LB-2000-3716
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-03-01 |
| Publisert: | LB-2000-03716 |
| Stikkord: | Straffutmåling og sikring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr 00-01464 M - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03716 M/02. (Oslo lagsogn) |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Politiadvokat Knut Skavang) mot A (Forsvarer: Advokat Hanne Pentzen). |
| Forfatter: | Lagdommer Kjersti Graver. Lagdommer Magne Spilde. Tilkalt dommer, byrettsdommer Arild Nesdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39, §147, §162, §257, §258, §260, §291, §352a, §35, §37d, §49, §54, §59, §60, §62, §63, Fengselsloven (1958) §41, Veitrafikkloven (1965) §24, §31, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Tiltalte, A, født *.*. 1960, bopel - - gate 14 c, 0264 Oslo. Han er uføretrygdet, skilt og har bidragsplikt til en sønn på 16 år.
Asker og Bærum herredsrett avsa den 23. oktober 2000 dom med slik domsslutning:
1. A, født xx.xx.1960, dømmes for fem overtredelser av straffeloven §260 første og fjerde ledd, tre overtredelser av straffeloven §257 jf. §258, fire overtredelser av straffeloven §258 jf. §257 jf. §49, tre overtredelser av straffeloven §257, to overtredelser av straffeloven §147 første og annet ledd 1. straffalternativ, en overtredelse av straffeloven §147 første og annet ledd 1. straffalternativ jf. §49, en overtredelse av straffeloven §291, en overtredelse av straffeloven §162 første ledd jf. femte ledd, to overtredelser av legemiddelloven §31, annet og fjerde ledd jf. §24 første ledd, en overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §24 første ledd 1. punktum samt en overtredelse av straffeloven §352a, alt sammenholdt med straffeloven §63 annet ledd og §62 første ledd, til en straff av fengsel i 2 - to - år og 3 - tre - måneder som er en fellesstraff med resttiden etter Oslo forhørsretts dom av 28. mai 1999 jf. fengselsloven §41 jf. straffeloven §54 nr. 3.
Til fradrag i straffen kommer 112 - etthundreogtolv - dager for utholdt varetekt regnet til og med 4. oktober 2000, jf. straffeloven §60.
2. Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 litra a-e, med en lengstetid på 3 - tre - år.
3. A dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale erstatning til:
K. Aspelund AS med kr 6.000,- -kronersekstusen00/100-
Gjensidige med kr 82.497,- -kroner åttitotusenfirehundreognittisju00/100-
Røde Kors Automatene med kr 38.608,- kronertrettiåttetusensekshundreogåtte00/100-
Fjeldset Handel med kr 6.000,- -kronersekstusen00/100-
Storebrand Skadeforsikring AS med kr 34.794,- -kronertrettifiretusensjuhundreognittifire00/100.
4. A dømmes til å tåle inndragning til fordel for statskassen av en Brusletto tollekniv, jf. straffeloven §37d første ledd jf. §35 annet ledd.
Om det nærmere saksforhold vises til herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
A har anket over saksbehandlingen, straffutmålingen og sikringsbemyndigelsen etter straffeloven §39 nr 1 a-e. Ved lagmannsrettens beslutning av 13. desember 2000 ble anken henvist til ankeforhandling hva angår straffutmålingen og sikringsbemyndigelsen etter strl §39 nr 1 a-e.
Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus den 27. februar 2001. Tiltalte møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Tre vitner ble avhørt, hvorav ett pr telefon. Det foreligger rettspsykiatrisk erklæring av 30. mai fra de sakkyndige for herredsretten, prof. dr. med. Kjell Noreik og spesialist i psykiatri Arne Gravem. Gravem ble oppnevnt også for lagmannsretten og avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Tiltalte har ved sin forsvarer anført at herredsretten ved straffutmålingen feilaktig har lagt til grunn forhold som ikke har vært gjenstand for bevisførsel, når den har funnet det bevist at tiltalte ved flere anledninger har kjørt i påvirket tilstand. Han har ikke vært siktet eller tiltalt for å ha kjørt påvirket, og dette var ikke fremme verken under etterforskningen eller rettssaken. Straffen er dermed for strengt utmålt, også tatt i betraktning at det var tiltaltes fullstendige tilståelse som brakte frem de fleste straffbare forholdene. Det er videre anført at vilkårene for sikring ikke er oppfylt. Det foreligger ikke en sinnslidelse som fører til en kvalifisert fare for gjentagelse. Det er videre feil at tiltalte utgjør en særlig fare for trafikken på grunn av bruk av rusmidler og hørselshallucinose.
Forsvareren nedla påstand om at påtalemyndigheten ikke gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler og at tiltalte anses på mildeste måte.
Påtalemyndigheten har påstått anken forkastet.
Lagmannsretten bemerker:
Vedrørende straffutmålingen:
Tiltalte er i herredsretten domfelt for en rekke vinningsforbrytelser, herunder fem bilbrukstyverier og for oppbevaring av narkotika. Han er tidligere straffedømt og/eller sikringsdømt 22 ganger for tilsvarende kriminalitet. Han er to ganger, i 1992 og i 1999, domfelt for kjøring i påvirket tilstand. Tiltalen og domfellelsen denne gang omfatter ikke slike forhold.
Ved straffutmålingen har herredsretten funnet det bevist at tiltalte ved flere anledninger har kjørt i påvirket tilstand. Det er i dommen uttalt at forholdene kan tillegges betydning ved straffutmålingen, da de «har vært gjenstand for bevisførsel samt på grunn av den måte de er knyttet til rekken av bilbrukstyverier som domfelte nå dømmes for», jf Bjerke og Keiserud, Straffeprosessloven, 1996, side 107. Herredsretten bygger på at tiltalte har brukt amfetamin, at det ble funnet blodige sprøyter i den bil tiltalte etterlot i elven i Flåm den 19. august 1999, videre at det ble funnet hasj i en bil han etterlot i Sandvika 30. august 1999.
Lagmannsretten finner ikke at det kan anses bevist at tiltalte har kjørt i påvirket tilstand. Tiltalte har erkjent at han har brukt hasj og amfetamin, og ved pågripelsen i Sandvika den 30. august 1999 hadde han narkotiske stoffer på seg. Han har forklart at han kjøpte dem et par dager tidligere og at han hadde brukt 5 gram hasj, 6 Valium og 8 Flunipam. Når dette inntaket skjedde i forhold til bilkjøringen er imidlertid uklart. Det ble ikke notert noe om mistanke om påvirkning ved pågripelsen. Politivitnet som pågrep tiltalte i Sandvika forklarte tvert imot i retten at om det hadde vært mistanke om påvirkning så ville det ha vært nedtegnet. Uten at det har selvstendig betydning for vurderingen bemerkes at det av bevisførselen for lagmannsretten kom frem at det ikke stemmer at det ble funnet hasj i bilen tiltalte hadde parkert i Sandvika 30. august 1999 (ikke 2000), som herredsretten la til grunn. Funnet av sprøyter i den bil tiltalte etterlot i elven i Flåm gir heller ikke grunnlag for å fastslå om det var tiltalte som hadde brukt sprøytene, når han eventuelt inntok narkotiske stoffer og i såfall i hvilket kvantum, sett i forhold til bilkjøringen. Det har ikke fremkommet noe som tilsier at det under etterforskningen forelå mistanke om kjøring i påvirket tilstand. Tiltaltes politiforklaringer har heller ikke gitt grunnlag for slik mistanke.
Beviskravene vedrørende momenter som bare har betydning for straffutmålingen vil som utgangspunkt være noe lavere enn når det gjelder skyldspørsmålet, jf Andenæs, Alminnelig strafferett, 4. utgave, side 96. I denne sak er det imidlertid så få holdepunkter for at tiltalte har vært påvirket under kjøringene, at tvil om de faktiske forhold må komme tiltalte til gode. Dette kan derfor ikke få innvirkning på straffutmålingen.
Det må like fullt slås fast at tiltalte ved to anledninger har mistet kontrollen over bilen han kjørte. Den ene gangen fikk han sleng og bilen endte i et autovern. 10 dager senere havnet bilen tiltalte da kjørte i elven, etter at han hastig hadde kjørt bort fra et åsted der han ble oppdaget under et innbruddstyveri. Det legges til grunn at tiltalte ikke har utvist den nødvendige aktsomhet og at bilkjøringen har medført fare for annen trafikk. Dette inngår som et straffskjerpende moment.
Ved straffutmålingen har herredsretten lagt en viss vekt på at tiltalte uten å vite seg mistenkt, har avlagt tilståelser som førte til flere av tiltalepostene, jf strl §59. Det er en skjønnsmessig vurdering som her skal foretas, og lagmannsretten slutter seg til herredsrettens avveining på dette punkt.
Lagmannsretten finner ikke at det foreligger slike personlige forhold som blir å tillegge særskilt vekt ved straffutmålingen.
Den straff herredsretten har utmålt, til fengsel i to år og tre måneder, hvori inngår resttid på 214 dager etter Oslo forhørsretts dom av 28. mai 1999, anses passende, også når det tas hensyn til at det ikke anses bevist at tiltalte har kjørt i påvirket tilstand. Det legges i skjerpende retning vekt på at tiltalte både denne gang og en rekke ganger tidligere har begått et stort antall vinningsforbrytelser, og at han har begått nye forhold under ulovlige fravær eller innen kort tid etter at han er sluppet ut av fengsel. Hans adferd har gått ut over mange mennesker. Den sak som er omtalt i Rt-1997-1976 anses relevant, også hva angår de generelle utsagn om straffenivået for vinningsforbrytelser i stort omfang. Straffenivået anses i samsvar med foreliggende rettspraksis, de individuelle forhold tatt i betraktning.
Anken over straffutmålingen blir etter dette å forkaste.
Tiltalte tilkommer 241 dager i fradrag for utholdt varetekt, regnet til og med 1. mars 2001.
Vedrørende sikringsspørsmålet:
Etter straffeloven §39 nr 1 kan retten gi sikringsbemyndigelse dersom en straffbar handling er begått av en person med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner, og det er fare for at gjerningsmannen på grunn av denne tilstand på ny vil foreta en straffbar handling. Det må foreligge en kvalifisert gjentagelsesfare, og denne må ha sammenheng med den psykiske avvikstilstand.
Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte lider av mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner. Det vises til de sakkyndiges erklæring av 30. mai 2000. Den er forelagt den rettsmedisinske kommisjon, som ikke hadde bemerkninger til den. Den tentative konklusjon som fremkom i erklæringen har senere blitt fastslått som den endelige av den sakkyndige psykiater Arne Gravem. Han har konkludert med at tiltalte lider av en alvorlig personlighetsforstyrrelse av dyssosial natur, som samsvarer med det juridiske begrep mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner. Tiltalte er ikke nå å anse som sinnssyk.
Tiltalte er domfelt for en lang rekke vinningsforbrytelser gjennom mange år. Nye kriminelle forhold er dels begått kort tid etter løslatelse eller rømming fra fengsel eller annen institusjon. Tiltaltes handlinger har vært til skade og bry for en rekke personer og må anses klart samfunnsskadelige. Det foreligger gjentagelsesfare også for grove tyverier, jf strl §39 nr 2. Det skal like fullt mye til før vinningsforbrytelser bør føre til sikring. Gjennom rettspraksis er det etablert en stadig mer restriktiv linje for anvendelse av sikring, og overfor vinningskriminalitet er hovedregelen at sikring ikke anvendes. Det er da heller ikke fra aktors side anført at vinningsforbrytelsene her utgjør et selvstendig grunnlag for sikring.
De forhold som eventuelt skulle tilsi sikring er knyttet til tiltaltes bilbrukstyverier og den kjøring han foretar. Lagmannsretten har ved straffutmålingen lagt til grunn at han i alle fall ved to anledninger har kjørt uforsvarlig og at det har medført risiko for omgivelsene. Det foreligger imidlertid ikke tilstrekkelige bevis for at hans kjøring utgjør en kvalifisert fare for allmennheten, ei heller for at den har sammenheng med hans personlighetsforstyrrelser. Det vises til Rt-1997-48, der det uttales at utgangspunktet for vurderingen må være «den fare for nye straffbare handlinger som viser seg gjennom de forhold dommen gjelder». Herredsrettens dom omfatter ikke forhold som er knyttet til risikofylt adferd i trafikken. Han tidligere domfellelser i 1992 og 1999 for kjøring i påvirket tilstand kan ikke tillegges særskilt vekt i vurderingen.
Ut fra det som er fremkommet i lagmannsretten er det ikke grunnlag for å fastslå at tiltalte har hørselshallucinose eller andre former for vrangforestillinger som skulle påvirke ham til å begå straffbare handlinger. Både ut fra tiltaltes egen og den sakkyndiges forklaring, legges til grunn at hans hørselsforstyrrelser inntrer under opphold under isolasjon i fengselet. Det er ikke holdepunkter for at de er tilstede når han er utenfor anstalt eller på annen måte kunne influere på hans kriminelle adferd. Lagmannsretten finner heller ikke i forhold til sikringsspørsmålet grunnlag for å tillegge tiltaltes rusmiddelbruk særskilt vekt ved vurderingen av risikoen for gjentagelse av de aktuelle straffbare handlinger.
Lagmannsretten anser at tiltalte på grunn av sin personlighetsforstyrrelse utgjør en særlig tilbakefallsfare, som har manifistert seg gjennom mange års omfattende kriminalitet, først og fremst knyttet til vinningsforbrytelser. Men samfunnets behov for beskyttelse må veies opp mot det vesentlige inngrep sikringsinstituttet utgjør, hensett også til at tiltalte er idømt en ubetinget fengselsstraff av en viss lengde. Når tilbakefallsfaren her særlig må henføres til vinningsforbrytelser, finner lagmannsretten at sikring ikke bør idømmes.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Anken over straffutmålingen forkastes.
2. I herredsrettens dom, domsslutningen punkt 1 annet ledd gjøres den endring at til fradrag i straffen kommer 241 - tohundreogførtien - dager for utholdt varetekt, regnet til og med 1. mars 2001.
3. Herredsrettens dom, domsslutningen punkt 2, erstattes med:
Påtalemyndigheten gis ikke bemyndigelse til å anvende sikringsmidler overfor A.