LB-2001-1411
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-05-21 |
| Publisert: | LB-2001-01411 |
| Stikkord: | Kjæremål |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-03035 A/87. - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01411 K/04. |
| Parter: | Den kjærende part: Advokat Idar Hegsethrø. |
| Forfatter: | Lagmann Anne Lise Rønneberg. Lagdommer Iver Huitfeldt. Lagdommer Vibecke Groth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Rettshjelpsloven (1980) §17 |
Saken gjelder kjæremål over salærfastsetting i benefisert sak.
Ved bevilling av 28. januar 2000 fra fylkesmannen i Sør-Trøndelag, ble A, Trondheim, innvilget fri sakførsel i medhold av rettshjelploven §17 annet ledd. Bevillingen ble gitt i anledning søksmål mot Gjensidige Skadeforsikring for Oslo byrett, med krav om erstatning for personskade som følge av trafikkulykke. Advokat Idar Hegsethrø ble oppnevnt som prosessfullmektig.
Stevning ble tatt ut i mars 2000. Under saksforberedelsen ble utvekslet en del prosesskrift, og det ble oppnevnt medisinsk og teknisk sakkyndige. Hovedforhandling ble avholdt 12. - 14. februar 2001 i Oslo. I tillegg til de sakkyndige ble hørt to vitner.
Advokat Hegsethrø innga arbeidsoppgave til Oslo byrett 16. februar 1002, med samlet krav 80.680 kroner. I arbeidsoppgaven inngikk 74 timer forberedende arbeid, 19 timer rettsmøte og 14 timer reisefravær. I tillegg ble krevet dekket utlegg til vitnet B med 5.780 kroner.
Ved brev 2. mars 2001 ba Oslo byrett om en nærmere uttalelse, idet retten uttalte at «salærberegningen på til sammen 93 timer er for høyt, sett i forhold til hva som er rimelig og nødvendig for saken, jf. salærforskriften §7». Videre ble det reist spørsmål vedrørende beregning av reisefravær. Endelig uttalte byretten vedrørende utlegg til vitnet følgende:
Endelig vises til at har krevet dekket utgifter til vitnet B med kr 5.780. Dette vitnet ble fra Deres side ved prosesskriv anmeldt umiddelbart før saken startet, og det ble frafalt under hovedforhandlingen og er således ikke ført. Retten kan ikke se at det er grunnlag for å dekke disse utgifter.
Hegsethrø avga uttalelse ved brev 12. mars 2001. Han bestred at tidsforbruket var for høyt, men erkjente at han for øvrig hadde oversett endring av bestemmelsene om reisefravær den 13. januar 1999. Han reduserte etter dette sitt krav på reisefravær fra 14 til 10 timer, med nærmere spesifisering av beregningen.
Oslo byrett foretok 14. mars 2001 slik salærfastsetting:
Det vises til rettens brev 2. mars 2001 og Deres svarbrev 12. mars 2001.
Retten anser fremdeles antall timer medgått i saken som urimelig høyt, jf salærforskriften §7. Timetallet reduseres på denne bakgrunn skjønnsmessig fra 93 til 70.
Reisefraværet godtgjøres med 2 timer første dag og 4 timer andre dag, til sammen 6 timer, jf rettens brev 2. mars, sammenholdt med timene slik de opprinnelig er ført i salæroppgaven.
Retten kan fremdeles ikke se at utgifter til B med rimelighet kan dekkes. Det vises til begrunnelsen i brevet 2. mars.
Salæroppgaven gjøres således opp ut fra til sammen 76 timer, reisefravær inkludert. I tillegg kommer dekning av faktiske utgifter i hht regning.
Etter dette fastsatte byretten advokatens samlede godtgjørelse, inklusive salær, til 53.200 kroner.
Advokat Hegsethrø har rettidig påkjært byrettens salærfastsetting til Borgarting lagmannsrett. Han har nedlagt slik påstand:
1. Advokat Idar Hegsethrøs salær i forbindelse med Oslo byretts sak 00-03035 A/87 fastsettes etter et tidsforbruk på 93 timer.
2. Advokat Idar Hegsethrø tilstås godtgjørelse for reisefravær for 10 timer.
3. Advokat Idar Hegsethrø tilkjennes saksomkostninger.
Advokat Hegsethrø har i hovedsak anført følgende:
Det er ikke grunnlag for reduksjon av salæret. Særlig vises til at saken inneholdt en betydelig mengde trygdedokumenter og medisinske opplysninger som det krever tid å sette seg inn i. Et tidsforbruk på 93 timer er ikke mer enn normalt i saker av denne type.
Hva reisefraværet angår, er dette beregnet med utgangspunkt i forskriften §8. Byretten har redusert godtgjørelsen uten at det fremgår hva som er årsaken til reduksjonen.
Lagmannsretten skal bemerke:
Det følger av Justisdepartementets salærforskrift av 3. desember 1997 §7 første ledd at dersom den salærfastsettende myndighet finner «at det er benyttet lengre tid enn hva som er rimelig og nødvendig, skal salæret settes ned». Det følger av dette at retten ikke uten videre skal godta det faktiske antall timer som er oppført av advokaten, heller ikke om retten ikke skulle finne grunn til å betvile fremlagte timelister. Retten må på bakgrunn av sitt kjennskap til saken og dens omfang utøve et visst skjønn. I tilknytning til dette må understrekes at advokaten heller ikke kan nøye seg med å notere det antall timer som er medgått. Også advokaten må styre arbeidets omfang og utføre arbeidet innenfor rammen av det rimelige og nødvendige i h.h.t. salærforskriften, jf. særlig Rt-1992-1705.
Ved kjæremål etter salærforskriften har lagmannsretten full kompetanse. Det er imidlertid på det rene at det skal utvises varsomhet med å overprøve underordnet domstols skjønnsutøvelse, særlig i relasjon til forskriften §7 første ledd 1. punktum. Det vises bl.a til Rt-1997-250 og Rt-2000-1910.
Av disse avgjørelser fremgår det at tilsidesettelse av den skjønnsmessige vurdering som er utøvet ved nedsettelse av salæret, vanskelig kan komme på tale hvis skjønnet ikke fremstår som lite rimelig eller uforsvarlig. Ved denne vurdering skal det tas hensyn til hva som måtte fremstå som forsvarlig ivaretagelse av klientens interesser på det tidspunktet arbeidet ble utført.
Med utgangspunkt i saksdokumentene, fremstår nærværende sak som forholdsvis omfangsrik og for så vidt arbeidskrevende. Dette må det imidlertid antas at byretten har tatt nødvendig hensyn til ved salærfastsettingen, idet salæret ble fastsatt at dommeren i den dømmende rett, med førstehåndskjennskap til saken.
Byrettens begrunnelse for å ikke tilkjenne dekning av utgifter til vitnet B, synes å bygge på den foreskrevne nødvendighets- og forsvarlighetsvurdering som forskriften §7 gir anvisning på, jfr foran. Det er ingen ting ved byrettens skjønn som tilsier at det bør settes til side.
Så langt finner derfor lagmannsretten å ville opprettholde byrettens reduksjon av salæret.
Når det imidlertid gjelder reisefraværet, er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn byretten. Byrettens begrunnelse for å redusere dette, etter at advokat Hegsethrø justerte sine beregninger i samsvar med gjeldende forskrift, er uklar og så mangelfull at det er vanskelig å se hva byretten bygger på. Advokat Hegsethrø har etter lagmannsrettens oppfatning foretatt en korrekt beregning i henhold til salærforskriften §8 om reisefravær. Han har beregnet seg salær for faktisk medgått reisetid søndag den 11. februar 2001, noe som utgjorde til sammen 3 timer pga forsinkelser. Videre har han krevet godtgjøring for tiden mellom 0800 - 0900 de tre dagene hovedforhandlingen varte, noe forskriften etter lagmannsrettens oppfatning gir full anledning til. Endelig har han beregnet seg reisefravær for tidsrommet 1400 - 1800 siste dag. Det fremgår av reiseregningen at advokaten ikke ankom hjemstedet før 1800, slik at tiden mellom 1600 og 1800 dekkes som faktisk reisetid, ikke fravær.
Etter dette skal advokat Hegsethrø ha godtgjort reisefravær med til sammen 10 timer, hvilket innebærer godtgjørelse for ytterligere fire timer. Han tilkommer følgelig samlet godtgjøring fra det offentlige med 55.300 kroner.
For ordens skyld vil lagmannsretten bemerke at det er noe uklart om bostedsforbeholdet er frafalt i saken, jf. salærforskriften §9. Dette er i utgangspunktet en grunnleggende betingelse for å tilkjenne reisefravær/-godtgjørelse. Det faktum at fylkesmannen i Sør-Trøndelag har innvilget fri rettshjelp i anledning søksmål for Oslo byrett, er ikke ensbetydende med slikt frafall. Eventuelt frafall av bostedsforbeholdet skal dessuten uttrykkelig begrunnes, jf. §9 tredje ledd. Det er den salærfastsettende myndighet som tar standpunkt til eventuelt frafall, og lagmannsretten antar etter omstendighetene at det også ligger innenfor lagmannsrettens kompetanse å gjøre dette. Saksøker er bosatt i Trondheim, saksanlegget gjaldt relativt betydelige medisinske plager, og advokat Hegsethrø kjente saken fra tidligere. Følgelig bør bostedsforbeholdet frafalles.
Kjæremålet har bare delvis ført frem. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å tilkjenne saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Advokat Idar Hegsethrø tilkjennes samlet godtgjøring, inklusive salær m.v., med tilsammen 55.300 - femtifemtusentrehundre - kroner.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.