LB-2001-1911

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-02-01
Publisert:	LB-2001-01911
Stikkord:	Garantiforpliktelse, Avtalerett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 1898 A/34 2000 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01911 A/02.
Parter:	Ankende part: 1. Spillerforeningen 2. Divisionsforeningen (Prosessfullmektig: Advokat Aslak Aslaksen). Motpart: Gjensidige NOR Sparebank (Prosessfullmektig: Advokat Trond Søyland).
Forfatter:	Lagmann Anne Lise Rønneberg, formann. Lagdommer Kjersti Graver. Tilkalt dommer, tingrettsdommer Helen Sæter
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Skadeserstatningsloven (1969) §5-2, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Foreldelsesloven (1979), Panteloven (1980) §1-2

Saken gjelder krav på oppfyllelse etter garantiavtale.

Spillerforeningen er faglig forening for danske fotballspillere, mens Divisionsforeningen representerer fotballklubbene i Faxe Kondi-ligaen (nå SAS-ligaen). Klubbene er medlemmer i DBU (Dansk Boldunion), det danske fotballforbund. De to foreningene samarbeider om spillernes og klubbenes lisens-, sponsor- og reklameinntekter

Spillerforeningen og Divisionsforeningen inngikk den 24. november 1997 lisensavtale med VAFO International AS. VAFO ble gitt enerett til fremstilling, salg og distribusjon av postkort og postkortalbum med tilknytning til fotball og Faxe Kondi-ligaens fotballspillere, herrer, samt Spillerforeningens, Divisionsforeningens og Faxe Kondi-ligaens offisielle logo. VAFO ble gitt rett til å benytte det offisielle emblem på produktet, som derved ville få status om offisielt lisensprodukt for Spillerforeningen/Divisionsforeningen.

Som vederlag for rettighetene skulle VAFO betale en lisensavgift på 8% av netto salgspris for inntil DKK 1.000.000 og 12% for omsetning utover dette. Etter lisensavtalens punkt 4.2 garanterte VAFO en minimum samlet lisensinntekt på DKK 1.000.000 pr. år. VAFO skulle senest den 1. februar 1998 stille bankgaranti på DKK 1.000.000 og senest den 1. november 1998 stille ny bankgaranti på DKK 2.000.000. I avtalens punkt 4.2 er videre inntatt:

«Garantien med fradrag for netto innbetalt lisensavgift i henhold til punkt 4.4 forfaller til betaling med DKK 1.000.000 pr. 31. juni 1999, 31. juni 2000 og 31. juni 2001.»

I avtalens punkt 4.4 er inntatt:

«På basis av inngitt rapport fra Selskapet vil Spillerforeningen og Divisionsforeningen utarbeide fakturaer for beregning av lisensavgift. Spillerforeningen og Divisionsforeningen fakturerer hver for seg en halvpart av de totale beløp overfor Selskapet. Fakturaene oversendes Selskapet innen den 20. i hver måned.

Selskapet plikter å gjøre opp avgiften innen den 30. i hver måned.

Ved forfall av garanti pr. 31. juni 1999, 31. juni 2000 og 31. juni 2001 skal det motregnes i den allerede innbetalte lisensavgiften før det sendes fakturaer på garantien fra Spillerforeningen og Divisionsforeningen.»

VAFO henvendte seg til Sparebanken NOR vedrørende bankgaranti. Banken sendte Spillerforeningen et brev datert 4. mars 1998, der det heter:

«Vi bekrefter hermed at vi forbindelse med lisensavtale mellom Vafo International AS og Spillerforeningen/Divisionsforeningen skal være villige til å stille bankgaranti stor DKK 1 mill. for riktig betaling i h.h.t. kontrakt, pkt. 4.2 og 4.4. Garantien vil bli utstedt så snart det formelle er på plass.

Det forutsettes at banken kan etablere pant i lisensavtalen som sikkerhet for garantien.»

Spillerforeningen besvarte ved brev av 24. mars 1998 banken slik:

Vi bekræfter hermed på Spillerforeningens og Divisionsforeningens vegne, at vi til sammen accepterer bankens forudsætninger stillet i et brev dateret 4. marts 1998 til os, om at banken kan etablere pant i licensaftalen som sikkerhed for at stille bankgaranti på DKK 1.000.000,-.

Det ble internt i banken satt opp utkast til bankgaranti på DKK 1.000.000, datert 27. mars 1998, med påført gyldighetstid til 15. juli 1999. Dette utkastet ble imidlertid aldri sendt ut, og det ble ikke underskrevet noen garantiavtale med Spillerforeningen og Divisionsforeningen.

Det var ingen ytterligere kontakt mellom banken og de to foreningene før banken tilskrev Spillerforeningen 24. september 1998 som beskrevet nedenfor.

Utover våren/sommeren ble det satt i gang forberedelser til produksjon av kort, og det var flere kontakter mellom VAFO og Spillerforeningen/Divisionsforeningen i den forbindelse. Det kom imidlertid aldri så langt som til trykking, som skulle skje i Italia. VAFO hadde da kommet i økonomiske problemer.

Den 10. august 1998 var det et møte i Sparebanken NOR med VAFO, til behandling av selskapets økonomiske status. Av referat herfra fremgår at VAFO ikke hadde betalt lisensavgift fra salg av fotballkort som avtalt med forbundene. Dette gjaldt avtaler med det norske fotballforbundet, NFF, og det danske, DBU, som var tilsvarende den med Spillerforeningen og Divisionsforeningen. Fra møtereferatet siteres:

«Både NFF og DBU har nå etterlyst bankgarantiene. Banken bekreftet at vi formelt sett ikke har utstedt noen garantier overfor fotballforbundene, men at vi likevel kan være bundet av korrespondansen i forbindelse med etablering av sikkerheter. GHJ presiserte at det ikke blir aktuelt å åpne garanti på Faxe Kondi-ligaen uten sikkerhet i kontantdepot.»

Retten bemerker at GHJ står for Guttorm Hjertøy, Sparebanken NOR.

Banken sendte den 16. september 1998 et brev til VAFO, der det ble uttalt at banken «på grunn av den tid som er gått og den senere utvikling i engasjementet», ikke lenger fant det ønskelig å opprettholde tidligere tilsagn om garantistillelse, og at dette ville bli meddelt NFF og Spillerforeningen.

Ved bankens brev av 24. september 1998 ble Spillerforeningen meddelt at banken ikke lenger fant det aktuelt å stille garanti. Det ble også vist til at bankens forutsetninger og vilkår for garantien ikke var oppfylt fullt ut. Dette brev ble ikke besvart av Spillerforeningen.

Spillerforeningen og Divisionsforeningen hadde løpende kontakt med det danske fotballforbund og ble kjent med at både det danske og det norske forbundet ville gå til søksmål mot Sparebanken NOR vedrørende oppfyllelse av bankgaranti. Spillerforeningen ba i brev av 8. desember 1998 til DBUs Initiativfond om at det ble overveiet om ikke Spillerforeningen/Divisionsforeningen kunne medtas i rettssaken. Søksmålet fra DBU og NFF endte med forlik. Spillerforeningen ble i august 1999 kjent med at deres krav ikke var blitt tatt med i søksmålet, og dette ble tatt opp i et brev av 27. august 1999 til bestyrelsen i DBU Sponsorship. Direktør Mads Øland i Spilleforeningen var medlem av denne bestyrelsen. DBU Sponsorship anså seg ikke ansvarlige.

Spillerforeningen henvendte seg deretter til advokat Aslaksen i Norge, som den 11. oktober 1999 fremmet krav overfor Sparebanken NOR på utbetaling av garantibeløpet stort DKK 1 million. Kravet ble bestridt, og søksmål ble tatt ut ved stevning til Oslo byrett av 21. februar 2000. Oslo byrett avsa den 22. mars 2001 dom med slik domsslutning:

1. Gjensidige NOR Sparebank frifinnes.

2. Spillerforeningen/Divisionsforeningen dømmes til å betale saksomkostninger til Gjensidige NOR Sparebank med kr 18.000, -attentusen med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer, innen to - 2 - uker fra dommens forkynnelse.

Dommen ble i rett tid påanket av Spillerforeningen og Divisionsforeningen. Gjensidige NOR Sparebank har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus den 17. januar 2002. For de ankende parter møtte direktør Mads Øland, Spillerforeningen, sammen med prosessfullmektigen, og avga forklaring. For ankemotparten møtte banksjef Guttorm Hjertøy, sammen med prosessfullmektigen, og avga forklaring. Det ble ført ytterligere ett vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Spillerforeningen og Divisionsforeningen har i hovedsak gjort gjeldende:

Det foreligger en bindende garantiavtale. Banken har avgitt et dispositivt utsagn og er forpliktet etter det. Spillerforeningen hadde rimelig grunn til å oppfatte bankens brev av 4. mars 1998 som et tilbud som foreningene kunne bygge rett på etter deres aksept i brevet av 24. mars 1998.

Forbeholdene i bankens løfte gikk på at det formelle skulle være på plass. Det måtte forstås å gjelde utstedelse av garantidokumentet. Men det er intet vilkår for at det foreligger en garantiforpliktelse at det er utstedt en formell garanti. Når det står «vi skal være villige», må det forstås som et tilsagn som i seg selv innebærer en garanti. Det vises til Eirik H. Vinje, Tolking av garantier i forretningsforhold, side 160, med henvisning til Rt-1905-785 og Rt-1983-716.

Bankens forbehold om pant i lisensavtalen var ikke mulig å oppfylle, ettersom det ikke kunne fås pant i en slik avtale, jf panteloven §1-2. Bankens rettsvillfarelse er dens risiko. Bankens manglende undersøkelse av om det var etablert pant viser at denne forutsetning ikke kan ha hatt betydning.

Banken har gjennom sin etterfølgende opptreden vist at den anså seg å kunne være bundet. Det fremgår blant annet av referatet fra møtet med VAFO i banken den 10. august 1998. Når det her står at det ikke ble aktuelt å åpne garanti på Faxe Kondi-ligaen, kan grunnen ha vært at banken på dette tidspunkt ikke kjente til at det faktisk var forberedelser i gang vedrørende trykking av postkort.

Sparebanken NOR gikk ved stevning av 23. februar 2000 til søksmål mot Øyvind Fosse, ett av de to styremedlemmer i VAFO fra starten av, med krav om dekning av utestående på driftskonto, i henhold til selvskyldnerkausjon. Det er i denne forbindelse vist til garantiforpliktelser banken har. Det må også være med referanse til forpliktelsene overfor Spillerforeningen og Divisionsforeningen.

Det er intet grunnlag for å anse garantiforpliktelsen bortfalt på grunn av manglende aktualitet. Spillerforeningen innrettet seg i oppstartfasen i tillit til at den forelå. Å anse garantien bortfalt på grunn av negativ økonomisk utvikling hos VAFO, ville være i strid med selve formålet med garantistillelsen. Det ble ikke foretatt noen endringer i lisensavtalen og garantiforpliktelsen var den samme. Da Spillerforeningen i slutten av juni 1999 så at det ikke ble innbetalt noen lisensavgift som det skulle, innrettet de seg i tillit til at de var med i det anlagte søksmålet og gikk derfor ikke på banken direkte.

Det foreligger ikke klanderverdig passivitet fra foreningenes side. De hadde ingen oppfordring til å reagere, før de mottok bankens brev av 24. september 1998. Da valgte de å slutte seg til søksmålet fra DBU og NFF og tok det som en selvfølge at deres anmodning om dette var blitt fulgt opp. DBU hadde muntlig bekreftet det underveis. De hadde ingen grunn til å foreta nærmere undersøkelser i denne sammenheng. Det var uheldig at det ikke ble sendt noe brev til banken, men dette har ingen selvstendig betydning.

Foreningenes krav er et pengekrav, et krav på oppfyllelse etter garantiforpliktelsen, og intet erstatningskrav. Foreldelsesfristen er tre år, og det er ikke rom for en ulovfestet passivitetsvirkning ved siden av den lovbestemte foreldelsesfrist i et tilfelle som dette.

Ved vurderingen av passivitetsspørsmålet må det videre tillegges vekt at det gjelder en betydelig fordring og at banken var den profesjonelle i forholdet. Det dreide seg videre om en passivitet overfor banken på vel ett år, fra bankens brev 24. september 1998 til advokatens brev 11. oktober 1999. Det vises til avgjørelser i Bankklagenemnda, der terskelen har vært to år.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

1. Gjensidige NOR Sparebank dømmes til å betale DKK 1.000.000,- til Spillerforeningen/Divisionsforeningen med tillegg av 12% rente fra og med 22. november 1999 til betaling skjer.

2. Gjensidige NOR Sparebank dømmes til å betale saksøkers saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Gjensidige NOR Sparebank har i hovedsak gjort gjeldende:

Det er ikke inngått noen bindende garantiavtale. Bankens brev av 4. mars 1998 er løst formulert, ordlyden er betinget og inneholder intet løfte. Det skulle utstedes garantidokument, og det var tatt forbehold om sikkerhetsstillelse. Den gjaldt ikke pant i lisensavtalen, men i rettigheter under lisensen. Disse kunne det etter dagjeldende pantelov tas pant i. Hvor det foreligger en direkte betingelse om realsikkerhet og denne ikke oppfylles, vil kausjonisten ikke være ansvarlig, jf Carsten Smith, Garantikrav og Garantistvern, 2. utgave, side 199. Når banken ikke fulgte opp med nærmere undersøkelser av sikkerheten, var det fordi den ikke trodde det var blitt noe av virksomheten etter lisensavtalen.

Banken ble ikke kontaktet i tiden fremover. Den kjente ikke til at det mellom VAFO og Spillerforeningen/Divisionsforeningen ble avtalt utsatt start og senere tidspunkt for å stille første bankgaranti.

Av referatet fra møtet i banken den 10. august 1998 fremgår at det fra bankens side ble presisert at det ikke var aktuelt å stille garanti for Faxe-Kondi-ligaen, et annet navn på Spillerforeningen/Divisionsforeningen.

Det er fra de ankende parters side hevdet at ordlyden i bankens stevning av 23. februar 2000 mot Øyvind Fosse, viser at banken anså seg å ha garantiforpliktelser overfor Spillerforeningen/Divisionsforeningen. Det medfører ikke riktighet. Henvisningen gjelder forlikene som var inngått med de to fotballforbundene.

Subsidiært anføres at garantitiden uansett er utløpt. Garantien hadde et uttrykkelig forfall i henhold til lisensavtalen punkt 4.2, nemlig den 31. (skal være 30.) juni 1999. I det interne utkast til bankgaranti som ble satt opp i banken, ble dette tidspunkt lagt til grunn. Det ble gitt to uker ekstra overfor banken, og gyldighetstid dermed satt til 15. juli 1999.

Videre foreligger passivitetsvirkninger. Spillerforeningen tok ikke kontakt med banken i tiden etter mars 1998, til tross for at de nærmere forhold omkring garantiforpliktelsen ikke var avklart. Foreningen kontaktet ikke banken vedrørende endring av garantitiden. Banken hadde grunn til å tro at det ikke ble aktuelt med garantistillelse.

Spillerforeningen reagerte ikke overfor banken på dens brev av 24. september 1998, der det ble meddelt at det ikke lenger var aktuelt å stille garanti. Banken gjorde det her klart at den ikke anså seg bundet. Foreningene fikk dermed en uttrykkelig oppfordring til reagere om de ikke var enige. De må også anses som profesjonelle i denne sammenheng, med erfaringer fra spilleavtaler og behandling av rettslige forhold og også tvister i den forbindelse. Når banken intet hørte hadde den god grunn til å regne seg fri for en mulig forpliktelse. Det vises til Rt-1992-295. Det var først vel ett år senere, ved advokatens brev av 11. oktober 1999, at krav ble fremmet overfor banken. Foreningene var i alle fall i august 1999 klar over at deres krav ikke var medtatt i søksmålet. En reaksjon som kommer først etter vel ett år er for sen. Den praksis fra Bankklagenemnda som er vist til fra motparten har ikke relevans her.

At Spillerforeningen unnlot å kontakte banken og isteden valgte å henvende seg til DBU med sikte på å slutte seg til deres søksmål, må være foreningens risiko. Den hadde enkel mulighet for å undersøke om dens anmodning om å bli tatt med i søksmålet mot banken var blitt fulgt opp. Mads Øland hadde som medlem av styret i DBU Sponsorship en nær mulighet til å sjekke dette.

Det krav som er fremmet er et erstatningskrav og ikke et pengekrav. Det dreier seg om ansvar ved rettsbrudd, som er et erstatningskrav, jf Carsten Smith, Kausjonsrett, 3. utgave, ved Marianne Olssøn og Terese Smith, side 42. Det er ikke aktuelt å utstede noe garantidokument. Garantien har løpt ut.

Et eventuelt erstatningskrav må bli å redusere etter skadeserstatningsloven §5-2. Den manglende varsling av banken har medført at den har mistet sin regressadgang. Det er for øvrig ikke lidt noe økonomisk tap.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 22. mars 2001 i sak 00-01898 A/34 stadfestes.

2. Gjensidige NOR Sparebank tilkjennes omkostningene for lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente, p.t. på 12%, fra forfall frem til betaling skjer.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten og slutter seg i hovedsak til dens begrunnelse. Det bemerkes særskilt:

Etter lagmannsrettens syn ble det i mars 1998 inngått en bindende garantiavtale. Banken hadde i sitt brev av 4. mars 1998 sagt seg villig til å stille bankgaranti. Det vises til Eirik H. Vinje,Tolking av garantier i forretningsforhold, side 160, der det fremholdes at det klare utgangspunkt er at dokumenter som etter ordlyden gir uttrykk for et tilsagn om å utstede fremtidige garantier, i seg selv innebærer en garantiforpliktelse. Vinje tar reservasjon for tilfeller der det kan være et legitimt behov for å avgi et uforpliktende tilsagn før det tas stilling til om endelig garanti skal avgis. Det er vist til tilfelle der kreditors identitet eller avtalens innhold ikke er klarlagt. Slikt behov anses ikke å ha foreligget i denne sak. Banken hadde ikke tatt forbehold som gjaldt behov for nærmere undersøkelser eller informasjon om forhold som angikk selve garantiforpliktelsen. Banken hadde et kundeforhold til debitor og måtte forutsettes å ha det tilstrekkelige kjennskap til ham. Lisensavtalen var også forelagt og vurdert av banken, som det fremgår av den uttrykkelige henvisning til den i bankens brev.

Det forbehold som var tatt gjaldt krav om pant i lisensavtalen. Det ble akseptert av Spillerforeningen ved dens brev av 24. mars 1998. Foreningen hadde ingen foranledning til å stille spørsmål ved adgangen til å stille et slikt pant. Det var banken som sto bak kravet og som var profesjonell aktør i forhold som hadde med bankgarantien å gjøre. Den annen part måtte kunne innrette seg i tillit til at vilkår som ble stilt fra bankens side, var relevante og gjennomførbare. Når Spillerforeningen aksepterte vilkåret måtte den kunne legge til grunn at banken var bundet av sitt løfte om bankgaranti. Henvisningen i bankens brev til at garantien ville ble utstedt så snart det formelle var på plass, var naturlig å forstå som en orientering om at det ville følge et garantidokument når banken hadde fått ordnet med de praktiske og mer kontormessige sider ved engasjementet.

Etter akseptbrevet hørte ikke Spillerforeningen mer fra banken vedrørende vilkåret om pantstillelse. For de to foreningene var det naturlig å forstå situasjonen slik at det ikke gjensto forhold som ga dem grunn til å tvile på at de kunne basere seg på at bankgarantien forelå.

Det er fra bankens side anført at ettersom den ikke hørte noe fra partene, måtte den kunne innrette seg på at det ikke ble noe av virksomheten etter lisensavgiften og at bankgarantien dermed ikke ble aktuell. Lagmannsretten kan ikke se at Spillerforeningen og Divisionsforeningen hadde foranledning til å ta kontakt med banken i tiden fremover etter mars 1998. For dem måtte dette oppstå først om det ble aktuelt å gjøre garantiforpliktelsen gjeldende. At de ikke mottok noen formell garantierklæring, var ikke i seg selv egnet til gi dem grunn til å stille spørsmål ved garantiforpliktelsens eksistens. Lagmannsretten legger til grunn at det var i gang forberedende arbeid med produksjon av produkter i henhold til lisensavtalen, og at det i denne forbindelse var jevnlig kontakt mellom Spillerforeningen/Divisionsforeningen og VAFO utover våren/sommeren 1998. Det kan ikke i denne sammenheng rettes noen særskilt bebreidelse mot foreningene at de ikke orienterte banken om at produksjonsstart ble noe utsatt.

Lagmannsretten finner imidlertid som byretten at banken må bli å frifinne for garantiansvaret på grunn av etterfølgende passivitet fra de to foreningenes side. De ble ved bankens brev av 24. september 1998 klart og uttrykkelig gjort kjent med at banken ikke lenger fant det aktuelt å stille garanti. Det ble her også vist til at bankens forutsetninger og vilkår for garantien ikke var oppfylt fullt ut. Foreningene hadde dermed en klar oppfordring til å undersøke saken nærmere, jf Rt-1992-295. Først ved brev av 11. oktober 1999 fra advokat Aslaksen ble banken meddelt at de to foreningene ville påberope seg bankgarantien.

Banken var ikke blitt gjort kjent med at de to foreningene i desember 1998 hadde tatt initiativ overfor DBUs Initiativfond til at foreningenes krav etter bankgarantien skulle medtas i de to fotballforbundenes søksmål. Spillerforeningens representant forklarte i retten at de i sin løpende kontakt med DBU fikk forståelsen av at deres krav var medtatt. Det ble imidlertid ikke foretatt nærmere undersøkelser fra foreningenes side overfor DBUs Initiativfond for å skaffe seg visshet om at så var tilfelle. Med de forretningsmessige forhold og nære kontakter som det var i miljøet her, hadde det vært naturlig. I forhold til banken er det sentrale uansett at den ikke ble meddelt at foreningene anså den forpliktet etter utsagnet om bankgaranti.

Den garanti banken påtok seg gjaldt forpliktelser etter lisensavtalens punkt 4.2 og 4.4. Det fremgår her at garantien skulle forfalle til betaling pr. 31. juni 1999. Foreningene hadde en ekstra oppfordring til å kontakte banken vedrørende garantiansvaret før dette forfallstidspunkt inntrådte. Etter ordlyden opphørte bankens garantiforpliktelse uansett da.

Hva gjelder passivitetsgrunnlaget, er det fra Spillerforeningens/Divisionsforeningens side anført at deres krav er et pengekrav som er undergitt tre års foreldelsesfrist og at det ikke er rom for allmenne passivitetsvirkninger i tillegg. Etter rettspraksis er det imidlertid rom for å tillegge passivitet virkninger også på obligasjonsrettens område, ved siden av foreldelsesloven, jf Anne Cathrine Røed, Foreldelse av fordringer, side 58 - 59. Det er her vist til at de ulovfestede passivitetsvirkningene blant annet vil kunne komme inn ved vurderingen av om en fordringshaver kan sies å ha gitt avkall på fordringen.

Det gikk over ett år fra banken gjorde det klart at den ikke anså seg bundet av garantien til dette ble bestridt overfor den av de to foreningene. I et forretningsforhold som dette må et så langt tidsrom tillegges passivitetsvirkninger. Saken i Rt-1992-295 har relevans i denne sammenheng. Der ble et tidsrom på nærmere ett år tillagt passivitetsvirkning, og det ble vist til at vedkommende part med god grunn måtte kunne innrette seg på at den annen hadde avfunnet seg med standpunktet.

Byrettens dom blir å stadfeste, i det lagmannsretten også er enig byrettens saksomkostningsavgjørelse.

De ankende parter har tapt saken fullstendig og pålegges å erstatte motpartens saksomkostninger i samsvar med tvistemålsloven §180 første ledd, i det det ikke foreligger særlige omstendigheter som gir grunnlag for fritak fra erstatningsplikten. Advokat Søyland har på vegne av sin part krevet erstattet saksomkostninger med kr 28.000, som alt er salær. Det er krevet forsinkelsesrente. Det har ikke kommet innvendinger mot kravets størrelse, og lagmannsretten fastsetter saksomkostninger i samsvar med kravet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Spillerforeningen og Divisionsforeningen betaler i saksomkostninger for lagmannsretten til Gjensidige NOR Sparebank 28.000 - tjueåttetusen - kroner, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.