LB-2001-1593

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-04-05
Publisert:	LB-2001-01593
Stikkord:	Utlendingsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 00-9053 A/92 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01593 A/03.
Parter:	Ankesak nr. 01-01593 A/03: Ankende part: Staten v/Utlendingsnemnda (Prosessfullmektig: Advokat Thomas Nordby). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan M. Birkeland). Ankesak nr. 01-01594 A/03 (motanke): Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan M. Birkeland). Ankemotpart: Staten v/Utlendingsnemnda (Prosessfullmektig: Advokat Thomas Nordby).
Forfatter:	Lagdommer Dag Stousland, formann. Lagdommer Vincent Galtung. Ekstraordinær lagdommer Johannes Smit
Lovhenvisninger:	Utlendingsloven (1988) §15, §30, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §179, §180, §482, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §16, §17, §29, EMK (1999)

Saken gjelder tvist om gyldigheten av to vedtak etter utlendingsloven. Vedtakene gjelder henholdsvis utvisning og avslag på søknad om asyl.

A er født *.*. 1971 i Iran. Han forlot hjemlandet i 1987, etter det opplyste for å unngå å bli innkalt til tjeneste i krigen mellom Iran og Irak. Via Tyrkia kom A til Norge i april 1988, 17 år gammel. Hans foreldre og to søstre var ankommet Norge noe tidligere. A fikk ikke innvilget sin søknad om asyl, men fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. I 1993 fikk han bosettingstillatelse.

Ved Oslo byretts dom av 11. januar 1993 ble A domfelt for blant annet helerier. Straffen ble satt til 120 dagers betinget fengsel. Ved daværende Eidsivating lagmannsretts dom av 24. mai 1995 ble A domfelt på nytt, for grovt ran - samt et tyveri i tilknytning til ranet. Straffen ble, som fellesstraff med den tidligere betingete dom, satt til tre års fengsel. Ranet fant sted i oktober 1994. A ble pågrepet samme dag, og satt deretter varetektsfengslet frem til pådømmelsen, hvoretter han gikk over på soning. Han ble løslatt i oktober 1996.

Under fengselsoppholdet lot A, som var muslim, seg døpe. Konverteringen til kristendommen fant sted i mars 1995, under en seremoni i fengselet.

Ved Utlendingsdirektoratets vedtak av 8. november 1996 ble A besluttet utvist, i medhold av utlendingsloven §30 annet ledd bokstav b. Det ble gitt varig innreiseforbud, jf lovens §29 tredje ledd. I forbindelse med utvisningssaken opplyste A ikke om at han hadde konvertert.

A klaget over vedtaket. Justisdepartementet traffødt xx.xx.1998 avgjørelse i klagesaken. Utvisningen - og det varige innreiseforbudet - ble opprettholdt. Heller ikke i forbindelse med klagebehandlingen opplyste A at han hadde konvertert.

Kort etter, 13. februar 1998, fremsatte A begjæring om midlertidig forføyning overfor Oslo namsrett, for å hindre uttransportering til Iran. Ved namsrettens kjennelse av samme dag ble begjæringen ikke tatt til følge.

A fremsatte deretter, 17. februar 1998, ny søknad om asyl. Det ble nå opplyst at A hadde konvertert til kristendommen. Ved Utlendingsdirektoratets vedtak av 18. oktober 1999 ble også den nye asylsøknaden avslått. Det ble heller ikke funnet grunnlag for å innvilge oppholds- eller arbeidstillatelse. Etter klage kom Justisdepartementet til samme resultat, i vedtak av 4. oktober 2000. Både Utlendingsdirektoratet og departementet uttalte at utlendingsloven §15 - som gjelder vern mot forfølgelse - ikke var til hinder for retur til Iran.

Det heter i departementets vedtak blant annet:

Departementet vil bemerke at man følger nøye med i situasjonen for religiøse minoriteter i Iran, herunder konvertitter. Det finnes flere tusen konvertitter i Iran, og mange av disse er medlem av aktive kirkesamfunn. Det er ikke holdepunkter for å anta at klageren vil være spesielt utsatt ved retur til hjemlandet. Klagerens sak er for øvrig sammenlignbar med flere andre saker hvor iranske straffedømte, om også konverterte under soning, ble utvist. ...

Mens klagen i asylsaken var til behandling i Justisdepartementet inngikk A - sommeren 2000 - ekteskap, i Norge. Også ektefellen, som er norsk statsborger, er av iransk opprinnelse og har konvertert til kristendommen.

Ved stevning av 20. oktober 2000 til Oslo byrett (nå Oslo tingrett) reiste A søksmål om gyldigheten av både utvisningsvedtaket og avslaget på asylsøknaden. Det ble samtidig begjært ny midlertidig forføyning, med krav om at A kunne oppholde seg i Norge inntil rettskraftig dom forelå.

Søksmålet og begjæringen om midlertidig forføyning ble avgjort samlet, ved Oslo byretts dom og kjennelse av 5. februar 2001. Dommen har slik domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes i søksmålet vedrørende asylvedtaket av 04.10.00.

2. Utvisningsvedtaket av 22.01.98 kjennes ugyldig.

3. Hver av partene bærer egne omkostninger.

Videre ble det avsagt kjennelse der As begjæring om midlertidig forføyning ble tatt til følge.

For så vidt gjaldt utvisningsvedtaket, la byretten til grunn at utvisning ville være et uforholdsmessig tiltak, jf utlendingsloven §30 tredje ledd.

Staten v/Utlendingsnemnda fremsatte felles anke- og kjæremålserklæring, mot henholdsvis dommen og kjennelsen. I kjæremålssaken avsa lagmannsretten 31. mai 2001 kjennelse om at A kan oppholde seg i Norge inntil lagmannsrettens dom foreligger. Kjennelsen var i samsvar med statens påstand.

Statens anke gjelder domsslutningens punkt 2, dvs avgjørelsen av utvisningsspørsmålet.

A har fremsatt motanke for så vidt gjelder domsslutningens punkt 1, dvs avgjørelsen av asylspørsmålet.

Etter det opplyste venter A og hans ektefelle nå barn, i august/september 2002.

For øvrig har As far, samt As yngre søster, i februar 2002 fått oppholdstillatelse i Norge på nytt, etter at de - sammen med As mor - returnerte til Iran i 1998. Foreldrene er etter det opplyste nå skilt. As eldre søster har bodd i Norge hele tiden, dvs fra 1987-88, og er nå norsk statsborger.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo 13. til 15. mars 2002. A møtte og avga forklaring. For staten v/Utlendingsnemnda - som har overtatt Justisdepartementets rolle som klageorgan i utlendingssaker - møtte rådgiver Sidsel Wiborg. Inkludert Wiborg ble det avhørt 11 vitner. Videre ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i det vesentlige gjort gjeldende:

For så vidt gjelder utvisningsvedtaket, er det ikke bestridt at grunnvilkårene i utlendingsloven §30 annet ledd bokstav b er oppfylt. Spørsmålet er om utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak, jf lovens §30 tredje ledd. Byretten har her kommet til et uriktig resultat. I denne sammenheng pekes på at A er domfelt for en alvorlig forbrytelse, væpnet ran, med en strafferamme på hele 12 år.

Forvaltningens vurdering av spørsmålet om forholdsmessighet kan prøves fullt ut av domstolene, jf Rt-2000-591. Domstolene bør likevel vise en viss tilbakeholdenhet i prøvingsintensiteten, hensett til den særlige kompetanse utlendingsmyndighetene besitter.

I utgangspunktet skal domstolenes prøving foregå på basis av forholdene på vedtakstidspunktet, på samme måte som ved prøving av andre forvaltningsvedtak. Dette synes også å være praksis i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Under enhver omstendighet må etterfølgende forhold - for eksempel familieetablering - ha mindre vekt.

A giftet seg først sommeren 2000, dvs flere år etter utvisningsvedtaket. Å etablere et familieliv i en slik situasjon må betegnes som en kalkulert risiko. For øvrig kan ektefellen følge med til Iran, som utvilsomt er blitt mer vestliggjort de siste årene. Videre har byretten tillagt tidsfaktoren for stor vekt. Det mest relevante tidsrom er her perioden fra ankomst i 1988 frem til A ble fengslet i 1994, dvs et tidsrom på ca seks år. At det har gått lang tid etter det opprinnelige utvisningsvedtaket skyldes at det ble påklaget, og at A deretter søkte om asyl. Det er heller ikke avgjørende for forholdsmessighetsvurderingen at A bare var 17 år da han kom til Norge.

Ved alvorlig kriminalitet, som i den foreliggende sak, skal det mye til før en utvisning kan anses som uforholdsmessig. Utvisningen av A ligger godt innenfor forvaltnings- og rettspraksis.

Når det gjelder asylvedtaket, må det vurderes om A ved retur til Iran «kan frykte forfølgelse» på grunn av sin konvertering, jf utlendingsloven §15 første ledd første punktum. Det må dreie seg om forfølgelse av mer alvorlig karakter. I motsetning til det som er tilfelle ved utvisningsvedtaket, må det i relasjon til lovens §15 foretas en nåtids-vurdering.

Det bestrides ikke at A faktisk har konvertert til kristendommen. Det kan imidlertid stilles et spørsmålstegn ved den reelle motivasjonen bak dette. Uansett må det legges til grunn at A - så lenge han ikke driver aktiv misjonering - kan utøve sin religion i Iran uten å frykte forfølgelse i utlendingslovens forstand. Det relevante er ikke om A kan utøve sin kristentro som i Norge, men om han kan utøve den som andre kristne i Iran. For øvrig har den liberalisering som har funnet sted i Iran de siste årene kommet også kristne - herunder konvertitter - til gode. A er således ikke vernet av utlendingsloven §15.

Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

I anken:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

2. Staten tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. I tillegg betales rente i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum og til betaling skjer.

I motanken:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger. I tillegg betales rente i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum og til betaling skjer.

Ankemotparten, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

A må anses som flykting, slik at han også er vernet mot utsendelse etter utlendingsloven §15. Han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin religion. Det kreves ikke - for så vidt gjelder beviskravet - sannsynlighetsovervekt.

A skal ikke vurderes i forhold til misjoneringsvirksomhet. Spørsmålet er bare om han ved en retur til Iran kan utøve sin religion som i Norge. Å være konvertitt fra Iran er i seg selv tilstrekkelig til å ha et beskyttelsesbehov etter utlendingsloven §15. Kristne i Iran diskrimineres med hensyn til arbeid, utdannelse og helsetilbud. Det er også en nærliggende fare for at A vil bli forfulgt, eventuelt drept, hvis han i Iran utøver sin religion. Det må legges til grunn at konvertitter i Iran, også de siste årene, har vært utsatt for fengslinger og tortur.

Det kan ikke legges til grunn at As konverting til kristendommen i 1995 var foranlediget av den forestående utvisningssaken. Realiteten i konverteringen underbygges blant annet av at A også i dag jevnlig tar del i menighetsarbeid.

Hvis A ikke anses vernet etter utlendingsloven §15, må det vurderes om utvisning uansett vil være et uforholdsmessig tiltak. Domstolene må også her - på samme måte som i relasjon til utlendingsloven §15 - foreta en nåtidsvurdering, ikke en vurdering av forholdene på vedtakstidspunktet.

Det er ikke slik at man automatisk utvises hvis man har gjort seg skyldig i en alvorlig straffbar handling. Når det gjelder tidsfaktoren i saken, må det sees hen til at A hele tiden har oppholdt seg lovlig i Norge. Det foreligger ikke fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Etter løslatelsen i oktober 1996 har A stort sett vært i arbeid, først i bilbransjen og deretter i restaurantbransjen, og han har arbeidet hardt.

A snakker norsk meget godt, han har stort sett bare norske venner og er for alle praktiske formål å anse som nordmann. Ektefellen ønsker helt klart ikke å bli med ham til Iran. Ved en utvisning vil han således - i tillegg til å miste sitt arbeid - miste kontakt med ektefellen, sitt kommende barn og sine venner. Også hensynet til As muligheter for å utøve sin kristne tro i Iran, kommer inn i vurderingen.

En utvisning vil således være uforholdsmessig eller - i relasjon til kriteriet i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 nr. 2 - ikke «nødvendig».

A har nedlagt slik påstand:

I anken:

1. Oslo byretts dom av 05. februar 2001 stadfestes.

2. A tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten, med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling finner sted.

I motanken:

1. Justisdepartementets vedtak av 04.10.00 kjennes ugyldig.

2. A tilkjennes saksomkostninger med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling finner sted.

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten finner det hensiktsmessig først å drøfte asylspørsmålet, herunder vernet mot tilbakesendelse etter utlendingsloven §15.

Etter bevisførselen for lagmannsretten, inkludert As egen forklaring under ankeforhandlingen, må det etter lagmannsrettens oppfatning kunne stilles spørsmålstegn ved dybden i As nye religiøse overbevisning. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn i denne problemstillingen. Under enhver omstendighet kan lagmannsretten ikke se at A er vernet av utlendingsloven §15 første ledd.

A har ikke anført at han skal drive misjoneringsvirksomhet. Når dette er tilfelle, legger lagmannsretten til grunn at risikoen for at han på grunn av konverteringen til kristendommen faktisk skal bli utsatt for «forfølgelse» etter utlendingsloven §15 første ledd første punktum er svært liten. «Forfølgelse» i utlendingslovens forstand innebærer - som fremholdt av staten - overgrep av mer alvorlig art. Diskriminering på arbeidsmarkedet m.v. omfattes ikke. Det vises eksempelvis til Fisknes, Utlendingsloven med kommentarer (1994) s. 174.

For så vidt gjelder risikovurderingen, finner lagmannsretten det vanskelig å tilsidesette de vurderinger av forholdene i Iran som er foretatt av norske utlendingsmyndigheter, og som det er redegjort for under ankeforhandlingen gjennom flere vitneforklaringer.

Vurderingene av forholdene i Iran - herunder for konvertitter - er basert på et bredt materiale, blant annet rapporter fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og den stedlige norske utenriksstasjon, samt førstehåndsinformasjon via egne tjenestereiser til Iran. Vurderingene må således tillegges betydelig vekt. De enkeltstående annenhåndsopplysninger om angivelig forfølgelse som er fremlagt av A er etter lagmannsrettens oppfatning ikke tilstrekkelige til å rokke ved utlendingsmyndighetenes risikovurdering.

Lagmannsretten finner det klart at heller ikke bestemmelsen i utlendingsloven §15 første ledd annet punktum - som blant annet retter seg mot forfølgelse fra andre enn myndighetene - kommer til anvendelse.

Når As konvertering ikke gir vern mot tilbakesendelse etter utlendingsloven §15 første ledd, følger det uten videre at konverteringen heller ikke gir grunnlag for asylstatus etter lovens §17 første ledd første punktum, jf §16 første ledd.

Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, blir etter dette å stadfeste.

Lagmannsretten går etter dette over til å drøfte utvisningsvedtaket. Det er uomtvistet at grunnvilkårene for utvisning her er oppfylt, etter utlendingsloven §30 annet ledd bokstav b. A er domfelt for grovt ran, med en strafferamme på 12 år, mens §30 annet ledd bokstav b krever en strafferamme på tre år eller mer. Spørsmålet er således kun om utvisning er et uforholdsmessig tiltak etter lovens §30 tredje ledd, sett i lys av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 nr. 2.

Når det gjelder forholdet mellom utlendingsloven §30 tredje ledd og EMK artikkel 8 er situasjonen at det også etter EMK artikkel 8 skal skje en forholdsmessighetsavveining, og at de materielle vurderingene langt på vei er sammenfallende. Det vises blant annet til Rt-1996-551 på s. 557, Rt-1998-1795 på s. 1803 og Rt-2000-591 på s. 595.

Ved rettslig prøving av utvisningsvedtak ble det tidligere lagt til grunn at domstolene bare hadde begrenset prøvelsesrett med hensyn til forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven §30 tredje ledd. Spørsmålet om et utvisningsvedtaks forholdsmessighet ble derfor i hovedsak vurdert etter EMK artikkel 8. Selv om det i relasjon til EMK artikkel 8 antas å foreligge en skjønnsmargin - «margin of appreciation» - som må respekteres, ble domstolenes prøvelsesrett her antatt å gå lengre enn i relasjon til utlendingsloven §30 tredje ledd. Ved Høyesteretts dom i Rt-2001-591 og den forutgående avgjørelse i Rt-1998-1795 er det imidlertid lagt til grunn at domstolene har full overprøvelsesrett med hensyn til forholdsmessighetskriteriet i utlendingsloven §30 tredje ledd. Overprøvelsesretten etter lovens §30 tredje ledd går dermed lengre enn prøvingen etter EMK artikkel 8. På denne bakgrunn finner lagmannsretten det i det følgende ikke nødvendig å gå nærmere inn på EMK artikkel 8.

I Rt-2001-591 uttales - på s. 600 - at «det ved meget alvorlig kriminalitet skal svært mye til før det kan bli tale om å anse en utvisning som et «uforholdsmessig tiltak» i lovens forstand.... For at utvisningen skal fremstå som et uforholdsmessig tiltak, må det kreves uvanlig store belastninger...».

Når det gjelder den konkrete avveiningen etter lovens §30 tredje ledd står, som det fremgår av bestemmelsen, alvorligheten av de straffbare forhold sentralt. I den foreliggende sak er naturligvis domfellelsen for grovt ran helt dominerende.

Domfellelsen gjelder ran av et postkontor, begått av A og en kamerat. Begge var utstyrt med det som fremsto som pistoler, men bare den ene av disse var et ekte skytevåpen - og dette var ikke ladd. A sto i døråpningen og holdt vakt, mens kameraten truet til seg penger fra skrankepersonalet. Utbyttet var ca 600.000 kroner.

I domspremissene gis det uttrykk for at ranet var planlagt og gjennomført på relativt profesjonelt vis, og at det medførte ettervirkninger i form av søvnløshet og utrygghet for de to postfunksjonærene som var utsatt for det.

Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at dette må betegnes som «meget alvorlig kriminalitet», slik uttrykket brukes i den nevnte avgjørelsen i Rt-2001-591.

Med hensyn til virkningene av utvisningen, peker lagmannsretten på at A i dag har bodd snart 14 år i Norge. På tidspunktet for Utlendingsdirektoratets utvisningsvedtak hadde han bodd her ca åtte og et halvt år, og på tidspunktet for Justisdepartementets utvisningsvedtak nærmere ti år. Lagmannsretten er imidlertid enig med staten i at den periode som veier mest, med hensyn til å etablere tilknytning til Norge, er perioden frem til han ble fengslet høsten 1994, dvs etter en botid på ca seks og et halvt år.

Et særlig spørsmål ved forholdsmessighetsvurderingen - både i relasjon til botid og andre momenter - er hvorvidt domstolene kan legge vekt på faktiske forhold som er inntruffet etter utvisningsvedtaket, i nærværende sak Justisdepartementets vedtak av 22. januar 1998. Ofte vil slike etterfølgende forhold dreie seg om omstendigheter som er til gunst for utlendingen, enten det gjelder den automatisk økte botid eller mer individuelle forhold, for eksempel familieetablering i ettertid. Det kan imidlertid også dreie seg om forhold som er til ugunst for utlendingen, for eksempel ny kriminalitet.

Domstolene er ikke selv forvaltningsorganer, men kan prøve forvaltningsvedtaks gyldighet. Som det klare utgangspunkt innebærer dette naturligvis at den rettslige prøving skal skje ut fra de faktiske forhold på vedtakstidspunktet. Faktiske forhold som er inntruffet etter dette, er ikke relevante. I saker som går etter tvistemålsloven kapittel 33 - barnevernssaker m.v. - er dette annerledes, idet prøvingen her skal skje ut fra forholdene på domstidspunktet, jf tvistemålsloven §482.

Rettslig prøving av gyldigheten av utvisningsvedtak går ikke etter tvistemålsloven kapittel 33. Mye taler derfor for at faktum etter vedtakstidspunktet er uten relevans i utvisningssaker, selv om man har å gjøre med vedtak av svært inngripende art. Dette synes også - som påpekt av staten - å være i samsvar med praksis i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i utvisningssaker. Det vises særlig til EMDs avgjørelser av henholdsvis 29. januar 1997 i saken Bouchelkia mot Frankrike (premiss 50) og 26. desember 1997 i saken Boujaïdi mot Frankrike (premiss 33).

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta endelig stilling til om faktum etter vedtakstidspunktet har relevans i utvisningssaker. Lagmannsretten er enig med staten i at etterfølgende forhold til gunst for utlendingen, som i den foreliggende sak, under enhver omstendighet bare kan tillegges begrenset vekt.

As botid etter januar 1998 og hans familieetablering gjennom ekteskapsinngåelsen sommeren 2000 kan således bare tillegges begrenset - om noen - vekt. Selv om man må legge til grunn at ektefellen ikke blir med til Iran, kan hensynet til henne og det kommende barnet følgelig ikke være utslagsgivende.

Uansett rammes imidlertid A hardt av utvisningen. Han må - både pr. januar 1998 og i dag - anses meget godt integrert i det norske samfunn. Blant annet snakker han svært godt norsk. Han har opplyst at han fortsatt snakker persisk (farsi), men at han ikke leser eller skriver det, og at norsk nå er hans hovedspråk. Videre har A, etter løslatelsen i oktober 1996, stort sett vært i arbeid. Han har også opplyst at han nesten utelukkende har norske venner, og at han er blitt fremmed for den iranske kulturen og livsstilen. A har ikke vært tilbake i Iran etter at han forlot landet i 1987.

I tillegg kommer at mesteparten av As familie bor i Norge, som tidligere beskrevet.

Disse forhold - samt det faktum at A bare var 17 år da han kom til Norge i 1988 - kan likevel ikke sies å ha en så usedvanlig tyngde at utvisningen kan anses som noe uforholdsmessig tiltak, hensett til den norm for forholdsmessighetsvurderingen som uttales i Rt-2001-591, jf foran.

Det forhold at det utvilsomt er vanskeligere å være kristen i Iran enn i Norge, kan heller ikke medføre at utvisningen blir uforholdsmessig.

Lagmannsretten finner det riktig å nevne at A, selv om han i utgangspunktet er gitt varig innreiseforbud etter utlendingsloven §29 tredje ledd, etter to år - som hovedregel - kan søke om å få besøke familien i Norge. Det vises til §29 tredje ledd siste punktum.

Staten v/Utlendingsnemnda blir etter dette å frifinne også i relasjon til utvisningsspørsmålet.

Statens anke (hovedanken), som gjelder utvisningsspørsmålet, har ført frem. Spørsmålet om saksomkostninger - for begge instanser - blir å vurdere etter tvistemålsloven §172, jf §180 annet ledd. I medhold av hovedregelen i §172 første ledd må A erstatte statens omkostninger for både byretten og lagmannsretten, idet det ikke kan sees å være grunnlag for å gjøre unntak etter bestemmelsens annet ledd. Selv om saken har berørt vanskelige spørsmål, kan resultatet ikke sees å ha vært kvalifisert tvilsomt.

As anke (motanken), som gjelder asylspørsmålet, har vært forgjeves. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten blir å vurdere etter tvistemålsloven §180 første ledd, spørsmålet om saksomkostninger for byretten etter tvistemålsloven §172.

A må også her erstatte statens omkostninger for begge instanser, idet det ikke kan sees å være grunnlag for å gjøre unntak i henhold til §180 første ledd i.f. eller §172 annet ledd.

Staten v/Utlendingsnemnda har fremlagt omkostningsoppgave på 62.338 kroner samlet for byretts- og lagmannsrettsbehandlingen. Beløpet er i all hovedsak salær. Det er angitt at beløpet må fordeles 50/50 på hovedanken og motanken. Det er ikke fremsatt innsigelser mot omkostningsoppgaven, som legges til grunn.

I tillegg til det nevnte beløp kommer ankegebyr for hovedanken, 16.375 kroner.

Lagmannsretten forstår statens omkostningskrav slik at også kjæremålsgebyret, i forbindelse med forføyningssaken, kreves dekket. Som nevnt besluttet lagmannsretten i kjennelse av 31. mai 2001 at A kan oppholde seg i Norge inntil lagmannsrettens dom foreligger. Spørsmålet om saksomkostninger ble i denne kjennelsen utsatt til avgjørelsen av hovedsaken, under henvisning til tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum. Omkostningsspørsmålet skal likevel avgjøres etter utfallet av forføyningssaken, ikke etter utfallet av hovedsaken. Det vises for så vidt til Schei, Tvistemålsloven med kommentarer (1998) s. 549, jf s 600-01. Idet staten i kjæremålet opprinnelig påsto at begjæringen om midlertidig forføyning skulle forkastes - ikke bare at varigheten av forføyningen skulle begrenses til å gjelde frem til lagmannsrettens dom - må kjæremålssaken anses dels vunnet, dels tapt, jf tvistemålsloven §174 sammenholdt med §180 annet ledd. Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike hovedregelen i §174 første ledd om at hver av partene her bærer sine egne omkostninger.

Det samlete saksomkostningsbeløp A må betale blir etter dette 78.713 kroner, hvorav 47.544 kroner gjelder hovedanken og 31.169 kroner gjelder motanken. Det er krevet fastsettelse av morarenter av omkostningsbeløpet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I ankesak nr. 01-01593 A/03:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler A 47.544 - førtisyvtusenfemhundreogførtifire - kroner til staten v/Utlendingsnemnda.

I tillegg kommer forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra oppfyllelsefristen, som er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom, til betaling skjer.

I ankesak nr. 01-01594 A/03 (motanke):

1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler A 31.169 - trettientusenetthundreogsekstini - kroner til staten v/Utlendingsnemnda.

I tillegg kommer forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra oppfyllelsesfristen, som er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom, til betaling skjer.