LB-2001-1368
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-06-28 |
| Publisert: | LB-2001-01368 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 99-00690 M/77 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01368 M/01. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Bjørn Kr. Soknes) mot A (Forsvarer: Advokat Erik Keiserud). |
| Forfatter: | Lagdommer Jan Hein Eriksen, formann. Lagdommer Magne Spilde. Lagdommer Ola Dahl |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §162, §49, §447, §4, EMK (1999) |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter lagmannsrettens frifinnende dom i straffesak. lagmannsrettens frifinnende dom i straffesak.
Den 14. mai 1997 ble A, født *.*. 1965, pågrepet og siktet for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd jf. første ledd jf. femte ledd for rundt 22. februar 1997 å ha innført ca 500 gram heroin fra Pakistan til Norge.
Siktelsen gjaldt videre overtredelse av straffeloven §162 annet ledd jf. første ledd jf. §49 for å ha forsøkt å innføre ca 950 gram heroin fra Lahore Airport i Pakistan til Norge. Den 10. mai 1997 ble handlingen avbrutt da de to kurerene B og C ble pågrepet av pakistansk tollvesen på Lahore Airport.
Den 15. januar 1998 tok statsadvokatene i Oslo ut tiltale mot A for disse forholdene.
Den 7. januar 1998 var A på ny pågrepet, og nå også siktet for overtredelse av straffeloven §162 første ledd jf. annet ledd jf. femte ledd for 7. januar 1998 å ha oppbevart ca 738 gram heroin i - - gate 86 C i Oslo.
Den 18. januar 1998 tok statsadvokatene i Oslo ut tilleggstiltalebeslutning mot ham for dette forholdet.
A satt til sammen 126 dager i varetekt. Første gang var fra 14. mai til 30. juni 1997, andre gang fra 7. januar til 12. mars 1998, og den siste gangen var han fengslet fra 27. mai til 11. juni 1998.
Ved Oslo byretts dom av 23. april 1999 ble A funnet skyldig etter alle tiltalepostene mot ham og idømt 7 års fengsel.
A påanket byrettens dom. Ved Borgarting lagmannsretts dom av 7. februar 2001 ble han frifunnet. Dommen er ikke påanket og dermed endelig.
Ved lagmannsrettens beslutning av 30. april 2001 ble advokat Erik Keiserud, som var forsvarer for A i ankesaken, oppnevnt som hans prosessfullmektig i erstatningssaken. Advokat Keiserud har ved skriv av 7. mai 2001 fremsatt krav for lagmannsretten om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444, §445 og §446.
Påtalemyndigheten ved statsadvokat Bjørn Kr. Soknes, som var aktor i ankesaken, tok til motmæle ved skriv av 14. august 2001.
Etter anmodning fra advokat Keiserud i skriv av 3. september 2001 ble muntlig forhandlingsmøte avholdt 14. juni 2002 med forklaring av A og innlegg fra advokatene. Straffesakens politidokumenter var for hånden under rettsmøtet.
A har i det vesentlig anført:
Vilkårene er til stede for å tilkjenne A erstatning etter straffeprosessloven §444. Subsidiært anføres at det er grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §445. I begge tilfeller er det grunnlag for å tilkjenne ham oppreisning etter straffeprosessloven §446.
Etter straffeprosessloven §444 kreves det at A sannsynliggjør at han ikke har begått de handlinger som var grunnlag for siktelsen mot ham. Dette innebærer ikke et krav om at han skal bevise sin uskyld ettersom et slikt bevistema ville krenket uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 6 nr 2, jf. straffeprosessloven §4. Kravet til sannsynliggjøring må tilpasses de muligheter han har til å føre bevis for at han ikke har utført handlingene.
Det er ikke sannsynlig at A rundt 22. februar 1997, som hovedmann eller medvirker, har innført ca 500 gram heroin fra Pakistan til Norge, jf. tiltalebeslutningen av 15. januar 1998 post I, eller 10. mai 1997 har forsøkt å innføre ca 950 gram heroin, jf. tiltalebeslutningens post II, eller 7. januar 1998 har oppbevart ca 738 gram heroin i - - gate 86 C, jf. tilleggstiltalebeslutningen av 18. januar 1998.
I sakens anledning er A påført økonomisk tap som følge av at han har vært varetektsfengslet tre ganger, i alt 126 dager, over en periode på 13 måneder. Strafforfølgningen for øvrig har også medført tap for ham.
A krever i medhold av straffeprosessloven §444, subsidiært §445, erstatning for lidt ervervstap i årene fra 1997 til 2001 med 331.365 kroner, tap i form av økte utgifter 4.593 kroner og avsavnstap 49.029 kroner, i alt 384.987 kroner.
Han krever i begge tilfeller oppreisning etter straffeprosessloven §446 med 100.000 kroner.
Det er nedlagt slik påstand:
A tilkjennes erstatning og oppreisning etter rettens skjønn, begrenset oppad til 485.000 kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Påtalemyndigheten har anført at det ikke er sannsynliggjort at A ikke har foretatt de handlinger som var grunnlag for siktelsen. Vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 og §445 er ikke oppfylt, og det er heller ikke grunnlag for oppreisning etter §446. Det er ikke reist innvendinger mot den tallmessige beregning av kravene.
Det er nedlagt slik påstand:
Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
Lagmannsretten bemerker at retten er satt med de samme fagdommere som deltok i straffesaken, jf. straffeprosessloven §447 tredje ledd 3. punktum.
Etter straffeprosessloven §444 første ledd har en siktet krav på erstatning for skade som han har lidt ved forfølgningen hvis han blir frifunnet og han gjør sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. I dette ligger at han er pålagt bevisbyrden, men ikke lenger enn at den må anses oppfylt dersom det etter en samlet vurdering av bevisene i saken finnes mer sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som er grunnlag for tiltalen enn at han har gjort det. Beviskravet må etter omstendighetene tilpasses de muligheter siktede har for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen, jf. Rt-1994-721.
Hovedtiltalen av 15. januar 1998.
Hovedtiltalen mot A gjelder medvirkning til fullbyrdet innførsel rundt 22. februar 1997 av ca 500 gram heroin fra Pakistan til Norge (post I) og forsøk 10. mai 1997 på innførsel av ca 950 gram heroin (post II). Handlingene ble rent fysisk utført av B og C, begge den gangen bosatt i Norge.
Bakgrunnen for tiltalepostene er arrestasjonen 10. mai 1997 av B og C på flyplassen i Lahore i Pakistan hvor det ble funnet 200 gram heroin i bagasjen til B og 750 gram heroin i bagasjen til C.
Bs skriftlige erklæring, som ble avgitt til pakistanske tollmyndigheter umiddelbart etter arrestasjonen, trekker A inn i saken, og står sentralt ved lagmannsrettens vurdering av om det er sannsynlig at A har foretatt handlingene som er grunnlag for tiltalen. Troverdigheten av Bs forklaring må vurderes på grunnlag av de øvrige bevis i saken.
I erklæringen har B forklart at han og C under en tidligere tur i februar 1997 innførte ca 500 gram heroin til Norge fra Pakistan, og at B hadde en del av partiet gjemt på sin bopel i - - gate 39 i Oslo. B forklarte videre at heroinen var av dårlig kvalitet. Av Bs erklæring fremgikk videre at han i forbindelse med arbeid på *** **** i Oslo var blitt kjent med en mann fra Gambia, og at det var han som var oppdragsgiver. Lagmannsretten legger til grunn at A er den person B utpekte, og at B, C og A på den tiden arbeidet i samme eller tilstøtende butikklokaler.
På grunnlag av opplysningene fra B foretok norsk politi ransaking av leiligheten i - - gate, hvor det 13. mai 1997 ble funnet ca 200 gram heroin. Renhetsgraden for partiet ble analysert til 6 prosent.
I et avhør som ble avholdt 11. og 12. november 1998 for norsk politi i Pakistan, gikk B fra sin tidligere forklaring om dette under henvisning til at han var blitt truet og slått av det pakistanske tollpolitiet, og at han senere oppga navnet til «A» fordi tollpolitiet ville ha et navn «og for å vise at saken ikke var falsk».
Bs tidligere ektefelle, D (nå «D»), har forklart seg til politiet om hva B hadde fortalt henne om A. B hadde fortalt henne at A hadde sagt til B og C at de burde ta med seg narkotika neste gang de var i Pakistan, så skulle han selge stoffet. Hun forklarte videre at det var A som hadde undersøkt det første partiet og sa at kvaliteten var for dårlig, men at han påtok seg å få solgt neste parti dersom B da kom med bedre kvalitet. B hadde videre fortalt henne at A solgte heroinen gjennom sin omgangskrets og at A hadde drevet med narkotikasalg i mange år, men at han aldri var blitt tatt fordi han var smart og veldig forsiktig. Lagmannsretten legger til grunn at hun, da forklaringen ble avgitt, bare kjente til at B var arrestert i Pakistan og at det var funnet narkotika i leiligheten.
Hun har også gitt forklaring om As rolle i saken til begge retter i straffesaken. Under ankeforhandlingen forklarte hun blant annet at B, før han reiste til Pakistan, hadde fortalt henne at A hadde drevet med narkotikasalg i flere år og at han kjente mange som han kunne selge narkotika til. Hun forklarte også at hun var kjent med Bs formål med reisen, og at hun hadde betalt reiseutgiftene til B for begge turene.
Under det pakistanske tollpolitiets avhør oppga B også et telefonnummer knyttet til A. Det viste seg å tilhøre en fast telefon som befant seg i en leilighet i - - gate 86 C i Oslo, som var leid av en annen mann fra Gambia, E. I mai 1997 ble leiligheten imidlertid disponert av Es søster, F. Hun var på den tiden på ferie i Gambia sammen med medtiltalt og domfelt i straffesaken mot A, G, som hun har et barn med.
Om As tilknytning til leiligheten i - - gate 86 C på denne tiden bemerkes at han var gift med Fs venninne, H, som var overlatt nøkkel til leiligheten for å ta inn post m.v. Det er opplyst at A hjalp H med dette, og at han i forbindelse med Fs hjemkomst fra Gambia 14. mai 1997 skulle møte henne utenfor leiligheten slik at hun kunne få tilbake nøkkelen. A ble pågrepet på vei fra leiligheten. F og hennes barn ankom rett etterpå i drosje. Det ble foretatt ransaking av A og leiligheten, men uten funn av narkotika.
A ble varetektsfengslet og satt i varetekt frem til han ble løslatt 30. juni 1997. Det bemerkes at aktor under hovedforhandlingen i lagmannsretten opplyste at saken mot A ville ha blitt henlagt dersom det ikke hadde kommet frem nye opplysninger i saken, jf. tilleggstiltalen nedenfor.
Tilleggstiltalen av 18. januar 1998.
Tilleggstiltalen mot A gjelder oppbevaring 7. januar 1998 av ca 738 gram heroin i - - gate 86 C.
Tiltalen er i hovedsak basert på to omstendigheter. For det første ble A pågrepet i leiligheten da beslaget 7. januar 1998 ble foretatt, og for det andre var en del av det beslaglagte partiet, 68 gram, som etter all sannsynlighet var identisk med heroinen som ble funnet 13. mai 1997 i Bs leilighet i - - gate 39.
F disponerte fortsatt leiligheten i - - gate 86 C. Hun var også nå på ferie i Gambia, men denne gangen ble leiligheten i hennes fravær disponert av G, som også hadde ansvaret for å passe på parets felles barn som var igjen i Norge.
G ble pågrepet utenfor leiligheten umiddelbart før ransakingen 7. januar 1998. Han forklarte under ankeforhandlingen at han tidligere samme ettermiddag hadde kjøpt heroin av A for 4.000 kroner til eget bruk. G sa også at A pleide å være i leiligheten.
Når det for øvrig gjelder As tilknytning til leiligheten fra høsten 1997 til beslaget fant sted 7. januar 1998, er det opplyst at han hadde vært der enkelte ganger for å se fotball på TV sammen med venner. Lagmannsretten legger videre til grunn at han og G var bekjente og at de var sammen inntil G forlot leiligheten og senere ble pågrepet. A ble på sin side tilbake i leiligheten hvor også Gs barn befant seg da beslaget ble foretatt. Det legges videre til grunn at A den 7. januar 1998 hadde en avtale om å møte fotballspilleren I, som var en venn av ham. I ankom kort etter leiligheten, men fikk gå etter at politiet hadde kontrollert hans identitet. Derimot ble A pågrepet til tross for at han forklarte at han bare var innom leiligheten for å møte vennen, og ikke hadde kjennskap til narkotikaen som ble funnet blant annet på kjøkkenet og i soveværelset. Det ble for øvrig konstatert at A ikke hadde andre eiendeler i leiligheten enn en bag med arbeidsklær som han hadde med seg. Han hadde 13.000 kroner på seg da han ble pågrepet. Pengene ble beslaglagt, men beslaget er senere opphevet og beløpet tilbakebetalt.
A ble varetektsfengslet, og satt inne til 12. mars 1998 da han ble løslatt etter at forhørsretten og lagmannsretten hadde kommet til at det ikke var skjellig grunn til å mistenke ham for de forhold han var siktet for. Saken ble deretter i april 1998 foreslått henlagt av Oslo politidistrikt.
Det var på dette tidspunkt at politiet mottok resultatene fra en laboratorieundersøkelse som viste at en del av heroinen som var blitt beslaglagt i - - gate 86 C, etter all sannsynlighet stammet fra samme parti som ca 8 måneder tidligere var blitt funnet i Bs leilighet i - - gate 39. Den 27. mai 1998 ble A igjen pågrepet, og han ble sittende i varetektsfengsel inntil han ble løslatt 11. juni 1998.
Som det fremgår har byretten i straffesaken domfelt A for de samme forhold som han ble frifunnet for i lagmannsretten. Bevisene var stort sett de samme, og det legges til grunn at saken i det vesentlige har stått i samme stilling for de to instansene. Det stilles imidlertid andre krav til bevis for domfellelse i straffesaker enn i saker om erstatning. Når det gjelder forholdet til uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 nr 2, finner lagmannsretten grunn til å understreke at retten i nærværende sak ikke trekker i tvil frifinnelsen av A i jurysaken, som er endelig.
Bs forklaring til pakistansk tollpoliti 10. mai 1997 er korrekt for så vidt gjelder heroinen som ble funnet i hans leilighet i - - gate 39. Det er også riktig at han hadde forbindelse med A mens de arbeidet på *** ****. B har videre knyttet A til et telefonnummer til leiligheten i - - gate 86 C som A ikke disponerte, men som han hadde tilknytning til. At en del av heroinen i denne leiligheten må antas å stamme fra partiet som ble funnet i - - gate 39, taler med styrke for at Bs forklaring er riktig.
Det forhold at B trakk anklagene mot A tilbake i politiforklaringen 11. og 12. november 1998 og begrunnet dette med blant annet at han hadde avgitt sin tidligere forklaring fordi han var blitt truet og slått av det pakistanske tollpolitiet, har etter lagmannsrettens syn begrenset vekt. Lagmannsretten vil i den forbindelse også bemerke at det, utover Bs egen forklaring, ikke foreligger holdepunkter for at erklæringen i mai 1997 ble avgitt under trusler og vold og at hans forklaring om dette først fremkom sent under avhøret i november 1998. Lagmannsretten vil videre bemerke at det ikke er sannsynliggjort at en mulig innblanding fra As side når det gjaldt oppsigelsene av C og B fra butikken i *** ****, var årsaken til at B trakk A i Norge inn i saken.
Også As forbindelse med G må tillegges en viss vekt, selv om hans forklaring etter lagmannsrettens mening har liten troverdighet.
Bs forklaring om As rolle i saken understøttes av de forklaringer hans tidligere ektefelle, D, har avgitt. Hennes forklaringer synes å være konsistente. Det legges også vekt på at hun ved å fortelle om forholdet utsatte seg for å bli siktet for medvirkning, noe hun også ble.
As påstand om at hennes forklaring er falsk, er forsøkt underbygget med henvisning til at opplysningene strider mot opplysninger som ellers fremkom under hovedforhandlingen. Det er særlig vist til As forklaring om hva han hadde gjort siden han kom til Norge i 1992. Han har gjort utførlig rede for skolegang, arbeid, økonomi og pengeforbruk i perioden, og han har fremhevet at det er helt usannsynlig at han samtidig kan ha drevet med et omfattende narkotikasalg med de inntekter som det naturlig ville innebære. As forbindelse med G og bevisførselen for øvrig gir imidlertid grunn til å anta at A i den aktuelle perioden hadde et forhold til et miljø hvor det ble brukt og omsatt heroin, og lagmannsretten finner på denne bakgrunn at det ved bevisvurderingen må legges begrenset vekt på at hans livsførsel ikke tyder på at han hadde inntekter fra narkotikahandel. Riktignok kan politiet, som hadde opplysninger fra B og C om at også andre personer kan ha vært oppdragsgivere for deres innførsel/forsøk på innførsel av heroin til Norge, muligens kritiseres for mangelfull etterforskning av forholdet. Men lagmannsretten kan etter omstendighetene ikke se at dette kan lede til en annen vurdering av bevisene i nærværende sak.
Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av bevisene kommet til at det ikke er sannsynliggjort at A ikke har begått de handlinger han er frifunnet for.
Etter straffeprosessloven §445 kan retten tilkjenne siktede erstatning for «særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgning når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig». Bestemmelsen har karakter av en sikkerhetsventil og gir ikke adgang til å tilkjenne erstatning på grunnlag av en alminnelig rimelighetsvurdering. Etter rettspraksis skal det meget til for at et erstatningskrav etter §445 kan tas til følge. Skaden må være ganske spesiell eller særlig vidtgående, og det må foreligge ganske sterke rimelighetsgrunner, jf. eksempelvis Rt-2000-473. I Ot.prp.nr.35 (1978 - 79) side 239 er det uttalt at det «vesentlige er at det foreligger et ekstraordinært tilfelle som de vanlige regler ikke passer på, og hvor det ville være klart urimelig om siktede skulle nektes erstatning for en spesiell skade som det ikke stod i hans makt å avverge eller begrense». Ved siktelse for et alvorlig forhold vil siktede i utgangspunktet måtte tåle et relativt langvarig fengselsopphold uten at dette i seg selv kan begrunne erstatning etter §445, jf. Rt-1994-924.
Da A ble løslatt 11. juni 1998, hadde han sittet 126 dager i varetekt etter å ha blitt fengslet tre ganger over en periode på nesten 13 måneder. I en så alvorlig straffesak som denne med behandling i to instanser, er dette ikke uvanlig lenge. Den medtiltalte fikk streng straff, 7 års fengsel. Verken selve varetektstiden eller perioden fengslingene skjedde i, kan ses å ha medført en så spesiell eller vidtgående skade for A at det vil være klart urimelig om han nektes erstatning. Lagmannsretten finner heller ikke sannsynliggjort at den belastning som strafforfølgningen påførte A, er større eller annerledes enn de fleste andre siktede vil oppleve i tilsvarende situasjoner.
Det er etter dette ikke grunnlag for erstatning verken etter straffeprosessloven §444 eller §445 og dermed heller ikke for oppreisning etter §446.
Staten blir etter dette frifunnet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Staten v/Justisdepartementet frifinnes.