LB-2000-894

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-11-13
Publisert:	LB-2000-00894
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 99-09732 M/99 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00894 M/01. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2000-01501.
Parter:	Kjærende part: Staten v/ Justisdepartementet (Aktor: Førstestatsadvokat Einar Høgetveit). Kjæremotpart: A (Forsvarer: Advokat Stig Gunleiksrud).
Forfatter:	Lagmann Wilhelm Omsted, formann. Lagdommer Dag A. Minsaas. Lagdommer Einar Kaspersen
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §387, §444, Straffeloven (1902) §163, §167, §31, §446, §449

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §31.

A, født *.*. 1945, ble ved tiltalebeslutning av 1. oktober 1998, utferdiget av Økokrim etter ordre fra Riksadvokaten, satt under tiltale ved Oslo byrett for fellelse etter

I Straffeloven §163 første ledd

For å ha avgitt falsk forklaring for retten under avgitt forsikring.

Grunnlaget er følgende forhold:

Den 18. oktober 1989 i Oslo byrett, Oslo, i forbindelse med bevisopptak for Høyesterett, forklarte han under avgitt forsikring bl.a at frem til 1. juli 1987 var fast eiendom alene sikkerhet for lån B hadde i Kreditkassen, avd, Porsgrunn til tross for at han var klar over at det som sikkerhet også var håndpantsatt aksjer i X Eiendoms AS fra 26. mars 1987.

II Straffeloven §167 annet ledd 2. punktum, jf 1.punktum.

For å ha avgitt falsk forklaring under avgitt forsikring og han ikke kunne forklare sannheten uten å utsette seg for straff eller tap av borgerlige aktelse.

Grunnlaget er følgende forhold:

a) Tirsdag 21. juni 1994 i Skien og Porsgrunn byrett, Skien, i forbindelse med bevisopptak for Høyesterett, forklarte han under avgitt forsikring bl.a at det ikke på noe tidspunkt var pantsatt flere enn 4.500 «gamle X-aksjer» til tross for at han var klar over at samtlige 10.500 «gamle X-aksjer» var pantsatt fra 26. mars 1987 til 1. juli 1987.

b) Den 3. april 1998 i Skien og Porsgrunn byrett, Skien i forbindelse med bevisopptak for Høyesterett, bekreftet han under avgitt forsikring det som er nærmere beskrevet under post I (b), og forklarte videre at dette innebar at B ikke hadde pantsatt aksjer i X Eiendoms AS til Kreditkassen før 1. juli 1987. Han forklarte dette til tross for at han var klar over at Bs aksjer i X Eiendoms AS var pantsatt fra 26. mars 1987.

Ved Oslo byretts dom av 29. september 1999 ble A frifunnet i det ikke ble funnet tilstrekkelig bevis for at han hadde avgitt bevisst uriktig forklaring under bevisopptakene. Aktor nedla under hovedforhandlingen i Oslo byrett påstand om frifinnelse for A.

Ved begjæring av 16. oktober 1999 til Oslo byrett krevet A erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning i medhold av straffeprosessloven §444 og §446.

Etter muntlige forhandlinger avsa Oslo byrett den 29. februar 2000 kjennelse med slik slutning:

1. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale til A erstatning etter straffeprosessloven §444 med kr 213.750 - kronertohundreogtrettentusensyvhundreogfemti 00/100 og oppreisning etter straffeprosessloven §446 med kr 30.000 - kronertrettitusen 00/100 innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

2. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger til A med kr 19.840 - kronernittentusenåttehundreogførti 00/100 innen 2 - to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Byretten kom til at det var mest sannsynlig at aksjene ikke ble faktisk pantsatt før 1. juli 1987, og at A forklarte sannheten, slik den fremsto for ham, da han forklarte seg ved bevisopptakene.

Påtalemyndigheten påkjærte byrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett den 16. mars 2000. A tok til motmæle. Han begjærte muntlige forhandlinger jf straffeprosessloven §387. Borgarting lagmannsrett besluttet den 26. mai 2000 å holde muntlige forhandlinger.

Muntlige forhandlinger ble avholdt i Oslo tinghus 5. og 6. oktober 2000. Som aktor møtte førstestatsadvokat Einar Høgetveit. A møtte sammen med sin forsvarer, advokat Stig Gunleiksrud. A var til stede ved forhandlingens første dag. Det ble avhørt 5 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Lagmannsretten mottok senere nytt prosesskrift fra advokat Gunleiksrud datert 17. oktober 2000. Notatet er forelagt aktor med frist for eventuelle bemerkninger til 3. november 2000. Bemerkninger er ikke innkommet.

Staten v/ Justisdepartementet har i det vesentlige anført:

Byretten har lagt til grunn en gal bevisvurdering når den er kommet til at det er gjort sannsynlig at A ikke har forklart seg falsk, jf straffeprosessloven §444.

Grunnvilkåret for erstatning etter §444 - at den siktede er frifunnet - er oppfylt for As del, jf Oslo byretts dom av 29. september 1999. Det er imidlertid i tillegg et vilkår at «det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlaget for siktelsen». Det er tilstrekkelig for erstatning at det foreligger sannsynlighetsovervekt.

Bevistemaet etter §444 er hvilken sannsynlighet som foreligger for at den siktede objektivt sett ikke har begått handlingen. Hvis det sannsynliggjøres at det bare er de subjektive straffbarhetsvilkårene som mangler, kommer erstatningsregelen i §444 i utgangspunktet ikke til anvendelse. Når det gjelder falsk forklaring, er imidlertid de objektive og subjektive vilkårene vevet så tett i hverandre at vurderingen etter §444 i realiteten blir et spørsmål om den siktede kan sannsynliggjøre at han ikke er skyldig - objektivt eller subjektivt - etter tiltalen. Det er her tale om ett kumulativt bevistema, og ikke to separate.

Det foreligger en rekke omstendigheter i saken som trekker i retning av at aksjene ble håndpantsatt til banken i mars 1987:

- innstilling 17. mars 1987 i styresak S 236/87 vedrørende garantisøknad fra B på 12 millioner kroner mot plant blant annet i aksjer i X Eiendoms AS.

- brev av 24. mars 1987 fra Kreditkassen Vestfold Regionkontor til Kreditkassen Porsgrunn med bevilgning av garanti til B på 10 millioner kroner mot pant blant annet i 44.000 aksjer i X Eiendoms AS

- alle Bs aksjer i X Eiendoms AS tas ut av safen på advokat Xs kontor og bringes til banken i mars 1987

- brev av 26 mars 1987 til B fra Kreditkassen vedlagt kvittering for mottatte aksjer i X Eiendoms AS

- brev av 26. mars 1987 til B fra Kreditkassen ved A om innvilgelse av garanti på 10 millioner kroner mot pant blant annet i 44.000 aksjer i X Eiendoms AS

- innstilling av 27. mars 1987 i styresak S 236/87 hvor det blant annet fremgår at «vi har etablert pant i 39.187 aksjer» i X Eiendoms AS

- udatert pantsettelseserklæring undertegnet av B hvor 39.187 aksjer i X Eiendoms AS pantsettes til Kreditkassen

- udatert revisjonskopi av innkvittering depotavdelingen for ovennevnte aksjer

- referat fra styremøte 27. mars 1987 undertegnet blant annet av A med vedtak om garanti på 10 millioner kroner til B mot pant blant annet i 44.000 aksjer i X Eiendoms AS

- innstilling 21. april 1987 i styresak S 238/87 vedrørende tilleggspant til B på 2 millioner kroner hvor det blant annet fremgår at Kreditkassen har pant i 39.187 aksjer i X Eiendoms AS

- brev av 24. juni 1987 til Kredtitkassen ved A fra B med anmodning om trekkramme på 2,3 millioner kroner hvor det blant annet heter: «Som sikkerhet beholder Kredtitkassen til enhver tid min aksjebeholdning i X Eiendoms AS»

- lånesøknad 29. juni 1987 fra B hvor det av håndskrevet påskrift av saksbehandler C fremgår at B er bevilget kontolån på 2,5 millioner kroner med sikkerhet blant annet «Tilsv. pant i aksjer i X Eiendoms AS ca 39.000 gamle aksjer», og hvor A etterpå har føyd til med hand at det også skal tas pant i Jernbanegaten 10

- aksjebrev nr 5616 sendes tilbake til B på samme dato, 1. juli 1987, som datoen for utløpet av garantien

Det er usikkert hvor aksjene befant seg i banken. Mest sannsynlig befant aksjene seg i et brannhvelv utenom depotavdelingen, jf vitneforklaringer fra C og D. Registrering av pantet på depotkontoen er ikke noe vilkår for etablering av gyldig pant partene i mellom. Det er bare tale om en intern bokføring i banken, og en mangelfull registrering her får ingen betydning for bankens sikkerhet. Posteringsoversikten er for øvrig verken komplett eller ajour. Dette svekker posteringsoversiktens negative troverdighet.

Det foreligger ikke opplysninger i saken som tilsier at pantet i aksjene ble frafalt.

Etter påtalemyndighetens oppfatning er det en klar sannsynlighetsovervekt for at alle Bs aksjer ble pantsatt i mars 1987.

Som en integrert del av bevisvurderingen etter §444 må lagmannsretten også ta stilling til hvorvidt A da han forklarte seg i bevisopptaket, trodde at aksjene ikke var pantsatt. Dersom dette legges til grunn, har han ikke forklart seg falsk.

Påtalemyndigheten er av den oppfatning at A ikke kan vinne frem på dette punkt. A hadde en sentral rolle i behandlingen av Bs engasjementer i banken og måtte ha oversikt over om aksjene var pantsatt. Han var videre informert om hva tvisten mellom X og B dreide seg om.

Det er på denne bakgrunn høy overvekt av sannsynlighet for at alle aksjene ble pantsatt i mars 1987 og nær 100 % sikkert at A visste dette.

Subsidiært har Staten ingen innvendinger mot utregningen av det økonomiske tapet.

Det foreligger ikke i saken særlige grunner som skulle gi grunnlag for oppreisning. Under enhver omstendighet er det ikke grunnlag for oppreisning ut over det byretten har fastsatt.

Staten v/Justisdepartementet har lagt ned slik påstand:

1. Staten v/ Justisdepartementet frifinnes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger.

A har i det vesentlige anført:

Byrettens avgjørelse er riktig, og A er i det vesentlige enig i den begrunnelse byretten har gitt. Det foreligger en svært høy grad av sannsynlighet for at As forklaring er objektivt korrekt.

Før garanti ble stillet / lån innvilget var det snakk om håndpant av aksjer. Dette ble også forberedt. Krav om håndpant i aksjer ble imidlertid frafalt før garanti ble stillet / lån innvilget. Det var mer enn sikkerhet nok i den faste eiendom.

I Kreditkassen er det lagt opp til rutiner for de fleste transaksjoner. Dette er rutiner som er satt av hensyn til å sikre at transaksjonene gjennomføres som avtalt, at banken får gyldig stiftet de sikkerheter den skal ha, en mest mulig effektiv saksbehandling samt av hensyn til regnskapsføringen og revisjonen. Dersom aksjene skulle være pantsatt, foreligger det en rekke saksbehandlingsfeil i banken:

- saksbehandleren daterer ikke pantsettelseserklæringen

- dette overses av depotansvarlig

- saksbehandleren daterer heller ikke innkvitteringen

- også dette overses av de som legger aksjene inn i depotet

- revisjonens kopi av innkvitteringen sendes ikke til revisjonen, men havner i kundens mappe i banken

- banken «glemmer» å sende kvitteringen for aksjene til kunden

- saksbehandleren «glemmer» også å signere på oversendelsesbrevet

- pantsettelsen har ikke blitt punchet i bokholderiet

- det utstedes ingen utkvittering for aksjebrevet med en av Kreditkassen antatt verdi på 11,8 millioner kroner

- samtidig utstedes innkvittering for det andre aksjebrevet til tross for at det allerede da skulle vært kvittert inn

- garantien stilles til tross for at den avtalte sikkerhet, 44.000 aksjer, ikke foreligger

Posteringsoversikten fra depotavdelingen viser de sikkerheter som går inn og ut av den enkelte kundes depot på helt tilsvarende måte som en kontoutskrift gir oversikt over hva som går ut og inn på en kundes konto. Av posteringsoversikten fra depot fremgår det at B ikke pantsatte aksjer før 1. juli 1987. Dette er en sterk formodning mot at pantsettelse har funnet sted. Formodningen styrkes av at det foreligger så mange andre feil og mangler.

Kontoutskriften må ses i nær sammenheng med de øvrige dokumenter. Hvis aksjene ble håndpantsatt, måtte alle i banken videre ha oversett at

- antall aksjer ikke stemte med det som var forutsatt

- pantsettelseserklæringen verken er sted- eller tidfestet

- kundens eksemplar av pantsettelseserklæringen befinner seg i banken

- oversendelsesbrevet ikke er undertegnet

- sikkerheten aldri ble kvittert inn i depoet

Pantsettelseserklæringen for pantobligasjonen i den faste eiendom var på den annen side både tid- og stedfestet. Hvorfor skulle det slurves med registrering av pantsettelsen av aksjene når pantsettelsen av den faste eiendom ble behandlet helt rutinemessig?

Man må videre spørre hvorfor det ble foretatt innkvittering av 13.062 aksjer i juli. Det ville ikke blitt utstedt noen slik innkvittering for aksjer i juli hvis pantsettelsen i mars hadde blitt gjennomført. Da ville man i stedet hatt en utkvittering for 26.125 aksjer i juli 1987. Det foreligger ingen slik utkvittering.

Det har sterk formodning mot seg at alle disse feil skulle foreligge ved ett og samme engasjement. Lagmannsretten må vurdere den samlede bevistvil, jf bl.a. Rt-1974-1160 og Borgarting lagmannsretts kjennelse av 28. april 2000. Den tvil som foreligger om hvert element må kumuleres. Sannsynligheten for at det foreligger en pantsettelse er mikroskopisk på grunn av den samlede bevistvilen.

Opplysningene fra C og D om det såkalte midlertidige depot er helt ny. Dette til tross for at spørsmålet om aksjene var pantsatt har vært behandlet av domstolene en rekke ganger de siste 12 år og av Økokrim de siste 4,5 år. I løpet av denne tiden har en rekke personer forklart seg for både domstoler og Økokrim, men ingen har noen gang nevnt noe om at det i CBK Porsgrunn skal ha eksistert noe midlertidig depot våren 1987.

Selv om aksjene skulle vært lagt i et midlertidig depot, skulle likevel det bokføringsmessige omkring pantsettelsen ha vært gjennomført.

Det må ved bevisvurderingen ses hen til hvilke muligheter den siktede har hatt til å sannsynliggjøre sin uskyld, jf Rt-1999-1598. A har foretatt alle de skritt som har vært mulig for å fremskaffe dokumentasjon. Økokrim har ikke funnet noe av eget tiltak. Manglende dokumentasjon må åpenbart tale i As favør.

Lagmannsretten må videre ta stilling til om A i tilfelle har forklart seg bevisst uriktig om retten skulle anta at aksjene ble pantsatt. I denne sammenheng må det igjen vises til posteringsoversikten. Det at aksjene i alle fall ikke var registrert pantsatt taler med styrke mot at banksjefen i en bank med 12.000 kunder skulle være kjent med noe annet, selv om han hadde gjennomgått dokumentene på forhånd. A har forklart seg om forholdet slik han husket det. Han hadde ingen grunn til å forklare seg uriktig.

Vilkårene for erstatning etter §444 er etter dette utvilsomt oppfylt.

Erstatningens størrelse er ikke omtvistet.

For så vidt gjelder oppreisningen er denne for lav sett hen til bl.a den lange tiden som er gått og den uønskede oppmerksomhet grunnet mediaoppslag m.v. Forfølgningen har samlet sett representert en betydelig belastning som berettiger til oppreisning med et beløp som i vesentlig grad overstiger de NOK 30.000 byretten tilkjente.

For så vidt angår byrettens pkt 2 blir denne å oppheve da det ikke er anledning til å tilkjenne saksomkostninger til siktede i denne type saker, jf avgjørelse i Høyesteretts Kjæremålsutvalg 28. juli 2000. Advokat Gunleiksrud er nå oppnevnt som forsvarer i medhold av straffeprosessloven §449 fjerde ledd.

A har lagt ned slik påstand:

1. Byrettens kjennelse pkt 1 stadfestes så langt det gjelder utmålingen av erstatning i henhold til straffeprosessloven §444.

2. Staten ved Justisdepartementet tilpliktes å betale oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446 til A med et beløp fastsatt av lagmannsretten.

3. Staten ved Justisdepartementet tilpliktes å betale A erstatning for utgifter for behandlingen i lagmannsretten med NOK 1.050.

4. Byrettens kjennelse pkt 2 oppheves.

Lagmannsretten bemerker:

En siktet har krav på erstatning av staten om han blir frifunnet eller forfølgningen mot ham blir innstilt, dersom det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som er grunnlag for siktelsen, jf straffeprosessloven §444. Den siktede er pålagt bevisbyrden, men ikke lenger enn at den må anses oppfylt dersom det etter en samlet vurdering av bevisene i saken finnes mer sannsynlig at han ikke har utført handlingen enn at han har gjort det, jf Borgarting lagmannsretts kjennelse av 28. april 2000. I tilfelle hvor det må foreligge flere faktiske omstendigheter for at en rettslig betingelse for en rettsfølge skal anses oppfylt, kan de faktiske omstendigheter som må foreligge, ikke betraktes som separate, men som ett og samme bevistema, jf Skoghøy, Tvistemål s 675.

A ble frifunnet for overtredelse av straffeloven §163 første ledd og §167 annet ledd 2.punktum, jf 1.punktum ved Oslo byretts dom av 29.september 1999. Han har følgelig krav på erstatning for tap lidt ved forfølgningen dersom han sannsynliggjør at han ikke har forklart seg falsk.

A ble frifunnet for falsk forklaring under avgitt forsikring. Etter lagmannsrettens vurdering henger de subjektive og objektive vilkår for straff i et slikt tilfelle så tett sammen at vilkårene for erstatning foreligger dersom A enten sannsynliggjør at aksjene ikke var pantsatt før 1. juli 1987 eller at han sannsynliggjør at han ikke var klar over at de var pantsatt.

Lagmannsretten er enig med byretten og partene i at det er tale om ett kumulativt bevistema. Jf Rt-1999-1569.

På bakgrunn av dokumentene i saken og vitneforklaringer fra tidligere kontorsjef i Kreditkassen Porsgrunn, C, og tidligere depotleder i Kreditkassen Porsgrunn, D, finner lagmannsretten en klar overvekt av sannsynlighet for at Bs 39.187 aksjer i X Eiendoms AS ble håndpantsatt til Kreditkassen Porsgrunn i slutten av mars 1987 som sikkerhet for lån og garanti for rett innbetaling av kjøpesummen for en forretningseiendom i Oslo.

Ved vurderingen har lagmannsretten lagt spesielt vekt på at det ved søknad om lån og garanti og ved den interne behandling i lokalbanken i Porsgrunn og regionbanken i Tønsberg var en klar forutsetning at B bl.a skulle stille sikkerhet i form av 44.000 aksjer i X Eiendoms AS. Retten viser til innstilling til styret av 17. mars 1987 og til internt brev av 24. mars 1987 fra Kreditkassen Region Vestfold til Kreditkassen avdeling Porsgrunn. Dette ble bekreftet i brev av 26. mars 1987 fra Kreditkassen avdeling Porsgrunn ved A til B.

Det foreligger videre en udatert pantsettelseserklæring fra B til Kreditkassen som gjelder 39.187 aksjer i X Eiendoms AS.

Det er ikke omtvistet at C den 26 mars 1987 i Oslo fikk utlevert 39.187 aksjer i X Eiendoms AS fra B, og at han brakte disse til Kreditkassen Porsgrunn. Det er noe uklart hvor aksjene befant seg i banken. C og D har for lagmannsretten opplyst at aksjene ikke ble ført inn i depot men ble lagt i et brannsikkert hvelv. A har påpekt at dette er en ny opplysning, og at han ikke er kjent med at det skal ha eksistert noe annet depot enn depotet. Lagmannsretten tar ikke stilling til hvor aksjene befant seg i banken. Spørsmålet har etter rettens vurdering mindre betydning for vurderingen av om aksjene ble pantsatt.

Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for anførselen om at kravet om pant i aksjer ble frafalt av banken. Det er ikke noe som tyder på slikt frafall før garantistillelsen, jf her innstillingen til styret av 27. mars 1987 og referat fra styremøtet av samme dato. Vitneforklaringer fra tidligere banksjef Karl Johnny Gundersen og tidligere soussjef Arne Næss bestyrker dette. Lagmannsretten viser videre til innstilling til styret av 21. april 1987 i forbindelse med tilleggsgarantien på 2 millioner kroner. Det fremgår av innstillingen bl.a at Kreditkassen har pant i 39.187 aksjer i X Eiendoms AS.

Det er uklart om det ble godkjent, eventuelt av hvem, at sikkerheten ble redusert fra 44.000 til 39.187 aksjer. Etter lagmannsrettens vurdering gir endringen uansett ingen grunn til å anta at hele pantet ble frafalt, jf her bl.a innstillingen til styret av 21. april 1987.

Lagmannsretten finner videre en klar overvekt av sannsynlighet for at A var kjent med at aksjene ble pantsatt i slutten av mars 1987. Engasjementet var relativt stort, og A var Bs kontaktperson i banken. Gjennom styrebehandlingen var A kjent med forutsetningene for garantien. Lagmannsretten legger på bakgrunn av vitneforklaringene til C og D til grunn at A også var klar over at aksjene fysisk var i Kreditkassen. Lagmannsretten kan ikke se at det forelå omstendigheter som skulle tilsi at A trodde kravet om pant i aksjer var frafalt.

Det første bevisopptaket for Høyesterett, den 18. oktober 1989, var foranlediget av Bs konkursbegjæringen mot Nils A. B. X. Gjenkjøpsavtalen og eventuell pantsettelse av aksjer i X Eiendoms AS sto her sentralt. A var forut for bevisopptaket i store trekk klar over hvilke temaer han skulle uttale seg om, og han hadde forberedt seg ved å gjennomgå Bs saksmappe i banken, jf bevisopptaket av 3. april 1998.

Etter lagmannsrettens vurdering er det lite sannsynlig at A ved bevisopptaket ikke husket at aksjene var pantsatt våren 1987.

For så vidt gjelder bevisopptakene i 1994 og 1998 kan ikke lagmannsretten se at det foreligger forhold som gjør det sannsynlig at A uttalte seg i den tro at aksjene ikke var pantsatt. Selv om saken nå var gammel, og A ikke lenger var banksjef i banken, måtte saken etter omstendighetene fremstå som så spesiell at det ikke uten andre opplysninger er grunn til å anta at han husket annerledes enn i 1989.

Staten v/ Justisdepartementet blir etter dette å frifinne.

Aktor har lagt ned påstand om at A pålegges å betale saksomkostninger til det offentlige. Det er ikke hjemmel for ilegge saksomkostninger ved første gangs behandling av denne type erstatningskrav, jf Borgarting lagmannsretts kjennelse av 12.8.1999. Etter lagmannsrettens vurdering finnes det heller ikke hjemmel for å pålegge siktede å betale saksomkostninger i et tilfelle der påtalemyndigheten påkjærer en avgjørelse fra første instans.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Staten v/ Justisdepartementet frifinnes.