LB-2000-365 RG-2001-1176

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-04-06
Publisert:	LB-2000-00365 RG-2001-1176 (163-2001)
Stikkord:	Trygderett
Sammendrag:
Saksgang:	Trygderetten, kjennelse 16. august 1999 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00365 A/03.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Anders Andersen). Motpart: Rikstrygdeverket (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten ved advokat Amund Noss).
Forfatter:	Lagdommer Anders Bøhn, formann. Lagdommer Vincent Galtung. Ekstraordinær lagdommer Gunnar Vefling
Lovhenvisninger:	Trygderettsloven (1966) §23, Folketrygdloven (1997) §11-6, §12-5, §12-7, §21-14, Tvistemålsloven (1915) §172, Folketrygdloven (1966), §21, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §12-6

Søksmålet gjelder gyldigheten av trygdemyndighetenes vedtak om å avslå søknad om uførepensjon.

A er født i 1953. Han arbeidet skift ved Borregaard Industries Ltd som bedriftsoperatør fra 1978. I april 1990 ble han sykmeldt på grunn av smerter i arm og nakke. I den første tiden hadde han særlig smerter i høyre arm. Det ble konstatert canalis carpi syndrom, det vil si en innsnevring av nervebanene til hånden. A ble operert for dette i 1990, og han ble bedre. Etterpå fikk han imidlertid smerter i venstre arm og nakkesmerter.

Etter å ha mottatt sykepenger i ett år, fikk A attføringspenger under yrkesrettet attføring fra og med april 1991. Personalkontoret ved Borregaard konkluderte i 1993 med at han hadde liten arbeidskapasitet og ville ha vanskeligheter med å kunne arbeide i hel stilling, og at det på bakgrunn av hans helsesituasjon ikke forelå noen mulighet for noen passende stilling for ham ved bedriften.

A oppholdt seg ved Fredrikstad attføringssenter til utredning fra februar til april 1994. I følge rapporten fra attføringssenteret 19. mai 1994 startet han opp med god motivasjon og med uttrykt ønske om å komme ut i vanlig arbeid. Arbeidsutprøvingen ved attføringssenteret ble imidlertid etter hvert for tung, og han ble sykmeldt under oppholdet på senteret på grunn av nakkeplager. Da han kom tilbake fra sykmeldingen, måtte han ha lettere arbeid. Attføringsutvalget gjorde etter oppholdet slikt vedtak:

Oppholdet bekrefter tidligere erfaring at tyngre fysisk arbeid og mye gåing ikke er aktuelt i fremtiden. Han har likevel en betydelig restarbeidsevne til lettere arbeid og er i så måte arbeidsfør. Ved Fas [Fredrikstad attføringssenter] og ved annen dokumentasjon har A fremvist gode kunnskaper innen elektronikk og data, spesielt reparasjon av elektronisk utstyr. Han er svært motivert for å gå videre med dette i form av skolering eller støtte til egen virksomhet. I betraktning av dette og den lange perioden han har gått uten fast arbeid anbefaler attføringsutvalget at dette følges opp i den videre attføring.

Etter dette begynte A egen virksomhet med reparasjon av dataskjermer mv. Han leide et lokale i Rakkestad, og fikk en del oppdrag. Etter det opplyste varte virksomheten i noen måneder. A fikk etter hvert økende nakke- og armsmerter, og han sluttet med virksomheten på nyåret 1995.

Fra mars 1995 fikk A utbetalt rehabiliteringspenger. Han ble undersøkt av revmatolog Hans M. Høyeraal høsten 1996. Høyeraals vurdering gikk ut på at det ikke forelå sikre holdepunkter for noen betennelsesaktig reumatisk sykdom. A hadde artrose/spondylosetendens, det vil si slitasjeforandringer, enkelte steder, og sykehistorien kunne gi mistanke om en spondylartritt, det vil si en betennelsesaktig leddforandring, uten at det var sikre objektive funn.

I 1997 ble det på nytt gjort forsøk på yrkesrettet attføring av A. Han oppholdt seg ved Fredrikstad attføringssenter fra august til november 1997. Attføringsutvalget gjorde i møte 6. november 1997 slikt vedtak:

«Beklageligvis har denne saken pågått i mange år. Sammenlignet med første periode ved FAS fra 04.02.94-29.04.94 ser attføringsutvalget en klar negativ utvikling. Smertene som A gir uttrykk for virker mer kronifiserte og utbredt. Han ble utskrevet i håp om arbeid ved forrige periode. Nå er arbeidskapasiteten sterkt redusert, selv om han har vist god motivasjon og fortsatt er teknisk dyktig. Attføringsutvalget ser denne gang ingen tiltak som kan bedre situasjonen og anser restarbeidskapasiteten for godt under 50%.»

Den 2. desember 1997 satte A fram krav om uførepensjon. Saken ble lagt fram for rådgivende lege, dr Østensvik, som 22. januar 1997 ga slik uttalelse:

«Jeg viser til min forrige uttalelse, dok .57. Forsøk på yrkesrettet attføring har ikke ført fram, og FAS konkluderer med at restarbeidsevnen er godt under 50 % (dok. 72). FAS ser også en klar forverring av klientens funksjon siden 1994. Klienten synes å ha kroniske ledd- og muskelsmerter uten særlig objektive funn (se siste legeerklæring, dok. 76 m/vedlegg fra reumatolog).

Jeg er i sterk tvil her, men anser at klienten er varig mer enn 50 % ervervsufør i forhold til ethvert arbeid/yrke p.g.a. sykdom. Videre beh./attføring synes ikke å kunne føre fram»

Rakkestad trygdekontor anbefalte at kravet om uførepensjon ble avslått. Fylkestrygdekontoret i Østfold vedtok 17. mars 1998 å avslå søknaden. I meldingen om vedtaket, som ble sendt A 27. mars 1998, var det gitt slik begrunnelse:

«Fylkestrygdekontoret har vurdert de foreliggende medisinske og øvrige opplysningene i saken.

I følge de medisinske opplysningene i saken fremkommer det at det ikke er sikre holdepunkter for betennelsesaktig reumatisk sykdom. De har artrose/spondylosetendens enkelte steder. Sykehistorien kan gi mistanke om spondylartritt uten sikre objektive funn. Fylkestrygdekontoret kan ikke se at de medisinske opplysningene i saken tilsier varig nedsatt evne til inntektsgivende arbeid med minst halvparten.

Fylkestrygdekontoret mener at De skulle kunne fungere i et for Dem egnet arbeidsforhold ut over halvdags stilling som hensyntar Deres plager. De har vært henvist arbeidskontoret for utprøving, og i 1994 ble det anbefalt skolering innen elektronikk/data da dette synes å være av interesse. Videre ble hjelp til støtte til egen virksomhet antydet. Av opplysningene i saken kan ikke fylkestrygdekontoret se at noe særlig skjedde etter nevnte konklusjon.

De ble tilbakesendt trygdekontoret for ytterligere behandling og ny utprøving på FAS i 1997 tilsa nå negativ utvikling og De ble utskrevet under henvisning til at De hadde mistet mer enn 50 % av arbeidsevnen.

Fylkestrygdekontoret mener at Deres inntektsevne nok er noe nedsatt, men ikke såvidt mye at vilkårene for rett til uførepensjon kan anses oppfylt.

Det er på denne bakgrunn Deres krav om uførepensjon er avslått.»

A anket avgjørelsen til Trygderetten, som 16. august 1999 avsa kjennelse med slik slutning:

1. Fylkestrygdekontorets vedtak av 27. mars 1998 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Trygderettens avgjørelse ble i medhold av trygderettsloven §21 tredje ledd avsagt uten begrunnelse ut over at retten enstemmig fant det klart at anken ikke kunne føre fram, og at avgjørelsen ikke ble antatt å få betydning utenfor saken.

A har reist sak om gyldigheten av Trygderettens kjennelse for Borgarting lagmannsrett. Han gjør i hovedsak gjeldende:

Lovens vilkår for å innvilge uførepensjon er til stede. Det er på det rene at han har gjennomgått hensiktsmessig behandling og attføring for å bedre inntektsevnen og arbeidsevnen, jf folketrygdloven §12-5 første ledd. Forskjellige former for behandling har vært forsøkt gjennom en årrekke, og det foreligger en rekke forsøk på attføring. Ut fra As egen forklaring og i legeuttalelsen som foreligger i saken, er det også utvilsomt at A har en varig sykdom, jf §12-6 første ledd.

Også vilkåret i §12-7 første ledd er oppfylt. As evne til å utføre inntektsgivende arbeid er varig nedsatt med minst halvparten. Det er overraskende når Trygderetten og trygdemyndighetene har tatt det standpunkt at dette vilkåret ikke er oppfylt til tross for at deres egen rådgivende lege har gitt uttrykk for det motsatte. Også uttalelsene fra As behandlende lege gjennom en årrekke, dr Langdahl i Sarpsborg, og fra hans nåværende behandlende lege, dr Thorsen, viser klart at vilkåret er oppfylt. I tillegg foreligger en klar uttalelse fra Fredrikstad attføringssenter om at As restarbeidskapasitet er godt under femti prosent. A har i en årrekke fått attføringspenger og rehabiliteringspenger, og begge ytelsene er gitt med den begrunnelsen at han er hundre prosent arbeidsufør. Det er inkonsekvent når trygdemyndighetene så, etter sju år med en rekke mislykkede behandlings- og rehabiliteringtiltak, kommer til at ervervsevnen ikke er under femti prosent.

Trygdemyndighetene bygger videre på en uriktig lovforståelse når de har lagt til grunn at A ikke har gjennomgått tilstrekkelige forsøk på attføring. Ved en endring av folketrygdloven av 1966 i 1994 ble det gjort et skille mellom ytelser under medisinsk rehabilitering, som ble regulert i kapittel 5 A, og ytelser under yrkesrettet attføring, kapittel 5 B. Avgjørelser etter kapittel 5 B ble lagt til arbeidsmarkedsetaten. Ordningen er opprettholdt i folketrygdloven av 1997. I dette tilfellet har arbeidsmarkedsetaten konstatert at attføringsoppleggene har vært mislykket, og at ytterligere attføringstiltak ikke er hensiktsmessige. Trygdemyndigheten må være bundet av denne vurderingen ved avgjørelsen av spørsmålet om vilkårene i §12-5 første ledd om gjennomgått hensiktsmessig attføring er oppfylt. Kriteriene for vurderingen er de samme. Arbeidsmarkedsetatens vedtak om ikke å gjennomføre ytterligere attføringstiltak kunne A i prinsippet ha anket til Trygderetten. Dette var imidlertid ikke aktuelt, ettersom A var enig i vedtaket. Dette viser etter As syn at et vedtak om ikke å foreta ytterligere attføringstiltak må legges til grunn når trygdemyndighetene senere behandler en uføresøknad.

A anfører at når lagmannsretten prøver lovligheten av Trygderettens avgjørelse, må den kunne bygge på enhver opplysning som er egnet til å belyse forholdene slik de var på det tidspunktet Trygderetten avslo søknaden. Hvis forholdene er endret etter Trygderettens avgjørelse, blir det derimot spørsmål om eventuell ny søknad om uførepensjon.

Det kan synes som om trygdemyndighetene har lagt avgjørende vekt på at det tidligere ikke forelå objektive funn som kan forklare As betydelige nakke- og armsmerter. Situasjonen er nå at det gjennom MR-undersøkelser etter initiativ fra dr Thorsen er konstatert skiveprolaps i nakken, noe som tidligere røntgenundersøkelser ikke har kunnet avdekke. Den tvilen trygdemyndighetene har gitt uttrykk for med hensyn til styrken av As plager, skulle nå være helt eliminert.

Saksøkeren har nedlagt slik påstand:

1. Trygderettens kjennelse 16 august 1999 er ugyldig.

2. A og det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra lagmannsrettens oppfyllelsesfrist til betaling skjer.

Rikstrygdeverket gjør gjeldende at Trygderettens avgjørelse er riktig.

Lagmannsretten kan prøve lovligheten av Trygderettens avgjørelse. I dette må ligge at lagmannsretten må vurdere saken ut fra de opplysningene som forelå for Trygderetten. Det kan tas hensyn til senere sakkyndige uttalelser og lignende som innebærer nye vurderinger av de opplysningene som forelå for Trygderetten, men nye faktiske opplysninger som Trygderetten ikke var kjent med, kan lagmannsretten ikke bygge på ved avgjørelsen. Slike nye opplysninger må, på samme måte som opplysninger om forhold som har endret seg etter Trygderettens avgjørelse, eventuelt danne grunnlag for en ny søknad om uførepensjon, men kan ikke medføre at Trygderettens avgjørelse ikke er lovlig.

Spørsmålet om søkeren har gjennomgått hensiktsmessig behandling og attføring, og spørsmålet om hans evne til å utføre inntektsgivende arbeid er nedsatt med minst halvparten, legger til en viss grad opp til skjønnsmessige vurderinger. Selv om lagmannsretten i prinsippet prøver alle sider av Trygderettens avgjørelse, bør retten være forsiktig med å overprøve Trygderettens skjønnsmessige vurderinger. Trygderetten er sammensatt av et rettskyndig, et medisinsk kyndig og et attføringskyndig medlem, og representerer dermed en betydelig ekspertise. Rikstrygdeverket har vist til den såkalte «swingball-dommen» i Rt-1975-603.

Rikstrygdeverket bestrider ikke at A har en varig lidelse, men inntektsevnen er ikke dermed nedsatt med minst femti prosent. A er fortsatt forholdsvis ung og det skal etter loven mye til før så unge personer gis uførepensjon. Det aksepteres at A i perioder har hatt sterkt nedsatt inntektsevne, men det har vært endringer i hans tilstand, og det foreligger ingen sikker diagnose. Etter Rikstrygdeverkets mening foreligger det ingen fastlåst, kronisk sykdomstilstand hvor det ikke er utsikt til bedring. Rikstrygdeverket slutter seg til fylkestrygdekontorets begrunnelse og til den argumentasjonen fylkestrygdekontoret har fremmet for Trygderetten: Det må her forsøkes ytterligere attføringstiltak. Blant annet bør man forsøke å gi A kurs og lignende som kan gi ham mulighet til skriftlig å dokumentere den kompetansen det må legges til grunn at han har når det gjelder reparasjon av datautstyr mv. Det må fortsatt anses mulig å legge forholdene til rette slik at A kan ha lettere arbeid innenfor det området der han er dyktig og har interesser.

Dersom en bygger på de nye opplysningene fra MR-undersøkelsen, er dette et ytterligere argument for at situasjonen ikke kan anses for å være varig. Spørsmålet om operasjon må vurderes, og også her vil det kunne bli en bedring som gir grunnlag for at A kommer tilbake til arbeidslivet.

Motpartens forståelse av reglene om trygdemyndighetenes kompetanse ved avgjørelsen av uførepensjon er ikke holdbare. Ved trygdemyndighetenes vurdering etter §12-5 første ledd av om søkeren har gjennomgått hensiktsmessig attføring, er arbeidsmarkedsmyndighetenes vurdering av det samme spørsmålet av betydning, men vedtaket er ikke formelt bindende for trygdemyndighetene. Trygdemyndighetene må foreta en selvstendig vurdering etter §12-5. I denne sammenhengen peker Rikstrygdeverket på at en sak om uførepensjon er gjenstand for en langt mer omfattende behandling enn arbeidsmarkedsetatens avgjørelser om fortsatte attføringstiltak. Dette illustreres etter Rikstrygdeverkets mening ved at arbeidskraftmyndighetene i stor grad må bygge på pasientens opplysninger om hvilke plager han har, mens trygdemyndighetene i en helt annen utstrekning gjør nærmere undersøkelser om søkerens medisinske tilstand. Rikstrygdeverkets forståelse av kompetansereglene kan tenkes å føre til at en søker blir kasteball mellom trygdemyndighetene og arbeidskraftmyndighetene, men dette er ikke mer enn en teoretisk mulighet. I realiteten må arbeidsmarkedsmyndighetene sette i gang nye attføringstiltak dersom en søknad om uførepensjon avslås på et slikt grunnlag.

Rikstrygdeverket har lagt ned slik påstand:

1. Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes.

2. Staten v/Rikstrygdeverket tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra lagmannsrettens oppfyllelsesfrist til betaling skjer.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Det følger av trygderettsloven §23 første ledd at lagmannsretten prøver lovligheten av Trygderettens vedtak. Rikstrygdeverket har anført at dette innebærer at lagmannsretten ikke kan bygge på opplysninger som er kommet fram etter at Trygderetten avsa sin kjennelse, selv om opplysningene er egnet til å belyse situasjonen fram til kjennelsen ble avsagt. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Rikstrygdeverkets synspunkt er lagt til grunn i en rekke avgjørelser om gyldigheten av skattelikning, men gjelder ikke i sin alminnelighet for domstolenes prøving av forvaltningsavgjørelser. Lagmannsretten tar som utgangspunkt at det følger av reglene om prøving av «lovligheten» av kjennelsen, at lagmannsretten skal vurdere den faktiske situasjonen slik den var på det tidspunktet Trygderetten tok sin avgjørelse. Er søkerens medisinske eller yrkesmessige situasjon faktisk endret etter at kjennelsen ble avsagt, gir dette, i hvert fall som utgangspunkt, ikke grunnlag for å anse Trygderettens kjennelse som ulovlig eller uriktig, men må eventuelt danne grunnlag for en ny søknad om uførepensjon. Etter lagmannsrettens mening må det imidlertid være full adgang til å legge vekt på nye opplysninger som er egnet til å belyse den faktiske situasjonen på tiden for Trygderettens avgjørelse. Det er derfor ikke noe i veien for å bygge på nye medisinske undersøkelser av søkeren som er egnet til å kaste lys over dette. Lagmannsretten tilføyer at dette synet på betydningen av nye opplysninger ikke har særlig betydning for avgjørelsen av saken her.

Lagmannsretten tar ellers som utgangspunkt at den kan prøve alle sider av Trygderettens avgjørelse, også lovbruksskjønnet knyttet til de forskjellige kriteriene for når uførepensjon skal innvilges. Rikstrygdeverket har anført at retten som utgangspunkt bør være forsiktig med å overprøve Trygderettens skjønnsmessige vurderinger, særlig på bakgrunn av at Trygderetten er sammensatt av et medlem med juridisk kyndighet, et medlem med medisinsk kyndighet og et medlem med særlig kyndighet innenfor attføring. Regjeringsadvokaten har vist til Høyesteretts uttalelse i Rt-1975-603. Dette var en uttalelse om domstolenes prøving av vedtak om patent, og uttalelsen har slik sett bare begrenset interesse for avgjørelser etter folketrygdloven. Etter lagmannsrettens syn vil spørsmålet om å fravike Trygderettens vurderinger først og fremst avhenge av tyngden i Trygderettens egen begrunnelse. I denne sammenheng er det også av en viss betydning at Trygderetten behandler svært mange saker, og at man ikke har en slik muntlig behandling av pensjonskravet som i lagmannsretten.

Spørsmålet om lovligheten av Trygderettens avgjørelse kompliseres av det forhold at Trygderetten i denne saken har truffet en avgjørelse etter trygderettsloven §21 tredje ledd. Av Trygderettens kjennelse går det med hensyn til vedtakets materielle begrunnelse derfor ikke fram annet enn at de tre medlemmene enstemmig har funnet det klart at As anke ikke kan føre fram. Dette er en praktisk ordning som er gjennomført på bakgrunn av Trygderettens store saksmengde. Det er likevel en usedvanlig situasjon at et forvaltningsvedtak som er gjort uten noen begrunnelse som direkte er knyttet til sakens faktiske forhold, er gjenstand for rettslig overprøving. Lagmannsretten ser det slik at en i tilfeller som dette må anse Trygderetten for å ha sluttet seg til fylkestrygdekontorets vedtak i saken. Fylkestrygdekontoret er imidlertid også part i saken for Trygderetten, og kontoret avgir i denne sammenheng uttalelse til Trygderetten. Det er derfor naturlig å forstå det slik at Trygderetten også er enig i det som er anført av fylkestrygdekontoret for Trygderetten, når rettens kjennelse er avsagt i medhold av §21 tredje ledd om summarisk begrunnelse. Se i denne sammenheng også Ot.prp.nr.71 (1984-1985) side 6 andre spalte.

Trygderetten avgjør selv når den finner at vilkårene for å avsi summarisk kjennelse er til stede. Som det går fram ovenfor, var dette imidlertid en sak hvor trygdekontorets rådgivende lege, riktignok under sterk tvil, hadde kommet til at vilkårene for uførepensjon var til stede, og arbeidskraftmyndighetene hadde kommet til at As inntektsevne klart var mer enn halvert. I en slik situasjon syntes det naturlig, også av hensyn til sannsynligheten for at søkeren ville angripe en negativ avgjørelse for domstolene, at Trygderetten ga en nærmere begrunnelse for avslaget. Den summariske avgjørelsesmåten skal benyttes i «opplagte avslagssaker», jf proposisjonen nevnt ovenfor samme sted. En opplagt avslagssak var dette ikke.

Når det gjelder saksøkerens anførsler om kompetanseforholdet mellom arbeidsmarkedsetaten og trygdemyndighetene, viser lagmannsretten til følgende uttalelse fra regjeringsadvokaten i prosesskriv 13. april 2000:

«Staten er enig med saksøker i at det er arbeidsmarkedsetaten som etter folketrygdloven §21-14 første ledd bokstav c skal fatte vedtak om yrkesmessig attføring er hensiktsmessig og nødvendig, jf. folketrygdloven §11-6. Men arbeidsmarkedsetaten skal ikke fatte vedtak om saksøker har gjennomgått hensiktsmessig behandling og attføring i forhold til folketrygdloven §12-5. Av lovens systematikk følger en eksplisitt avgrensning i §21-14c. Loven må her anses uttømmende, og kan ikke fortrenge hovedregelen i §12-5. Etter folketrygdloven §12-5 vil imidlertid arbeidsmarkedsetatens vurdering være et moment i den totalvurdering trygdeetaten foretar ved behandlingen av krav om uførepensjon. Trygdeetaten kan imidlertid foreta en selvstendig vurdering, og behøver ikke å følge det vedtak arbeidsmarkedsetaten har truffet etter §11-6.»

Lagmannsretten er enig i dette.

Lagmannsretten er kommet til at Trygderettens vedtak ikke er gyldig.

Rikstrygdeverket har for lagmannsretten ikke bestridt at A har de plagene han har forklart seg om i retten, og lagmannsretten ser ingen grunn til å betvile As opplysninger. Retten legger til grunn at A har til dels sterke smerter i nakke, skuldre og hofte. Han er også operert i begge knærne. Han bruker i dag jevnlig smertestillende midler og sovemidler. Smertene varierer noe, men til tross for bruken av medisiner sover han så å si aldri hele natten. Det foreligger en sykdomstilstand i folketrygdlovens forstand, noe Rikstrygdeverket har sagt seg enig i. Sykdommen må på bakgrunn av de legeuttalelsene som foreligger og den lange tiden som er gått siden A ble sykmeldt første gang, anses som kronisk.

Av saksdokumentene kan det synes som om trygdemyndighetene ikke har utelukket muligheten for at A til en viss grad simulerte arbeidsudyktighet, og det foreligger anonyme henvendelser i saken om at A skal ha arbeidet «svart» under sykmelding. Slike anførsler foreligger ikke i forbindelse med vedtaket om avslag på uførepensjon, og A har for lagmannsretten forklart seg om de to tilfellene som foranlediget de anonyme henvendelsene. Det er ellers fra flere hold gitt uttrykk for at A har vært sterkt motivert for å komme tilbake til arbeidslivet.

At vilkåret etter folketrygdloven §12-5 første ledd om at søkeren skal ha gjennomgått hensiktsmessig behandling er oppfylt, kan videre ikke anses tvilsomt. A har gjennom årene hatt behandling en rekke ganger i form av fysioterapi, ultralyd, kiropraktikk mv, og han har vært til en rekke undersøkelser, uten at det er oppnådd noen bedring av betydning.

Etter §12-7 må inntektsevnen, det vil si evnen til å utføre inntektsgivende arbeid, være nedsatt med minst halvparten. Denne nedsettelsen må være varig, og Rikstrygdeverket anfører at så lenge attføringsmulighetene ikke er prøvd fullt ut, er dette vilkåret ikke oppfylt. Trygderettens vedtak er riktig når det bygger på at det ikke foreligger «hensiktsmessig attføring» i lovens forstand. Rikstrygdeverket viser til at Fredrikstad attføringssenter i sin første uttalelse i 1994 skrev at A hadde kunnskaper om elektronikk, men at dette hjalp lite så lenge han ikke kunne bevise kunnskapene i form av fagbrev, kurs osv. Etter Rikstrygdeverkets mening er vilkårene for å bli tilkjent uførepensjon ikke oppfylt så lenge forsøk på kursing eller lignende tiltak for å gi A attestasjon for sine kunnskaper, ikke er blitt foretatt. Attføringsmulighetene er da ikke uttømt.

Etter lagmannsrettens mening bygger Trygderetten, som må anses for å ha vurdert saken på samme måte, her på uriktig bevisbedømmelse og lovbruk. Retten legger til grunn at attføringsspørsmålet ble grundig utredet under As opphold ved Fredrikstad attføringssenter høsten 1997. Attføringsutvalget ved senteret, som er bredt faglig sammensatt, blant annet av fagpersoner som har fulgt klienten under oppholdet, var klare i sin konklusjon i møte 6. november 1997: Utviklingen siden forrige opphold var klart negativ, As arbeidskapasitet var sterkt redusert, og utvalget så ingen tiltak som kunne bedre situasjonen. Utvalget mente As restarbeidsevne var «godt under» femti prosent. Attføringskonsulent Kirsti Mathissen har som vitne for lagmannsretten forklart at også slike spørsmål som om A kunne klare en undervisningssituasjon med sikte på å skaffe seg økt eller endret kompetanse, ble vurdert, men at smertesituasjonen hans var slik at dette ikke var mulig. Lagmannsretten er av den oppfatning at vilkåret om at As inntektsevne må være varig nedsatt med minst halvparten, og at han må ha gjennomgått hensiktsmessig attføring, er oppfylt.

Rikstrygdeverket har under prosedyren anført at dersom det er adgang til å ta hensyn til nye opplysninger for lagmannsretten, er opplysningene om at As plager kan skyldes skiveprolaps i nakken, egnet til å reise tvil om A kan anses for å ha gjennomgått hensiktsmessig behandling. Muligheten for operasjon medfører at man ikke kan fastslå at inntektsevnen er varig nedsatt. Lagmannsretten antar på bakgrunn av behandlende lege Thorsens vitneprov at det er en viss mulighet for at As plager skyldes slike skiveskader i nakken, som nylig foretatte MR-undersøkelser indikerer. På bakgrunn av den lange sykdomsperioden og usikkerheten knyttet til om en operasjon er mulig eller tilrådelig og hvilke virkninger den eventuelt ville få, mener lagmannsretten imidlertid at det ikke var grunnlag for å avslå søknaden om uførepensjon på et slikt grunnlag. As inntekstevne må, slik situasjonen var på tidspunktet for Trygderettens kjennelse, anses varig nedsatt med minst halvparten.

Lagmannsretten bemerker at trygdemyndighetene flere steder i trygdesaken har gitt uttrykk for at det synes som «det ikke skjedde noe særlig» etter den optimistiske uttalelsen fra Fredrikstad attføringssenter i 1994 om mulig arbeid innenfor elektronikkbransjen. Dette har muligens influert avslagsavgjørelsen, i den forstand at man har sett det slik at denne muligheten ikke er utnyttet. Lagmannsretten peker her på at A som nevnt høsten 1994 forsøkte å starte egen virksomhet i tråd med attføringssenterets anbefaling, men at sykdommen gjorde at han måtte slutte med den.

Etter dette var grunnlaget for å nekte å innvilge As søknad om uførepensjon ikke til stede, og Trygderettens kjennelse er ugyldig.

Søksmålet har ført fram, og saksomkostningene for lagmannsretten skal bedømmes etter tvistemålsloven §172. Lagmannsretten ser ikke grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. A har hatt fri sakførsel for lagmannsretten. Advokat Andersen har sendt inn salæroppgave som omfatter 41 timer og et samlet salær på 28.700 kroner. I tillegg kommer utgifter, som utgjør til sammen 10.340 kroner, og omfatter utgifter til vitner og utdrag. Beløpene er godkjent av retten. As egenandel utgjør 300 kroner, idet han i henhold til lagmannsrettens beslutning av 10. mai 2000 bare skal betale grunnandel, ikke tilleggsandel. A tilkjennes dette beløpet fra saksøkte. Videre tilkjennes det offentlige fra saksøkte resten av rettshjelputgiftene, til sammen 38.740 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Trygderettens kjennelse er ugyldig.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rikstrygdeverket 300 -trehundre- kroner til A senest to uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom med tillegg av renter etter den rentesatsen som gjelder til enhver tid etter lov om renter ved forsinket betaling §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 -tolv- prosent pr år.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rikstrygdeverket 38.740 -trettiåttetusensjuhundreogførti- kroner til det offentlige innen to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom med tillegg av renter etter den rentesatsen som gjelder til enhver tid etter lov om renter ved forsinket betaling §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 -tolv- prosent pr år.