LB-2001-1437

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom og kjennelse
Dato:	2002-03-04
Publisert:	LB-2001-01437
Stikkord:	Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01437 A/03.
Parter:	Sak 01-01437 A/03 Ankende part: Storebrand skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Tone Aarak). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Winther Christensen). Sak 01-01438 A/03 Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Winther Christensen). Motpart: Storebrand skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Tone Aarak). Sak 01-01439 A/03 Ankende part: Storebrand skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Tone Aarak). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Winther Christensen).
Forfatter:	Lagmann Ola Melheim, formann. Lagdommer Einar Kaspersen. Tingrettsdommer Rolf Ytrehus
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §176, §180, Lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse (1916) §10, Bilansvarslova (1961) §6, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Saken gjelder utmåling av erstatning etter trafikkulykke.

A er født den *.*. 1958. Han er gift og har en datter på 15 år. A er cand. mag. fra 1982 fra Universitetet i Oslo med fagkombinasjonen statsvitenskap mellomfag, samtidshistorie grunnfag og nordisk språk og litteratur grunnfag.

I perioden 1982 til 1985 var han skjønnlitterær forfatter og utga to bøker. Fra 1985 til 1987 arbeidet han som forfatter, journalist, redaktør, tekstforfatter og oversetter.

Den 17. november 1987 begynte han i forværelsetjenesten ved Veglaboratoriet i Vegdirektoratet. Han fikk fast stilling som førstekontorfullmektig i juni 1988. Det var knyttet saksbehandleroppgaver til denne stillingen.

Den 1. januar 1994 ble A midlertidig engasjert som konsulent i kvalitetssikringsprosjektet i Statens vegvesen. I perioden oktober 1994 til april 1995 gjennomgikk han kurs i kvalitetsledelse. Som et resultat av omorganiseringen i Vegdirektoratet ble A fra 1. oktober 1995 organisatorisk fast tilsatt som konsulent ved den nyopprettede Kvalitets-, trafikksikkerhets- og miljøstab. Han ble avlønnet i lønnstrinn 30.

A ble skadet ved en trafikkulykke ved påkjørsel bakfra den 6. juni 1996. Begge biler var forsikret i Storebrand Skadeforsikring AS (nedenfor delvis benevnt Storebrand). Storebrand har erkjent ansvar etter bilansvarsloven §6 jf skadeserstatningsloven §3-1. Det er enighet mellom partene om at ulykken har ført til 50 % medisinsk invaliditet, herav 35 % psykisk invaliditet og 15 % somatisk invaliditet. A er innvilget 100 % uførepensjon med virkning fra 1. oktober 1997.

Partene er ikke kommet til enighet om erstatningens størrelse. Ved stevning av 30. desember 1999 til Oslo byrett reiste A sak mot Storebrand med krav om erstatning.

Oslo byrett avsa den 22. februar 2001 dom med slik domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A menerstatning med kr 150.000 -ethundreogfemtitusen-.

2. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A erstatning for lidt inntektstap med kr 75.000 -søttifemtusen-.

3. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A erstatning for tap i fremtidig erverv med kr 260.000 -tohundreogsekstitusen-.

4. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A erstatning for tap ved fremtidige ekstrautgifter med kr 1.250.000 -enmilliontohundreogfemtitusen-.

5. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A erstatning for advokatutgifter med kr 67.576 -sekstisjutusenfemhundreogsøttiseks-.

6. Storebrand Skadeserstatning AS betaler til A erstatning for tap alderspensjon med kr 30.000 -trettitusen-.

7. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A erstatning under førerulykkesforsikring med kr 40.000 -førtitusen-.

8. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A erstatning for saksomkostninger med kr 334.064 -trehundreogtrettifiretusenogsekstifire-.

9. Storebrand Skadeforsikring AS dekker Oslo byretts utlegg til rettsoppnevnte sakkyndige.

Storebrand anket den 22. mars 2001 byrettens dom post 4, 5 og 8 til Borgarting lagmannsrett (ankesak 01-01437 A/03).

A anket den 23. mars 2001 byrettens dom post 2 og 3 til Borgarting lagmannsrett (ankesak 01-01438 A/03).

Storebrand fremsatte den 26. april 2001 aksessorisk motanke til Borgarting lagmannsrett (ankesak nr 01-01439 A/03).

Ankeforhandling for alle saker ble holdt i Oslo tinghus den 5. - 8. februar 2002. Storebrand møtte ved advokat Tone Aarak. A møtte sammen med sin prosessfullmektig advokat Steinar Winther Christensen og avga partsforklaring. Det ble avhørt 13 vitner, herav fire sakkyndige vitner, og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens dom og rettens bemerkninger nedenfor.

Storebrand Skadeforsikring AS har i det vesentlige anført:

A har krav på erstatning for fremtidige utgifter forårsaket av skaden, jf skadeserstatningsloven §3-1. Det er ikke enhver utgift som skal erstattes. Utgiftene skal være et supplement til de offentlige ytelser, og utgiftene må ligge innenfor det som er rimelig og nødvendig, jf Skolanddommen, Rt-1993-1547. Skadelidte har videre en plikt til å innrette seg etter de endrede forhold.

As fysiske og psykiske situasjon tilsier at det i dag ikke er så mye han kan utføre av arbeid i hus og hjem. Dette skyldes i stor grad psykisk stress i forbindelse med den pågående rettssak. Man må kunne forvente en vesentlig bedring av helsetilstanden når rettssaken er ferdig. Storebrand viser til As egen forklaring og til forklaring fra det sakkyndige vitnet overlege Robak.

Byretten har lagt til grunn at A har et gjennomsnittlig behov for 230 timers betalt hjelp til vedlikehold m.v. av hus og hjem hvert år frem til pensjonsalder. Dette utgjør seks ukeverk i året og ligger vesentlig over det A og hans ektefelle ville brukt til arbeid og vedlikehold av hjemmet dersom ulykken ikke hadde skjedd. To aktive mennesker i fullt arbeide har ikke mulighet til å bruke så mye tid på vedlikehold av hus og hage.

Man må videre se på arbeidsfordelingen mellom ektefellene. En lang rekke oppgaver i hus og hjem krever liten fysisk styrke. Det er ikke gitt at tidligere arbeidsfordeling skal opprettholdes. Her må A innrette seg etter de endrede forhold. Etter hvert som As helsesituasjon vil bedre seg vil han kunne utføre en rekke arbeidsoppgaver i hjemmet.

Storebrand har akseptert at det som følge av skaden er behov for gjennomsnittlig 30 timers betalt hjelp i året. Dette tilsvarer kr 10.000 pr år som allerede er utbetalt.

Storebrand er av den oppfatning at det ikke er grunnlag for å tilkjenne erstatning for utgifter til snemåking. Oppkjørslen er beskrevet som særdeles problematisk. Det er videre opplyst at det er umulig å bruke snefreser. I en slik situasjon ville man uansett leid folk til snemåking.

A har behov for behandling hos fysioterapeut og psykolog i noen tid fremover. Det er imidlertid ikke behov for to timer pr uke som A har krevet. Han har frem til nå heller ikke hatt behandling i en slik størrelsesorden. Man må videre kunne forvente at behovet vil være begrensete til en fireårsperiode. Storebrand har sagt seg villig til å dekke utgifter til behandling med kr 50.000 som et engangsbeløp.

Storebrand har utbetalt kr 90.000 i advokatutgifter til As tidligere advokat, advokat Helverschou. Regningen var opprinnelig på kr 210.576. Salæret ble nedsatt med 50.000 kroner til kr 157.576 etter behandling i Disiplinærutvalget i Den Norske Advokatforening. Storebrand er av den oppfatning at avkortingen referer seg til manglende styring fra advokat Helverschous side. Saken ble imidlertid i tillegg unødig vidløftiggjort av A. Dette avspeiles bl.a i det store krav som først ble fremsatt. Det tilsier at det ikke er grunnlag for å betale advokatutgifter ut over kr 90.000.

Saksomkostningene som ble tilkjent A i byretten er alt for høye. Til sammenligning hadde Storebrands advokat et salærkrav på kr 87.000. Salæret overskrider vesentlig det som var nødvendig for å få saken betryggende utført.

Byretten har lagt til grunn at A ville fortsatt å arbeide i det offentlige dersom ulykken ikke hadde inntruffet. Storebrand er enig i dette. Storebrand bestrider ikke at A var kvalifisert for en jobb som kvalitetssikrer i det private, men finner det ikke sannsynliggjort at han ville søkt en slik stilling.

As lønnsforhold var veldig spesielle. Han hadde fått saksbehandleroppgaver de siste årene selv om han var avlønnet i lønnstrinn 28. Etter store anstrengelser fra overordnede i 1995/96 fikk han opprykk til lønnstrinn 30. Det var en unaturlig lønnsplassering i forhold til andre, men han trivdes meget godt med arbeidsoppgavene og arbeidsmiljøet. Folk var stabile på arbeidsplassen.

A var inne i en prosess der man kjempet for lønnsopprykk for ham. På bakgrunn av hans gode skussmål og pågående lønnskamp var det ikke oppsiktsvekkende at A søkte andre jobber. Det er et kjent middel i en slik lønnskamp. A har gitt uttrykk for at søknadene var følere og at han egentlig ikke hadde tenkt å skifte jobb. Han fikk heller ikke tilbud om noen av disse jobbene.

A søkte kun arbeid som informasjonsmedarbeider. Det er ikke oppgitt noe om lønnsforholdene her. Det er påfallende at A ikke benyttet sine kontakter innenfor kvalitetssikring. Oddvar Hagen i Scanpower hadde i 1996 vært i kontakt med A og gitt uttrykk for at han kunne få jobb i Scanpower. Denne kontakten fulgte A ikke opp.

På skadetidspunktet hadde A vært ansatt i Vegdirektoratet i 8 år. Han var en svært dyktig saksbehandler. I perioden 82 til 87 hadde han jobbet dels som forfatter og dels som journalist. Han var veldig ambisiøs i faglig henseende, men synes verken karrieremessig eller økonomisk ambisiøs. Storebrand er av den oppfatning at As personlighetstype tilsier at han ville ha fortsatt å arbeide der han var eller på et lignende sted. Han ønsket kontroll over egen arbeidssituasjon.

Byretten har ved vurderingen av det fremtidige inntektstapet lagt til grunn at A ville ha oppnådd lønnstrinn 50. Byretten har videre tilkjent A kr 100.000 i tapte forfatterinntekter. Storebrand er av den oppfatning at det ikke er grunnlag for å tilkjenne erstatning for tapte forfatterinntekter. Det er overhode ikke sannsynliggjort at A ville fått slike inntekter.

Storebrand er enig med byretten i at det ikke er sannsynlig at A ville få høyere lønn enn lønnstrinn 50. Storebrand aksepterer imidlertid det tilkjente beløp. Det tilkjente beløpet er større enn lønnstrinn 50 skulle tilsi, grunnet forfatterinntektene. Storebrand er derfor av den oppfatning at beløpet også omfatter en eventuell høyere lønnsplassering, jf As subsidiære anførsel.

Storebrand frafaller den aksessoriske motanken.

Storebrand Skadeforsikring AS har lagt ned slik påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes for krav om erstatning for tap ved fremtidige ekstrautgifter, mot å erstatte A kr 50.000 i behandlingsutgifter.

2. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes for krav om erstatning for advokatutgifter.

3. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A erstatning for saksomkostninger for byrett fastsatt etter rettens skjønn.

4. For de øvrige poster stadfestes Oslo byretts dom av 22.02.01.

5. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra 14 -fjorten- dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

A har i det vesentlige anført:

A har som følge av ulykken fått en posttraumatisk stresslidelse med personlighetsforandring. Han har en sammensatt skade som i alt utgjør 50 % varig medisinsk invaliditet. Han klarer å utføre de helt enkle ting. Annet er det stort sett ikke plass til. Plagene har vart i fem år. De har vært stort sett stabile i denne perioden. Lagmannsretten må legge til grunn at det dessverre vil forholde seg slik også i fremtiden.

A var i 1996 en flink, ærgjerrig person, som trivdes med sitt arbeid som kvalitetssikrer i Vegdirektoratet. Han var flink til å uttrykke seg skriftlig, og var en kjemperessurs for sin arbeidsplass. Lønnsforholdene var imidlertid uholdbare. Han tjente vesentlig mindre enn sine kolleger og det hans realkompetanse tilsa.

A var inne i en lønnskamp da han ble skadet. Selv om han håpet på et løft, visste han at det ikke ville bli noe stort løft. Lønnsstigen i Vegdirektoratet var bundet opp av ansiennitet og en formellkompetanse A ikke har. A hadde av denne grunn begynt å orientere seg mot annen jobb fortrinnsvis i det private. Forut for ulykken hadde A søkt tre stillinger. Da ulykken inntraff, kom han fra annen gangs intervju til en av disse.

Det er overveiende sannsynlig at A ville fått en jobb i det private i løpet av noen tid. Han hadde meget solid kompetanse og erfaring som kvalitetssikrer. Det var høykonjunktur i bransjen og kamp om denne type arbeidskraft. A hadde således fått signaler fra Hagen i Scanpower om at han kunne få jobb hos dem dersom han var interessert. A er av den oppfatning at han i alle fall ville gått over til jobb i det private innen 1. januar 1998.

I det private ville A fått vesentlig bedre lønnsbetingelser. Det er i så henseende naturlig å ta utgangspunkt i lønnsstatistikken til Norske Sivilingeniørers Forening, da de fleste kvalitetssikrere hadde ingeniørbakgrunn. A krever dekket tapt arbeidsfortjeneste ut fra en lønn på kr 450.000 i 1998 - 2000 og kr 500.000 i de følgende år. Skjæringspunktet mellom lidt og fremtidig tap settes til 1. januar 2002. Lidt inntektstap vil etter dette utgjøre kr 950.000. Tapet i fremtidig erverv vil utgjøre kr 2.250.000.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at A ikke ville gått over til jobb i det private, anføres det subsidiært at As attraksjonsverdi var så stor at han hadde forhandlet seg frem til en bedre lønn enn lønnstrinn 50.

A bor i et gammelt hus som har vært i familiens eie siden 1923. Huset har høye fasader, og er vesentlig tyngre å vedlikeholde enn moderne hus. I den tid A har eiet huset har han lagt ned mye arbeid i vedlikehold og restaurering. Han har etter hvert tilegnet seg gode kunnskaper bl.a innen snekker- og murerfaget.

Det er fremlagt to uavhengige rapporter fra sakkyndige som konkluderer med at det årlige gjennomsnittlige vedlikeholdsbehovet utgjør om lag 300 timer. Grunnet skaden har ikke A mulighet til å utføre dette arbeidet selv. Timeprisen A må betale for å få utført arbeidet utgjør ca kr 300 pluss mva. Dette kreves dekket av Storebrand.

Storebrand har ikke anført at A har plikt til å fraflytte eiendommen. Det foreligger ingen mulighet til å tilpasse seg. Har man godkjent at A skal bo på eiendommen, må man akseptere vanlig vedlikehold.

Det er en meget bratt oppkjørsel på ca 40 meter til huset. Utenfor huset er det en stor gårdsplass. Dette krever mye snemåking om vinteren. Før ulykken tok A hånd om dette selv. Nå er ikke det lenger mulig. A har satt arbeidet med veien bort til Vaktmesterkompaniet. Gårdsplassen har familien greid å måke selv. Utgifter til snemåking er 16.740 pr år. Denne utgiftspost kreves dekket av Storebrand.

A har som følge av ulykken hatt behov for medisinsk behandling. Han har gått til fysioterapeut og psykolog Lien. Behandlingen har vært nødvendig for å kunne opprettholde et noenlunde funksjonsnivå. Det er overveiende sannsynlig at dette behovet vil bestå i mange, mange år. Selv når saken er ute av verden, vil han ha de samme plager som i dag.

A krever dekket 75 behandlinger á kr 300 pr time i 15 år. Dette er en nødvendig og rimelig utgift for at A skal få beholde og leve det livet han har i dag. Lagmannsretten kan ikke legge til grunn at A ikke har behov for slik behandling ut over fire til fem år. Det er det ingen bevismessig dekning for, og retten kan ikke begrense behandlingstiden ut fra et håp om bedring.

Samlet sett utgjør de faktiske fremtidige utgifter et vesentlig høyere beløp enn det byretten har kommet til. A aksepterer imidlertid byrettens dom på dette punkt.

Byretten har tilkjent A kr 67.000 til dekning av den resterende del av utgiftene til advokat Helverschou. Denne post må stadfestes. A er uenig i disiplinærnemndas vedtak om å redusere salæret med kr 50.000. Det foreligger detaljerte timelister, det er en krevende sak og det var en krevende klient. Med det fradraget som er gjort, må det resterende i alle fall ligge innenfor det som er rimelig og nødvendig.

Byrettens saksomkostningsavgjørelse må også stadfestes. Salæret er høyt, men det er basert på timelister. Saken var spesielt arbeidskrevende, også fordi A har de skader han har som følge av ulykken.

A har lagt ned slik påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale A erstatning for lidt inntektstap for årene 1998-2001 begrenset oppad til kr 950.000.

2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale til A erstatning for tap i fremtidig erverv begrenset oppad til kr 2.250.000,-.

3. For øvrig stadfestes byrettens dom.

4. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Fremtidige utgifter

På bakgrunn av spesialisterklæringer og vitneforklaringer fra overlege Ole Herman Robak og professor Ola H. Skjeldal legger lagmannsretten til grunn at A som følge av ulykken har et muskelspenningssyndrom samt at han lider av en posttraumatisk stresslidelse med tilpasningsforstyrrelse. Han har økt trettbarhet og konsentrasjonsvansker. I professor Skjeldals erklæring av 21. januar 2002 er det uttalt:

Det er viktig å presisere at A med disse nevrologiske plagene vil være hemmet av arbeidsoppgaver som skal utføres innen en viss tidsperiode og han vil erfaringsmessig også være hemmet når det gjelder å utføre såkalt statisk muskelbelastning, dvs arbeid hvor han må holde samme muskelspenning ved like i lang tid. Erfaringsmessig vil disse pasientene også ha problemer med å utføre hardt fysisk arbeid. A nevner for eksempel måking av snø og etter mitt syn er bl.a dette en arbeidsaktivitet som nok vil provosere frem smerteplagene hans enda mer. Også andre former for mer hardt fysisk arbeid som krever styrke fra store deler av overarms- og skulderbuemuskulaturen vil ha provoserende virkning for de plagene som A har.

I overlege Robaks erklæring av 17. juli 2000 er det uttalt bl.a.:

A har beskrevet en svær grad av handlingslammelse, knyttet til problemer med enhver ny initiering og med sterkt svekket konsentrasjonsevne. Hans beskrivelse av tapt evne til automatisk handling må tillegges stor vekt. Han evner å gjennomføre visse ting, men som regel bare ved å gjøre en detaljert kognitiv innsats, tung og tidkrevende. Hvis han anstrenger seg mer enn det han har kapasitet til, får han hodepine og en svær grad av tretthet.

I sin forklaring for lagmannsretten ga overlege Robak uttrykk for at A ikke var blitt bedre i den senere tid. Hans inntrykk var at A heller var blitt verre, noe man måtte forvente som følge av denne saken.

På bakgrunn av bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at As evne til å utføre arbeid i hjemmet er sterkt redusert som følge av ulykken. Retten legger til grunn at han i dag kan utføre enklere arbeidsoppgaver som verken krever stor konsentrasjon eller gir fysiske belastninger av betydning. Arbeidsoppgaver som snekring, maling av tak og vegger m.v. og tyngre snemåking kan han ikke utføre.

Av den medisinske invaliditet på 50 % er 35 % psykisk invaliditet. Lagmannsretten har forstått det slik at den psykiske del i førte rekke er en reaksjon på ikke lenger å kunne mestre og ta ansvar for sitt liv og utvikling. Tvisten mot Storebrand har utvilsom vært en stor belastning for A og har sannsynligvis forsterket hans plager. Dette synes å være såvel As egen oppfatning som de sakkyndige vitners vurdering. Det er på den bakgrunn grunn til å forvente en viss bedring i As totalsituasjon når tvisten blir endelig avgjort. As prognose er imidlertid høyst usikker.

Partene er enige om at A som følge av ulykken vil ha behov for behandling og for å kjøpe tjenester til vedlikehold m.v. av hus og eiendom. De er imidlertid sterkt uenige om omfanget både i tid og penger.

Lagmannsretten tar ved sin vurdering utgangspunkt i at A skal ha erstattet rimelige og nødvendige utgifter som er forårsaket av ulykken. Dette innebærer dekning av utgifter til arbeidshjelp til et forsvarlig vedlikehold av hus og hjem på det nivå som A selv antas å ville ha lagt seg på dersom han ikke var blitt skadet. I forhold til det totalte vedlikeholdsansvar må man også ta hensyn til ektefellens medansvar. Ved denne vurdering legger retten til grunn at både A og hans ektefelle ville ha vært i fullt arbeid, og at de således ikke ville hatt ubegrenset av tid til vedlikehold av eiendommen. Man må også ta hensyn til at en skadelidt har tilpasningsplikt, jf Rt-1993-1547 og juridisk litteratur.

På bakgrunn av bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at huset er gammelt og tungvint, og at det derfor krever mer arbeid enn en moderne bolig. Lagmannsretten legger til grunn at A kan utføre en rekke mer rutinemessige arbeidsoppgaver som ikke krever spesiell fysisk styrke eller planlegging. Retten legger videre til grunn at han også vil makte mer enkeltstående vedlikeholdsoppgaver så lenge de ikke medfører særlige fysiske belastninger eller går over særlig tid. Mer arbeidsbelastende og tidkrevende oppgaver, som ikke kan utføres av ektefellen under hennes andel, må han imidlertid få hjelp til av andre mot betaling.

Det fører en ca 40 meter lang vei opp til boligen. Den må holdes fri for sne om vinteren. De sakkyndige medisinske vitner har gitt uttrykk for at dette er et arbeid A ikke vil mestre. Lagmannsretten legger til grunner at A ikke lenger kan måke for hånd, men tar ikke stilling til om den beste løsning for fremtiden er kjøp av måketjenester, egnet snefreser/traktor eller varmekabler.

Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke mulig å sette opp et nøyaktig regnestykke over hvor mye arbeidshjelp A har behov for å kjøpe. Et anslag som anført på ca 300 timer i året, utgjør ca to måneders arbeid (basert på fem-dagers uke). Dette ligger klart over det fulltidsarbeidende bruker til eget vedlikehold av hus og eiendom. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at A uten ulykken ville brukt tilnærmelsesvis så mye egen tid på hus og eiendom. Etter ulykken er det fortsatt en del arbeid han kan utføre. Noe må også forutsettes utført av ektefellen. Lagmannsretten setter behovet for kjøp av tjenester til kompensasjon for As egen udyktighet skjønnsmessig til 100 timer pr år. Prisen på tjenestene vil variere avhengig av type arbeid og arbeidskraft.

For så vidt angår utgifter til behandling, har A gått ca en gang pr uke til fysioterapeut/psykolog Lien. Lagmannsretten legger til grunn at A vil ha behov for tilsvarende behandling i flere år fremover. Det er usikkert hvor lenge han vil ha behov for behandling. Lagmannsretten finner ikke sannsynliggjort at det er behov for slik behandling i 15 år, slik A har hevdet. Etter en helhetsvurdering legger lagmannsretten til grunn at behovet vil være til stede i 8 år fremover.

Etter en skjønnsmessig helhetsvurdering setter lagmannsretten de samlede fremtidige utgifter til kr 500.000. I tillegg kommer skatteulempe på 25 %. Storebrand dømmes således til å betale A erstatning for fremtidige utgifter med kr 625.000.

Lagmannsretten har foretatt en bruttoberegning, dvs at tidligere utbetalt beløp fra Storebrand ikke er trukket fra. Retten forutsetter at partene selv foretar beregningen av hvilket tilleggsbeløp som skal utbetales.

Lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv

Når det gjelder spørsmålet om As inntektstap, tar dette utgangspunkt i at han arbeidet som konsulent i Kvalites- trafikksikkerhets- og miljøstab i Vegdirektoratet da han ble skadet. På bakgrunn av vitneforklaringer fra Ingar Tenold og Harald Skuggedal legger lagmannsretten til grunn at A var dyktig og arbeidssom, og at han utførte arbeidet som kvalitetssikrer meget tilfredsstillende. På bakgrunn av vitneforklaringer legger lagmannsretten til grunn at A med sin bakgrunn og erfaring ville vært aktuell som kvalitetssikrer også i det private. Retten legger til grunn at det i årene fra 1996 og fremover var stor etterspørsel etter kvalitetssikrere i det private næringsliv. Lagmannsretten finner sannsynliggjort at A ville ha fått en jobb som kvalitetssikrer i det private næringsliv om han hadde søkt slik arbeid.

Lagmannsretten er imidlertid i tvil om A ville søkt jobb som kvalitetssikrer i det private dersom han ikke hadde blitt utsatt for ulykken. A var avlønnet i lønnstrinn 30 på ulykkestidspunktet. Lagmannsretten legger til grunn at denne avlønning var vesentlig lavere enn As erfaring og arbeidsoppgaver tilsa. Den var også vesentlig dårligere enn hans kolleger innen kvalitetssikringsprosjektet. Hans overordnede hadde anbefalt en lønnsplassering i lønnstrinn 39. Etter det som er opplyst om lønnsnivået for kvalitetssikrere i det private, legger retten til grunn at avlønning i lønnstrinn 39 ikke ville utjevne lønnsforskjellen mellom As lønn og kvalitetssikrere i det private. En slik lønn ville heller ikke ha utjevnet forskjellen i lønn mellom A og hans arbeidskolleger. På bakgrunn av vitneforklaringer fra bl.a. Magne Amundsen legger lagmannsretten til grunn at lønnsnivået i tilsvarende privat stilling lå ca kr 100.000 høyere enn i det offentlige. Lagmannsretten legger videre til grunn at A var misfornøyd med avlønningen.

Det er ikke uvanlig at ansatte i offentlig sektor er misfornøyd med lønnen sammenlignet med det private. Til tross for dette forblir et meget stort antall ansatte i offentlig sektor. Lønnsforskjellen i seg selv tilsier således ikke nødvendigvis at A ville ha søkt seg over til det private. Det er imidlertid et moment som trekker i den retning.

Før ulykkestidspunktet hadde A søkt stilling som informasjonskonsulent i Norges Standardiseringsforbund, redaksjonssekretær i Kunnskapsforlaget og som informasjonsleder/rådgiver i Statens Vegvesen, Akershus. Det er ikke oppgitt hvilken avlønning stillingene hadde. Retten legger til grunn at A ville oppnådd et vesentlig lønnsløft dersom han hadde fått en av stillingene.

A hadde ikke søkt stilling som kvalitetsleder/kvalitetssikrer. Han hadde heller ikke tatt i mot invitasjonen fra Hagen i Scanpower om mulig arbeid i Scanpower. Dette kan ha sammenheng med at A tross alt fant arbeidet i Vegdirektoratet så interessant at han først ville avvente de interne lønnsforhandlingene. Det kan imidlertid også henge sammen med at han ikke ønsket kvalitetssikringsjobb i det private.

Lagmannsretten sitter etter bevisførselen med inntrykk av A som en person som forut for ulykken var initiativrik, dyktig og arbeidssom og som faglig trivdes med de utfordringene han etter hvert fikk i Vegdirektoratet. Hans yrkesmessige karriere forut for ulykken vitner ikke om en person som var spesielt opptatt av karriere eller lønn.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten det mer sannsynlig at A ville blitt værende i Vegdirektoratet enn at han ville ha søkt arbeid som kvalitetssikrer i det private dersom ulykken ikke hadde inntrådt.

Lagmannsretten er på den annen side av den oppfatning at det er sannsynlig at A innen rimelig tid ville ha forhandlet seg frem til en bedre avlønning i Vegdirektoratet om ulykken ikke hadde inntruffet. Lagmannsretten viser til at A var en dyktig saksbehandler med et initiativ og engasjement utenom det vanlige. A hadde søkt andre stillinger, og lagmannsretten er av den oppfatning at han med sin faglige og yrkesmessige bakgrunn ville ha reelle muligheter til å få en annen stilling innen rimelig tid i det offentlige. Arbeidsgiver var kjent med at A hadde søkt andre stillinger, og retten finner det sannsynlig at arbeidsgiver ville møte dette ved å tilby bedre betingelser.

Lagmannsretten legger til grunn at A ville fått bedret sine lønnsbetingelser innen 1. januar 1998. Det er ikke mulig å si med sikkerhet hvilken lønn A ville fått. Det fremgår av byrettens dom at andre kolleger var avlønnet i lønnstrinn 38 - 54. Lagmannsretten finner etter en helhetsvurdering å legge til grunn at A ville fått en avlønning på kr 350.000 fra 1998 til 1. januar 2002 med en lønnsøkning til kr 400.000 fra dette tidspunkt. Partene er enige om at skjæringstidpunktet mellom lidt og fremtidig tap settes til 1. januar 2002.

Lagmannsretten finner ikke sannsynliggjort at A ville hatt næringsinntekt som forfatter. Retten viser til at A ikke hadde tjent penger på sine tidligere bøker. Det er ikke ført bevis for at dette ville ha stillet seg annerledes med den planlagte biografien om Andreas Faye.

Det er ikke fremlagt beregninger for lidt tap og fremtidig tap ut fra en avlønning på kr 350.000 stigende til kr 400.000. Lagmannsretten har med utgangspunkt i de av partene fremlagte hjelpedokumenter, ved hjelp av beregningsprogrammet Jussystemer AS, beregnet lidt tap til 427.973. Partene var under ankeforhandlingen enige om at det fra beregnet tap skulle trekkes kr 100.000 grunnet en uriktig forutsetning. Dette er videreført i den nye beregning, slik at lidt inntektstap settes til kr 327.973. Tap i fremtidig inntekt er beregnet til kr 1.362.013. Det er da tatt hensyn til en skatteulempe på 25 %.

Storebrand dømmes etter dette til å betale A erstatning for lidt inntektstap med kr 327.973 og erstatning for tap i fremtidig inntekt med kr 1.362.013.

Lagmannsretten har foretatt en bruttoberegning, dvs at tidligere utbetalt beløp fra Storebrand ikke er trukket fra. Det er heller ikke tatt hensyn til utbetalte beløp ved renteberegningen. Retten forutsetter at partene selv foretar den nærmere utregning av hvilket tilleggsbeløp som skal utbetales.

Advokatutgifter

Byretten har tilkjent A erstatning for advokatutgifter til advokat Helverschou med kr 67.576. Lagmannsrettens flertall, dommerne Ytrehus og Kaspersen, er enig med byretten og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse. Flertallet føyer til at salæret er redusert med kr 50.000 etter vedtak i disiplinærnemnden. Manglende styring og mulig vidløftiggjøring anses hensyntatt ved denne nedkorting. Det resterende salær anses nødvendig frem til skifte av advokat sett hen til skadelidte og sakens omfang. Byrettens dom blir å stadfeste på dette punkt.

Lagmannsrettens mindretall, lagmann Melheim, finner som disiplinærutvalget og disiplinærnemnden at de krav som A opprinnelig fremmet var sterkt vanskeliggjort og overdimensjonert i relasjon til hva som var mulig å oppnå. Det vises her blant annet til at det opprinnelige krav var på over ni millioner kroner. Det synes å være på det rene at A selv har erkjent eller i hvert fall vært klar over situasjonen. Det vises til disiplinærutvalgets beslutning av 24 februar 2000 punkt 5 nest siste avsnitt. Mindretallet tolker beslutningen derhen at den reduksjon som er foretatt i advokat Helverschous salær alene skyldes den manglende styring av saksforberedelsen som kan tilbakeføres til prosessfullmektigen. Man har således ikke foretatt noen reduksjon pga den vidløftiggjøring som kan tilbakeføres til As aktiviteter. Mindretallet kan ikke se at As aktivitet står i et slikt årsaksforhold til skaden at Storebrand må dekke ekstrautgiften som gjelder salær. Mindretallet finner at det av Storebrand erkjente og utbetalte beløp dekker det som antas rimelig og nødvendig før stevning ble tatt ut.

Saksomkostninger

Storebrands anke, sak nr 01-01437 A/03, har etter dette ikke vært forgjeves i det lagmannsretten har redusert erstatningsbeløpet. Etter flertallets syn på anken, blir ansvaret for saksomkostningene å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Dette gjelder selv om anken over saksomkostningene i byretten, slik det vil fremkomme nedenfor, fører frem. Flertallet viser til Rt-1997-288 og Scei, Tvistemålsloven s 603.

A har for lagmannsretten krevet byrettens dom vedrørende fremtidige utgifter stadfestet. Påstanden i stevningen var erstatning begrenset oppad til et bestemt maksimumsbeløp. Flertallet er av den oppfatning at As påstand for lagmannsretten må forstås dithen at han fortsatt krever beløpet fastsatt etter rettens skjønn, men nå med byrettens erstatningsutmåling som maksimalbeløp. Han har fått fullt ut medhold i sitt krav, selv om retten har gått vesentlig under angitt maksimalgrense. Tvistemålsloven §172 annet ledd er vurdert men kommer ikke til anvendelse. Storebrand pålegges etter dette å betale As saksomkostninger for lagmannsretten.

Etter mindretallets vurdering av Storebrands anke over advokatutgiftene, vil saksomkostningene for byretten bli å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174.

Advokat Winther Christensen har fremlag en omkostningsoppgave for denne saken på kr 186.471 inkludert mva, herav salær kr 142.600 inkludert mva (kr 115.000 uten mva). Advokat Aarak er kjent med omkostningsoppgaven og har anført at den i vesentlig grad overstiger det som kan anses som rimelig og nødvendig.

Flertallet er av den oppfatning at salæret overstiger det som er nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176. Flertallet viser til at saken for lagmannsretten bevismessig i det alt vesentlige sto i samme stilling som for byretten. Advokat Winther Christensen kunne således i stor utstrekning benytte det arbeid som ble lagt ned i forbindelse med byrettsbehandlingen. Flertallet finner derfor å redusere nettosalæret (salæret før beregning av mva) med kr 40.000. Tilkjent nettosalær utgjør etter dette kr 75.000,-. Det tilsvarer noe over syv arbeidsdager. Ankeforhandlingen for begge ankene gikk over fire dager. Motparten har krevet dekket salær med kr 38.000.

Advokat Winther Christensen har oppgitt at utgifter til samtlige vitner bortsett fra Lisbeth Grosvold hører inn under Storebrands anke. Det medfører ikke riktighet. Vitnene Per L. Berge, Oddvar Hagen og Magne Amundsen gjelder As anke. Utgiftene til disse vitnene, samlet kr 12.376, skal således ikke medtas som saksomkostninger forbundet med Storebrands anke. De øvrige utgifter som er ført opp under denne anke har flertallet ingen bemerkninger til.

Samlede saksomkostninger for denne anken settes etter dette til kr 124.495 inkludert mva.

As anke, sak nr 01-01438 A/03, har etter den samlede lagmannsretts vurdering ført frem og Storebrand pålegges å betale As saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Tvistemålsloven §172 annet ledd er vurdert men finnes ikke anvendelig. Advokat Winther Christensen har fremlagt omkostningsoppgave for denne saken på kr 255.990 inkludert mva, herav salær kr 142.600 inkludert mva. Advokat Aarak er kjent med omkostningsoppgaven og har anført at den overstiger det som kan anses for rimelig og nødvendig.

Lagmannsretten finner at salæret overstiger det som er nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176. På bakgrunn av byrettens dom var det naturlig for prosessfullmektigen å underbygge anførselen om at A var kvalifisert for arbeid som kvalitetssikrer i det private. I det alt vesentlige sto imidlertid saken i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. Advokat Winther Christensen kunne således i stor utstrekning nyte godt av det arbeid som der var nedlagt. Lagmannsretten finner å redusere nettosalæret med kr 20.000. Tilkjent nettosalær (salær uten mva) utgjør etter dette kr 95.000. Ankeforhandling for begge ankene gikk over fire dager. Motparten har krevet dekket salær med kr 38.000.

A har videre krevet dekket kr 113.390 for utgifter til det sakkyndige vitnet Lisbeth Grosvold. Lagmannsretten er av den oppfatning at denne bevisføring kun i meget begrenset utstrekning hadde betydning for saken. I det vesentlige anses denne bevisførsel som en unødvendig vidløftiggjøring av saken. Etter rettens vurdering fremsto ikke dette annerledes da Grosvold ble engasjert. Prosessfullmektigen skulle uansett satt klarere og snevrere rammer for hennes oppdrag, jf prinsippet i vitnegodtgjørelsesloven §10 annet ledd (selv om denne bestemmelse formelt ikke angår sivile saker). Det arbeid som var nedlagt ligger etter rettens vurdering vesentlig over det som var nødvendig for å få saken betryggende utført. Den øvrige vitneføring på dette punkt var langt på vei tilstrekkelig til å underbygge anførslene. Lagmannsretten finner å redusere denne omkostningen med kr 100.000.

Lagmannsretten finner etter omstendighetene å ta med utgiftene til vitnene Berge, Hagen og Amundsen, totalt kr 12.376, i denne sak idet retten legger til grunn at disse feilaktig var oppført under Storebrands anke, jf ovenfor.

Samlede saksomkostninger for denne anken settes etter dette til kr 143.566. I tillegg kommer rettsgebyr kr 16.375.

Storebrand har trukket sin aksessoriske motanke, sak nr 01-01439 A/03. Ankesaken blir etter det å heve. Advokat Winther Christensen har ikke krevet saksomkostninger i anledning denne anken. Lagmannsretten legger til grunn at motanken ikke har medført ekstra omkostninger.

A ble tilkjent saksomkostninger for byretten med kr 334.064, herav salær kr 315.000. Storebrand har protestert mot omkostningskravet som de finner å være vesentlig for høyt. Lagmannsretten er av den oppfatning at salæret overstiger det som var nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Lagmannsretten viser til at advokat Winther Christensen overtok som prosessfullmektig rett før stevning. Det var da nedlagt et omfattende arbeid av advokat Helverschou, som advokat Winther Christensen måtte kunne dra nytte av. Selv om A var en arbeidskrevende klient, plikter advokaten å styre utviklingen og omfanget av saken. Etter en samlet vurdering settes salæret for byretten ned med kr 50.000 til kr 265.000. Lagmannsretten har ingen bemerkninger til øvrige omkostninger. Saksomkostningene for byretten settes etter dette til kr 284.064.

Dommen er enstemmig der ikke annen fremgår. Kjennelsen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale A erstatning for tap ved fremtidige utgifter med 625.000 - sekshundreogtjuefemtusen - kroner.

2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale A erstatning for lidt inntektstap for 1998, 1999, 2000 og 2001 med 327.973 - trehundreogtjuesjutusennihundreogsyttitre - kroner.

3. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale A erstatning for tap i fremtidig erverv med 1.369.013 - enmilliontrehundreogsekstinitusenogtretten - kroner.

4. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale As saksomkostninger for byretten med 284.064 - tohundreogåttifiretusenogsekstifire - kroner

5. For øvrig stadfestes byrettens dom.

6. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale As saksomkostninger for lagmannsretten med 124.495 - ethundreogtjuefiretusenfirehundreognittifem - kroner - for sak nr 01-01437 A/01 og 143.566 - ethundreogførtitretusenfemhundreogsekstiseks - kroner - for sak nr 01-01438 A/01. I tillegg kommer rettsgebyr 16.375 - sekstentusentrehundreogsyttifem - kroner. Samlede omkostninger utgjør 284.436 - tohundreogåttifiretusenfirehundreogtrettiseks - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.

7. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.

Slutning i kjennelse:

Ankesak 01-01439 A/03 heves.