LB-2000-3544 RG-2001-1148
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-03-26 |
| Publisert: | LB-2000-03544 RG-2001-1148 (158-2001) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-05210 M/86 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03544 M/03. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Kst. statsadvokat Kim Ellertsen) mot A (Forsvarer: Advokat Berit Reiss-Andersen). |
| Forfatter: | Lagdommer Vincent Galtung, formann. Lagdommer Sidsel B. Lindseth. Herredsrettsdommer Liv Ingunn Mikelsen. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Legemiddelloven (1992), §62, Straffeprosessloven (1981) §344, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Oslo byrett avsa 30. oktober 2000 dom med slik domsslutning:
1. A, født *.*..62, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd, jf femte ledd og legemiddelloven §31 annet ledd jf §24 første ledd sammenholdt med straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 2 -to- år. Ved soningen fragår 22 -tjueto- dager for utholdt varetekt.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.
Om det nærmere saksforhold og tiltaltes personlige forhold vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Tiltalte har anket over straffutmålingen. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 29. november 2000 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 16. mars 2001. Tiltalte møtte og avga forklaring - ved hjelp av tolk. Det ble ikke avhørt vitner, men foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Forsvareren la ned påstand om at tiltalte anses på mildeste måte.
Aktor la ned påstand om at anken forkastes.
Lagmannsretten skal bemerke:
Ved byrettens dom ble tiltalte, som er irakisk statsborger bosatt i Norge, dømt for kjøp og oppbevaring av ca 30 gram heroin. Det aktuelle partiet på ca 30 gram ble kjøpt 22. februar 1999, og deretter oppbevart frem til tiltalte dagen etter ble pågrepet av politiet. Domfellelsen gjelder også bruk av heroin i tiden frem til pågripelsen.
Tiltalte har forklart at partiet på ca 30 gram ble kjøpt for 16.000 kroner. Da som nå hadde han ikke annen inntekt enn sosialstønad, og kjøpet skjedde på kreditt. Tiltalte har videre forklart at kjøpet var ment å være selvfinansierende - dvs at tanken var å videreselge, i mindre partier, så mye at han kunne dekke opp beløpet på 16.000 kroner. Resten av partiet skulle være til eget bruk.
Lagmannsretten bemerker at et finansieringsopplegg som beskrevet i og for seg er plausibelt nok, på grunn av den høyere pris man oppnår ved salg i små kvanta. Både aktor og forsvarer har antydet at man skjønnsmessig må legge til grunn at ca halvparten var ment til eget bruk. Lagmannsretten slutter seg til dette.
For så vidt gjelder de ca 15 gram som etter dette var ment til eget bruk, bemerker lagmannsretten at et såpass stort parti uansett innebærer at det foreligger en ikke ubetydelig spredningsfare.
For så vidt gjelder de ca 15 gram som var ment solgt, har tiltalte forklart at meningen ikke var å selge stoffet på gaten - men å selge det til bekjente, bekjente som allerede var rusmisbrukere. Lagmannsretten tillegger dette liten vekt. Noen særlig sikkerhet for at narkotikaen holder seg innenfor det lukkete miljøet har man uansett ikke. Likeledes har det, slik lagmannsretten ser det, liten betydning at disse ca 15 gram skulle selges for å finansiere eget forbruk. Uansett motiv blir effekten ved salg - dvs spredningen av stoffet - den samme.
Med hensyn til det alminnelige straffenivå for befatning med ca 30 gram heroin tar lagmannsretten utgangspunkt i Høyesteretts avgjørelse i Rt-1994-73. Oppbevaring av vel 30 gram heroin førte her til to års fengsel.
Lagmannsretten er imidlertid enig med forsvareren i at det i de senere år har vært en tendens til en viss lemping av straffenivået i narkotikasaker. Primært gjelder nok dette for kjøp av narkotika som fullt ut er til eget bruk. Men lagmannsretten legger til grunn at det også har vært en tendens til lemping mer generelt - så lenge det ikke dreier seg om de mest alvorlige saker. Det vises særlig til Høyesteretts dom i Rt-2000-1446, med videre henvisninger. I den foreliggende sak må det som nevnt legges til grunn at ca halvparten av kvantumet var ment til eget bruk.
For så vidt gjelder spesielle omstendigheter i den foreliggende sak, pekes i formildende retning på at renhetsgraden i det aktuelle partiet var relativt lav - ca 25 prosent. Videre peker lagmannsretten på at det må legges til grunn at tiltalte i flere narkotikasaker har ydet bistand til politiet, ved å gi navn på mulige impliserte. Forholdene rundt tiltaltes bistand til politiet er for øvrig dårlig opplyst for lagmannsretten. Men uansett om tiltaltes bistand ikke skulle ha ført til pågripelser eller lignende, kan ikke bistanden - slik byretten ser ut til å mene - uten videre betegnes som verdiløs. Slik forholdet er opplyst for lagmannsretten kan bistanden imidlertid ikke tillegges særlig stor vekt.
Saken er blitt noe gammel, drøyt to år. Heller ikke dette kan imidlertid tillegges synderlig vekt. Det vises til byrettens bemerkninger på dette punkt.
Et særlig forhold relaterer seg til tiltaltes bakgrunn. Tiltalte kom til Norge i 1994, som såkalt kvoteflyktning etter Gulf-krigen. Han hadde da sittet tre år i flyktningeleir i Saudi-Arabia. Det må legges til grunn at tiltalte, som i sin tid tjenestegjorde i den irakiske hær, på et tidspunkt ble dømt til døden av regimet. Dommen ble senere omgjort til en langvarig fengselsstraff, og tiltalte har sittet flere år i irakiske fengsler - under kummerlige forhold. Det må også legges til grunn at en av hans brødre ble henrettet av regimet, samt at både hans mor og hans kone ble drept under Gulf-krigen. I Norge fikk tiltalte innvilget politisk asyl i løpet av 1994.
Lagmannsretten finner at tiltaltes spesielle og særdeles belastende bakgrunn må tillegges noe større vekt enn det byretten synes å ha gjort.
På den annen side har det betydelig vekt i straffskjerpende retning at tiltalte også tidligere er dømt - i Norge - for en grov narkotikaforbrytelse. Også den tidligere dom gjaldt befatning med heroin. Ved daværende Eidsivating lagmannsretts dom av 21. juni 1995 ble tiltalte dømt til tre år og seks måneders fengsel for medvirkning til oppbevaring av 181,6 gram heroin. Tiltalte ble etter det opplyste løslatt fra soning av denne dommen i mai 1997.
I skjerpende retning har lagmannsretten også lagt en viss vekt på at tiltalte, i henhold til sin egen forklaring, fortsatt bruker narkotika. Han har forklart at han ikke lenger bruker heroin, men at han bruker amfetamin jevnlig.
Etter en samlet vurdering - hensett også til bestemmelsen i straffeprosessloven §344 - finner lagmannsretten ikke grunn til å sette fengselsstraffen lavere enn det byretten har gjort. Anken blir derfor å forkaste.
Saksomkostninger for lagmannsretten er ikke påstått, og blir ikke idømt.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.