LB-2001-1140
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-05-02 |
| Publisert: | LB-2001-01140 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 99-11479 A/38 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01140 K/04. Påkjært til Høysterett; Lagmannsrettens kjennelse og byrettens vedtak blir opphevet, se HR-2001-00890. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Olav Erikssøn Klingenberg). Kjæremotpart: Staten v/Oslo likningskontor (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Amund Noss). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard. Lagdommer Sissel Rydman Langseth Lagdommer Iver Huitfeldt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §189, Straffeprosessloven (1981) §294, EMK (1999), EMK (1999), §180, Ligningsloven (1980) §10-3, §10-4 |
I sak mellom A og Staten v/Oslo likningskontor om gyldigheten av overligningsnemndas vedtak av 7. juni 1999 for inntektsårene 1987-1993 har staten krevd avskjæring av deler av den bevisførsel som er tilbudt fra saksøkerens side. Det dreier seg om vitnene B, C og D, samt bilagene 2, 4 og 4a-4c i saksøkerens prosesskrift av 31.08.00, dok 14. Kravet om bevisavskjæring er begrunnet med at det under ligningsbehandlingen ikke ble påberopt uttalelser eller opplysninger fra de tre vitnene, og at de nevnte dokumenter heller ikke ble fremlagt.
Oslo byrett besluttet 07.02.01 å tillate vitnene ført, men med den begrensning at deres forklaring ikke må gjelde konkrete kalkyler og vurderinger i forbindelse med saksøkerens kjøp av skipet X I og den virksomhet saksøkeren drev med dette. Av de omstridte dokumentbevisene ble bilag 2 til dok 14 tillatt, mens de øvrige ble avskåret i medhold av tvistemålsloven §189 nr. 1.
A har i rett tid påkjært byrettens beslutning til Borgarting lagmannsrett og anfører i hovedtrekk:
Den kjærende part anførte for byretten, med bakgrunn i plenumsdommen i Rt-2000-996, at en tilleggsskatt på ca NOK 10 mill må anses som straff i henhold til EMK artikkel 6 og at kravene til «fair trial» i samme artikkel må lede til at den kjærende part må kunne føre samme bevis som i en straffesak, jf. straffeprosessloven §294 som impliserer at retten må høre alle bevis som kan belyse straffbarhet og straffutmåling. Byretten har med urette kommet til at EMK artikkel 6 ikke kommer til anvendelse, med referanse til førstvoterendes obiter dictum inntatt i Rt-2000-1016.
Loven setter et skyldkrav for at tilleggsskatt, også etter ordinær sats, skal kunne ilegges. I dette tilfellet er tilleggsskatten ilagt fordi ligningsnemnda har funnet den kjærende part uaktsom. Det strafferettslige culpa-krav er dermed oppfylt. Også tilleggsskattens størrelse viser at det ikke kan være tale om annet enn straff i all hovedsak.
Den omstendighet at Høyesteretts kjæremålsutvalg i en kjennelse av 19. januar 2001 har tiltrådt et annet obiter dictum i plenumsdommen i Rt-2000-996, nemlig om det såkalte «rekkefølgespørsmålet», gir ikke grunnlag for å trekke slutninger vedrørende det obiter dictum som går på spørsmålet om hvorvidt ordinær tilleggsskatt kan være straff. Mens uttalelsen i plenumsdommen om rekkefølgespørsmålet er meget kategorisk, er uttalelsen om hvorvidt ordinær tilleggsskatt kan være straff betydelig mer nyansert.
Den kjærende part opprettholder sitt krav om å få føre de påberopte vitnebevis og skriftlige bevis uten de begrensninger som er angitt av byretten.
A har lagt ned slik påstand:
1. Byrettens beslutning av 7. februar 2001 om å begrense As bevistilbud oppheves.
2. Staten v/Oslo likningskontor tilpliktes å erstatte A s kostnader for lagmannsretten i forbindelse med kjæremålet med NOK 10.000 med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra oppfyllelsesfristen i kjennelsen og til betaling skjer.
Staten v/Oslo likningskontor har i hovedtrekk anført:
Byrettens beslutning er riktig og basert på en korrekt lovanvendelse. EMK artikkel 6 er ikke anvendelig i saken. Bestemmelsen får ikke anvendelse for ordinær tilleggsskatt, idet slik tilleggsskatt ikke kan anses som straff i konvensjonens forstand. Dette følger av plenumsdommen i Rt-2000-996 - rettens merknader på side 1016 -, slik også byretten har lagt til grunn.
Under enhver omstendighet vil ikke EMK artikkel 6 gi den kjærende part adgang til å føre de bevistilbud som er avskåret. Dette har sammenheng med at bevisene som nå ønskes ført har betydning for selve skattekravet, ikke for spørsmålet om ileggelse av tilleggsskatt.
Et poeng i den kjærende parts argumentasjon er at loven setter et skyldkrav for ileggelse av tilleggsskatt etter ordinær sats, og det hevdes at tilleggsskatten er ilagt fordi ligningsnemnda har funnet den kjærende part uaktsom, slik at det strafferettslige culpa-krav er oppfylt. Ligningsnemnda har imidlertid i sitt vedtak bare lagt til grunn at «de anførte forhold ikke kan anses som unnskyldelige». Vurderingstemaet her, som følger av likningsloven §10-3, kan ikke anses som noe strafferettslig culpa-krav. I Rt-2000-996 har Høyesterett beskrevet normen slik:
Ordinær tilleggsskatt ilegges imidlertid på tilnærmet objektivt grunnlag. Loven fritar bare for slik tilleggsskatt når skattyters oppgave inneholder åpenbare regne- eller skrivefeil eller skattyters forhold må anses unnskyldelig på grunn av sykdom, alderdom, uerfarenhet eller av annen årsak som ikke kan legges skattyter til last, jf. §10-3 bokstavene a og b.
Den kjærende parts argumentasjon på dette punkt blir dermed misvisende.
Den kjærende parts argumentasjon om at størrelsen på tilleggsskatten i seg selv er et moment som viser at det er tale om straff, er uholdbar. Konsekvensen av dette syn vil være at skattytere gis en sterkere konvensjonbeskyttelse jo større beløp de unndrar fra beskatning.
Staten v/Oslo likningskontor har lagt ned slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten v/Oslo likningskontor tilkjennes saksomkostninger for behandling av kjæremålet i lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det alt vesentlige slutte seg også til byrettens begrunnelse.
Som fremholdt av byretten foreligger det en klar rettspraksis om at skattyter som hovedregel ikke har anledning til å legge frem nye opplysninger for retten i saker som går på gyldigheten av ligningsmyndighetenes avgjørelser. Spørsmålet er om den omstendighet at skattyteren i dette tilfellet ble ilagt en tilleggsskatt på 10 millioner kroner tilsier at den alminnelige regelen ikke kommer til anvendelse, slik den kjærende part anfører.
Lagmannsretten er i dette spørsmålet enig i det som er fremholdt fra statens side i kjæremålstilsvaret. I den foreliggende sak dreier det seg om alminnelig og ikke forhøyd tilleggsskatt. Slik alminnelig tilleggsskatt ilegges på tilnærmet objektivt grunnlag, slik det også er uttalt i plenumsdommen i Rt-2000-996. Likningsnemnda har i sitt vedtak uttalt at «de anførte forhold ikke kan anses unnskyldelige». I dette ligger ikke at nemnda har lagt til grunn at «det strafferettslige culpa-krav er oppfylt», slik den kjærende part hevder. Heller ikke det forhold at tilleggsskatten utgjør hele 10 millioner kroner kan medføre at den blir å anse som straff i EMKs forstand. Beløpet er utmålt etter den sats som etter ligningsloven §10-4 nr 1 skal beregnes for tilleggsskatt i sin alminnelighet, nemlig 30%. Det ligger således ingen skjønnsmessig «straffutmålingsvurdering» i utmålingen av beløpets størrelse.
Byrettens beslutning blir etter dette å stadfeste.
I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges A å erstatte statens nødvendige saksomkostninger ved kjæremålet. Beløpet fastsettes til det beløp som er oppgitt, kr 6.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens beslutning stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse til staten v/Oslo likningskontor 6.000 -sekstusen- kroner.