LB-2001-196
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-02-12 |
| Publisert: | LB-2001-00196 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eiker, Modum og Sigdal namsrett Nr 00-00737 D - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00196 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Asbjørn Skotte). Kjæremotpart: B. Påkjært til Høyesterett, kjæremålet forkastes; HR-2001-00501. |
| Forfatter: | Lagdommer Sissel Rydman Langseth. Lagdommer Karin Stang. Lagdommer Brit Seim Jahre |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §5-16, Domstolloven (1915) §108, Tvistemålsloven (1915) §175, §180, §2-5, §3-3 |
Saken gjelder klage over beslutning om å fremme fravikelsesforretning.
Eiker, Modum og Sigdal namsrett avsa 17. november 2000 kjennelse med slik slutning:
As klage til namsretten avvises.
A har rettidig påkjært namsrettens avgjørelse til Borgarting lagmannsrett.
Sakens faktiske side og dens nærmere enkeltheter fremgår av de tidligere kjennelser, særlig namsrettens, og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Den kjærende part, A, har i hovedsak anført:
Namsretten har begått saksbehandlingsfeil og foretatt feil lovtolkning.
Sakens faktiske side kan oppsummeres slik:
Den 2. november 1999 mottok A varsel om fravikelse fra namsmannen.
I varslet opplyses at fravikelsen avholdes 15. november 1999 kl. 10.00.
Den 8. november s.å. klaget A skriftlig til namsmannen over hans beslutning. Anførslene i klagen var at namsmannen var inhabil og at alle i namsretten var inhabile jf. domstolloven §108. Samtidig begjærte A at klagen ble gitt oppsettende virkning. Den 12. november s.å. ble det innlevert støtteskriv til klagen, og samme dag meldte advokat Skotte seg som prosessfullmektig for A. Den 15. november s.å. opplyste namsmannen at klagen var oversendt namsretten som klagesak. Det var da åpenbart at namsmannen var av den oppfatning at det var inngitt en klage over hans vedtak.
Det er en saksbehandlingsfeil at namsmannen ikke selv behandlet klagen.
Namsretten skriver den 4. januar 2000 at der ikke foreligger noen klagesak, men bekrefter samtidig «å ha mottatt klagen av 08.11.1999». A påkjærer denne beslutning den 13. januar s.å. I kjennelse av 2. mars 2000 avviser Borgarting lagmannsrett kjæremålet. Høyesteretts kjæremålsutvalg kommer til motsatt resultat i sin kjennelse av 2. juni 2000, og hjemviser saken til lagmannsretten for ny behandling. Lagmannsretten avsier ny kjennelse 17. juli s.å. hvor saken hjemvises til namsretten. Namsretten behandler saken på nytt og avsier kjennelse 17. november 2000. Ved kjæremål over denne kjennelse behandles saken for 7. gang av retten, uten at realiteten i saken er prøvet.
Namsretten opplyser i brev av 4. januar 2000 at «klagen er ikke oversendt namsretten med rettsgebyr og de foreliggende dokumenter og opplysninger som etter loven kreves». A går ut fra som en selvfølge at namsretten har fått den nødvendige dokumentasjon. Den kjærende part er personlig aldri blitt avkrevd rettsgebyr. Det er heller ikke hennes prosessfullmektig. Lagmannsretten følger forholdet om manglende innbetaling av rettsgebyr opp i sin kjennelse. Dette er en saksbehandlingsfeil.
De juridiske anførsler i klagen av 8. november 1999 med tilhørende støtteskriv av 12. november s.å. er at namsmannen og namsretten er inhabile jf. tvangsfullbyrdelsesloven §2-5 og domstolloven §108. Namsmannen har tidligere selv antatt at han er inhabil. Det er en saksbehandlingsfeil at namsmannen ikke selv har prøvet og avgjort spørsmålet om egen inhabilitet.
Verken namsmannen eller namsretten har prøvet eller avgjort begjæringen om å gi vedtak/beslutning om fravikelse oppsettende virkning. Dette er saksbehandlingsfeil, som må føre til at vedtaket/beslutningen må oppheves eller anses ugyldig.
Det er feil lovanvendelse når namsretten konkluderer med at den ikke skal ta stilling til om namsmannen er inhabil. Begge instanser er inhabile, jf. Rt-2000-1385. Det er også en saksbehandlingsfeil at namsmannen og namsretten ikke selv tar stilling til egen inhabilitet.
Det er videre feil lovanvendelse når namsretten kommer til at A ikke har rettslig interesse i å få sin rettidig fremsatte klage behandlet. Rettstilstanden kan åpenbart ikke være den at den som fremsetter en klage innen lovens frister, senere opplever at klageinstansen benytter en saksbehandlingsfeil i førsteinstans til å begrunne en senere avvisning av klagen.
Det ble ikke krevd saksomkostninger for namsretten, men namsretten kan ikke av denne grunn unnlate å ta standpunkt til omkostningene for de forutgående fem rettsinstanser. Den kjærende parts omkostninger er:
- 17.12.1999 - klage til namsretten kr 14.000, inklusiv rettsgebyr kr 600.
- 13.01.2000 - kjæremål til lagmannsrett kr 8.000, inklusiv rettsgebyr kr 3.600.
- 13.03.2000 - kjæremål til høyesterett kr 8.000, inklusiv rettsgebyr kr 3.600.
- 08.12.2000 - kjæremål til lagmannsrett kr 8.000, inklusiv rettsgebyr kr 3.600.
Det må være åpenbart at A må tilkjennes saksomkostninger. Hun kan ikke lastes for at saksbehandlingsfeil hos namsmannen og namsretten har medført behandling i så mange rettsinstanser.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Namsmannen i Sigdal sitt vedtak i sak nr T99-00119 TB av 01.11.1999 oppheves eventuelt kjennes ugyldig.
2. Namsmannen i Sigdal kjennes inhabil til å behandle saken.
3. Eiker, Modum og Sigdal namsrett sin kjennelse av 17.11.2000 oppheves eventuelt kjennes ugyldig.
4. Eiker, Modum og Sigdal namsrett kjennes inhabil til å behandle saken.
5. A tilkjennes sakskostnader for alle rettsinstanser.
Kjæremotparten, B, som nå eier eiendommen fravikelsesforretningen gjaldt, har ikke inngitt kjæremålstilsvar.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og kan i det vesentlige slutte seg til namsrettens bemerkninger.
Bakgrunnen for klagesaken er at As tidligere bolig ble solgt på tvangsauksjon. A bodde i boligen frem til høsten 1999. B overtok eiendommen fra tvangsauksjonskjøper i kraft av en forkjøpsrett. Hun fikk skjøte på eiendommen den 17. juni 1999 etter å ha betalt kjøpesummen. A ville ikke flytte frivillig, og B begjærte derfor fravikelse. Namsretten avsa 25. oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
A kastes ut av eiendommen gnr. - - bnr. - - i Sigdal.
Denne kjennelse er rettskraftig. Namsmannen berammet fravikelsesforretningen til 15. november 1999. A fremsatte i brev av 8. november s.å. innsigelser (klage) mot namsmannens habilitet og begjærte samtidig forretningen utsatt til disse forhold var nærmere klarlagt. Habilitetsinnsigelser ble også fremsatt mot kst. sorenskriver Stillum ved Eiker, Modum og Sigdal namsrett. Klagen ble fulgt opp i brev av 12. november s.å., hvor hun i tillegg til habilitetsinnsigelsene hadde en rekke innsigelser mot namsmannens tidligere behandling av tvangsauksjonssaken. Namsmannen tok ikke hensyn til As klage og fremmet fravikelsesforretningen den 15. november 2000, som planlagt.
Namsretten behandler først spørsmålet om egen habilitet. Ut fra anførslene i klagebrev av 8. og 12. november 1999 kommer namsretten til at den ikke er inhabil. Kjæremålet har ikke utdypet inhabilitetsinnsigelsene, og lagmannsretten er enig med namsretten i at retten ikke kan anses for å være inhabil. Det vises til namsrettens bemerkninger på side 3 som tiltres.
Ved behandling av klagesaken har namsretten korrekt tatt utgangspunkt i tvangsfullbyrdelsesloven §5-16 første ledd. Det fremgår av Falkanger m. fl.: Kommentarer til tvangsfullbyrdelsesloven, 1995 (Falkanger), side 255 at retten i de tilfeller klagen ikke blir behandlet før fullbyrdelsen er avsluttet, må foreta en konkret vurdering av om den kjærende part har «rettslig interesse» i å få en avgjørelse. Falkanger uttaler her:
Det forekommer at fullbyrdelsen avsluttes etter at klagen er inngitt. Spørsmålet om dette skal medføre avvisning av klagen er drøftet av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1979-1346. Kjæremålsutvalget kom til at det må foretas en konkret vurdering av hvorvidt den kjærende part fortsatt har rettslig interesse i å få en avgjørelse. Spørsmålet kan ikke antas å stå i noen annen stilling etter gjeldende lov.
Det er nettopp den situasjon som foreligger i denne sak. Klagen ble inngitt før tvangsforretningen ble holdt, men blir behandlet etter at fullbyrdelsen er avsluttet.
Namsretten foretar en nøye vurdering av de konkrete forhold, og viser til at den kjærende part frivillig flyttet fra boligen i september 1999, selv leverte nøklene til B, ikke har påberopt noen aktuelle rettslige grunnlag for fortsatt besittelse av eiendommen, verken leierett eller annen bruksrett, og at det i realiteten bare var løsøret som ble fjernet fra eiendommen den 15. november 1999. Videre fremhever namsretten at eiendommen for lengst var solgt ved gjennomført og avsluttet tvangssalg, etter at dette hadde vært påanket oppover i rettssystemet så langt det var mulig. Lagmannsretten er enig i at den kjærende part ikke har rettslig interesse i at klagen behandles.
I kjæremålet anføres det å være saksbehandlingsfeil at habilitetsinnsigelsen mot namsmannen og dommer Stillum ikke ble behandlet forut for fravikelsesforretningen ble avholdt. Lagmannsretten behøver ikke å ta stilling til den kjærende parts innsigelser om saksbehandlingsfeil forut for fravikelsesforretningen i og med at retten er enig i at klagen må avvises på grunn av manglende rettslig interesse. Lagmannsretten vil likevel bemerke:
Tvangsfullbyrdelsesloven §2-5 inneholder regler om namsmannens habilitet. Bestemmelsens annet ledd første punktum angir når habilitetsspørsmålet skal forelegges for namsretten. Det skal forelegges dersom namsmannen og hans fullmektiger er inhabile. Av telefaks fra sorenskriveren datert 15. november 1999, fremgår det at namsmannen har skrevet til namsretten den 10. november 1999 og også hatt en telefonsamtale med sorenskriveren. I telefaksen sies bl.a. at namsmannen selv i første omgang må ta standpunkt til habilitetsspørsmålet. Lagmannsretten må legge til grunn at namsmannen ved å gjennomføre fravikelsesforretningen har vurdert habilitetsspørsmålet og kommet til at han i denne saken, hvor det allerede forelå en rettskraftig fravikelseskjennelse, ikke var inhabil.
I tillegg hevdes det å være en saksbehandlingsfeil at namsmannen ikke behandlet spørsmålet om klagen skulle gis oppsettende virkning. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven §5-16 at klagen ikke har oppsettende virkning med mindre namsmannen eller namsretten bestemmer det. Det må foreligge gode grunner for å beslutte at en klage skal gis oppsettende virkning. Lagmannsretten oppfatter det slik at namsmannen ved å gjennomføre tvangsforretningen fattet beslutning om ikke å gi klagen oppsettende virkning. Etter omstendighetene kan ikke retten se at det er begått noen saksbehandlingsfeil i denne forbindelse.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Den kjærende part har krevd saksomkostninger for alle de instanser som klagesaken har vært behandlet av.
Kjæremålet har ikke ført frem. Omkostningsspørsmålet skal etter tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 avgjøres etter de alminnelige regler i tvistemålsloven kapittel 13. Dette innebærer at tvistemålsloven §180 første ledd regulerer spørsmålet om omkostninger for lagmannsretten, mens §180 annet ledd, jf. §175 første ledd skal anvendes for omkostningene for de tidligere instanser. Etter dette må den kjærende part selv bære sine omkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Det tilkjennes ikke saksomkostninger.