LB-2001-1837
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-10-22 |
| Publisert: | LB-2001-01837 |
| Stikkord: | Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 01-00456 D - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01837 K/04. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2001-01590. |
| Parter: | Kjærende part: Verdens Gang AS (Prosessfullmektig: Advokat Ingvald Falch). Kjæremotpart: AS Oslo Sporveier (Prosessfullmektig: Advokat Helge Olav Bugge). |
| Forfatter: | Konstituert lagmann Dag Stousland. Lagdommer Jørgen Fr. Moen. Lagdommer Eystein F. Husebye |
| Lovhenvisninger: | Offentlighetsloven (1970) §11, §1, §2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, §15-6, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forvaltningsloven (1967), Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning basert på krav om innsyn etter offentlighetslovens regler.
Verdens Gang AS (nedenfor kalt VG) har for Oslo namsrett begjært midlertidig forføyning overfor AS Oslo Sporveier (nedenfor kalt Sporveiene) basert på krav om innsyn etter offentlighetsloven §2 i Sporveienes postjournal og i dokumenter angående sikkerheten ved Sporveiene. Sporveiene har bestridt det rettslige grunnlag for slikt innsyn.
Oslo namsrett avsa, etter forutgående rettsmøte, den 20 april 2001 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæring om midlertidig forføyning fra Verdens Gang AS om innsyn ved AS Oslo Sporveier tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Verdens Gang AS har i rett tid påkjært kjennelsen og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Verdens Gang AS gis innsyn i AS Oslo Sporveiers postjournal. Videre gis avisen innsyn i det offentlige innhold av dokumenter i de konkrete saker som gjelder sikkerheten ved AS Oslo Sporveiers baneanlegg.
2. AS Oslo Sporveier betaler saksomkostninger til Verdens Gang AS for namsretten og lagmannsretten, med tillegg av 12% rente etter forsinkelsesloven fra forfall til betaling skjer.
AS Oslo Sporveier har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse, slutningens pkt. 1 stadfestes.
2. AS Oslo Sporveier tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett, med tillegg av lovens forsinkelsesrente, p.t. 12%, fra 14 dager efter forkynnelse til betaling skjer.
Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler vises til namsrettens kjennelse og til lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
Verdens Gang AS har i hovedtrekk anført:
Det må være på det rene at Sporveiene er et forvaltningsorgan etter offentlighetsloven §1 og dermed underlagt innsynsreglene i lovens §2. Det vises til Justisdepartementets lovavdelings uttalelse av 27 november 2000 og til Fylkesmannens vedtak av 18 desember 2000.
Lovavdelingens vurdering og konklusjon bygger i det vesentlige på Regjeringens offentlighetsmelding fra 1998 (St.meld.nr.32 (1997-1998) side 41 flg) og Stortingets etterfølgende behandling av lovendringer i 2000 (Innst.O.nr.21 (2000-2001)).
Sporveienes anførsel om at selskapet på grunn av sin organisasjonsform og virksomhet ikke er underlagt offentlighetsloven er ikke holdbar.
Ved bedømmelsen av om en virksomhet faller inn under offentlighetsloven må det foretas en konkret vurdering av virksomhetens karakter. Den formelle organiseringen av en gitt aktivitet kan ikke alene være avgjørende. Da ville Staten eller en kommune kunne unndra seg forpliktelsene i forvaltningsloven og offentlighetsloven ved å foreta noen enkle formelle organisatoriske grep. Det kan ikke ha vært lovgivers mening.
Så vel teori som praksis (lovavdelingen og Sivilombudsmannen) har fra første stund fulgt opp det standpunkt om at det skal foretas en reell - ikke formell - vurdering av virksomhetens karakter. Det vises til Thorstein Eckhoff, Forvaltningsrett, 1984, side 405-406.
Når det gjelder Sporveienes virksomhet understrekes det at selskapet praktisk talt er heleiet av Oslo kommune, og at selskapet i følge sin årsrapport fra 1999 er en servicebedrift med ansvaret for administrasjon og drift av kollektivtrafikken i Oslo. Sporveiene mottar årlig ca en halv milliard kroner i støtte fra kommunen. Rutenettet og billettprisbildet er lagt opp ut fra offentlige hensyn knyttet til dekningsgrad og mer sosiale forhold. Selskapet har monopolstilling som operatør på banenettet i Oslo.
Det følger av dette at Sporveiene er underlagt offentlighetsloven og herunder dens §2 om innsyn. VG har følgelig rett til innsyn til postjournal og det offentlige innhold i dokumenter i bestemte saker.
Vilkåret om «krav» i tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 er dermed oppfylt.
Det foreligger også sikringsgrunn, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2. Midlertidig forføyning er nødvendig for å avverge «vesentlig skade eller ulempe», jf §15-2, første ledd b. Gis ikke midlertidig forføyning, vil VG bli forhindret fra å rapportere til publikum om den aktuelle og akutte sikkerhetsmessige krise i Sporveiene på en dekkende måte.
Terskelen for å få midlertidig forføyning i slike saker må være relativt lav. Dette synes også namsretten å være enig i. Retten tar imidlertid feil når den kommer til at VG ikke har oppfylt denne relativt lave terskelen.
Namsretten har uriktig bygget på at VGs innsynsbehov for saksopplysninger, både hva gjelder innsyn i journal og konkrete saker, er vel ivaretatt gjennom innsynsretten overfor Statens jernbanetilsyn. Sporveiene sitter således på omfattende dokumentasjon om sikkerheten som ikke blir offentlig kjent via Jernbanetilsynet.
I forskrift om krav til anlegg og drift av jernbanen m.v. stilles i §2 opp krav til et internt kontrollsystem som det må formodes at Sporveien har utarbeidet. I §3 nr 3 stilles krav til teknisk dokumentasjon for at kjørevei skal være tilgjengelig i organisasjonen. I §4 nr 3 stilles tilsvarende krav for rullende materiell. I §5 stilles krav til trafikkstyring og §6 til operativ drift, for eksempel krav til sikkerhetsreglementer.
Sporveiene skal etter dette regelverket besitte betydelig dokumentasjon relatert til sikkerheten ved sine baneanlegg. Det stilles ikke krav om at denne dokumentasjonen skal oversendes tilsynsmyndigheten, den skal bare være tilgjengelig for tilsynsmyndigheten. Det betyr at man må gå ut fra at det meste av sikkerhetsdokumentasjon ikke er oversendt Jernbanetilsynet. VG har fått det siste bekreftet fra Jernbanetilsynet. Allerede av denne grunn tar namsretten feil når det uttaler at det ikke finnes annen intern sikkerhetsdokumentasjon i Sporveien enn den som er i Jernbanetilsynets besittelse.
Ut over dette er det grunn til å tro at det også finnes en rekke andre dokumenter, korrespondanse m.v. i Sporveiene som berører sikkerhetsmessige aspekter som Jernbanetilsynet heller ikke er i besittelse av. Man kan tenke seg korrespondanse med de reisende, med leverandører av materiell og infrastruktur, med andre myndigheter, eieren m.v. Basert på alle de ulykkene som har forekommet, må det sågar anses som sannsynlig at det finnes en rekke slike dokumenter uten at det er mulig å peke mer konkret på dette nå fra VGs ståsted på utsiden.
I tillegg kommer at det ved gjennomgang av for eksempel postjournal regelmessig vil dukke opp dokumenter av betydelig interesse som man ikke på forhånd kunne peke på skulle foreligge.
Det fremgår ovenfor at det finnes dokumenter i Sporveiene vedrørende sikkerhetsproblemene i Sporveiene som har offentlig interesse og som VG ikke kan få tak i på annen måte, at det vil være en tilstrekkelig ulempe for VG ikke å få innsyn i disse straks. Derved foreligger sikringsgrunn også for de konkrete dokumenter. Det pekes på at alene de økonomiske ressurser VG benytter og risikerer i denne sammenheng (se saksomkostningsoppgavene) viser at VG har en meget solid forankret forventning om å finne noe i Sporveiene, bare man slipper til.
Derved foreligger sikringsgrunn for de dokumenter som er nevnt i kjærende parts påstand.
AS Oslo Sporveier har i hovedtrekk anført:
Namsretten har korrekt lagt til grunn at det ikke foreligger noen sikringsgrunn, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2, b. VG påføres ingen vesentlig skade eller vesentlig ulempe gjennom Sporveienes forhold.
Det bestrides at terskelen for å gi midlertidig forføyning må være lav på grunn av den rolle pressen har. Terskelen er den samme som for andre som begjærer midlertidig forføyning. Det er ikke gitt særregler for en av landets mest taleføre grupper.
VGs sannsynliggjøring av konkrete ulemper eller skader hvis forføyning ikke gis, er journalistisk bygget over et postulat om «den aktuelle og akutte sikkerhetsmessige krisen i Oslo Sporveier». Dette er uholdbart.
Det foreligger ingen akutte sikkerhetsproblemer i Sporveiene. Ulykkestallene og ulykkesrisikoen er stabile, og dødsulykkene synkende. Sporveiene fremlegger i hver eneste årsberetning komplette tall for antall kjørte vognkilometere og personkilometere. Sporveiene fremlegger videre i hver enste årsberetning komplette tall for antall uhell/ulykker/skader, herunder også for skade/uhell som rammer de ansatte. At det oppstår uhell/skader har nær sammenheng med det meget store antall passasjerer Sporveiene hvert år transporterer.
Den reelle situasjon er at sikkerhetsrisikoen ved å reise med Sporveiene er lavere enn for andre transportformer og at sikkerhetssituasjonen har vært stabil gjennom mange år.
Sporveiene rapporterer og korresponderer fortløpende, periodisk og årlig med Statens jernbanetilsyn om trafikksikkerhetsrelaterte forhold, herunder ulykker. Ulykker innrapporteres både årlig og fortløpende. På Statens jernbanetilsyns hånd behandles all korrespondanse i samsvar med offentlighetsloven. Dette innebærer at VG gjennom Statens jernbanetilsyn allerede har innsyn i alle vesentlige sikkerhetsrelaterte forhold vedrørende Sporveiene.
Det følger av dette at vilkåret om sikringsgrunn i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2, b ikke er oppfylt.
VG har heller ikke sannsynliggjort noe forføyningskrav, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 jf §15-6.
Det fastholdes således, som for namsretten, at offentlighetsloven ikke omfatter Sporveiene.
Lovavdelingens uttalelse av 27 november 2000 og Fylkesmannens vedtak av 18 desember 2000 representerer ikke gjeldende rett og avviker fra Lovavdelingens tidligere avgjørelser i sak 3825/78E, jf uttalelsen av 27 november 2000 pkt. 3 og fra det som uttales i Sivilombudsmannens årsmelding 1986 side 84.
Sporveienes virksomhet faller etter en naturlig språklig forståelse åpenbart ikke under offentlighetslovens §1. Selskapet er ikke et forvaltningsorgan og treffer ikke enkeltvedtak eller utferdiger forskrift.
Slik har rettstilstanden vært for Sporveiene i 25 år. Så vel Sporveiene som selskapets forretningsforbindelser har en berettiget og legitim forventning om at dette ikke endres uten lovgivningsmessig behandling på offentlig nivå, eventuelt ved forskrift etter offentlighetsloven §11. Dette har ikke skjedd. En mulig endring kunne dertil ikke gis tilbakevirkende kraft.
Under enhver omstendighet kan endring i fortolkningen av offentlighetsloven §1 ikke bindende fastsettes ved uttalelse fra Lovavdelingen eller vedtak av Fylkesmannen. Slik kompetanse kan bare domstolene ha.
Legges til grunn at Sporveiene omfattes av offentlighetsloven, kan kjærende part likevel ikke gis medhold. VGs påstand går således langt ut over det det kan gis kjennelse for. Dette følger materiellrettslig direkte av offentlighetslovens regler.
Lagmannsretten bemerker:
Det er to hovedvilkår som må være oppfylt for at en midlertidig forføyning skal kunne oppnås.
For det første må saksøker, her kjærende part, sannsynliggjøre å ha et materielt krav, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 jf §15-6.
Dernest må det sannsynliggjøres at det foreligger en sikringsgrunn, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2. Lagmannsretten er enig med namsretten i at det er §15-2, første ledd b som eventuelt kan få anvendelse i foreliggende sak. Dette innebærer, for at det skal foreligge sikringsgrunn, at det er nødvendig å få en midlertidig ordning «for å avverge en vesentlig skade eller ulempe».
Når det gjelder spørsmålet om det er sannsynliggjort sikringsgrunn er lagmannsretten kommet til samme resultat som namsretten og kan i det vesentlige slutte seg til dens begrunnelse. Sporveiene foretar en meget omfattende og regelmessig rapportering til Jernbanetilsynet om sin virksomhet, herunder om ulykker og uhell. Det vises til bevisførselen for namsretten og til den omfattende dokumentasjon som kjæremotparten har fremlagt under kjæremålsbehandlingen.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det vesentlige av foreliggende dokumenter av betydning for Sporveienes sikkerhet og for vurdering av andre forhold ved selskapets drift rapporteres til Statens jernbanetilsyn. VGs innsynskrav synes tilfredsstillende ivaretatt ved innsynsretten overfor Jernbanetilsynet som utvilsomt omfattes av offentlighetsloven.
Lagmannsretten finner at kjærende part da ikke har sannsynliggjort at det foreligger sikringsgrunn etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd b.
De krav VG gjør gjeldende fremgår av kjæremålets påstand. Avisen krever innsyn i Sporveienes postjournal og i det offentlige innhold av dokumenter i de konkrete saker som gjelder sikkerheten ved Sporveienes baneanlegg.
VGs krav er basert på at Sporveiene omfattes av offentlighetsloven. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til hva gjelder sikringsgrunn, er det ikke nødvendig for retten å ta stilling til dette spørsmål. Det bemerkes likevel at offentlighetsloven i §2 begrenser innsynsretten til «dokumenter i en bestemt sak». Etter lagmannsrettens syn er VGs påstand så generell og vidt utformet at den går ut over de grenser offentlighetsloven §2 setter.
Namsrettens kjennelse pkt. 1 blir etter dette å stadfeste.
Lagmannsretten finner at VG må idømmes saksomkostninger for begge retter. Retten finner således at det når det gjelder namsretten, ikke er grunnlag for å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Kjæremålet har vært forgjeves. Hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd blir da å anvende, når det gjelder saksomkostningene for lagmannsretten.
Sporveiene har for namsrettsbehandlingen krevet seg tilkjent saksomkostninger med kr 57.000,-. Dette virker rimelig og legges til grunn. For lagmannsretten er kravet kr 43.500,-. Beløpet er etter lagmannsrettens syn høyere enn det som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført. Samlet salær for begge retter fastsettes skjønnsmessig til kr 90 000,-, med tillegg av renter.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, stadfestes.
2. I saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten betaler Verdens Gang AS 90.000 - nittitusen - kroner med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punkt fra forfall til betaling skjer til AS Oslo Sporveier innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.