LB-2001-1922

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-02-15
Publisert:	LB-2001-01922
Stikkord:	Barnevern, Omsorgsovertakelse
Sammendrag:
Saksgang:	Heggen og Frøland sorenskriveremb Nr 00-00712 A - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01922, LB-2001-03834, LB-2001-03835 A/01.
Parter:	Ankende parter: 1. A (Prosessfullmektig: Advokat Eva Frivold). 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Knut R. Lie). Motpart: X Kommune (Prosessfullmektig: Advokat Kari Næs).
Forfatter:	Lagdommer Sveinung Koslung, formann. Lagdommer Dag A. Minsaas. Tilkalt dommer, tingrettsdommer Jens-Jacob Sander. Meddommere: Psykolog Tove Bjerkholt. Psykolog Ole Birketvedt. 2 lege meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, Tvistemålsloven (1915) §213, §98, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §4-13, §4-19, §6-3, §7-1, EMK (1999), EMK (1999)

Saken gjelder omsorgsovertakelse etter barnevernloven.

A og B inngikk ekteskap i 1997 etter å ha vært samboere siden slutten av 1980-årene. Ekteskapet ble oppløst høsten 1999. De har to fellesbarn, C, f. *.*. 90, og D, f. *.*. 97. Fylkesnemnda for sosiale saker i Østfold vedtok den 23. november 2000 at X kommune overtar omsorgen for begge barna, og at de plasseres i fosterhjem. Moren ble tilkjent samvær hver fjerde uke fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag. Faren ble tilkjent samvær en helg hver fjerde uke fra lørdag formiddag til søndag ettermiddag. D ble plassert i fosterhjem den 3. desember 2000. Vedtaket falt imidlertid bort for Cs del fordi det ikke lot seg iverksette innen seks uker, jf. barnevernloven §4-13 annet punktum. Fylkesnemnda fattet nytt vedtak om omsorgsovertakelse den 10. mai 2001. Moren ble tilkjent samværsrett som sist, mens farens samvær ble begrenset til minst seks timer én dag hver fjerde uke. C ble plassert i fosterhjem den 11. juni 2001. Begge vedtak ble rettidig bragt inn for Heggen og Frøland herredsrett i medhold av barnevernloven §7-1 bokstav i) jf. sosialtjenesteloven §9-10.

I saken om overprøving av vedtaket av 23. november 2000 avsa Heggen og Frøland herredsrett den 9. april 2001 dom med denne domsslutning:

1. Fylkesnemndas vedtak av 23. november 2000, pkt. 2 og 3, opprettholdes: X kommune v/barneverntjenesten overtar omsorgen for D, født *.*. 1997. D plasseres i fosterhjem.

2. A og D har rett til samvær hver 6. uke i minimum fire - 4 - timer.

3. B og D har rett til samvær hver 6. uke i minimum fire - 4 - timer.

I saken om overprøving av vedtaket av 10. mai 2001 avsa Heggen og Frøland herredsrett den 5. november 2001 dom med denne domsslutning:

Vedtak fra fylkesnemnda for sosiale saker i Østfold av 10.05.2001 vedrørende omsorgsovertakelse av C, f. *.*..1990, oppheves.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A og B har rettidig anket herredsrettens dom av 23. november 2000 til Borgarting lagmannsrett. Denne anken har fått saksnummer 01-01922 A/01. X kommune har anket dommen av 5. november 2001 til lagmannsretten. Anken mot A har fått saksnummer 01-03834 A/01 og anken mot B har fått saksnummer 01-03835 A/01. Lagmannsretten har i medhold av tvistemålssloven §98 besluttet å forene de tre sakene til felles behandling og avgjørelse.

Ankeforhandlingen ble holdt i tiden 4. - 8. februar 2002 i kommunestyresalen på Mysen. Lagmannsretten var sammensatt i samsvar med sosialtjenesteloven §9-10 fjerde ledd 2. og 3. punktum. A og B møtte og avga partsforklaringer. For kommunen møtte lederen for barneverntjenesten, Marit Larsen, og saksbehandler Gerd Helen Karlsrud, som fulgte ankeforhandlingen i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd. Gerd Helen Karlsrud avga vitneforklaring, og det ble avhørt ytterligere 16 vitner. Psykolog Kjell Hagen ble oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten. Han fremla sakkyndig erklæring, fulgte ankeforhandlingen og avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

A anfører sammenfatningsvis:

Det er generelt grunn til å vise en viss skepsis til det materialet som barneverntjenesten fremlegger. Foreldrene har ikke herredømme over hva som refereres i journaler og notater, og - ikke minst - hva som ikke skrives ned. Det er viktig å påse at barneverntjenesten opptrer nøytralt. I dette tilfellet har barneverntjenesten vært sjeldent negative overfor foreldrene. Blant annet er barnas sorgreaksjoner etter avsluttet samvær for lite vektlagt. Det samme gjelder de positive sidene i samspillet mellom moren og barna.

Den rettsoppnevnte sakkyndiges rapport kan ikke tillegges avgjørende vekt. Han bygger kun på én samtale med hver av foreldrene. Med moren varte samtalen kun i halvannen time. Han kan ikke i løpet av en så kort samtale konstatere at hun ikke kan nyttiggjøre seg tilbud om hjelpetiltak. For øvrig kom han rett fra fosterhjemmet til samtalen med henne, og da hadde han allerede konkludert med å anbefale omsorgsovertakelse. Den sakkyndige må også kritiseres for at han ikke har foretatt noen samspillobservasjon av barna og foreldrene. Både samtalen som metode og samspillobservasjonen, står sentralt i vurderingsarbeidet. Den kommunalt oppnevnte sakkyndige - psykolog Norma Mooney - foretok sine observasjoner for to år siden. I løpet av disse to årene har moren endret seg. Hun var tidligere angstproblemer, hun var fullstendig passivisert, hun klarte ikke å stå i retten mer enn én dag, hun kunne ikke trene, arbeide eller reise med kollektive transportmidler. Nettopp derfor er det viktig å observere hvordan samspillet fungerer idag. Videre har den sakkyndige unnlatt å spørre C om hvor hun vil bo og heller ikke om hennes mening om omfanget av samværet. C er snart 12 år gammel, og hun skal høres i slike spørsmål, jf. barnevernloven §6-3 første ledd annet punktum. Det skal legges vekt på hva hun mener, jf. tredje punktum.

Manglene ved morens omsorg er ikke nødvendigvis så alvorlige som det kan se ut til. C har diagnosen ADHD. Denne tilstanden gir symptomer som kan forveksles med omsorgssvikt, jf. MBD-foreningens informasjonsskrift «Et øyeblikk» side 2. Det er vanskelig å avgjøre hvilke av Cs problemer som skyldes omsorgssvikt, og hvilke som skyldes sykdommen. Cs manglende hygiene og konsentrasjonsvansker har sannsynligvis sammenheng med diagnosen. Barneverntjenesten har heller ikke mottatt noen annen bekymringsmelding enn morens, til tross for at moren siden 1990 - da omsorgsovertakelse første gang ble vurdert - har vært i kontakt med blant annet barnehage, PP-tjenesten, skolen, stedlige helsestasjon, avlastningsmor og konsulent. C har god effekt av medisiner, og feilen er at hun ble fosterhjemsplassert da en positiv utvikling var i gang. Det samme gjelder D.

Omsorgssvikt alene er ikke et tilstrekkelig vilkår til at kommunen kan overta omsorgen for et barn. Etter barnevernlovens §4-12 annet ledd må omsorgsovertakelse være nødvendig ut fra den situasjonen som barnet befinner seg i, jf. også Barnevern og Familievern sidene 221-222 og 246. Dette vilkåret er ikke oppfylt i denne saken. Herredsretten har lagt til grunn at moren vil klare omsorgen for C med omfattende hjelp i hjemmet. Psykolog Norma Mooney har den samme vurderingen hva gjelder D. På dette punktet er hennes rapport mer nyansert enn Hagens.

Barneverntjenesten hadde ikke grunnlag for å si at hjelpetiltak ikke ville nytte. Moren har helt siden 1990 samarbeidet med den. Hun har tatt imot tilbud om besøkshjem, støttekontakt og barnehage. Hun hadde en hjemmekonsulent i 1996, og da gikk det bedre for henne. Etter at D var født, sendte hun i mai 1998 bekymringsmelding om at dette klarte hun ikke lenger. Da var morens situasjon kaotisk, preget av et samliv i oppløsning, og hun var ute av stand til å motta råd og veiledning.

Barneverntjenesten må bebreides for ikke å ha iverksatt nye hjelpetilbud da belastningen ble for stor for moren. Den har hele tiden visst om situasjonen i hjemmet. Tilsyn ble iverksatt noen måneder etter at C ble født, og den første tiden ble familien fulgt tett opp av helsestasjonen. Senere har barneverntjenesten nøyd seg med noen få samtaler i 1996, 1998 og 1999. PP-tjenesten var i funksjon noen måneder i 1998.

Det er ikke til barnas beste om omsorgen for dem overtas av barneverntjenesten. Ved fosterhjemsplasseringen mister C venner, familien og skolen. Hun må etablere seg på nytt. Tilsvarende er situasjonen for D. Et barn vil alltid ha sine biologiske foreldre. Fosterforeldrene vil det ha til fylte 18 år. Fosterforeldrene har krav på avlastning og tre ukers ferie. Det er også stor fare for at barna ikke blir fullt integrert i fosterfamilien.

Subsidiært krever moren en mer omfattende samværsordning enn i dag. Selv ønsker C samvær én gang hver måned. Slik har samværsordningen også vært praktisert. C gleder seg til samværene, og moren finner på forskjellige ting som de gjør sammen. Hvis barneverntjenesten får medhold i å redusere samværet til fire timer, blir det liten mening i samværene. C kan umulig falle tilbake til ettårsstadiet etter samværene med moren, slik barneverntjenesten mener det er fare for. At hun tilsynelatende faller tilbake, kan være en måte å få fosterforeldrenes oppmerksomhet på, eller det kan være en mulig sorgreaksjon. At moren og datteren har hemmeligheter for hverandre, er ikke noe argument for den foreslåtte begrensningen. C har en sterk lojalitetsfølelse til sin mor og ønsker at hun vil vinne rettssaken. At en mor kjemper i retten, tilsier ikke et redusert samvær.

Ds reaksjoner skyldes ikke nødvendigvis samværene. De samme symptomene kan vise seg også ellers. Han er i en krise, og det hadde vært mer bekymringsfullt om han ikke hadde vist noen reaksjoner i det hele tatt. Han er tre år gammel, den verste alderen for et barn å bli tatt ut av hjemmet.

I herredsretten gikk barneverntjenesten bort fra kravet om tilsyn under samværene, og det er ingen grunn til å komme tilbake med det samme kravet for lagmannsretten. Tilsyn er et sterkt inngrep i samværet, noe som helst brukes når det er fare for at barnet utsettes for fysisk overlast eller kidnapping. Moren vil bli passiv under samværene hvis det er folk rundt henne. Hun må få ha begge barna hos seg én gang hver måned fra fredag til mandag.

A har nedlagt denne påstand:

I sak 01-01922 A/01:

Prinsipalt:

A beholder omsorgen for D, f. *.*..97.

Subsidiært:

A gis rett til samvær med D, f. *.*..97, en gang pr. mnd. fra fredag til søndag.

I sak nr. 01-03834 A/01:

Prinsipalt:

Heggen og Frøland herredsretts dom av 05.11.01 stadfestes.

Subsidiært:

A og C har rett til samvær med hverandre en helg hver fjerde uke fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag.

B anfører sammenfatningsvis:

B krever ikke selv å bli tilkjent den daglige omsorgen for barna, men han støtter moren i spørsmålet om omsorgsovertakelsen. Han krever imidlertid en mer omfattende samværsrett med barna enn han har idag, jf. barnevernlovens §4-19.

Det hefter ingen forhold ved B som skulle tilsi et så begrenset samvær som barneverntjenesten går inn for. Foreldrene har vært sammen om omsorgen til 1998. Han deltok i omsorgsarbeidet, og han har et godt forhold til barna sine. Det er riktig at han har visse problemer som dels skyldes yrkesskade og dels skyldes psykiske problemer. Han erkjenner også at han ved enkelte anledninger kan ha oppført seg støyende, truende og aggressivt overfor ansatte i barneverntjenesten og på sosialkontoret. Dette er en reaksjon hos ham når han føler seg urettferdig behandlet. Dette karaktertrekket retter seg aldri mot barna. For øvrig har han selvinnsikt i sitt problem, og vil gjøre noe med det. Tidligere behandlingsforsøk har vært forgjeves fordi han den gang var utilstrekkelig motivert. At han for tiden er uten fast bolig fordi hans andre ekteskap nylig er gått i oppløsning, er et problem av forbigående karakter, som ikke kan få betydning for omfanget av samværsretten. Spørsmålet er hvilket omfang som vil være best for barna. Kommunens forslag har vært fremsatt tidligere, men en så vidtgående begrensning av farens samværsrett har ikke fått tilslutning verken av fylkesnemnda eller herredsretten.

B har nedlagt denne påstand:

Prinsipalt:

1. Heggen og Frøland herredsretts dom av 05.11.01 stadfestes.

2. A skal ha omsorgen for D, f. *.*..97.

Subsidiært:

B skal ha rett til samvær med D og C, fastsatt etter rettens skjønn, dog minimum én gang pr. måned fra fredag til søndag.

X kommune har sammenfatningsvis anført:

Saken gjelder to barn som i lengre tid har lidd under omsorgssvikt.

Bevisføringen for lagmannsretten viser at herredsretten kom frem til et riktig resultat da den overtok omsorgen for D. Det kan særlig vises til den sakkyndiges og psykolog Liv Gulichsens utredninger. Når det gjelder C, kom herredsretten til et galt resultat. Hun må betegnes som et vanskjøttet barn. Hun har en ukritisk fremferd overfor fremmede voksne, et påfallende behov for voksenkontakt, manglende samspill med andre barn. Herredsretten beskriver ikke omsorgssvikten, og den tar feil når det gjelder de tiltakene som er iverksatt. Disse har vært igangsatt helt fra fødselsen. Det har vært iverksatt avlastningstiltak i perioden 1993-98, og fra oktober 1999. I samme periode har hjemmet hatt støttekontakt. Andre instanser har iverksatt sine tiltak. Ved helsestasjonen har helsesøster og fysioterapeut vært engasjert. Familien har hatt en rådgiver, Borghild Wennersborg, som har gitt råd om kosthold, og som har deltatt i møter med omsrådepediateren, PP-tjenesten og ernæringsfysiolog. Det har vært igangsatt tiltak for å bedre morens selvfølelse. Hun har deltatt i mødregruppe, AA-gruppe, møter hos psykiatrisk dagsenter, har fått støttekontakt med ledsagerbevis. Det er først og fremst moren som har mottatt hjelp, men også faren. Det har vært kontinuitet og omfang ved iverksettelsen av tiltakene.

At det ikke er kommet inn formelle bekymringsmeldinger, tilsier ikke at barna har hatt en tilfredsstillende omsorg. En bekymringsmelding har den betydning at barneverntjenesten får kjennskap til nye saker. Denne saken har barneverntjenesten vært kjent med i lang tid, og den har vært løpende vurdert på grunnlag av innhentede opplysninger. Disse, sammen med morens henvendelse, gjorde at barneverntjenesten opprettet undersøkelsessak. Da ønsket ikke moren bistand lenger. Hun avsluttet kontakten med PP-tjenesten, og med områdepediateren. Den opprinnelige kommunalt engasjerte sakkyndige fikk på grunn av egen sykdom ikke avsluttet sitt arbeid. Kommunen engasjerte deretter en annen sakkyndig - psykolog Norma Mooney - hvis rapport forelå våren 2000. Barneverntjenesten kan ikke bebreides for at den ikke deltok på de tverrfaglige samarbeidsmøtene. Den ble ikke innkalt til møtene, og for øvrig hadde den lite å bidra med så lenge foreldrene ikke ville løse medarbeiderne fra taushetsplikten.

Inngrepskriteriene etter barnevernlovens §4-12 bokstav a) er til stede for begge barna. Samtlige av de sakkyndige er enige om at de har særlige omsorgsbehov, dels på grunn av tidligere omsorgssvikt, dels på grunn av funksjonshemninger. C mangler helt grunnleggende sosiale ferdigheter, noe som må relateres til manglende omsorg i hennes biologiske hjem. D ville ikke hatt dagens plager hvis han var blitt fulgt opp på en adekvat måte, ifølge psykolog Gulichsen. Herredsretten viste til barnevernlovens §4-12 bokstav b). Denne bestemmelsen påberopte riktignok ikke kommunen seg, men også dette inngrepskriteriet foreligger.

Omsorgsovertakelse er nødvendig ut fra den situasjonen som barna befinner seg i, jf. barnevernlovens §4-12 annet ledd. Moren har fått hjelp, men det har ikke ført frem. Hun har et begrenset utviklingspotensiale, noe som fremgår av så vel den sakkyndiges utredning som av parts- og vitneforklaringer. Ytre hjelpetiltak vil neppe rette opp hennes grunnleggende problem, og det har derfor ingen hensikt å iverksette slike, jf. Rt-1982-764. En omsorgssituasjon som måtte baseres på en mer eller mindre permanent tilstedeværelse av utenforstående kan vanskelig bli tilfredsstillende, jf. Rt-1995-350. Riktignok har hennes personlige utvikling så langt vært gunstig etter at faren flyttet ut. Parets samlivshistorie er imidlertid preget av brudd frem og tilbake, og det er derfor en risiko for at bruddet mellom dem ikke er definitivt denne gangen heller. Risikoen blir ikke mindre ved at hans andre ekteskap er oppløst, og at han er uten bolig.

Hensynet til barnas beste tilsier at de forblir i fosterhjemmene. Deres positive utvikling startet da de ble fosterhjemsplassert. For C ble det iverksatt tiltak på skolen og i SFO-sammenheng. Hun klarer seg nå uten medisinering. D ble spesielt fulgt opp i barnehagen, men han henger fortsatt etter i utviklingen. Han er et lite barn, og han har nå bodd et år i fosterhjem som han nå har begynt å tilknytte seg. Han har tilknytningsproblemer og tåler ikke et brudd til. De to fosterhjemmene og fosterforeldrene er flotte. De er innforstått med hvilke oppgaver de har påtatt seg, og alt taler for at barna fortsatt vil utvikle seg positivt under deres omsorg.

C skal høres og hennes standpunkter skal vektlegges. Hvor stor vekt hennes uttalelser skal tillegges ved vurderingen, må avgjøres i forhold til hennes situasjon og mulighet for å ha en egen mening. C har en lojalitet til moren og en ansvarsfølelse for henne som gjør at betydningen av hennes mening må tones ned.

Vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 er oppfylt. Det foreligger omsorgssvikt, hjelpetiltak er nytteløse, og det er til barnas beste at omsorgen i fosterhjemmene opprettholdes.

Det følger av barnevernloven §4-19 at fylkesnemnda skal ta standpunkt til omfanget av samværsretten. Det må således være barneverntjenesten som i tilfelle skal bestemme tilsyn, og om foreldrene skal ha samvær samtidig.

Samværsomfanget må reduseres i forhold til hva herredsretten fastsatte. Begge foreldre har skjøttet sin omsorgsfunksjon på en måte som rent faktisk har påført barna en omsorgssvikt. Fosterhjemsplasseringen må antas å ville bli av lengre varighet, og barna skal knyttes til sine nye omsorgspersoner. Denne prosessen motvirkes særlig av samværene med moren. Norma Mooney beskrev et negativt samspill mellom moren og barna. Moren er utydelig, og hun setter ikke grenser på en adekvat måte. Den sakkyndige viser til at moren gir barna konkurrerende impulser som vanskeliggjør tilknytningen til fosterhjemmet. C faller tilbake igjen i utvikling etter helgesamværene med moren, og hun involveres i konflikten med barnevernet. D lider av en tilknytningsforstyrrelse. Han reagerer på samværene med mareritt, diaré, utslett og sinne med tegn til selvbeskadigelse. Betenkelighetene ved barnas samvær med faren ligger i hans manglende impulskontroll og evne til å skape stabile livsforhold. Hans annet ekteskap er oppløst, og han står nå uten fast bolig. Biologiske røtter tilsier at det likevel gis et visst samvær, jf. Rt-1998-787 og Rt-2001-14. Det er ikke i strid med EMK artikkel 8 å begrense samværet.

Det må settes som vilkår for samvær at moren slutter med å formidle sine holdninger om konflikten til barna, særlig C. Om det er adgang til å sette et slikt vilkår, har Høyesterett ikke avgjort. Andre vilkår faller utenfor hva domstolene har myndighet til å fastsette.

X kommune har nedlagt denne påstand:

I sak 01-01922 A/01:

1. Fylkesnemnda vedtak av 23.11.00 pkt 2 og 3, opprettholdes. X kommune ved barneverntjenesten overtar omsorgen for D, f. *.*..97. D plasseres i fosterhjem.

2. A og B har rett til samvær med D hver 12 - tolvte - uke 4 timer. Barneverntjenesten har rett til å føre tilsyn ved behov.

I sakene 01-3834 A/01og 01-03835 A/01:

1. Fylkesnemndas vedtak av 10.05.01 pkt 1 og 2 opprettholdes. X kommune ved barneverntjenesten overtar omsorgen for C f. *.*..90. C plasseres i fosterhjem.

2. A og B har rett til samvær med C hver 6. sjette uke i 4 timer. Barneverntjenesten har rett til å føre tilsyn ved behov.

Lagmannsretten er kommet til at barneverntjenesten må overta omsorgen for begge barna, og at foreldrene tilkjennes et begrenset samvær under tilsyn.

Som grunnlag for å overta omsorgen for barna har kommunen vist til barnevernlovens §4-12 bokstav a). Etter denne bestemmelsen kan vedtak om å overta omsorgen for et barn treffes dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling. Etter lagmannsrettens vurdering foreligger det alvorlige mangler ved omsorgen for begge barna, noe som moren delvis erkjenner.

Både den kommunalt engasjerte sakkyndige og den oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten vurderer C som motorisk understimulert allerede fra første leveår. Fra førskolealderen har hun hatt følelsesmessige vanskeligheter, hun har fungert dårlig sosialt, og hun begynte fra 4-5 års alder å utvikle overvekt. Hennes problemer vedvarte og ble til dels forsterket etter skolestart. Hun ble ertet og mobbet fordi hun var overvektig, manglet bordskikk, hadde dårlig hygiene og påfallende påkledning. Ved omsorgsovertakelsen veide hun 97 kilo. Hun beskrives som naiv og ukritisk, og hun må ha tett oppfølgning i forbindelse med toalettbesøk og dusjing. Det kan være en viss tvil om hvor meget av problemet som skyldes at hun muligens har ADHD, en tilstand som ofte medfører konsentrasjonsvanskeligheter og avvikende motorisk adferd. Lagmannsretten har likevel vanskelig for å forstå at manglene på helt basale sosiale ferdigheter som bordmanérer og hygiene, herunder toaletthygiene, kan tilskrives en slik diagnose.

D er født prematurt, han har en lett cerebral parese med nedsatt førlighet på høyre side av kroppen. I tillegg er han skjeløyd, og han har antakelig dårlig dybdesyn. Til sammen gjør dette at han stadig har uhell, skumper borti ting og feilberegner. Han har behov for spesielt tilpassede klær og skotøy, samt øyelapp og briller. Dette ble ikke fulgt opp av foreldrene på en adekvat måte. Også han er vurdert av de to samme psykologene som vurderte C, og i tillegg er han utredet av sjefpsykolog Liv Gulichsen ved Åsebråten barnepsykiatriske klinikk. Av erklæringene fremgår det at D tidlig begynte å utvikle atferdsvansker, særlig i form av manglende impulskontroll og utagering overfor andre barn og ukritisk holdning til fremmede voksne. Han beskrives som ukonsentrert, lett avledbar, og han skal ha manglende evne til å vurdere farer. Ifølge Liv Gulichsen ville han ikke hatt så omfattende plager i dag hvis han var blitt fulgt opp på en adekvat måte. Hun har konkludert med at han lider av en reaktiv tilknytningsforstyrrelse.

Vedtak om omsorgsovertakelse kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjonen som barna befinner seg i, jf. barnevernloven §4-12 annet ledd. Etter lagmannsrettens oppfatning er det i dette tilfellet nødvendig at barnevernet overtar omsorgen for begge barna.

De to barna har omsorgsbehov av betydelig omfang. De må ha en ekstraordinært tett, målrettet, tidkrevende og til dels spesialisert oppfølgning. Dette stiller særlige krav til vedkommende som skal utøve omsorgen for dem. Barnas utvikling viser at denne evnen har ikke moren, selv om det ikke er noen grunn til å betvile at hun er glad i barna sine. Dertil kommer at det - ifølge den sakkyndige for lagmannsretten - foreligger klare holdepunkter for at hennes forbedringspotensiale er begrenset.

Lagmannsretten forstår den sakkyndige dithen at morens manglende omsorgsevne skyldes hennes personlige begrensninger. Hun har hatt og har sammensatte psyko-sosiale problemer, som gjør henne selv avhengig av fortsatt behandling og støtte. Hun har derfor lite overskudd å gi av. Hun har hatt en vanskelig oppvekst uten ordentlige voksenmodeller, noe som har umuliggjort hennes tilpasning til andre menn inntil hun møtte faren. Samlivet med ham var preget av hans dominerende og kontrollerende adferd, som igjen førte til at hun fikk en passiv og uselvstendig rolle. Hun ble fratatt omsorgen for sin første datter, som ble født i 1984. Fra C ble født, har det vært iverksatt forskjellige hjelpetiltak for familien. Hennes manglende omsorgsevne har således vedvart gjennom et lengre tidsrom.

Det er ikke inntruffet noen begivenhet som har endret hennes personlighet på en måte som gir særlig håp om at hun vil klare denne krevende omsorgsoppgaven i fremtiden. Det er neppe tilstrekkelig at hun er blitt mindre passiv og uselvstendig etter at faren flyttet ut, at hun bedre mestrer sine angstproblemer, og at hun har innledet et nytt kjæresteforhold. På bakgrunn av de to foreldrenes samlivshistorie er det dessuten for tidlig å vite om bruddet mellom dem denne gangen er definitivt, eller om han vil søke tilbake til henne igjen. Hans annet ekteskap er oppløst, og han trenger et sted å bo. Det er også for tidlig å si hvorvidt hennes forhold til sin nye kjæreste er stabilt. Hun sier at de har planer om å flytte sammen, men hun er uklar med hensyn til hvor og når.

Hjelpetiltak vil etter lagmannsrettens oppfatning ikke være tilstrekkelig til å dekke barnas spesielle omsorgsbehov hvis moren får omsorgen tilbake. Til tross for at forskjellige hjelpetiltak har vært iverksatt siden 1990, led barna av en alvorlig omsorgssvikt. Det kan i denne forbindelse ikke alene ses hen til barneverntjenestens innsats. Helsestasjonen, barnehagen, skolen, SFO, besøkshjem, avlastningshjem, hjemmekonsulent, områdepediater og PP-tjenesten har hver på sin måte fulgt familien opp. Samlet sett har familien gjennom lengre tid fått en betydelig oppfølgning fra forskjellige offentlige instanser. At C mangler helt basale sosiale ferdigheter, skyldes neppe morens manglende forståelse for nødvendigheten av å utøve personlig hygiene, vise renslighet og innøve helt grunnleggende bordmanérer, men hennes manglende evne til å formidle dette. Det samme kan sies om evnen til å følge opp Ds handikap på en adekvat måte. Det er for øvrig tegn til at han under morens omsorg viser noe av den samme atferden som C, noe som ikke lover godt for hans sosiale tilpasning hvis omsorgen for ham skulle bli opphevet.

Hensynet til barnas beste tilsier at barnevernet overtar omsorgen for dem. Deres situasjon stiller helt særlige krav til omsorgspersonen, moren har en svak omsorgsevne med et begrenset forbedringspotensiale, og barna har vist en positiv utvikling etter å ha kommet i sine fosterhjem. Cs ønske om å bli hos moren, kan ikke tillegges avgjørende vekt. Hennes ønske er sannsynligvis mer et uttrykk for lojalitet mot moren enn innsikt i egen situasjon.

Når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, skal fylkesnemnda ta standpunkt til omfanget av samværsretten, men den kan også av hensyn til barnet bestemme at det ikke skal være samvær, jf. barnevernloven §4-19 annet ledd 1. punktum. Dersom det blir bestemt samvær, vil nemnda måtte ta stilling både til hyppighet og varighet. Rammen for fylkesnemndas avgjørelse gjelder også for domstolene, jf. Rt.1998 side 1420. I dette tilfellet er lagmannsretten kommet til at foreldrene ikke bør tilkjennes mer enn et begrenset samvær.

Det må antas at fosterhjemplasseringene vil bli langvarige. Barna skal tilpasse seg sine nye omsorgsbaser, og hyppige samvær med de biologiske foreldrene vil virke uheldig inn på tilpasningsprosessen. Særlig gjelder dette D, som ifølge psykolog Liv Gulichsen lider av en tilknytningsforstyrrelse. De fagkyndige frykter for at barna under samvær med foreldrene blir utsatt for konkurrerende impulser, og Liv Gulichsen frykter for at samværene kan svekke læreprosessen. Disse betenkelighetene styrkes av vitneforklaringene fra fostermødrene. Cs fostermor har forklart at C etter besøk hos moren kan legge på seg flere kilo i løpet av én helg, og at hun mentalt kan falle tilbake til ettårsstadiet. D reagerer ifølge sin fostermor med symptomer som aggresjonsutbrudd, diaré og mareritt før og etter samværene. Etter helgesamværene er han opplyst å være helt utmattet. Symptomene skal være mer uttalte etter samvær med moren enn med faren. Moren involverer C i konflikten med barnevernet og synes å ha vanskeligheter med å forsone seg med saken. Hovedinnvendingen mot faren er temperamentet hans, et problem som skal ha fulgt ham fra han var ung. Han føler seg på vakt overfor alt og alle, og han har lett for komme i konflikter når han mener seg urettferdig behandlet. Gjennom et døgn eller en helg er det langt større muligheter for at han kommer i konflikt med en eller annen enn i løpet av noen timer. I tillegg er han for tiden inne i en livskrise som kjennetegnes av å være uten fast bolig og med en pågående samlivsoppløsning.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at hyppigheten og varigheten av samværene inntil videre bør bestemmes som påstått av kommunen. Lengre samvær vurderes å bli en for stor belastning på barna. Når reisetiden kommer i tillegg til samværstiden, vil dagen fort bli belagt for et barn. De betenkelighetene som knytter seg til samværet tilsier at barneverntjenesten må få mulighet til å føre tilsyn under samværene.

Den nærmere fastleggingen av tidspunktet for det enkelte samvær, hvor samværet skal finne sted, hvem som skal hente og bringe barnet, hvem som bør være til stede under samværet osv. vil være spørsmål som naturlig tilrettelegges - og om nødvendig avgjøres - av barneverntjenesten, jf. Rt-1998-1420. Det må være opp til barnevernet å vurdere hvorvidt foreldrene bør utøve samværet alene eller i fellesskap, og om de kan barna hos seg samtidig eller hver for seg. Det samme gjelder spørsmålet om det skal settes som vilkår at moren ikke involverer barna i konflikten. Hvis samværene utøves på en måte som etter barnevernets skjønn er ikke er til barnas beste, må kommunen i tilfelle vurdere å reise ny sak for fylkesnemnda for ytterligere å begrense samværsretten. På den annen side står barnevernet fritt til å tillate en mer omfattende samværsordning hvis hensynet til barnas beste tilsier at de bør ha en større kontakt med sine biologiske foreldre.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. X kommune v/barneverntjenesten overtar omsorgen for C, f. *.*. 90, og for D, f. *.*. 97. Barna plasseres i fosterhjem.

2. A og B har begge rett til 4 - fire - timers samvær hver tolvte uke med D og 4 - fire - fire timer hver sjette uke med C. Barneverntjenesten har rett til å føre tilsyn under samværene ved behov.