LB-2000-3533
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-05-14 |
| Publisert: | LB-2000-03533 |
| Stikkord: | Forsøk på drap |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Heggen og Frøland herredsrett Nr 00-00248 M - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03533 M/02. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Arne Willy Dahl) mot A (Forsvarer: Advokat Knut R. Lie). |
| Forfatter: | Lagdommer Hans Kr. Bjerke. Tilkalt dommer, førstelagmann Odd Jarl Pedersen. Tilkalt dommer, byrettsdommer Finn Eilertsen. 4 lagrettemedlemmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §39, §49, §228, §39b, Psykisk helsevernloven (1961) §5, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5a |
A, født *.*. 1971, bopel X, er for tiden innlagt ved Veum psykiatriske sykehus etter lov om psykisk helsevern §5. Han er tømrer, men er uføretrygdet. Han er ugift og har ingen å forsørge.
Ved tiltalebeslutning av 15. september 1999, utferdiget av statsadvokatene i Oslo, er A satt under tiltale ved Heggen og Frøland herredsrett i medhold av strl §39b nr 1, til ervervelse av rettens dom med bemyndigelse for påtalemyndigheten til å anvende de i strl §39 nr 1 a-f nevnte sikringsmidler mot ham for en tid av inntil 5 - fem - år, for i sinnsykdom å ha foretatt en ellers straffbar handling, nemlig overtredelse av:
Straffeloven §233 første ledd, jf. §49,
for å ha forsøkt å forvolde en annens død.
Grunnlag er følgende forhold:
Søndag 25. oktober 1998 i Y forsøkte han å drepe B ved å tilføre henne et knivstikk i mageregionen. Han lyktes ikke i sitt forehavende da knivstikket ikke rammet livstruende og/eller fordi B kom til behandling på sykehus.
Påstand om erstatning forbeholdes nedlagt.
Heggen og Frøland herredsrett avsa dom den 8. september 2000 med slik domsslutning:
1. Påtalemyndigheten gis for et tidsrom av inntil fem -5- år bemyndigelse til å anvende de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39, nr 1, bokstavene a) til f) ovenfor A, født *.*. 1971.
2. A dømmes til å betale erstatning for økonomiske tap med kr 10.800,- til B innen to -2- uker fra dommens forkynnelse.
3. A dømmes til å betale erstatning for ikke-økonomisk tap med kr 100.000,- til B innen to -2- uker fra dommens forkynnelse.
A har anket over bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet samt sikringsspørsmålet og erstatningsavgjørelsen. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 28. november 2000 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Sarpsborg tinghus den 8. og 9. mai 2001. Tiltalte avga forklaring. Det ble avhørt 6 vitner og den oppnevnte sakkyndige, overlege Dag Norum, ga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand:
1. Påtalemyndigheten gis bemyndigelse overfor A, født *.*. 1971, til å anvende de i straffeloven §39, nr 1, a) til f) nevnte sikringsmidler for en periode på fire år.
2. A dømmes til å betale økonomisk skade med kr 1.800,- til B.
3. A dømmes til å betale erstatning for ikke-økonomisk tap med kr 100.000,- til B.
Bistandsadvokaten la ned slik påstand som i postene 2 og 3 i aktors påstand.
Forsvareren la ned slik påstand:
I sikringssaken
Prinsipalt:
A frifinnes.
Subsidiært:
Sikringsbemyndigelsen begrenses i art og tid etter rettens skjønn.
Erstatning:
Erstatning til fornærmede utmåles etter rettens skjønn.
Lagmannsretten bemerker:
Lørdag 24. oktober 1998 inntok tiltalte A noe amfetamin om morgenen. Om kvelden drakk han pilsnerøl først hjemme hos en slektning og senere på en pub i - - . Etter at puben stengte, dro tiltalte sammen med sin søster og hennes samboer B på fest hjem til C. Der drakk tiltalte mer alkohol, formentlig akevitt og vin, men muligens også noe øl. Han ble etter hvert kraftig beruset, og har selv betegnet seg som «drita full». Lagmannsretten legger til grunn at det i løpet av kvelden og natta var visse uoverensstemmelser mellom tiltalte og B uten at lagmannsretten finner grunn til å gå nærmere inn på disse da de ikke er av betydning for avgjørelsen av de spørsmål saken reiser.
Lagmannsretten legger til grunn at B sovnet i en stol hjemme hos C på morgensiden søndag 25. oktober. Tiltalte A reiste seg plutselig opp og sa høyt at han skulle skjære strupen over på B. Lagmannsretten legger til grunn at hans utsagn ikke hadde noen konkret foranledning. Hans søster, som er kjent med de psykiske lidelsene tiltalte har, jf nedenfor, ble engstelig og forsøkte å stoppe tiltalte i å gå på kjøkkenet hvor hun forsto at han ville hente en kniv. Imidlertid slo tiltalte henne slik at hun antakelig mistet bevisstheten en kort stund. Tiltalte gikk på kjøkkenet og hentet en såkalt biffkniv, dvs. en kniv som er av vanlig størrelse i et spisebestikk, og hadde takkete knivblad. Med vitende og vilje stakk tiltalte kniven i magen på B mens hun sov i stolen. Mest sannsynlig slo han henne i ansiktet først slik at hun bl.a fikk ødelagt et par tenner. B våknet ved slaget og/eller stikket i magen, men besvimte umiddelbart etter at hun oppdaget at hun blødde fra magen. Tiltaltes søster var i mellomtiden kommet til seg selv, og det første hun tenkte på var å se hvordan det sto til med B idet hun var redd broren hadde gjort alvor av sin trussel om å skjære strupen over på B. Det søsteren så var at B lå bevisstløs i stolen og blødde fra magen. Tiltalte hadde nå dratt kniven ut av magen til B og satt rolig i en stol. Tiltaltes søster forsøkte etter evne å hjelpe B, mens tiltalte gjorde lite eller intet i så henseende, mens verten, som lite hadde sett av det hele, fikk tilkalt ambulanse og politi.
Tiltalte har erkjent at han med vitende og vilje stakk kniven i Bs mage, men har benektet at han gjorde dette for å drepe henne. Lagmannsretten finner bevist at tiltalte da han stakk ønsket å drepe B, slik han tidligere på kvelden hadde truet med i form av å skjære strupen over på henne. Da han stakk henne i magen med kniven var det for ham overveiende sannsynlig at døden ville inntre. Lagmannsretten legger til grunn at han etter å ha tenkt seg noe om unnlot å føre kniven opp eller til siden i hennes mage, men bare trakk den ut. Det bemerkes at til politiet sa tiltalte kort tid etter at han hadde begått ugjerningen, at mens kniven var i Bs mage tenkte han på at han ønsket å drepe B, men at han «koblet raskt ut denne tanken og trakk kniven rett ut igjen». Drapsforsøket var imidlertid da alt foretatt.
Som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor, er tiltalte strafferettslig utilregnelig på grunn av sinnssykdom. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å anta at hans sinnslidelse kan ha utelukket at han utviste forsett. Det foreligger heller ikke grunnlag for å si at tiltalte var bevisstløs som følge av rus eller av andre grunner i gjerningsøyeblikket.
Tiltalte har således forsettlig begått en ellers straffbar handling i form av forsøk på drap, jf strl §233, jf §49.
Tiltalte er i dag 30 år gammel. Han er tidligere domfelt 3 ganger, bl.a for overtredelse av strl §228 første ledd ved to anledninger, tyverier, bilbrukstyverier og overtredelse av narkotikalovgivningen m.m. Ved den siste dom av 23. mai 1997 ble tiltalte idømt 7 måneders ubetinget og 90 dagers betinget fengsel, og straffen ble sonet i Oslo kretsfengsel i 1997, hvoretter han ble prøveløslatt med resttid på 92 dager.
Tiltalte har hatt et ganske omfattende rusmiddelproblem. Han begynte å sniffe allerede da han gikk i ungdomsskolen, og begynte på den tiden også å drikke en del øl. I 18-års alderen begynte han med hasj, og i 24-års alderen begynte han med amfetamin. Det bemerkes at han har greid å fullføre militærtjenesten, men senere har han bare hatt tilfeldige jobber og stort sett levd av ledighetstrygd og sosialstønad inntil han, formentlig i 1998, ble uføretrygdet. Tiltalte har hatt flere opphold i Veum psykiatriske sykehus fra 1995. Ved innleggelsene, i allfall frem til september 1998, har han vært klart psykotisk med usammenhengende og forvirrende tale og varierende groteske vrangforestillinger, slik det nærmere er gjort rede for i den rettspsykiatriske erklæringen av 10. juli 1999. På den tiden han ble observert var han også i Veum sykehus hvor han hadde vært fra 11. desember 1998, og under oppholdet der fremkom det ifølge de sakkyndige sikre psykotiske vrangforestillinger i form av hørselhallusinose i perioder. Han har fortalt til de sakkyndige, hvilket han bekreftet under ankeforhandlingen, at han har opplevd å ha en slags radio i hodet. Han har også i perioder trodd han var Jesus eller Noah. Han har vært undergitt behandling med diverse antipsykotiske preparater slik det nærmere fremgår av den rettspsykiatriske erklæringen. I tillegg kan nevnes at han siden årsskiftet har blitt behandlet med preparatet Solian, som synes i noen grad å ha hatt positiv effekt på ham.
De sakkyndige legger til grunn at tiltalte de siste årene har utviklet en kronisk sinnslidelse i form av schizofreni. Han psykotiske reaksjoner ved tidlige innleggelser og også mellom innleggelsene må i første rekke relateres til denne tilstanden, mener de sakkyndige. Overlege Norum har i lagmannsretten fremhevet at tiltaltes schizofreni er kronisk og at lidelsen er noe tiltalte vil fortsette å ha. Den terapi han undergis tas sikte på å holde symptomene unna. Det fremheves av de sakkyndige at amfetamin og andre rusmidler virker som utløsende og provoserende faktorer. Han er ifølge de sakkyndige emosjonelt avflatet, kritikkløs og tøvete. De antipsykotiske preparatene har hatt en begrenset og til dels tvilsom effekt på ham tidligere, men etter det som er opplyst for lagmannsretten kan som nevnt en del tyde på at preparatet Solian muligens kan være ham til hjelp.
Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte A er strafferettslig utilregnelig da han er psykotisk på grunn av schizofreni. Hans psykiske lidelse, som er kronisk, har en dårlig prognose, og det må legges til grunn at han er langtidspasient innen psykiatrien. Etter det opplyste antar lagmannsretten at A mest sannsynlig vil bli utskrevet fra Veum innen årets utløp. Den handlingen lagmannsretten har funnet bevist at tiltalte har begått, har han begått i sinnssykdom.
Lagmannsretten er av den oppfatning at tiltalte bør undergis sikring som påstått av påtalemyndigheten. Lagmannsretten har som nevnt funnet det bevist at tiltalte har foretatt en straffbar handling i sinnssykdom, jf strl §39 nr 1. Handlingen er en alvorlig voldsforbrytelse. Lagmannsretten finner videre at på grunn av tiltaltes sinnstilstand er det kvalifisert fare for at han på nytt vil begå en alvorlig voldsforbrytelse. Som ovenfor nevnt er han tidligere dømt for vold, men ikke voldsforbrytelse av det alvorligste slaget. Det er for lagmannsretten som for byretten opplyst at tiltalte har slått sin søster flere ganger, og han også slått sin mor flere ganger. Moren har for lagmannsretten opplyst at hun en gang ble så kraftig slått at hun fikk blått øye.
Lagmannsretten vil videre fremheve at tiltalte i sin forklaring for lagmannsretten har opplyst at lørdag den 24. oktober etter at han hadde tatt amfetamin, og mens han var hjemme for å stelle seg før han skulle på pub i - -, vurderte å ta med seg en lommekniv som han skulle bruke til å stikke en bestemt person med dersom denne personen helte øl i hodet på ham. Tiltalte opplyste at han likevel ikke tok med seg kniven. Da de sakkyndige avga sin erklæring i juli 1999 hadde de ifølge overlege Norum ikke så meget kunnskap om tiltaltes forskjellige voldsutøvelser som overlege Norum hadde etter å ha fulgt ankeforhandlingen. I den psykiatriske erklærings konklusjon punk 4 heter det «Vi antar at det av den grunn er en viss risiko for gjentakelse av straffbare handlinger». De sakkyndige vurderte faren for nye lovbrudd noe større under forhandlingene i herredsretten, og overlege Norum har for lagmannsretten ytterligere forsterket sin vurdering av prognosen for nye lovbrudd fra tiltaltes side. Han finner i dag at det må antas å være en nærliggende fare for at A på nytt vil begå en alvorlig voldsforbrytelse. Forutsetningen for denne prognosen er imidlertid at tiltalte ikke tar sine medisiner som han skal og bruker berusende og bedøvende midler. Lagmannsretten slutter seg til denne vurderingen.
Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte i tiden etter knivstikkingen av B og frem til i dag fra tid til annen bruker rusmidler. Det kan nevnes at det i journalnotat fra Veum sykehus, datert 20. april i år, opplyses at A fikk tatt prøver i forhold til bruk av rusmidler den 9. februar og 21. februar i år. Prøvene ga utslag på cannabis. I den perioden opplevde sykehuset A som mer psykotisk og at han kunne stå stille og stirre på de ansatte med mange rare tanker i hodet. Det opplyses imidlertid at A etter hvert har fått noe mer selvinnsikt. Lagmannsretten legger til grunn at uten nødvendig og hensiktsmessig medikamentell behandling, i tillegg til miljøterapi, vil A raskt kunne bli tiltagende psykotisk og dermed farligere. I tråd med medisinsk personells vurderinger antar lagmannsretten at veien til rusmidler blir svært kort dersom A opplever økende grad av angst og økende grad av psykotiske symptomer. Vesentlig for lagmannsretten er at A lett vil kunne «selvmedisinere seg» med rusmidler og som en følge av dette utvikle farlighet fordi kontrollfunksjonene hans da forsvinner. Ved bruk av berusende og bedøvende midler vil symptomene på sykdommen, altså psykosen, blusse opp, A vil miste evnen til kontroll og vil derigjennom etter lagmannsrettens syn kunne bli så farlig at han kan representere en alvorlig trussel for andres liv og helse. Så lenge A er under et regime i et sykehus, hvilket innebærer at han får riktig medisinering og terapi, er ikke tilbakefallfaren kvalifisert. Faren for nye lovbrudd er imidlertid kvalifisert på grunn av As psykose når han ikke er undergitt en institusjonell struktur som nevnt.
Sannsynligheten for at han vil bruke berusende og bedøvende midler og ikke ta sin medisin, er betydelig når han ikke er i institusjon. Lagmannsretten finner således at vilkåret om tilbakefallsfare i strl §39 nr 1 er oppfylt. Lagmannsretten vil føye til at den finner at kravet i den nye straffeloven §39 for tvungen psykisk helsevern om at det skal foreligge en «nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en alvorlig forbrytelse som krenker og utsetter for fare andres liv, helse eller frihet», er oppfylt.
Lagmannsretten finner videre at tiltalte bør undergis sikring for å verne samfunnet. Midlet i strl §39 nr 1 a er ikke særlig aktuelt for hans tilfelle, men vil bli tatt med blant de sikringsmidler som påtalemyndigheten vil kunne benytte. Alternativene i nr 1 b og c er aktuelle i As tilfelle. Det samme er i høy grad alternativet i nr 1 e. Lagmannsretten bemerker, i tråd med de sakkyndiges vurdering, at A er en langtidspasient innen psykiatrien. Overlege Hymer har i sitt journalnotat av 20. april 2001 fremhevet at A fortsatt bør være innlagt til behandling slik at han kan etableres på en forsvarlig måte og selv ha oppnådd en innsikt i sin egen situasjon slik at han på egenhånd kan fortsette det behandlingsopplegget som er lagt fra sykehusets side.
Lagmannsretten har vurdert om den skal beslutte at påtalemyndigheten også kan anvende sikringsmidler som nevnt i §39 nr 1 f. Lagmannsretten er kommet til at en slik fullmakt bør gis. Som nevnt ovenfor er det betydelig fare for at A ikke vil ta de nødvendige medisiner han har fått anvisning på når han ikke er undergitt sykehusets regime og ikke som i dag kan profittere på opplegget der. Risikoen for «selvmedisinering» er betydelig med den følge at symptomene på psykosene blomstrer opp, og faren for nye voldslovbrudd er kvalifisert. Påtalemyndigheten bør på denne bakgrunn kunne undergi A fengslig forvaring slik at han kan frihetsberøves frem til adekvate tiltak ellers utenfor fengselet kan etableres. Hensynet til allmennhetens behov for trygghet tilsier at påtalemyndigheten som et siste sikkerhetsalternativ for å verne samfunnet har adgang til å benytte fengslig forvaring som nevnt i strl §39 nr 1 f. Lagmannsretten føyer til at innenfor dette alternativ er det adgang til betydelig fleksibilitet, eksempelvis slik at A i tilfelle fengslig forvaring blir nødvendig eksempelvis kan settes inn i det lokale fengselet i - - .
I tråd med aktors påstand fastsettes sikringstiden til et tidsrom av 4 år.
Fornærmede B har krevd erstatning for ødelagt genser med kr 1.800,-. Kravet er godtatt av A, og det vil således bli avsagt dom for beløpet.
B har videre krevd oppreisning jf skadeserstatningsloven §3-5a. Ved As knivstikk ble B påført et åpent sår under venstre ribbensbue med hull i magesekken. Hun ble operert. I forbindelse med operativ undersøkelse av magen ble det påvist foruten stikkskade at fornærmede hadde brokk øverst i bukveggen. Hun ble operert for denne lidelsen samtidig som hun ble operert for skaden i magen. Som en følge av stikkskadene har B fått et skjemmende arr på magen som gjør at hun daglig blir minnet om den voldsforbrytelsen hun ble utsatt for av A. Hun finner arret også så skjemmende at hun kvier seg for å gå i bikini. I tillegg kommer at hun har smerter i magen i forbindelse med fysiske bevegelser som dans. Lagmannsretten legger til grunn at B har fått sin livskvalitet noe redusert som følge av legemsbeskadigelsen. Det antas at de problemer hun nå har i magemuskulaturen og ellers ikke skyldes brokkoperasjonen. I tillegg til de nevnte fysiske skader og ubehag og at hun vet at hun ble utsatt for et drapsforsøk, nevner lagmannsretten at B lå og sov da hun ble angrepet av A og således var i en forsvarsløs posisjon og ble påført skade uten at det var noen foranledning i form av provokasjon av betydning fra hennes side.
Lagmannsretten finner at vilkårene for erstatning for ikke-økonomisk skade, jf skadeserstatningsloven §3-5a er til stede.
Lagmannsretten er kommet til at det erstatningsbeløpet herredsretten fastsatte er noe for høyt, og finner at erstatningen passende kan settes til 75.000 kroner. Ved denne fastsettelsen har lagmannsretten sett hen til erstatningsnivået i straffesaker med personskade, herunder et tilfelle omhandlet i Rt-1999-887 (se s 894) hvor erstatningen for legemskrenkelse ble satt til 25.000 kroner, men den skadevoldende handling, legemsbeskadigelse med kniv som et forsøk på drap, samt skadene og forholdene ellers er samlet sett alvorligere i nærværende sak enn i det tilfellet.
Saksomkostninger er ikke påstått og vil heller ikke bli idømt.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Påtalemyndigheten gis for et tidsrom av inntil 4 -fire- år bemyndigelse til å anvende de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr 1 bokstavene a - f overfor A, født *.*. 1971.
2. A dømmes til å betale i erstatning for økonomisk tap 1.800 -ettusenåttehundre- kroner til B innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.
3. A dømmes til å betale erstatning for ikke-økonomisk tap med 75.000 -syttifemtusen- kroner til B innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.