LB-2000-3582

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-03-01
Publisert:	LB-2000-03582
Stikkord:	Trygderett, Yrkesskade
Sammendrag:
Saksgang:	Trygderetten TRR-2000-01186 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03582 A/03.
Parter:	Saksøker: A (Prosessfullmektig: Advokat Lars Olav Skårberg). Saksøkt: Staten v/Rikstrygdeverket (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Siri K Kristiansen).
Forfatter:	Lagmann Berit Fosheim. Lagdommer Einar Kaspersen. Tilkalt dommer, sorenskriver Ola P Svor
Lovhenvisninger:	Folketrygdloven (1997) §13-4, Tvistemålsloven (1915) §172, Forvaltningsloven (1967) §41, Rettsgebyrloven (1982) §10

Saken gjelder spørsmålet om trygderettens kjennelse om ikke å tilkjenne menerstatning som følge av yrkessykdom er gyldig.

Saksøker, A er født i 1933. Han begynt å arbeide på Fornebu flyplass i 1961. Frem til 1966 arbeidet han i vaskeriet og som demontør og mekaniker. Deretter flyttet han arbeidsplass til «koksaverket», i en hangar. Der arbeidet han i vinggruppa frem til 1986 da han gikk over til administrativt arbeid. I hele perioden 1961 til 1986 var han jevnlig i kontakt med forskjellige løsemidler.

A ble uføretrygdet i 1997 på grunn av poliomyositt, som er en muskelsykdom. Det er ingen sammenheng mellom den sykdommen og saken her.

I 1998 søkte han folketrygden om menerstatning på grunn av løsemiddelskader. Han oppga å ha fått frysninger, kvalme, tap av smak- og luktesans samt dårligere hukommelse og konsentrasjonsproblemer.

Bærum trygdekontor innstilte 17 februar 1999 på at søknaden skulle avslås, og Rikstrygdeverket avslo søknaden ved vedtak av 19 august 1999. Vedtaket ble anket inn for Trygderetten, som 12 mai 2000 avsa kjennelse med slik slutning:

1. Rikstrygdeverkets vedtak av 19 august 1999 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Ved stevning av 29 november 2000 reiste A sak ved Borgarting lagmannsrett for å få kjent trygderettens vedtak ugyldig.

Hovedforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 26 og 27 februar 2002. Saksøkeren møtte med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Saksøkte var representert ved vitne Tore Been og prosessfullmektig. Åtte vitner, hvorav fire sakkyndige ga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Saksøkeren, A, har ved sin prosessfullmektig i hovedsak anført:

Saken gjelder spørsmålet om trygderettens kjennelse er gyldig. Trygderetten baserte sitt avslag på at vilkåret etter folketrygdloven §13-4 annet ledd b) ikke var oppfylt.

Lagmannsretten kan bare ta stilling til de spørsmål som er vurdert av trygderetten, og er således avskåret fra å vurdere hvorvidt bestemmelsens annet ledd pkt a) er oppfylt. Spørsmålet om hvorvidt den aktuelle sykdom er «karakteristisk», må anses å høre under det faglige forvaltningsskjønn og bør derfor avgjøres av trygderetten i første instans. Dersom lagmannsretten tar stilling til dette vilkår, vil det i praksis innebære en realitetsavgjørelse som domstolen ikke bør ta. Det vises til Rt-2001-995. Hvis lagmannsretten skulle kunne ta stilling til spørsmål som ikke var behandlet i trygderetten, vil det innebære at spørsmålet kun blir undergitt prøving i en instans. Dette kan være en fare for rettssikkerheten.

Det ble anført at A har vært utsatt for påvirkning av løsemidler i tid og konsentrasjon i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet, jf folketrygdloven §13-4 annet ledd b). Etter Rikstrygdeverkets rundskriv anses det generelt tilstrekkelig med over 10 års påvirkning av løsemiddel av lav fareklasse og over åtte års påvirkning av løsemiddel i høy fareklasse. Dette samsvarer godt med dr. med Skybergs utgangspunkt. Dr. med Langård må anses å ha hatt en for streng norm når han antyder 14 år som grense.

A var fra 1961 til 1966 utsatt for daglig løsemiddelpåvirkning i vaskeriet på Fornebu. Det er bred enighet om at eksponeringen i denne perioden er kvalifisert etter bestemmelsen. Deretter arbeidet han i 19 år i hangaren samme sted. På bakgrunn av As egen forklaring, og på forklaringer fra arbeidskolleger, må det legges til grunn at hans eksponering i denne tiden var tilstrekkelig etter bestemmelsen og større enn hva dr. med Langård har lagt til grunn i sin erklæring, nemlig en halv til en time daglig. Det må anses bevist at A selv arbeidet med løsemidler og at han ble eksponert for andres bruk. I denne perioden var det dårlig ventilasjon og liten bruk av verneutstyr i hangaren på Fornebu.

Så vel A som hans kolleger var plaget av hodepine, svimmelhet og rusfølelse i forbindelse med arbeidet i hangaren i denne perioden. Det er en klar indikasjon for at de ble utsatt for påvirkning med skadeevne.

Det vises til dr Skybergs konklusjon så vel i den skriftlige rapporten som i forklaringen for retten om at A har vært utsatt for tilstrekkelig eksponering. Skyberg har hatt flere faktiske opplysninger tilgjengelig enn Langård, da han avga sin erklæring og det må derfor legges stor vekt på Skybergs vurdering.

Subsidiært ble det anført at As skade må anses å være «karakteristisk», jf folketrygdloven §13-4 annet ledd a). Det vises til vitner som forklarte at A i tiden fra 1978 og utover mot midten av 1980-tallet etter hvert arbeidet langsommere og ble glemsk. Hans symptomer i ettertid har heller ikke vært uvanlige.

Ytterligere subsidiært ble det anført at dr Langårds konklusjon må basere seg på en subsumsjonsfeil. I den grad det foreligger en annen lidelse som medårsak til skaden og løsemiddeleksponeringen utgjør 10 % invaliditet skulle trygderetten ha foretatt delvis godkjennelse etter reglene om gruppeopprykk.

Det ble lagt ned slik påstand:

1. Trygderettens kjennelse er ugyldig.

2. A tilkjennes saksomkostninger.

Saksøkte, staten v/Rikstrygdeverket, har ved sin prosessfullmektig i hovedsak anført:

Rikstrygdeverkets og trygderettens avgjørelse i denne saken om at vilkårene i folketrygdloven §13-4 ikke er oppfylt er korrekt, og staten må frifinnes.

Som et utgangspunkt må det ses hen til at yrkesskadeserstatning gir en bedre dekning for skadelidte enn for andre som rammes av tilsvarende skader utenfor denne trygdeordningen. Folketrygdloven §13-4 må anses for en snever unntaksregel som må vurderes strengt. Man må være varsom med en utvidende fortolkning av bestemmelsen.

Det er ikke tvilsomt at A lider av en lettgradelig hjerneskade som i utgangspunktet faller inn under forskriftene. Det er videre på det rene at trygden ikke kan påvise en annen årsak til skaden enn løsemiddelpåvirkning, men det er heller ikke nødvendig.

Det gjelder et særlig årsakskrav etter folketrygdloven §13-4. Dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, oppstilles det en presumsjon for årsakssammenheng, og dersom de kumulative vilkårene ikke er oppfylt, skal det ikke utbetales erstatning. Hvorvidt vilkårene er oppfylt, må forankres i generell, medisinsk forskning. Det er skadelidte som har bevisbyrden for at vilkårene er oppfylt. Kravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Etter statens syn er det vilkårene i bestemmelsens bokstav a) og b) som ikke er oppfylt. Det bestrides etter bevisførselen ikke at vilkårene i bokstav c) er til stede.

Statens hovedanførsel er at A ikke har vært utsatt for tilstrekkelig eksponering av løsemidler i perioden 1966 til 1986. Han har selv tidligere anslått sin direkte befatning med løsemiddelrelatert arbeid til å være 1 - 2 timer pr dag. I retten anslo han det til å være noe mer, men uten å kunne gi noe eksakt anslag. På bakgrunn av erklæringen og forklaringen fra dr Langård, må det, ut fra generell medisinsk erfaring, legges til grunn at en denne eksponeringen ikke er tilstrekkelig til å forårsake en slik skade som A har fått.

Dersom lagmannsretten kommer til at vilkåret om tilstrekkelig eksponering er oppfylt, må det vurderes om hvorvidt vilkåret om at skaden skal være karakteristisk, også er oppfylt. Dersom trygderetten har bygget på feil faktum, er dette en tilblivelsesfeil som ikke automatisk fører til ugyldighet. I analogi med forvaltningsloven §41 må det derfor vurderes hvorvidt feilen kan ha virket inn på avgjørelsen. I denne sammenheng er det derfor nødvendig å vurdere bostav a). Dersom vilkåret etter denne bestemmelsen ikke er til stede, vil resultatet likevel være korrekt, og feilen har ikke virket inn.

På bakgrunn av forklaringene fra de sakkyndige vitnene, unntatt dr Skyberg, samt skriftlig erklæring fra dr Sundet, må det legges til grunn at As skade ikke er «karakteristisk» og vilkåret i a) er ikke oppfylt.

Det ble lagt ned slik påstand:

1. Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes.

2. Staten v/Rikstrygdeverket tilkjennes saksomkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

A har fått diagnosen encephalopathi, en lettere hjerneskade. Det er ubestridt at sykdommen faller inn under de sykdommer som kan likestilles med yrkesskader jf folketrygdloven §13-4 første ledd.

Problemstillingen i saken er hvorvidt han gjennom sitt arbeid har blitt utsatt for påvirkning av løsemidler i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet jf bestemmelsens annet ledd b). Lagmannsretten legger til grunn at vurderingen skal baseres på generell medisinsk forskning og erfaringsgrunnlag.

A ble ansatt på Fornebu i 1961. De første fem årene arbeidet han i vaskeriet og som demontør og mekaniker. Det er ubestridt at han i denne perioden var utsatt for løsemiddelpåvirkning i en grad som utvilsomt kan føre til yrkessykdom. Uenigheten mellom partene knytter seg til hvorvidt han i sin videre tjenestegjøring på Fornebu fra 1966 til 1986 ble eksponert for løsemidler i en slik grad at den samlede påvirkning, sammenholdt med medisinsk erfaring, er tilstrekkelig etter bestemmelsen.

I Rikstrygdeverkets rundskriv om yrkessykdommer heter det blant annet:

Latenstid for løsemiddelskade i sentralnervesystemet.

Det er først og fremt de som jevnlig (daglig) og over lang tid blir utsatt for løsemiddelpåvirkning som kan få løsemiddelskade i sentralnervesystemet. De fleste med påvist hjerneskade har vært utsatt for mer enn 10 års påvirkning når det gjelder løsemiddel i lav fareklasse slik som white spirit og alkydmaling og 8 år for løsemiddel i høy fareklasse slik som xylen, lynol eller metyletylketon. Men det er stor individuell forskjell på hvor disponert det enkelte individ er. Noen har fått løsemiddelskade etter kort påvirkningstid mens andre har arbeidet årtier uten påviselig skade.

....

Dr Skyberg, overlege ved Statens arbeidsmiljøinstitutt, forklarte at det er en generell erfaring at personer som har vært eksponert i en atmosfære som kan gi løsemiddelskade i over 10 år, kan utvikle slik skade. Han forklarte videre om en undersøkelse foretatt blant malere som viste at eksponering i ca 40 % av arbeidstiden var tilstrekkelig.

Dr Langård, spesialist i toksikologi ved Rikshospitalet, anslo i retten at grensen for å utvikle skader ved løsemiddeleksponering gikk ved ca 14 år.

Lagmannsretten må derfor vurdere hvilken eksponering A var utsatt for i perioden 1966 til 1986. I dette tidsrommet arbeidet han i «koksaverket», i en hangar på Fornebu. Han var tilknyttet vinggruppen. Etter det ovenstående er det ikke tvilsomt at lengden av eksponeringen er tilstrekkelig til å fremkalle skade. Spørsmålet er hvorvidt intensiteten i eksponeringen har vært tilstrekkelig.

A forklarte at han jobbet som mekaniker både i selve hallen og inne i flyene. Han var ofte tankvakt når drivstofftanken skulle renses. Kabler og maskindeler ble vasket med trikloretan. Han sprøytet også med dimitrol. I hangaren ble flyene strippet for maling og rengjort. I denne forbindelse ble det brukt sterke midler. Han kunne ikke anslå eksakt i hvor stort omfang han selv var utsatt for direkte eksponering, men mente det var mer enn 1 - 2 timer per dag som tidligere oppgitt.

Han forklarte at han ofte hadde sterkt ubehag med hodepine, svimmelhet, kvalme og rusfølelse. Fra 1978 merket han symptomer på sviktende konsentrasjon og hukommelsestap. Dette forverret seg til midt på 80-tallet da han ble overført til lettere kontorarbeid.

Vitnet Sillybakken var kollega av A. Han redegjorde for en rekke stoffer som ble benyttet i hangaren, blant annet diverse sealants, MEK, Desoto tankprimer, chlorothene, toluen, tectyl og dinitrol. Han forklarte at de som jobbet i hangaren var utsatt for eksponering daglig, opptil åtte timer pr dag. Han forklarte at alle som jobbet der var plaget av hodepine daglig.

Vitnet Kristiansen var også kollega av A. Han forklarte at det ble brukt en mengde stoffer i hangaren. Han hadde merket en påfallende forskjell på A fra ca 1980 ved at han f eks skiftet emne midt i en samtale.

En tredje kollega av A var vitnet Gravdal som hadde hatt en tilsvarende jobb som mekaniker. Han anslo at de i arbeidet hadde vært utsatt for direkte eksponering av løsemidler i ca 2 - 3 timer per dag. Dampen fra forskjellig stoffer hang imidlertid i hangaren hele dagen 8 timer hver dag. Han kjente til flere som hadde fått løsemiddelskader. Fra ca 1980 merket han at A arbeidet langsommere og at han oftere måtte konferere med instruksjonsboken.

Så vel A som kollegene forklarte at det hadde vært lite fokus på arbeidsmiljøet i denne perioden. Det foregikk nesten ikke utlufting og verneutstyr som masker og hansker ble omtrent ikke brukt.

Dr Langård, som har avgitt uttalelser til trygdemyndighetene i anledning saken, har i erklæring av 14 desember 1998 konkludert slik:

Skadelidtes eksponering for løsemidler har pågått innenfor tidsrommet på ca 26 år, men sterk eksponering bedømmes det å ha vært kun innenfor et tidsrom på 5 år - hvorav deler av tiden intermitterende sterk eksponering. De etterfølgende ca 19 årene bedømmes han til å ha vært eksponert fra en 1/2 til 1 time nesten daglig. Ut fra det en kjenner fra litteraturen bedømmes den samlede løsemiddeleksponeringen som utilstrekkelig til alene å kunne føre til toksisk encefalopati. En kan imidlertid ikke se bort fra at eksponeringen for løsemidler kan ha bidratt til å forsterke skadevirkningen av annen potensiell årsak til symptomer/lidelse som svarer til det man ser etter langvarig, sterk løsemiddeleksponering. Den samlede medisinske invaliditet forårsaket av eksponering bedømmes på dette grunnlaget skjønnsmessig å være i underkant av 10%.

Dr Langård fastholdt konklusjonen i uttalelse av 7 mars 2000 og i sin forklaring for retten.

Dr Skyberg har i en erklæring avgitt som privat sakkyndig 11 februar 2002 konkludert med at A synes å ha vært eksponert for organiske løsemidler i et omfang og under slike forhold at eksponeringen kan føre til løsemiddelskade. Han fastholdt dette synet i sin forklaring for retten.

Lagmannsretten er kommet til at det etter den samlede bevisføringen i saken må anses tilstrekkelig godtgjort at A i tid og konsentrasjon har vært utsatt for løsemiddelpåvirkning i en slik grad at det er rimelig sammenheng mellom påvirkningen og hans hjerneskade.

Det er ubestridt at A i fem år, fra 1961 til 1966, var utsatt for tilstrekkelig sterk påvirkning til at intensitetskravet etter det medisinske erfaringsgrunnlaget er oppfylt. Grunnlaget for skadevirkninger lå da latent. Etter lagmannsrettens syn er den samlede påvirkning han ble utsatt for i de neste 19 år så stor at den minst utgjør fem års kvalifisert påvirkning. Når den samlede eksponering vurderes til minst ti års tilstrekkelig intens påvirkning, er det ikke i strid med medisinsk forskning og erfaringsgrunnlag å fastslå at betingelsen etter folketrygdloven §13-4 annet ledd b) er oppfylt.

Ved vurderingen har lagmannsretten også lagt vekt på at A allerede fra 1978 merket hukommelsessvikt og redusert konsentrasjonsevne og at han under hele perioden i hangaren fikk symptomer som hodepine, kvalme, svimmelhet og rusfølelse. Dette støtter opp om at han ble utsatt for påvirkning med skadepotensiale.

Selv om det ikke er direkte avgjørende for avgjørelsen av om årsakssbetingelsene etter folketrygdloven §13-4 er oppfylt, har lagmannsretten merket seg at det ikke er påvist noen annen årsak til den hjerneskaden A har fått.

Trygderetten fant at vilkårene i folketrygdloven §13-4 annet ledd b) ikke var oppfylt. Etter lagmannsrettens syn bygger dette resultatet på feil i lovanvendelsen og kjennelsen må anses ugyldig.

Da trygderetten vurderte hvorvidt bestemmelsens bokstav a) var oppfylt var det med henblikk på As krav basert på tap av smaks- og luktesans. Staten er enig i at c) er oppfylt, men har anført at As hjerneskade ikke er karakteristisk. Vilkårene i §13-4 annet ledd er kumulative, og trygderettens vedtak er derfor likevel gyldig. Det ble vist til at det her dreier seg om en tilblivelsesfeil og at forvaltningsloven §41 derfor må gis analogisk anvendelse.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å foreta en realitetsvurdering av hvorvidt As hjerneskade må anses som karakteristisk. De fagkyndige vitnene hadde forskjellig syn på dette spørsmålet da de forklarte seg for retten. Spørsmålet er ikke vurdert av trygdens organer. Hvorvidt en skade er «karakteristisk», er et typisk faglig spørsmål, som forvaltningen på grunnlag av sin ekspertise og erfaringsmateriale er bedre egnet til å vurdere enn domstolene. Domstolens oppgave bør være å foreta en etterfølgende kontroll med hvorvidt vedtaket er materielt og formelt korrekt. Det bemerkes at bevisføringen for retten har gitt et noe annet bilde av de faktiske forhold enn det som synes å ha dannet grunnlag for trygderettens avgjørelse. Det gjelder så vel intensiteten av eksponering som omfanget av As plager.

Det bemerkes for øvrig at henvisningen til forvaltningsloven §41 ikke er fullt ut treffende i denne saken. Bestemmelsen retter seg mot saksbehandlingsfeil, men det er antatt i teoren at den kan gis analogisk anvendelse i andre tilfelle der det ikke anses for en reell mulighet at feilen har hatt innvirkning på vedtaket. Det kan ikke sies å være tilfellet i vår sak.

Etter dette gis saksøkeren, A, medhold i sin påstand.

Saksøkte, staten, har tapt saken fullstendig. Etter tvistemålsloven §172 første ledd skal staten dekke As omkostninger, da det ikke er grunnlag for å gjøre unntaksreglene i annet ledd gjeldende. Advokat Skårberg har lagt frem omkostningsoppgave på til sammen kr 114.612,- hvorav kr 75.000,- utgjør salær, kr 13.920,- mva av arbeid utført etter 1 juli 2001 og kr 24.160,- utgifter til private sakkyndige. Utgiftene anses rimelige og nødvendige. Oppgaven legges til grunn.

Det påløper ikke rettsgebyr, jf rettsgebyrloven §10 nr 9.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Trygderettens kjennelse av 12 mai 2000 er ugyldig.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/Rikstrygdeverket til A 114.612 - etthundreogfjortentusensekshundreogtolv - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.