LB-2001-1669
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-09-17 |
| Publisert: | LB-2001-01669 |
| Stikkord: | Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 01-00399 D - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01669 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Thomas Meinich). Kjæremotpart: Staten v/Sosial- og helsedepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Beate Bentzen). |
| Forfatter: | Lagdommer Anders Bøhn. Lagdommer Vibecke Groth. Lagdommer Eystein F. Husebye |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, Helsepersonelloven (1999) §57, Tvistemålsloven (1915) §180, §15-2, §15-6, §3-4, §59, §71, §72 |
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning.
Statens helsetilsyn traffødt xx.xx.2001 vedtak om tilbakekall av As godkjenning som psykolog under henvisning til helsepersonelloven §57. Fra vedtaket side 14 hitsettes:
4. Oppsummering av Helsetilsynets vurdering
Helsetilsynet viser til de ovenstående vurderinger under punktene 1 til 3. Vi viser til at vi har funnet at Deres behandling av B var uforsvarlig. Vi har i den sammenheng først og fremst lagt vekt på Deres manglende evne til å skille mellom profesjonelle og private roller. Videre har vi funnet at De på bakgrunn av behandlingen av B og de to tidligere saker, samt Deres etterfølgende redegjørelser for tilsynsmyndigheten, har utvist grov mangel på faglig innsikt. Avslutningsvis har vi funnet at De ikke har evne eller vilje til å korrigere Deres praksis i en slik grad at Deres virksomhet som psykolog blir forsvarlig. Vi viser her til at De tidligere har mottatt en advarsel fra tilsynsmyndigheten. Helsetilsynet finner at disse forholdene gjør Dem uegnet til å utøve virksomhet som psykolog. Vi viser for øvrig til Psykologrådets tilrådning, der det fremkommer:
«Psykologrådets vurdering er at psykolog As handlinger er uforenlige med utøvelse av virksomhet som psykolog, og tilrår at hennes godkjenning som psykolog tilbakekalles».
På denne bakgrunn finner Helsetilsynet at det av hensyn til eventuelle fremtidige pasienter, og da særlig pasienter med en sykdomstilstand som gjør dem særlig sårbare for uforsvarlig behandling, er grunn til å tilbakekalle Deres autorisasjon som psykolog, jf. helsepersonelloven §57.
Helsetilsynet viser til at Deres behandling av den aktuelle pasient tok slutt i februar 1998, og derfor ligger en god del tilbake i tid. Helsetilsynet er imidlertid av den oppfatning at de avdekkede mangler ved Deres virksomhet som psykolog er så alvorlige at det allikevel er nødvendig å tilbakekalle Deres autorisasjon.
Helsetilsynet vil presisere at vi anser at Deres uforsvarlige pasientbehandling og Deres grove mangel på faglig innsikt hver for seg, men særlig sett i sammenheng, gjør det nødvendig å tilbakekalle Deres autorisasjon.
A har påklaget Helsetilsynets vedtak, men klagen er, så vidt lagmannsretten kjenner til, foreløpig ikke behandlet.
Den 2. mars 01 fremsatte A begjæring om midlertidig forføyning om å beholde autorisasjonen som psykolog frem til endelig vedtak/rettskraftig avgjørelse er fattet.
Oslo namsrett avsa 7 april 2001 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger for namsretten betaler A til Staten v. Sosial- og helsedepartementet kr 21.480,- kronertjueentusenfirehundreogåtti - innen 2 - to - uker fra forkynnelse, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.
Den 11 april 2001 påkjærte A kjennelsen i sin helhet og nedla slik påstand:
1. Vedtaket om å tilbakekalle As autorisasjon som psykolog gis oppsettende virkning inntil klage til statens helsenemd er endelig avgjort.
2. Staten ved Sosial- og helsedepartementet pålegges å dekke sakens totale omkostninger med tillegg av 12 % renter etter lov om forsinket betaling fra forfall til betaling skjer.
Staten v/Sosial- og helsedepartementet har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse 7 april 2001 stadfestes.
2. Staten v/Sosial- og helsedepartementet tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Kjærende part, A, har i det vesentlige anført:
Tilbakekallet bygger på uriktig rettsanvendelse. Namsretten har ikke i tilstrekkelig grad tatt hensyn til at den med hjemmel i helsepersonelloven §71 kan prøve alle sider av vedtaket, herunder forvaltningsskjønnet. Namsretten har tillagt Helsetilsynets faglige frie vurderinger for stor vekt. Swingball-dommen Rt-1975-603 er ikke relevant i en sak om tilbakekall av autorisasjon til egen yrkesutfoldelse. Typiske rettslige vurderingstemaer som «uforsvarlig virksomhet» er noe som domstolene må være berettiget til å prøve og ha større forutsetninger for å prøve enn helsepersonalet og Helsetilsyn. I denne sammenheng må det foretas en juridisk vurdering som vil være en rettssikkerhetsgaranti når så store inngrep i den enkeltes rettssfære skjer.
Namsretten har tolket lovskriteriene «uforsvarlig virksomhet» og «grov mangel på faglig innsikt» feil. Namsretten gjør ikke noe skarpt skille i behandlingen av disse to lovskriteriene. Imidlertid er det slik at «grov mangel på faglig innsikt» er et meget strengt krav. Mangel på faglig innsikt er ikke tilstrekkelig. Det er et tilleggskrav at mangelen må være grov. «Uforsvarlig virksomhet» er et vidt begrep som blant annet omfatter virksomhet som strider mot de til enhver tid gjeldende faglige krav og regler. Dette er bare ett element av flere i vurderingene av om det foreligger «uforsvarlig virksomhet» etter loven. Det er ikke tilstrekkelig at As behandling ikke var forsvarlig. Lovens vilkår krever mer enn at noe ikke er forsvarlig. Namsretten synes ikke å ha tilstrekkelig fokus på det som er det rettslige vurderingstemaet i saken.
Det er et faktum at psykologi er en mer ubestemt vitenskap med rom for en rekke ulike vurderinger. Hva som er den rådende oppfatning er ofte skiftende og man kan ikke være totalt oppdatert på hvert felt. Dette betyr ikke at man driver «uforsvarlig virksomhet». Schizofreni er en av de vanskeligste sykdommer å behandle, der uenigheten om metoder har vært stor.
A har opptrådt i flere sammenhenger/roller overfor den aktuelle pasient, men poenget er at hun hele tiden har opptrådt som et fagmenneske. Dersom man har en fagmessig tilnærming til situasjonene vil det ikke være uforsvarlig å behandle pasienten i ulike typer av situasjoner. Det foreligger ikke noe bevis for at pasienten har misoppfattet As rolle som terapeut. I følge Helsetilsynet og namsretten er det nettopp hvordan pasienten vil kunne oppfatte dette det som er avgjørende. A kjenner pasienten og er den som har de beste forutsetninger for å vurdere hva han oppfatter i de ulike sammenhenger.
På den tid da behandlingen foregikk var det mange som mente at også det å ha ulike roller i forhold til pasienten var den beste behandling. Dette finner man i internasjonal litteratur.
A er enig i at journalføring og diagnostikk kunne vært mer utfyllende skrevet. Dette er imidlertid ikke nok til å frata henne autorisasjonen. Det er ikke klare regler for hva som skal inngå i journalen. Uansett er det på det rene at A har foretatt diagnostiske vurderinger selv om det ikke alltid er blitt skrevet ned i journalen. Pasienten fikk diagnosen schizofreni på et meget tidlig stadium og det er ikke tvil om at A satte riktig diagnose. A er spesialist på dette området.
Alternativet til en slik behandling A utførte er kun tung medisinering. Familiene til to av pasientene hadde tatt disse ut av psykiatriske institusjoner før A kom inn i bildet. Hun ble kontakte som et alternativ til denne behandlingen. Det er ønskelig å unngå bruk av medikamenter på pasienten i størst mulig utstrekning. Det må derfor være rom for å gi menneskelighet og forsøke andre metoder. A har ikke skadet noen av pasientene. Det er feil når namsretten ikke vurderte om yrkesutøvelsen utgjorde en risiko for pasienten. Dette er ett av flere momenter som vil ha betydning for hva som skal regnes som «uforsvarlig virksomhet».
Så vel psykologrådet, Helsetilsynet som namsretten har satt likhetstegn mellom hva som ikke er «god praksis» og hva som er «uforsvarlig virksomhet». Dette er ikke rettslig holdbart. Det er ikke bare hva som er «gjeldende god praksis» som er avgjørende etter loven for om autorisasjon kan inndras eller ikke, men om A har drevet «uforsvarlig virksomhet». Rettspraksis viser at «uforsvarlig virksomhet» er en meget streng norm. Rettspraksis legger til grunn en meget streng vurdering av hva som skal til for å tilbakekalle autorisasjon som lege/psykolog. Denne strenge praksis har namsretten ikke tatt hensyn til i tilstrekkelig grad. At det blir gjort noen få tabber eller handlinger som er i strid med god legeskikk gjør ikke at det foreligger «uforsvarlig virksomhet». A har ikke gjort noen tabbe og uansett vil det ikke kunne anses som mer enn èn slik. Hun har tatt upåklagelig hånd om sine øvrige pasienter og det er kun på et meget begrenset felt at det reises kritikk mot henne, nemlig for så vidt gjelder behandling av schizofrene pasienter. Denne pasientgruppen utgjør en helt minimal del av As virksomhet.
Den første advarselen A fikk som Helsetilsynet viser til, gjaldt kritikk for manglende klare grenser mellom terapeut og klient i perioden 1984-1987. Det fremgår av Helsetilsynets vedtak av 22 februar på side 6 at As behandling av den første pasienten var i overensstemmelse med litteraturen på dette tidspunktet og det forelå da ingen forskningsresultater som skulle tilsi at en slik behandling ikke var optimal. Det var i tillegg en offentlig godkjent ordning at A hadde slike ulike roller overfor pasienten.
Når det gjelder advarselen vedrørende den andre pasienten gikk denne ut på at hun deltok på flere dagers bærtur sammen med pasientens familie.
Det har ikke vært verken juridisk eller faglig grunnlag for de to advarslene og de må uansett tillegges liten vekt da behandlingen fant sted for over ti år siden. A har ikke fått noen andre klager fra andre pasienter i den nesten tyve år lange perioden hun har praktisert som privatpraktiserende psykolog. Hun har til sammen behandlet over 1000 pasienter.
Etter dette er forføyningskravet sannsynliggjort.
Subsidiært hevdes at Helsetilsynet har plikt å vurdere forholdsmessigheten mellom de eventuelle kritikkverdige forhold og sanksjon. Helsetilsynet kunne behandlet dette på en helt annen måte. Det er ute av en hver proposjon å frata A autorisasjonen til å drive som psykolog fordi Helsetilsynet kritiserer behandlingen av en schizofren pasient. Dersom A kan kritiseres foreligger en forvaltningsrettslig plikt til å ikke gripe mer inn i andres rettsforhold enn nødvendig for å fjerne det lovstridige tema. Helsetilsynet burde under enhver omstendighet ikke ha gått lenger enn å frata A retten til å behandle schizofrene. Å tilbakekalle autorisasjonen for hele As yrkesutøvelse er galt når det finnes mildere sanksjonsformer.
Kjæremotparten, Staten v/Sosial- og helsedepartementet, har i det vesentlige anført:
Namsrettens kjennelse er riktig i resultat og kjæremotparten slutter seg i hovedsak til rettens premisser. Kjæremotparten bestrider at det på bakgrunn av lovens ordlyd og forarbeider er grunnlag for å hevde at «uforsvarlig virksomhet» er noe mer enn at virksomheten ikke er forsvarlig. En virksomhet vil enten være forsvarlig eller uforsvarlig.
Ved vurderingen av om en psykolog driver forsvarlig virksomhet, må det tas utgangspunkt i hva som er god praksis ved behandling av pasienter. Vurderingen av hva som er god praksis må foretas i forhold til hva som er anerkjent i det relevante faglige miljø. Et avvik fra denne praksis vil kunne være uforsvarlig.
Ved vurderingen av hva som er forsvarlig, tar Helsetilsynet utgangspunkt i hva som anses som god praksis i det rådende fagmiljøet. Helsetilsynet legger videre til grunn at avvik fra god praksis ikke nødvendigvis vil være uforsvarlig, det vil si at en behandling kan være forsvarlig selv om den ikke anses å være i overensstemmelse med god praksis. Det fremkommer tydelig i tilbakekallelsesvedtaket at Helsetilsynet har forholdt seg til forsvarlighetskravet, og ikke bare til hva som er god praksis. I Helsetilsynets tilbakekallelsesvedtak side 5 flg heter det at intensiv psykoterapi ble beskrevet i litteraturen i en periode på 70- og 80-tallet og at dette inkluderte utradisjonelle opplegg hvor terapeutene hadde mange roller. Det påpekes imidlertid at disse eksemplene i litteraturen kun gjelder enkelte forsøk som ble gjort i perioden 70- og 80-tallet. Disse oppleggene er dermed ikke representative for hva som ble ansett som god praksis i forbindelse med behandling av schizofrene, verken på 80- eller 90-tallet. Det avgjørende for at A etter Helsetilsynets oppfatning behandlet flere pasienter på en uforsvarlig måte har vært en konkret vurdering av på hvilken måte behandlingen faktisk ble gjennomført. Det vises her til de vurderinger som kommer i Helsetilsynets tilbakekallelsesvedtak, herunder om hennes uforsvarlige rollesammenblanding og overinvolvering i pasientens liv.
Det er ikke korrekt at det eneste alternativet til As behandling ville være medisinering. Helsetilsynet har redegjort for hva som oppfattes som god praksis i disse tilfellene.
Det anføres at det ikke er avgjørende hvordan pasienten i det konkrete tilfellet faktisk oppfatter situasjonen, men hvordan pasienten vil kunne oppfatte terapeutens mange roller. Helsetilsynets administrative reaksjoner er ikke straff overfor helsepersonell på grunn av uforsvarlig virksomhet, men nødvendige reaksjoner for å hindre fremtidig uforsvarlig virksomhet. Det sentrale vurderingstema er om den aktuelle behandling var egnet til å påføre sammenlignbare pasienter skade på helsen, og ikke om det rent faktisk er blitt påført en skade i det aktuelle behandlingsforholdet. Det er dermed ikke nødvendig for staten å bevise at pasienten har misoppfattet As mange roller, og derigjennom muligens blitt påført en skade. Det må være tilstrekkelig å vurdere behandlingens skadepotensiale. Det er således ikke feil rettsanvendelse av namsretten ikke å vurdere om behandlingen utgjorde en fare for pasientens liv og helse.
Helsetilsynet har i tilbakekallsvedtaket foretatt en grundig gjennomgang av de forhold som medfører at det foreligger «uforsvarlig virksomhet» og «grov mangel på faglig innsikt». Det må da være opp til den kjærende part å vise at dette ikke er tilfelle.
Det vises for øvrig til den nærmere redegjørelse for vilkårene «grov mangel på faglig innsikt» og «uforsvarlig virksomhet» i Helsetilsynets tilbakekallelsesvedtak side 4 flg. Når det gjelder varsel for tidligere forhold påpekes at A gjennomførte behandlingen med en total mangel på grenser mellom de ulike rollene hun har hatt overfor pasientene. Det vises også til at fagorganet Psykologrådet i sine rådgivende uttalelser til Helsedirektoratet i 1990 enstemmig fant forholdene alvorlige og at det allerede den gang var spørsmål om tilbakekall av autorisasjon. Helsedirektoratet ga A advarsel for disse forholdene 30 januar 1991. På tross av dette innledet A behandlingsforholdet til den pasienten denne saken nå gjelder. Når det gjelder den rettspraksis den kjærende part har vist til kan det til dels stilles spørsmålstegn ved den kjærende parts forståelse av denne og uansett vil kjæremotparten anføre at saken mot A er vesentlig annerledes all den tid hun tidligere har mottatt advarsel for lignende forhold, og dermed har demonstrert at hun ikke er korrigerbar. Det blir dermed tydelig at tilbakekall er en nødvendig reaksjon.
Kjæremotparten bestrider at det ikke er vurdert mildere reaksjoner enn tilbakekall. Helsetilsynet har vurdert å gi A en begrenset autorisasjon, jf helsepersonelloven §59, i stedet for å tilbakekalle, jf §57. Helsetilsynet har imidlertid vurdert det slik at As grove mangel på faglig innsikt vil kunne føre til at hun ikke klarer å identifisere symptomer på schizofreni på pasienter og dermed vil behandle dem likevel. Videre er det lagt til grunn at As rollesammenblanding også vil kunne være skadelig og uforsvarlig overfor andre pasientgrupper enn schizofrene.
Det vises for øvrig til tilbakekallsvedtakets siste avsnitt, der det fremgår at A etter helsepersonelloven §72 har mulighet til å søke om begrenset autorisasjon, for eksempel knyttet til arbeid ved en institusjon.
Etter helsepersonelloven §71 kan retten prøve alle sider av vedtaket om tilbakekall av autorisasjon. Selv om retten har full kompetanse oppstår spørsmålet om prøvelsens intensitet. Det følger av rettspraksis at domstolene viser tilbakeholdenhet med å overprøve forvaltningens skjønnsmessige vurderinger utenfor eget fagområde, jf for eksempel Swingball-dommen i Rt-1975-603.
Helsetilsynet har som tilsynsmyndighet det øverste ansvaret for at helsevesenet i Norge holder de kvalitetsmessige standarder som må gjelde. Tilbakekallsvedtaket er uttrykk for Helsetilsynets, det vil si den øverste faglige ansvarliges, manglende tillit til A som psykolog. Vedtaket er dessuten i samsvar med det råd som er innhentet fra fagorganet Psykologrådet. Namsretten har i denne saken ansett seg kompetent til å overprøve forvaltningens vurdering. Derimot har retten i denne saken ikke funnet grunnlag for å fravike forvaltningens faglige vurdering. Det bestrides at det foreligger feil rettsanvendelse fra namsretten på dette punkt.
De rettslige vilkår for tilbakekall foreligger og tilbakekall er en riktig reaksjon. Vedtaket er gyldig og kjærende part har dermed ikke sannsynliggjort sikringskravet. Det bestrides at namsretten har bygget på feil faktum eller rettsanvendelse.
Kjæremotparten kan ikke se at den kjærende part i kjæremålet har anført noen sikringsgrunn. Det er heller ikke sannsynliggjort sikringsgrunn, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2, jf §15-6.
Det er ikke sannsynliggjort at midlertidig forføyning er nødvendig for å avverge en vesentlig skade for A selv. Hun driver selvstendig næringsvirksomhet gjennom firmaet «Psykologiservice og livskunst». Selv om As autorisasjon som psykolog tilbakekalles, vil hun fortsatt kunne drive rådgivning og konsulentvirksomhet mm, der det ikke kreves kvalifikasjoner som psykolog. I tilbakekallsvedtaket er det åpnet for at det kan gis begrenset autorisasjon, for eksempel under tilsyn ved institusjon. Det er følgelig ikke snakk om å frata A det økonomiske grunnlag for livsopphold eller eventuelt muligheten for fortsatt arbeide med psykologfaget. Vedtaket gjelder tilbakekall av retten til å utøve virksomhet med den offentlig godkjenning som følger av å kalle seg psykolog.
Når det gjelder spørsmålet om midlertidig forføyning er nødvendig for å avverge tap av anseelse må det etter kjæremotpartens syn legges til grunn at skaden her allerede er skjedd, ved at saken om tilbakekall har fått stor omtale i mediene. Videre har pasienter fått skriftlig beskjed om at autorisasjonen er tilbakekalt. Det må eventuelt sannsynliggjøres at midlertidig forføyning er nødvendig for å avverge ytterligere vesentlig skade på dette punkt frem til endelig klagevedtak foreligger. Kjæremotparten bestrider at dette er sannsynliggjort.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten.
Den kjærende part har ikke bedt om avgjørelse etter helsepersonelloven §71 annet ledd 2. punktum, men begjært midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven. Tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 fastsetter at det kan begjæres midlertidig forføyning av krav som går ut på annet enn betaling av penger dersom det foreligger en sikringsgrunn. Sikringsgrunn foreligger etter §15-2 annet ledd b) når det finnes nødvendig for å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe. Midlertidig forføyning kan bare besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-6.
Etter §57 i den nye helsepersonelloven kan Helsetilsynet kalle tilbake autorisasjon som psykolog dersom innehaveren er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig blant annet på grunn av «grov mangel på faglig innsikt» eller «uforsvarlig virksomhet». En forutsetning for tilbakekall er at de rettslige vilkår er oppfylt. Dessuten må tilbakekall anses som den rette reaksjon. Retten kan prøve alle sider av vedtaket.
A hevder at hun har krav på å få tilbake sin autorisasjon som psykolog. Kravet er begrunnet med at Helsetilsynets vedtak om tilbakekall er ugyldig fordi det bygger på feil så vel faktisk som rettslig grunnlag. Lagmannsretten er enig med namsretten i at det ikke er sannsynliggjort at vedtaket er basert på feil faktum, i hvert fall ikke noen feil som sannsynliggjør at vedtaket ikke er gyldig. Her er lagmannsretten i det vesentlige enig i namsrettens begrunnelse.
Etter lagmannsrettens mening er det heller ikke sannsynliggjort at Helsetilsynets vedtak bygger på uriktig rettsanvendelse. Det er ikke nødvendig å gå nærmere inn på alle sider av spørsmålet om domstolenes adgang til å overprøve den faglige vurderingen som ligger bak et tilbakekallelsesvedtak som dette. Utgangspunktet er at domstolen har plikt til full prøvelse, men det er i en sak om midlertidig forføyning, hvor det er spørsmål om sannsynliggjøring av krav og sikringsgrunn, ikke nødvendig i detalj å gå inn på hvordan denne prøvingen av det faglige skjønnet skal skje i hvert enkelt tilfelle. Etter lagmannsrettens syn er det tilstrekkelig å fastslå at det går fram av helsetilsynets vedtak at det er lagt vekt på at den kjærende part tidligere er gitt en advarsel for forhold som delvis er av samme art som i det pasientforholdet som har utløst saken her. Psykologen har opptrådt i en rekke forskjellige roller i forhold til pasienten, til dels av nokså privat karakter. Den fortløpende faglige vurderingen av behandlingen framstår som mangelfull. Etter lagmannsrettens mening er det ikke sannsynliggjort at Helsetilsynet har bygget på noen uriktig forståelse av de aktuelle rettsreglene når den har funnet at psykologens opptreden samlet sett innebærer uforsvarlig virksomhet og grov mangel på faglig innsikt, og det er heller ikke sannsynliggjort at avgjørelsen er vilkårlig eller uttrykk for myndighetsmisbruk på annen måte. Den begjærende parts krav er dermed ikke sannsynliggjort.
Psykologen har subsidiært gjort gjeldende at vedtaket om fullt tilbakekall av godkjenningen er for vidtgående. Det går fram av Helsetilsynets vedtak at dette spørsmålet er vurdert. Spørsmålet om kompetansen til tilbakekall etter §57 eller til å begrense autorisasjonen etter §59 skal benyttes, er et «kan"-skjønn. Lagmannsretten kan ikke se at det er sannsynliggjort at Helsetilsynets valg av reaksjonsmåte er i strid med loven eller bygget på uforsvarlige faktiske eller faglige vurderinger, heller ikke om det forutsettes at domstolene her kan prøve også hensiktsmessighetsskjønnet fullt ut. I Helsetilsynets vedtak er det pekt på at psykologen kan søke om begrenset autorisasjon, og det er angitt hva slags virksomhet som i så fall eventuelt kan komme i betraktning.
Etter dette stadfestes namsrettens avgjørelse. Lagmannsretten er enig i namsrettens omkostningsavgjørelse. Kjæremålet har vært forgjeves, og staten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten etter tvangsfullbyrdelsesloven §3-4, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier fritak for erstatningsplikt for lagmannsretten. Omkostningene settes til 8 000 kroner slik kjæremotparten har krevet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 8.000 -åttetusen- kroner til staten ved Sosial- og helsedepartementet senest to uker etter forkynnelsen av denne kjennelsen.