at han og hans brødre var utsatt for seksuelle overgrep mens de var på barnehjem, at en av Bs venninner er et overgrepsoffer og at det samme gjaldt alle hans tidligere venninner. Når dette ses i sammenheng med funn av blåmerker på innsiden av E lår, at hun var hoven i skrittet og hadde utvidet skjedeåpning, har det ført til at B sterkt frykter at det foreligger risiko for at han skal begå overgrep ikke bare mot E, men også mot de to guttene. Dette synes å være «logisk «i forhold til hans oppfatning om at «alle» er ofre. Det kan ikke ha noen stor betydning at B ikke politianmeldte A for overgrep. Hun ble frarådet dette av lege som mente at det kunne være skadelig for E. Dette må ses på bakgrunn at hun tidligere hadde anmeldt ham tre ganger, blant annet for at han under meget dramatiske omstendigheter hadde tatt med henne og de tre barna på en ufrivillig kjøretur til Y hvor han ville at hun skulle møte på Y politikammer og anmelde sin far for incest. Ingen av anmeldelsene er etter hennes mening tatt alvorlig av politiet, som hun ikke lengre hadde tiltro til.

Bs frykt har også sammenheng med at hun i begynnelse i ekteskapet fant et pornografisk blad med bilder av barn. Hans forklaring om at han oppbevarte dette for en venn er ikke troverdig. Hans omfattende utlegging av at andre er incestofre må ses på som en projeksjon som gir grunnlag for frykt for overgrep fra hans side.

Barna har endret væremåte etter at samværene ble begrenset i 1998 og 1999. Før det hadde de nervøse trekk, mens de nå er vel fornøyde.

A har tidligere invadert B med brev. Brev er også sendt til andre hvor han har gitt en fremstilling av situasjoner og forhold som er grepet ut av luften. Av og til kan hun med litt velvilje finne igjen ting i brevene som hun kan kjenne igjen, men alt er forvrengt.

As mentale tilstand i dag taler mot at han skal ha samvær med E og ytterligere samvær med guttene. Det er også trekk for øvrig ved hans liv som gjør at hun er bekymret for samvær. Blant annet har han ikke vært i arbeid siden samlivsbruddet til tross for at han har utdanning både som førskolelærer og deretter som teknisk tegner. Han har også videreutdanning fra Barnevernsakademiet i administrasjon og ledelse som han ikke nyttiggjør seg. Hun tror han er «svartelistet» som førskolelærer for sitt forhold til barn. I alle fall bidrar han ikke evne til barnas underhold. Det kan ikke aksepteres at rettssaken opptar ham så mye at han helt mister evnen til å arbeide. Det kan heller ikke godtas at han ikke vil arbeide fordi at han vil «tape» på det ved at barnebidraget da vil bli høyere. Dette sier mye om hans forhold til barna og at han i realiteten ikke er så opptatt av deres beste som han gir uttrykk for. Hans manglende tilknytning til arbeidslivet sier mye om hans mentale tilstand og har betydning for samværet.

Selv om hans skriverier nå er innskrenket i vesentlig grad, involverer han fremdeles barna i konflikten mellom foreldrene, for eksempel ved brev hvor han ber om at de skal gi henne en klem fra ham. Han har ingen grunn til å tro at hun ønsker noe slikt, og det er ingenting som tilsier at han egentlig ønsket å gi henne en klem. Han setter guttene i en lojalitetskonflikt og er med på å vedlikeholde hennes frykt for at han er mest opptatt av seg selv og ikke egentlig har forståelse for barnas beste.

Da hun fikk se psykolog Kochs sakkyndige erklæring for Asker og Bærum herredsrett ble hun sykemeldt. Hun fant ikke tilstrekkelig forståelse for sine erfaringer med A over flere år og følte at hennes opplevelser var tillagt for liten vekt.

Hyppigere samvær vil gå utover Bs omsorgsevne. Dette er bekreftet ved vitneforklaringer fra hennes behandlende psykolog Johnny Broen. Det vises også til at psykolog Koch synes det er sakens dilemma.

Det vises til Rt-1989-320 og Rt-1994-940.

Snauklippingen av E viser at han ikke har forståelse for barnas følelser. Det ble gjort mot protest fra guttene, som ble låst inne på et rom.

At psykolog Koch og psykiater Bratholm mener at A lettere vil komme ut av sin krise ved økt samvær, kan ikke tillegges stor vekt da hensynet til As helsetilstand ikke kan gå på bekostning av barnas beste.

B har nedlagt slik påstand:

Asker og Bærum herredsretts dom av 29. september 2000 stadfestes og B og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten skal bemerke:

Når det gjelder Bs mistanke om at A har forgrepet seg seksuelt mot datteren E legges det til grunn at mor har observert blåmerker og hovenhet i skrittet og ment å kunne konstatere utvidet kjønnsåpning. Slike observasjoner kan imidlertid lett forklares på en annen måte og lagmannsretten legger til grunn at de også for en lege er for sparsomme til en konklusjon om seksuelt overgrep. Utsagn fra E om at «Mannen tok meg der», samtidig som hun pekte mot skrittet, gir verken alene eller sammen med mors observasjoner tilstrekkelig grunnlag for en slik konklusjon. Lagmannsretten finner ikke å kunne bygge på at A har forgrepet seg seksuelt mot sin datter E. Observasjonene og Es utsagn er heller ikke tilstrekkelige til å etablere noen begrunnet mistanke om slike overgrep som kan få betydning for samværsspørsmålet etter prinsippet om at barnet må beskyttes mot enhver risiko, jf Rt-1989-320 og Rt-1994-940. Bs funn av et pedofilt blad fra den første tiden i ekteskapet kan ikke endre dette, selv om lagmannsretten er enig i at hans forklaring den gang om at han oppbevarte det for en venn virker lite overbevisende.

Lagmannsretten finner på den annen side at A har vært så opptatt av incestproblematikken at han har gitt B god grunn til å være på vakt overfor tegn hos barna som kunne tyde på seksuelle overgrep. Lagmannsretten finner det nødvendig kort å omtale en del hovedpunkter for så vidt og å gi en kortfattet fremstilling av saken for øvrig.

A har i forbindelse med samlivsbruddet muntlig og skriftlig beskyldt Bs far for incest mot datteren. For de sakkyndige for byretten, psykolog Katrin Koch og avdelingsoverlege, spesialist i psykiatri, Johan Bratholm, begrunnet han sin oppfatning om dette. A har for lagmannsretten fastholdt at det har vært et incestuøst forhold mellom B og hennes far, men hevdet at det nå «er historie» for ham og at han ikke lenger har interesse av å utdype det. Han har derfor ikke ønsket å uttale seg om hva han bygger på annet enn at det er slutninger fra mange små ting, hennes væremåte og hennes forhold til ham. Det var en «aha-opplevelse» han fikk helt i slutten av ekteskapet om årsaken til at det ble som det ble mellom dem, men da det var det for sent, har han forklart.

Lagmannsretten forstår det slik at A har erfart at det ikke fremmer hans interesser å begrunne sine incestanklager mot den tidligere svigerfaren da hans tidligere fremføring av dette i «full offentlighet» har virket som en «boomerang», som han har uttrykt det i sin forklaring for lagmannsretten. Lagmannsretten antar også, i samsvar med hans forklaring, at tiden som har gått har virket inn. Samlet må dette sies å ha bidratt til å senke temperaturen i konflikten. Etter lagmannsrettens mening har likevel As beskyldninger mot Bs far og hans opptatthet av incestproblematikken vært et grunnleggende ledd i konflikten mellom de tidligere ektefeller og har fremdeles betydning for samværsspørsmålet.

Lagmannsretten legger til grunn at A i forbindelse med bruddet mellom ektefellene i juli 1996 ville at B skulle anmelde sin far for incest. Ved en anledning da B og barna var med ham i bilen, tok han han dem med til Y i stedet for til det planlagte bestemmelsessted, for å få henne til anmelde faren på Ringerike politikammer. Hun har forklart at kjøreturen var høyst ufrivillig fra hennes side og skjedde i stor fart. Hun har beskrevet den som meget dramatisk og at den fremdeles sitter i henne. Lagmannsretten tviler ikke på den fremstilling hun har gitt av turen. Lagmannsretten legger også til grunn at A ved en anledning hvor B skulle hente barna etter samvær sa til henne «Dra hjem og knull den gale faren din», eller noe lignende, samtidig som han sparket etter henne. As opptatthet av incest fremgår også av hans to tilsvar på til sammen 29 sider av 20 juni 1997 til Asker og Bærum herredsrett, i den saken som ble hevet ved rettsforliket 9 oktober 1997 og som er inntatt foran. I tilsvarene er det en omtale av en abort B hadde som 17 åring som han hevdet dreiet seg «etter alle solemerker (om) en opplagt incestsak». Han omtaler også noe han kaller «voksne hobbyer» i en sammenheng som gjør det klart at han sikter til incest og at han mener at «B deler en slik hobby med sin far», selv om han innleder setningen med et «hvis». Som innlegg i saken til Asker og Bærum herredsrett skrev A i tillegg et «manifest» av samme dato på 20 sider hvor han åpner med å hevde at en fra hans side provosert reaksjon hos Bs far, et brev, er fra «en skyldig mann». I alt har A skrevet 14 «manifester» og to «refleksjoner» som innlegg i saken frem til 11 juli 1997, hvorav de ni som er tatt inn i utdraget for lagmannsretten er på cirka 70 sider. Innholdsmessig dreier det seg om forholdet mellom partene fra deres første møte, deres seksualliv er også omtalt. Bs barndom og voksne personlighet er et gjennomgående tema. Det er en detaljert gjennomgang - i en for B, hennes familie og venner svært krenkende form - av hendelser han mener har funnet sted og slutninger han mener å kunne trekke. Det er også to lange brev til to leger som hadde med saken å gjøre.

Lagmannsretten legger til grunn at det ikke foreligger noe som helst substansielt grunnlag for incestbeskydningene fra A mot hans tidligere svigerfar. Slik saken ligger an finner lagmannsretten det nødvendig å uttale som sin oppfatning at det etter alt å dømme dreier seg om fantasibaserte spekulasjoner som skyldes at bruddet med B var en voldsom belastning på As selvbilde slik at hans oppfatning om incest ga bruddet en for ham akseptabel forklaring med ham i en offerrolle.

Lagmannsretten legger til grunn at A i tillegg til incest mellom faren og B har gitt uttrykk for at incest er utbredt både i hennes og hans familie, og er noe som går i arv. Etter bevisførselen legger lagmannsretten således til grunn at A har sagt at hans mor og tante er incestofre og at han selv og hans brødre har vært utsatt for seksuelle overgrep fra moren og også fra personalet mens de en tid var på barnehjem. Videre har han utpekt B s mor som overgriper overfor sin sønn, hevdet at en av B s venninner er incestoffer og at det samme gjaldt noen eller alle hans tidligere kjærester.

Når det gjelder hans egen mor, har han til psykiater Bratholm forklart at han nevnte henne som offer for at B selv lettere skulle kunne erkjenne farens overgrep. Lagmannsretten finner at en slik «psykologisk» forklaring ikke kan rettferdiggjøre at han utpekte sin mor som incestoffer hvis det ikke var grunnlag for det. Hvis han mente at moren virkelig var incestoffer ser lagmannsretten det som en bakgrunn for hans forestillinger for øvrig om incest.

Den 23 juli 1996, like etter samlivsbruddet, ga A i melding i barnevernsak til X kommune uttrykk for mistanke om at B hadde begått incest mot alle tre fellesbarna. Han satte det i sammenheng med at hun selv var incestoffer og han skrev:

Far er bekymret for sine tre barn, p.g.av mistanke om seksuelle overgrep mot den eldste gutten, først og fremst. Far mistenker mor for overgrep, og han mener at mor har blitt overgrepet av sin egen far fra hun var liten.

Han har i retten nå forklart at meldingen kom etter flere møter med barnevernet og at han følte seg provosert til å sende den, men at han nå ikke tror at B har forgått seg mot barna. Lagmannsretten legger til grunn at han selv tok muntlig kontakt med barnevernet for å lufte sine mistanker, at han selv helt og holdent må ta ansvar for meldingen og at det ikke forelå noe substansielt grunnlag for hans mistanker.

A har også beskyldt B for å ha forgrepet seg seksuelt mot ham selv. I ett av tilsvarene til Asker og Bærum herredsrett 20 juni 1997, jf tidligere, skrev han blant annet: «Dessuten kan menn utsettes for overgrep av kvinner, f.eks. når vi sover, jeg sier ikke mer om den saken». For lagmannsretten har han forklart at han med dette ga uttrykk for muligheten av at menn kunne være ofre for overgrep fra kvinner og at han også fant grunn til å ta opp dette med psykiater Bratholm, men at Bs oppfatning om at han dermed har beskyldt henne for å ha forgrepet seg mot ham er «bare sprøyt». Psykiater Bratholm har imidlertid forklart at A til ham har sagt at B ved en anledning faktisk hadde innledet et samleie med ham mens han sov og at A så på det som et overgrep. Lagmannsretten kan ikke legge til grunn at det er noe faktisk grunnlag for et overgrep for så vidt, men forskjellen i versjonen han har gitt i retten og overfor psykiateren er illustrerende for det alminnelig inntrykk lagmannsretten har av A s tendens til å uttrykke seg i uklare og hypotetiske vendinger slik at han får frem et underliggende budskap, mens han i andre sammenhenger gir direkte uttrykk for sin oppfatning. Lagmannsretten har forståelse for at dette har vært med å skape store problemer i forholdet mellom ektefellene.

Den utløsende årsak til at B begjærte midlertidig forføyning 7 mai 1998, og senere tok ut stevning 26 mai 1998 for at A ikke lenger skulle ha samvær med E, var at han under samvær 19 april 1998 klippet Es hår. B hevdet at E var blitt snauklippet, at hun var spesielt glad i håret sitt og at hun etterpå var blitt mobbet i barnehagen og kalt gutt, og konkluderte med at A hadde «mishandlet» E. Hun hevdet at C og D hadde prøvd å stoppe faren. Hun har for lagmannsretten fastholdt dette og har dessuten forklart at hun mener guttene ble låst inne på et annet rom for at A skulle kunne gjennomføre klippingen. Hun er fremdeles redd for hva han kan finne på ettersom han også året før hadde tatt seg til rette og klippet håret til E.

Samlet mener B at A er «sexfiksert» og at hans forestillinger om incest er en projeksjon av hans egen legning og at han er redd for hva han kan komme til å gjøre mot sine egne barn. Slik han fremstiller det er incest noe som har skjedd med «alle» i begge familier, og den arvelige «lovmessighet» i hans forestillinger medfører at hun ikke vil at han skal ha samvær med barna av frykt for hva som kan skje.

Hun har fremholdt at det også er trekk ved hans personlighet for øvrig som gjør at hun nærer en alvorlig frykt for at samvær er skadelig for barna. Hun har spesielt pekt på at hans sosiale tilværelse viser at han bare er opptatt av fortiden. Han har ikke vært i arbeid siden samlivsbruddet i 1996, men opprettholdt livet, først ved sykepenger så lenge det gikk, og siden med forskjellige former for attføring ved å delta på en lang rekke kurs, som han ikke kan sies å ha noe behov for i betraktning de to yrkesutdanninger han allerede har som førskolelærer og teknisk tegner. Han bor hjemme hos sin mor og hans liv består for en stor del av fysisk trening, avislesning og å lytte til musikk. Hun synes det er påfallende når han for lagmannsretten har forklart at påkjenningene ved rettssakene fremdeles gå ut over hans evne til å arbeide så lenge etter samlivsbruddet. Det er bekymringsfullt at han har fastholdt for lagmannsretten det han har sagt til psykiater Bratholm om at den manglende deltakelse i arbeidslivet også henger sammen at han «vil tape penger på å jobbe. Store summer ville gått til barnebidrag.» Hun mener at med den arbeids- og lønnsevne A har vil han kunne bidra til en vesentlig høynet levestandard for barna. Dette viser at han ikke er villig til å følge opp sine forpliktelser som far og at han lar hensynet til barnas beste komme i annen rekke. Dette er bekymringsfullt også fordi han etter eget utsagn for lagmannsretten er klar over at manglende deltakelse i arbeidslivet er et moment i negativ retning i forhold til rettens avgjørelse av samværsspørsmålet. Dette er med på å underbygge hennes mistanke om at han er «svartelistet» i førskolesammenheng for sitt forhold til barn, og at det for øvrig er alvorlige mangler ved hans evne til å tilpasse seg arbeidslivet.

B har også hevdet at barna tidligere viste nervøse trekk før besøk ved sengevæting og lignende, men at det ikke lenger er noe problem med guttene etter overgangen til dagsamvær i mars/april 1999. Hun er redd for at situasjonen vil endre seg hvis det igjen blir overnattingsbesøk.

Den oppnevnte sakkyndige for herredsretten, psykolog Katrin Koch, som avga sin erklæring 30 november 1999, drøftet tre problemstillinger: «1. barnas uttrykte ønsker», «2. Fars personlige egenskaper» og «3. Mors reaksjoner». I problemstilling 1 konkluderte hun entydig med at de to guttene hadde «gitt uttrykk for at de ville være hos faren som før, det vil si minst hver annen helg», og at dette var deres egen, selvstendige oppfatning. Hun tilskrev barnas reaksjoner før samvær mer som reaksjoner på konflikten mellom foreldrene enn på fars væremåte eller utsagn fremkalt av at de ønsket noe annet enn det mor tydelig hadde gitt uttrykk for. Når det gjaldt fars personlige egenskaper konkluderte hun:

I en samlet vurdering er jeg mest tilbøyelig til å mene at A til tross for de betydelige problemer han synes å ha hatt i 1996/97 både er i bedre forfatning i dag, og at han vanskelig kan vurderes å være til fare for sine barn. Ideelt sett ville det antagelig likevel være en fordel dersom han på eget initiativ kunne se behovet for og oppsøke hjelp for sin egen del. Dette ville antagelig også trygge barnas mor.

Når det gjaldt problemstilling 3 om mors reaksjoner, fant hun det vanskelig å gi et klart råd og ville avvente hovedforhandlingen.

For herredsretten ble partene den 3 februar 2000 enige om at A skulle la seg undersøke av psykiater. Avtalen er referert foran og lagmannsretten viser spesielt til punkt 3 om A s helse eller personlighet innebar noen noen risiko for barna i samvær. Psykiater Johan Bratholm konkluderte i sin rapport 22 august 2000 slik:

Jeg kan ikke finne slike sider ved As psykiske helse eller personlighet som kan innebære risiki for barna i samvær med ham.

Psykolog Koch og psykiater Bratholm har vært ført som sakkyndige vitner for lagmannsretten. De har i store trekk fastholdt sine konklusjoner, dog slik at psykolog Koch har forklart at hun for herredsretten ikke ga noen klar anbefaling om vektleggingen av mors reaksjoner for spørsmålet om samvær. For lagmannsretten har hun forklart at spørsmålet om samvær plager mor mye og at mor har beskrevet sine reaksjoner som så sterke at det etter psykologens mening virker inn på mors funksjon i hverdagen og på den omsorgen mor kan gi barna. Hun har fremholdt at mor er en sårbar personlighet som ikke tåler mye og at dette er dilemmaet i saken.

Bs behandler, psykolog Johnny Broen, har også vært ført som sakkyndig vitne for lagmannsretten. B gikk i år 2000 15 ganger i støtte- og innsiktsorientert terapi hos ham og har hittil i år vært hos ham ti ganger. Hun ble henvist på grunn av depresjonsfølelse. Psykolog Broen har beskrevet hennes aktuelle plager som vedvarende problemer knyttet til samværsordningen. Han har forklart at hun bærer kjennetegn på sjokkartede opplevelser og han har referert deler av hva hun har fortalt ham. I tillegg til episoder med og forholdet til barna har hun fortalt ham at A i barnas nærvær har omtalt hennes far «som den største jævel på jord» og at hun har vært redd for at hennes far skulle bli skadet, endog drept. Overfor psykolog Broen har B gitt uttrykk for at de sakkyndige psykolog Koch og psykiater Brathom har bagatellisert situasjonen og at hun føler seg mistenkeliggjort. Hun har etterlyst respekt for sine egne opplevelser og erfaringer med A. Psykolog Broen har beskrevet B som vedvarende utrygg og at samværsspørsmålet for henne overskygger alt annet, men at samtalene med ham har hatt terapeutisk effekt og at hun er i bedring. Han har ikke sagt seg enig med psykolog Koch i at B har en sårbar personlighet.

Lagmannsretten har forståelse for at psykolog Koch og psykiater Bratholm ikke har ønsket å gi A noen diagnose eller vurdere ham i mer generelle vendinger, men at de i stedet har knyttet sin vurdering direkte til en konklusjon i forhold til samvær med barna. Lagmannsretten konstaterer at de begge er enige om at As personlighet eller helse ikke er til fare for eller medfører risiki for barna. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å sette seg utover de sakkyndiges oppfatning. Det legges således til grunn at As omfattende skriverier ligger innenfor det som kan kalles normalt etter et samlivsbrudd selv om det vitner om mangler i den kritiske sans at så mye ble sendt til herredsretten og spredd for øvrig. Lagmannsretten har også forståelse for at de begge fra en psykologisk og psykiatrisk synsvinkel ikke synes det nå bør legges avgjørende vekt på de oppfatninger som den gang kom til uttrykk i skriveriene om incest og for øvrig.

Lagmannsretten finner grunn til å understreke at spesielle personlighetstrekk vil ha svært forskjellig betydning avhengig av om det dreier seg om daglig omsorg eller om samvær. I samværssaker skal det mye mer til før trekk ved personligheten får betydning. Likevel kan ikke personligheten vurderes for seg, i samværssaker må samspillet mellom partene tillegges vekt. Mors redsel for at fars samvær er skadelig for barna og at det går ut over hennes omsorgsevne er et hyppig brukt argument i samværssaker. På lengre sikt kan dette i de fleste saker ikke ha avgjørende betydning.

I denne saken finner lagmannsretten at As oppfatninger, opptreden og skriverier før, under og etter samlivsbruddet har gitt B god grunn til bekymring for hans psykiske helsetilstand og for hva han kunne finne på. Det er forståelig at det hun har opplevd har gjort et voldsomt inntrykk på henne og at det fremdeles preger hennes forhold til ham. Lagmannsretten legger til grunn at A i sin opptreden overfor B har påført henne meget store belastninger som har påvirket hennes helsetilstand i vesentlig grad og at hun fremdeles sliter med helseplager som hun får behandling for av psykolog Broen og som har sammenheng med hennes frykt for at samvær med faren er skadelig for barna. Hennes frykt for seksuelle overgrep, særlig mot datteren E, er bare en del av dette.

Lagmannsretten finner spesielt grunn til å nevne at As hårklipp av E i april 1998 er meget kritikkverdig. Partene hadde da gjennomgått to opprivende saker som endte med forlik henholdvis 30 oktober 1996 og 9 oktober 1997. B hadde den daglige omsorgen og det kunne ikke være tvil om at avgjørelser om hårklipp lå under henne. Det er et gjennomgående tema i forlikene at begge skal bidra til at situasjonene mellom partene ikke skal tilspisses. Det er spesielt nevnt at «Barna skal skjermes mot voksenkonflikten» og A har i det siste forliket erkjent at han har brutt dette punkt i det første forliket. Det kan derfor etter lagmannsretten mening ikke være tvil om at A var fullt klar over at hårklipp fra hans side ville være meget provoserende og lett kunne føre til at B anså det siste forliket for brutt, ikke minst fordi han året før i mai 1997 også hadde tatt seg til rette og klippet Es hår. Lagmannsretten finner også grunn til å nevne at «tvangsklipping» av selv små pikers hår, lett fører tankene i retning av straff for deres seksuelle atferd. A er etter lagmannsrettens mening selv meget å bebreide for at B fant det nødvendig å ta opp samværsspørsmålet påny, for at konflikten fremdeles verserer mellom dem og for de problemer det medfører for hennes helse og omsorgsevne.

Lagmannsretten legger til grunn at de to guttene ønsker samvær med far slik som beskrevet av psykolog Koch og at deres tidligere reaksjoner før overnattingsbesøk først og fremst skyldes deres følelse av konflikten mellom foreldrene. Lagmannsretten finner imidlertid grunn til å nevne at han tydeligvis har vanskelig for å la være å trekke barna inn i voksenkonflikten og har en hang til å balansere på en grense. Selv om det tilsynelatende kan se uskyldig ut, setter det guttene i en lojalitetskonflikt når han i et brev så sent som 22 mars 2001, hvor han inviterer til en tur til badeland i - -, avslutter med «Ha det bra, og gi E og mamma en klem fra meg.» Han vet at B ikke ønsker noen klem fra ham og at hans ønske gir guttene et problem å hanskes med. For øvrig har han selv erkjent å ha brutt forliket uten at han har ønsket å konkrtetisere det. Slik forholdet har vært mellom partene kunne han ikke tro at et brudd selv på mindre punkter ikke ville kunne få betydning.

Ved den konkrete fastsettelsen av samvær bygger lagmannsretten på den samværsordning som har vært praktisert for guttene siden den midlertidige forføyning av 19 mars 1999 med dagsamvær lørdag hver annen uke og som ble videreført ved Asker og Bærum herredsretts dom av 29 september 2000. Den har forløpt på en måte som har gjort at B har akseptert dommen på dette punkt. Hennes frykt nå dreier seg om overnattingssamvær. Til tross for barnelovens alminnelige syn at barna har rett til samvær med den forelder som ikke har den daglige omsorg og at det skal mye til for å nekte denne samvær, finner lagmannsretten at det på det nåværende tidspunkt ikke er riktig å utvide samværet med overnatting. Fra domsavsigelsen løper samværet derfor som før.

Blant annet under hensyn til den behandling B gjennomgår og som har positiv effekt, finner lagmannsretten grunn til å bestemme en progresjon i samværet med guttene fra årsskiftet 2001/2002. Hun vil da ha fått noe mer tid på seg, og de umiddelbare inntrykk og reaksjoner fra den rettslige behandling vil da erfaringsmessig tones noe ned. Fra 5 januar 2002 skal derfor A ha overnattingssamvær hver annen helg med start klokken 1100 lørdag og med slutt klokken 1800 søndag. Fra 5 juli 2002 skal A ha overnattingssamvær med guttene hele helgen fra fredag klokken 1800 til søndag klokken 1800.

De fastsatte samvær bortfaller når B har ferie med fravær fra bopel sammen med barna i påske, pinse og sommerferie, og dessuten jule- og nyttårsaften.

Det fastsettes ikke særskilt hvordan henting og bringing skal finne sted, idet lagmannsretten bygger på at det skjer på samme måte som nå.

Selv om lagmannsretten legger opp til en progresjon i samværet med guttene finnes det nå ikke å foreligge tilstrekkelig grunnlag for å fastsette ettermiddagssamvær fra 5 januar 2002 i den uken det ikke er overnattingssamvær eller samvær under høytider og i ferier. Det betyr at det fortsatt vil være en potensiell konflikt om en mulig progresjon frem mot vanlig samvær etter barneloven. Slik saken ligger an må lagmannsretten overlate dette til avtale mellom partene, som generelt må anses som det heldigste, eller til senere mellomkomst fra domstolenes side.

Når det gjelder E fastsettes det på det nåværende tidspunkt ikke noe samvær, da det slik lagmannsretten vurderer det, vil gå ut over Bs omsorgsevne i en slik grad at det ikke vil være til barnas beste, hverken for E eller for guttene. Også her vil det være mulighet for konflikt i fremtiden. Lagmannsretten viser til det som er sagt i forrige avsnitt om dette.

Anken i saken om E har vært forgjeves, men lagmannsretten finner å burde frita A fra erstatningsplikten etter unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Anken fra A i saken om C og D kan ikke sies å ha vært forgjeves da lagmannsretten fra årsskiftet 2001/2002 har gitt ham mer samvær enn herredsretten. Saksomkostningsspørsmålet skal derfor avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd. Lagmannsretten anser saken dels vunnet og dels tapt for begge parter og finner at hver av partene bør bære sine omkostninger etter tvistemålsloven §174 første ledd.Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I sak nr 00-03617 A/01:

Herredsrettens dom om at A ikke skal ha samvær med E stadfestes.

I sak nr 00-03618 A/01:

A skal ha samvær med C og D annenhver lørdag fra klokken 1100 til klokken 1800 frem til årsskiftet 2001/2002. Fra og med 5 januar 2002 skal han ha overnattingssamvær med C og D hver annen helg fra lørdag klokken 1100 til søndag klokken 1800 frem til utløpet av juni 2002. Fra 5 juli 2002 skal A ha overnattingssamvær med C og D hver annen helg fra fredag klokken 1800 til søndag klokken 1800. De fastsatte samvær bortfaller når B har ferie sammen med barna med fravær fra bopel i påske, pinse og sommerferie, og dessuten jule- og nyttårsaften.

I begge saker:

Hver av partene bærer sine saksomkostninger.