LB-2000-3740
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-05-31 |
| Publisert: | LB-2000-03740 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Fredrikstad namsrett Nr 00-00234 D - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03740 K/04. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2001-00867. |
| Parter: | Kjærende part: 1. A 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Knut Rognlien). Kjæremotpart: 1. X Inc 2. C (Prosessfullmektig: Advokat Hilde Larsson). |
| Forfatter: | Lagmann Anne Lise Rønneberg. Lagdommer Iver Huitfeldt. Lagdommer Thore Rønning |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §14-1, §14-6, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §65, Dekningsloven (1984) §2-2, §14-7, §3-3 |
Saken gjelder gyldigheten av arrest i fast eiendom til sikkerhet for utestående pengekrav.
X Inc fremmet 18. februar 2000 begjæring om arrest til Fredrikstad namsrett overfor A med krav om arrest i hans ideelle halvpart av gnr. *** bnr. * i Fredrikstad. Grunnlaget for arrestkravet var utestående pengekrav på USD 73.851 med tillegg av renter etter leveranse av biler, motorsykler mv.
Fredrikstad namsrett tok uten muntlige forhandlinger begjæringen til følge, jf tvangsfullbyrdelsesloven §14-7 annet ledd, og avsa kjennelse 3. mars 2000 med slik slutning:
1. Det gis arrest i ideell halvdel av gnr. *** bnr. * i Fredrikstad til fordel for X Inc for et krav stort USD 98.000,00 - nittiåttetusen - amerikanske dollar.
2. A betaler innen 14 - fjorten - dager saksomkostninger til X Inc med 6.500 - sekstusenfemhundre - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
A krevde i prosesskriv av 22 mars 2000 muntlige forhandlinger idet han hevdet vilkårene for arrest ikke var oppfylt. I prosesskrift av 28. august 2000 meldte B - far til A - seg som part i saken under henvisning til å være den reelle eier av eiendommen det var tatt arrest i.
Fredrikstad namsrett avsa etter forutgående muntlige forhandlinger den 11. oktober 2000 kjennelse med slik slutning:
1. Namsrettens kjennelse av 3. mars 2000 stadfestes.
2. A og B betaler innen 2 - to - uker 49.160,- - førtinitusenetthundreogseksti - kroner i sakskostnader til X Inc med tillegg av 12 - tolv - prosent rente pr. år fra forfall og til betaling skjer.
A og B påkjærte kjennelsen ved rettidig kjæremål datert 16. november 2000 på grunn av feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Kjæremålstilsvar ble inngitt 11. desember 2000. Saksbehandlingen for lagmannsretten ble etter anmodning fra kjærende part deretter stillet i bero i påvente av rettsavgjørelse i USA. Etter det opplyste ville det i dommen bli tatt stilling til mange av de spørsmål som namsrettssaken reiste.
Dom i USA ble avsagt 21. desember 2000. Partene har deretter utvekslet til dels omfattende prosesskriv med ytterligere dokumentasjon - siste prosesskriv ble inngitt 21. mai 2001.
X Inc meddelte i prosesskriv datert 29. januar 2001 at virksomheten i selskapet var opphørt pr. 1. januar, og at alle aktiva og passivaposter fra samme tidspunkt var overført C, eier og styreformann i X Inc.
C krevde på dette grunnlag å tre inn i saken som kjæremålsmotpart i stedet for X Inc, jf. tvistemålsloven §65. Kjærende parter reiste innsigelser og anførte at bestemmelsen ikke gir hjemmel for å overdra forpliktelser for saksomkostninger.
Lagmannsretten finner at X Inc fortsatt skal behandles som kjæremålsmotpart ved siden av C. Tvistemålsloven §65 antas ikke å gi hjemmel til overdragelse av allerede påløpet ansvar for saksomkostninger.
Sakens bakgrunn fremgår av namsrettens kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A og B har i det vesentlige gjort det gjeldende:
Namsretten har feilaktig lagt til grunn at A er rett debitor for kravet. X Inc har inntil begjæring om arrest ble sendt konsekvent rettet sine krav mot Y Inc - et USA registrert selskap som A eier 70% av. X Inc har i samsvar med dette anlagt motsøksmål i en rettssak mot Y Inc i USA. X Inc ved eneeier og styreleder C har bekreftet at motsøksmålet omfatter samme krav som nå er framsatt i namsrettsaken. Dom foreligger i saken i USA, og X Inc fikk der ikke medhold i kravet. USA-dommen viser at kravet var uten grunnlag. Den viser at verken A eller Y Inc er ansvarlig for noen del av kravet som gjøres gjeldende i arrrestsaken. Arresten må derfor oppheves av denne grunn.
Nærmere anføres at X Inc og Y Inc har hatt en samarbeidsavtale inngått muntlig om å kjøpe biler og motorsykler i USA for levering og salg i Norge. Fortjenesten skulle deles likt. Det vises til telefax fra Y Inc v/ E og telefax datert 4. september 1997 fra X Inc. Samarbeidsavtalen omfatter ikke salg av biler og motorsykler til A personlig, og det har derfor aldri vært grunnlag for å fakturere ham for betalingsansvar som kjøper av varene for egen regning og risiko.
I den grad As navn er nevnt er det i egenskap av disponent og eier av 70% av aksjene i Y Inc eller som salgsrepresentant for X Inc. A har for øvrig aldri mottatt det fakturagrunnlag som arrestkravet er basert på, og han har heller ikke i ettertid erkjent betalingsansvar.
Namsretten har tatt feil når det er lagt vekt på at A ikke har godskrevet X Inc alle innbetalingene fra kundene, men «isteden puttet pengene i egen lomme». Det var en del av avtalen at A på vegne av Y Inc kunne ta en del av kundenes innbetalinger i kontanter til dekning av kostnadene i Norge og en del av Y Incs fortjeneste inntil nærmere avregning forelå. Det vises blant annet til en telefaks datert 21. april 1997 fra X Inc hvor bl.a følgende fremgår:
MEGET lykkelig over at problemene er løst, på Miataer så må du passe på at faktura er over 8.000, resten tar du i bærepose og kan bruke i mellomtiden. Samme med sykler, skuff over et beløp som tilsvarer i alle fall NOE over kost og ta i bærepose og bruk det inntil senere avregning.»
Det medførte meget store utgifter til toll, frakt, annonser og salgsutgifter for de samarbeidende partene å drive salgsvirksomhet i Norge, og Y Incs adgang til å bruke innkomne midler fra kunder var helt nødvendig. Takket være As virksomhet, Asker Marineservice AS, kunne salgsvirksomheten til en viss grad drives fra et innarbeidet firma. A stilte gratis dette firmas adresse, telefon og kontortjenester til de samarbeidende parters tjeneste. Når Y Inc ikke fikk refundert sine toll- og fraktutgifter etc. var firmaet i fellesskapets interesse tvunget til å bruke av penger som kom inn fra salget.
Y Inc v/A leverte oppstilling og alle bilagene vedrørende salgene i Norge til X Inc i 1997 i nærvær av fru D og Y Incs nestleder E, jf. telefax datert 17. oktober 1997 fra X Inc. Derved hadde X Inc det nødvendige underlagsmaterialet. Det gjenstod for selskapet å legge frem sine bilag slik at overskuddet kunne beregnes. Det er derfor ikke riktig at den endelige beregning av resultatet og overskudd var avhengig av A. Det er således ikke riktig at Y Inc ikke har redegjort for salget av bilene og motorsyklene i Norge. Dette skjedde allerede i 1997 og er blitt gjentatt for domstolen i Texas den 13. november 2000. X Inc har på sin side ikke redegjort for sin del av det økonomiske samarbeidet.
Subsidiært anføres at A ikke er eier av eiendommen gnr. ***/* i Fredrikstad som det er tatt arrest i. As far B er reell eier av halvparten av denne eiendommen og arresten må av den grunn oppheves. As ideelle andel ble overført til hans far allerede i 1998, og det er ikke grunnlag for å anse kjøpekontrakten som proforma.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Arresten i gnr. *** bnr. * i Fredrikstad oppheves.
2. X Inc og C forpliktes in solidum til å betale A og B sakens kostnader for namsretten og lagmannsretten.
X Inc og C har i det vesentlige gjort gjeldende:
Namsrettens kjennelse er korrekt både med hensyn til bevisvurdering og lovanvendelse. Arrestkravet gjelder et krav mot A personlig for leveranse av biler, motorsykler og motorer. Kravet utgjør med tillegg av renter og omkostninger pr. 23. august 1997 stort USD 73.851,54. Varene er bestilt av A og levert til ham. Omfattende dokumentasjon i form av fakturaer, eksportdeklarasjoner og fraktdokumenter samt øvrig korrespondanse mellom partene dokumenterer kravet og hans personlige ansvar.
D har gjennomgått utestående saldo med A flere ganger. Han har da ikke kommet med innsigelser mot selve grunnlaget for kravet, men han har hevdet at han har tapt penger på videre salg. Anførselen har imidlertid ingen betydning for det krav som rettes mot A. Han må selv bære risikoen for eventuelt tap ved videre salg.
Det anføres at det forut for leveransene til Norge ble inngått muntlig avtale med A. Avtalen innebar at X Inc skulle kjøpe inn biler, motorsykler m.v. Opprinnelig var det meningen at Y Inc og X Inc skulle dekke innkjøp i USA med 50% hver. Y Inc hadde imidlertid ikke økonomiske ressurser til dette, og det ble derfor ikke noe av den opprinnelige avtalen. Avtalen som ble inngått innebar at varene skulle kjøpes av X Inc og at selskapet solgte disse videre til A som fikk kreditt fra X. A skulle selge varene i Norge. X Inc fikk ingen fortjeneste på tidspunktet for salg til A. Fortjenesten, definert som den pris som ble oppnådd utover X Incs kostnader skulle fordeles slik at 50% ble overført til hvert av selskapene X Inc og Y. Dette er grunnen til at Y Inc dukker opp i flere av bilagene. A ønsket å overføre sin fortjeneste til Y Inc selv om selskapet ikke bidro med tjenester eller kapital. Årsaken antas å være at han overfor amerikanske myndigheter trengte dokumentasjon for at Y Inc hadde inntekter for å oppnå oppholdstillatelse.
Det erkjennes at avtaleforholdet er lite profesjonelt. Avtaleforholdet må imidlertid sees i lys av at partene var venner og ikke så nødvendigheten av å utforme formelle dokumenter. Dette har medført at det er lite skriftlige dokumentasjon og at man i den dokumentasjonen som finnes, klarere kunne ha tilkjennegitt hva avtalen innebar og hvem som man anså som parter i forholdet.
Realiteten er imidlertid at det er A personlig som har mottatt varene i Norge og solgt disse videre og mottatt salgsvederlag. Det har formodningen mot seg at Y Inc i denne situasjon har vært X Incs kjøper. Det er denne realiteten som må legges til grunn når det vurderes hvem som er ansvarlig for betalingen.
Dommen i USA kan ikke medføre en annen vurdering. Ingen del av domspremissene bekrefter As påstand om at han ikke er personlig ansvarlig for kravet.
At A eventuelt har blitt påført store utgifter i Norge som det var nødvendig å dekke med midler fra kundene, er X Inc uvedkommende. Gjenstandene var kjøpt for As egen regning og risiko.
Det anføres videre at selv om det eventuelt må legges til grunn at salget i Norge var et prosjekt mellom X Inc og Y Inc / A er det aldri fremlagt regnskaper som viser resultat og overskudd ved salg. Faktum er at A har mottatt varene og mottatt oppgjør ved videresalg for en betydelig del av varene uten å føre noen som helst form for regnskap som viser inntekter/utgifter. X Inc har betalt for varene, og selskapet har kun mottatt begrenset oppgjør. A har ikke gjort forsøk på å dokumentere videresalgene. Han har ikke engang kunnet redegjøre for hvem kjøperen har vært slik at det hadde vært mulig å kontrollere salgspris. A må derfor under enhver omstendighet være ansvarlig for å betale X.
Det anføres endelig at A er reell eier av arrestgjenstanden, og det er derfor korrekt at arrest er tatt i hans faste eiendom. A er hjemmelshaver til eiendommen i henhold til grunnboken. Utinglyst kjøpekontrakt med As far B kan ikke medføre endring i dette forhold. Utgangspunktet for beslagsretten er dekningsloven §2-2. Det får ikke betydning for beslagsretten om B har blitt eier av eiendommen da dekningsloven §2-2 må suppleres av rettsvernsreglene. Rettsvern for fast eiendom oppnås gjennom tinglysning i grunnboken. Atuell overføring er ikke tinglyst og står seg derfor ikke ovenfor A s kreditorer.
Det er lagt ned slik påstand:
1. Fredrikstad namsretts kjennelse i sak 00-00234 D stadfestes.
2. A og B betaler en for alle og alle for en saksomkostninger til C samt lovfastsatt forsinkelsesrente fra 14 dager etter forkynnelse.
Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn namsretten og skal bemerke:
Lagmannsretten finner ut fra partenes korrespondanse og øvrige opplysninger ikke arrestkravet sannsynliggjort. Vilkårene for arrest etter tvangsfullbyrdelsesloven §14-6 jf- §14-1 er derfor ikke oppfyllt overfor kjærende parter. Om og i hvilken utstrekning As delvis eide selskap Y Inc er ansvarlig overfor X Inc er det i denne sammenheng unødvendig å ta stilling til.
Lagmannsretten har ved sin vurdering tatt utgangspunkt i samarbeidsavtalen mellom partene om leveranse av biler, motorsykler m.v. fra USA til Norge. Avtalen er muntlig, og den fremstår etter bevisførselen med uklar rekkevidde for de spørsmål saken reiser.
Samarbeidsavtalen sett i sammenheng med etterfølgende korrespondansen gir ikke grunnlag for å fastslå at kjærende part kan anses som kjøper av leveransene med eget personlig ansvar for X Incs kostpris for leverte varer uavhengig av oppnådd pris og kostnader ved gjennomføring av salg. Partene har sannsynligvis ikke overveiet dette spørsmål. Telefakser fra X Inc viser forøvrig at selskapet hadde en aktiv og styrende rolle i gjennomføring av salg samt prissetting. Dette taler mot at A var å anse som kjøper av varene for egen regning og risiko.
Partene må ut fra det som er dokumentert for lagmannsretten avregne ansvar etter prosjektets samlede kostnader og inntekter. Ansvarsfordelingen mellom partene er etter de opplyste forhold høyst uklar. At X Inc var berettiget til ensidig å fakturere A for sin kostpris med forfall 23. august 1997 er det således ikke grunnlag for.
Kjæremålsmotparten har anført som særskilt grunnlag for As betalingsplikt at han har mottatt varer og oppgjør ved videre salg for en betydelig del av varene uten å fremlegge noen som helst form for regnskap som viser inntekter/utgifter. Han skal heller ikke ha gjort noe forsøk på å dokumentere videresalgene.
Lagmannsretten finner ikke at dette forhold isolert sett kan gi grunnlag for betalingsplikt av kravet. Det er mulig at A når alle forhold i saken eventuelt en gang blir klarlagt, er skyldig et beløp til C, men lagmannsretten har etter det som er fremlagt i kjæremålssaken ikke grunnlag for å vurdere dette nærmere.
Uklarhetene om betalingsansvar er en konsekvens av partenes uformelle samarbeidsforhold samt irregulære forretningsførsel. Kjæremålsmotpartene må bære risikoen for at dette forhold har vært medvirkende til at et eventuelt krav mot A ikke i tilstrekkelig grad kan sannsynliggjøres.
Kjæremålet har etter dette ført frem. Spørsmålet om saksomkostninger skal etter dette avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3. Lagmannsretten finner at kjærende parter ikke skal tilkjennes saksomkostninger etter tvistemålsloven §172 annet ledd. Bevistilbudet har til dels vært uklart og ufullstendig med usikker betydning for de spørsmål saken har reist. Saken har derfor fremstått som så tvilsom at det var fyllestgjørende grunn for den tapende part til å la den komme for retten.
Lagmannsretten finner at kjærende part heller ikke skal tilkjennes saksomkostninger for namsretten. Bevistilbudet var vesentlig mindre for namsretten. Kjærende parts betalingsansvar måtte ut fra lagmannsrettens vurdering av de da foreliggende bevis fremstå som så vidt tvilsom at saksomkostninger ikke skal tilkjennes etter tvistemålsloven §172 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæringen om arrest tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for namsretten eller lagmannsretten.