LB-2001-1171

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-07-04
Publisert:	LB-2001-01171
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 98-08005 A/80, 99-02107 A/80, 99-10377 A/80 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01171 A/03, LB-2001-01172 A/03, LB-2001-01173 A/03, LB-2001-01174 A/03, LB-2001-01175 A/03 og LB-2001-01176.
Parter:	Sak LB-2001-01171 A/03: Ankende part: Gjensidige Forsikring (Prosessfullmektig: Advokat Ole Andresen). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Dag Oppegaard). Sak LB-2001-01172 A/03: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Dag Oppegaard). Ankemotpart: Gjensidige Forsikring (Prosessfullmektig: Advokat Ole Andresen). Sak LB-2001-01173 A/03: Ankende part: Sparebank 1 Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Ole Andresen). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Dag Oppegaard). Sak LB-2001-01174 A/03: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Dag Oppegaard). Ankemotpart: Sparebank 1 Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Ole Andresen). Sak LB-2001-01175 A/03: Ankende part: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Ole Andresen). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Dag Oppegaard). Sak LB-2001-01176 A/03: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Dag Oppegaard). Ankemotpart: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Ole Andresen).
Forfatter:	Lagdommer Ragnhild Dæhlin, formann. Lagdommer Peter L. Bernhardt. Tilkalt dommer, byfogd Hilde Kollbær Strømme
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §169, §174, §180

Saken gjelder krav om erstatning etter påkjørsel.

A er født *.*. 1940. Han er utdannet lærer og hans første stilling var som daglig leder for en fjellskole. Senere arbeidet han som distriktssjef i et legemiddelfirma. I 1984 gikk han over i forsikringsbransjen. I 1986 begynte han i livsforsikringsselskapet ***. Da selskapet fusjonerte med *** **** i 1990 mistet han sitt arbeid. A begynte da som selvstendig assurandør i Samvirke.

Den 19. desember 1991, ca kl 17 kjørte A sin Citroën personbil i - - gaten i X mot krysset - - gaten/- - gaten. I samme kryss, men i - - gaten stanset en Opel personbil. Det var glatt med nysnø. Ned - - gaten som har et fall på ca 8 %, kom en Mitsubishi personbil uten veigrep. Den kjørte først inn i Opelen bak, deretter endret den retning slik at den kjørte i en bue mot venstre inn i - - gaten og traff As bil som sto stille, først på dennes høyre forpart og høyre side. Deretter traff Mitsubishien As bil på høyre bakside.

I skademeldingsskjemaene ble det fylt ut «nei» på spørsmålet om personskade. Utfyllingen av skademelding vedrørende kollisjonen mellom Mitsubishien og As bil ble påbegynt kollisjonsdagen, men ble gjort ferdig 23. desember 1991. A bemerket i skademeldingen:

Utover kvelden torsdag og videre i weekenden har jeg hatt økende smerter fra nakken og ut i høyre arm, med tap av følelse i underarm og to fingre, samt tap av kontroll. Lege er kontaktet.

A kontaktet umiddelbart sin primærlege, dr. Paul O. Stadtler i Gjøvik, og ble enig med ham om at han skulle ta det med ro over julehelgen. Den 4. januar 1992 var han hos Stadtler som har gjort følgende notat i journalen:

Tidligere stort sett frisk. Ryggplager med pos. HLA-B 27 med LSR 78 ingen Bechterew eller Reiter.

Han ble påkjørt av bil, d. 19.12.91. Han satt i egen bil som sto stille, fikk nakkeslengsskade med parestesier i hø. arm ulnart og hø. pekefingertupp. Moderat bedring etter hvile med nakkekrage.

Han har merket endel på gangfunksjonen med sving til hø. Følelsen av fall over til hø.

Har også merket forandringer ved skriving, finmotorikker er nok noe forstyrret, varierende bokstavstørrelser. Nummenhetsfornemmelse og og kald i hø. hånd.

Reflekser svekket hø. biceps og periostrefl.

Kompresjon av cervic. col. forverrer, traksjon letner parestesiene, fleksjon mot hø. forverrer mot ve. letner.

Bestiller funksjonsbilde rtg. før ev. vurd. nevrolog.

Forsikringssak.

NAKKEARMSYNDROM.

Henv. rtg. Funksjonsbilde Cerv. Col. NAKKEARMSYNDROM.

Ved røntgen 31. januar 1992 ble det konstatert redusert skivehøyde i C 5 og C 6. Degenerative påleiringer med uncovertebral artrose ble også oppdaget.

Den 24. september 1992 gjennomgikk A en nevrologisk undersøkelse ved Lillehammer sykehus hos overlege Ole Per Hagen som konkluderte i sin uttalelse:

KONKLUSJON: Pas. har en cervicobrachialgi med radiculopathi mulig betinget i cervicalt prolaps. Han har også merket de typiske plager med svingende hukommelse etter ulykken. For videre utredning får en ikke tilfredsstillende resultater med bare CT undersøkelse og han legges derfor inn nevr. avd. LFS for cervicalmyelografi og annen nevrofysiologisk undersøkelse.

I perioden 4. til 6. november 1992 var A innlagt på Lillehammer fylkessykehus, nevrologisk avdeling. Hagen stilte spørsmål i diagnosen om encephalopathia og konkluderte som følger 9. november 1992:

Undersøkelse viser degenerative forandringer i cervical columna som vel delvis kan forklare sensasjonene fra armene. Han må utredes videre og det rekv. cerebral CT og EEG på Gjøvik fylkessykehus, han kommer samtidig til kontroll der.

Etter dette var det ikke flere nedtegnelser hos legene før A ringte Stadtler 28. februar 1994. Han bemerket følgende i sitt notat av samme dag:

Ringer. Har torsdag kveld fått igjen akutte smerter i hø. skulder og arm som ved et nytt prolaps, smerter i skulderregionen og nummenhet parestesier i hø. arm fingerfunksjon ubrukelig. Kommer en dag. Sykmelding når han kommer.

Den 8. mars 1994 var A hos dr. Stadtler som blant annet bemerket i sitt notat:

Han beskriver sine plager med forsterkning av de sensasjoner som ble bemerket til nevrologen.

Hovedsakelig følelsen av fall bakover mot hø. plutselig meget kortvarig uten følgesymptomer, men ofte i dreining mot hø. ved gange. Nummenhet i armer og forsiden av Thorax og forsiden av hø. lår. Ingen varmefornemmelse kan brenne fingertupper uten naturlig flukt. Koordineringen av bevegelser særlig fingre, skrive på maskin tastaturet på telefonen osv. Om morgenen nummenheten er verst kommer i gang etter hvert med varme som hjelper best.

Svimmelhet mest når han står eller går må ta korrigeringer av kursen. Kraften svikter og han får parestesier. Finmotorikker er også betydelig svekket. Sens. svekket i hø. arm i segmenter.

Atrofier i hø. cerv. og hø. trapeziusmuskel, ve. er betydelig mer utviklet, men stram. Smerter ved palp.

Fleksjon i cerv. col. dorsalt betydelig innskrenket med parestesier hø. arm medialt.

Samme dag ble A 100 % sykmeldt og har siden ikke vært i arbeid.

Den 18. januar 1995 ble A utredet av dr. Tore Holmøy på Lillehammer fylkessykehus. Han uttalte i sin vurdering:

Pas. har sympt. som vel kan skyldes degenerative forandringer i nakken. Muligens prolaps. Han har også sympt. som går utover dette med nedsatt hukommelse og konsentrasjonsevne. Hvorvidt dette kan være sekundært til smerteproblemer i nakken er vanskelig å bedømme. Hans plager er så store at jeg synes han bør vurderes med tanke på oper. beh. Før dette bør han ha MR bilde da radiculografien er gammel og vel neppe helt konklusiv.

Henv. han til MR, avhengig svar på dette. Videre henv. - til nevrokir. avd. Ullevål sykehus.

Den 28. februar 1992 ble det konstatert ved MR på Ullevål sykehus at A hadde skiveprolaps C6/C7 på høyre side, og at dette kunne affisere C7. Det bemerkes videre at skiven dessuten buker i midtlinjen og noe mot venstre, men bare lett stenosering av spinalkanalen i dette nivå uten tegn til kompresjon av ryggmargen.

A ble lagt inn for operasjon på Ullevål sykehus, men i følge epikrise av 20. april 1995 var det ikke indikasjon for operasjon av prolapset, og man anbefalte å prøve stiv nakkekrage. Det ble ikke avtalt kontroll ved nevrologisk avdeling.

A søkte om uførepensjon den 2. august 1995 og ble tilstått slik pensjon som 100 % ufør fra 1. februar 1995.

A hadde gjeldsforsikringer i Gjensidige og Vesta og ulykkesforsikring i Sparebank 1 Skadeforsikring. A underrettet selskapene om bilulykken og fremsatte krav om utbetaling av forsikringene. Vesta utbetalte forsikringen på grunnlag av en medisinsk invaliditet på 15 %. De to andre selskap bestred kravene i sin helhet.

Etter oppdrag fra et av selskapene utarbeidet overlege Audun Gjengedal ved Lillehammer fylkessykehus, nevrologisk avdeling, en spesialisterklæring av 8. juli 1996. Han bedømte As medisinske invalid til ca 30 %, og uttalte at det var svært vanskelig å si hvor mye som skyldtes kollisjonen og hvor mye som kan ha hatt tidligere årsak. Han foreslo 20 % på grunn av ulykken og 10 % på grunn av tidligere nakkeplager.

Etter forslag fra A og oppnevning av Gjensidige, utarbeidet nevrolog ved Helse- og Idrettsklinikken i Gjøvik, Geir Risberg, en sakkyndig uttalelse 2. juni 1997. Risberg fant at A har en sum av mén i form av hjerneskade og skade på ryggmargen. På dette grunnlag satte Risberg As medisinske invaliditet til 55 %. Risberg avga en ny erklæring 23. august 1998 hvor han opprettholdt sine konklusjoner.

A tok ut stevning mot Gjensidige ved Oslo byrett den 16. september 1998 med krav om erstatning basert på en medisinsk invaliditet på 55 %. Senere har han tatt ut stevning mot Vesta og Sparebank 1 Skadeforsikring. De tre saker ble forenet til felles behandling.

Byretten oppnevnte Risberg og professor dr. med. Tryggve Lundar som er spesialist i nevrokirurgi og i nevrologi som sakkyndige.

Oslo byrett avsa dom i sakene 12. desember 2000 - rettet 14. desember 2000 - med slik domsslutning:

Sak 90-08005 A/80

1. Gjensidige Forsikring er pliktig til å dekke As gjeld i medhold av hans låntakerforsikring etter en medisinsk invaliditetsgrad på 30 - tretti - %.

2. Gjensidige Forsikring dømmes til å erstatte A sakens omkostninger med 92.527 - nittitotusen femhundreogtjuesju - kroner samt en tredjedel av As rettsgebyr og en tredjedel av sideutgifter til meddommerne og rettsoppnevnte sakkyndige.

Sak 99-02107 A/80

1. Sparebank 1 Skadeforsikring AS er pliktig til å foreta en erstatningsutbetaling til A iht. bilulykkesforsikringen og individuell ulykkesforsikring etter en medisinsk invaliditetsgrad på 30 - tretti - %.

2. Sparebank 1 Skadeforsikring AS dømmes til å erstatte A sakens omkostninger med 92.527 - nittitotusen femhundreogtjuesju - kroner samt en tredjedel av As rettsgebyr og en tredjedel av sideutgifter til meddommerne og rettsoppnevnte sakkyndige.

Sak 99-10377 A/80

1. Vesta Forsikring AS er pliktig til å dekke As gjeld etter hans gjeldsforsikring etter en medisinsk invaliditetsgrad på 30 - tretti - %.

2. Vesta Forsikring AS dømmes til å erstatte A sakens omkostninger med 92.527 - nittitotusen femhundreogtjuesju - kroner samt en tredjedel av As rettsgebyr og en tredjedel av sideutgifter til meddommerne og rettsoppnevnte sakkyndige.

De tre selskapene har påanket dommen i sin helhet, og anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. A anket over den del av dommen som gjelder Sparebank 1 Skadeforsikring. Anken er begrunnet i feil ved bevisbedømmelsen. Videre har A innsendt aksessorisk motanke i sakene mot Gjensidige og Vesta. De aksessoriske motanker gjelder også feil i bevisbedømmelsen. Lagmannsretten har forenet sakene til felles behandling.

For lagmannsretten ble professor dr. med., spesialist i nevrologi Gudbrand Fossan og dr. med., spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering og nevrologi Håkon Lie, oppnevnt som sakkyndige. Fossan avga sin erklæring 8. oktober 2001 og etter ønske fra A avga han en tilleggserklæring 10. desember 2001. Lie avga sin erklæring 27. november 2001.

Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo tinghus 17. - 20. juni 2002. Forsikringsselskapene var representert ved sin prosessfullmektig. A møtte og avga forklaring. De sakkyndige var til stede de tre første dagene av forhandlingen. De redegjorde for sine erklæringer og opprettholdt i det alt vesentlige sine konklusjoner. Det ble mottatt forklaring fra de medisinsk sakkyndige som var oppnevnt av byretten, samt ingeniør Hans Nesmark og prodekan Marit Mehlen som også hadde avgitt skriftlige erklæringer. Videre ble det mottatt forklaring fra tre vitner som bortsett fra én også var sakkyndige vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Gjensidige Forsikring, Sparebank 1 Skadeforsikring AS og Vesta forsikring AS har nedlagt slik endelig påstand:

1. Gjensidige Forsikring frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente.

2. Vesta Skadeforsikring AS frifinnes og tilkjennes saksomkostninger både for by- og lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkelsesrente.

3. SpareBank 1 Skadeforsikring AS frifinnes og tilkjennes saksomkostninger både for byrett og lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkelsesrente.

A har nedlagt slik endelig påstand:

Sak LB-2001-01171 A/03 og LB-2001-01172 A/03:

1. Gjensidige Nor Skadeforsikring er pliktig til å dekke A s gjeld i medhold av hans låntakerforsikring etter en medisinsk invaliditetsgrad på 55 %.

2. Oslo byretts saksomkostningsavgjørelse stadfestes med den endring at saksomkostningene forfaller til betaling 2 uker etter forkynnelse av byrettens dom.

3. Gjensidige Nor Skadeforsikring dømmes til å erstatte A s saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente.

Sak LB-2001-01173 A/03 og LB-2001-01174 A/03:

1. Sparebank 1 Skadeforsikring AS er pliktig til å foreta en erstatningsutbetaling til A iht. bilulykkeforsikringen og individuell ulykkesforsikring etter en medisinsk invaliditetsgrad på 55 %.

2. Oslo byretts saksomkostningsavgjørelse stadfestes med den endring at saksomkostningene forfaller til betaling 2 uker etter forkynnelse av byrettens dom.

3. Sparebank 1 Skadeforsikring AS dømmes til å erstatte A s saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente.

Sak LB-2001-01175 A/03 og LB-2001-01176 A/03:

1. Vesta Forsikring AS er pliktig til å dekke As gjeld etter hans gjeldsforsikring etter en medisinsk invaliditetsgrad på 55 %.

2. Oslo byretts saksomkostningsavgjørelse stadfestes med den endring at saksomkostningene forfaller til betaling 2 uker etter forkynnelsen av byrettens dom.

3. Vesta Forsikring AS dømmes til å erstatte As saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente.

Gjensidige Forsikring, Sparebank 1 Skadeforsikring AS og Vesta Forsikring AS, har i det vesentlige anført:

Ved ansvarsforsikring skal erstatningsansvaret avgjøres etter de alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. I denne sak foreligger det en annen type forsikring, gjeldsforsikring og ulykkesforsikring. Det følger av forsikringsvilkårene for disse at ansvaret skal fastsettes etter fordelingsprinsippet. Således skal erstatningen settes ned dersom en sykelig tilstand eller anlegg, sammen med ulykkesskaden har medvirket til den forsikredes arbeidsuførhet. Erstatningen skal nedsettes i forhold til den betydning den sykelige tilstand har hatt for den totale skade. Videre anføres at hovedårsakslæren gjelder i forsikringsretten.

Det foreligger verken faktisk eller rettslig årsakssammenheng mellom påkjørselen og de plager og skader som A i dag har.

Påkjørselen hadde ikke tilstrekkelig kraft til å forårsake varig skade. Lagmannsretten må legge Nesmarks erklæring til grunn. Således må det legges til grunn at As bil fikk en hastighetsendring ved kollisjonen på under 10 km/h. Slike krefter kan ikke påføre A varig skade. Det må også legges vekt på at påkjørselen ikke skjedde bakfra, men på skrå forfra. Videre vises det til rettspraksis og juridisk litteratur i denne forbindelse. Det må ses bort fra Mehlens rapport. Hun har ukritisk lagt As tegninger av kollisjonen til grunn. Tegningene er dessuten laget først åtte år etter ulykken. Videre har hun feilaktig lagt til grunn at Mitsubishien hadde punktert på det ene hjulet. Det er heller ikke grunnlag for å konstatere at As bil og Mitsubishien støtte sammen flere enn to ganger.

Det aksepteres at As hadde akuttsymptomer, slik at dette vilkår for ansvar er til stede.

Imidlertid bestrides det at A har sannsynliggjort såkalte brosymptomer.

Det vises for det første til at A hadde nakkeproblemer før ulykken. Han hadde plager i 1987-88 i henhold til journalnotater fra primærlegen, dr. Stadtler. Særlig vises det til journalnotatet 29. oktober 1991 hvorav det fremgår at han har en gammel nakkeslengskade fra 1965 som blant annet gav seg utslag i parestesier. Det vises også til uttalelsene fra de rettsoppnevnte sakkyndige Lundar, Fossan og Lie om at han hadde trange forhold i nakken og rotaffektasjon før ulykken. Videre må det legges stor vekt på at A ikke hadde noen kontakt med primærlege fra 13. juli 1992 til 28. februar 1994. I denne periode var han i fullt arbeid som assurandør og har selv opplyst at han hadde gode resultater og var blant de beste selgerne.

Det må også legges vekt på at A i forbindelse med at hans kone tegnet forsikring den 24. april 1992 selv opplyste at han var frisk. Etter de ankende parters oppfatning synes det som om symptomene hadde en annen karakter etter 1994 da han igjen oppsøkte lege. Lies erklæring må legges til grunn på dette punkt. Det vises også til at Fossan var i tvil om det forelå brosymptomer.

Det er ikke grunnlag for å konstatere at A pådro seg en hjerneskade under påkjørselen. Det vises til at kollisjonen hadde liten energi. Det står intet sted at A fikk noe kontakttraume i kollisjonen. Videre har dr. Stadtler ikke behandlet A for mulig hjernerystelse. Det er ingen beskrevne symptomer i denne forbindelse slik som besvimelse eller hukommelsestap. A husker alt før, under og etter kollisjonen.

Videre vises til at mulig hjernerystelse ikke var tema for Risbergs første spesialisterklæring. Både Fossan og Lundar mente at det er ubetydelige symptomer på en hjerneskade, men at disse er helt uten betydning. Det kan ikke legges vekt på erklæringen fra psykolog Stolpestad. Hun ble usikker når det var spørsmål om kliniske tegn. Det er også feil når hun slutter at ulykken er årsak til hjerneskade fordi det ikke kan tenkes noen andre årsaker.

Det er heller ikke godtgjort at A har fått hørselstap som følge av ulykken. Dette kom opp første gang 14. juli 1997. Lundar og Lie har avvist dette, og Fossan understreket i sin forklaring for lagmannsretten at han kun bygget på uttalelsen fra øre/nese/hals legen. Under ankeforhandlingen ga også Fossan uttrykk for at han ikke lenger ser sammenheng med ulykken. A har heller ikke pådratt seg en skade på ryggmargen i ulykken. Mistanke om en slik skade kom ikke opp før ved innleggelsen ved Ullevål sykehus i april 1995. Det vises videre til erklæringene fra Lundar, Lie og Fossan. Ingen av disse fant at det er grunnlag for en slik skade.

De ankende parter gjør gjeldende at det foreligger andre årsaker til de skader A har i dag. Det vises til at A hadde hyppige legebesøk før skaden. Noen av hans plager besto i problemer med nakke og skuldre. Det er på det rene at det er trange forhold i medulla og degenerative forandringer i nakken, samt prolaps. Det vises til uttalelsene fra legene i 1992 og 1995. Det er således disse forhold som er årsak til de plager A har i dag. Videre må det vektlegges at det fremgår av Lies erklæring at han ikke fant at As plager var konsistente.

Dersom retten skulle være i tvil om flere av betingelsene som må være oppfylt for å konstatere ansvar, må det foretas en helhetsvurdering av de forskjellige momenter. En slik vurdering må da lede til at det ikke anses godtgjort at As tilstand i dag har sin årsak i trafikkulykken.

Subsidiært anføres at de påståtte skader ikke er adekvate. Det skjedde en klar forverring etter noen år. I denne forbindelse vises til at A ikke oppsøkte dr. Stadtler før 28. februar 1994 etter at han sist gang var der i 1992.

Dersom retten skulle komme til at det er adekvat årsakssammenheng mellom påkjørselen og As plager, bør fordelingsprinsippet føre til at den medisinske invaliditet settes svært lavt. Det må ses bort fra skaden som skyldes at A hadde svak nakke, var sårbar på grunn av sine tidligere problemer med trange forhold i nakken, rotaffektasjon og prolaps. Fossan har i retten antydet at denne sårbarheten kan settes til halvparten av den medisinske invaliditet han har konkludert med, det vil da si 9,5%. Lundar har trukket fra for sårbarheten før han ansatte den medisinske invaliditeten til 15 %. Det vises også til at Sparebank 1 Skadeforsikring har gjort opp overfor A ved å legge 15 % medisinsk invaliditet til grunn ved sin utbetaling av forsikringen.

A har i det vesentlige anført:

Skadelidte har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene foreligger, mens selskapene må føre bevis for at det er overveiende sannsynlig at skaden ville ha inntrått uavhengig av ulykken. Denne bevisbyrde er tung når det påstås at den i dag foreliggende uomtvistede invaliditet ville ha oppstått uavhengig av ulykken.

Det anføres at A ble påført hjerneskade, øreskade, medullaskade og andre skader i nakken ved ulykken. Det er således årsakssammenheng mellom de skader A har i dag og ulykken.

Kollisjonen den 21. desember 1991 hadde tilstrekkelig kraft til å påføre A betydelige og varige skader. Det må bygges på de skisser som A senere utarbeidet om kollisjonen. Lagmannsretten må legge avgjørende vekt på den sakkyndige uttalelsen fra Mehlen. Hun har særlig fremhevet det glatte føret, at det var en serie med kollisjoner fra As bil ble truffet første gang og til den siste påkjørselen, og at Mitsubishiens høyre forhjul var punktert. Mehlen har vurdert skadene på bilen riktig. Hun har funnet at As bil sannsynlig har fått en hastighetsendring ved kollisjonen på omkring 14 km/h. Hun har - i motsetning til Nesmark - også regnet ut hvilke belastninger A ble utsatt for inni bilen og har kommet til at hastighetsendringen på omkring 20 km/h. Videre må det legges til grunn at As hode gikk inn i veggen i bilen på skrå. Dette var ikke noen lavenergikollisjon. Nesmarks rapport må det ses bort fra da den lider av åpenbare feil, og bygger på ukorrekte opplysninger.

Det er ikke grunnlag for anførselen om at noen del av de plager A har i dag kan føres tilbake til andre forhold enn ulykken.

Før ulykken var A frisk. Han hadde ingen symptomer på avdekkede degenerative forandringer i nakken eller prolaps. Alle plager og smerter kom først etter ulykken. A var fullt ut aktiv i yrkeslivet. Når det gjelder fritiden, hadde han i alle år deltatt i en rekke sportslige aktiviteter og ellers hatt en aktiv fritid. Slike aktiviteter tok brått slutt da ulykken inntraff. Fra dette tidspunkt måtte han bruke alle sine krefter i arbeidet som han da heller ikke klarte lenger etter et par år. Hans legebesøk før ulykken skyldtes rutinemessige kontroller i forbindelse med sitt arbeid og forskjellige småplager. Påkjørselen bakfra i 1965 er uten en hver betydning i saken.

Det er klar årsakssammenheng mellom kollisjonen og As varige plager. De ankende parter har innrømmet at det er akuttsymptomer, men bestrider at det foreligger brosymptomer.

Det er godtgjort at det foreligger klare brosymptomer. A har hatt de samme symptomer og plager hele tiden. Dr. Hagen har bemerket så tidlig som 24. september 1992 at A var plaget med sviktende hukommelse og ba om utredning da den foretatte CT undersøkelsen ikke var tilstrekkelig. I journalen av samme dato bemerkes det at A kjente et glimt inne i øyet i kollisjonsøyeblikket, og at han etterpå var litt kvalm og uvel. Da han var innlagt på Ullevål sykehus i april 1995 finnes det sannsynlig at A hadde pådratt seg en medullaskade. Øreskaden med hørselstap ble avdekket ved en undersøkelse av spesialist i øre/nese/hals dr. Trond Evensen i juli 1997. Evensen anså det sannsynlig at skaden kunne ha sammenheng med bilulykken.

Det er uten betydning i saken at A ikke oppsøkte sin primærlege i tiden juli 1992 til februar 1994. I 1992 var han til undersøkelser hos dr. Hagen på Lillehammer fylkessykehus. Han gikk og ventet på de nye, planlagte undersøkelsene og forsøkte å arbeide så godt han kunne. I ettertid er A blitt kjent med at dr. Hagen døde i denne tiden slik at dette er grunnen til at undersøkelsene stoppet opp. De manglende legebesøk er ikke relevante ved vurderingen av om det foreligger brosymptomer.

Når det gjelder hjerneskaden, må det legges avgjørende vekt på erklæringene og uttalelsene fra dr. Risberg og psykolog Bente Stolpestad. Risberg har gjort et grundig arbeid i saken og har avgitt i alt fem erklæringer. Hos Stolpestad er det foretatt en rekke undersøkelser og langvarige samtaler med A. Det er ikke grunnlag for selskapenes anførsler om at hennes erklæring ikke bygger på riktig grunnlag. Det er heller ikke belegg for å sette til side de opplysninger A har gitt om hva som skjedde i kollisjonen og hvilke plager han senere har hatt.

Når det gjelder ryggmargskaden, ble denne som nevnt avdekket kort tid etter ulykken, og det må legges avgjørende vekt på Risbergs uttalelse om at denne har sin årsak i ulykken.

I det hele må det i saken legges avgjørende vekt på Risbergs erklæringer og på at han har satt den medisinske invaliditet etter ulykken til 55 %. Erklæringene fra Fossan og Lie kan ikke tillegges særlig vekt idet de undersøkelser som disse leger foretok i forbindelse med sitt arbeid har vært for overfladiske. Det kan heller ikke legges vekt på Lundars erklæring.

As medisinske invaliditet som følge av ulykken må etter dette settes til 55 %, og forsikringene må utbetales på dette grunnlag.

Lagmannsretten bemerker:

Hvis grunnlaget for erstatningskravet er en ansvarsforsikring, skal de alminnelige erstatningsrettslige regler legges til grunn ved avgjørelse av ansvarsspørsmålet. Dette innebærer blant annet at dersom både ulykkesskaden og anlegg/sykelige tilstander som forelå på forhånd virker sammen, må selskapet erstatte hele skaden. Dette uttrykkes gjerne slik at man må ta «skadelidte som han er». Denne sak gjelder ikke en ansvarsforsikring, men to gjeldsforsikringer og to ulykkesforsikringer. Selskapene har anført at ved slike forsikringer skal oppgjøret ikke følge denne regel, men foretas etter fordelingsprinsippet. Punkt 6 i vilkårene i gjeldsforsikringen i Gjensidige lyder som følger:

Når det kan antas at sykelig tilstand/disposisjon eller mén sammen med ulykkesskaden har medvirket til forsikredes død eller invaliditet, reduseres erstatningen i den grad den sykelige tilstanden/disposisjonen har hatt betydning for dødsfallet eller invaliditeten.

De to andre forsikringene har tilsvarende bestemmelser i sine forsikringsvilkår.

Lagmannsretten har forstått A slik at han er enig i at erstatningsoppgjøret skal foretas etter disse regler. Partene er også enige om at det er spørsmål om å fastsette As eventuelle medisinske invaliditet etter ulykken. Lagmannsretten legger dette til grunn.

Spørsmålet i saken er om det foreligger årsakssammenheng mellom det biluhell A var utsatt for den 19. desember 1991 og de fysiske mén han har fått.

I en dom inntatt i Rt-1998-1565 har Høyesterett trukket opp de generelle prinsipper som senere har vært lagt til grunn i erstatningssaken etter nakkeslengskader som følge av bilpåkjørsel bakfra. Selv om denne sak gjelder en kollisjon forfra, finner lagmannsretten at det foreligger så mange likhetstrekk mellom saken her og saker om nakkeslengskade, at disse prinsipper må legges til grunn. Partene er enige i dette.

Det er omtvistet hvorvidt de krefter A ble utsatt for i kollisjonen var tilstrekkelige til å påføre A varige skader. Partene er uenige om hvilken hastighet Mitsubishien hadde i det første sammenstøtet med A, men er enige om at det andre sammenstøtet ikke har særlig betydning i saken.

Når det gjelder hvilken hastighetsendring As bil ble utsatt for ved kollisjonen - og som er avgjørende for om skade kan oppstå - foreligger det etter lagmannsrettens syn betydelig usikkerhet. Det er på det rene at veibanen var svært glatt den angjeldende dag, og at As bil sto stille. Skadene på de to bilene var relativt beskjedne. I det første sammenstøtet traff den påkjørende bil As bil i til høyre foran, sett fra førerplass. A har opplyst at han var klar over at kollisjonen ville komme slik at han holdt hodet inntil nakkestøtten og hendene hardt i rattet.

Lagmannsretten har mottatt forklaringer fra to sakkyndige vitner når det gjelder vurdering av kollisjonen, ingeniør Henrik Nesmark og prodekan Mari Mehlen. De har også avgitt skriftlige rapporter, datert henholdsvis 20. oktober 1998 og 16. juni 2002. Nesmark er kommet frem til at den påkjørende bil hadde en beregnet hastighet inn i kollisjonen på mellom 12 og 19 km/h, og at As bil fikk en beregnet hastighetsendring på mellom 1,5 og 5,5 km/h. Mehlen har beregnet de tilsvarende tall til henholdsvis 35 km/h, pluss/minus 4 km/h og 14 km/h, pluss/minus 2 km/h. Mehlen har også beregnet hvilken hastighetsendring fører og førersetet har fått og kommet til 18 km/h, pluss/minus 2 km/h. Lagmannsretten oppfattet Mehlen slik i sin forklaring at hun hellet til at hastighetsendringen var 20 km/h.

Etter lagmannsrettens syn kan det stilles spørsmål ved Mehlens grunnlag for beregningene. Det er opplyst at hun har bygget på de tegninger A laget åtte år etter kollisjonen, og at den påkjørende bils venstre hjul var punktert. Etter lagmannsrettens syn er det grunn til å stille spørsmål ved detaljene i tegninger etter så mange år, og punkteringen synes det ikke å være dekning for i bevisførselen. Hun bygger også på at det var flere enn to støt mellom Mitshubishien og As bil, hvilket det heller ikke finnes opplysninger om ellers i saken.

Etter lagmannsrettens syn er det mest sannsynlig at As bil fikk en hastighetsendring på mindre enn 10 km/h, men det kan neppe helt utelukkes at varige skader kan oppstå også ved lavere hastighetsendringer. Det foreligger generelt sett adskillige undersøkelser og dokumentasjon om hvor store krefter som skal til for at det skal kunne oppstå varige personskader i nakke/hals etc. ved påkjørsler bakfra. Dette materialet er i stor utstrekning gjengitt i rettspraksis. Det er antydet at det går en grense ved 10-15 km/h.

Etter en helhetsvurdering av opplysningene i saken er lagmannsretten under tvil kommet til at kollisjonen hadde en skadeevne som kunne føre til varige skader/plager.

Det neste spørsmål er om A hadde akutte symptomer etter ulykken. Selskapene har akseptert at dette vilkår foreligger. Under henvisning til opplysningene fra primærlegen, dr. Stadtler i ovennevnte journalnotat 4. januar 1992, legger lagmannsretten således til grunn at A umiddelbart etter ulykken fikk smerter i nakken og ut i høyre arm med parestesier (unormale følelsesfornemmelser som prikking, etc.). Det oppsto også problemer med gangfunksjon, finmotorikk etc.

Det neste spørsmål er om det foreligger såkalte brosymptomer - om A hadde vedvarende plager uten betydelige opphold, og om plagene var av samme art som akuttsymptomene.

I tiden fra ulykken og frem til juli 1992 var A flere ganger hos dr. Stadtler.

Han var samtidig og fremover til november 1992 til nevrologiske undersøkelser på Lillehammer sykehus. Det vises til de ovenfor gjengitte uttalelser fra overlege Hagen.

A var i fullt arbeid i perioden november 1992 til februar 1994. Fra dette tidsrom foreligger det ingen legejournaler fra dr. Stadtler eller andre primærleger. Begge parter har angitt i sine hjelpedokumeter for lagmannsretten (tidslinje) at det skal ha funnet sted en røntgenundersøkelse (CT) 20. januar 1993. Det er ikke fremlagt noen dokumentasjon om denne, og partene har ikke kommentert den nærmere. Lagmannsretten legger etter dette ikke vekt på denne opplysning.

Lagmannsretten er i betydelig tvil når det gjelder spørsmålet om brosymptomer. I følge A hadde han de samme plager og symptomer hele tiden, men klarte å holde det gående mens han ventet på innkalling til nye undersøkelser og videre oppfølgning av overlege Hagen. Hagen fulgte imidlertid ikke opp, og det er opplyst at han etter noe tid avgikk ved døden. Lagmannsretten finner det noe påfallende at verken dr. Stadtler eller A fulgte opp saken i 1993-94. Det følger klart av uttalelsene fra Lillehammer sykehus av 24. september og 9. november 1992 at A må utredes videre. Etter en helhetsvurdering av de foreliggende momenter finner imidlertid lagmannsretten å kunne tillegge As forklaring om hvorfor han ikke fulgte opp saken avgjørende vekt, og er under sterk tvil kommet til at det foreligger brosymptomer. Det skal også nevnes at lagmannsretten ikke har lagt nevneverdig vekt på at A anførte at han var frisk i en erklæring som ble utarbeidet i 1992 i forbindelse med at hans kone skulle tegne forsikring selv om den isolert sett bidrar til tvil om brosymptomer foreligger.

Spørsmålet blir etter dette hvilke plager/skader A har i dag, og om disse helt eller delvis er forårsaket av påkjørselen i 1991.

Når det gjelder spørsmålet om As medisinske tilstand i dag, har selskapene ikke betvilt at A nå har betydelige plager, og at disse er permanente. Lagmannsretten legger dette til grunn og bemerker at A har vært 100 % uføretrygdet på grunn av disse plager med virkning fra 1. februar 1995.

A mener han har en medullaskade (skade på ryggmargen), hjerneskade samt hørselsskade, og at disse skader har ført til hans varige plager i nakke/rygg, bevegelseshemninger og problemer med hukommelse etc.

Når det gjelder mulig medullaskade, vi lagmannsretten bemerke at denne synes å være omtalt første gang i den ovenfor nevnte epikrisen fra Ullevål sykehus av 20. april 1995 hvor det heter:

Pasienten ble diskutert i plenum. Konklusjonen ble at pasienten sannsynligvis i forbindelse med nakkeskaden i desember -91 har tildratt seg en medullaskade.

I avdelingsoverlege Audun Gjengedals ovenfor omtalte spesialisterklæring av 8. juli 1996 fremgår det at:

Han har ikke noe sikkert klinisk utfall som tyder på skade av ryggmargen og MR undersøkelsen viser heller ikke tegn til at ryggmargen er i klemme. Det er derfor vanskelig å dokumentere noen skade av ryggmargen. Noe varierende sensibilitetsangivelser er etter mitt skjønn ikke tilstrekkelig i den henseende.

Spørsmålet om hjerneskade kommer opp første gang i nevrolog Geir Risbergs spesialisterklæring av 2. juni 1997. Han finner at det både foreligger en hjerneskade, nerveskade og ryggmargsskade. Det heter således i hans konklusjon:

Den medisinske invaliditet må sees på som en sum av mén i form av posttraumatisk encefalopati og en nakkeskade med initial radikulopati og utviklende myelopati. Nevropsykologisk og klinisk nevrologisk undersøkelse tyder på at begge forhold er av betydning for hans nåværende kliniske tilstand.

Risberg har oppretthold dette syn i sine senere erklæringer og i sin forklaring for lagmannsretten.

I Lundars erklæring for byretten av 2. november 2000 vurderes spørsmålet om meddullaskade, men lagmannsretten forstår Lundar slik at han mener en slik skade ikke er tilstrekkelig dokumentert. Dette syn er opprettholdt i hans forklaring for lagmannsretten. Hvorvidt det foreligger en hjerneskade, er ikke omhandlet i Lundars erklæring. Han ble spurt om dette i lagmannsretten, og svarte da at han syntes det var svært liten grunn til å tro det, og i hvert fall at en eventuell slik skade ikke kunne komme av trafikkulykken.

I sin erklæring vurderte Fossan både spørsmålet om ryggmargskade og hjerneskade. Han fant at det ikke foreligger noen skade på ryggmargen. Når det gjelder mulig hjerneskade, bemerket Fossan at A ikke var bevisstløs etter ulykken, og at han redegjorde greitt for alle hendelser før og etter kollisjonen. Det ble også bemerket at det ikke var relevant at han noe senere hadde en kort periode der han ikke husket hvordan han kom seg hjem. Til nevropsykolog Stolpestads konklusjon bemerkes at hennes rapport bygger på at A synes å ha et to timers hukommelsestap i tilslutning til kollisjonen, hvilket ikke stemmer med Fossans opplysninger. Han understreket at det ved den kliniske nevrologiske undersøkelsen, røtgenundersøkelser og billedfremstilling av hjernen ikke kom frem holdepunkter for hjerneskade. Fossan utelukket ikke at A kan ha hatt en hjernerystelse, men mener den ikke er en følge av trafikkuhellet i 1991. Fossan opprettholdt sine synspunkter under sin redegjørelse for lagmannsretten og understreket blant annet at dersom det foreligger en hjerneskade er denne så liten at den under ingen omstendigheter har noen særlig praktisk betydning for A.

Lie har i sin erklæring gitt uttrykk for at han ikke kan se at det foreligger noen hjerneskade. Lie trakk frem de samme funn og undersøkelser som Fossan legger til grunn for sin konklusjon. Etter Lies syn foreligger det heller ingen ryggmargsskade. Lie har opprettholdt sine konklusjoner i sin forklaring for lagmannsretten.

Nevropsykolog Bente Stolpestad har avgitt rapport 30. juli 2001 og hennes konklusjoner, som hun fastholdt i sin forklaring for lagmannsretten, er som følger:

1. Samlet konklusjon er at pasienten er påført en dysfunksjon av sannsynlig hjerneorganisk karakter.

2. En personlighetsvurdering av pasienten, gir ikke holdepunkter for at funksjonsforstyrrelsene er av psykogen natur. (Psykologiske årsaksforhold)

Jeg har ikke holdepunkter for å anta at pasientens vansker er relatert til en fysisk smerteproblematikk.

Når det gjelder spørsmål om hjerneskade, legger lagmannsretten - i tråd med Lie og Fossan - til grunn at en hjerneskade ikke er forenlig med As forklaring om at han ikke var bevisstløs etter ulykken. Etter rettens syn er det heller ikke holdepunkter for at han slo hodet i bilens vegg. De foreliggende undersøkelser underbygger heller ikke en slik skade. Etter lagmannsrettens syn har Stolpestads vurderinger mindre vekt fordi hun blant annet bygger på at A hadde posttraumatisk amnesi for ca to timer etter ulykken. Stolpestad har understreket i forklaring for lagmannsretten at dette forhold bare er en liten del av begrunnelsen, men lagmannsretten finner etter en totalvurdering likevel å kunne legge avgjørende vekt på Lies og Fossans vurderinger. Når det gjelder Risbergs uttalelser, kan heller ikke disse tillegges avgjørende vekt. Lagmannsretten vil også fremheve at Fossan ikke kan utelukke at det foreligger en mindre hjerneskade, men at den er så beskjeden at den ikke har noen betydning for As fungering.

Etter en samlet vurdering av utredningene fra legene og nevropsykologen og omstendighetene for øvrig i saken, er lagmannsretten kommet til at A ikke har hjerneskade eller skade i ryggmargen. Lagmannsretten har funnet å kunne legge avgjørende vekt på Lies og Fossans uttalelser om disse spørsmål.

Etter dette blir man etter lagmannsrettens syn stående igjen med at As i dag har plager med nakke, svimmelhet, dårlig hukommelse etc. Det foreligger også en skade på As øre i form av nedsatt hørsel. Spørsmålet er om det er årsakssammenheng mellom kollisjonen og disse plager og skader.

Problemer med ørene kom først opp omkring fem og et halvt år etter ulykken. A var til undersøkelse hos spesialist i øre/nese/hals, Trond Evensen i Gjøvik den 14. juli 1997. Dr. Evensen bygget på As utsagn om at han ikke hadde hørselsproblemer før ulykken når han uttalte at det er sannsynlig at hørselsskaden kan ha sammenheng med whiplash-traumet. Det er på det rene at Evensen ikke var kjent med sakens øvrige opplysninger. Fossans og Risbergs uttalelser om øreskaden bygger etter det lagmannsretten forstår, på uttalelsen fra dr. Evensen. Ingen av de øvrige leger som har uttalt seg i saken har kommet inn på spørsmålet om øreskade som en følge av ulykken. Etter dette er det etter lagmannsrettens syn ikke godtgjort at bilkollisjonen er årsak til As øreskade med hørselstap.

Etter lagmannsrettens syn er As plager fra nakke/rygg, svimmelhet, nummenhetsfølelse etc. av en slik karakter at de er forenlige med slike plager som kan oppstå etter nakkesleng. Det er typisk at plagene kommer i nakken, og det er vanlig at slike ikke gir seg utslag i objektive funn ved undersøkelser. Lagmannsretten kan således ikke slutte seg til selskapets anførsel om at As plager ikke er adekvate. Spørsmålet er imidlertid om disse plagene kan ha andre årsaker enn påkjørselen.

A har vært pasient hos dr. Stadtler i en årrekke, og det fremgår av journalnotatene at han er behandlet for forskjellige plager opp gjennom årene. Blant annet har det vært mistanke om Bechterews sykdom og lignende, men dette er aldri blitt bekreftet. Lagmannsretten finner ikke grunn til å legge vekt på disse forhold. Imidlertid fremgår følgende av journalnotat av 29. oktober 1991:

Kontroll sjekk RR: 150/90. Cor/Pulm. Neg.f. Gammel nakkeslengskade fra 65. senere for noen år siden forverret ved vridning på jobben av hodet. Kan slå av og på parestesier i hø. ulnare siden av hø. underarm. Strausmehim og traksjonsbehandling Merete Buners en god periode hjalp godt, men enda problemer.

Ved undersøkelsen av overlege Hagen i forbindelse med ulykken, bemerkes i notater at det muligens foreligger et cervicalt prolaps, og det antydes degenerative forandringer med affeksjon av C7-røttene bilateralt. I epikrise fra Hagen 9. november 1992 uttalte han at undersøkelsene viste degenerative forandringer i cervicalcolumna. Den 18. januar 1995 antydet dr. Holmøy at de degenerative forandringer i nakken muligens kan skyldes prolaps. Ved undersøkelse på Ullevål sykehus 20. april 1995 konstateres det et mindre prolaps i nivå C6/C7.

De sakkyndige for byretten og lagmannsretten har vurdert om disse forhold er noe som hadde oppstått før skaden og/eller er uavhengig av skaden. Lundar uttaler om dette i sin erklæring:

Det er helt klart at disse degenerative forandringer med påleiringer og også prolapsen med stor sannsynlighet ikke er utløst av aktuelle traume. Derimot er det trolig at han har hatt klare degenerative forandringer i nakken på forhånd som i uttalt grad kan ha gjort han sårbar for et distorsjonstraume i nakken. Han har altså forholdsvis begrensede plassforhold og reserver i hvirvelsøylen.

Slik lagmannsretten oppfatter Fossan mener han at As plager etter ulykken i liten grad skyldes prolapset og de degenerative forandringer i nakken, men han bemerker:

Han hadde degenerative forandringer (slitasjeforandinger) i nakkevirvelsøylen med skade av mellomvirvelskive og irritasjon av en nerverot i flere år før skadehendelsen, men hadde ikke plager som han søkte lege for og var heller ikke ute av arbeid av den grunn. Den foreliggende skaden av mellomvirvelskiven og de øvrige degenerative forandringene gjorde ham imidlertid ekstra sårbar for nakkeskade.

Etter å ha gjennomgått slitasjeforandringene og prolapset i nakken konkluderer Lie som følgende i sin erklæring:

Det synes således å ha foreligget en inngangsinvaliditet hos herr A med nakkeplager og utstrålende smerter til høyre o.ex. der disse synes å ha vært ganske like i tiden før og umiddelbart etter ulykken.

Lies konklusjon i erklæringen lyder som følger:

Undertegnede finner det ikke medisinsk dokumentert at herr A kan ha blitt påført nyoppståtte skader av nervevev eller andre vevsstrukturer i forbindelse med trafikkulykken 19/12-91. Undertegnede finner heller ikke at herr As tiltagende plager fra nå store deler av kroppen, slik de har utviklet seg i årene etter trafikkulykken i -91, kan forklares som følgetilstander etter denne ulykken. Det kan ikke utelukkes at andre utenforliggende forhold kan ha bidratt til hans nå mange angitte symptomer og funksjonsnedsettelser. Det fremkommer også irrelevante funn ved den kliniske undersøkelsen, tydende på at det foreligger funksjonelle tilleggsmomenter som vanskeliggjør bedømmelsen av objektiviteten av de angitte plagene.

Jeg ser det som lite sannsynlig at det er noen sammenheng mellom trafikkulykken 19.12.91 og hr. As senere angitte plager og funksjonsnedsettelser, og vil på den bakgrunn vurdere den varige skadebetingede både medisinsk og ervervsmessige invaliditet som følge av denne ulykken, begge til 0.

Risberg har i sin erklæring av 2. juni 1997 i konklusjonen trukket inn i vurderingen preeksisterende degenerative forandringer i sin vurdering av den medisinske invaliditet og har så vidt skjønnes redusert graden av invaliditet ut fra dette. Det er vist til denne erklæring i hans sakkyndig erklæring for byretten.

På grunn av de sakkyndiges forskjellige oppfatninger finner lagmannsretten det tvilsomt om As plager helt eller delvis skyldes de degenerative forandringer og prolapset. Lie utelukker helt ulykken som årsaksfaktor og har i tillegg til det som er nevnt ovenfor lagt vekt på at As symptombilde ikke er konsistent. Fossan synes som ovenfor nevnt ikke å ville tillegge prolapset og de degenerative forandringer betydning for skadeutviklingen.

Lagmannsretten vil peke på at A var i fullt arbeid og hadde stor aktivitet i sitt privatliv før ulykken. Det må også legges til grunn at det skjedde betydelige endringer i dette umiddelbart etter ulykken. Det vises i denne forbindelse til uttalelsene fra As tidligere kollega som i sin forklaring for lagmannsretten uttalte at As aktive fritidsliv brått forsvant etter ulykken for aldri å komme tilbake.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten etter dette kommet til at den tilstand A i dag er i delvis har sin årsak i degenerative forandringer i nakken og prolapset som har oppstått uavhengig av ulykken. Det må således ses bort fra den del av plagene som skyldes disse forhold ved fastsettelsen av As medisinske invaliditet. Som tidligere nevnt legger retten også til grunn at selskapene ikke er ansvarlig for de følger som har sin årsak i disposisjoner av sykelig karakter.

Lagmannsretten har funnet å ville vurdere under ett hvor stor del av plagene som skyldes de degenerative forandringer i nakken samt prolapset og de predisponerende forhold.

Risberg har anslått den medisinske invaliditet til 55 %. Han har som nevnt funnet at prolapset og de degenerative forhold i nakken må tillegges noe av årsaken og har trukket fra dette ved denne fastsettelse. Han har også tatt hensyn til en viss predisposisjon som følge av dette. Lundar har anslått den medisinske invaliditet til 15 %, og i dette resultat er det trukket fra både for prolapset og de degenerative forandringer som en del av årsak til skaden. Lundar har i tillegg trukket fra for den sykelige disposisjon. Fossan har anslått 19 % uten øreskaden, men har i sin erklæring ikke trukket fra for disposisjonen. Han antydet i sin forklaring for lagmannsretten at dette kan betinge fratrekk med halvparten.

Lagmannsretten vil bemerke at de fire sakkyndige - Fossan, Lie, Risberg og Lundar - har kommet til svært forskjellige resultater når det gjelder hvilken medisinsk invaliditet som anses som en følge av biluhellet. Invaliditetsgraden varierer mellom 55 % og 0 %. Det skal også bemerkes at de sakkyndige gjør noe forskjellige funn og vurderingene av årsaksspørsmålet varierer. Dette har gjort at lagmannsretten har vært i tvil om dette spørsmål.

Etter en helhetsvurdering av opplysningene i saken og de sakkyndiges vurderinger hvor det er lagt betydelig vekt på uttalelsene fra Fossan og Lie, er lagmannsretten kommet frem til at As medisinske invaliditet etter ulykken er 15 %. Det er i denne vurdering lagt til grunn at noe av årsaken må tilskrives andre forhold enn ulykken, og at det må gjøres fradrag for As disponerende sykelighet.

Etter dette konkluderer lagmannsretten med at A er blitt 15 % medisinsk invalid etter ulykken slik at selskapene må betale ham erstatning på dette grunnlag. I motankene frifinnes selskapene uten at lagmannsretten har funnet det nødvendig å la dette komme til uttrykk i domsslutningen.

Selskapenes anker har delvis ført frem, og saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten skal da avgjøres etter tvistemålsloven §180, annet ledd, jf. §174. Lagmannsretten finner at partene må bære hver sine saksomkostninger idet unntaksregelen i §174 annet ledd ikke finnes anvendelig.

As anke i saken mot Sparebank 1 Skadeforsikring AS og de aksessoriske motanker i sakene mot Gjensidige og Vesta har vært forgjeves, og saksomkostningsspørsmålet skal da avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner å kunne frita A fra erstatningsplikten da det foreligger særlige omstendigheter. Det vises til at Risberg gjennom hele saken har vært av den oppfatning at det forelå skader i form av skader på ryggmargen og hjernen som en følge av ulykken, og at han har fastholdt at As medisinske invaliditet er 55 %. Videre er det lagt vekt på at lagmannsretten har vært i betydelig tvil på flere punkter i saken.

Ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for byretten, skal lagmannsrettens materielle resultat legges til grunn ved vurderingen. Byretten kom til at A var 30 % medisinsk ufør som en følge av ulykken. A hadde som for lagmannsretten lagt ned påstand om at den medisinske uførhet skulle settes til 55 %. Saksomkostningsspørsmålet skal da avgjøres etter tvistemålsloven §174 idet saken dels er vunnet og delvis tapt. Av de grunner som er nevnt i avsnittet ovenfor når det gjelder saksomkostningene for lagmannsretten, finner lagmannsretten at selskapene bør dekke As omkostninger for byretten i alle tre saker, jf. tvistemålsloven §174, annet ledd. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.

Når det gjelder utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, skal bemerkes at ingen av partene har bestridt at det skal oppnevnes sakkyndige. Etter lagmannsrettens syn var det nødvendig med nye sakkyndige for lagmannsretten, og oppnevnelsen var i begge parters interesse. På denne bakgrunn må A dekke en halvpart av disse omkostningene etter oppgave fra lagmannsretten, og selskapene den andre halvpart, jf. tvistemålsloven §169.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Sak LB-2001-01171 og LB-2001-01172 A/03:

Gjensidige Forsikring er pliktig til å dekke As gjeld i medhold av hans låntakerforsikring etter en medisinsk invaliditetsgrad på 15 - femten - %.

Sak LB-2001-01171:

1. Hver av partene dekker sine saksomkostninger for lagmannsretten.

2. Byrettens dom, domsslutningens punkt 2 i sak mot Gjensidige Forsikring stadfestes med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer. Forfall er 2 - to - uker etter forkynnelsen av byrettens dom.

Sak LB-2001-01172:

Saksomkostninger for lagmannsretten ilegges ikke.

Sak LB-2001-01173 og LB-2001-01174:

Sparebank 1 Skadeforsikring AS er pliktig til å foreta en erstatningsutbetaling til A i henhold til bilulykkesforsikring og individuell ulykkesforsikring etter en medisinsk invaliditetsgrad på 15 - femten - %.

Sak LB-2001-01173:

1. Hver av partene dekker sine omkostninger for lagmannsretten.

2. Byrettens dom, domsslutningens punkt 2 i saken mot Sparebank 1 Skadeforsikring AS stadfestes med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer. Forfall er 2 - to - uker etter forkynnelsen av byrettens dom.

Sak LB-2001-01174:

Saksomkostninger for lagmannsretten ilegges ikke.

Sak LB-2001-01175 og LB-2001-01176:

Vesta Forsikring AS er pliktig til å dekke As gjeld etter hans gjeldsforsikring etter en medisinsk invaliditetsgrad på 15 - femten - %.

Sak LB-2001-01175:

1. Hver av partene dekker sine omkostninger for lagmannsretten.

2. Byrettens dom, domsslutningens punkt 2 i saken mot Vesta Forsikring AS stadfestes med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer. Forfall er 2 - to - uker etter forkynnelsen av byrettens dom.

Sak LB-2001-01176:

Saksomkostninger for lagmannsretten ilegges ikke.