LB-2000-881

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse og Dom
Dato:	2000-12-12
Publisert:	LB-2000-00881
Stikkord:	Barnefordeling
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 99-3514 A/73 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00881 A/02.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Reidun Lauvstad). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Inger Lise Sæthren).
Forfatter:	Lagmann Anne Lise Rønneberg, formann. Lagdommer Erik Chr. Stoltz. Kst. lagdommer Astrid Gjelsvik
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Barneloven (1981) §34, §35, §43a, §44a, §46, Straffeprosessloven (1981) §239

Saken gjelder spørsmål om foreldreansvar, hvor barnet skal bo og fastsettelse av samvær, jf. barneloven §34 og §35.

A, født 1965, og B, født 1963, inngikk ekteskap 1995. Datteren C ble født *.*.1995. Partene flyttet fra hverandre i november 1998, de ble separert i mars 1999 og skilt i mars/april 2000.

Sommeren 1997 fikk A mistanke om at C var utsatt for seksuelle overgrep. Hun ble av lege henvist til Aker sykehus, hvor barnet ble undersøkt. Det ble ikke gjort funn som styrket mistanken. På bakgrunn av morens bekymring, rådet legene henne til å nedtegne fortløpende i dagboks form alle utsagn fra barnet som kunne være relevante i forhold til bekymringen, hvilket hun gjorde. I januar 1998 ble C på nytt undersøkt på Aker sykehus. Heller ikke denne gang ble det gjort spesifikke funn. Etter dette har barnet ikke vært undersøkt av lege i relasjon til den nevnte mistanken.

I mars 1998 ble A av ansatte ved Aker sykehus anbefalt å kontakte det såkalte FOBIK-prosjektet («Foreldre og barn i krise») i regi av Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Prosjektet retter seg mot familier og barn i krise ved bekymring om seksuelle overgrep. A møtte til en rekke samtaler, noen ganger sammen med C.

I juli 1998 foretok A i hemmelighet videoopptak av far og datter over en fjortendagersperiode, hvor faren gjentatte ganger var alene med datteren når han la henne om kvelden. Partene er uenige om hva som fremkommer på videoen. Den er senere forevist for så vel psykologer i FOBIK-prosjektet, som politi.

A underrettet flere i familien om sine mistanker allerede i 1997, og hun involverte også ansatte i en av barnehagene C gikk i. Hun nevnte flere mulige mistenkte, uten at det kom noe ut av dette. Først i oktober 1998 fortalte hun B at hun mistenkte ham. Hun overtalte ham til å delta i FOBIK, og de møtte til jevnlige samtaler, dels felles, dels hver for seg med «sine» psykologer. B reagerte sterkt på beskyldningene, og partene kom ikke på noe tidspunkt til noen felles forståelse av hva som eventuelt kunne være skjedd, eller om det var helt andre årsaker som foranlediget mistanken.

I mars 1999 anmeldte A B til Oslo politidistrikt for seksuelle overgrep mot datteren. Politiet foretok avhør, og de fikk overlevert videoopptaket, lydopptak som var gjort av barnet og dagboken som var ført. Tidlig i april ble det som ledd i etterforskningen foretatt utenrettslig observasjon av C. Saken ble henlagt av politiet. Henleggelsen ble senere stadfestet av statsadvokaten, etter morens klage.

I april 1999 tok B ut stevning for Oslo byrett. Det ble samtidig begjært midlertidig forføyning. Oslo byrett avsa kjennelse 23. juli 1999, hvoretter B ble nektet samværsrett inntil rettskraftig avgjørelse i saken. Den 15. september 1999 inngikk partene avtale bl.a om felles foreldreansvar, og at A skulle ha daglig omsorg for datteren inntil byrettens dom. Under saksforberedelsen for byretten ble psykolog Knut Ragnar Knudsen oppnevnt som sakkyndig.

Oslo byrett avsa 6. januar 2000 dom med slik domsslutning:

I hovedsøksmålet:

B skal ha den daglige omsorgen for datteren C, født 1995.

I motsøksmålet:

B frifinnes.

I hovedsøksmål og motsøksmål:

A betaler kr 174.000,- kronerhundreogsyttifiretusen 00/100 - i saksomkostninger, samt forskutterte utgifter til den sakkyndige med kr 46.457,50, førtisekstusenfirehundreogfemtisju 50/100, til B innen 2 -to- uker etter forkynnelse av denne dom.

A har rettidig påanket dommen til Borgarting lagmannsrett og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

1. A skal ha foreldreansvaret alene for datteren C født 1995.

2. C skal ha fast bosted hos sin mor A

3. B skal ha samvær under tilsyn med datteren C fastsatt nærmere etter rettens skjønn.

Subsidiært dersom B tilkjennes den daglige omsorg for C:

A tilkjennes samværsrett med C:

a) Annenhver uke fra onsdag etter barnehagetid til mandag morgen.

b) Annenhver torsdag fra etter barnehagetid til barnehagestart fredag morgen.

c) Annenhver juleferie fra lille julaften etter barnehagetid til første nyttårsdag kl. 19.

d) Annenhver påskeferie fra barnehageslutt fredag før palmesøndag til annen påskedag kl. 19.

e) Etter at C har begynt på skolen skal mor også ha samvær annenhver høstferie og annenhver vinterferie fra etter skoletid siste skoledag til siste feriedag om kvelden.

f) Fire uker hver sommerferie, i mangel av enighet mellom partene annet hvert år første og annen halvpart av sommerferien, regnet fra 22. juni.

Så vel for den prinsipale som den subsidiære påstand:

B tilpliktes å betale A og/eller det offentlige sakens omkostninger, så vel for byretten som for lagmannsretten.

B har tatt til motmæle. Ved anketilsvaret ble samtidig begjært midlertidig forføyning. Det ble for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom 99-03514 A/73 stadfestes.

2. A tilkjennes samvær med C etter rettens skjønn.

3. B tilkjennes sakens omkostninger.

I midlertidig forføyning:

1. A har ikke adgang til å ta C ut av Norge uten Bs godkjennelse inntil rettskraftig dom foreligger.

2. B skal ha daglig omsorg for C frem til dommen er rettskraftig avgjort.

Subsidiært:

B skal ha samvær med C etter rettens skjønn frem til rettskraftig dom foreligger.

I januar 2000, etter byrettens dom, tok A med seg datteren til USA, og ble der med henne til mars. Fra mars 2000, oppholdt mor og datter seg i Frankrike sammen med As nye venn, inntil de reiste tilbake til Norge i september 2000. Den 27. september 2000 inngikk partene i lagmannsretten et midlertidig rettsforlik, som skal gjelde inntil dom i ankesaken foreligger. Det ble inngått en detaljert avtale, hvor hovedpunktene var at C skulle bo hos sin mor, og at de skulle bo i Norge. Videre ble de enige om en nærmere fastsatt samværsordning mellom far og datter. Hovedessensen i avtalen var samvær etter den ordning psykolog Hanne Haavind anbefaler. Samvær skulle skje under tilsyn av henne, eller av en person utpekt av henne.

I perioden etter det midlertidige forliket og frem til ankeforhandling, ble det gjennomført syv eller åtte samvær mellom B og C, hver gang med psykolog Haavind til stede.

Forut for ankeforhandlingen ble psykolog Knudsen gjenoppnevnt som sakkyndig for Borgarting lagmannsrett.

Ankeforhandling ble holdt den 20. - 24. november, 28. november og 30. november 2000. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt 25 vitner, hvorav 5 møtte som private sakkyndige vitner. Den rettsoppnevnte sakkyndige fulgte forhandlingene og avga erklæring i retten. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

A har i hovedsak anført:

Det er flere, tungtveiende grunner til at C bør bo fast hos sin mor.

Selv om det er på det rene at det ikke er ført sikre bevis for at B har begått seksuelle overgrep mot C, foreligger en mistanke som ikke er endelig tilbakevist. Mor har grunnlag for en reell bekymring, som må tas på alvor. I forhold til barnet kan det ikke tas noen sjanse ved mistanke av denne art.

Når den sakkyndige konkluderer med at det ikke er begått overgrep, bygger han på et sviktende resonnement. De funn som er gjort forklares med mors påståtte diagnose - Münchhausen by proxy-syndromet (MSBP) - og han velger å se bort fra alle andre data. Objektive funn som rift ved endetarmsåpningen, smerter i underlivet osv. kommenteres ikke, eller avvises helt. Mange av de observasjoner mor har gjort, er tegn som av fagkyndige generelt er fremhevet som mulige symptomer på overgrep. Den sakkyndige overser disse helt konsekvent. Cs seksualiserte adferd, språk m.v. er symptomer som er egnet for bekymring. Det kan ikke bebreides mor at hun som omsorgsperson har valgt å ta disse på alvor. Det er flere enn mor som har gjort disse observasjonene, bl.a. Aud Aagaard og Nina Strøm. Ansatte i Trollskogen og - - veien barnehager har dessuten observert Cs urinveisinfeksjoner og rødhet i underlivet. B har selv fortalt om seksualiserte uttalelser fra C i hans nærvær.

De utsagn som fremkommer i dagboken er særlig egnet til bekymring. Likevel overser den sakkyndige disse uten vilje til nærmere analyse. Psykolog Tine Jensens har gitt uttrykk for at utsagnene fremstår som troverdige, sannsynlige og som barnets egne utsagn. Når mor av flere mistenkeliggjøres fordi hun har ført denne dagboken, overser man helt at det var etter oppfordring fra andre. Det er ikke grunnlag for påstander om at Cs utsagn er påvirket av moren.

Flertallet av de sakkyndige vitnene som har møtt i retten, har erklært at det er grunnlag for bekymring. Dermed kan man ikke utelukke risikoen for overgrep dersom C flyttes til faren.

Følgelig er det galt når det anføres at mor har lagt hindringer for samvær mellom far og C uten legitim grunn. Det er berettiget grunnlag for mistanken om overgrep, og hun har heller ikke på annet grunnlag uberettiget nektet samvær, jf. i den forbindelse byrettens midlertidige kjennelse av juli 1999, hvoretter far ble nektet samvær. Slik var den rettslige situasjonen frem til det nye forliket i lagmannsretten i september 2000.

Høyesterett har i flere avgjørelser uttalt at man overhodet ikke kan ta noen risiko ved mistanke av den art det her dreier seg om.

Det er ingen trekk ved mors psykiske helse som gjør henne uegnet som omsorgsperson, eller som støtter den sakkyndiges avvisning av mistanken om overgrep. Det erkjennes at hun tidligere var preget av helseangst, først og fremst for egen del. Dette kunne forklares i konkrete årsaker, og er hun er vesentlig bedre nå. Påstander om at hun hadde problemer på arbeidsplassen, med venner og familie, er tilbakevist gjennom vitneførselen. Påstander om at hun er fastlåst og urokkelig er tilbakevist av bl.a psykolog Mossige. Periodevis har hun vært utsatt for alarmerende opplevelser som kan ha gitt grunn til sterkt emosjonelle utbrudd. For øvrig er det galt når det hevdes at hun har et ekstremt overforbruk av lege- og psykologtjenester. Dette er udokumenterte påstander, både i forhold til mor selv og C.

Den sakkyndige bygger på et metodisk og faglig sviktende grunnlag når han anfører at hun har trekk av borderline, herunder en subtil variant av MSBP. Han beskriver ikke hvilke kriterier som må være oppfylt, og han utfører ingen testing. Han bygger på uttalelser fra informanter som har hatt for dårlig grunnlag for sine uttalelser, og opplysningene er til dels tendensiøst eller galt gjengitt. Hans rapport har vært utsatt for kritikk av flere fagkyndige, herunder psykologene Haavind og Jensen.

Flere av de sakkyndige har vært enstemmige når de har påpekt at det er bedre å holde seg til objektive tester, hvorav MMPI, som ble anvendt av psykiater Thomas O'Brien, er en vel ansett metode. Hans test og konklusjon var entydig, idet han uforbeholdent har erklært at det ikke er holdepunkter for alvorlige personlighetsforstyrrelser av den karakter vi her snakker om. Hennes psykolog Ottar Kruse støtter dette.

Når det gjelder spørsmålet om hvor C skal bo, vises til at C er følelsesmessig sterkt tilknyttet moren, som har vært barnets primære omsorgsperson siden hun ble født. Mors omsorgsevne er god, noe som er kommet klart frem under vitneførselen. Det er grunn til å anta at den er bedre enn farens, jf. bl.a psykolog Hanne Haavinds uttalelser om dette. Hans omsorgsevene har i det hele tatt vært gjenstand for liten interesse og utredning av den sakkyndige. At mor evner å ta godt vare på C og se hennes behov, fremkommer også med all tydelighet etter det år som nå er gått. C er blitt blidere, friere og mer åpen for sine omgivelser, og hun har et uanstrengt forhold til andre menn, noe hun ikke hadde tidligere. Alt dette er bekreftet av dem som har møtt C etter at hun kom tilbake til Norge i høst.

Cs konsistente vegring og avvisning i forhold til faren må tillegges stor vekt. Enda større vekt må det legges på de sakkyndiges uttalelse om fare for å påføre barnet psykiske skader ved en eventuell flytting. Flytting vil ikke bedre Cs omsorgssituasjon. I denne sammenheng vises det særlig til Hanne Haavinds uttalelser om at overføring i seg selv vil være meget risikabelt med fare for å påføre C psykiske skader. Fallhøyden er stor, og Haavind var for sin del i tvil om overføring i det hele tatt ville være mulig.

Mye tyder også på at Cs egen holdning til faren i seg selv er så steil, at flytting av denne grunn er umulig. I dag er hun åpen, blid og tillitsfull, noe som imidlertid ikke har kommet til uttrykk gjennom de samvær hun har hatt i høst i nærvær av Haavind. Denne holdning må bebreides far, som har lagt grunnen for hennes motvilje, bl.a gjennom voldsutøvelse mot mor, krangling og diskusjoner i barnets nærvær. Allerede under den utenrettslige observasjon som psykolog Poulsson foretok i anledning anmeldelsen til politiet, ble hennes kraftige vegring mot far konstatert. Dette er også observert av den rettsoppnevnte sakkyndige, og av Haavind.

I denne saken er det mor som best kan ivareta hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt for C, idet mor uansett ser verdien av at det er jevnlig kontakt mellom far og datter.

Når det imidlertid gjelder Bs samværsrett, må det ved fastsettelsen av denne tas hensyn til overgrepsmistanken. Det er derfor nødvendig med tilsyn under samvær i overskuelig fremtid. Inntil videre bør samværet utøves èn gang hver fjortende dag, men slik at far og datter da får en hel dag sammen. Tilsynet bør utøves av en nøytral, utenforstående person, som ikke på noen måte er involvert i familiekonflikten. Psykolog Haavind har sagt seg villig til å bistå, eventuelt kan man også tenke seg en annen person utpekt av henne, for eksempel en student eller ansatt i barnevernet.

Mor bør ha foreldreansvaret alene. Foreldrene har svært ulik forståelse av barnets behov og situasjon. Det vises bl.a til uenigheten om Cs behov for terapi, og ellers generelt til at foreldrene overhodet ikke har tillit til hverandre, og derfor ikke er i stand til å samarbeide.

Argumentet om at felles foreldreansvar er en sikkerhet for far i forhold til eventuell flytting til utlandet, er ikke holdbart. Dersom mor virkelig skulle bestemme seg for å reise med barnet, ville hun gjøre dette. Hun har imidlertid ingen slike planer. Hun har fått ny bolig i Norge, barnehageplass til C og skal tilbake til sin faste jobb ved årsskiftet.

Dersom far skulle få daglig omsorg for C, bes retten fastsette slikt samvær som nærmere angitt i påstanden. Det er ikke grunnlag for tilsyn med mor i samværssituasjonen.

Det er ikke grunn til å ta Bs begjæring om midlertidig kjennelse til følge. Det vises til det som er anført ovenfor. Subsidiært begjæres samvær frem til rettskraftig dom fastsatt etter rettens skjønn, men slik at det hele tiden skjer under tilsyn, jf. foran.

Hva angår saksomkostninger, burde disse ikke vært ilagt for byretten, sakens kompleksitet og karakter tatt i betydning. Det samme gjelder lagmannsretten.

B har i hovedsak anført:

Det er ikke grunnlag for mistanken om seksuelle overgrep. Men når denne er fremsatt, er skaden gjort. Den vil aldri helt kunne motbevises. Imidlertid er det ingen andre enn A selv som i dag synes å tro på mistanken. Det er ingen objektive funn eller opplysninger som støtter opp om denne.

At datteren tidvis har vært rød og sår i underlivet, er isolert sett ikke noe bevis. Dessuten har disse plagene vendt tilbake også etter at kontakten mellom henne og faren var brutt. Ingen andre enn mor og psykolog Jensen har vært villige til å tillegge dagboksnotatene betydning. Flertallet av de øvrige fagkyndige mener at moren påvirker og formidler oppfatninger til datteren gjennom ledende spørsmål. Mors oppfatning av det som fremkommer på videoopptakene av far og datter sommeren 1998, avviker fra alle andres. Særlig graverende er hennes utplukking av stillbilder, som gir en helt uriktig oppfatning av situasjonen. Disse bildene viste hun til familie og til politi. Hun er vedvarende i sine bevisste fordreininger av faktum, noe alle hennes uttalelser må ses i lys av.

Det er bare mors tante, D, som tidligere har opplyst å ha sett seksualisert adferd hos C. Ingen andre, heller ikke i barnehagen, har gjort observasjoner m.h.t. til slik adferd eller seksualisert språk. Ingen i mors familie tror på mistanken.

Politiets henleggelse er i seg selv ikke avgjørende. Men det fremkommer at hovedetterforsker ikke har funnet noe som støtter anmeldelsen. Mors påstand om at et babyteppe blant fars eiendeler på loftet var mistenkelig, faller på sin egen urimelighet.

B har forsøkt å forstå det som har skjedd. Han har vært villig til å gå inn i problemstillingene. Psykologene Reichelt og Gulbrandsen i FOBIK-prosjektet har vært klare i sine uttalelser når de ikke tror han er skyldig.

Tidlig i 1997 tok far opp spørsmålet om ikke partenes ekteskap hadde utviklet seg slik at de burde gå fra hverandre. A reagerte svært sterkt på dette, og det er ikke tilfeldig at mistanken deretter oppsto. Likevel ventet hun helt til mars 1999 med å inngi anmeldelse, til tross for at hun etter det opplyste må ha vært overbevist iallfall fra sommeren 1998. Mye tyder på at anmeldelse neppe ville blitt inngitt hvis det ikke var kommet til tvist i spørsmålet om hvem som skulle ha omsorgen for C.

Det anføres ikke at A bevisst ønsker å skade B. Mye tyder på at hun selv tror på mistanken, slik at hennes bekymring er reell.

As psykiske helse er av en slik karakter at det er grunnlag for stor bekymring for C, dersom hun blir boende hos moren. Det er ikke behov for å stille eksakte diagnoser, slik den sakkyndige har gjort. Det er likevel godtgjort at hun har psykiske forstyrrelser som vil kunne påføre barnet skade på lengre sikt.

Det som kjennetegner hennes psykiske forstyrrelser er en ekstrem sykdomsopptatthet, herunder overforbruk av lege- og psykologtjenester, både på egne og datterens vegne. Hun overreagerer på små hendelser og har irrasjonelle sinneutbrudd. Hun er manipulerende, og når hun i kontakt med hjelpeapparatet gir uttrykk for tvil, er dette «talemåter» som bidrar til å fremstille henne som reflektert. Imidlertid er hun ute av stand til å motta kritikk og motforestillinger. Andre er enten «med» eller «mot» henne. Når de ansatte ved FOBIK-prosjektet vurderte videoen av far og barn som helt bekymringsløs, oppsøkte hun nye faginstanser for å få støtte. Hun opptrer dominant, og fremsetter periodevis uforståelige anklager mot for eksempel barnehageansatte. Hun beskriver voldsepisoder under ekteskapet som ingen andre har kunnet bekrefte.

Det er ført bevis for at hun hadde problemer i arbeidslivet, og at hun ved èn anledning faktisk ble oppsagt. Likevel benekter hun dette. Flere i hennes egen familie har brutt kontakten med henne. De problemene hun har hatt i forhold til egen mor, som har vært så store at de foranlediget terapi hos psykolog, gjenspeiles nå i hennes eget forhold til C.

Psykiater O'Briens rappport og konklusjon m.h.t. hennes psykiske helse er preget av at han uten motforestillinger legger alle hennes opplysninger til grunn, herunder om de seksuelle overgrep hun mener C har vært utsatt for.

C bør bo og vokse opp hos sin far. Det vises i denne forbindelse også til den sakkyndiges konklusjoner m.h.t. mors lidelser som ellers vil kunne komme til å belaste datteren. Det er fare for at de etter hvert vil bli forsterket. Alt tyder på at en annen løsning enn overflytting vil medføre totalt brudd i kontakten mellom far og datter, og det vises i denne forbindelse særlig til Rt-1991-1148.

Det er god kontakt mellom far og C. Ingen har observert noe påfallende i forholdet mellom dem, og ansatte i barnehagene har uttalt seg positivt om ham. Hennes avvisning og vegring startet i 1998, på et tidspunkt hvor moren allerede - på den gang uforklarlig grunnlag - hadde begynt å nekte ham å være alene med henne. De fikk ikke en gang gå i butikken sammen. Det er mor som har indusert Cs redsel og motvilje gjennom sin subtile påvirkning og inngitt barnet en oppfatning av far som slem. Dette er et eksempel på hvorledes mors egne, diffuse angstreaksjoner er overført på datteren. Det er neppe bevisst, men har karakter av psykisk mishandling.

At barnet i dag er sterkest knyttet til mor, er ikke til hinder for en overflytting. Men far har stor forståelse for de problemer som vil kunne oppstå i en overgangsfase. Far er derfor innstilt på å søke sakkyndig bistand i forbindelse med overflyttingen, og vil nyttiggjøre seg denne så langt det er nødvendig.

Det er far - ikke mor - som best vil kunne ivareta Cs behov for kontakt med den andre forelder i fremtiden. På grunn av de store overgangsproblemer det er grunn til å frykte i forbindelse med en flytting, bør retten vurdere om samvær mellom mor og C midlertidig bør avskjæres, for så å etablere et samvær på et senere tidspunkt. Dette samværet bør innledningsvis foregå under tilsyn, for å hindre at mor utsetter datteren for negativ påvirkning og ytterligere belastninger. Senere er far innstilt på å gi mor utstrakt samvær, idet han ser at kontakt mellom mor og datter er nødvendig og riktig på lengre sikt.

Dersom A får daglig omsorg for C, vil far akseptere en gradvis opptrapping av samvær med tilsyn i en kortere overgangsperiode. Retten bør vurdere en opptrappingsfase som ender med en sterkt utvidet samværsordning, idet det vil være best for C å bo mest mulig sammen med begge. Far er innstilt på å legge forholdene til rette for dette. Han er også i relasjon til samvær villig til å nyttiggjøre seg faglig bistand, om nødvendig.

Uansett hvem av partene som får daglig omsorg for C, bør de ha felles foreldreansvar. Dette er en rett for barnet. I nærværende sak er det dessuten nødvendig for å hindre at mor egenmektig tar C ut av landet.

Mor har allerede èn gang tatt barnet ulovlig ut av landet, jf. hennes utreise med C umiddelbart etter byrettens dom. Dette var mer enn et kort utenlandsopphold. Far fikk ikke vite hvor de var. De oppholdt seg i utlandet fra januar frem til høsten 2000, og mor sa opp bolig og barnehageplass. B begjærer derfor midlertidig kjennelse for utreiseforbud, samtidig som det begjæres kjennelse for at C skal bo hos ham inntil rettskraftig dom foreligger.

Lagmannsretten skal bemerke:

I nærværende sak foreligger en fastlåst og tilsynelatende uløselig konflikt mellom to foreldre som overhodet ikke synes i stand til å kommunisere eller samarbeide. Konflikten er på den ene siden preget av mors mistanke om at far har foregrepet seg seksuelt overfor datteren, og på den annen side av fars uttalte bekymring for mors psykiske helse, og de skadevirkninger han følgelig frykter at dette vil påføre C.

Sentralt i denne konflikten, etter at den ble bragt inn for retten, er uttalelser fra ulike sakkyndige som står steilt mot hverandre i sitt syn på partene. De sakkyndiges uenighet gjelder først og fremst vurderingen av mors psykiske helse. Uenigheten er ikke like stor når det gjelder mistanken om overgrep.

Den rettsoppnevnte sakkyndige, psykolog Knut R. Knudsen, har i sin skriftlige erklæring til Oslo byrett, som fastholdes for lagmannsretten, tatt avstand fra påstandene om seksuelle overgrep. Han har videre erklært at mor har «innslag av personlighetstrekk knyttet til borderline-personlighet» og at «flere av mors interpersonelle vansker ..... er sammenfallende med syndromet Münchausen by Proxy.» Dette har forårsaket skriftlig «motinnlegg» fra professor i psykologi, Hanne Haavind, og for lagmannsretten har både hun og andre psykologer møtt som privat sakkyndige vitner og uttalt seg om bl.a dette. I tillegg foreligger en skriftlig erklæring av 28.april fra en amerikansk psykiater Thomas O'Brien, som etter undersøkelser av A, tilbakeviser psykolog Knudsens konklusjoner. Det gjør ikke vurderingen enklere for lagmannsretten, at flertallet av de sakkyndige vitnene som har møtt, har møtt i egenskap av nåværende eller tidligere terapeuter for partene, hver på sin side. Dette har i større eller mindre grad preget deres uttalelser.

O'Briens rapport er ny for lagmannsretten. For øvrig står saken i hovedsak i samme stilling som for byretten, med unntak for de saksopplysninger som foreligger om partenes og barnets forhold det siste året, etter at byrettens dom ble avsagt.

Det er hensynet til barnets beste som er utgangspunktet for rettens vurderinger, både når det gjelder spørsmålet om foreldreansvar, Cs faste bopel og samvær med den andre forelder, jf. barneloven §34 tredje ledd og §44a tredje ledd. Ved vurderingen av disse spørsmål, må lagmannsretten i denne sak særlig vurdere hvilken betydning mistanken om seksuelle overgrep må få i forholdet til far, og om mors psykiske helse er av en slik karakter at det på kort eller lang sikt vil påføre skade hvis C blir boende hos henne.

I de senere år har domstolene fra tid til annen hatt til behandling barnesaker hvor det er fremsatt eller foreligger mistanke om seksuelle overgrep fra den ene forelders side, i praksis far. Således har Høyesterett ved flere anledninger uttalt at det «overhodet ikke kan tas noen risiko i et slikt forhold», se f eks Rt-1989-320 og Rt-1994-940. En mistanke om seksuelle overgrep mot et barn må i utgangspunktet alltid tas alvorlig. Det er ikke anledning til å ta sjanser eller utsette barnet for risiko så lenge muligheten er til stede. Etter lagmannsrettens syn må det likevel finnes en nedre terskel også for en slik mistanke. Det at det er fremsatt en beskyldning om seksuelle overgrep, er ikke nødvendigvis ensbetydende med at far med grunn kan mistenkes for dette.

På grunnlag av det som er fremkommet under ankeforhandlingen, kjenner lagmannsretten seg så langt det er mulig trygg på at B ikke har begått overgrep mot datteren. Det vises særlig til følgende:

Under den utenrettslige observasjon som ble foretatt av C, jf. straffeprosessloven §239, fremkom ingen opplysninger eller holdepunkter til støtte for mistanken. Dette er i seg selv ikke avgjørende. Det er heller ikke avgjørende at det ved to forskjellige legeundersøkelser med en viss avstand i tid, ikke ble gjort positive funn. At politiet henla straffesaken, kan heller ikke tas til inntekt for det ene eller andre resultat. Men til sammen er disse faktorene i seg selv indikasjoner på at sannsynligheten for overgrep ikke er spesielt stor.

Det må tillegges større betydning at mors hemmelige videopptak, som ble gjort av far og datter sommeren 1998, ikke har gitt grunn til bekymring for noen av dem som har sett dem, verken for politiet eller de psykologene i FOBIK-prosjektet som særlig representerte og støttet mor. Lagmannsretten har ikke sett videoen, men har merket seg at de fleste som omtaler den, har erklært at den viser et normalt godt og kjærlig samspill mellom far og datter i ulike leggesituasjoner. Retten finner i denne sammenheng grunn til å reflektere noe over mors fremgangsmåte.

Retten finner ikke grunn til å kritisere dagbokføringen, som skjedde etter oppfordring fra ansatte ved Aker sykehus. Men retten undrer seg over mors fortolkning av den. Enkelte utsagn kan utvilsomt isolert sett vekke bekymring, mens andre fortolkes av mor på en måte som fremstår som noe uforståelig. Hennes fortolkning av f eks datterens utsagn om «klovn», «isbjørn» og «klippe gresset», er vanskelig å begrunne i en slik sammenheng. Psykologene Gulbrandsen og Reichelt er blant dem som har hørt lydopptak som mor foretok av samtaler med C. Begge reagerte på morens påvirkende holdning og ledende spørsmål under samtale med barnet, noe som også innga mistro til dagboknotatene. Barn oppfatter lett foreldres bekymring og konflikter, og de kan la seg lede av dette.

Psykolog Jensen er den som har fremhevet dagboknotatenes troverdighet, idet utsagnene ifølge henne er formidlet med et innhold og språk som er helt adekvat i forhold til hva man kan forvente av et barn i den aktuelle alder. Men på direkte spørsmål fra retten erklærte hun at hun med dette ikke har sagt noe om i hvilken grad hun selv tror på mistanken.

Lagmannsretten legger til grunn at mor i utgangspunktet har vært bekymret og begynt å stille barnet en mengde spørsmål, herunder brukt ord og uttrykk som barnet så gjengir i senere og andre sammenhenger uten noe bevisst forhold til innholdet. Forutsatt at mor ikke har vært seg bevisst sin påvirkende fremferd, er hennes bekymring blitt ytterligere forsterket, og så er man kommet inn i en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av.

Psykologene Reichelt og Gulbrandsen, som begge særlig bisto far i FOBIK-prosjektet, har uttalt at de ikke tror på mistanken. De har også gjort det klart at deres uttalte avstandtagen fra mistanken ikke kan forklares i noen behandlingsfunksjon i forhold til far, men er et resultat av den samlede kunnskap de mener å ha fått gjennom sine samtaler med ham, kombinert med de øvrige foreliggende opplysninger i saken. Psykolog Haavind, som vel har hatt «tettere» kontakt med mor, har uttalt i retten at det ikke er noen som på grunnlag av det dokumenterte, som med særlig overbevisning kan si at det er sannsynliggjort at far har begått overgrep. Hun har fremhevet at det relevante spørsmålet ikke er om overgrep er begått, men at man må se på hva det er som har uroet mor, og hvordan hun har gått frem for å undersøke dette.

Det er etter lagmannsrettens oppfatning særlig påfallende at ingen i de barnehagene C har gått i har sett noe som helst ved hennes adferd, helse eller språk som har gitt grunn til bekymring. Det er gjerne i barnehager, hos utenforstående personale som opplever et barn gjennom en hel dag i lek så vel som i intime stellesituasjoner, at mistanke tidlig oppstår. I den ene barnehagen fortalte mor om sin bekymring til de ansatte, men uten at de observerte noe som bekreftet denne. Det er grunn til å tro at de da ville være særlig på vakt i sine observasjoner av piken.

At Bs familie tar avstand fra mistanken, er forståelig. Men heller ikke As nære familie støtter henne her. Det er ikke uvanlig at nære familiemedlemmer vegrer seg for å tro på en slik beskyldning. Men etter bevisførselen ser lagmannsretten dette som en indikasjon på at de mangler tillit til hennes vurderingsevne. Familien har i mange år sett hennes angst både for egen helse og for Cs, bl.a gjennom hyppige legebesøk. Mor har i dag god kontakt med flere nære familiemedlemmer, men fortsatt tar de avstand fra mistanken.

Den eneste som med overbevisning har fastholdt mistanken om overgrep, er A selv. Det er lagmannsrettens oppfatning, ikke minst på grunnlag av det inntrykk hun har gitt under ankeforhandlingen, at hun er fullstendig fastlåst i sin tro. Hun synes uten evne til å oppfatte eller akseptere andres spørsmål, og uten evne eller vilje til å gå inn i og vurdere andres motforestillinger. Dette gjelder enten hun møter klart uttalt mistillit, eller møtes med forsiktige spørsmål.

Det som etter dette må tas alvorlig av retten, er at A faktisk selv er bekymret. Alt tyder på at hun er sterkt preget av denne bekymringen i konflikten om datteren, herunder sterkt bekymret for datterens situasjon dersom hun flyttes til faren.

I denne sammenheng må lagmannsretten så langt det er mulig, også foreta en nærmere vurdering av de opplysninger og fremsatte anførsler som foreligger om As psykiske helse.

Lagmannsretten finner det egentlig unødvendig å ta standpunkt til om den «diagnose» som er stillet av den rettsoppnevnte sakkyndige er korrekt. Men slik saken ligger an, vil retten bemerke at han har møtt så vidt bred motbør fra annet kompetent, fagkyndig hold, at denne kritikk må tas alvorlig av retten. Psykolog Mossige har fremholdt at dersom A hadde «trekk av borderline», ville hun ikke vært i stand til å forholde seg til de situasjoner hun har vært i, bl.a i forbindelse med FOBIK-samtalene, slik hun har gjort. Professor i psykologi, Hanne Haavind, og psykolog Tine Jensen, har påpekt at den sakkyndige ved sin MSBP-diagnose, som for øvrig er en omstridt og ikke etablert diagnose, har oversett det viktigste kriteriet for å kunne stille den: MSBP forutsetter en bevisst fabrikasjon av sykdomstegn hos andre, f eks et barn, d.v.s. at man bevisst påfører barnet skade. Det er ikke gjort her. Man kan finne ledsagende kjennetegn for MSBP hos en person, men dette er i seg selv ikke nok. Det kan like gjerne peke mot eventuelle andre personlighetsforstyrrelser. Haavind har uttalt at MSBP anses som en sjeldent forekommende tilstand. I Norge er det få, om noen, innen fagmiljøet som har tilstrekkelig kompetanse på dette feltet.

As egen terapeut, psykolog Ottar Kruse, har fremhevet at hun ikke påfører andre skade, men at hun har den motsatte tendens, nemlig til å ta forholdsregler for å beskytte seg og barnet. Dette omtales som hennes «sikringsadferd». Han tar utgangspunkt i at hun har en «belastningslidelse» og «hypokondrisk lidelse», men at lidelsene er et resultat av ytre påkjenninger, ikke noe som har ligget latent. Dette er påkjenninger som farens død, forholdet til moren og senere det vanskelige ekteskapet og overgrepsmistanken. Kruse har tatt sterk avstand fra gjengivelsen av sine utsagn slik de er fremkommet i byrettens dom.

Etter dette er lagmannsretten i adskillig tvil om det er grunnlag for å si at mor har slike alvorlige forstyrrelser som konstatert av psykolog Knudsen. Men retten er for så vidt ikke i tvil om at hun nok er preget av personlighetsforstyrrelser som kan komplisere hverdagen både for henne selv og andre. Retten legger til grunn at hun ved farens tidlige død ble påført et traume, som bl.a medførte en uttalt angst i mange år for egen helse, særlig for kreft og hjerteinfarkt. Et usedvanlig dårlig forhold til moren, særlig etter farens død, ble en slik psykisk belastning at hun måtte søke hjelp hos fagkyndige. Det hører imidlertid med i dette bildet at hennes bror var i til dels samme situasjon. Dette synes å bekrefte at ikke A alene kan bebreides konflikten med moren.

Hennes helseangst synes i en viss grad å være overført også på C. Det er fremkommet at Cs legebesøk de første 2-3 år av hennes liv har vært hyppige og langt over det retten anser som det normale for et barn, som etter det opplyste aldri har vært alvorlig syk.

I sin tro på at C var utsatt for overgrep, ble mor åpenbart påført en ytterligere sterk belastning, som hun ikke har klart å frigjøre seg fra.

Etter bevisførselen legger retten til grunn at mor slett ikke alltid klarer å forholde seg adekvat til vanskelige situasjoner eller personer som opponerer mot henne, og at hun kan reagere med voldsomme sinneutbrudd som skremmer andre. Det er påfallende at flere i hennes egen familie, som hun tidligere hadde et nært forhold til, nå tar uttalt avstand fra henne. Men samtidig har retten merket seg at A selv har forsøkt å gjenoppta kontakten med disse, noe som tyder på en viss bevegelighet i forhold til andre. Og hun har i dag et godt forhold til broren, selv om han fortsatt tar avstand fra hennes mistanke.

Etter en samlet vurdering kan lagmannsretten ikke se at de opplysninger som foreligger om mors psykiske helse er så vidt alvorlige at de kan få utslagsgivende betydning i spørsmålet om daglig omsorg for C.

I spørsmålet om hvem av foreldrene C bør bo fast hos, legger lagmannsretten til grunn som et utgangspunkt at begge foreldre har tilstrekkelig omsorgsevne. Det skal bemerkes at ingen av de sakkyndige har hatt så mye å si om fars omsorgsevne Det er for øvrig bare den rettsoppnevnte sakkyndige som har hatt tilstrekkelig grunnlag og direkte foranledning til dette. Det er noe uklart for retten i hvilken grad han virkelig har gått inn og vurdert denne, men han synes ikke å være i tvil om at fars omsorgsevne er tilstrekkelig god. Det er for så vidt også det inntrykk retten sitter igjen med etter ankeforhandlingen. Lagmannsretten vil imidlertid bemerke at dersom C skal flyttes til B, vil dette by på utfordringer og påkjenninger som han bare kan løse med bistand fra hjelpeapparatet, og det er uklart i hvilken utstrekning han kan påregne slik hjelp.

Til tross for at han var svært bekymret for i hvilken grad As psykiske lidelser ville påføre datteren skade på lengre sikt, konkluderte den rettsoppnevnte sakkyndige under tvil med at mor burde få daglig omsorg for datteren. Han har særlig vist til den sterke tilknytning mellom mor og datter. I sin erklæring til Oslo byrett, som han har fastholdt i lagmannsretten, uttaler han bl.a følgende:

«Mor vil oppleve en personlig følelsesmessig katastrofe dersom daglig omsorg overføres, med den uforutsigbarhet dette innebærer. Hun vil i tillegg - ved regulerte samvær med datteren - sannsynlig påføre C svært uheldige belastninger i form av egne følelsesmessige reaksjoner med appeller til datteren, mer subtile eller tildekkede signaler til C om negative sider med far m.v.

Sakkyndiges vurdering er forenklet sagt at et rimelig, normalt samvær med mor - datter rett og slett ikke vil fungere, og sannsynlig være svært ødeleggende for jenta, dersom far tildeles omsorgen. Samtidig må også understrekes at det er positive følelsesmessige kvaliteter i tilknytningen mor - barn.»

I forlengelsen av dette uttaler den sakkyndige at det vil være nødvendig å sikre C mot de belastninger morens psykiske helse kan påføre barnet. Han går inn i vurderinger lagmannsretten ikke finner grunn til å forfølge, idet retten, som det fremgår foran, er i tvil om hans diagnose er korrekt.

Psykolog Haavind, som har hatt kontakt med både foreldrene og C, har i retten uttalt at en overføring av C fra mor til far vil være svært risikabelt. Hun var i tvil om det i det hele tatt lot seg gjennomføre, og har også vært i tvil om det er fagkyndige som i det hele tatt vil kunne bistå. Cs reaksjoner vil antagelig være så sterke, at Haavind stilte spørsmål ved ikke bare fars evne til en slik gjennomføring, men også hans vilje. Hun har omtalt far som en forsiktig og hensynsfull person, som ikke vil klare å gjennomføre en slik flytting mot datterens sterke reaksjoner.

Ingen av de sakkyndige har gitt uttrykk for noen tro på at mor vil være i stand til å samarbeide, dersom C flyttes fra henne. I tillegg til det som fremgår foran, har alle vært opptatt av at C hele sitt liv har bodd sammen med moren, som utvilsomt har vært primæromsorgspersonen for henne.

Flere barnehageansatte som tidligere kjente C, uttalt seg positivt i retten om mors omsorg for C. Bl.a gjelder dette E, som kjente mor og barn fra - - veien barnehage høsten 1998. Hun omtalte A som «en helt vanlig mor» og kommenterte bl.a at hun var flink til å stille opp for C. Det var ingen ting påfallende i forholdet mor og barn. F, som kjente C fra hennes tidligere opphold i - - skogen barnehage, var blitt gledelig overrasket over Cs positive utvikling og åpenhet, da hun helt tilfeldig møtte mor og datter høsten 2000. I det hele tatt synes alle som har møtt de to etter at de kom tilbake fra utlandet i høst, at C utelukkende har utviklet seg svært positivt. Lagmannsretten kan ikke se annet enn at selv om dette sikkert delvis er et uttrykk for at hun er blitt eldre, må også denne gode utviklingen tilskrives et godt forhold mellom mor og datter.

Som det fremgår foran er det faktorer både av negativ og positiv art som taler for at C bør bli boende hos A. De negative faktorene følger av frykten for at den sterke bindingen mellom mor og datter vil kunne påføre C alvorlige psykiske skader, også på lengre sikt, dersom hun flyttes. Et vesentlig moment er det som er fremhevet foran, nemlig at mor antagelig overhodet ikke vil kunne forholde seg til en slik situasjon, som dermed må beskrives som nærmest umulig. Hun vil antagelig heller ikke klare å forholde seg til en samværsordning, uten at barnet blir skadelidende. Man er i denne saken ganske nær de situasjoner som er beskrevet i Rt-1997-1557 og Rt-1997-2012.

Men foran er det også påpekt positive faktorer, som gjør at det er det grunn til å tro at C ved å bli boende hos mor, fortsetter sin positive utvikling.

Lagmannsretten har nøye vurdert spørsmålet om hvor C bør bo i fremtiden. Dette har vært en svært vanskelig avveining. Mye kunne tale for en overflytting til far, men retten er likevel ikke overbevist om at dette er den løsning som på lang sikt er den beste for C. På kort sikt vil en tvungen overflytting, som både mor og barn pr i dag sterkt motsetter seg, utvilsomt være opprivende og traumatisk for barnet. Ingen av de sakkyndige som har kunnet uttale seg om dette, og her vil retten særlig vise til den rettsoppnevnte, har vært i stand til å si at de tror en flytting på lang sikt er best for C. Den rettsoppnevnte sakkyndige har gitt uttrykk for at han i dette spørsmål føler at hans fagkyndighet kommer til kort, og at han er svært usikker.

Etter en samlet vurdering, er lagmannsretten kommet til at C bør bo fast hos sin mor. Alle forhold tatt i betraktning, synes dette å være den løsning som er best for barnet, både på kortere og lengre sikt.

Lagmannsretten finner at partene bør ha felles foreldreansvar for C, til tross for at de har store problemer med å kommunisere og pr i dag ikke kan samarbeide. Lagmannsretten har forståelse for at B ikke føler seg helt trygg i forhold til As fremtidsplaner, selv om hun har bolig, arbeid og barnehageplass i X/Oslo-området. Hennes reaksjon på byrettens dom, med utenlandsopphold i flere måneder med datteren, og det som er fremkommet om tilknytning til ny kjæreste i utlandet, gjør at retten forstår hans bekymring for at mor vil kunne ta C med seg og flytte utenlands igjen. Et felles foreldreansvar vil gjøre dette vanskeligere for henne. Dessuten er det rettens håp at foreldrene etter hvert vil finne tilbake til et samarbeid som vil være til barnets beste, særlig i en situasjon hvor mor kan føle seg trygg på at datteren blir boende hos henne.

Det er videre lagmannsrettens syn at det er viktig å sikre C en jevnlig, best mulig kontakt med faren i tiden fremover.

Når det gjelder Bs samværsrett, vil retten bemerke: Av hensyn til A, vil det være nødvendig med en form for tilsyn i en overgangsperiode. Slikt tilsyn bør for tiden finne sted av flere grunner. Det vil gjøre det lettere for foreldrene å samarbeide, og det fjerner muligheten for misforståelser om hva som er sagt og gjort. Et tilsyn vil også gjøre det enklere for B, idet retten er av samme oppfatning som bl.a psykolog Haavind, at han har behov for og utbytte av råd og bistand. Endelig er et tilsyn i en overgangsperiode antagelig viktig for C selv. Det er fremkommet at hun har hatt til dels kraftige protester mot det etablerte samværet med far denne høsten. Tilsyn og følge av en person hun kjenner og har tillit til, vil kunne avhjelpe dette. Det er heller ikke til å komme bort fra at tilsyn er nødvendig av hensyn til mor, idet retten ikke uten videre kan «pålegge» henne å legge frykten og usikkerheten til side. På den annen side vil det være svært urimelig overfor far og barnet selv om denne frykten - som vel er ubegrunnet - skal hindre et normalt samvær i all overskuelig fremtid.

Overgangsperioden bør derfor ikke være for lang, idet forholdene burde ligge til rette for en positiv utvikling i løpet av første halvår 2001. Lagmannsretten finner derfor at B bør ha samvær med C èn dag hver uke, i inntil syv timer, frem til påsken 2001 (uke 15). Samværet skal skje under tilsyn av en tredjeperson som utpekes av A. Imidlertid finner lagmannsretten at dersom mor ikke er villig til å foreslå en tilsynsperson som kan stille opp, skal far likevel kunne gjennomføre sitt samvær. Det er rettens oppfatning at mor må ha dette presset på seg for å medvirke til gjennomføring av samvær.

Etter påske 2001 skal B ha rett til samvær uten tilsyn med C hver tredje helg, fra fredag ettermiddag med henting i barnehage eller skole, og til søndag ettermiddag, hvor hun leveres hos sin mor mellom kl. 1700 og 1800. Med henblikk på at C bare er fem år, og at det er en viss avstand mellom Oslo og X, finner lagmannsretten at hver tredje helg må være tilstrekkelig. Det er ofte nok til at man får etablert et godt og nært forhold mellom far og datter, og samtidig gir det tilstrekkelig avstand mellom hver gang slik at mor og datter kan ha en lengre, rolig periode sammen. B skal ha rett til samvær med C tre uker sammenhengende hver sommerferie, og annen hver jul og påske. Første påskesamvær finner sted påsken 2002, og første julesamvær 2003. I de år hvor far og datter ikke har samvær i påsken, skal de ha samvær i skolens vinterferie, første gang blir da i 2003.

Frem til dom i lagmannsretten er falt, reguleres samværet av det rettsforliket som ble inngått i september 2000. Lagmannsretten finner det nødvendig å avsi midlertidig kjennelse for at samværet deretter skal være som fastsatt foran, inntil rettskraftig dom foreligger i saken, jf. barneloven §46. Videre tar retten begjæringen om utreiseforbud til følge, jf. barneloven §43a. Dette antas nødvendig for å sikre B et sammenhengende samvær i tiden fremover.

Saken har vært svært vanskelig, og lagmannsretten har vært i stor tvil. Retten finner at unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd, jf. §180 annet ledd, må komme til anvendelse, og at partene bærer hver sine omkostninger for både byrett og lagmannsrett.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. A og B skal ha felles foreldreansvar for datteren C født 1995.

2. C skal bo fast hos sin mor A.

3. B skal ha slikt samvær med C:

En dag pr uke inntil 7 timer hver gang. A har rett til å utpeke en person som skal være tilstede under samværet hver gang. Dersom hun ikke gjør dette, skal samvær likevel gjennomføres. Denne ordningen skal vare til og med påsken 2001.

Etter påske 2001 skal B ha samvær uten tilsyn med C hver tredje helg, slik at han henter henne i barnehagen etter kl.1500 eller ved skoleslutt fredag ettermiddag, og leverer henne til mor søndag ettermiddag mellom kl 1700 - 1800. Første helgesamvær skal finne sted helgen 20.-22. april 2001.

F.o.m. sommeren 2001 skal B ha rett til samvær med C tre uker sammenhengende i skolens sommerferie, og annenhver jul og påske. Første påskesamvær finner sted i 2002, og første julesamvær i 2003. De år han ikke har påskesamvær, har han rett til samvær i skolens vinterferieuke.

4. Inntil rettskraftig dom i saken foreligger, gjelder den samværsordning som er fastsatt foran under pkt. 3.

5. A har ikke adgang til å ta C ut av Norge uten Bs godkjennelse inntil rettskraftig dom foreligger.

6. Partene bærer hver sine saksomkostninger, både for byrett og lagmannsrett.