LB-2001-1414
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-07 |
| Publisert: | LB-2001-01414 |
| Stikkord: | Arrest |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 01-00238 D - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01414 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Petter Jørgen Pettersen). Kjæremotpart: Staten v/kemneren i Oslo (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokatfullmektig Ronny Lund). |
| Forfatter: | Lagmann Anne Lise Rønneberg. Lagdommer Vibecke Groth. Lagdommer Thore Rønning |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §14-2, Tvistemålsloven (1915) §180, §403, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §14-13, §14-1, §14-6 |
Saken gjelder begjæring om arrest.
Staten v/kemneren i Oslo fremmet 2. februar 2001 begjæring om arrest mot A for et beløp stort kr 2.594.160,-. I begjæringen er det opplyst at et bokettersyn i selskapet X AS, som gikk konkurs 30. mai 1996, har avdekket at A har tatt ut midler av selskapet med til sammen 3,8 millioner kroner som skal tilordnes ham som skattepliktig inntekt.
Oslo namsrett tok arrestbegjæringen til følge, men med et noe lavere beløp enn påstått, og det ble samme dag avsagt kjennelse med slik slutning:
1. Til sikring for sitt påståtte krav tillates Staten v/kemneren i Oslo kommune å ta arrest for inntil kr 2.096.000,- i A s formuesgoder, herunder eventuelt i konto nr. - - - og i As eventuelle krav i Bs dødsbo.
2. A kan kreve iverksettelsen opphevet av namsretten ved å stille sikkerhet for et beløp på kr 2.096.000,-.
3. A betaler kr 3.000,- - kronertretusen - i saksomkostninger til Staten v/kemneren i Oslo kommune innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelse.
4. Partene og enhver annen som rammes kan ved henvendelse til Oslo namsrett, Pilestredet 19, Postboks 8003 Dep., 0030 Oslo, kreve etterfølgende muntlig forhandling om arresten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §14-13 første ledd.
A begjærte muntlig forhandling om arresten, og rettsmøte i saken ble avholdt 23. februar 2001. Oslo namsrett avsa 1. mars 2001 kjennelse med slik slutning:
1. Oslo namsretts kjennelse av 2. februar 2001, slutningens punkt 1 og 2 stadfestes med den endring at beløpet det kan tas arrest for og som det kreves sikkerhet for utgjør kr 2.480.940.-.
2. A betaler kr 29.400, kronertjuenitusenfirehundre i saksomkostninger til Staten ved kemneren i Oslo kommune innen 2 uker etter forkynnelse av denne kjennelse med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.
A har påkjært namsrettens kjennelse og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse av 1. mars 2001 oppheves.
2. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter kjennelsens forkynnelse og til betaling skjer.
Til støtte for denne påstanden har A i det vesentlige gjort gjeldende:
Kjennelsen er uriktig og bygger på så vel feil bevisvurdering som feil lovanvendelse.
Det foreligger ikke et skattekrav før det er fattet et ligningsvedtak. Ligningsmyndighetene sendte heller ikke varsel om mulig endring av ligning til A forut for arrestbegjæringen. Det er feil når namsretten har lagt til grunn at dersom arrest for et sannsynliggjort skattekrav skulle være betinget av at ligningsvedtaket er fattet, vil det i realiteten innebære at skatte- og avgiftsmyndighetene er avskåret fra å benytte arrestinstituttet. Skatte- og avgiftsmyndighetene kan begjære arrest straks det foreligger et vedtak.
Det samlede beløp som utgjør kemnerens påståtte krav i henhold til bokettersynsrapporten er å anse som gjeld til konkursboet. Det er således ikke sannsynliggjort at kemneren har et pengekrav mot A.
Subsidiært anføres at kravets størrelse som er lagt til grunn i kjennelsen ikke er korrekt. Kr 2.114.244,- kan være et utgangspunkt for det som kalles mellomregning. Imidlertid vil tidligere innberettet uttak på kr 855,546 komme til fradrag. Det samme gjelder kr 330.000,- etter salg av bolig. Et forsvarlig nedregulert mellomværende kan være kr 928.698. Namsretten har tillagt A en skattesats på 50 %. Dette er for høyt. En skattesats på 35 % vil antagelig være korrekt. Sum potensielle skattekrav vil således være kr 325.004. Det foreligger i dette tilfellet intet grunnlag for anvendelse av tilleggsskatt. Et slikt krav er ikke sannsynliggjort.
Det foreligger ingen sikringsgrunn. Det er ikke fremkommet noe gjennom verken prosesskrift, parts- eller vitneavhør som sannsynliggjør at A vil stille seg slik at kemneren skal få problemer med å finne aktiva å ta utlegg i. A har nettopp ved sin adferd gjort det mulig for kemneren å ta arrest i hans formuesgoder, blant annet bankkonti. All sannsynlighet taler for at det også i fremtiden skal være mulig for kemneren eventuelt å ta utlegg i As aktiva, for eksempel bankkonti og aksjer.
Det er feil når namsretten begrunner sikringsgrunnen med at A ikke har vist noen aktivitet for å gjøre opp skatteforpliktelsen til tross for at han har hatt mulighet til å gjøre opp for seg. Det foreligger intet vedtak som pålegger A å betale skatt ut over det han allerede har betalt. Når A har gjort opp sine forpliktelser overfor andre kreditorer, viser dette at han er en person som gjør opp sine forpliktelser både i forhold til private kreditorer og skatte- og avgiftsmyndighetene.
A har ikke i dag et forbruk som er i strid med kreditorenes interesser. Det er ikke dokumentert at A har hatt en adferd de siste par år som begrunner at kemneren skal kunne ta arrest i alle hans aktiva.
Manglende innsendelse av selvangivelse oppfyller ikke lovens krav om sikringsgrunn. A var i USA i perioden 1997 til 1999. Selvangivelse ble innsendt, men har angivelig ikke blitt mottatt av ligningskontoret.
Det er et misbruk av arrestinstituttet når namsretten opprettholder arrest i samtlige av As formuesgoder når det ikke foreligger et vedtak som grunnlag for begjæringen. Det skal tas tilbørlig hensyn til debitors interesser ved valg av formuesgode. Den foretatte arrest vil ramme As økonomi i flere år. Det er ikke foretatt en forsvarlig balanse mellom den kjærende part og kjæremotpartens interesser når det er gitt arrest i alle As formuesgoder.
Den kjærende part anmoder om at det avholdes muntlig forhandling for lagmannsretten i henhold til tvistemålsloven §403 tredje ledd. Det foreligger særlige grunner for muntlig forhandling i nærværende sak hvor namsretten i sin kjennelse har vektlagt As forklaring og opplysninger på en åpenbart feilaktig måte.
Staten v/kemneren i Oslo har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse av 1. mars 2001 stadfestes.
2. Staten ved kemneren i Oslo kommune tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.
Staten v/kemneren i Oslo har til støtte for denne påstand i det vesentlige gjort gjeldende:
Namsretten har anvendt rettsreglene korrekt. Ved vurderingen av om vilkårene for arrest etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven er oppfylt, kan det ikke kreves at ligningsmyndighetene har fattet vedtak om ligning, jf. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 26. april 2000 ( RG-2000-1561).
Statens påståtte krav som det kreves sikkerhet for er summen av tre størrelser:
For det første inngår ordinær inntektsskatt, for det annet tilleggsskatt og for det tredje tilkjente saksomkostninger.
Når det gjelder den ordinære inntektsskatten, er denne et produkt av et beregningsgrunnlag for skatt og en skattesats. Beregningsgrunnlaget for skatt er etter statens syn kr 3.771.720,-, som er det tallet ligningskontoret har operert med i sitt varsel om endring av ligningen for inntektsåret 1996. Det er videre det tallet som er lagt til grunn av namsretten. Når det gjelder beløpet på kr 330.000,-, fremgår det eksplisitt av ligningskontorets varsel om endring at beløpet er trukket fra allerede. Det samme gjelder beløpet på kr 855.546,-.
Boets totale krav mot A er kr 4.627.265,04. Dette fremgår av konkursbegjæringen til Oslo skifterett av 1. juni 1997 og er benyttet i arrestbegjæringen av 2. februar 2001 og i namsrettens arrestkjennelse av samme dag. Inkludert i dette beløpet er en nedregulering av mellomværende mellom X AS og A, som ble foretatt 10 dager før konkursåpningen stor kr 855.546,-. Dette er penger som det på As hånd er betalt skatt av. Dette skal derfor ikke inngå i beregningsgrunnlaget for skatt. Beløpet skal imidlertid kun komme til fradrag en gang.
Det foreligger et omstridt beløp på kr 296.540,-. I bokettersynsrapporten heter det:
Mellomværende i denne gruppen er knyttet opp imot usikre fordringer i forhold til om de er private eller relatert til selskapet, slik som restaurantregninger og enkelte bankbilag som kan vedrøre selskapets virksomhet. Totalt utgjør denne gruppen kr 296.540.
A har hatt oppfordring til å bringe klarhet i om dette forbruket er privat eller om det har tilknytning til selskapets virksomhet. Dette er ikke gjort og ble heller ikke gjort i rettsmøtet den 23. februar 2001. Det må derfor legges til grunn som mest sannsynlig at også kr 296.540,- er privatuttak.
Det må, som namsretten har gjort, legges til grunn som mest sannsynlig at uttaket på kr 1.415.467,- som ble benyttet til kjøp av bolig, var en endelig verdioverføring som skal tilordnes A som inntekt og ikke kan anses som et lån. Ligningskontorets foreløpige vurdering er at det her ikke er snakk om et lån.
Det må legges til grunn som mest sannsynlig at datautstyret ble kjøpt av A for selskapets penger med det siktemål at det skulle brukes av ham selv. Det foreligger ikke noen låne- eller leieavtale eller andre forhold som sannsynliggjør at utstyret var ment å tilhøre selskapet. Heller ikke i namsretten fremkom A med materiale som kunne sannsynliggjøre at eiendomsretten lå hos, eller var ment å ligge hos, selskapet. Avgjørende må være hva som var formålet den gang anskaffelsen ble gjort. At A senere har kjøpt dette utstyret av konkursboet endrer ikke dette.
Når det gjelder skattesats må det tas utgangspunkt i 50 %. Inntekten vil bli lagt til annen inntekt fra samme år, og det riktige må være å legge høyeste marginale skattesats til grunn for hele beløpet.
Namsretten legger til grunn at sikkerhet for 60 % tilleggsskatt ikke bør gis før ligningskontoret har foretatt en vurdering av om det er grunnlag for å anvende den høyeste sats i dette tilfellet. Namsretten legger til grunn sikring for 30 %. Staten slutter seg til namsrettens vurdering av dette spørsmålet.
Det er mange momenter som enkeltvis og samlet gir grunnlag for å frykte at A ikke har den nødvendige vilje til å gjøre opp sine skatteforpliktelser den dagen kravet forfaller til betaling. Staten slutter seg til namsrettens vurdering.
A har ikke levert selvangivelse for inntektsårene 1997 - 1999. Han har gjennom dette unnlatt å oppgi til dels meget store inntektsposter til beskatning. Det vises til uttalelser inntatt i Rt-1978-1339.
A er satt under tiltale ved Oslo byrett for blant annet grovt underslag og grov utroskap. Felles for disse formuesforbrytelsene er kravet om vinnings hensikt.
Flere forhold illustrerer en holdning hos debitor når eget forbruk har prioritet fremfor selskapets og kundenes interesser. Det vises til at A har hatt gjeld til selskapet, dets konkursbo som ikke var gjort opp da boet ble gjort opp i januar 2001 til tross for at A har hatt millioninntekter på aksjesalg de senere år og ifølge seg selv skal ha en formue på over 60 millioner kroner.
Staten kan ikke se at det skulle være noe behov for muntlige forhandlinger også i lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker:
Den som har et pengekrav mot en annen, kan til sikring av kravet begjære arrest etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 14, forutsatt at det foreligger en sikringsgrunn, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §14-1. Arrest kan bare besluttes dersom kravet det begjæres arrest for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort, jf. §14-6.
Den kjærende part har begjært muntlige forhandlinger også for lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §403 tredje ledd. Det er vist til at det foreligger særlige grunner for muntlig forhandling, blant annet fordi A bør få anledning til å avgi partsforklaring idet namsretten har vektlagt hans forklaring/opplysninger feilaktig. Kjæremotparten kan ikke se noen grunn for muntlige forhandlinger for lagmannsretten. Forutsetningen, når det er åpnet for adgang til muntlig forhandling også ved kjæremål til lagmannsretten, er at det skal skje rent unntaksvis. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger en så spesiell situasjon eller slike særlige grunner i denne saken som gjør at det bør besluttes muntlig forhandling. A fikk anledning til å forklare seg for namsretten, og hans forklaring er nærmere utdypet og presisert i kjæremålet for lagmannsretten.
Lagmannsretten er ellers kommet til samme resultat som namsretten og slutter seg i det vesentlige til dens begrunnelse og viser til denne som dekkende for lagmannsrettens syn. Lagmannsretten er enig med namsretten i at det må legges til grunn som mest sannsynlig at uttaket på kr 1.415.467,-, som ble benyttet til kjøp av bolig, var en endelig verdioverføring som skal tilordnes A som inntekt og ikke et lån. Uttaket skjedde i 1995 og A foretok seg frem til konkursåpningen 30. mai 1996 intet som kan tyde på at det var hans mening at det var et reelt låneforhold som var etablert, og det foreligger ingen lånedokumentasjon. At utbetalingen var bokført som lån i selskapets regnskaper kan i denne sammenheng ikke ha noen avgjørende betydning, noe som heller ikke er påberopt av kjærende part. As handlingsmønster for øvrig, som nærmere beskrevet av borevisor i hans rapport fra 23.september 1996, jf. særlig side 9 under konklusjon, underbygger at A har hatt en holdning til disponering av selskapets midler som er vel forenlig med uttak av et betydelig beløp til boligkjøp uten tilbakebetalingshensikt.
Lagmannsretten er således enig med namsretten i at det i dette tilfellet er sannsynliggjort et krav på skatt i den størrelsesorden namsretten har kommet frem til, selv om ligningsvedtak ikke er fattet. Det vises til uttalelser i Borgarting lagmannsretts kjennelse av 26. april 2000. Når det gjelder kravets størrelse viser lagmannsretten til namsrettens gjennomgang og begrunnelse. Det har ikke fremkommet noe for lagmannsretten som endrer vurderingen av dette.
Lagmannsretten er videre enig med namsretten i at det er sannsynliggjort en adferd fra As side som gir grunn til å frykte for at fullbyrdelsen av kravet vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort om arrest ikke tillates. Han har ikke utvist noen aktivitet for å gjøre opp sine skatteforpliktelser på tross av at det har vært økonomisk mulig for ham. Hans påstand om at han skal ha sendt selvangivelse til ligningskontoret fra USA for årene 1997-1999, men at ligningskontoret hevder ikke å ha mottatt dem finner lagmannsretten ikke troverdig. Hans tidligere høye forbruk i strid med kreditorenes interesser sannsynliggjør sammen med de øvrige momentene en adferd som gir grunn til å frykte for at fullbyrdelse av kravet vil bli vesentlig vanskeliggjort som arresten ikke opprettholdes.
Det er ikke overfor lagmannsretten frembudt eller dokumentert at det finnes andre formuesgoder det kan tas arrest i som vil gi tilstrekkelig sikkerhet.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves, og A må erstatte statens saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke foreligger omstendigheter som tilsier at det gjøres unntak for erstatningsplikten, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostningene fastsettes til kr 9.600,- i samsvar med den påstand som er nedlagt.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Oslo namsretts kjennelse stadfestes.
2. A betaler i saksomkostninger 9.600 - nitusensekshundre - kroner til staten v/kemneren i Oslo. I tillegg kommer rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.