LB-2001-1141
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-10-29 |
| Publisert: | LB-2001-01141 |
| Stikkord: | Skatterett, Gevinstbeskatning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr. 00-1791 A/01 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01141 A/02. |
| Parter: | Ankende part: Pål Hansen (Prosessfullmektig: Advokat Helge R. Strøm). Motpart: Staten v/Akershus fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Arne Haavind). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Mitsem, formann. Ekstraordinær lagdommer Kjell Gundelsby. Byrettsdommer Janne Tennøe |
| Lovhenvisninger: | Ligningsloven (1980) §9-6, Byskatteloven (1911) §43, §43, §43, Tvistemålsloven (1915) §118, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §9-7 |
Saken gjelder spørsmålet om salgssummen ved salg av en boligeiendom kan beskattes etter reglene om gevinst ved tomtesalg etter §43 tredje ledd i skatteloven av 1911.
Pål Hansen eide eiendommene Bærumsveien 200 B og 200 C, som sammen ble benyttet som familiens hjem, dog slik at en del av 200 C også ble benyttet i næringsøyemed. Han kjøpte 200 B i 1986 for kr 915.000 og 200 C i 1993 for kr 795.000. Eiendommene var bebygget med to tilnærmet like eneboliger, oppført i 1969. Brutto boareal for hver av boligene var ca 220 kvm i to etasjer, med flatt tak og uten kjeller, og med garasje i fellesanlegg. Dertil hadde hvert av husene en overbygget terrasse på ca 85 m2, og ved 200 B ble det også laget et glassoverbygget og stråleoppvarmet atelier. Etter et makeskifte med Bærum kommune var det samlede tomtearealet på 2.312 m2.
I reguleringsplan for Bekkestua sentrum av 1992 ble området der eiendommene ligger regulert til sentralt byggeområde med en tillatt høy utnyttelse. Entreprenørselskapet Byggholt AS henvendte seg til Pål Hansen i januar 1996 med sikte på kjøp av hans eiendommer, og ved kjøpekontrakt av 1. mars 1996 ble de solgt for til sammen kr 6.800.000. Deretter ble bebyggelsen brent av Byggholt AS, som oppførte boligblokker på disse to, og de omliggende, eiendommer. Som ny bolig for seg og familien, kjøpte Pål Hansen etter det opplyste en eiendom på ca 1,3 mål på Ullern i Oslo, med to hus på tilsammen ca 500 m 2, for 4,5 millioner kroner.
Ved den ordinære ligningen la Bærum ligningskontor til grunn at normal salgssum for boligeiendommene ville være kr 3.000.000, fordelt med en halvpart på hver, slik at det overskytende (kr 3.800.000) ble ansett som tomtegevinst. Videre ble halvparten av 200 C ansett som benyttet i næring, og en halvpart av gevinsten ved salget av denne eiendommen ble også betraktet som inntekt (kr 340.000). Den skattepliktige gevinst ble dermed fastsatt til kr 4.140.000.
Ligningsnemnda og overligningsnemnda, derimot, anså salget i sin helhet som tomtesalg, og foretok en full gevinstbeskatning. Differansen mellom salgsverdien og inngangsverdien ble beregnet til kr 4.318.000. Under henvisning til at fastsettelsen av inngangsverdien var skjønnsmessig, ble gevinsten imidlertid redusert til kr 4.140.000, slik at det ikke skjedde noen beløpsmessig endring i resultatet i forhold til den ordinære ligning.
Overligningsnemndas vedtak ble rettidig innbragt for Asker og Bærum herredrett ved stevning av 24. august 2000. Herredretten avsa 25. januar 2001 (feildatert 25. januar 2000) dom med slik domsslutning:
1. Staten v/ Akershus fylkesskattekontor frifinnes.
2. Pål Hansen betaler i saksomkostninger til Staten v/Akershus fylkesskattekontor innen 2 - to - uker kr 71.860 - kronersyttientusenåttehundreogseksti - tillagt forsinkelsesrente etter lov 17.12.1976 nr. 100 §3 føste ledd, for tiden 12 - tolv - prosent fra forfall til betaling skjer.
Dommen ble i rett tid påanket av Pål Hansen. Ankeforhandlingen fant sted i Oslo tinghus 10.-11. oktober 2001. Pål Hansen avga partsforklaring, og også hans hustru ble avhørt som part etter tvistemålsloven §118. Videre ble det avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Sakens sammenheng fremgår av herredsrettens dom og fremstillingen i det følgende. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling som for herredsretten.
Ankende part - Pål Hansen - anfører i det vesentlige:
Ved den ordinære ligning ble skatteloven §43 annet ledd bokstav d) og tredje ledd anvendt, ved at ligningskontoret fordelte salgssummen for eiendommene på en tomtedel, en boligdel og en næringsdel. Ved ligningsnemndas vedtak av 23. februar 2000, og deretter ved overligningsnemndas vedtak, ble rettsanvendelsen endret, idet det hele ble ansett som tomtesalg etter §43 tredje ledd. Selv om gevinstbeløpet var det samme, må dette betraktes som en endring til ugunst. Den ble heller ikke tatt opp med skattyteren før ligningsnemndas vedtak. To-års fristen etter ligningsloven §9-6 nr. 3 er ikke overholdt, og ligningen må oppheves.
Det er under ingen omstendighet grunnlag for tomtebeskatning etter §43 tredje ledd. Pål Hansen var ikke klar over at Byggholt AS ville rive boligene. Før salget ble han tvert imot presentert for en utbyggingsplan, hvoretter det skulle bygges rekkehus rundt hans to eiendommer. Dette ville ha gitt et sikkert og godt økonomisk resultat for Byggholt AS. Uansett hadde eiendommene en betydelig verdi ved fortsatt boligbruk av bestående bebyggelse, antagelig mellom fem og seks millioner kroner. Det må i den forbindelse også tas hensyn til eiendommenes eierandel i adkomstvei og garasjeanlegg.
Riktignok kan det ikke hevdes at bebyggelsen økte eiendommens verdi utover verdien av grunnen betraktet som tomt. Men verdien av bygningene var allikevel så betydelig at eiendommene ikke bør betraktes som tomt alene. Situasjonen var en annen i Holmdommen, Rt-1977-1264, der utviklingen hadde løpt fra eksisterende bebyggelse. Berglidommen i Rt-1993-480 er en bedre parallell; der ble eiendommen antatt å ha betydelig verdi ved fortsatt bruk som fritidseiendom, slik at tomtebeskatning ikke kunne finne sted.
Atter subsidiært anføres det at gevinstberegningen representerer et sterkt urimelig skjønn. Pål Hansen benyttet betydelig større beløp til påkostninger på eiendommene enn det ligningsmyndighetene har lagt til grunn. Det må i denne forbindelse også tas hensyn til at en skattyter i Pål Hansens situasjon ikke regner med muligheten av gevinstbeskatning ved senere salg av en boligeiendom, og dermed heller ikke har noen oppfordring til å bevare kvitteringer. Endelig må det tas hensyn til at Pål Hansen ikke ble gitt slikt varsel i endringssak som foreskrevet i ligningsloven §9-7.
Pål Hansen har nedlagt slik påstand:
1. Overlikningsnemndas vedtak av 28.2.2000 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Staten v/Akershus fylkesskattekontor dømmes til å betale sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett innen 14 dager fra dommens forkynnelse med tillegg av renter etter lov av 17.12.1976 fra forfall til betaling skjer.
Ankemotparten - Staten v/Akershus fylkesskattekontor - anfører i det vesentlige:
Ligningsnemndas og overligningsnemndas vedtak representerer ingen utvidelse av saken til andre spørsmål, idet hele saksbehandlingen fra og med den ordinære ligningen gjaldt problemstillingen tomtebeskatning. Skattegrunnlaget ble heller ikke endret. Det kan da ikke sies å ha foreligget noen endringssak, og under ingen omstendighet er det skjedd en endring til skattyterens ugunst. Dermed er hverken fristregelen i ligningsloven §9-6 eller varslingsregelen i §9-7 overtrådt.
Det må legges til grunn at Pål Hansen forsto at Byggholt AS ville rive bebyggelsen. Grunnen var også godt skikket for den utbyggingen som fant sted, og vederlaget som ble betalt for eiendommene var i vesentlig grad bestemt av utbyggingsmuligheten. Strøket sto også overfor en utvikling som endret dets karakter, og eiendommene var langt mindre verdt med sikte på uforandret bruk enn den prisen som ble oppnådd. Situasjonen ligner i alle relevante spørsmål på Holmdommen, og gevinstbeskatning kunne dermed skje etter tomteregelen.
Det kan ikke rettes innvendinger mot den skjønnsmessige beregningen av inngangsverdien. De påkostninger Pål Hansen skal ha utført, er udokumenterte. Dessuten må det antas i stor grad å ha dreid seg om vedlikehold, som ikke medregnes i inngangsverdien. Under enhver omstendighet er det situasjonen slik den fortonet seg for ligningsmyndighetene som er avgjørende. Det kan ikke hevdes at skjønnet er vilkårlig eller urimelig.
Staten v/Akershus fylkesskattekontor har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Akershus fylkesskattekontor tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i store trekk også slutte seg til herredsrettens begrunnelse.
Saken skal avgjøres etter skatteloven av 1911. Etter §43 annet ledd skal gevinst ved realisasjon av formuesobjekter som hovedregel regnes som inntekt. På nærmere angitte vilkår gjøres det unntak fra dette for salg av boligeiendommer, jf. §43 annet ledd, bokstav d). I dette tilfellet er det enighet om at eiendommene i utgangspunktet faller inn under dette unntaket. Imidlertid ble en del av av Bærumsveien 200 C benyttet til næringsformål, slik at det eventuelt måtte foretas en forholdsmessig fordeling av gevinsten.
Dessuten følger det av §43 tredje ledd at gevinsten ved realisasjon av en tomt skal gevinstbeskattes. Slik tomtebeskatning kunne tenkes å oppstå i to relasjoner. For det første kunne det være aktuelt å anse kun en del av grunnen som bebygget, med den konsekvens at salgssummen fordeles på én del, som tilskrives bebyggelsen med en naturlig avgrenset grunn, mens resten betraktes som vederlag for tomtegrunn. Det var antagelig betraktninger langs disse linjer som lå til grunn for den ordinære ligning. For det annet kunne det, selv om eiendommene betraktes som fullt utbygget, være aktuelt å betrakte vederlaget i sin helhet som betaling for tomt, noe som ble lagt til grunn ved ligningsnemndas og overligningsnemndas behandling. I nærværende sak måtte en eventuell tomtebeskatning forankres i dette siste alternativet, idet det neppe kan sies å ha foreligget et overskytende tomteareale i forhold til en naturlig arrondert grunn for bebyggelsen.
Partene er uenige om ligningsnemndas og deretter overligningsnemndas vedtak representerte en «endring», slik dette begrepet brukes i ligningsloven. For lagmannsretten er det unødvendig å ta standpunkt til spørsmålet, siden det iallfall ikke dreide seg om endring til skattyterens ugunst, idet skattegrunnlaget for Pål Hansen ikke ble forhøyet i forhold til ved den ordinære ligningen, jf. Harboe mfl.: Ligningsloven med kommentarer (1993) side 417. To-års fristen for å ta opp spørsmål om endringer til ugunst, jf. skatteloven (skal vel være ligningsloven, Lovdata anm.) §9-6 nr. 3, får dermed ingen anvendelse.
For vurderingen av spørsmålet om transaksjonen kan betraktes som et tomtesalg, slik at hele gevinsten skal beskattes etter tomtealternativet i §43 tredje ledd, har begge parter vist til Holmdommen ( Rt-1977-1264) og Berglidommen ( Rt-1993-480). I den første dommen ble tomtebeskatning funnet hjemlet, ikke i den annen, og partene er således ikke enige om hvilken av de to dommene som frembyr den mest nærliggende parallellen til nærværende sak.
Lagmannsretten tar sitt utgangspunkt i drøftelsen i Holmdommen. I denne dommen oppsto tomtebeskatningsspørsmålet for inntektsåret 1971 og ble vurdert etter §37 tredje ledd i dagjeldende byskattelov. Det avgjørende kriterium for tomtebeskatning er formulert på samme måte i §43 tredje ledd i skatteloven, slik den lød i 1996, nemlig om salgssummen «må antas i vesentlig grad å ha vært bestemt ved muligheten av grunnens anvendelse til [tomteformål]«.
I nærværende sak er partene enige om at bebyggelsen ikke økte eiendommenes verdi utover omsetningsverdien som ubebygd grunn med sikte på oppføring av ny bebyggelse. Dette er for så vidt også utvilsomt, sett på bakgrunn av at Byggholt AS ganske umiddelbart brente den eksisterende bebyggelsen og igangsatte oppføring av nye boliger med den mer intensive utnyttelse som reguleringsplanen av 1992 åpnet for.
Imidlertid fremgår det av lovens ordlyd, slik denne også forstås i Holmdommen, at dette ikke er tilstrekkelig til å utløse tomtebeskatning av hele gevinsten. Avgjørende vil være en konkret og skjønnsmessig vurdering av om «eiendommens pris i vesentlig grad er bestemt av grunnens mulighet som byggegrunn», idet «[h]ovedsynspunktet [ellers må] være om det ved en total bedømmelse av alle omstendigheter må anses som en økonomisk rimelig og påregnelig mulighet at en kjøper av eiendommen til dens pris i handel og vandel vil beholde eiendommen i det vesentlige uforandret med hensyn til bruk og bebyggelse». Denne vurderingen har i hovedsak to sider, for det første knyttet til «strøkets karakter og utvikling», for det annet «den påstående bebyggelses preg, tilstand og utviklingsmuligheter». For ordens skyld legger lagmannsretten til at retten har full prøvelsesrett når det gjelder dette skjønnet, som ikke er et forvaltnings-, men et rettsanvendelsesskjønn.
Pål Hansen solgte de to eiendommene for til sammen 6,8 millioner kroner i 1996. Det ble ikke avholdt noen takst, og bebyggelsen ble kort etter fjernet ved at den, under kontrollerte forhold, ble nedbrent. Det er dermed vanskelig å foreta en vurdering av hva eiendommene kunne være verdt med sikte på fortsatt bruk av bestående bebyggelse. Ligningsnemnda og overligningsnemnda la til grunn en verdi på 1,6 millioner kroner for 200 B og 1,3 for 200 C, til sammen 2,9 millioner kroner. Herredsretten fant å kunne legge til grunn en samlet verdi på ca fire millioner kroner. Lagmannsretten finner at verdien ved fortsatt boligbruk av eksisterende bebyggelse iallfall ikke ville ha vært over dette beløpet, men snarere en del under.
Som tidligere bemerket, kjøpte Pål Hansen 200 B for kr 915.000 i 1986 og 200 C for kr 795.000 i 1993. Det er ikke sannsynliggjort at prisene for noen av eiendommene lå under markedsverdien på disse tidspunktene.
I ligningsnemndas vedtak er det pekt på en prisindeks for bruktboliger, utarbeidet av ECON Senter for økonomisk analyse AS, som viser en prisstigning (i Bærum og Tromsø) på 18 % fra 1986 til 1996 og på 36 % fra 1993 til 1996. Ifølge denne statistikken var prisene således høyere i 1986 enn i 1993 (nærmere bestemt ca 15 % høyere). Med utgangspunkt i denne prisindeksen, la lignings- og overligningsnemnda til grunn at verdiøkningen for de to eiendommene kunne settes til til sammen kr 450.000, slik at den samlede salgsverdien for de to eiendommen i 1996 ble satt til kr 2.170.000 (uten hensyn til påkostninger i Pål Hansens eiertid).
Det må imidlertid kunne legges til grunn at prisstigningen i Østre Bærum har vært noe høyere i perioden fra 1993 til 1996 enn den som fremgår av ECONs tall over utviklingen i Bærum og Tromsø. Det er således også fremlagt en annen ECON-statistikk, for Østre Bærum, ført frem til og med 3. kvartal 1996. Ved å sammenligne gjennomsnittet i de tre første kvartaler i 1993 med samme periode i 1996, viser denne statistikken en stigning på ca 57 % i denne perioden. Retten skyter inn at Statistisk Sentralbyrås prisindeks for selveide bruktboliger angir en stigning på ca 43 % i «Oslo med Bærum», men prisstigningen kan meget vel ha vært høyere i Østre Bærum. Lagmannsretten legger for ordens skyld til at ingen av disse indeksene føres tilbake til 1986.
Hvis det for begge boligene legges til grunn en prisstigning fra kjøpstidspunktet og frem til 1996 på 50 %, skulle dette gi en anslått salgsverdi på noe under 2,6 millioner kroner. For den videre drøftelse finner lagmannsretten å kunne ta et utgangspunkt i dette beløpet, som må antas å representere det gunstigst mulige for Pål Hansen.
Pål Hansen har fremhevet at begge boligene ble betydelig påkostet i hans eiertid, både innvendig og utvendig. 200 C ble kjøpt for kr 795.000 i 1993, og skal da ha vært i generelt dårlig forfatning. For ligningsmyndighetene og for retten ble det fremlagt en udokumentert oversikt som viste «bygningsmessige tiltak», som skal ha kostet noe over kr 600.000. En del av dette skal ha sammenheng med å få huset til å fungere som bolig sammen med 200 B. En tilsvarende, beløpsfestet oversikt er ikke fremlagt for 200 B, men derimot en beskrivelse av hva som er gjort på eiendommen. Også for 200 B, som ble kjøpt for kr 915.000 i 1986, er det gjort gjeldende at det er tilført ca kr 600.000. Men selv om det legges til grunn at det har vært utført vedlikehold og påkostninger for slike beløp, er det ingen holdepunkter for at eiendommene derved skal ha øket slik i verdi at deres samlede salgsverdi skal ha kommet opp i mer enn høyden rundt 3,5 millioner kroner.
I tillegg har Pål Hansen anført at den pris han betalte for eiendommene var påvirket av at Bærumsveien var forutsatt å gå tvers igjennom hagen foran husene. Lagmannsretten finner det klart at dette påvirket verdien, iallfall ved det første kjøpet; veien ble imidlertid isteden lagt i tunnell, og i 1993 må denne risikoen ha fremstått som mindre aktuell. Men under enhver omstendighet er dette et forhold som må veies opp mot situasjonen i 1996, med den endringen av strøkets karakter som følger av en langt mer intensiv utnyttelse, noe som også ville utøve en ikke ubetydelig negativ innvirkning på markedsverdien. Lagmannsretten viser til at Pål Hansen i sin uttalelse til ligningskontoret av 17. juni 1997 skriver at «Flytting var ønskelig pga sterk utbygging ... samt at entreprenør hadde kjøpt opp alle omkringliggende eiendommer til fortettet bebyggelse ...», og i senere (udatert) brev skriver at «Vi flyttet for ikke å bli presset inn i en vanskeligere situasjon bomessig og økonomisk. (Se kartet over de omfattende veianlegg, broer, tunneller, rundkjøringer, bussterminaler, holdeplasser, nedkjøringer, forretningssenter m.m.)». At situasjonen ble oppfattet som vanskelig, er for øvrig også bekreftet ved øvrig bevisførsel.
Lagmannsretten kan etter dette vanskelig se at markedsverdien for eiendommene, med sikte på i det vesentlige uforandret bruk og bebyggelse, ville kunne overskride de fire millioner kroner som ble lagt til grunn av herredsretten, idet den snarere må antas å ville ha ligget en del under dette beløpet. Den pris som ble oppnådd var 6,8 millioner kroner. Dette spennet mellom de to prisnivåer er så vidt betydelig at betingelsene for en full gevinstbeskatning etter tomtealternativet er tilstede. Lagmannsretten legger til at det etter dette er unødvendig å ta standpunkt til betydningen av at saken, særlig når det gjelder påkostningene på 200 B, har vært noe bedre opplyst for domstolene enn for ligningsmyndighetene.
Lagmannsretten legger til at vurderingen av om eiendommene skal betraktes som «tomt» er objektiv, slik at Pål Hansens subjektive antagelser om, eller kjennskap til, kjøperens planer ikke har noen avgjørende vekt. Retten vil allikevel legge til at den utbyggingsplan Pål Hansen var kjent med før han solgte, kun forutsatte at det skulle bygges rekkehusleiligheter rundt hans eiendommer, herunder på 200 D, som var solgt til Byggholt AS for 1,75 millioner kroner. Korrespondanse før salget, særlig Byggholt ASs brev av 17. januar og 14. februar 1996, kunne imidlertid vanskelig forstås annerledes enn at utbyggingsplanen ville bli endret hvis man fikk hånd om Pål Hansens eiendommer, slik at også disse ville bli gjenstand for utbygging. Pål Hansen var for øvrig kjent med at reguleringsplanen tillot en intensiv utnyttelse, men hvorvidt han burde ha forstått at Byggholt AS ville bygge boligblokker (og ikke kun rekkehusleiligheter) på hans og de omliggende eiendommer, er det unødvendig å ta standpunkt til.
Lagmannsretten går etter dette over til gevinstberegningen, idet gevinsten skal settes til differansen mellom salgssummen på 6,8 millioner kroner og kostprisen, eller - sagt på en annen måte - mellom utgangsverdien og inngangsverdien.
Inngangsverdien består for det første av kjøpesummene i 1968 og 1993, som det ikke er noen grunn til å fravike i dette tilfellet, med tillegg av omkostningene ved kjøpene. Begge parter har lagt til grunn at omkostningene utgjorde til sammen kr 50.000. Denne delen av inngangsverdien var dermed 1,76 millioner kroner. Dertil skal det skje en oppjustering av kostprisen for den eiendommen som ble ervervet i 1986 med kr 206.000, etter de reglene som gjaldt om dette frem til og med inntektsåret 1991. Summen blir dermed kr 1,966 millioner kroner.
Det andre elementet i inngangsverdien er de påkostninger som har funnet sted på eiendommene. I så henseende er det uenighet mellom partene om faktum. Ligningsmyndighetene la til grunn at 200 B var påkostet til sammen kr 300.000, dvs. kr 316.000 inklusive den ovennevnte oppregulering. For 200 C ble det lagt til grunn at eiendommen var påkostet kr 200.000. Påkostningene ble etter dette anslått til kr 516.000, og inngangsverdien samlet beregnet til kr 2.482.000, som imidlertid ble skjønnsmessig justert opp til kr 2.660.000. Pål Hansen har gjort gjeldende å ha hatt påkostninger med kr 600.000 for hver av eiendommene, med tillegg av en oppregulering for 200 B på kr 64.000. Inngangsverdien skulle etter dette utgjøre kr 3.230.000. På dette punktet er det således en betydelig forskjell i partenes syn, selv om den er noe mindre enn for herredsretten, der det, så vidt forstås, ble gjort gjeldende av Pål Hansen at påkostningene på 200 B var på kr 900.000 (eksklusive oppregulering).
Ligningsmyndighetenes vurdering av dette spørsmålet er et forvaltningsskjønn, som kan settes til side hvis det - som anført av Pål Hansen - var sterkt urimelig. Lagmannsretten legger til at denne vurderingen i utgangspunktet skal foretas på bakgrunn av de opplysninger som var tilgjengelige for ligningsmyndighetene. Men også for lagmannsretten er det uavklart hvor stor del av beløpet som representerer påkostninger og hvor mye som må karakteriseres som vedlikehold, som ikke inngår som et element i inngangsverdien. Dertil kommer at det heller ikke foreligger noen dokumentasjon av utleggene. Dette gjelder forøvrig også for de større beløpenes vedkommende, der det - med den oversikt Pål Hansen har forklart at han hadde over når utleggene fant sted og til hvem - burde ha vært praktisk mulig å opplyse saken bedre. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det er grunnlag for å sette ligningsmyndighetenes skjønn til side som sterkt urimelig, og noen vilkårlighet kan heller ikke sies å foreligge.
Lagmannsrettens konklusjon blir således at Staten v/Akershus fylkesskattekontor må frifinnes, og herredsrettens dom - domsslutningens punkt 1 - stadfestes.
Lagmannsretten er også enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse, som også blir å stadfeste.
Anken har ikke ført frem, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør Pål Hansen betale saksomkostninger også for lagmannsretten. Omkostningsoppgaven fra advokat Arne Haavind lyder på kr 86.430, herav kr 76.000 i salær. Oppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Pål Hansen innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse 86.430 - seksogåttitusenfirehundreogtredve - kroner til Staten v/Akershus fylkesskattekontor, med tillegg av rente som fastsatt i forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, 1. punktum fra forfall til betaling skjer.