LB-2000-431
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-10-30 |
| Publisert: | LB-2000-00431 |
| Stikkord: | Gyldighet av forvaltningsvedtak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett nr. 98-11381A/52 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00431 A/02. Anket til Høyesterett; Staten v/Oslo ligningskontor frifinnes, se HR-2000-01532. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Oslo ligningskontor (Prosessfullmektig: Advokat Per Sandvik). Motpart: 1. Skjønhaug borettslag; 2. Slåttevangen borettslag (Prosessfullmektig: Advokat Morten Søvik). |
| Forfatter: | Lagdommer Lars Jorkjend, formann; lagdommer Anne Ellen Fossum; kst. lagdommer Astrid Gjelsvik |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §37, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Ligningsloven (1980) §3-12, §7-1 |
Saken dreier seg om fastsettelse av ligningsverdi for borettslaget Skjønhaug for årene 1993-1995 og for Slåttevangen borettslag for 1993.
Borettslagene Skjønhaug og Slåttevangen tok ut stevning 15. desember 1998 og nedla påstand om at Oslo overligningsnemnds vedtak av henholdsvis 16 og 29. juni 1998 var ugyldige. Vedtakene fastsatte ligningsverdien for borettslagene. Oslo byrett avsa dom 22. oktober 1999 med slik slutning:
1. Overligningsnemndas vedtak meddelt 29. juni 1998 vedrørende Skjønhaug borettslag oppheves, og henvises til ny behandling.
2. Overligningsnemndas vedtak meddelt 16. juni 1998 vedrørende Slåttevangen borettslag oppheves, og henvises til ny behandling.
3. Hver part bærer sine omkostninger.
Staten v/Oslo ligningskontor har inngitt rettidig anke. Ankeforhandling ble avholdt 28. september 2000 i Oslo tinghus. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
For en fullstendig redegjørelse vedrørende borettslagenes økonomiske forhold og sakens faktum vises til byrettens dom.
Skjønhaug borettslags ligningsverdi for 1993 og i 1994 var opprinnelig kr 40. 347.000. Borettslaget klaget over ligningsverdien til Oslo ligningskontor og anførte at ligningstaksten lå vesentlig over andre sammenlignbare eiendommer i OBOS. Det ble påpekt at ligningsverdien tilsvarte 46% av omsetningsverdien, mens gjennomsnittet for andre sammenlignbare eiendommer lå vesentlig lavere. Det ble henvist til at ligningstaksten i Gamlelinja borettslag bare utgjorde 35% av gjennomsnittlig salgspris i den aktuelle periode til tross for at dette borettslaget hadde mer attraktive leiligheter. Borettslaget søkte om at ligningstaksten skulle settes til 25% av omsetningsverdi.
Saken ble behandlet av Oslo ligningsnemnd 1. april 1998. Ligningsnemnda kom til at ligningsverdien skulle settes til 26% av omsetningsverdien, det utgjorde kr 25.085.308. I begrunnelsen het det at avgjørelsen av hvorvidt det skulle skje en individuell nedjustering av ligningsverdien måtte avgjøres etter en konkret vurdering på grunnlag av eksisterende ligningsverdier for sammenlignbare eiendommer ellers i kommunen. Ligningsnemnda la til grunn at gjennomsnittlig ligningsverdi i følge Norges Eiendomsmeglerforbund var 26% for sammenlignbare eiendommer. Ligningskontoret krevde at vedtaket ble overprøvet av overligningsnemnda. Overligningsnemndas vedtak er av 29. juni 1998. I vedtaket viste overligningsnemnda til at den aktuelle ligningsverdi på kr 40.347.000 ikke lå vesentlig over takstnivået for eiendommer ellers i kommunen det var naturlig å sammenligne med. Overligningsnemnda fant heller ikke grunnlag for å unnlate å foreta 10% forhøyelse av ligningsverdien for 1995. Ligningsverdien ble etter dette satt til kr 40.347.000 født xx.xx.1993. Pr 31.12.1995 ble ligningsverdien satt til kr 44.381.976.
For Slåttevangen borettslag utgjorde ligningsverdien født xx.xx.1993 kr 36.358.956. Slåttevangen borettslag klaget over ligningstaksten i brev av 24. januar 1995. I klagen pekte borettslaget på at gjennomsnittlig ligningsverdi for sammenlignbare borettslag lå atskillig lavere, og det ble vist til at ligningsverdien for Slåttevangen utgjorde 39% av omsetningsprisen. Det ble pekt på at takstnivået for boligeiendommer ellers lå helt nede i 10-20% av omsetningsverdien. I vedtak av 1. april 1998 nedsatte Oslo ligningsnemnd ligningstaksten for Slåttevangen borettslag til kr 24.239.304. Dette utgjorde 26% av antatt omsetningsverdi. Det ble vist til samme begrunnelse som for Skjønhaug borettslag. Også dette vedtaket ble brakt inn for overligningsnemnda av Oslo ligningskontor. Også for Slåttevangen borettslag forhøyet overligningsnemnda ligningsverdien. Denne ble fastsatt til kr 36.358.956. Det ble vist til at den aktuelle ligningsverdien ikke lå vesentlig over takstnivået for eiendommer ellers i kommunen det var naturlig å sammenligne med. Etter overligningsnemndas oppfatning var det således ikke grunnlag for å nedsette ligningsverdien.
Den ankende part har i det vesentlige anført det samme som for Oslo byrett, men har for lagmannsretten særlig fremhevet følgende:
Saken har prinsipiell betydning for Oslo ligningskontor. Byretten har opphevet vedtaket ut fra en konkret begrunnelse. Begge parter ønsker imidlertid en avklaring av spørsmålet om Oslo ligningskontors interne retningslinjer er i strid med Skattedirektoratets takseringsregler.
Det ideelle krav er at alle eiendommer skal ligge på en riktig skala innbyrdes når det gjelder ligningsverdi. Det ligger imidlertid innebygget i dagens system at det vil bli skjevheter. Det er således en umulig oppgave for ligningsetaten å få til et system som er fullstendig rettferdig. Saken illustrerer for så vidt motsetningen mellom det ideelle krav og det som er praktisk oppnåelig.
Skatteloven §37 bokstav a annet ledd nøyer seg med å gi ligningsmyndighetene kompetanse til å bestemme at ligningsverdien kan settes lavere enn salgsverdien. Av Skattedirektoratets takseringsregler fremgår at ligningsetaten bør bestrebe seg på å sette takstene slik at det blir et mest mulig jevnt nivå. For 1993 fremgår at dersom ligningsverdien på eiendommer ligger vesentlig over sammenlignbare eiendommer, bør taksten settes ned. For 1994 og senere år er uttrykket «bør» endret til «kan».
I Oslo er det 63.000 faste eiendommer. Mange av disse består igjen av eierseksjoner slik at det totale antall takseringsobjekter er langt høyere. Fra begynnelsen av 1990 tallet har derfor Oslo ligningskontor tolket uttrykket «vesentlig» slik at ligningstaksten skal utgjøre mer enn 50% av omsetningsverdien før nedsettelse blir vurdert. Denne praksis ble nedfelt i interne retningslinjer i 1995 ved en kontormelding. Overligningsnemnda fattet sine vedtak i de to aktuelle sakene i 1998. Når det i overligningsnemndas vedtak står i begrunnelsen at ligningsverdien ikke lå vesentlig over takstnivået for eiendommer ellers i kommunen det var naturlig å sammenligne med, henspiller det på at ligningsverdien for disse borettslagene henholdsvis er 46% og 39% og således ikke over 50% som anses som vesentlig. For øvrig vises det til Sivilombudsmannens uttalelse av 24. februar 1998 i tilsvarende sak hvor vedtaket ikke ble ansett for klart urimelig til tross for at regelen var anvendt der. Når takstene varierer så vidt mye som de gjør, sikrer Oslo ligningskontor en lik praksis i den grad det lar seg gjøre ved å bruke disse interne retningslinjene.
Når det gjelder angrepet på saksbehandlingen og anførselen om vilkårlighet, har disse anførslene lite for seg i sak av denne karakter. En opphevelse på et slikt grunnlag vil få minimal betydning da forvaltningen da vil fatte et nytt vedtak med samme materielle innhold. Den ankende part ber derfor retten om å fatte en avgjørelse på et materielt og prinsipielt grunnlag. Uansett har ikke en eventuell saksbehandlingsfeil fått betydning for vedtakets innhold jf. ligningsl. §3-12. Vedtaket er heller ikke vilkårlig, nettopp fordi retningslinjene er anvendt.
Staten v/Oslo ligningskontor har nedlagt slik påstand:
1. Staten v/Oslo ligningskontor frifinnes.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med lovens rente fra forfall til betaling skjer.
Ankemotparten har også i det vesentligste anført det samme som for byretten, men har for lagmannsretten særlig pekt på følgende:
Oslo byretts dom er riktig. Resultatet er begrunnet konkret med at det foreligger saksbehandlingsfeil, det er bare ett av flere grunnlag som må føre til ugyldighet.
Borettslagene vil anføre at vedtakene må oppheves fordi de bygger på uriktig rettsanvendelse. De interne retningslinjene i Oslo er i strid med Skattedirektoratets takseringsregler. Retningslinjene strider også mot det grunnleggende likhetsprinsipp. Den interne praksis Oslo ligningskontor har lagt til grunn, er ikke i samsvar med Skattedirektoratets takseringsregler for 1993 hvor det fremgår at ligningsverdien bør settes ned dersom den ligger vesentlig over det gjennomsnittlige takstnivå for sammenlignbare eiendommer ellers i kommunen. For senere år er uttrykket «bør» endret til «kan». Ved dette er det ikke tilsiktet noen realitetsendring.
Vedtakene er også ugyldige ut fra et faktisk grunnlag. Begrunnelsen er at ligningstakstene for de aktuelle eiendommene ikke ligger vesentlig høyere enn for sammenlignbare eiendommer. Dette er ikke riktig. Det vises her til finansministerens redegjørelse for statsbudsjettet for 1995 hvor det er vist til at ligningsverdien gjennomgående utgjør mellom 10 og 30% av boligens verdi, og at den er lavest for borettslag. Det vises også til byrettens begrunnelse hvor det fremgår at dette særlig gjelder Oslo hvor omsetningsverdien stort sett har økt mer enn de fleste steder i landet. Av den fremlagte liste over sammenlignbare borettslag i Oslo fremgår at ligningsverdien ligger på 24% i snitt. I Lignings-ABC for 1993 står det at ligningsverdien for nybygde eiendommer som et utgangspunkt bør settes til 20 - 30% av kostprisen for bygning og grunn. Når det gjelder borettslaget Skjønhaug, forelå det også opplysninger for ligningsnemnda som viste at nivået for Skjønhaug har ligget vesentlig for høyt.
Disse ugyldighetsgrunnene må føre til at vedtaket oppheves og at ligningsmyndighetene pålegges å sette ned verdien.
Subsidiært anføres at det foreligger vilkårlig skjønn. Ut fra begrunnelsen gir vedtaket inntrykk av at det er foretatt en sammenligning med andre eiendommer. Det har overligningsnemnda ikke gjort. Overligningsnemnda har heller ikke vist til de interne retningslinjer og gir således inntrykk av å ha foretatt en sammenligning de ikke har gjort.
Atter subsidiært anføres at det foreligger saksbehandlingsfeil. At det ikke ble innhentet opplysninger om sammenlignbare eiendommer, er en saksbehandlingsfeil som har ført til at vedtaket ble fattet på et uriktig faktisk grunnlag.
Atter atter subsidiært anføres at om de tre grunnlagene hver for seg ikke er tilstrekkelig til at vedtaket oppheves, gir de samlet sett inntrykk av at det her ikke foreligger et forsvarlig skjønn.
For Slåttevangen borettslag foreligger det nok materiale til at retten kan fastsette ligningsverdien.
Til saksomkostningene vil ankemotparten peke på at byrettens omkostningsavgjørelse er feil. Det var kun på et mindre vesentlig punkt at borettslagene ikke fikk medhold og borettslagene skulle derfor vært tilkjent omkostninger.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts dom pkt. 1 og 2 stadfestes.
2. Ved ny behandling nedsettes ligningsverdien for Skjønhaug borettslag og Slåttevangen borettslag.
3. For Skjønhaug borettslag fastsettes ligningsverdien født xx.xx.93 og født xx.xx.94 til NOK 22.804.826,- og pr. 31.12. 95 til NOK 25.085.308,-.
For Slåttevangen borettslag fastsettes ligningsverdien født xx.xx.93 til NOK 24.239.304,-.
4. Skjønhaug borettslag og dets andelseiere og Slåttevangen borettslag og dets andelseiere tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten, med tillegg av 12% morarente fra to uker fra dommens forkynnelse. For omkostningene for byretten tilkjennes i tillegg avsavnsrente fra to uker fra forkynnelsen av byrettens dom til to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
Lagmannsretten har kommet til at vedtakene må oppheves, men ut fra en annen begrunnelse enn byretten.
Av skatteloven §37 litra a første ledd fremgår at ligningsverdien av fast eiendom settes til antatt salgsverdi. I 1975 ble det tilføyd i annet ledd at ligningsverdien for boliger kan settes lavere. I Ot.prp.nr.42 (1974-1975) er det foreslått at det utarbeides et nytt takseringssystem bygget på kostpris og rimelige tomteutgifter. Det ble gitt uttrykk for at beskatning av boliger burde være mest mulig lik inntil et slikt nytt system foreligger.
I rundskriv 538 inntatt i Utv.1975 side 612 hvor lovendringene i 1975 kommenteres, fremgår at det er et selvstendig mål at takstene skal være så jevne som mulig innen samme distrikt. Det heter videre at oppjustering bare skal foretas for takster som ligger vesentlig under gjennomsnittet, mens ligningsmyndighetene bør og kan sette ned takster som synes urimelig høye sammenlignet med takster for sammenlignbare eiendommer.
Denne saken gjelder årene 1993 til 1995. I Skattedirektoratets takseringsregler for 1993 pkt. 1.1. tredje ledd heter det:
Ligningsverdien på eiendommer som ligger vesentlig over det gjennomsnittlige takstnivå for sammenlignbare eiendommer ellers i kommunen, bør settes ned.
I fjerde ledd vises det til at omsetning av en eiendom ikke i seg selv gir grunnlag for økning av ligningsverdien. Takseringsreglene for 1994 og senere år har samme ordlyd med det unntak av at ordet «bør» er byttet med «kan». Retten legger til grunn at noen realitetsendring ikke er tilsiktet slik at uttrykket «kan» skal tolkes som «bør».
Skattedirektoratets takseringsregler er fastsatt av Skattedirektoratet i henhold til ligningsloven §7-1 jf delegeringsvedtak av 22. januar 1982. Det dreier seg om generelle regler som er bestemmende for privates rettigheter og plikter, fastsatt med hjemmel i lov. Det er da etter lagmannsrettens oppfatning tale om en forskrift. For borettslag og boligaksjeselskap ble denne forskriften i Oslo tolket dithen at det bare var når ligningsverdien oversteg 50% av salgsverdien for eiendommen at nedsettelse ville bli vurdert. Det fremgår av Kontormelding nr. 52/1995 fra Oslo ligningskontor ved ligningssjefen til de enkelte avdelinger. I «Foreløpig orientering til ligningsavdelingene - supplement til interne retningslinjer av 4. juli 1997» heter det:
Det er ikke gitt generelle retningslinjer vedrørende vesentlighetskravet. På bakgrunn av erfaringsmateriale og for å tilstrebe likebehandling, har Oslo likningskontor internt gitt veiledning om at saksbehandlere skal innhente tilleggsopplysninger og foreta en nærmere vurdering i de tilfeller skatteyter sannsynliggjør at ligningsverdien utgjør mer enn 50% av omsetningsverdien. For borettslag må det da f.eks. undersøkes om andel av fellesgjeld er medregnet i den oppgitte omsetningsverdi. Ligger ligningsverdien lavere enn dette, anses det åpenbart at det etter gjeldende regler ikke kan være grunnlag for nedsettelse.
I de to vedtak som denne saken dreier seg om, har overligningsnemnda vist til klagene hvor det fremgår at ligningsverdien for de to borettslagene Skjønhaug og Slåttevangen utgjør henholdsvis 46% og 39% av omsetningsverdien. I begrunnelsen er det gitt en generell redegjørelse for regelverket. Det er således vist til at hvorvidt det skal skje en individuell nedjustering av ligningsverdien, skal avgjøres etter en konkret vurdering på grunnlag av eksisterende ligningsverdier på sammenlignbare eiendommer ellers i kommunen. Avslutningsvis heter det i begge vedtak at den aktuelle ligningsverdi ikke ligger vesentlig over takstnivået for eiendommer ellers i kommunen det kan være naturlig å sammenligne med. Overligningsnemnda har deretter kommet til at det ikke foreligger grunnlag for å nedsette ligningsverdien.
Partene er uenige om hvorvidt Oslo ligningskontors interne retningslinjer er lagt til grunn i de respektive vedtakene. Byretten opphevet vedtakene under henvisning til at begrunnelsen var uklar og at det forelå saksbehandlingsfeil som kunne ha virket inn på resultatet.
Lagmannsretten oppfatter det slik at når det i begrunnelsen til sist gis uttrykk for at ligningsverdien ikke ligger vesentlig over takstnivået for sammenlignbare eiendommer, er det i realiteten kun en henvisning til at ligningsverdien for de aktuelle eiendommer er henholdsvis 39 og 46%. Etter lagmannsrettens oppfatning har overligningsnemnda således lagt de interne retningslinjene til grunn i vedtakene. Lagmannsretten er imidlertid enig med ankemotparten i at dette burde ha kommet klarere til uttrykk i begrunnelsen ved en henvisning til at ligningsverdien lå under 50% av omsetningsverdien og således ikke var å anse som vesentlig etter Oslo ligningskontors interne retningslinjer. Den manglende henvisningen til retningslinjene kan imidlertid ikke ha fått betydning for resultatet.
Det neste spørsmålet er om ligningskontorets interne retningslinjer er i samsvar med Skattedirektoratets takseringsregler for de aktuelle år.
Lagmannsretten oppfatter takseringsreglene dithen at uttrykket «takstnivå» refererer seg til det relative forholdet mellom sammenlignbare eiendommers omsetningsverdi og ligningstakst. Ved anvendelsen av regelen må det da først beregnes hvilken prosent ligningsverdien utgjør av den enkelte eiendoms omsetningsverdi og deretter foretas en sammenligning med det tilsvarende prosentvise forhold for andre eiendommer. Begrepet takstnivå refererer seg således til den prosentvise forskjell mellom ligningstakst og omsetningsverdi og ikke til en kroneverdi.
Oslo ligningskontor har i sine interne retningslinjer tolket uttrykket «vesentlig» slik at det kun er vesentlig når ligningsverdien er over 50% av omsetningsverdien. Ligningskontoret har således erstattet skjønnet av hvorvidt noe er vesentlig med en standard på 50%. For eiendommer hvor ligningstaksten således utgjør under 50% av omsetningsverdien, foretas derfor ingen sammenligning med andre eiendommer. Tolkningen av vesentlighetsbegrepet er å anse som et rettsanvendelsesskjønn. Det dreier seg om en rettslig skranke for å bruke kompetansen til eventuelt å nedsette ligningsverdien. Spørsmålet er om kommunen lovlig kan erstatte vesentlighetsskjønnet med interne standard retningslinjer. Sivilombudsmannen har i uttalelse av 24. februar 1998 uttalt seg kritisk til at kriteriet «vesentlig avvik» erstattes med interne retningslinjer. Etter lagmannsrettens oppfatning må det som et utgangspunkt aksepteres at det i dette tilfellet skjer en viss standardisering av vurderingstemaet. Retningslinjene fanger opp relevante hensyn fordi det dreier seg om en ren verdivurdering. Det vises også til at eiendomsmassen i Oslo er stor, og at det vil være praktisk umulig å foreta en individuell vurdering for hver enkelt eiendom. En viss standardisering vil medføre store administrative fordeler. Videre er det grunn til å anta at en slik individuell vurdering kan føre til større ulikheter enn hvor det anvendes en mal. Etter lagmannsrettens oppfatning må det således på dette området aksepteres en regelbundet praksis.
De interne retningslinjer i Oslo kommune innebærer at der ligningsverdien er under 50% foretas det ingen nærmere vurdering eller sammenligning i forhold til andre eiendommer. Dette kan bare aksepteres dersom enhver ligningsverdi under 50% av omsetningsverdien må ansees ikke å avvike vesentlig fra takstnivået for sammenlignbare eiendommer i kommunen. Det er ikke tilstrekkelig at en ligningsverdi under 50% av omsetningsverdien isolert sett er gunstig i forhold til ordlyden i skatteloven §37 litra a annet ledd.
Lagmannsretten finner det godtgjort at i de aktuelle årene lå ligningstakstene for boliger betydelig lavere enn 50% av omsetningsverdien, både på landsbasis og i Oslo. Det vises her til Finansministerens redegjørelse for statsbudsjettet for 1995 hvor det ble sagt at ligningsverdien generelt for boliger gjennomgående utgjør mellom 10 og 30% av boligens verdi, lavest for borettslag og leiligheter i boligkooperasjonen. Av den fremlagte liste over sammenlignbare borettslag i Oslo, fremgår at takstnivået ligger mellom 20 og 30%. I Lignings-ABC for 1993 er det anbefalt at ligningsverdien for nybygde eiendommer settes til 20-30% av kostprisen for bygning og grunn. I vedtakene i ligningsnemnda for de borettslagene som saken gjelder, ble det vist til at gjennomsnittlig ligningsverdi i følge Norges Eiendomsmeglerforbund utgjorde 26%. Etter dette må det legges til grunn at det alminnelige takstnivå lå under 30%.
Oslo ligningskontors regel får det resultat at dersom ligningsverdien ligger under 50% foretas det overhodet ikke sammenligning med andre. For de eiendommene hvis ligningsverdi ligger rett under 50%, får det store konsekvenser. Skattenivået for disse kan således være inntil tre, fire ganger så høyt som for andre eiendommer. Det er for retten ikke påberopt eller fremlagt noen særskilt begrunnelse fra kommunens side for at nivået er lagt så vidt høyt. De interne retningslinjene fører således til vesentlige forskjeller uten at det synes å ha noen selvstendig begrunnelse. Som redegjort for tidligere, er det i forarbeidene lagt til grunn at boligbeskatningen skal være mest mulig lik. Oslo ligningskontors interne retningslinjer fører til en slik skjevhet at det neppe er i samsvar med lovgivers forutsetning om å tilstrebe en mest mulig lik beskatning av boliger. Begrepet «vesentlig» er således av ligningskontoret tolket for snevert og fanger ikke opp de tilfeller hvor det vil være naturlig og i samsvar med lovgivers forutsetninger å foreta en vurdering vedrørende nedsettelse. Ligningsverdien for partene i saken utgjør henholdsvis 46% og 39%. Etter lagmannsrettens oppfatning må en ligningsverdi på 39% av omsetningsverdien regnes som vesentlig når gjennomsnittet ligger mellom 10-30% og det for borettslag i Oslo synes å ligge rundt 25%.
Etter dette gis borettslagene medhold i at det foreligger uriktig rettsanvendelse og vedtakene blir således å kjenne ugyldige. Det er da ikke nødvendig å ta stilling til anførslene vedrørende mangelfull saksbehandling, vilkårlighet og feil i faktum. Når ligningsverdien på eiendommen først ligger vesentlig over takstnivået for sammenlignbare eiendommer, må forvaltningen ha en plikt til å sette ned ligningstaksten. Selv om ordlyden i forskriften kun gir uttrykk for at det er en kompetanse forvaltningen har, må det i denne sammenheng tolkes som en plikt. Det vises her til likhetsprinsippet. Dette prinsippet må slå igjennom så lenge det ikke er konkrete forhold i den enkelte sak som tilsier at verdien ikke nedsettes. På denne bakgrunn finner lagmannsretten også å gi borettslagene medhold i disses påstand om at ligningsverdien nedsettes.
Borettslagene har også nedlagt påstand om at lagmannsretten skal fastsette ligningsverdien for de aktuelle år. Lagmannsretten har fastslått at Skattedirektoratets takseringsregler for angjeldende år skal tolkes slik at i alle fall en ligningsverdi på 39% av omsetningsverdien er vesentlig. Av dette følger at ligningskontoret har plikt til å foreta en sammenligning med andre sammenlignbare eiendommer. Som det fremgår over, er lagmannsretten også av den oppfatning at ligningsmyndighetene har plikt til å nedsette ligningsverdien. Den konkrete vurderingen om hva ligningsverdien for disse to borettslagene skal være, ligger under forvaltningens frie skjønn og kan ikke fastsettes av retten. Borettslagene kan ikke få medhold i denne påstanden.
Anken har vært forgjeves og Staten v/Oslo ligningskontor må dekke borettslagenes omkostninger for lagmannsretten i henhold til tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke slike særlige omstendigheter som nevnt i bestemmelsen. Byretten avgjorde omkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §174 første ledd og kom til at hver part skulle bære egne omkostninger. Det ble vist til at borettslagene ikke fikk medhold i sine prinsipale påstander men kun de subsidiære. Byretten kom til at §174 annet ledd ikke kom til anvendelse da spørsmålet om å få retten til å fastsette ny ligningsverdi ikke kunne anses helt uvesentlig for saksøkerne. Lagmannsretten finner at Staten v/Oslo ligningskontor bør erstatte borettslagene saksomkostningene også for byretten etter §174 annet ledd.
Advokat Søvik har levert omkostningsoppgave for lagmannsretten med kr 51.909. For byretten ble det krevet omkostninger med i alt kr 73. 690. Lagmannsretten legger oppgavene til grunn og setter de samlede omkostninger Oslo kommune må erstatte borettslagene til kr 125.599.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Oslo byretts dom pkt. 1 og 2 stadfestes.
2. Ved ny behandling nedsettes ligningsverdien for Skjønhaug borettslag og Slåttevangen borettslag til tilsvarende takstnivå for sammenlignbare eiendommer.
3. Skjønhaug borettslag og dets andelseiere og Slåttevangen borettslag og dets andelseiere tilkjennes i fellesskap saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med 125.599 -etthundreogtjuefemtusenfemhundreognittini- kroner, med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer. I tillegg tilkjennes 6 - seks - prosent årlig avsavnsrente av 73.690 -syttitretusensekshundreognitti- kroner fra 2 -to- uker fra forkynnelsen av byrettens dom til 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.