LB-2001-1710
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-10-20 |
| Publisert: | LB-2001-01710 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-2001-01710 M/02. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Trond Dyvik) mot A (Forsvarer: Advokat Kim Gerdts). |
| Forfatter: | Kst. lagmann Dag Stousland. Lagdommer Jan Hein Eriksen. Lagdommer Ola Dahl |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §445, §446, Straffeloven (1902) §162, §62, §444, §44 |
Saken gjelder krav om oppreisning for uberettiget strafforfølgning, jf. straffeprosessloven §446, jr. §445.
Ved tiltalebeslutning datert 5. januar 2000, utferdiget av statsadvokatene i Oslo, ble B, C, A, D og E satt under tiltale ved Drammen byrett for overtredelse av:
Straffeloven §162 første og tredje ledd 1. punktum jf. femte ledd,
For ulovlig å ha innført eller oppbevart narkotika, og overtredelsen gjelder et meget betydelig kvantum, eller medvirkning til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
For nr. 1 B, nr. 2 C, nr. 3 A, nr. 4 D og nr. 5 E
a) Lørdag 8. mai 1999 fra Tyskland via Sverige til Norge, innførte han/ hun ca 15 kg heroin i bensintanken på BMW personbil med tysk kjennemerke - - -.
For nr. 1 B, nr. 2 C og nr. 3 A
b) Lørdag 8. mai 1999 i Drammen oppbevarte han ca 15 kg heroin.
Tiltalen er tatt ut etter ordre fra Riksadvokaten.
Drammen byrett avsa 22. september 2000 dom med slik domsslutning:
B f. *.*..60 dømmes for overtredelse av straffeloven §162, første og tredje ledd, 1. punktum, jf. femte ledd, til en straff av fengsel i 13 -tretten- år. Ved soning kommer 503 -femhundreogtre- dager i fradrag for utholdt varetekt regnet til og med 22. september 2000.
C f. *.*..61. dømmes for overtredelse av straffeloven §162, 1. og tredje ledd, 1. punktum, jf.5 ledd til en straff av fengsel i 11- elleve- år. Ved soning kommer 504-femhundreogfire- dager i fradrag for utholdt varetekt regnet til og med 22. september 2000.
A f. *.*..64. dømmes for overtredelse av straffeloven §162, første og tredje ledd, 1. punktum, jf. 5 ledd, til en straff av fengsel i 12- tolv- år. Ved soning kommer 504- femhundreogfire- dager i fradrag for utholdt varetekt regnet til og med 22. september 2000.
E f. *.*..61. dømmes for overtredelse av straffeloven §162, førte og tredje ledd, 1. punktum, jf. femte ledd, til en straff av fengsel i 11- elleve- år. Ved soning kommer 504- femhundreogfire- dager i fradrag for utholdt varetekt regnet til og med 22. september 2000.
D frifinnes.
Til fordel for statskassen inndras hos E en BMW personbil med tysk kjennemerke - - -.
De fire domfelte påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Under ankeforhandlingen svarte lagretten ja på skyldspørsmålet vedrørende B C og E, mens den svarte nei på skyldspørsmålet vedrørende A.
Lagmannsretten avsa 27. februar 2001 dom med slik domsslutning:
1. B, født *.*. 1960, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd, 1. punktum, jf femte ledd til en straff av fengsel i 13- tretten- år. Til fradrag kommer 724- sjuhundreog tjuefire- dager for utholdt varetektsfengsel.
2. C, født *.*. 1961, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd, 1. punktum, jf femte ledd, jf straffeloven §62 til en straff av fengsel i 10- ti år. Til fradrag i straffen kommer 725- sjuhundreogtjuefem- dager for utholdt varetektsfengsel.
3. E, født *.*. 1961, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd, jf femte ledd til en straff av fengsel i 6- seks- år. Til fradrag i straffen kommer 725-sjuhundreogtjuefem- dager for utholdt varetektsfengsel.
4. A, født *.*. 1964 frifinnes.
5. I saksomkostninger for ankebehandlingen betaler B 20.000- tjuetusen- kroner til det offentlige innen 2- to- uker fra dommens forkynnelse.
Varetektsfradragene er i medhold av straffeprosessloven §44 rettet til h.h.v. 661, 662 og 662 dager.
Den 21. mai 2001 fremsatte A, gjennom sin forsvarer, krav om oppreisning. Han har i det vesentlige anført:
I sakens anledning har han vært underlagt varetektsfengsling siden han ble pågrepet 8. mai 1999 til han ble løslatt 23. februar 2001. Varetektsoppholdet utgjør således ett år og ti måneder. I perioden 8. mai 1999 til august 2000 var han underlagt fengsling ved Drammen kretsfengsel. Fra august 2000 frem til ankeforhandlingen var han underlagt fengsling ved Skien kretsfengsel og under ankeforhandlingen var han underlagt fengsling ved Oslo kretsfengsel.
A har ektefelle og fem barn i alderen åtte, elleve, tretten, femten og sytten år som alle er bosatt i X. Det lange varetektsoppholdet har vært en betydelig belastning, særlig hensett til at han ikke kunne følge barnas utvikling i innpå to år i en fase av livet hvor barna utvikler seg betydelig. De ukentlige timebesøk med barna og ektefellen minnet ham i sterk grad om den særdeles store påkjenning og uvisshet saken og varetektsoppholdet medførte. Belastningen har også i stor grad vært merkbar for barna som har levd i usikkerhet med hensyn til seg selv og faren.
Belastningen med varetektsfengslingen medførte at han trengte å konsultere en psykolog. Først etter ett års varetektsfengsel fikk han via fengselslegen i Drammen kretsfengsel vite at fengselet ikke hadde tilbud om psykologhjelp. Etter overføringen til Skien kretsfengsel fikk han kontakt med psykolog, men på den annen side var avstanden til familien større, hvilket hadde negativ innvirkning på ham.
I tillegg til belastningen som varetektsoppholdet i seg selv har medført for ham og hans familie, har også den sosiale belastningen vært stor. Fengslingen har medført at han og familien har mistet en stor del av sin tidligere omgangskrets. Selv etter frifinnelsen har den alt vesentlige av denne valgt å holde seg borte.
Han har i kjølvannet av saken mistet all respekt i det kosovoalbanske miljøet i X. Dette er en betydelig merbelastning for ham og hans familie.
Selv om det var en lettelsen å bli frifunnet og løslatt, har fengselsoppholdet satt tydelige sjelelige spor. Han sliter i stor grad med psykiske reaksjoner, og venter på henvisning til psykolog for å få bearbeidet sine opplevelser i sakens anledning. Det ligger i sakens natur at han vil ha behov for bistand av psykolog i noen tid fremover og at dette er en direkte følge av strafforfølgningen.
Det er nedlagt slik påstand:
Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale oppreisning til A begrenset oppad til kr. 400.000.
Påtalemyndigheten har i det vesentlige anført:
Denne saken gjelder innførsel og oppbevaring av ca 15 kg heroin. I en slik alvorlig sak vil skadevirkninger som følge av en lengre fengslingsperiode normalt ikke være en særlig eller uforholdsmessig skade. I Rt-1993-838 ble en varetektsperiode på 13 måneder ikke ansett som en særlig eller uforholdsmessig skade som var grunnlag for erstatning etter straffeprosesslovens §445. Den saken gjaldt innførsel av inntil 5,139 kilo amfetamin.
Borgarting lagmannsrett har i kjennelse av 3. september 1998 lagt til grunn at varetekt i en periode på over to år regelmessig vil måtte anses som uforholdsmessig når tiltalte til slutt blir frifunnet. Denne grense er ikke nådd her.
En fengslingsperiode på ett år og bortimot ti måneder ligger innenfor et tidsrom som er vanlig i en narkotikasak av dette omfang når den skal behandles i to instanser. En slik fengslingsperiode vil da normalt ikke medføre en særlig eller uforholdsmessig skade. Vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §445 er da ikke oppfyllt.
Subsidiært anføres at det påståtte beløp er for høyt i forhold til de foreliggende opplysninger. I forannevnte kjennelse av Borgarting lagmannsrett ble erstatningen fastsatt til 250 kroner per dag, hvilket tilsier et beløp i størrelsesorden 160.000 - 170.000 kroner.
Lagmannsretten skal bemerke:
Partiet med heroin på ca 15 kilo ble fysisk innført av en tysk kurer i drivstofftanken på bilen hans og i form av 30 pakker hver på ca et halvt kilo. A var med C i hans bil til hotellet i Drammen hvor kureren hadde tatt inn og hvor C overtok den tyske bilen. C, med A etter i hans bil, kjørte den tyske bilen til en garasje utenfor Drammen sentrum. Inne i garasjen så A at C åpnet drivstofftanken. A var deretter behjelpelig med å ta ut pakkene med heroin og legge dem i en plastsekk. I henhold til sin politiforklaring, som han fastholdt i retten, spurte A hva pakkene inneholdt og fikk til svar «droga». Han fortsatte etter dette å hjelpe C med å ta ut pakkene av drivstofftanken inntil han fikk telefon fra sin kone. Deretter gikk han ut av garasjen og ble pågrepet av politiet som i en tid hadde spanet på C og B. A har så vel i retten som i sine politiforklaringer opplyst at benevnelsen droga på hans språk er et generelt uttrykk for narkotika.
Etter straffeprosessloven §446 kan retten tilkjenne siktede erstatning (oppreisning) for den krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art han har lidd under forfølgningen «når særlige grunner taler for det» og vilkårene for erstatning etter §444 eller §445 er tilstede, dog ikke for økonomisk tap. I denne sak er bare straffeprosessloven §445 påberopt.
Etter straffeprosessloven §445 kan retten tilkjenne siktede erstatning for «særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgning når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig». Bestemmelsen har karakter av en «sikkerhetsventil» og gir ikke adgang til å tilkjenne erstatning på grunnlag av en alminnelig rimelighetsvurdering. Det skal etter loven og rettspraksis meget til for at et erstatningskrav etter §445 skal tas til følge. Det er satt som vilkår at det må foreligge en ganske spesiell eller særlig vidtgående («uforholdsmessig») skade, og at det må foreligge «kvalifiserte rimelighetsgrunner» for at erstatning skal kunne tilkjennes, jr. Rt-2000-1303 med videre henvisninger. I forarbeidene er det uttalt at det «vesentlige er at det foreligger et ekstraordinært tilfelle som de vanlige regler ikke passer på, og hvor det ville være klart urimelig om siktede skulle nektes erstatning for en spesiell skade som det ikke stod i hans makt å avverge eller begrense», jr. Ot.prp.nr.35 (1978-1979), side 239.
Ved siktelse for et alvorlig forhold vil tiltalte i utgangspunktet måtte tåle et relativt langvarig fengselsopphold uten at dette i seg selv kan begrunne erstatning etter §445, jf. Rt-1994-924.
Da A ble løslatt hadde han sittet 658 dager i varetekt, det vil si ett år og nesten ti måneder. I en så alvorlig sak som denne med behandling i to instanser, er dette ikke uvanlig lenge. De medtiltalte fikk strenge straffer, 13 og 10 års fengsel, og kureren 6 års fengsel. Verken fengslingsperioden isolert sett eller det forhold at A ble flyttet til Skien og deretter til Oslo i varetektstiden, kan sees for ham å ha medført en ganske spesiell eller vidtgående skade.
Lagmannsretten finner heller ikke sannsynliggjort at den sosiale og sjelelige belastning som straffeforfølgningen påførte A tilfredsstiller lovens vilkår for erstatning. Slik saken foreligger opplyst, er disse etter lagmannsrettens vurdering ikke annerledes eller større enn det de fleste i en tilsvarende situasjon opplever.
Det er etter dette ikke grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §445 og følgelig heller ikke for oppreisning etter §446. Staten frifinnes for kravet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Staten v/Justisdepartementet frifinnes.