LB-2000-555

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-11-27
Publisert:	LB-2000-00555
Stikkord:	Uførepensjon, Yrkesskade, Uføregrad, Løsemiddeleksponering, Folketrygdloven 17
Sammendrag:
Saksgang:	Trygderetten - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00555 A/02. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00187. Kjæremål til Høyesterett vedr. saksomkostninger forkastet, HR-2001-00188.
Parter:	Saksøker: A (Prosessfullmektig: Advokat Elisabeth Sjølie). Sakssøkt: Staten v/Rikstrygdeverket (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Erlend Haaskjold).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Mitsem, formann. Lagdommer Magne Spilde. Sorenskriver Stein Husby
Lovhenvisninger:	Folketrygdloven (1966) §11-4, §11-5, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §213, §8-3, Trygderettsloven (1966) §21, §23

Saken gjelder krav om uførepensjon.

Fylkestrygdekontoret i Østfold avslo 31. januar 1996 krav fra A om uførepensjon. Kontoret fant at vilkårene i den tidligere folketrygdloven av 17. juni 1966 nr 12 §8-3 ikke var oppfylt. A anket vedtaket til Trygderetten 12. februar 1996. Fylkestrygdekontoret avslo kravet på nytt ved vedtak av 3. juli 1996 etter å ha vurdert det opp mot særbestemmelsene om yrkesskader.

Trygderetten avsa 23. juni 1998 kjennelse med slik slutning:

Fylkestrygdekontorets vedtak av 31. januar 1996 og 3. juli 1996 stadfestes.

I kjennelsen er begrunnelse unnlatt i henhold til §21 tredje ledd i lov om anke til Trygderetten av 16. desember 1966 nr 9 (trygderettsloven). Det fremgår imidlertid at det ble funnet grunnlag for realitetsprøving opp mot både §8-3 og §11-5 nr 4 i folketrygdloven. Trygderetten fant enstemmig at anken ikke kunne føre frem.

Ved stevning av 9. oktober 1998 ble lovligheten av Trygderettens kjennelse brakt inn for Borgarting lagmannsrett som første instans i medhold av bestemmelsen i §23 i trygderettsloven. Det ble i stevningen lagt ned påstand om 100% uførepensjon etter reglene om yrkesskade i kapitel 11, jf kapittel 8 i den gamle folketrygdloven.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten har fylkestrygdekontoret i Østfold ved vedtak av 8. september1999 innvilget uførepensjon med uføregrad 30% etter særbestemmelsene om yrkesskade.

Søksmålet er opprettholdt.

Under saksforberedelsen har Borgarting lagmannsrett etter begjæring fra staten avsagt kjennelse 24. mars 1999 om avvisning av subsidiær påstand om at A skal tilstås attføringspenger inntil Arbeidskontoret i Moss kan tilby høvelig arbeid. Begrunnelsen var at kravet ikke var behandlet av Trygderetten og derfor ikke kunne prøves av domstolen.

Etter vedtaket av 8. september 1999 om å innvilge A 30% uførepensjon, begjærte staten også tvisten om uførepensjon avvist. Etter kjæremål avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg 25. januar 2000 kjennelse med slik slutning:

Saken fremmes for lagmannsretten.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I kjennelsesgrunnene uttalte utvalget at det etterfølgende vedtak truffet av fylkestrygdekontoret i Østfold, ikke medførte at lagmannsretten kunne nekte å behandle saken fordi det nye vedtaket først må være anket inn for Trygderetten. Saksøkeren hadde ikke oppgitt kravet om at Trygderettens avgjørelse som stadfestet trygdeadministrasjonen tidligere vedtak om helt å nekte ham uførepensjon, er ulovlig. Det vil være en del av lagmannsrettens realitetsavgjørelse i saken å ta stilling til A krav om 100% uførepensjon.

Hovedforhandling ble holdt i Oslo tinghus 7. og 8. november 2000. A avga forklaring. Hans morsmål er urdu og det møtte tolk. Retten mottok forklaring fra 3 vitner. Juridisk førstekonsulent ved Østfold fylkestrygdekontor Jørgen Horgheim var tilstede under forhandlingene i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd. Det ble fremlagt noen nye dokumenter. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saksøkeren - A - har i det vesentlige anført:

Han er i sitt tidligere yrke påført sykdom i form av astma som følge av løsemidler på arbeidsplassen. Han var i arbeid ved samlebånd i 13 år fra 1974 til 1988 med Helly Hansen i Moss som siste arbeidssted fra 1986 til mai 1988. Han fungerte i disse årene godt som industriarbeider. Han har senere gjennomgått attføringstiltak uten at det har lykkes å finne egnet arbeid. Han har mistet sitt inntektsgrunnlag og har krav på tilkjennelse av uførepensjon. Uten astmaen kunne han fortsatt vært i fullt arbeid. Han har ønsket og villet komme i arbeid, men ikke evnet. Han har gjort det som står i hans makt. Astmaen har berøvet ham arbeidsevnen 100%. Han søkte ikke uførepensjon før ytterligere attføringstiltak ble oppgitt. Det er nå gått 12 år siden han var i arbeid. Arbeidslivet har endret seg mye i denne tiden. Det er ønsketenkning å finne jobb for ham i dagens Norge.

A har nedlagt slik endelig påstand:

1. Trygderettens kjennelse datert 230698 oppheves.

2. A innvilges 100% uførepensjon etter reglene i Folketrygdloven kapittel 11, jf kapittel 8.

3. A/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.

Saksøkte - staten v/Rikstrygdeverket - har i det vesentlige anført:

Lovens vilkår for uførepensjon er ikke oppfylt. Det er ikke påstått andre medisinske plager enn astma. Astmaen hindrer ham ikke i å skaffe seg arbeid og arbeidssinntekt. Han kan riktignok ikke lenger arbeide i yrker hvor kan utsettes for luftveisirritanter, men i andre yrker kan han fungere. Det foreligger ikke astma/sykdomsbesvær i en slik grad at det fremstår som vesentlig årsak til ervervsuførhet og derved rett til uførepensjon. Ved vurderingen må hovedårsakslæren legges til grunn. Avgjørende er tilstand på søknadstidspunktet for uførepensjon i mai 1995. Trygdemyndighetenes vurdering er riktig, når det ikke er ansett å være årsakssammenheng mellom hans medisinske tilstand og ervervsuførhet.

Lagmannsrettens prøving er begrenset til å prøve Trygderettens kjennelse og de to vedtak som ligger til grunn for kjennelsen, jf trygderettsloven §23. Det etterfølgende vedtak er ikke gjenstand for prøving.

Staten har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes.

2. Saksøkerens påstand pkt. 2 avvises fra domstolene.

3. Staten v/Rikstrygdeverket tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

A er født *.*. 1954 og er pakistansk statsborger. Han kom til Norge i 1974. Han var da 20 år. Han er gift og har 8 barn født i 1980, 1983, 1985, 1987, 1992, 1995, 1998 og 2000. Ektefellen og alle barna er norske statsborgere.

A har ungdomsskole og videregående skole i Pakistan. Han har førerkort kl B og truckførerbevis, og har gjennomgått kranførerkurs. Han snakker litt engelsk og brukbar norsk. Han var i fast arbeid i 13 år fra 1974 til mai 1988, da han ble syk.

Han får i dag utbetalt yrkesskadeserstatning og 30% uførepensjon.

Saken gjelder krav om uførepensjon som skal avgjøres etter folketrygdloven av 17. juni 1966 nr 12, og den nye 1997-loven får ikke anvendelse.

Etter at stevning var tatt ut, har saken som nevnt vært vurdert på nytt av fylkestrygdekontoret i Østfold, som i vedtak av 8. september 1999 innvilget saksøkeren 30% uførepensjon etter særbestemmelsene om yrkesskade.

Ved de tidligere vurderinger var det lagt til grunn at A hadde en godkjent yrkessykdom i form av lett til moderat astma som medførte begrensninger i valg av yrke, men at han kunne arbeide fullt ut i en tilrettelagt arbeidssituasjon.

I den nye avgjørelsen ble det på samme måte lagt til grunn at A har en lett til moderat astma og at det var godtgjort at han ikke lenger kan arbeide i lignende miljø som han hadde ved siste arbeidssted Helly Hansen. Han kan heller ikke utføre fysisk tungt arbeid, skiftarbeid eller arbeid med dyr. Hans medisinske tilstand tilsa at han har noe begrensede muligheter på arbeidsmarkedet, men at han kan fungere i betydelig grad i et hensiktsmessig arbeid, slik at 70% av ervervsevnen måtte anses å være i behold.

Evnen til å utføre inntektsgivende arbeid ble ikke ansett varig nedsatt.

Etter den gamle folketrygdloven var det ikke et vilkår for tilståelse av uførepensjon etter yrkesskadekapittelet at ervervsuførheten var varig.

Lagmannsretten vil først gjennomgå de deler av saksforløpet som har betydning og danner bakgrunn for A krav om uførepensjon.

Kravet bygger på reglene om uførepensjon som følge av yrkessykdom. Astmaen ble av Rikstrygdeverket 8. oktober 1992 godkjent som yrkessykdom likestilt med yrkesskade i medhold av §11-4 nr 1.

På sine tidligere arbeidssteder var A eksponert for løsemidler som utløste astma. Sykdommen er nå kronisk. Når han ikke eksponeres for luftveisirritanter, har han lite besvær.

Den medisinske invaliditet ble ved vedtak av 8. oktober 1992 satt til mellom 15% - 24%, og A ble tilstått yrkesskadeserstatning (folketrygdens ménerstatning) med virkning fra 1. juni 1989 i gruppe 1 med 7% av grunnbeløpet pr år. Ytelsen løper fortsatt.

Når det gjaldt hans ervervsmessige situasjon, ble saken oversendt arbeidskontoret i 1989. Det ble i årene frem til 1995 gjennomført til sammen 6 opplæringstiltak med sikte på yrkesmessig attføring. Den 23. mai 1995 gjorde arbeidskontoret i Moss i medhold av §5B-6 vedtak om å avslutte videre yrkesmessig attføring, og attføringspenger ble stanset med virkning fra 1. juli 1995. Arbeidskontoret hadde kommet til at resultatet av de forsøk som var gjort, samt hans begrensninger, tilsa at det ikke var realistisk å attføre ham til ordinært arbeid innen rimelig tid. Fortsatt yrkesmessig attføring ble ikke ansett hensiktsmessig og nødvendig.

A søkte deretter uførepensjon. Søknaden er datert 12. juni 1995. Trygdekontoret i Moss innstilte på 100% uførepensjon etter kapittel 11 med virkning fra 1. mai 1989, men fylkestrygdekontoret avslo søknaden - først etter kapittel 8 og senere etter kapittel 11.

Pensjon etter kapittel 8 ble vurdert mot kravet om minst 50% varig uførhet og hans reelle muligheter for ervervsinntekt i ethvert arbeid han kan utføre. Vilkårene etter §8-3 ble ikke ansett å være tilstede.

Pensjon etter kapittel 11 ble vurdert mot kravet om minst 15% ervervsuførhet. Det ble vist til spesialisterklæring fra dr Dahle som hadde uttalt at A måtte anses yrkesmessig ufør i sitt tidligere yrke, men at han etter all sannsynlighet ville kunnet fungere 100% dersom han hadde hatt et annet arbeid. Det fantes en rekke arbeidsoppgaver han kunne utføre, selv om man tok hensyn til hans medisinske begrensinger.

I begge vedtak ble det vist til at yrkesmessig attføring etter kontorets mening ikke var avsluttet. Uførepensjon kunne da ikke tilstås.

Trygderetten stadfestet vedtakene 23. juni 1998 og tilføyde at den mente det burde forsøkes ytterligere arbeidstrening/attføring. Det ble forutsatt en snarlig vurdering på lokalt hold av et høvelig attføringsopplegg og derigjennom fortsatt tilståelse av ytelser under attføring. Han hadde fått godkjent yrkessykdom som medførte begrensninger i valg av yrke, men Trygderetten mente han kunne arbeide fullt i en tilrettelagt arbeidssituasjon.

Med henvisning til Trygderettens tilføyelse gjorde A gjennom advokat henvendelse til trygdekontoret og anførte at det var trygdemyndighetenes ansvar å skaffe ham egnet arbeid. Det ble samtidig krevd attføringspenger.

Trygdekontoret sendte saken til arbeidskontoret, og arbeidskontoret gjorde 31. august 1998 nytt vedtak om avslag på søknad om yrkesrettet attføring. Det ble vist til at det ikke forelå ny dokumentasjon som kunne godtgjøre at yrkesmessig attføring var hensiktsmessig. Tiltak var forsøkt flere ganger tidligere uten å lykkes.

Vedtaket ble 9. september 1998 påklaget til arbeidskontoret (nå aetat Moss) som fastholdt vedtaket i saksframlegg 3. mai 2000. aetat Østfold (tidligere fylkesarbeidskontoret) stadfestet vedtaket 30. juni 2000 og klagen ble ikke tatt tilfølge.

I den etterfølgende begrunnelse har lagmannsretten delt seg i et flertall og er mindretall.

Spørsmålet for retten er - slik flertallet, dommerne Mitsem og Spilde, ser det - om A har krav på tilståelse av uførepensjon med mer enn 30% - inntil 100% slik han krever.

Flertallet har kommet til at lovens vilkår ikke er oppfylt.

For rett til uførepensjon kreves etter kapittel 11 at det foreligger yrkessykdom og at sykdommen har ført til ervervsuførhet. Etter §11-5 kreves det årsakssammenheng - den tapte eller nedsatte evne til å utføre inntektsgivende arbeid (ervervsuførheten) må «skyldes» yrkesskaden eller, som i dette tilfelle, yrkessykdom som er likestilt med yrkesskade.

Den sykdom og de medisinske plager saksøkeren har vist til som grunnlag for kravet er astma påført ham på arbeidsplassen. Astmaen er godkjent som yrkessykdom og beskrevet som lett til moderat astma. Andre plager er ikke påstått.

Plagene er nærmere beskrevet av dr Ragnar Dahle i fire erklæringer. Dr Dahle har også forklart seg som vitne.

I sin første erklæring 9. mars 1992 uttalte han blant annet at plagene var blitt betydelig mindre etter at A ikke lenger var eksponert for løsemidler, og at han ikke hadde behov for annet enn hjelp fra attføringsapparatet for tilbakeføring til et egnet yrke.

I erklæring 8. februar 1996 beskrives plagene fortsatt som relativt moderate. Hadde han hatt annen type arbeid, kontorarbeid eller lignende, kunne han fungert 100% i slik jobb uten astmabesvær.

I retten har legen forklart at A kan utføre arbeid i flere yrker. Han kan med sine plager arbeide som lærer, sjåfør eller truckfører og han kan arbeide på lager. Det anbefales ikke at han arbeider i kiosk, men han kan arbeide i butikk.

Flertallet anser det etter dette på det rene at A kan arbeide i slike yrker og at astmaplagene ikke hindrer ham i å arbeide fullt.

A har faktisk vært uten arbeid siden 1988. Frem til 1995 var han på forskjellige attføringstiltak og har senere gått arbeidsløs. Han opplyste i sin partsforklaring at han ikke har søkt arbeid og at han ikke vil søke før saken er avsluttet.

Flertallet er etter dette enig med trygdemyndighetene i at A ikke er arbeidsufør med mer enn 30% og at søksmålet ikke kan føre frem.

Mindretallet - sorenskriver Husby - er enig med flertallet i at søksmålet ikke kan føre frem og at staten må frifinnes. For øvrig skal det kort bemerkes:

Gjenstand for prøving av lagmannsretten er gyldigheten av Trygderettens kjennelse. Det etterfølgende forvaltningsvedtak fra fylkestrygdekontoret er i så henseende ikke avgjørende.

Når det gjelder realiteten, er mindretallet enig i statens anførsler. Astmaplagene hindrer ikke A i å arbeide fullt ut i de yrker som er nevnt ovenfor. Vilkårene for uførepensjon finnes således ikke å være til stede.

Staten blir etter dette å frifinne.

Med grunnlag i flertallets syn må omkostningsspørsmålet avgjøres etter tvistemålsloven §174. Det er påstandene i stevning og tilsvar som er avgjørende. Etter at stevning ble uttatt, er saksøkeren tilstått 30% uførepensjon, og han har da ikke tapt saken fullstendig, jf §172. Flertallet finner ikke grunn til å gjøre unntak etter §174 annet ledd.

Mindretallet mener på grunnlag at sitt syn at staten må tilkjennes saksomkostninger.

Dommen er avsagt med den dissens som fremgår ovenfor.

Domsslutning:

1. Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes

2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger.