LB-2000-3622
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-12-22 |
| Publisert: | LB-2000-03622 |
| Stikkord: | Midlertidig forføyning, Arbeidsrett, Konkurranseklausul |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 00-1661 D - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03622 K/04. Kjæremålet til Høyesterett forkastes, HR-2001-00268. |
| Parter: | Kjærende part nr 1: The Swatch Group Nordic. Kjærende part nr 2: Roar Evensen (Prosessfullmektig: Advokat Ingeborg Moen Borgerud). Kjæremotpart: Frithjof E Rasmussen (Prosessfullmektig: Advokat Nils Helmer Storeng). |
| Forfatter: | Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Lars Jorkjend. Kst. lagdommer Kirsten Bleskestad |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §38, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992), Tvistemålsloven (1915) §180, Markedsføringsloven (1972) §1, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, §15-6, §3-4 |
Saken gjelder midlertidig forføyning i arbeidsforhold.
Roar Evensen har tidligere vært ansatt som salgssjef/markedssjef hos Frithjof E Rasmussen AS (FERAS). Evensens nærmeste overordnede var daglig leder og styreformann. I hans ansettelseskontrakt het det i punkt 5: «Roar Evensen forplikter seg til ikke å ta ansettelse i virksomhet innenfor samme bransje - eller starte tilsvarende virksomhet - i de nærmeste to år etter at dette ansettelsesforhold er opphørt.»
Roar Evensen sa opp sin stilling hos FERAS 29. september 1999 med fratreden 31. desember 1999. Han begynte i ny stilling i firmaet Samsung Electronics 1. januar 2000. I juli 2000 fikk han tilbud om å bli daglig leder av Swatch Group Nordic (SGN) hvor han begynte å arbeide deltid 11. september 2000, og full tid fra 1. november 2000.
Roar Evensen var klar over konkurranseklausulen. FERAS ble varslet om ansettelsen i SGN i telefonsamtaler 2. og 3. august 2000. Det har vært kontakt mellom partene uten at man har kommet til enighet.
Swatch Group Nordic er en norsk avdeling av det utenlandske og svenskregistrerte foretak The Swatch Group Sweden AB som igjen er et selskap i den sveitsiske The Swatch Group. Selskapet, som ble registrert i foretaksregisteret 26. juni 2000, er blant annet forhandler av urmerket Certina.
Frithjof E Rasmussen AS driver engrosvirksomhet innen urbransjen og har de siste 15 år vært den ledende urgrossist i Norge. FERAS har vært eneforhandler for merkene Omega, Tissot og Rado, men avtalene er sagt opp med virkning fra 31. desember 2000 idet Swatch Group heretter skal stå for engrossalget av disse merkene.
FERAS begjærte midlertidig forføyning ved Oslo namsrett med påstand om at Roar Evensen pålegges å unnlate konkurrerende virksomhet i Swatch Group AS og at Swatch Group forbys å benytte seg av Roar Evensen - til og med 31. desember 2001. Oslo namsrett avsa 10. november 2000 kjennelse med slik slutning:
1. Roar Evensen forbys å fortsette med å arbeide i Swatch Group Nordic i virksomhet som konkurrerer med Frithjof E. Rasmussen AS, til og med 31. desember 2001 eller annet blir bestemt før den tid i rettskraftig dom eller forlik.
2. Swatch Group Nordic forbys fortsatt å benytte seg av Roar Evensen i konkurrerende virksomhet med Frithjof E. Rasmussen AS, til og med den 31. desember 2001 eller annet blir bestemt før den tid i rettskraftig dom eller forlik.
3. Disse forføyninger gjelder til den 1. mars 2001 dersom det ikke er reist sak om de sikrede krav for de ordinære domstoler eller det er inngått forlik innen denne dag.
4. Roar Evensen og Swatch Group Nordic betaler med solidarisk ansvar saksomkostninger med kr 48.675,- -kronerførtiåttetusensekshundreogsyttifem- til Frithjof E. Rasmussen AS innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse med tillegg av 12 -tolv- % rente fra forfallstidspunktet til betaling skjer.
Kjennelsen er rettidig påkjært av Swatch Group Nordic og Roar Evensen. Frithjof E. Rasmussen har tatt til motmæle. Etter tilsvar er det utvekslet ytterligere prosesskrift mellom partene.
Swatch Group Nordic og Roar Evensen har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Kjennelsen påkjæres på grunn av feil i rettsanvendelsen og bevisvurderingen. Namsretten har tolket avtaleloven §38 og markedsføringsloven §1 feil, og det foreligger intet «krav på annet enn penger», jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-1. Det foreligger heller ikke sikringsgrunn, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b. Namsretten har stilt for små krav til vesentlighetskriteriet, og nødvendighetskriteriet er ikke oppfylt.
Evensens hovedansvar hos Rasmussen var merket Tissot. Rasmussen skal fra 1. januar 2001 ikke selge dette merket. Evensen har aldri hatt befatning med de merkene som føres av Product Line AS som Rasmussen nå har overtatt. Rasmussen som virksomhet er således sterkt endret etter at Evensen forlot selskapet. I tiden fra august 2000 og frem til begjæringen ble sendt har Rasmussen i hovedsak kun vært interessert i økonomisk kompensasjon og ikke i Evensens fratreden. Evensen er ikke kjent med at det skal ha eksistert en ledergruppe hos Rasmussen som han skal ha vært en del av. Det er ikke riktig at Evensen var statistikkansvarlig. Det at han har satt opp enkelte tall for å sammenligne dem, medfører ikke at han har opptrådt som ansvarlig for Rasmussens statistikk. Evensen fikk heller ikke slik innsikt i selskapet som motparten hevder.
Namsretten har tolket avtaleloven §38 feil og foretatt feil bevisvurdering. Det er ikke korrekt at bransjen i hovedsak består av to dominerende aktører. Rasmussen må påvise at man har reelt behov for å verne seg mot at Evensen arbeider for Swatch. Det er ikke tilstrekkelig at den ansatte har ervervet alminnelig kunnskap om bransjen. Heller ikke Evensens kunnskap om Tissot er av betydning, og Evensen har ikke kjennskap til forretningshemmeligheter vedrørende Rasmussen. Rasmussens virksomhet fremstår som klart endret i forhold til det som var tilfelle da Evensen var ansatt. I tillegg kommer at Evensen i ca ni måneder etter sin fratreden hos Rasmussen ikke har jobbet i bransjen.
Retten skal etter avtaleloven §38 også ta hensyn til konkurranseklausulens omfang i tid og hvilken kompensasjon som skal betales for karantenetiden. To år er lang varighet for en slik klausul. Høyesterett har uten videre lagt til grunn to års karantenetid som for vidtrekkende ( Rt-1990-607). Den aktuelle klausul rammes klart av avtaleloven §38, jf. blant annet RG-1991-1186. Evensen har ikke hatt en stilling hos Rasmussen som gjør det mulig for ham å drive kundeakkvisisjon. Det vil i praksis heller ikke være mulig for Evensen å rekruttere leverandører fra Rasmussen.
SGN har ikke brutt markedsføringsloven §1 idet konkurranseklausulen ikke er gyldig. Forutsatt at klausulen er gyldig, har namsretten foretatt feil fortolkning av kriteriet «god forretningsskikk» idet det er stilt for høye krav til normen. Normen retter seg mot lojal opptreden næringsdrivende imellom, jf. Rt-1998-1315 og Borch/Fougner Lov og Rett nr 2 2000. Det skal en del til før noe kan karakteriseres som «illojalt» eller «moralsk-etisk klanderverdig». SGN fikk beskjed av Evensen om at klausulen ikke ville innebære noe problem. SGN visste at Evensen ikke var ansatt hos Rasmussen da forhandlingene tok til, og selskapet visste også at det merke Evensen hadde særlig kunnskap om, Tissot, fra 1. januar 2001 overføres fra Rasmussen til SGN. Da Rasmussen protesterte mot ansettelsen, oppfattet SGN det slik at Rasmussen kun var interessert i et økonomisk oppgjør. Forholdet rammes ikke av markedsføringsloven §1 som først og fremst tar sikte på tidligere arbeidstakere som starter egen virksomhet i karantenetiden.
Det foreligger ikke sikringsgrunn. Virksomheten hos Rasmussen er sterkt endret i forhold til det som var situasjonen da Evensen arbeidet der. 1/3 av virksomheten var knyttet til Tissot, Omega og Rado. Bortfallet av disse merkene er kompensert med merker Evensen ikke har kunnskap om. Det er da vanskelig å forstå at ansettelsesforhold hos SGN medfører noen «ulempe» for Ramsussen. Det er ikke påvist noen reell ulempe hva gjelder Evensens ansettelsesforhold hos SGN ut over den alminnelige ulempe som oppstår når en ansatt slutter. Evensen har også vært ute av bransjen i ni måneder, og i denne perioden har Rasmussen endret sin virksomhet. SGN vil fullstendig uavhengig av Evensen være «fullt operative fra dag 1». Namsretten har stilt for svake krav til oppfyllelse av sikringsgrunn.
Nødvendighetskriteriet er ikke nevnt i namsrettens premisser. Rasmussen krevde ikke umiddelbart Evensens fratreden, men økonomisk kompensasjon. Dette taler mot at arbeidsgiveren er påført vesentlig ulempe.
I forhold til de påberopte etterfølgende forhold må det være klart at Evensen må kunne arbeide for et Swatch Group selskap i utlandet uten at det er i strid med namsrettens kjennelse. Det er oppsiktsvekkende at Rasmussen nå hevder at klausulen og kjennelsen også rammer arbeid i Sverige. Evensen har ikke tatt nytt arbeid i Sverige. Dersom klausulen rammer arbeid for andre juridiske enheter i utlandet, må dette åpenbart få betydning for klausulens gyldighet. Dersom Rasmussen mener at saken er rettet mot Swatch Group Nordic AB, må saken avvises fra lagmannsretten da den er anlagt for feil verneting.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
1. Swatch Group Nordic og Roar Evensen frifinnes.
2. Frithjof E. Rasmussen AS betaler sakens omkostninger for namsretten med kr 66 000,- tillagt 12 % pa. rente fra oppfyllelsesfrist til betaling skjer.
3. Frithjof E. Rasmussen AS betaler sakens omkostninger for lagmannsretten med kr 23 600,-, tillagt 12 % pa. rente fra oppfyllelsesfrist til betaling skjer.
Frithjof E. Rasmussen har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Namsrettens kjennelse er korrekt både i rettsanvendelse og bevisvurdering. Evensen opptrer i strid med ansettelsesavtalen og SGN handler i strid med markedsføringsloven.
Da Evensen var ansatt hos FERAS inngikk han i selskapets ledergruppe på tre personer sammen med daglig leder og arbeidende styreformann. Han var salgssjef, markedssjef og statistikkansvarlig, og det er ikke korrekt at han i det vesentlige arbeidet med merket Tissot. Gjennom sitt arbeid fikk han inngående kjennskap til FERAS strategi og var vel kjent med forhandlinger som ble ført. Evensen hadde innsikt i og tilgang til konfidensielle opplysninger som dekningsgrad og dekningsbidrag, og han har opparbeidet seg en betydelig kompetanse gjennom fire års ansettelse som leder i FERAS. Han kjenner inngående firmaet forretningsstrategi som SGN vil kunne utnytte i direkte konkurranse med FERAS. Som markedssjef/salgssjef hadde han totalansvaret for firmaets markedsføring og budsjetter.
Namsretten har anvendt avtaleloven §38 korrekt. Under forhandlingene for namsretten var også partene enige om at Evensen hadde en ledende stilling i FERAS slik at det er bestemmelsens første ledd som kommer til anvendelse. Det hefter ikke ugyldighet ved inngåelsen av ansettelseskontrakt med konkurranseklausul. Avtaler skal holdes. Bransjen består i hovedsak av to dominerende aktører. SGN vil utvilsomt bli en hovedaktør. Namsretten har korrekt lagt til grunn at når en av lederne i FERAS som en av to dominerende aktører i markedet begynner som daglig leder hos den andre av hovedaktørene, er det en typisk situasjon som en konkurranseklausul skal forhindre.
Konkurranseklausulen rammes ikke av avtaleloven §38 første ledd. Evensen har ikke problemer med å skaffe seg arbeid utenfor bransjen. Konkurranseklausulens varighet på 2 år ligger innenfor det akseptable.
SGN opptrer i strid med markedsføringsloven §1 ved å ansette Evensen som daglig leder i virksomheten. Forholdet er rettsstridig, jf. RG-1991-579 og RG-1994-587.
I forhold til spørsmålet om det foreligger sikringsgrunn, må det legges til grunn at Evensens ansettelse i SGN representerer en vesentlig ulempe for FERAS. Som daglig leder i SGN påfører Evensen FERAS en vesentlig ulempe idet hans ansettelse gir selskapet en uforholdsmessig og urettmessig konkurransefordel.
Evensen har også opptrådt i strid med namsrettens kjennelse etter at denne var avsagt gjennom sitt besøk hos Swatch Group Nordic i Stockholm.
Frithjof E. Rasmussen AS har nedlagt slik påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse jf. slutningens punktene 1-4, stadfestes.
2. Roar Evensen og Swatch Group Nordic betaler med solidarisk ansvar saksomkostningene for lagmannsretten med kr 25.800, tillagt 12 % pa rente fra oppfyllelsesfrist til betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker:
For at en begjæring om midlertidig forføyning skal tas til følge, må saksøkeren sannsynliggjøre et hovedkrav og en sikringsgrunn, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-6, jf. §15-1 og §15-2. Midlertidig forføyning må fremstå som nødvendig, og ulempene for saksøkte må ikke stå i et åpenbart misforhold med saksøkerens interesse.
Roar Evensen er ansatt som daglig leder hos Frithjof E. Rasmussens hovedkonkurrent Swatch Group Nordic. Det hovedkrav Frithjof E. Rasmussen oppgir å ha, er at den konkurranseklausul som var i Evensens ansettelseskontrakt da han var ansatt hos dem, forhindrer ham fra å ta ansettelse hos SGN.
Lagmannsretten finner det tilstrekkelig sannsynliggjort at Roar Evensen har forholdt seg i strid med konkurranseklausulen gjennom sin ansettelse hos SGN, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-1. Det er imidlertid reist spørsmål om gyldigheten av konkurranseklausulen - om denne strekker seg lengre enn det som er nødvendig for å verne mot konkurranse og om Rasmussen har et reelt behov for å verne seg mot at Evensen arbeider for GSM, jf. avtaleloven §38 første ledd.
Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å sette konkurranseklausulen i ansettelsesavtalen til side etter avtaleloven §38 første ledd. Klausuler av denne type er ikke uvanlig i mange bransjer, og Evensen må ha vært klar over hva han gikk inn på da han undertegnet arbeidsavtalen. En konkurranseklausul binder likevel ikke lenger enn det som er påkrevet for å verne mot konkurranse. Lagmannsretten legger til grunn at Evensen - gjennom den ledende stilling han hadde hos FERAS - fikk inngående innsikt i og kunnskap blant annet om selskapets budsjett og regnskap, det vil si forhold av betydning i en konkurransesituasjon. Etter det opplyste overtar SGN også agentur fra FERAS, og en tidligere ansettelse i FERAS vil i en slik situasjon være en konkurransemessig fordel for SGN.
Det foreligger sikringsgrunn idet lagmannsretten finner at Evensens ansettelse hos Swatch Group Nordic medfører en vesentlig skade eller ulempe for Frithjof E. Rasmussen.
Lagmannsretten er således av den oppfatning at konkurranseklausulen hadde en reell bakgrunn. Lagmannsretten er også enig med namsretten i at konkurranseforbudet heller ikke går lenger enn det som må anses påkrevet sett fra FERAS side, selv om det kan være noe tvilsomt om to års karensklausul er for vidtgående. Lagmannsretten kan heller ikke se at konkurranseklausulen i utilbørlig grad innskrenker Evensens adgang til erverv. Det vises til at han fikk ansettelse i annet selskap som ikke var omfattet av konkurranseklausulen da han sluttet i FERAS.
En midlertidig ordning anses nødvendig idet det finnes sannsynliggjort at FERAS har hatt eller vil få økonomisk tap som følge av bruddet på konkurranseklausulen.
Heller ikke en interesseavveining etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd fører til et annet resultat. Evensen aksepterte stilling hos SGN vel vitende om konkurranseklausulen. Han tok derved en kalkulert risiko - og det må være hans risiko at forhandlingene med hans tidligere arbeidsgiver ikke førte frem.
Kjæremålet har etter dette vært forgjeves idet lagmannsretten er enig med namsretten i at vilkårene for å ta begjæringen om midlertidig forføyning til følge, er til stede. Lagmannsretten er også enig i namsrettens omkostningsavgjørelse.
Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd jf. tvangsfullbyrdelsesloven §3-4 bør den kjærende part erstatte motpartens omkostninger. Det er fremsatt krav på kr 25.800 som tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Roar Evensen og Swatch Group Nordic med solidarisk ansvar 25.800 -tjuefemtusenåttehundre- kroner til Frithjof E. Rasmussen med tillegg av renter som fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, fra forfall og til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse.